Islamofili og homofili - en sammenheng?

Hva har aksept av homofili å gjøre med aksept av islam?

I utgangspunktet svært lite, vil vel de fleste tro, men det kan være grunn til å tro om igjen, sett mot den bakgrunn at tidsånden ikke akkurat er pro-kristen, pro-life, pro-heterofil, -  men snarere tvert imot. 

Tidsånden ser ut til å være styrt av krefter som ”på død og liv” vil disse ”konservative” ideene og verdiene til livs en gang for alle. 

Vårt verdensbilde og vårt menneskesyn er i ferd med å forandres radikalt og til det uigjennkjennelige. Men ikke bare dette: Visse minoritetsgrupper har tatt i bruk moderne forskningsresultater, innsikter, virkemidler og metoder som tidligere var umulige å benytte og som vi manglet kunnskaper om hvordan ville virke. 

Vi står nå i en globalisert verden med en mobilitet og en øyeblikkelig kommunikasjons- og formidlingmulighet som verden og menneskene aldri har sett før.

Og det er dette man nå har innsett og benyttet seg av, til propagandaformål. Det gjelder f eks tilhengere av fri sex, fri abort og homofile pressgrupper som i årtier nå har jobbet for ”frigjøring” av både skap-homofile og prakatiserende homofile og som vil gjøre seg gjeldene på likefot med heteroseksuelle på alle samfunnsområder, i skoler og i næringsliv, inkludert som prester i en kirke som sies å bygge på guds ord, men som tolker disse ord nå mer ut fra menneskefrykt enn av Gudsfrykt og mer for å ville å tilfredstille de homofile enn for å bli rettferdiggjort av en nådens og frelsens Gud. 

Disse gruppene har i stor utstrekning lykkes med å vinne frem ved å ha tatt i bruk tekniske nyvinninger og ”markedskunnskap” som media er helt avhengig av, -  og utviklingen har gått rask, ja, svært rask, og så raskt at de fleste av oss i skrivende stund neppe har full oversikt over hva disse endringene vil bibringe oss av alt på godt og vondt i tiden som kommer og på lengre sikt.

I denne nye situasjonen er det at innvandringen til Vesten fra muslimske land har skutt fart i et så høyt tempo og i et så stort omfang at mange kaller det en ny folkevandring som, sett i forhold til tiden denne har tatt, aldri har vært større og mer virkningsfull i menneskehetens historie. 

Mange var nok de som så at denne utviklingen ville by på problemer og at utfordringene ville bli mange og svært krevende. 

Mange advarte og frarådet, men de fleste var optimister og så i sitt gladnihilistiske verdenssyn ingen grunn til alarm, enn si panikk. Man ville heller se blid ut og være tolerant og ”large” enn å ta vare på de verdiene samfunnet vårt var blitt bygd opp på og som hadde vist seg å være selve forutsetningen for alle de goder vi etter hvert hadde klart å skape og fordele, og all den sosiale og økonomiske rettferdighet vi hadde kunne etablere. 

Vi trodde i vårt hovmod at vi i fortsetningen kunne klare alt, bare vi kunne klare å dukke Gud og brenne Bibelen. 

Uten Gud og Guds ord ville vi selv kunne ta makten og æren, - men er dette realistisk å tro og er det overhodet mulig? Kan mennesket overse Guds ord og overleve?

Vel, noen må ha trodd det og fått de som i begynnelsen tvilte med seg på eksperimentet. De var kanskje svake og feige i troen, disse,  og ”eager to please”, og selv trodde de nok at de gjorde det rette, for de trodde jo fortstsatt på Gud, om enn på noe mystisk vis og vagt. 

For hva hvis vitenskapen nå kunne fortelle oss en gang for alle og absolutt sikkert at Gud hadde tatt feil og at Bibelen kun var skrevet for en annen tid og for mennesker som ikke kunne så mye om tingene, - og som ikke forsto så mye av denne verdens lidenskap og galskap som vi gjør akkurat nå, med vitenskapens hjelp?  Skulle man ikke da med rette kunne rette seg etter ”vitenskapen” og kaste vrak på en gammeldags, utdatert og dessuten "u-kjærlig" Gud og hans bud og råd til menneskene?

Greit nok hvis alle disse vitenskapelige påstandene var universelle, absolutte og sanne for alltid, ikke sant?

Men hva hvis det var krefter som bevisst arbeidet for oppløsning av alle verdier, alle Guds ord og alle menneskelige relasjoner som tok Guds ord på alvor og som frydet seg over dem og takket for dem med hele sitt hjerte og i hele sin sjel, fordi de visste at bare disse ord gir frelse og sann glede og intet annet?

Og hva hvis visse naive, godtroende og velmenende sjeler nå begynte å  ”forstå” og støtte disse andre kreftene med alt de hadde av energi, kreativitet  og visjoner om en ny tid og nyskapte mennesker?

Hva hvis disse to kreftene bevisst begynte å synergere i ”det godes tjeneste”?

Tragedie forut? Ja, det vil vi tro. Oppløsning av alle verdier, av all skjønnhet og all godhet. Gjenstår nå kaos og forferdelse, ingen tvil, - for nå er alle forvirrede og de forvirrede leder med ironisk autoritet de forvirrede, som blir stadig mer forvirret.

La oss begynne med et et aldri så lite forsøk på et litt selektivt, men likevel nokså klarsynt historisk tilbakeblikk og sammendrag, og dessuten en foreløpig delforklaring her:

Den 10. desember 1989: En gjeng fri-abort-tilhengere sammen med ”gay rights” -tilhengere demonstrer utenfor St. Patrick’s Cathedral hvor cardinal John O’Connor forestår søndagsmessen.

Noen av protestantene har på seg falske prestedrakter og bærer plaktater med Jesus avbildet med nakent kjønn. 

De skriker at kardinalen tar livet av dem og på en plakat står det at han er ”Morder”.

Så blir det verre: Et stort antall protestanter stormer inn i selve kirkerommet med knyttede neverog vifter triumferende med kondomer. En av dem tar et konsekrert brød og slenger det på gulvet. Utenfor ropes det: ”Keep your church out of my crotch”, ”Keep your rosaries of my ovaries”, ”Curb your dogma” og ”Eternal life to cardinalO’Connor NOW”.

Opptrinnet fant sted på et tidspunkt hvor AIDS var et forholdsvis nytt fenomen og hvor de fleste hadde problemer med hvordan man skulle forholde seg, både faglig og i personlige møter med mennesker som var rammet eller kunne bli det.  Opptrinnet fikk selvfølgelig stor mediadekning og O’Connor har for et par år siden gitt ut en bok hvor han beskriver tingenes bedrøvelige tilstand på dette området i USA med stort alvor, stor humor, pondus og i stor detalj.

Selve protestens form og ”farve” kan sees som en fillesak, men sett i et litt større perspektiv kan vi si at opptrinnet fikk konsekvenser som kan overgå enhver forstand idet den skulle danne en av mange små plattformen for en metomorfose av helt uante dimensjoner. 

Hele den vestlige verden har blitt radikalt forandret de siste 30-40 år eter den gang og allslags minoriteter har nå i kjølvannet av 60-årenes flowerpower revolution fått sine menneskeskapte lovrettigheter med aktiv støtte og med spesialbeskyttelse mot diskriminering.

Kan man så forklare denne metamorfosen av Vesten med denne isolerte hendelsen i 1989? Nei, ikke helt. Det var noen som så at denne måte å protestere og promotere på ikke burde være ”comme il fait”. 

De så at skulle man nå frem med ”saken” og virkelig påvirke etablissementet og samfunnet i sin helhet fra topp til bunn, så måtte det en annen lut til, en mer gjennomstenkt strategi og en ”penere” og potensielt mer allmenn akseptert protestform. 

Strategien for dette ble etablert etter at  175 ledende aktivister for homobevegelsen var kommet sammen året før og for å delta i et  krigs-og strategimøte hvis hensikt nettopp var å finne og utforme metoder som virkelig kunne slå an og nå sine målsettinger.

Møtet – og dermed bevegelsen - adopterte metoder utarbeidet spesielt av to av deltakerene: Marshall Kirk og Hunter Madsen.

Kirk var utdannet i nevropsykiatri ved Harvard og Madsen hadde en doktorgrad i politikk fra det samme universitetet; han var ekspert på offentlig overtalelsestaktikk og sosial markedsføring.

Sammen skrev disse to en bok:

After the Ball: ”How America Will Conquer Its fear and Hatred of Gays in the ’90s”.

Kirk og Madsen forteller uten omsvøp eller skamfølelse at det var AIDS-epidemien  som ga dem en sjanse til å fremstille seg selv og likelegnede som tilhørende en utsatt minoritet og som offer, offer som følgelig da "legitimt" trengte statens aktive støtte og beskyttelse. 

Det dreide seg om å makismere den sympati man kunne produsere, samtidig som man forsøkte å minimaliserer frykten for de homofile i befolkningen. 

Det dreide seg altså om hvordan de best kunne utnytte situasjonen til egen private og egen gruppes fordel. De ville bruke aids-epidemien bevisst i en strategi for å vinne over de amerikanske hjerter og sinn på alle samfunnsnivåer, fra mistenksomhet og frykt til sympati og direkte støtte for ”saken”.

”Afgter the Ball” ble en ”Bibel” for homobevegelsen.

Markedsføringseksperten Paul E. Rondeau:

”  … the goal was to force acceptance of homosexual culture into mainstream, to silence opposition and ultimately convert American sosiety”.

Videre: ”The extensive three-stage strategy (was to) Desensitize, Jam and Convert  American public”.

Målet var rett og slett å forandre folks negative tanker, følelser, innstillinger og holdninger ved å bryte ned negative assosiasjoner mot ”saken” og erstatte dem med tilsvarende positive.

For å ta et eksempel: Det er neppe tilfeldig at man la vekt på ikke å bruke betegnelsen homo, men heller ertatte dene betegnelsen med ”gay”, en betegnelse som lettere forbindes med noe lyst, naturlig og positivt ettertraktelsesverdig. 

Man begynner i tillegg å snakke om disse ”gays” rettigheter, som underforstått betyr at ”gays” er fratatt eller nektes helt å nyte den frihet andre ikkehomofile borgere nyter. 

Slik overtaler man da lett politikere og media til å ta i bruk en ny terminologi som deretter legger premissene for den videre debatt. 

Noe av den samme strategien ble brukt av tilhengerne av fri abort.

Her valgte man å snakke om ”frihet til å velge” heller enn å snakke om abort ut fra den tanke at det jo er mye lettere å tale om ret til å velge fremfor ubegrenset rett til og ønske om å renske eller skrape ut uønskede fostre. 

For de homofile ble det avgjørende å forsøke å fortie uheldige konsekvenser av å praktisere homofili, man selger ikke saken ved å trekke frem ”the dark sides”.

Kirk og Madsen: Når du er forskjellig fra de andre og blir fryktet eller hatet for det, er først ting man gjør å få en fot innenfor døra, ved å peke på en rekke ting som skal vise dem at du er mer like dem enn hva de opprinnelig trodde. Deretter kan du sakte men sikkert trekke inn dine egne særheter en etter en. Man hamrer inn en tynn syl før man setter inn selve bolten. …

Rondeau forklarer: ”Desentizising is described as inundating the public in a continous flood of gay-related advertizing, presented in the least offensive fashion possible … to talk about gayness until the issue becomes thoroughly tiresome … if you can get straights to think homosexuality is just another thing, meriting no more than a shrug of the shoulders, then your battle for legal and social rights is virtually won”

Michael Warren: ” … it is not raw overt coercion; it is one group’s covert orchestration of compliance by another group structuring the consciousness of the second group … psychological terrorism meant to silence expression of or even support for dissenting opinion”.

Som Kirk og Madsen forklarer: ”In Conversion, we mimic the natural process of stereotype-learning, with the following effect: we take the bigot’s good feeling about all-right guys, and attach them to the label ”gay”, either weakening or, eventually, replacing his bad feeelings towards the label and the prior stereotype … 

Whereas in Jamming the target is shown a bigot beeing rejected by his crowd for his prejudice against gays, in Conversion the target is shown his crowd actually associating with gays in good fellowship. 

Once again, it’s very difficult for the average person, who, by nature and training, almoust invariably feels what he sees his fellows feeling, not to respond in this knee-jerk fashion to sufficiently calculated advertisement”.

Skal altså folk sånn uten videre – uten at det stilles moralske spørsmål - kunne bevisst lokkes og lurers til å få gode følelser for homofile? Er dette en etisk forsvarlig metode? Helliger målet middelet?

”Det spiller ingen rolle for oss om annonsene lyver … ikke for oss, for vi bruker dem for å oppnå en etisk god effekt, til å fordrive negative stereotyper som også på sin kant er like store løgner og bedrag og dessuten mer ondsinnede”, sier forfatterne.

De tok også bevisst i bruk en annen teknikk: Berømte historiske forbilder for mange blir trukket frem som homofile eller mulig homofile, slike som f eks Abraham Lincoln – og: Jesus Kristus.

(Jesus ble trukket frem av bl a en homofil episkopal biskop, Gene Robinson).

Forfatterne igjen: ”Famous historical figures are considered especially useful for us to two reasons:

… they are dead … the virtues and accomplishments that make these historic figures gay figures admireable … ”. 

Det pekes på at slike fronfigurer allerede står som historiske påler ingen kan rokke ved siden dette er innlært i og med pensumbøkene på skolene.

I denne markedsføringskrigen blir det selvfølgegelig også nødvendig å trekke frem ”bad guys”. Det fins nok av mørkemenn for dem som ser dem slik. Nazister bli i dette spillet trukket frem som spesielt avskyelige, dette til tross for at mange toppnazister jo nettopp var homofile.

David Kupelian kommenterer effekten av alt dette slik:

”The net effect of this conditioning can be so powerful over time that ultimately one’s prior beliefs – based on experience, religious training, conscience and common sense – are overwhelmed and replaced as a result of successive waves of emotiondriven reprogramming”.

Det er altså snakk om et skruppeløs, kynisk, utpønsket og bevisst forsøk på hjernevask av en hel befolkning. Det kan være snakk om forsøk på å skape eller konstruere et helt nytt kollektiv ”Vi”, en helt ny mennesketype. 

Vi skal normaliseres inn i en helt ny verditenkning og helt nye medmenneskelige relasjonsformer … for 50 år siden var det utenkelig at media ville fremstille homoseksualitet som noe høyst normalt og eksemplarisk, - nå er det vert om. 

Mainstream media har vært en pådriver i så måte. Holdningene til homofile og homofili har følgeglig endret seg betraktelig. Over 50% i dette landet har nå ikke det minste mot homofil praksis og vi vet hvordan Den norske kirke har forholdt seg: Der i gården har man glatt satt til side Guds evige ord for å kunne omfavne og komme denne nye trenden i møte. 

Man tillater å vie homofilt praktiserende prester som på Guds vegne skal kunne forsikre angrende om syndsforlatelse på dette området, samtidig som de selv har sanksjon for å fortsette med nettopp å leve i den samme synd. 

(I USA viste en undersøkelse noen år tidligere at bare 17% godkjente og betraktet homofili som akeseptabelt. I 1999 var denne andelen steget til 54%, hvilket jo taler tydelig for seg selv).

Det har sannelig skjedd noe med oss. Vi er på mange måter blit helt ”nye skapninger”, nyskapte i medmennskers bilde og likhet, i stedet for i Guds, og det til og med med kirkens, filosofenes, psykologenes, psykiaterne og politkernes velsignelse, med mainstream medias åpne, positive, optimistiske og svært velvillige medvirkning. 

Det er i kjølvannet av dette skapt en helt ny ”klasse” av mennesker, mennesker med spesialbskyttelse og som til og med kan kreve spesialfordeler ved domstolene: 

Blir du som ikke-homofil overfalt, får gjerningspersonen en straff, men hvis du er homofil, vil gjerningspersonen få en strengere straff enn den første. 

Fokus på de mer uheldige årsaker til og konskvenser av homofili er skjøvet under teppe og har nesten vært betraktet som ikke-eksisterende. 

Man har hatt en tendens til å se på de homofiles ”sak” nærmest som identiske med de svake eller svartes ”sak” og dermed indirekte bekreftet at homofili er helt naturlig, fullkomment normalt  og kanskje til og med  genetisk bestemt, men likvel helt uten at man har hatt vitenskapelig grunnlag for å hevde dette.

Hva så med de muslimske minoriteter?

De ”gode” kreftene som hoppet på utviklingen som beskrevet ovenfor og som på død og liv ville støtte de krefter som lå bak oppløsningen og forvirringen, ville nå ikke bare støtte disse, men i tillegg utvide sin naive toleranseskapende virksomhet ved også å ta inn islam i varmen og under sine vinger. 

Konsekvensene ser vi nå. Det brygger opp til storkonflikter mellom ulike enklaver i de ulike vestlige land. Muslimer krever og truer med å innføre sharia over en lav sko overalt.

Hvordan var og ble det mulig?

Hvis vi sammenligner hva fri- abort- tilhengerne og pro-gay-bevegelsen gjorde med hva de ”gode” kreftene har gjort for islam, vil vi finne en slående likhet. Prosedyren har nærmest vært identisk.

Det har vært om å gjøre å fremstille muslimer og islam i det best tenkelige lys (dette til tross for opptøyer, bombeattentater og trusler i bøtter og spann). Man har fremstilt islam positivt som fredens religion, mens fakta taler sin tydelige taler imot at dette er sant og tilfelle. 

I stedet for å ta islam opp til diskusjon i sin fulle dybde, høyde og bredde, har man drevet avsporinger og overflatediskusjoner. I NRK ønsker man til og med muslimer over hele verden ”god eid eller id”, som om det tilsvarte ”God jul” og ingen protesterer eller ”tror sine egne ører”.

For å repetere ovenfra, bare at det her nå er en tenkt tale om å promotere islams og muslimenes sak, ikke aborttilhengerne og de homofiles sak:

Kirk og Madsen forteller uten omsvøp eller skamfølelse at det var fattigdommen i de muslimske landene som  ga dem en sjanse til å fremstille muslimene som tilhørende en utsatt minoritet og som offer som legitimt trengte statens aktive støtte og særbeskyttelse. 

Det dreide seg om å makismere den sympati man kunne produsere, samtidig som man forsøkte å minimaliserer frykten i befolkningen. 

Det dreide seg altså om hvordan de best kunne utnytte situasjonen til egen private og gruppes fordel. De ville bruke islamofobien bevisst i en strategi for å vinne over de norske hjerter og sinn på alle samfunnsnivåer fra mistenksomhet og frykt til sympati og direkte støtte for ”saken”. 

”After the Ball” ble en ”Bibel” for denne islamofile bevegelsen.

Markedsføringseksperten Paul E. Rondeau:”  … the goal was to force acceptance of islam and muslim culture into mainstream, to silence opposition and ultimately convert teh Norwegian society”.

Videre: ”The extensive three-stage strategy was to Desensitize, Jam and Convert  American public”.

Målet var rett og slett å forandre folks negative tanker, følelser, innstillinger og holdninger ved å bryte ned negative assosiasjoner mot ”saken” og erstatte dem med tilsvarende positive.

For å ta et eksempel: Det er neppe tilfeldig at man la vekt på ikke å bruke betegnelsen muhammedaner, men heller erstatte den med muslim, en betegnelse som lettere forbindes med noe lyst, nøytralt, naturlig og positivt ettertraktelsesverdig. 

Man begynner i tillegg å snakke om disse muslimenes særrettigheter, noe som underforstått betyr at muslimene egentlig er  fratatt eller nektes helt å nyte den frihet andre ikkemuslimske borgere nyter. 

Slik overtaler man da lett politikere og media til å ta i bruk en ny terminologi som deretter legger premissene for den videre debatt ogutvikling. 

Noe av den samme strategien ble brukt av tilhengerne av fri abort:

Her valgte man å snakke om ”frihet til å velge” heller enn å snakke om at man ikke har frihet til å velge seg bort fra islam ut fra den tanke at det jo er mye lettere å tale om ret til å velge fremfor å underkaste seg Allah og profeten helt uten forbehold i alle livets situasjoner.  

For de islamofile og muslimene selv  ble det avgjørende å forsøke å fortie uheldige konsekvenser av å tro på profeten og praktisere islam, (man selger ikke saken ved å trekke frem ”the dark sides”).

Kirk og Madsen: Når du er forskjellig fra de andre og blir fryktet eller hatet for det, er først ting man gjør å få en fot innenfor døra, ved å peke på en rekke ting som skal vise dem at du er mer like dem enn hva de opprinnelig trodde. Deretter kan du sakte men sikkert trekke inn dine egne særheter en etter en. 

Man hamrer inn en syl før man setter inn selve bolten. …

Rondeau forklarer: ”Desentizising is described as inundating the public in a continous flood of godd-muslim-related advertizing, presented in the least offensive fashion possible … to talk about islam until the issue becomes thoroughly tiresome … if you can get nonmuslims to think islam is just another thing, meriting no more than a shrug of the shoulders, then their battle for special or privileged legal and social rights is virtually won”

Michael Warren: ” … it is not raw overt coercion; it is one group’s covert orchestration of compliance by another group structuring the consciousness of the second group … psychological terrorism meant to silence expression of or even support for dissenting opinion”.

Som Kirk og Madsen forklarer: ”In Conversion, we mimic the natural process of stereotype-learning, with the following effect: we take the bigot’s good feeling about all-right muslims, and attach them to the label ”good people”, either weakening or, eventually, replacing his bad feeelings towards the label and the prior stereotype … Wheras in Jamming the target is shown as a bigot beeing rejected by his crowd for his prejudice against muslims, in Conversion the target is shown his crowd actually associating with muslims in good fellowship. 

Once again, it’s very difficult for the average person, who, by nature and training, almoust invariably feels what he sees his fellows feeling, not to respond in this knee-jerk fanshion to sufficiently calculated advertisement”.

Konklusjon og moral:

Hvem som nå står for denne formen for markedsføring av islam i dag, kan det være delte meninger om, om den nå foregår i det hele tatt. 

Fremstillingen ovenfor kan derfor fremstå  som en konspirasjonteori uten grunnlag i virkeligheten. 

Men: Det ligger nær å tenke seg at det pågår enslags mer eller mindre bevisst markedsmessig strategi for å gjøre oss blinde for hva islam vil innebære for oss fremover. 

Kanskje skjer den ubevisst? 

Kanskje er vi allerede så hjernevasket at vi nå kollektivt og i det underbevisste ikke ser at det som skjer, skjer med enslags mekanisk nødvendighet?

Hvoromalting er: Hvordan kan vi ellers forklare den fantastisk velvillige innstillingen de fleste av oss nå har fått til islam proper, altså islam som ideolgoi og teologi, når vi egentlig vet, vil jeg tro,  hvor innyndende farlig islam i virkeligheten er og hvordan islam kan komme til å undergrave selve det verdigrunnlag vi hittil ha bygd på her i landet?

Vår påstand er at ”De gode” kreftene - som vi ikke kan forestille oss uten - har ført landet inn i en tragedie som bare kan ende som en tragedie: 

Med teppefall etter siste akt i alt ”hva vi hadde kjært”, men hvor dette ikke lenger er mulig.

(Se for øvrig THE MARKETING OF EVIL av David Kupelian, som denne artikkelen henter mye av grunnlagsinformasjonen fra).