Når får vi oppleve en skikkelig, radikal og uknekkelig muslimsk Nora? Når vil islam begynne å "forgude" selvrealisering til fortengsel for frykt for mannen, profeten og Allah? Når vil muslimske kvinner i hopetall og kollektivt forlate sine "dukkehjem" for å gå ut i verden og på markedene for å bli verdsatt som de ukrenkelige skapninger de er på likefot med mannen?
Tragisk nok! Men mest av alt: Tragisk på en utfordrende måte, tragedien som en vei mot utfrielsen, ideelt sett et nødvendig stadium i en kontinuerlig og sunn og skapende kamp – eller lek - for frihet, nettopp som et selvrealiseringsprosjekt, et prosjekt som aldri kan oppgis eller underkues, eller fortenges i angst eller frykt, uten at selve personligheten og individet oppgis, uten at den enkelts sjel tar skade og servilisererer seg under skjebnen – eller falske profeter.
For frelse i islam er bare relativ og islams gud er bare relativt hellig. Allah tåler synd og synder som den absolutt hellige Gud ikke tåler. Islam ser ikke og vil ikke se og kan ikke tåle: Arvesynden, den vi alle er rammet av, i demokratisk og like stor grad, for ung som for olding, den synd vi bestemmes og evig bindes og knuses av, hvis vi ikke ble gitt visshet om ikke å være alene om å forsvare oss mot den og muligheten for å bli frigjort fra den, eller rett og slett: Frelst, til sist, og for evig fri fra og fri til - den optimale selvrealisering.
Joumana Haddad, f 1970, sitert fra Levende Historie nr 6 - 2011:
En liten, bedrøvelig studie i kynisisme
Islam har et knipetak på kvinner, både muslimske kvinner og
ikke-muslimske kvinner. (Vi skal – etter fattig evne – se litt mer på den
psykologi og hersketeknikk som ligger under nedenfor). Islam skiller imidlertid
mellom muslimske kvinner og ikke-muslimske kvinner. Disse to kvinnegruppene har
ulik status innen islam, de er derfor begge ofre for islams dualisme, en
dualisme som tillegger mennesker en
absolutt (uforanderlig) forskjellig verdi alt etter om man er muslim eller
ikke. Ikke-muslimer, både kvinner og menn, er generelt og absolutt mindre verdt
enn muslimer og det dreier seg ikke bare om en rangsforskjell, det er en vesens
forskjell, en vesensforskjell – ironisk-tragisk nok - forordnet av Allah selv (ikke
Gud). Muslimer: Dere er det beste folket, sier Allah, dvs. ”profeten” Muhammed.
Ikke-muslimer korrumperes av sin religion fra fødselen av. De utvikler seg til
u-naturlige mennesker eller kanskje – helt sikkert - værre, til: Undermennesker.
Universalisme er ukjent innen islam, (men – tragisk-ironisk nok
- dog ikke for alle muslimer): Det er bare muslimer som kommer til det allahianske
paradis. Det fins ingen annen garantert frelsesvei for menneskeheten - dvs for muslimer - enn islam. De
gudstroende som ikke følger Koranen, hadith og sunna, havner automatisk i
helvete, hvor Allah av og til skal være til stede for å ”bivåne” pinslene.
Innen kristendommen fins det en legitim teologi begrunnet i
Biblen som er universalistisk: Gud skal en gang bli alt i alle. Alle skal til slutt tas opp til - og i - Gud. Dette er den
ultimate frelse. I en sådan tilstand fins ingen synd, ingen jordslige legemer,
ingen tårer, bare gudstilbedelse, og hvor de hellige skal se og tilbe Gud i all evighet
og hvor man da opplever summum bonum i herliggjort evig liv.
Visse retninger innen kristendommen nekter for en slik
universalsime og lander på den konklusjon at det bare er de utvalgte som får
oppleve denne evige tilstanden av absolutt godhet eller salighet, altså noe i nærheten av slik det er i islam. Vi skal
imidlertid ikke ta opp denne diskusjonen her, men oppfordre dem som måtte være
interessert i å studere videre på egenhånd. Et slikt studium kan være vel verdt et
forsøk.
Hvilken virkning har så den islamske dualisme for kvinner –
alle verdens kvinner - og kvinner av i dag så vel som i morgen?
Islam holder dem i en knipetang som først og fremst passiviserer eller beskjærer dem, bokstavelig talt.
Den muslimske kvinne oppfordres til å underlegge seg, ikke til å stille
relevante og radikale spørsmål og fremfor alt til å ikke tenke selv og
grunnleggende og naturlig selvstendig. (Det
vil kunne oppfattes som et opprør, noe som i visse islamske miljøer, spesielt i Vesten, dog godtas til en viss grad). Hun befinner seg i et ”evig” dilemma:
Uttrykker hun medynk med ikke-muslimske kvinner som ”rettmessig” voldtas av
muslimske menn, kan hun risikere å bli beskyldt for både apostasi fra selve
religionen og dessuten for et mer lokalt forræderi overfor mannen, familien,
klanen og ikke minst: Barna, både jenter og gutter. Denne knipetangen eller
dette kniptetaket på kvinner innen islam er i seg selv passiviserende. Den
lammer både mentalt og fysisk. Den stenger for ironi, humor og fleksibilitet og
ikke minst for all "normal" eller naturlig kreativitet. Samtidig som den gir den enkelte kvinne – henvist som hun er til
sitt isolerte kvinneunivers - en viss tilfredsstillelse: Mange foretrekker
jo nettopp at andre tenker for dem og ikke bare det: Flere enn vi vil like å
tro synes det er helt all right at andre enn dem selv utfører drittjobbene, her
tenkt som voldtekten og nedverdigelsen av ikke-muslimske kvinner. Det føles
eller oppfattes som enslags utløsning for dem, man føler enslag lettelse, man får utløp
for egen undertrykt aggresjon og frustrasjon – og dessuten så slipper man å utføre
offergjerningen (voldtekten og ydmykningen) selv. Det er mye mye bedre å ikke
bli voldtatt enn å bli det, det følger nærmest enslags magisk iboende skittenhet med en
kvinne – som i tillegg til helt legitimt å bli betraktet som slave – blir voldtatt. Den
siste rest av ære er fratatt dem. De kan spyttes på – av de muslimske kvinnene
selv. Muhammed har med andre ord klart å splitte kvinnne og dermed klart å
gjøre dem svak – og dermed mer ”håndterlig” - som gruppe sett.
Knipetangen har dermed fått en dobbel funksjon, en som kjærkommen
”lynavleder”, den andre som sier at ”man vet hva man har (æren eller ærbarheten),
men ikke hva man får (ved f eks å forlate eller kritisere islam samtidig som
man da solidariserer seg med ikke-muslimske kvinner).
Islam som trossystem gjør at muslimske kvinner har vanskelig for å se og skjønne at det er satt en skruestikke på som som stadig skrus hardere til jo eldre kvinnen blir. Med tiden gjør islams ”gud” dem til sine ikke-muslimske søstres foraktede fiender, en stadig trussel, et press mot deres egen opparbeidede ærbarhetsfølelse og deres egne påtvungne typisk identiteskonserverende islamske selvrespekt. De kan - i sitt eget indre tankeunivers - med grunnlag i de islamske skrifter selv og med de lærdes velsignelse - triumfere. De har krav på å dominere, dvs å være nedlatende og foraktende overfor sine ugudelige kaffir-søstre. De har en guddommelig rett til å utøve sin patronisering og moralisering over dem.
Islam som trossystem gjør at muslimske kvinner har vanskelig for å se og skjønne at det er satt en skruestikke på som som stadig skrus hardere til jo eldre kvinnen blir. Med tiden gjør islams ”gud” dem til sine ikke-muslimske søstres foraktede fiender, en stadig trussel, et press mot deres egen opparbeidede ærbarhetsfølelse og deres egne påtvungne typisk identiteskonserverende islamske selvrespekt. De kan - i sitt eget indre tankeunivers - med grunnlag i de islamske skrifter selv og med de lærdes velsignelse - triumfere. De har krav på å dominere, dvs å være nedlatende og foraktende overfor sine ugudelige kaffir-søstre. De har en guddommelig rett til å utøve sin patronisering og moralisering over dem.
Hun kan i prinsippet verken rent teoretisk kritisere islams
grunnvoll eller rent praktisk positivt ta til motmæle eller foreta seg noe rent
konkret for å beskytte eller vise aktiv solidaritet med de ikke-muslimske
kvinnene. Muslimske kvinner oppfordres ikke til å arbeide forebyggende for å
hindre at muslimske menn forgriper seg på ikke-muslimske kvinner, de oppfordres
snarere til det motsatte, både direkte og indirekte, både aktivt verbalt og ved
at mannen taust – og tilsynelatende ydmykt - kun viser til tradisjonen og de lærde, de som befinner
seg langt borte og høyt hevet over familielivets mer trivielle problemer at
dette i seg selv gir autoritet, og til de som tillegges rett og plikt til å
forsyne ummah med den endelige tolkningen av hva Allah har ment og av hva som
skal gjelde som guddommelig og evig absolutt rett eller ikke i enhver
sammenheng. (Mannen på sin side slipper
også å tenke selv ved å vise til og peke på tradisjoner og "fjernt" opphøyde autoriteter.
Han kan gjøre det ut fra ren ondskap eller gjøre det passivt rett og slett
fordi det er mest behagelig eller pragmatisk ”riktig” for ham å forholde seg slik. I begge
paradigmer passiviseres aktørene og/eller de troende).
Det mest tragiske i dette og kanskje det mest grusomme er,
at selve systemet – islam som kollektivt trossystem – gir kvinnene en stimulans
til å produsere et behov (som føles helt selvinnlysende riktig og virkelig og
helt nødvendig der og da) for å bli konservert av systemet og til og med å bli
en ivrig konservator av det og promotor for det - en aktivitet som kan ta fanatiske former og til og med koste liv.
Det skjer ved at det utvikles en mental tilstand hvor hun
rent faktisk i fullt alvor og med den aller største kreative og "vakre" energi, tror hun, – båe på kort og lang sikt - tjener nettopp på
dette trossystemet, og dette guds- og denne ”frelsesbringende” tro som ligger til grunn. Hun opparbeider en
selvforståelse som gir henne en følelse av ha makt og kontroll, ikke bare over
seg selv, men også over de andre, enten
det er i den nære familie, eller utenfor. Hun får det for seg at hun kan tjene
mental-økonomisk og gjerne både mentalt og økonomisk på den utviste tro og selve systemet. Det gir henne en høyere status enn hun ellers
vill ha hatt. Hun lokkes til å rasjonalisere: De andre – de ikke-muslimske
kvinnene - er, tross alt hun selv må tåle av ydmykelser i kraft av dette samme systemet - MINDRE
verdt - enn henne selv.
Hun – på sin side - er tross alt MER beskyttet innen islam
og av islam enn de ikke-muslimske kvinnene er, de som står utenfor og som
verken profeten eller Allah gir noen beskyttelse. Og tror hun da i tillegg virkelig på at Allah
sier sannheten og at hun selv skal til helvete hvis hun ikke lyder Allahs forordninger,
påbud og forbud, vel, da sitter hun skikkelig i saksa og det fins ingen vei
tilbake: Hun velger da selvfølgegli å bli i folden fremfor å prøve lykken der
ute i friheten. Ja, så ille kan det gå at kvinner faktisk ofte blir mer
konservative eller reaksjonære når det gjelder å forsvare islam enn noen
muslimsk mann kan være det. Det fins eksempler på at det er de eldre kvinnnen
i den muslimske famile som sørger for at guttene holder kustus overfor sine
søstre og utfører de foreskrevne ritualer, dvs drapene på sine genetiske søstre.
Det gir disse kvinnene ikke bare en følelse av (innbilt) selvverd, kontroll og
makt, men også en en enorm objektiv eller tydelig verdsatt maktposisjon, et grunnlag for å kunne utøve ytterligere press og manipuleringer.
Hva kan så muslimske kvinner ”tjene” mentalt på å tie om den
islamske dualismen og ikke forkaste den ”guddommelige” rett mannen har til å
voldta ikke-muslimske kvinner? Jo, den vil alltid representere et maktmiddel
hun utstyres med i kraft av selve systemet. Ved at hun forblir taus, samtykker
hun, og ikke bare det: Hennes mulige merverdi øker, hun bys en sjanse og vil
kunne føle at det hun gjør og føler gjør hun og føler nettopp av omsorg eller ”kjærlighet” for sin mann, sin familie, sin klan. Hun gis ”anledning
til” å ære sin mann og kan hente en plussgevisnst av dette. Hun kan komme til å se den situasjonen hun nå engang er satt i som en win-win-situajson. For en lykkefølelse, for en blid skjebne ... ! For har ikke mannen gått til krig og skaffet seg slavinner
nettopp for å avlaste henne selv og bringe henne større status og mer verdi? Er
det ikke nettopp mannen som sørger for at familien berikes og styrker sin
posisjon i samfunnet? Skal ikke modighet eller krigsinnsats og ære nettopp premieres ved å føle oppriktig
omsog og ”takknemmelighet” for mannen? (Mann og kvinne tilhørerer tross alt
samme klan og har klare fellesinteresser, interesser som med nødvendighet må
beskyttes på andre klaners og de vantros bekostning, jfr islams dualisme).
Jo, slik kan islam fungere og legitimere dualisme og umoral.
For ikke å snakke om etslags institusjonalisert hyklere og selv bedrag. Men man er seg selv nærmest. At andre lider og blir misbrukt, avlaster en for egen
misære og letter ”på humøret”. (Så kynisk dette enn måtte lyde).
Dessuten skal hun være takknemmelig, for det sier Allah og
profeten at hun skal være. Hun har en uforbeholden plikt til å la mannen ligge
med sine slavinner som de vil. Hjemmelen ligger i selve trosstrukturen, hvor tillatelsen
for den ene blir en plikt (til ikke å intervenere eller bry seg) for den andre.
At mannen bare har en tillatelse – og ikke en plikt fra Allah til dette - gjør
det forresten ganske ”lett” for mannen å tro eller innbille seg – både
nekeltvis og som gruppe - at han har en guddommelig pålagt plikt i disse
tilfellene …
Hva så med ikke-muslimske kvinner? Her kan det studeres og
skrives mye. Muslimske kvinner har det meste til felles med ikke-muslimske, men
står i en ikke helt sammenlignbar tradisjon og må som nevnt agere og leve
innenfor et system som er helt forskjellig fra det systemt f eks vestlige
kvinner lever under i dag. Islam er ikke kompatibel med noen andre religioner
eller tradisjoner. Islam alene har den egenskap at den utmanøvrerer kvinnen
allerede i kraft av trosgrunnlaget. Allerede ”Det guddommelige” utgangspunktet
er ment å skulle sikre kvinnen som underlagt mennenes kontroll. Utenfor islam
regnes kvinner som likestilte mannen –
de er født like og likeverdige og med like verdi, selv om mannen i
kristendommen f eks – ”sikres” det avgjørende ordet når vanskelig avgjørelser og
viktige veivalg som gjelder hele familien må tas. Men her kunne man like gjerne
kaste lodd om hvilken løsning skulle velges, kvinnens forslag eller mannens, men
bare ikke slik i islam. Tvert om. Det foreligger en verdimessig vesensforskjell
fra skapelsen av ndgj kvinne og mann, en ontologisk forskjell, mellom mann og kvinne, og dette i seg
selv begrunner at forskjellsbehandling SKAL finne sted, med mannen ufravikelig
eller obligatorisk forordnet til dette av selveste Allah på toppen av pyramiden en gang
for alltid. (Mannen tvinges til å være den endelige beslutningstakeren. Klarer
han det ikke, blir han betraktet og verdsatt deretter som veik og derfor også
mindre typisk muslim og derfor også mindre ”naturlig” menneske! Han vil da måtte vurderes
som mindreverdig i Allahs øyne. Den kristne mann har ikke noen slik dom
hengende over sitt hode. Den kristne Gud, menigheten og det mer eller mindre
kristne sanfunnet rundt familien ville snarere ha velsignet en slik kreativitet
som å kaste lodd enn fordømt den som uguddommelig og ukristent!).
Islam er som tidligere nevnt som skapt for å passivisere,
av-kreativisere eller lamme kvinner. De settes i sjakk matt
allerede før "spillet" - eller kampen - kan begynne. Utenfor islam forekommer selvsagt også
systematiske og kollektive føringer på kvinner som passiviserer. Men selve
systemet er ikke lukket en gang for alle, slik som i islam. Det fins alltid en
utvei og en mulighet for opprør eller flukt. Kvinnens verd i systemet utenfor
islam er basert i og på det selv, med referanse til en gud som er alle
menneskers Gud, ikke bare de kristnes Gud. ”Et dukkehjem” av Ibsen viser at dette
går an og er legitimt og at den hoved-ide som stykket samles rundt, nemlig
kvinnen frihetsrett, lettere kan aksepteres, forstås og tillates praktisert
utenfor islam enn innenfor. Ibsen blander ikke Gud inn direkte i stykket, men
han troner i bakgrunnen, men uten å få slippe til, verken som deus ex machina
eller som rolleinnehaver på scenen. Innen islam vil dette være nærmest en
umulig tanke: Allah MÅ være med og trekke i trådene. At kvinnens naturlige
frihet skulle kunne begrunne kvinnens rett overfor mannens er utenkelig og
gjleder både som norm og regel for all fremtid. Derfor finnes det ingen
muslimsk Ibsen, ingen ekte og sann Nora og heller ingen så forkommen mann som
Noras mann innen islam. ”Et dukkehjem” uten Allah som aktiv motspiller – både
på scenen, bak scenen og over scenen - er utenkelig. Dette forteller noe om
kristendommen, som jo Ibsen virket, tenkte og følte og tok stilling til innenfor.
Her kan ”gud” ønskes borte og død uten at man risikerer dødsstraff for å ønske
eller tenke en slik synd. Ateister som ikke er forpliktet av nova lex kan ikke
synde. De kan ikke drepes med henvisning
til en guddommelig hjemmel i de kristne skriftene. Det motsatte er som kjent
tilfelle innen islam. Ateisme er en synd på likefot med shirk, dette å forbinde
Allah med andre guder. Apostater SKAL drepes og det i prinsipp av enhver
muslim, og da dessuten helt uavhengig av noen habil eller uavnhengig verdslig domstolsbehandling.
Den islamske loven har man jo i kraft av Koranen og den byr og grunnlovsforplikter alle musimer aksiomatisk til
enhver tid og på ethvert sted.
Et lim som holder islam sammen, er den frykt islam påfører,
en frykt som oppveies mot de løfter den gir - om Allahs velsignelser i form av
påstått ærbarhet osv - og en sikker fremtid i evigheten i det allahianske helvete. De troende
settes her i et dilemma: Valget står mellom å utholde alle forbud og påbud her
og nå i dette livet eller å risikere å miste en plass i det hinside – på den
rette siden. Jo mer man velger å
underkaste seg og følge reglene, jo mildere og mindre synlig form antar frykten, ja, den kan
fort fortrenges eller kanaliseres nettopp til fordel for ”mer” islam. Da tyr gjerne
muslimske kvinner til sublimeringer og man agerer kontrafobisk: Man gjør seg
selv større og mektigere enn frykten, man skaper sin egen motgift: Motfrykten.
Den kan ta form av overdreven tro på egen fortreffelighet.Og mye utadvendt aggresjon.
Jeg så en dokumentar for noen år siden fra Iran hvor det ble
intervjuet en innvalgt kvinnelig parlamentsmedlem. Hun forklarte at kvinner jo
har sine uskrevne metoder å håndtere menn på, både i det private og i det
offentlig og politiske liv. Hun var en ekte muslim og troende, om det hersket
inegen tvil. Men dokumentaren viste at hun ikke helt hadde forstått hva islam
gjør både med menn og kvinner og at Koranens og de andre muslimske skriftenes
skrevne normer og regler nok ”forutser” og dermed regulerer mer av de metodene
denne kvinnen hadde i tankene enn hun selv var klar over. Hun kan være et godt
eksempel på at kvinner kan reagere kontrafobisk ved å tro at hun er mer eller
mindre usårbar og at hennes virkelighetsforståelse står over den
verdensanskuelse islam proper grunnleggende pådytter de troende og krever –
eller konstituerer - at de skal internalisere eller integrere i selve sin
personlighet.
Muhammed var den ”fødte” plotter. Han elsket alltid å ”slå to fluer i en smekk”. Kvinner forespeiles en høy status av Allah, som er nådig og god, spesielt i sammenhenger i Koranen som gir konkrete anvisniner på hva kvinner forventes å skulle gjenomlide, til mannens tilfredstillelse. Den marokkanske forfatteren Mernissi forteller i sin bok Beyond the Veil om en haremskvinne som etter hvert som tiden gikk fikk mer og frykt for å bli overlatt totalt til seg selv og sin egen isolerte ensomhet inne i haremet. Dette var det verst tenkelige for henne, men samtidig stimulerte denne frykten henne så til å yte en sterkere innsast til fordel for mannen for å kunne bevare relasjonen, ikke bare til mannen, men også relasjonen og statusen i forhold til de andre kvinnene i haremet. Mannens mulighet innen islam til å isolere visse kvinner i hans ”varetekt”, kan være et uhyre viktig hersketeknisk virkemiddel.
Muhammed var den ”fødte” plotter. Han elsket alltid å ”slå to fluer i en smekk”. Kvinner forespeiles en høy status av Allah, som er nådig og god, spesielt i sammenhenger i Koranen som gir konkrete anvisniner på hva kvinner forventes å skulle gjenomlide, til mannens tilfredstillelse. Den marokkanske forfatteren Mernissi forteller i sin bok Beyond the Veil om en haremskvinne som etter hvert som tiden gikk fikk mer og frykt for å bli overlatt totalt til seg selv og sin egen isolerte ensomhet inne i haremet. Dette var det verst tenkelige for henne, men samtidig stimulerte denne frykten henne så til å yte en sterkere innsast til fordel for mannen for å kunne bevare relasjonen, ikke bare til mannen, men også relasjonen og statusen i forhold til de andre kvinnene i haremet. Mannens mulighet innen islam til å isolere visse kvinner i hans ”varetekt”, kan være et uhyre viktig hersketeknisk virkemiddel.
Hvor ligger så den grunnleggende forskjellen for kvinners
livsutfoldelse i islam og utenfor, i Vesten, forsøkt forklart med psykososiale
begrepsvariabler?
Hovedtrekk: Islam er et fryktbasert paradigme. Vesten er et
angstproduserende paradigme. Kvinner i islam må forholde seg til konkrete lover
og regler, et integrert system med klart definert angitte straffemekanismer, både korporlige og mentale.
Kvinner i Vesten må hele tiden skape sine egne premisser og stadig produsere
nye selvbevaringsmekanismer og forsvars- og angrepsstrategier. Den muslimske kvinne vet hva hun har å
forholde seg til. Frykten lar seg forklare konkret. Den typisk vestlige kvinnes
oppgave blir å ”realiere seg selv”, slik Nora forsøker i et Dukkehjem.
Nora forlater sitt (dysfunksjonelle?) hjem til fordel for markedet utenfor: Å realisere seg selv er å tilby sine individuelle tjenester på det frie markedet mot vederlag. Men gjør hun dette automatisk ut fra sin frie vilje eller tvinges hun til det, altså å la seg bli realisert av mennesker som i utgangspunktet ikke står henne nært og som i prinsippet ikke kan eller vil komme henne for nært, som f eks i et nytt ekteskap eller forhold som hun egentlig øsnker og drømmer om. Nora må bli seg selv ved på en eller annen måte å skape og å forsørge seg selv. Hun må utvikle seg og la seg utvikle av andre ved å eksperimentere, ved å sno seg, ved å skaffe seg status. Hun må hele tiden arbeide for å fullkommengjøre et ideal hun i stor grad er avhengig av å forme ut fra hva hun selv tar sjansen på å produsere som sitt alter ego og sitt private verdigrunnlag. Hun må skape seg selv (mekanisere seg ?) ut fra hvilket bilde hun selv skaper av de hun skal realiserer seg i forhold til og som på sin side skaper dette idealet eller denne forestillingen i henne. Og alt dette er en enorm utfordring. Den forlanger da heller ikke passivitet. Den vestlige kvinne forventer av seg selv å tenke selv og handle – og føle (?) – kreativt. Men er dette virkelig mulig?
Nora forlater sitt (dysfunksjonelle?) hjem til fordel for markedet utenfor: Å realisere seg selv er å tilby sine individuelle tjenester på det frie markedet mot vederlag. Men gjør hun dette automatisk ut fra sin frie vilje eller tvinges hun til det, altså å la seg bli realisert av mennesker som i utgangspunktet ikke står henne nært og som i prinsippet ikke kan eller vil komme henne for nært, som f eks i et nytt ekteskap eller forhold som hun egentlig øsnker og drømmer om. Nora må bli seg selv ved på en eller annen måte å skape og å forsørge seg selv. Hun må utvikle seg og la seg utvikle av andre ved å eksperimentere, ved å sno seg, ved å skaffe seg status. Hun må hele tiden arbeide for å fullkommengjøre et ideal hun i stor grad er avhengig av å forme ut fra hva hun selv tar sjansen på å produsere som sitt alter ego og sitt private verdigrunnlag. Hun må skape seg selv (mekanisere seg ?) ut fra hvilket bilde hun selv skaper av de hun skal realiserer seg i forhold til og som på sin side skaper dette idealet eller denne forestillingen i henne. Og alt dette er en enorm utfordring. Den forlanger da heller ikke passivitet. Den vestlige kvinne forventer av seg selv å tenke selv og handle – og føle (?) – kreativt. Men er dette virkelig mulig?
Er ikke selvrealisering nettopp å gjøre seg avhengig – av
noe annet? At livet kun er et annet sted?
Å realisere betyr i juridisk forstand å selge. Man realiserer et pant ved selge det for å omgjøre det i kontanter. Man
realiserer et døds- eller konkursbo ved å selge boets eiendeler eller
potensialiteter på markedet og til den pris som bys.Det man egentlig gjør er å legge seg ut til salgs for gud og
hver mann. Det er markedet til enhver tid som bestemmer prisen og prisen er som
kjent bestemt av tilbud og etterspørsel. Kvinner som realiserer seg selv er
dermed avhengig av et marked og hva dette markedet vil gi for henne. Hun
pålegger seg dermed en ekstra byrde – i forhold til de kvinner som blir hjemme
- nemlig å måtte gjøre seg mer attraktiv
enn hun ville ha behov for å gjøre hvis hun ble og valgte heller å ”realisere”
seg hjemme hos mann og barn. Dette kan muslimske kvinner og menn bruke mot henne: Ærbarheten til den vestlige kvinne synker som følge av at hun må "prostituere" seg på et marked for høystbydene og prisen på henne vil avhenge av alt annet enn hva hun kanskje er verdt i egne øyne.
Men hva er prisen den vestlige kvinne må betale for sin
frihet, sin mulighet for selvrealisering?
Angsten?
Ja, noen vil si nettopp angsten. Den har ikke noe objekt man
rent praktisk kan frykte. Den er mer lik en tilstand som krever at man søker
noe konkret å gripe tak i nettopp for å stilne, mildne eller fjerne den – det
kan resultere i overdreven trang for å hope seg opp i det materielle, en nevrotisk flukt inn i
kropp og utseende og et stadig jag for å holde seg attraktiv, - et ”løp” som krever sitt av oppofrelser; man
kan dessuten få enslags angst av ikke å få både i pose og sekk. Noen får
kronisk panikk over bevisst eller ubevistt å måtte stilles ansikt til ansikt
med muligheten for - kontinuerlig - å mislykkes. Man ser muligheten for at den selvrealisering
som skulle tjene til selvutvikling i stedet kan ende i selvdestruksjon ved at
selvrealiseringen faktisk ender i at man selger seg selv inn i et nytt slaveri,
og hvor man til og med kan risikere å bli mer avhengig (av menn og marked) enn
hva man var tidligere og før man forlot familen og begynte sitt
selvrealiseringsprosjekt for alvor. Angst
må kompenseres i form av sin motsetning: Den som først mest ivrig og bevisst
begynner å selv-realisere seg, blir også da den første som tar skrittet inn i
nye – bevisst eller ubevisst – avhengighetsrelasjoner, en prosess som nå da kan
betraktes som en ny frigjøring- eller nytt selvrealiseringsprosjekt, - men sett
fra en annen side og da som en komplimentær pendant til frihetsidelaene: Som
en prosess fra frihet til frihetens motsetning.
Tragisk nok! Men mest av alt: Tragisk på en utfordrende måte, tragedien som en vei mot utfrielsen, ideelt sett et nødvendig stadium i en kontinuerlig og sunn og skapende kamp – eller lek - for frihet, nettopp som et selvrealiseringsprosjekt, et prosjekt som aldri kan oppgis eller underkues, eller fortenges i angst eller frykt, uten at selve personligheten og individet oppgis, uten at den enkelts sjel tar skade og servilisererer seg under skjebnen – eller falske profeter.
Så: I den grad kvinnens selvrealisering anses som et ubetinget
gode, må den betraktes som en integrert funksjon i selve det tragiske, nettop i
det at man ser tragedien som et instrument for renselse eller kronisk ettertraktet
katharsis. For tragediens intensjon er å vekke både frykt og empati. En
forståelse av det tragiske stålsetter mot lidelse og frigjør selvforståelse.
Den gir innsikt og erkjennelse, eller kanskje aller mest: En befrielse fra selvdestruktive
lidenskaper, både på manne- og kvinnesiden. Den setter lidelsen i distanse
eller perspektiv og styrker den naturlige eller intuitive selvforsvarmekansime mot
selvdestruksjon.
Men er dette prosjektet mulig innenfor islam proper? Ikke det
vi kan se og spore. Det fins ingen "tragisk lufteventil" i islam, ingen mulighet
for den store og befriende, objektive, katharsis. Islam tåler ikke tragedien som en
essensiell struktur i den menneskelige eksistens og gjør seg derfor også imun
overfor det tragisk- komiske, og for den dype selvironi som skal til for ikke å
ta seg selv for høytidelig og bli for rigid. Det finnes intet liv utenom Koranen,
hadith og sunna, uansett hvor liberalt og ”tilpasningsdyktig” islam kan
strekkes og tøyes, eller tolkes. De greske tragedier inngår ikke i profetens og
Allahs agenda eller verdensordning og følgelig finnes heller ingen mulighet for
katharsis, i motsetning til i kristendommen, hvor jo katharsisen når sitt
høydepunkt og metafysiske endemål, nemlig i den mest radikale frelse som
overhodet tenkes og forestilles kan. Kristendommen tillater og oppmuntrer til at man - i tillegg til den hellige skrift - går utenfor dem - dvs Bibelen - for å hente erkjennelse og innsikt. Islam lærer det motsatte. Koranen konserverer og begrenser (ideelt sett) dermed kvinners liv til et jordisk liv i forvaring bak dukkehjemmets fire vegger og "trygt" lukkede dører.
For frelse i islam er bare relativ og islams gud er bare relativt hellig. Allah tåler synd og synder som den absolutt hellige Gud ikke tåler. Islam ser ikke og vil ikke se og kan ikke tåle: Arvesynden, den vi alle er rammet av, i demokratisk og like stor grad, for ung som for olding, den synd vi bestemmes og evig bindes og knuses av, hvis vi ikke ble gitt visshet om ikke å være alene om å forsvare oss mot den og muligheten for å bli frigjort fra den, eller rett og slett: Frelst, til sist, og for evig fri fra og fri til - den optimale selvrealisering.
Joumana Haddad, f 1970, sitert fra Levende Historie nr 6 - 2011:
"Å være araber i dag innebærer først og fremst - dog uten å generalisere - å mestre scizofreniens kunst.
Hvorfor? Fordi som araber i dag er du nødt for å være en hykler. Det innebærer at du ikke kan leve og tenke slik du egentlig ønsker å leve og tenke på noen ærlig, spontan og oppriktig måte. Det innebærer at du er splittet, at du ikke har lov til å si den ubehagelige sannhet (for sannheten er ubehagelig; det er dens rolle, og deri ligger dens kraft), fordi det arabiske flertall hviler på et nettverk av løgner og illusjoner.
Det innebærer at ditt liv og din historie må undertrykkes, tøyles og skjules i koder: de må omskrives for å tekkes de dydige vokterne ... "
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar