Sorgen er i ferd med anta en ny form nå. (Etter udåden.) Dens ansikt er i
endring. Men sorgarbeidet er ennå ikke over. Vi vet at den vil sitte lenge i
våre lemmer. Vi vet ennå ikke om vi har taklet det eller om vi noen gang kommer
til å takle den. Vi vet ennå ikke om den vil hele oss på lengre sikt, eller om
den vil slå ut i mer kulde. Vi trodde at den bar i seg mulighet for forsoning,
for mer åpenhet og større forståelse blant oss. Vi trodde ikke at den skulle
kunne forherde oss og at vi skulle begynne å sette opp høyere og høyere
skigarder rundt oss, at noen av skulle flykte inn i seg selv, inn i familien
eller hobbyen. Mange tror ikke lenger på noe idyll, at utopia ligger foran oss.
Vi er i full fart på vei ut av paradiset og vår naturlige gudsrelasjon nå, om vi vil se det slik. Utopia
ligger bak oss og vi har selv stengt døren en gang for alle.
Eller, er det sant: Har VI virkelig stengt porten? Er det
det støre nye VI vi har stengt oss ute fra? Eller er det DEM eller de som
sympatiserer med DEM som har gjort seg solidarisk ansvalige med disse som har
stengt OSS ute?
Hvem kom først av hva, var det et det eller var det et vi
eller hang alt dette sammen i et uoppløselig knippe, i en knute vi aldri noen
sinne vil kunne evne å løse av oss selv? Hvem knyttet tvangstrøyen for oss?
Jeg begynner å bli redd nå. Jeg begynner å ane hva virkelig
frykt er. I går kveld skulle jeg ta bussen og på stoppestedet må jeg gjennom en
guttegjeng på 10 – 12 stykker. De er i 12-16 års alderen. De er en blanding av
hvite og mindre hvite. De snakker høyt, ler hølyt og noen roper til hverandre.
Det ser ut som om de slåss mot hverandre, men det er bare lekeslåssing. Det er
som om de trener seg opp til kamp. De dulter og dytter i hverandre og forsøker
å legge hverandre i bakken. De ser ut til å være i god form. De har det
tydeligvis meningsfylt sammen. Ingen ”særinger” å se. De står sammen om noe.
Buss-sjåføren som har tatt seg en pause før turen stå og ser
på og han smiler til meg når han ser meg komme. Jeg er visst den eneste hvite
som skal med bussen denne kvelden. Jeg besvarer smilet hans. Vi tenker: Dette
er bare gutter som morer seg. Gutter som må få lov å rope litt og teste
hverandre og bygge vennskaper. Dette er helt normalt og sunt. Det skal bare
være sånn. Det er ingenting å frykte.
Jeg forstår ikke alt hva guttene sier, men en av dem hopper
innpå meg. Han danser enslags dans og den er truende, men uten at jeg blir
redd. Jeg trekker meg ikke engang unna. De andre guttene retter blikket mot meg
og sjåfæren. Bussen skal snart gå. Guttene fortsetter å lekesloss. Det er som
om de forbereder seg på noe, noe større, ja. MYE større.
Det hersker definitivt etslags truende agg i denne gjengen.
Jeg har sjelden sett øyne og blikk som er så enige om noe som disse. Toneleiet
er også det samme. Alle roper og ler i det samme toneleiet. Det skaper et
uttrykk for at ”vi” er enige. At vi føler det samme. At vi deler noe felles
sammen, noe ingen andre kan ta fra ”oss”, ikke på noe vilkår. Unasett. Komme
det som komme må. Det er som om de sier: Vi er sterke nå. Og vi blir sterkere.
Om ikke lenge er vi uovervinnelige. Vi skal ta dem.
Sjåføren spør om ”jeg skal på” og jeg nikker og han åpner
døren og starter opp motoren. Vi vet ennå ikke om guttene ”skal på” de også.
Det er et par minutter før bussen skal gå og sjåføren forandrer plutselig
uttrykk da vi så vidt er innenfor.
-Nå er jeg virkelig redd, sier han.
Og så begynner han å fortelle. Smilet er som sunket i
jorden. Han snakker godt norsk og må ha vært i landet i mange år.
Han fortsetter å snakke til meg fremme ved førerplassen helt
til jeg skal av, 6-7 stopper lenger frem. Det er blitt noe intenst over ham nå,
han slipper meg ikke. Dette må jeg høre. Dette er alvor. Dette er noe han ikke
har opplevd før. Jeg blir stående å lytte, lar ham si hva han har på hjertet.
Jeg avbryter bare med ”jeg forstår” noen ganger og ”nei, sier du virkelig det”
og ”er det sant”. Jeg har vanskelig for
å tro det jeg hører. Ikke fordi det er så fantastisk utenkelig og ikke fordi
jeg tror han lyver. Det han forteller er jo etter nærmere ettertanke helt ”naturlig”,
begynner jeg å tenke. Dette er bare noe vi måtte forvente. Det er slik
gjengpsykologien forteller oss at det er.
Det viser seg nå at guttegjengen også skal med bussen.
Sjåføren åpner midtdørene og de strømmer inn med høye stemmer og grov latter.
Jeg begynner å ane at de er ute etter noen. Jeg ser frykten i sjåførens øyne i
et nytt lys. Det er som om han trygler meg om å bli stående, om å lytte på hva
han har å si og mene. Han gjentar at han er livredd nå. Gjengen snakker om oss,
om sjåføren og meg. Han er glad jeg er tilstede. Guttene kan neppe høre hva
sjåføren forteller meg, men de ser det, at sjåføren forteller meg om dem og hva
han synes om dem. De har fortått at han er redd, eller oppgitt, at sjåføren
ikke på deres side. Heldigvis går gjengen ut på det 3. stoppet.
Det sjåføren så like for jeg kom til stoppeplassen hvor jeg
gikk på var at det det hadde kommet en bil med en mannsperson obord forbi
stoppestedet. Plutselig begynner et par av guttene å rope: - Der er Breivik, der
er Breivik.
Plutselig suser det et par steiner gjennom luften og treffer
bilen. Sjåføren gir gass og kjører likblek videre.
Det var ikke verre enn dette, tenker jeg med meg selv. Det
var godt det ikke gikk verre. Men sjåføren forteller: De har begynt å
organisere seg nå. Det var også muslimer på Utøya, vet du. Og de skal hevnes. De
hvite gutta i gjengen har hvite mødre som er gift eller samboer med muslimer. De
vet at foreldrene står maktesløse her i Norge hvor det ikke er lov å slå barn. Foreldrene
har store vansker med å holde barna inne. De kan ikke hindre dem i å være ute
om natta. Jeg er sikker på at det kommer til å brake løs. Det fins hvite gutter
i nabolaget som de tror sympatiserer med Breivik eller det han står for, slik
de ser det. Dette er farlig. Ingen kan snakke dem til rette. De er ute etter
hevn. De er begynt å hate for alvor nå. Det er ingen vei tilbake. De har
bestemt seg. Hevnen er like om hjørnet. Æren skal beskyttes. De feige eller
tilbakeholdne skal straffes hardt.
Jeg forsøker i larmen å fortelle ham at han må ta dette opp
med kollegaer og de må snakke sammen om dette, men jeg ser på ham at han ikke
har noe tro på dette, at det ikke engang er verdt å forsøke. Han har erfart noe
jeg ikke har fått med meg. Jeg forstår det slik at kollegaene ikke er muslimer
og at dette ikke angår dem, fordi de snart skal tilbake til sine hjemland. De
er ikke norske.
Vi er fremme. Jeg tar ham i hånda.
-Vi snakkes, sier jeg. – Nå er anledningen kommet til at vi
snakker sammen og at vi står sammen.
Han nikker. Men han har nettopp fortalt meg at han liten tro
på at det vil nytte. Han har sikkert forstått akkurat som meg at her er det
selvforsterkende mekanismer i gjæring og at det er kommet så langt at ”det” er
blitt irreversibelt. Gruppepresset er
stort på hver enkelt gutt. Jo høyere de roper, jo modigere blir de. Frykten
forsvinner mer og mer jo flere de blir og jo mer de ”gjør” sammen. Passerere to
av dem en grense og kaster en stein, passerer de andre som foreløpig ”ikke har
gjort noe” også en grense: Solidaritetsfølelsen og det indre samhold styrkes. Mennskebildet
forandrer seg. Dualismen intensifiseres og dette føles nå både godt og riktig:
Vi er ikke som dem og dem er ikke som oss. Ikke nå lenger. Aldri. Og dessuten:
Vi har en bok som forteller oss hva vi skal tenke og hva vi har lov til og ikke
lov til. Det har ikke ”dem”. De har ingenting annet å holde seg til enn sin
indre forvirring og sine egne ynkelig forsøk på å bli enige, finne et felles
grunnlag. Disse tror jo ikke på Allah. De har bare menneskeverk å holde seg
til, ingen religion og dermed heller intet håp om paradiset. De skal i ilden alle. Men
det skal ikke vi.
Jeg tenker: Hva har muslismke foreldere å stille opp mot dette?
De er jo også forpliktet på ”boken”, på de ukrenkelige skriftene. De har rett
til å være ”guddommelige ” krenket. Det er de som har substans.
ABB har sannelig ”klart det”. Klimaet er endret for alltid.
En ny istid står for døren. Det er trist og synd. Det lover ikke bra. Men hvor
skal man dra?
Vel, vi dro til Sør-Afrika og ”ordnet opp” der. Vi fikk det
som vi ville. Det var verdt prisen. Vi kan sole oss i æren, som vi selvfølgegli
deler med de som kjempet på ”vår” side.
Men hvilken pris er vi villige til å betale her hjemme hos
oss selv?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar