Kristendommen er heldigvis klart ekskluderende, ("intolerant").

Men ikke alle vet det, dvs tør vite det. I aller beste mening tror man at spørsmålene under er de mest saliggjørende spørsmål, i seg selv, fordi disse spørsmålene i seg selv "kollektivt nevrotisk" MÅ - ironisk nok - besvares med et klart "Ja", selv om dette viser hvor sykt samfunnet og store deler av den norske dvaske kristenhet er blitt.

Svarer man ikke ja på følgende spørsmål i dag, vil mange kristne føle seg utilpass og "skyldig":

Bør kristne være de mest tolerante av alle mennesker?

Bør kristne være de første til å tro at alle ”veier” fører til Gud  og den himmelske frelse (unnskyld gammeldagse eller outdatede ord)?

Bør kristne støtte alle forsøk på pluralisme, dvs synkretisme eller blandingsreligion og det synet at alle religioner har noe sant i seg og at ingen religion har hele sannheten i seg?

Blir til slutt alle frelst og får et himmelsk, syndefritt liv, uansett?

Vel, hvis alle andre hadde hatt det samme teologiske og ontologiske syn på hva synd er, så burde  kanskje disse spørsmålene besvares positivt og bekreftende.

Men slik er det nå engang ikke: Kristne har et unikt forhold til synden, kan man si. Synd i kristendommen er ikke som synden i andre religioner eller troer og teologier.

For å si det kort:

Synd er ikke bare dårlig vane eller legning/tilbøyelighet. Det ligger i vår natur å være synder, se Jer 17. 9, Matt 15. 19. Synden påvirker hele personen, se f eks Ef 2. 3, 4. 10-20. Vi synder og er derfor ansvarlig overfor Gud, se Rom 3. 23. Det slik falne mennesket lider av en slags ”åndelig scizofreni”.

Hvilken annen tro kan snakke slik – om mennesket og indirekte om Gud?

Ulike religioner forblir logisk uforenlige. Tankelovene eller førsteprinsippene utelukker at alle religiøse trosutsagn eller påstander kan være like sanne på samme tid og på samme måte. Jesus Kristus kan ikke være Gud inkarnert og Gud ikke-inkarnert.

Religiøse trossetninger har motsatt sannhetsverdi. En må være sann, den andre falsk og/eller uholdbar. Det fins intet både-og. Bare enten eller … dette på tross av alle forsøk innen moderne liberal teologi på å overbevise folk og menigheter om det motsatte.  

Tankelovene krever at vi er klart intolerante og ikke-pluralistiske når det kommer til trossetninger eller dogmer fordi begge kan ikke være sanne.

Man kan heller ikke si at logikk ikke kan anvendes når det gjelder spørsmålet om Gud fordi utsagn om Guds eksistens eller ikke eksistens i seg selv anvender logikk og en negering er selvødeleggende i forhold til anvendelsen av logikk.

Å benekte loven om selvmotsigelse er å redusere seg selv til varig taushet eller skepsis. Alle veier leder ikke til Gud.

Etikk har elementer av menneskelig kreativitet, men tydeliggjør seg som noe som ikke har skapt seg selv og det er svært vanskelig å ikke tenke seg at noen handlinger er rette og at noen er gale.

Etisk subjektivisme: Her eksisterer ikke absolutte moralske standarder eller ett absolutt fundament for etikk. Man kan spørre: 1) Er barnemishandling OK undr noen omstendigheter? 2)Er det mulig å skjelne mellom egen mening og moralsk sannhet? 3) Reduseres ikke etikk til et spørsmål om personlig, individuell smak, ”kollektiv eller individuell” interesse, nykke og behag?  4) Undermineres ikke selve konseptet om moral overhodet ved at man fjerner skillet mellom det normative og deskriptive? 5) Makter man å skille mellom dyd og last? 6) Er etisk subjektivisme mulig å etterleve konsekvent?

Etisk konvensjonalisme: Argumenter som taler for: Alle lærer sin moral i den kultur man vokser opp i. Den skal fremme toleranse, men hvis det ikke finnes noen universell gyldig standard, hvordan kan toleranse i seg selv da være en slik standard?

Argumenter som taler imot: Det blir umulig da – bare for å ta ett eksempel - å kritisere Taliban for mishandling av kvinner og barn i Afghanistan og det blir umulig å kreve reform, for hvilken gruppe skal ha det avgjørende ordet når det skal bestemmes hva som er rett og galt?

Etisk konvensjonalisme presenterer derfor ingen overbevisende grunn for etablering av et etisk fruktbart eller holdbart argument.

Moralsk absoluttisme: Fundament: Har intet å gjøre i et absolutt fysisk lukket system hvor frie valg er umulige. Etisk absoluttisme er meningsløs i en verden blottet for formål og design (dvs en Skaper). Moralske prinsipper forutsetter eksistensen av et personlig vesen. Etisk absoluttisme er derfor kompatibelt med eksistensen av en uendelig, evig, personlig, hellig og kjærlig Gud. Moralske verdier flyter fra Guds vesen og karakter og etiske prinsipper som ikke er basert tilfeldig eller ”over” Gud.

Toleranse er en dyd i kristendommen, men samtidig kan ikke kristendommen benekte at det finnes en absolutt sannhet og at denne er åpenbart i og av Kristus.

Vissheten om at det finnes en ultimat sannhet, må ha prioritet fremfor tilfeldige kriterier eller standarder for hva sosial toleranse innebærer. Uten sannhet er toleranse meningsløs.

Det blir påstått at eksklusive kristne kriterier for sannhet fører til intoleranse. De som hevder dette tviler på at det finnes en objektiv sannhet, men bekrefter likevel en tro på at alle kulturer har sin egen sannhet. Det påstås at det ikke finnes  En sannhet, men dette er jo bare et uttrykk for at det nettopp finnes En sannhet. Benekter man også dette, havner man i skeptisisme, solipsisme eller nihilisme.

Kristendommen er ikke som andre religioner; idet disse tilstreber det guddommelige eller annen spiritualitet, må den kristne bekrefte Guds budskap, befaling og plan eller målsetting for menneskeheten på det grunnlag at dette bygger på historiske realiteter og ikke på menneskets egetinitierte selvrealiseringsbehov, - kall det gjerne ”gjerninger”. For kristne må alle andre kriterier enn disse og som avviser dette og at Gud selv i menneskets form og natur handlet og kommuniserte – og fortsatt gjør det – direkte med mennesker avvises og betraktes som falske eller uholdbare.

Slik sett kan kristne aldri bli annet enn ekskluderende. Kristne kan ikke i toleransens navn oppgi eller justere dette grunnlaget for å tekkes de som kan tillate seg å tvile ved å tro at sannheten er relativ og alle trossystemer er all-inkluderende eller trosmessig likeverdige.

Kristne må hevde objektive moralforpliktelse begrunnet i Guds moralske (guddommelige) personlighet, Hans rettferdighet, Hans hellighet og kraft og at Han er kjærlighet (agapen), ikke mennesket.

Kristne må avvise at moralen har sitt grunnlag utenfor dette spekteret av objektive, levende og virkelige gudsattributter, nemlig i ateismen, fysikalismen eller naturalismen som forklarer livet og mennesket med basis i teorier om tilfeldig utvalg fra en formløs materie hvor objektiv moral er ikke-eksisterende og kun bygger på påfunn, nykker, situasjoner, kontekst osv, dvs på de mer eller mindre noble, empatiske, - selvutslettende eller filantropiske eller  selvbekreftende og misantropiske  -  og visjonære konvensjoner man til enhver tid og på ethvert sted blir enige om skal gjelde og være normativ.

Etisk absoluttisme er forenlig med den kristne teisme, dvs. med det postulat at det finnes (bare en), en evig, ubegrenset, personlig, hellig og rettferdig Gud.

Posteringen over står i kontinuasjon med denne tidligere posteringen, her;