Om endetiden og Gud's to viljer

Følgende vil gi et grunnlag og et analytisk verktøy for bedre å forstå den kristne Gud i kontrast til islams gud Allah. Selv om man leter lenge og vel i de islamske skriftene, vil man ikke finne maken. (Jeg bruker ikke «liten g» i gud her for på noen måte forakte muslimers gudstro. Jeg bruker liten gud kun for «formelt» å kunne skille mellom Gud og gud basert på at beskrivelsene av gud er så forskjellige i kristendom og islam).

Muslimer jeg snakker med er ikke særlig hyppe på å diskutere guds predestinasjon, dette at alt bestemmes av gud, fordi gud jo er allvitende, altunderstøttende og alt-villende. Dette gir på sett og vis den muslimske tro en viss fordel for de troende: Jo fjernere gud er, jo mindre nærgående, "forstyrrende", truende eller - personlig - krevende blir han. Det innbyr til en viss stoisisme: Man skal ta sin skjebne som en mann, eller kvinne. Ellers er det ikke mye man kan gjøre, bortsett fra å forsøke å være så from man makter. Gjerningsfrom. Formelt og emosjonelt korrekt.

Abstrakte vinklinger på tingene plasseres langt nede på de åndelige prioriteringslistene til de muslimene jeg har snakket med om disse tingene.

Det samme gjelder kristne når det kommer til teodicé-problemet. Det blir for høytflyvende og for abstrakt for de fleste og så skipper man problemet jo før jo heller. Det kan faktisk virke skremmende på folk å spørre hva de mener er løsningen på spørsmålet: Hvis Gud er god og allmektig, hvorfor er det så mye vondt i verden? (De fleste forstår ikke spørmålet og at det faktisk er relevant, eksistensielt, tragisk, dramatisk, reelt. De fleste ønsker og har et enormt sterkt beov for, faktisk, å utsette "problematikken" til en annen gang, på et annet sted - dvs. til "aldri", - kanskje mest fordi man ikke vil eller våger "å støte" noen, kanskje fordi man frykter seg selv mest av alt, uten å ville ta i tu med det). 

Det legges opp til begredelighet, kan vi si ...

Det kanskje viktigste spørsmålet i verden å besvare, blir ganske raskt redusert til det minst viktige spørsmålet i verden. Jeg lurer på hvorfor. 

Kristne jeg snakker med, har heller ikke mye å si om predestinasjonen, bortsett fra at kristne ofte tror at de selv kan bidra til å forme egen skjebne mer enn det muslimene antas å kunne.

Kristne tror ofte til og med at de kan frelse seg selv, selv om de benekter dette, på «teologisk grunnlag» eller på grunnlag av hva "gruppen er blitt enig om eller presset til å tenke og si - og hva nå alt dette måtte bety. Å holde spørsmålene på avstand, ser ut til å være svært viktig, uansett. Men både muslim og kristen ser ut til å mene at det viktigste er hvordan man individuelt møter «sin skjebne», hvis skjebnen da plutselig skulle "slå til" en dag, og snu alt på hodet, til det verre, og da som oftest til det mye, mye verre.  

Derfor denne posteringen – som en oppfordring til ettertanke. I dag vil bare de aller færreste kristne underskrive på hva jeg skriver i det følgende. Ut fra de muslimske skriftene, torde det være ganske lett å svare at så også er tilfelle for muslimene; de ville heller ikke underskrive på følgende, med ulike begrunnelse, selvsagt, en begrunnelse jeg ikke kan gå inn på her, men som jeg like vel oppfordrer enhver til å reflektere over.

Men ingen kan si at følgende tekst ikke er kristen, det skal være sikkert. Slik sett, er det håp, for å si det sånn …

Denne posteringen er dessuten et supplement til linkene nederst på siden.

Bibelen forteller at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt, 2. Pet 3.9.

Vi kan tolke dette utsagnet på minst fire måter og alle disse – hver for seg - kan ikke være korrekte.

For det første: Hva betyr «vil» her?

Vi kan skjelne mellom Guds dekretive vilje, hans preceptive vilje og hans disposisjonelle vilje.

Den dektretive vilje forbindes ofte med Guds suverene vilje, «God’s efficatious will». Når Gud dekreterer noe, så vil det skje og dette er en Gud’s vilje som ikke kan motståes, den er uimotståelig.

Den preceptive vilje referer til den lov eller de kommandoer Gud pålegger eller påbyr menneskene.

Denne viljen kan mennesket motstå eller trosse: Vi er «frie» til å synde eller ikke adlyde, dvs i stand til det, men ikke uten konsekvenser. Denne Gud’s vilje kan vi motstå eller bryte.

Den dispositive vilje referer til Guds velbehag og tilfredshet.

Disse fire konseptene kan så brukes til å tolke 2 Pet 3. 9 og hvor vi kommer ut med ulike konklusjoner.

Dekretiv mening: Gud vil ikke at noen skal gå fortapt. Alle mennesker blir da frelst og ingen vil gå fortapt.

I preceptiv mening betyr dette at Gud forbyr – moralsk sett – at noen går fortapt. Muligheten for å gå fortapt blir da et spørsmål om konsekvensen av synd og ulydighet.

Vi må da huske på at den som går fortapt, går fortapt fordi hen har butt loven eller vært ulydig, og det er fullt mulig å tolke teksten slik. Men det er søkt å si at Gud bare «tillater» folk å gå fortapt.

Dispostivt sett, kan det sies at Gud ikke vil at noen skal gå fortapt. Gud har ingen glede i at syndere går fortapt. Det forutsettes da Guds alminnelige eller generelle nåde og kjærlighet. Analogi: En verdslig dommer som dømmer et menneske til fengsel, elsker ikke akkurat å utføre denne funksjonen i seg selv akkurat på samme måte som Gud ikke fryder seg over at noen går fortapt.

Men dette betyr ikke at Gud gjør det han virkelig ønsker å gjøre, for det var Guds vilje at Jesus skulle dø på korset. Gud ville det, ja, kommanderte det. På en måte kan man derfor si at han ønsket det. Men han tillot det ikke fordi han ønsket å overføre sin vrede på Jesus og påføre skade eller fordi han hadde velbehag i det. Guds vilje viste seg ved at Gud ville frelse mennesker.

Det gjenstår å forstå hva «alle» betyr i denne sammenhengen. Betyr det alle mennesker generelt, eller betyr det at Guds vilje retter seg kun mot enkelte?

Teksten forteller oss at Gud er tålmodig og at han vil at ingen skal gå fortapt, men den sier også at Gud vil at alle skal komme til omvendelse.

Løsningen her må ses i den kontekst teksten ble skrevet: Teksten er skrevet av en kristustroende til andre kristustroende og for disse troende. Gud kan derfor ikke sies å ville at alle i hele verden skal bli frelst. Gud henvender seg til sine elskede, 2 Pet 3. 1, dvs sine utvalgte. Gud utviser ikke den samme vilje overfor alle. John Owen sier at det ville være galskap å mene noe annet. Guds vilje må her ses i perspektiv av Guds dekretive vilje. Ingen av Gud utvalgte skal gå fortapt. Utvelgelsens formål er dermed sikret. Alle utvalgte kommer til omvendelse og tro. Alle disse blir dermed frelst og ingen går fortapt. Dekretet er et suverent dekret, bygget på Guds suverene og fullt effektive vilje. Alt nødvendig besørges av Guds suverene vilje. (s 169 ff i What is reformed … R C Sproul).

Se følgende link for mye godt og alltid høyaktuelt stoff om predestinasjonen i islam og kristendom: lørdag 10. august 2019:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

6 Synden og syndene i islam og kristendom

https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/nrmere-oss-enn-halspulsaren.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/anders-b-b-og-var-emosjonelle-dissonans.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/demokrati-tocqueville-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html

Om alt fra Augustin og Aquinas til Teigen og Caputo, pluss Pearcy, Sproul og Luther og Calvin:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

 

Kretsene som - irrasjonelt - frykter islam ved å angripe islamkritikere

Å frykte islam er blitt en mani, en besettelse, i visse kretser, og disse kretsene gjør sitt beste for at denne frykten skal tilta. Vi skal bli stadig mer redde for å ta begrepet islam og betegnelsen muslim i vår munn, i sammenhenger der islam og muslimer kan assosieres med ubehagelige ting, skremmende læresetninger, fremmed og voldelig lære.

Disse kretsene er de mest islamofobe kretser som finnes. De er kretser som forsøker å få det til at det er de som kritiserer islam som er de islamofobe, stikk i strid med all god fornuft. De er altså dem selv som lider av irrasjonell frykt for islam, Ikke saklige islamkritikere flest. De underkaster seg et regime der alt som teller noe, er at man underkaster seg og gjør seg servilt betinget emosjonelt korrekt.

I seg selv nærmer dette seg en tilstand hvor hysteri og frykt er blitt selve normalen. Frykten er med andre ord blitt normativ, eller den forsøkes å bli gjort normativ, som en funksjon av dette hysteriet. Og det altså villet i disse kretsene fordi de selv vil kvitte seg med alt som kan få kritikere til å assosiere dem med frykt, dvs irrasjonell frykt. De frykter å bli assosiert med irrasjonell frykt nettopp fordi de drives av en irrasjonell frykt – for islamkritikk og islamkritikere. De vil med andre ord fremstå som fullstendig psykisk uklanderlige. Lykkes de med å fremme dette inntrykket, av at de er mentalt uklanderlige, tror de at de vil fremstå som de som har retten og moralen på sin side, og at kritikerne da fremstår tilsvarende mistenkelige eller sykelige. På lengere sikt vill dette kunne få svært uheldige konsekvenser.

Jeg har fulgt med på denne utviklingen en stund nå og kan bare meddele at det etter hvert kommer frem det ene kuriosum eller kriterium etter det andre på at noe er gått virkelig galt i disse kretsene, og at synnsynligheten for at det vil gå desto verre fremover, i lang tid, i høy grad er kroppslig tilstede. Kretsene vil bare gå mer og mer amok idet de bare vil gi skinn på skinn av å bli stadig bedre enn andre, samtidig som de viser seg som stadig mer feige, unnvikende og tåkeleggende.

Et eksempel kan være det følgende «stykke» fra et Magasin som forsøker å overgå de fleste i from servilitet.

Jeg kommenterer kort underveis, idet jeg trekker frem enkelte sitater fra en litt større artikkel:

Ein tysk dom slo fast at jesidiane var utsette for folkemord, bør føra til at også norske domstolar dømmer IS-krigarar for folkemord.

Kommentar: Jeg håper også Norge vil «kjenna ansvar for å rettsforfølgje personar» … og ikke islam som sådan, fordi dette i all hovedsak er et politisk spørsmål, for å si det sånn. Hver enkelt muslim må svare for eller frifinnes på individuelt grunnlag, helt bortsatt fra hans trostilknytning. Men når det er sagt: Mens religionen pr se i Vestlige demokratier ikke kan tale til den anklagedes ulempe, så vil nettopp den anklagedes religion i de muslimske landene, hvis hen ikke er muslim, lett kunne brukes mot ham. Trosfriheten har med andre ord innebygde svakheter i de muslimske landene. Når så de fleste islamske landene har undertegnet en felles islamsk erklæring som de kaller for Menneskeerklæring, så er dette sterkt misvisende. Mange lar seg forvirre av dette, blant alt fra topp-politikere til formidlere og kommentatorer i NRK, selve «hovedmedia» her i landet. Den teksten vi her behandler, ser ut til å være offer for en slik evneløs uvitenhet og tilsynelatende fritt valgte mangel på innsikt, men det kommer jeg kort tilbake til under.

Kommentar: Dette er norsk rett, ja. Ingen ting å si på det. Vi skal ikke anklage eller dømme noen fordi hen er muslim. Vårt rettsvesen og våre lover tillater ingen rettssak mot muslimer generelt og mot islam som religion. Heller ikke som politikk.

Den 3. august 2014 gjekk IS-krigaraer til angrep på jesidi-samfunnet … Retten – i Tyskland - la til grunn at dette var var bidrag til å eleminera den religiøse minoriteten, …

Folkemord og brotsverk mot menneskeslekta er to juridiske termer for grove brotsverk som kan føra til sak for Den internasjonale straffedomstolen i Haag.

Kommentar: Dette er en de jure beskrivelse av virkeligheten, og rettstilstanden, i Vesten, kan vi si. Vi får så opplyst:

Domstolane i Syria og Irak er … ute av stand til å handtera rettsoppgjeret etter IS …

Kommentar: Legg merke til bruken av IS - ikke en antydning til at dette har noe med islam å gjøre.

Denne setningen vitner om en ikke liten naivitet. Forfatteren kan selvsagt unnskylde seg med plass eller tidsmangel, men den røper i tillegg til naivitet, liten kunnskap om islam. Grunnen til at domtolene i disse landene er «ute av stand», kan rett og slett bety at de ikke vil, dvs at de ikke vil blamere islam per se. Rettsaker mot IS-krigere kan ikke annet enn å åpne for at rettssakene i seg selv kan betraktes som et angrep på islam i seg selv, både som religion og politikk, ikke bare som ideologi, en term som forresten i vår sammenheng her bare tjener til å tilsløre realiteten, at islam er en helt spesiell Allah-tro med skrifter som i seg selv hjemler vold, i visse sammenhenger, og at vold følgelig er en integrert del av islam selv.

Forfatteren formulering kan dessuten tolkes som en oppfordring om at vi her i Vesten så absolutt må tre til med alle den hjelpen vi kan, på alle utsatte samfunnsområder. Landene – som altså er muslimske – forstår umiddelbart at rettssaker mot IS-krigerne i vestlig regi vil bidra til skjerme og samtidig aktivt fremme islam per se. Muslimer har jo i tillegg en guddommelig plikt på seg til å beskytte andre muslimer. Å stille disse krigerne for retten, ville i hvert fall indirekte oppfattes som et angrep på islam i seg selv.

Så finner vi følgende: Det er ikkje nødvendig for å kunna reisa sak at forfølg av ein religiøs minoritet er definert som «religiøs forfølgning» … Det var lett å slå fast at IS-brotsverk mot jesidiane i Syria og Nord-Irak var religiøs forfølging. I IS-ideologien vert jesidiane stempla som ureine.

Kommentar: Det dreide seg altså om RELIGIØS forfølgning. Det sies intet om at IS brukte islam som hjemmel for sin forfølgelse av jesidiene. Ved å «nøye» seg med å skrive RELIGIØS fritas islam for nærmere granskning, en manglende granskning som godt kan tolkes som et forsvar for islam. Ved å bruke ordet RELIGIØS, kan muslimer forhindres fra å kritisere forfatteren for å ville gå til angrep på islam som sådan. Religion er et meget vidt og vagt begrep. Setningen kan derfor tolkes som helt nøytral og ufarlig. Men går det i det hele tatt an å stille seg «nøytral» til islam?

Vel, for de servilt betinget emosjonelt korrekte er ikke bare dette mulig, det er normativt. 

Mykje tyder på at målet for IS ikkje var å uttdydda dei kristne …

Kommentar: Hørt på maken. Se hvor snill islam er nå. Islam vil ikke, kan ikke, ta sikte på å utrydde kristne. Og ganske riktig: I islamk historie fins en rekke eksempel på at det vert imot var veldig viktig for de muslimske erobrerne å holde live i de kristne taperne så lenge som mulig – fordi det var de som betalte skatt og tok drittjobbene. Det fins da heller ingen hjemmel i Koranen for å ta livet av kristne, på generelt grunnlag, selv om de, når anledningen byr seg, og særlig når kalifen bestemmer det, så lenge de ikke gjør motstand og motsetter seg dhimmistatus.

Så langt for islamsk nestekjærlighet.

Videre: Juristen Werner Nicolas Nel sier: Vi kan ikkje ta den religiøse fridomen vår for gitt. Vi vil ikkje oppleva grufulle overgrep. Men dei overgrepa som i andre land vert utførte i religionens navn, kan i dei sekulære samfunna våre bli brukte som argument mot trusfridomen, fordi religion blir fremstilt som noko farleg, seier Nel. Trusfridom har difor, sier Nel, ein polariserande effekt.

Kommentar: Dette er nesten himmelropende dårlig og forvirrende journalistikk og må være skrevet av et menneske enten i full mental oppløsning eller nød, eller av et menneske som hverken forstår eller har kunnskaper om det han forsøker å formulere seg om.

«Vi kan ikke ta den religiøse fridomen for gitt». Hva betyr denne setningen? Betyr det at vi ikke kan ta den religiøse friheten i de muslimske landene for gitt? Nei, dett blir for elementært og samtidig altfor banalt, og intetsigende, samtidig. Her har vi en floskel uten substans.

«Vi vil ikkje oppleva grusomme grufulle overgrep». Hva betyr dette? Tenker forfatteren her på at det er lite sannsynlig at vi her i Vesten kommer til å oppleve «grusomme overgrep»? Eller betyr setningen rett og slett at vi ikke ønsker å oppleve grufulle overgrep, sånn rent generelt? Eller at vi ikke går inn for grusomme overgrap og at vi må motarbeide slike overgrep, overalt? Nå? I dag? Her?

Og hva betyr dette?: Men dei overgrepa som i andre land vert utførte i religionens navn, kan i dei sekulære samfunna våre bli brukte som argument mot trusfridomen, fordi religion blir fremstilt som noko farleg.

Kommentar: Setningen henger ikke på greip, men vi kan ane en viss mening bak den, en viss hensikt og denne hensikten må være at det er religionen som kan brukes mot trosfriheten, fordi den fremstå som farlig, og det må den ikke fremstå som, eller fremstilles som, fordi det i seg selv kan true vår trosfrihet – eh alles trosfrihet. Og er kristendommen en religion, i forfatterens begrepsapparat?

I så fall er setningen også en advarsel rettet mot kristendommen, som da kan være en religion som truer trosfriheten. Islam og kristendom stilles med andre ord likt, på samme plan, og vurderes ut fra samme standard, ut fra en eller annen overguds standard - hvilket er en standard som absolutt ikke finnes i kristentroen, men bare i islam.

- Men positive bidrag fra religion overgår langt dei ugjerningane til dei som misbrukar trusfrodomen til farlege formål. Overgrep kan aldri grunngjevast i trusfridom …

Kommentar: Hvem er de som misbruker trosfriheten til farlige formål? Er det islamkritikerne? Ja, det skulle man tro var meningen, fra forfatterens side. Men nå jobber forfatteren flittig på nettopp å styrke trosfriheten, spesielt i islamske land, vil vi tro, men vi kan ikke være sikker. Forfatteren kan tolkes dithen at han er i ferd med å jobbe for å innskrenke trosfriheten her, mens han vil utvide trosfriheten der, altså i de muslimske landene, som har sin egen Menneskerettserklæring som nettopp innskrenker trosfriheten. Det ser ut for at forfatteren godt kan tenke seg å utvide muslimens trosfrihet ved å støtte større utbredelse og en mer utvidet tolkning av den muslimske Menneskerettserklæringen! En erklæring som holder kvinnene på plass slik Allah befaler og som nekter gyldighet av den universelle menneskerettserklæringen som nettopp forsvarer trosfriheten, en frihet som altså innskrenkes i den muslimske erklæringen, på det groveste, vil jeg si.

Forfatteren later til å tro at de to menneskerettserklæringen så å si er identiske, og at de begge forsvarer trosfriheten. Forfatteren arbeider da i praksis for å begrense trosfriheten både i Vesten og i de muslimske landene. Samtidig som han i praksis bidrar til å øke forvirringen og incentivere kaos.  

https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html

Videre:

Nel seier at det er døme på at trusfridomen kjem i konflikt med andre menneskerettar, som kvinner sine rettar. – Men desse konfliktane kan vi løysa ved å snakka saman, utan å fjerna trusfridomen. Vi må finna løysingar der ulike rettar møtes og der vi ikkje tek frå andre folk rettane deira, seir Nel.

Kommentar: Snakke sammen med islam, om de islamske menneskerettighetene, som ikke kan forandres, fordi de er gitt av Allah? Og som er iboende diskriminerende, hvilket de vestlige erklæringen jo ikke er, snarere tvert imot!

Det er riktig at kvinners rettigheter i islam er sterkt beskåret av den nevnte islamske erklæring. Dette ved siden av at trosfriheten er like mye beskåret, eller undertrykt, med hjemmel i islam per se.

I Vesten kommer ikke kvinners rettigheter i konflikt med trosfriheten. Skal man mene dette, som forfatteren her kan mistenkes for å mene, må man mene at f eks islamkritikk er en så stor fare at den kommer i konflikt med trosfriheten, samtidig som man da måtte mene at islamkritikk også er et angrep på kvinners rettigheter, både her i Vesten og under de islamske regimene, samtidig!

Hvilket er absurd og sinnsforvirret.  

Ja, slik går det, når de servilt betinget emosjonelt korrekte går løs på islamkritikere heller enn på islam per se.

Relevante linker:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/den-totalitre-johannes-morken-belrer.html

Med et stort tablå av linker om «saken»:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/per-haakonsen-et-forsk-pa-defamering-i.html

Se hele teksten her:

https://www.yumpu.com/no/document/read/66400287/magasinet-stefanus-1-2022