Per Sandberg og ubehaget som nå dikterer oss

Inntar Per Sandberg offerrollen? Nei, selvsagt ikke. Ikke vi heller. Derfor følgende:

Det er blitt ubehagelig å snakke om islam. Du merker det på bussen eller trikken og på toget. Du merker det i løypa eller på tribunen. Eller i garderoben og vestibylen. Du får en følelse av det på fortauskanten før du krysser på grønn. Du merker det blant kolleger, i selskaper, i korridorer, på puben, i foreningen og klubben, eller på benken i parken.

Og når det er farlig å snakke om islam i Fremskrittspartiet, skal man sperre opp både hørsels- og synskanaler. Og ikke bare det: Man skal kjenne på seg selv og kjenne på om man virkelig kjenner seg selv, lenger. Mener jeg virkelig det jeg mener?  ER jeg virkelig den jeg er eller er blitt?

Hvem legger premissene og styrer mine tanker i dag? Og hvem kommer til å gjøre det i morgen?

Ja, det er blitt farlig å snakke om islam. Noen snakker om at Sandberg må ekskluderes fra FrP. (Men dette tror ikke kommentator Takvam i NRK)!

Så langt er det kommet: Du vil ikke bry noen, du vil ikke være påtrengende, du aner at temaet er tabu, at dine bekjente, dine venner og din familie har fått nok, enda du har forsøkt å være tilbakeholden, moderat, forståelsesfull. De har fått nok, ikke så mye av deg, men av saken, av viktigheten av saken og perspektivene. De vil ikke ha din innsikt, dine kunnskaper lenger. De snur ryggen til ditt bekymmer. Du resignerer: De skjønner ikke at dette dreier seg om deres fremtid. Deres velbefinnende, deres utviklingsmuligheter, deres private og kollektive livsrom - eller dettes motsetning. Intet er. For der troen bare tillates halvt, finnes der ingen tro i det hele tatt, og med tro mener jeg her tro på mennesket som et individ og mål i seg selv, i motsetning til det livssyn og den tro som mener at den enkelte kun er til som et middel og slave, for at andre skal kunne oppnå sitt mål.

Bare dette å nevne ordet islam avføder reaksjoner, subtil uro. Man flytter seg nesten umerkelig på stolen. Du merker at de er blitt redde, men bemerket det ikke. De vil likevel ikke innse det. Men at de føler ubehaget ved det, lar seg ikke fornekte.

Det står seg ikke lenger å snakke om islam. Faren er over, liksom. Karrieremulighetene står åpne. Det er ikke lenger noe å bry seg om. Det går som det går. Det vil gå seg til. Våre politikere er tause, så hvorfor engasjere seg? Alarmister er tvunget på retretten og det er bra. Du værer at de mener at det er noe feil med deg, at du utgjør en mulig trussel og en potensiell  fare, et hinder og en festbrems. Du blir oppfattet som kjedelig og egentlig uinteressant. Du er blitt et hår i suppa, du merker at de skygger banen, på en stillferdig og vennlig måte, riktig nok. De vil gjerne forandre tema hvis du nærmer deg det såre punkt, hvis du bare så mye som antyder noe som har med tro og religion å gjøre eller at vi står overfor store samfunnsutfordringer, et nytt moralsk og åndelig klima, ikke bare store, materielle globale klimaforandringer.

At politikerne er tause, betyr at alt er som det skal være. Likedan at media gir inntrykk av at dette skal vi takle, kollektivt. Første bud er at vi skal være tolerante, dvs vi skal underkaste oss eller underlegge oss, vi skal ikke tro vi er noe bedre enn andre og vi skal fremfor alt ikke tror at vår tror eller vantro er noe bedre enn andres tro eller vantro.

Og egentlig er vi for rike til å bekymre oss. Rikdommen vår medfører at vi bør være enda mer tolerante enn vi noen gang har vært, mer åpne, i praksis: mindre kritiske, mindre selvbevisste, men desto mer kritiske overfor den tradisjon og den tro som har formet oss og som har bidratt til vår fremgang og vårt demokratiske styresett og vårt demokratisk sinnelag.  

Ja, vi bør ikke bekymre oss. Vi legger gladelig skjebnen og fremtiden i politikernes hender, som vil at vi skal gi mer av selv og etablere en stadig mer voksende kjærlighet til muslimer – og islam, blant mange andre likeverdige bidragsmottakere. Vi skal sentimentaliseres. Vi skal i smeltedigelen. Vi skal helst miste oss selv og oppstå i nye herlighetslegemer, klonet med det fremmede, det friske og det nye og den helt andre og nye allmektige. For vi betraktes i vår nåværende form som skrøpelige, uholdbare, vi er gått ut på dato og må derfor droppes og fornyes på en og samme gang! Og dette er et must med utropstegn … bevare meg vel … vi utsettes for nedlatenheter, for moralisering og imperativisering, for dette er nå blitt en sport og en besettelse for de som ikke vet at de frykter islam med en irrasjonalitet som savner sidestykke i et ellers så logospreget Vesten. De driver med imperativisering i mangel av andre påfunn og slik får de seg til å føle seg litt bedre, enn andre. Det de gjør er å sentimentalisere seg til hovmod. Men dette vil de ikke låne øre til.

De enste faresignaler kommer fra våre egne rekker, dvs fra islamkritikere som blir kalt antijihadister og anses som farlige og mistenkelige, og som helst bør overvåkes kontinuerlig.. Og her finnes det mye grums. For det synes eliten å mene og kunne begrunne. Det finnes ekstreme og ekstremismer og islamofobe blant oss, og det er ikke bra, ja, og det er til og med farlig. Det bringer usikkerhet, angst og ubehag. Og det kan vi ikke leve med. Derfor etterlyser nå europeiske instanser med loven i hånd tiltak fra medlemsland og assosianter tiltak som kan delegitimere og stigmatiserer islamkritikk og gjøre den straffbar i visse ekstreme – eller mindre ekstreme? - tilfeller.   

Det må være noe slikt, som her over beskrevet,  Per Sandberg har følt i møte med de indre kriiske og kanskje vettaskremte partisirkler og i møtet med hans hjerte og det han brenner for.

Det er tydeligvis noen som har forsøkt og lyktes med å binde Sandberg,  i hvert fall til en viss grad,  sterke krefter, tunge hensyn, og hensynet til mulige samarbeidspartnere: Det ER bitt farlig å snakke om islam, og «de» har klart å få det til.

Fra virkelig  å oppta folk flest bare for noen få år siden, er innvandring- og flyktningepoltikken blitt noe sekundært, en «dead end» eller «cul de sac». Men har folk flest lagt munnbind på seg selv?

Kan det være slik at folk flest over hele partispekteret i norsk politikk faktisk uten noen form for formell beslutning i praksis faktisk har utnevnt seg selv til tankepoliti, politisk trafikkpoliti? Har vi selv – folk flest – nå pålagt oss å tie heller enn å tale? Er fortielsen nå blitt selve fundamentet i konsensusbyggingen, eller konsensus nedbyggingen?

Hvem tankepolitiet er, kan være vanskelig å få tak i. Kan det virkelig være slik at det man ikke lenger snakker om, fordi det liksom ligger i luften at det er forbudt, faktisk er det som konstituerer paradigmet nå? Hvem har vært så genial at han eller hun eller de har fått dette til og lyktes å få oss til å tie?

Hva er det som har ligget i luften? En trussel? I så fall er det angst og frykt som har diktert diskursen og den nye holdningsløsheten, det er unnlatelsessynden ved ikke å tørre å snakke om islam som nå diktere store deler av politikken og den norske tenkemåten. Men det viktigste å se er jo hvor trusselen kommer fra i utgangspunktet. Hvis vi ikke tør se trusselens reelle kilde, men forklarer den ved å vise til oss selv som de skyldige, intolerante og bortskjemte, eller trøster oss med at det er den enorme innflytelse den akademiske elite har hatt over menings- og holdningsdannelsen, ja, da er vi solgt.  Da ser vi ikke primærillusjonen, nemlig den tro og innbilning at islam i seg selv kun er et supplement og en berikelse og en størrelse vi nok kan forandre, ved at vi forandrer oss tilsvarende, inn et nytt stort støre VI.

Vi må bare innse det: Dette er virkelig sterke krefter som nå nesten usynlig og nesten lydløst forsøker å forme og bestemme over våre sinn og tanker. Fantastisk.

Det skulle ikke forundre meg at det er noe tilnærmet dette Sandberg i de senere årene har fått føle på kroppen og sjelen og som han nå har tatt konsekvensen av. Hans bok er kanskje ikke bare en hevn, men også et varsel og et varsko som vi helst bør lytte til. For noe er virkelig galt fatt når man ikke lenger kan snakke om islam, i et større perspektiv, for betydningen av islam for vår hverdag fremover, spesielt på høyt plan, og spesielt blant politikere vil bare bli tydeligere for hvert år som går. Vi vil ikke makte utfordringene ved å tie oss selv i hjel.

Dagbladet

SIAN og den nåværende redaksjonelle linje

Ateister er ofte bedre og mer iherdige og seige misjonærer enn kristne misjonærer. Ikke spesielt når de vil misjonere for sitt verdisyn eller ideologi, men spesielt når det ikke gjør det, når de kritiserer kristendommen og – spesielt – islam. Da er de i virkeligheten for kristentroen.

Kristne er - med noen få hederlige unntak -  kommet i bakleksa når det gjelder å kritisere islam. Formannen i SIAN, Stopp islamiseringen av Norge, Arne Tumyr, er en humanist og ateist som ikke legger to pinner i kors for å avsløre islams sanne ansikt, dvs vise og belyse funksjonen av islams hellige skrifter på menneskeheten i dag. På den måten gjør han seg indirekte og kanskje helt ubevisst til en durabelig misjonær og forsvarer nettopp for kristendommen, eller kristentroen. I hvert fall er det ikke dumt å se det slik.

Men Tumyr vet kanskje ikke dette. Han vil neppe innrømme det. Selv om han nok indirekte ser det.

I navnet og gavnet er det imidlertid ateismen Tumyr vil fremme. Han tror at nordmenn flest heller vil kjenne seg igjen i ateismens budskap enn i det kristne budskap, når islam skal motarbeides og helst destrueres og stoppes. Han tror også kanskje at muslimer egentlig er mer disponert for ateismen enn for kristentroen. Men jeg tror han tar feil. Jeg tror at folk – både kristne og muslimer - skjønner at det skal sterkere lut til enn et fravær av kristen tro eller gudstro i det hele for å kunne påvirke og vekke vår toneangivende maktelite til en bredere motstand og sterkere selvforsvar. 
Det Tymyr ikke vil bringe til torgs er at ateisme/humanisme neppe var mulig uten kristendommen og dens menneske- og verdisyn, ja, dens virkelighetsoppfatning. Kort sagt: Uten det trosgrunnlag at mennesket er skapt i Guds bilde og likhet: ingen individualisme, intet menneske som var til fordi det har et verd og en verdi i seg selv, ingen menneskerettigheter og ingen vitenskap, i og med at kristendommen er den religion som har levert de mest optimale tankeforutsetninger, de mest adekvate institusjonelle strukturer og det beste sosiale klima som tenkes kan for utvikling og fremskritt og utvikling av personlig ansvarlige rettssubjekter. osv  Dette er selve grunnvollen for og forutsetningen for Opplysningstiden i Europa, en epoke som satte fornuften og mennesket i sentrum, et sentrum som på ingen står i motsetning til den  judeokristne tradisjon. At individet så kan løsrive seg fra Gud og bli selvstendig og uten å trenge til Gud, ja, det perspektivet sikres ved at Gud vil at mennesket selv skal treffe sine tros- og verdivalg og at mennesket ikke nødvendig vis  må betrakte seg somskjebnebestemt eller determinert, selv om den judeokristne tro forutsetter at det er Gud som forutvelger og fører til frelse.

At vitenskapen hadde så godt jordsmonn å gro i Europa betyr imidlertid ikke at også andre sivilisasjoner eller kulturer har kunnet frembringe selvstendige personligheter, originale tenkere og nye paradigmer. Sett i et overordnet perspektiv utmerker den kristne tradisjonen seg ved at dens menneskesyn forankres i enkeltmenneskes gudebilde-likhet, et perspektiv som mangler i alle andre kulturer og religioner. Derved har også fremveksten av ateisme og sekularisering vært mulig i et helt annet omfang enn andre steder. Forutsetningen for utviklingen av selvstendige ateistiske personligheter og originale ateistiske tanker og tenkere er å finne innen den judeokristne ramme.

Tumyrs tilnærming til islam er ensidig negativ. Fraværet av noe positivt og eventuelt vakkert med islam er slående. Islam levnes ingen ære, ingen storhet. Muslimer er hjernevaskede offer for sin egen gud, Allah og profeten. Muslimer er dystre og egges – nærmest som roboter eller imbesile - til vold, av sine hellige skrifter, og fristelsen til å dø martyrdøden er ofte uimotståelig: Unge muslimske menn foretrekker å tro og stole på at Allah sørger for å innfri sitt løfte om jomfruer i Paradis heller enn å utholde et jordisk liv i ytterste mangeltilstand og misære. Islam er taperen for tapere og kvinnene i islam er til og med tapere i de allahianske Paradis, ikke bare her på jord.

Selvsagt skjønner man den linjen SIAN med Tumyr i spissen har lagt seg på. Og misforstå ikke:
Vi trenger sårt til folk som Tymyr. Islam frembyr så skremmende trekk at man knapt kan ta for hardt i hvis man vil vise hva islam virkelig kan innebære av forskrekkelser og inhumanitet. Det er bare å peke på og fremlegge dokumentasjon på hva som skjer i den muslimske verden – og utenfor - i dag og lenke til islams hellige skrifter, så ser man poenget. Sammenhengen mellom det som skjer og skriftenes tale er klar som dagen og man trenger ikke månelys for å se det.

Men: Det er vår påstand at forskjellen mellom en kristen og en ateistisk tilnærming a la Tumyr kan bli avgjørende for hvordan islam og det norske utvikler seg her i landet.

Ved å velge en litt annen vei i sin islamkritikk, en litt annen redaksjonell og layoutmessig profil, vil etter vår mening også kommentarfeltet på SIANs nettside kunne utvikle seg mer positivt enn den til nå har gjort. Slik innfallsvinkelen er nå, innbyr den useriøse nettpøbler og folk som ikke eier folkeskikk og etikette og som bare er ute etter å lage kvalm, ofte under dekke av å motarbeide rasisme og annet. Et nytt image vil engasjere nye debattanter. Ved å gjøre nettsiden mer fasettert, vil man kunne invitere mer kunnskapsrike og mer begavede debattanter.

Måten å fremme en slik utvikling på kan være å legge inn flere spalter på hovedsiden og med flere etiketter, hvor ulike innfallsvinkler på islam gis velformulert spillerom ved siden av lederne. Ved å gjøre stedet mer mangefasettert, kan man ha håp om å trekke til seg flere «følgere» og  en rikere og mer interessant debatt.

Det Tumyr mangler perspektiv for, eller ikke vil innlemme i sin islamkritikk, er at det faktisk finnes en del felles i islam og i kristendommen, først og fremst gudstro, noe ateister kaller overtro eller illusjoner.  Begge har Jesus som profet, begge tror på jomfrufødselen, begge kan trekke linjer tilbake i historien til Abraham og Adam. Begge mener at Jesus skal komme igjen i endetiden, og begge er enig om at Jesus var syndfri, bare for å ha nevnt noe.

Det er vår påstand at det er mer fruktbart og langt mindre kostnadskrevende og energisparende å forsøke å vinne muslimer til omvendelse for den kristne tro enn å la muslimene tro at ateisme er den ene rette «tro» og det eneste og best alternativ i Vesten i dag.

Men hvordan få muslimer til å omvende seg?

Det primære er selvsagt å forkynne evangeliet i sin fulle bredde og stole på at Den hellige ånd bringer dem over, ved å gi dem Ordet, nåden og troen gratis, slik at de skjønner at de fra nå er satt inn i en ny og annen - og en annens - tjeneste. Dette kan SIAN sikre ved å bringe en egen avdeling eller egne kommentarfelt hvor kristne aktører får slippe til parallelt med en avdeling for forkynnelse av rent ateistisk eller humanistisk vinkler.

En indirekte og forberedende vei kan f eks være å opplyse om feil i Koranen og om de feiloppfattelser som gjør seg gjeldende om Bibelen der, feil som kan dokumenteres som nettopp feilaktige og hvor man kan begrunne og påvise med både historiske og dogmatiske fakta, som for eksempel at kristentroen ikke er en triteistisk,gudstro slik Koranen forutsetter,  men tro på en treenig, personlig Gud, og en nådig Gud.

Dernest kan man åpne rom for rent teologiske diskusjoner med relevans for dagsakutelle vinkler. Pluss mye mer …

Ved å gå inn på både mer konkrete og generell teologiske forskjeller mellom kristentroen og islam, kan man få frem poenger med referanse til dagens virkelighet og i tillegg gi faktakunnskaper som mange muslimer ikke er klar over, eller som de ikke har tenkt på og reflektert over. Mange muslimer har bare overflatisk kunnskap om hva som virkelig står i Koranen. For å bli en muslim, er det som kjent heller ikke nødvendig for «frelsen» å kunne oversette til eget språk eller forstå hva Koranen budbringer. Det holder som kjent å kunne deler eller hele av Koranen utenat på arabisk. «Ordet», som i Bibelen står for både Jesus og Gud, kommer i Koranen i annen rekke og ikke slik som i kristendommen der Ordet og Bibelens mening er basert på skriften eller bokstaven, og som  jo er helt avgjørende fra først til sist.

Det er kanskje derfor ikke rart at muslimer blir sjokkert over å høre f eks at Jesus lever, for dette er vantro, blir man opplært til å tro, overalt i den muslimske verden. Muslimske lærde ler derfor når kristne forkynnere i debatter sier at Jesus lever. Men samtidig «vet» man ut fra Koranen at Jesus ble tatt direkte opp til himmelen, til Allah, og at han derfor ikke led korsdøden, slik kristne tror.  Når kristne sier at de tror at Jesus lever, så er reaksjonen fra muslimer bare hoderysting, flir og nedlatende vantro. Poenget er imidlertid at siden Jesus ikke døde, så må han logisk sett leve, et faktum som altså strider grunnleggende mot islamsk ortodoksi, en lære som da motsier seg selv.

Ved å påpeke slike «nøtter» eller selvmotsigelser i islamsk teologi, kan man kan man kanskje bidra til at visse muslimer begynner å tenke nytt, selv om dette nok er naivt å tro.

Muslimer vet at ateister ikke tror på Allah i det hele tatt og dette i seg selv avføder ingen særlig respekt. For det skal ikke avføde noen respekt, ifølge Allah og profetens ord i Koranen. Muslimer vet derimot at kristne har en gudstro, som de skal respekteres for og en tro som da gir dem krav på spesialbeskyttelse i forhold til ateistene, som faller helt ut i mørket og kulden.

Skal man lykkes innen det er for sent å stoppe islamiseringen av Norge, bør SIAN derfor ikke bare la seg betjene av humanistisk/ateistisk innfallsvinkler, men i tillegg kringkaste hele problemkompleks, også ut fra et mer strikt kristent ståsted. 

Justitia er død, noen må ha drept henne ...

Eller har hun bare abdisert for øyeblikket? Eller kapitulert ad hoc? Hvem har i så fall abducert eller kapitulert henne?

 
Politiet har stor respekt for de som kommer til Norge og trenger beskyttelse. Men ikke særlig respekt for de som kommer hit fordi de kan begå lovbrudd nærmest ansvarsfritt og for å misbruke asylinstituttet.

Det brukes store ressurser på gatekriminalitet nå. Seriepågripelser av samme person forekommer ikke sjelden. Noen etterlyser nye og bedre praktiske løsninger, innhegninger som aldri vil bli reist.

Rundt 60 % av de pågrepne er utenlandsfra, uten lovlig opphold. Ingen har håp om at de noensinne betaler sine bøter.

Vi er blitt en magnet for kriminelle. Å få straffe en utlending for mindre alvorlig kriminalitet er blitt mer en virtuell mulighet enn en reell plikt.  Straffenivået for noen gram er for lavt.  Fru Justita vil ikke sette noen i varetekt for slikt, selv om politiet griper noen på fersken og har mengder av beviser og ikke bare skjellig grunn til mistanke.

Vi vet nå at dette er virkelighet. Vi ser det, hører det, lukter det. Man kan dette være sant? Nei, det vil vi helst ikke tro. Det overstiger forstanden. Det overgår fornuften og det overgår rettsfølelsen og de grunnleggende rettsprinsipper. Men det fratar oss ikke nattesøvnen. Vi kan kanskje overlate det til Natteravnene?

Hvor er Logos, fornuften? Vi opplever det, erkjenner det: Logos arbeider nå flittig på sin egen undergang. Den skygger banen med halen mellom beina. Logos er blitt en underdog. En hund med en nye Herre, som den frykter, men ikke kan flykte fra. Og den vet det. Sjakk matt.

Og fru Justitia er fratatt bindet for øynene. Vi har løst henne fra sitt bånd og blendet henne. Men vi har ennå ikke blindet eller drept henne. Vi kan trøste oss med at vi foreløpig bare har blendet henne. Hvem skal nå legge pro og contra på vektskålene? Hvem skal konkludere og dømme? Hvem vil sitte i juryen?

Vi fortjener det visst, dette: En annen fru Justitia, en ny rettferdighetsgudinne, - er i ferd med å innta og overta rettssalene, både som anklager, jury og dommer. Den nye Justitia tillates nå å tilrane seg tradisjonelle posisjoner, nå også som eksekutør. Vi gjør henne til bøddel og det er denne bøddelen som nå blender og blinder fru Justitia.

Nei, vi har ennå ikke drept henne, vår Justitia. Vi drepte henne bare symbolsk. Foreløpig. For det har vi råd til. Vi har flust med å mate henne. Hun ligger trygt på dødsleiet. Vi har lagt henne der. Uskyldige som vi ter oss og later som om vi er. Men Det nye støre store Vi har heller ingen absolutt skyld, bare delvis, relativ skyld, i og for det som nå uvegerlig skjer. Vi er bastet av konvensjoner. Vi er bundet av hypokondrisk hyperhumanisme. Det kommer mye fint, staselig og strutsig utenfra!

Hva er det da som gjelder? Det er virkeligheten utenfra som gjelder. Det er blitt eksiterende konsensus nå. For vi vet ikke bedre og kan ikke annet. Vår toleranse er altseende, allmektig, allestedsnærværende, hellig og ukrenkelig.  Det er gatejustitia som nå gjelder og får gjennomslag. Vi lar det gjøres opp med en bot som aldri vil bli betalt. Det er likevel de ikke-skyldige som må bikte seg, fordi de bør det. Og skal det. Ifølge den nye samfunnspakt og i fravær av «fruen» fra ideen om den fornuftige rettferdighet, som nå er fjernere for oss enn Platons ideer.

Herr «Gatejustis» sier: Du skal ikke dømme andre. Du skal dømme deg selv. Har du noen bedre rett enn meg til å være her? Dine håndjern som du binder meg med er min frihet og min rett. Det er ikke jeg som graver din grav. Det er deg selv. Gaten gir meg retten. Gaten er min domstol og det jeg har å bringe til torgs, er min jury.

Det er Herr Gatejustis som nå eksekverer straffen og bestemmer innholdet i dens blinde rettferdighet. Den er seende og barmhjertig, i mine uskyldige øyne, sier Gatejustis. Det er du som har stjålet, - og nå er det du som betaler. Gaten frikjenner meg, sier Gatejustis.

Fru Justitia er knust av skyldfølelse. Lammet. Satt på plass. Impotent.

Den lovgivende forsamling er Gata og bare Gata og ingenting annet enn Gata.

Og politiet vet at politikerne ikke kan gjøre noe. Og politikerne vet at politiet står maktesløst.

her NRK