Når samvittigheter kollideres

En fastlege som var for reservasjonsrett og altså mot abort ble av programleder Torp i Aktuelt på NRK2 for noen uker siden stilt følgende spørsmål:

- Hvorfor skal din samvittighet telle mer enn samvittigheten til en kvinne som søker abort?

Spørsmålet kom tydelig bardust på, for fastlegen stusset med svaret, som ble litt svevende.

Ikke rart, hensyn tatt til tiden han fikk til disposisjon.

Torps spørsmål kan for mange virke som en åpenbaring og som avslørende. Det riktige svaret ligger i spørsmålet og er således ledende.

Torps poeng er at de som er mot abort og reserverer seg tar feil. Det er umoralsk å være mot abort. Det virker selvinnlysende. Selvsagt kan ikke fastlegens rett til sin samvittighet gå foran den abortsøkende kvinnens rett til sin. Kvinnen, som antas å være den svake part, må gis moralsk forrang. Underforstått: Hvem er du som kan komme her og si at noe er rett?

Men spørsmålet er retorisk. Det forutsetter at den enkelte skal være det absolutte kriterium og den eneste mulige standard for hva som er galt og rett. Spørsmålet impliserer dessuten at det ikke finnes noen objektiv sannhet og at det finnes bare to alternativer: Du eller henne, hvilket er en illusjon.

Fosteret gjøres på denne scene til et ikkesubjekt eller en ikkeperson og en illusjon. Det betraktes på likefot med en ondartet svulst eller klump. Det betraktes som analogt med noe ondt, eller kanskje vondt, noe som egentlig ikke er og som derfor må bekjempes og tas bort.

Dette forutsetter igjen at «might makes right». Den som har den menneskeskapte loven på sin side, har også den tilsynelatende objektive retten og sannheten selv på sin side. Og dette er objektivt og absolutt. (Få vil ønske å se at det i virkeligheten er snakk om subjektivitet og relativisme).

Torp på sin side, som representant for NRK og forlengelse av statsmakten, foregir å være nøytral, hvilket han ikke er, fordi han utelukker den tredje begrunnelse og konklusjon eller posisjon.

Seerne sitter da igjen med illusjonen om at det kun eksisterer to mulige valg eller alternativer og nikker lettet og sjakk matt med hodene. Den enes samvittighet settes over den andres som om denne slutningen skulle være det mest selvsagte i verden. Og altså uten nærmere begrunnelse enn at konsensusen pt, makta og den tilsynelatende så høyverdig moralske nøytralitet er den som bør og skal rå.

Dessuten: Med følelse av eller skråsikkerhet på å være nøytral, vil man også slutte at man selv er mer tolerant enn visse andre. Å være tolerant anses i dag som å være mer guddommelig enn å være intolerant. De fleste av oss tar det liksom for gitt. Det er en urokkelig sannhet. Derfor gir man seg selv da også rett til å bli mer respektert og ha tyngst legitimitet. Man utelukker totalt at dette kan være ubegrunnet autoritært og nedlatende og at en slik posisjon i sin tur faktisk kan bane vei for stor liberal toleranse for destruktiv, despotisk og fanatisk intoleranse.

Og for å snakke om synd: Den eksisterer ikke. Man snakker i høyden om dårlig samvittighet, at man vet noe med seg selv isolert fra alle og alt annet. 
Dette å ikke ha dårlig samvittighet identifiseres i et slikt landskap med dette å ha en god eller bedre legitimert samvittighet, en samvittighet overordnet alt, til og med Gud, hypotetisk eksiterende eller ikke. En slik samvittighet gjøres til Kongenes konge. Den tar Kristi plass og mener seg å kunne tilgi synder, ja, og å kunne kreve med absolutt gyldighet og evig og universell rett å bli tilfredsstilt med full samvittighet- og ansvarshetsfrihet, - for alltid og evig!