"Gud" og sharia-demokrati?

Går det mot demokrati i Egypt og mot reform av islam i hele den muslimske verden? Og: Hvorfor forstår ikke vestlige mennesker at det er umulig å reformere islam?

Bjørn Olav Utvik ved UiO hadde den 12. mai 2011 en interessant kronikk hvor han spør om det er mulig å etablere et sharia-domokrati i Egypt.

Han spør med rette: Vil kvinner og religiøse minoriteter ha samme politiske rettigheter som muslimske menn i en stat styrt av islamister?

Han peker på at det fortsatt et utbredt standpunkt i Egypt at et statsoverhode ikke kan være ikke-muslim eller kvinne. (Hvis han tror at dette er mulig å forandre, er han naiv).

Viktigere: ”Det kanskje største problemet ligger på et annet plan, nemlig i det at mannen anses for familiens overhode med rett til å bestemme over de andre familiemedlemmene. Slik denne retten typisk forstås vil den innebære at en mann kan nekte sin kone eller sin datter å stille til valg, å reise, å drive valgkamp”.

Beskrivelsen er avslørende, men forfølges ikke videre i Utviks kronikk. Disse harde sosiale og allah-betingede fakta tones altså ned, og - antakelig - for å gjøre kronikken mer interessant tar i stedet Utvik for seg muligheten for at det dannes en plass i den nye egyptiske konstitusjon for de geistlige, dvs. lærde som får i oppgave å bestemme/kontrollere om landets lover er i samsvar med islam eller ikke. 

Han forsøker å trøste leseren med at Det muslimske brorskapet nå ”ser ut for å ha forlatt” denne tanken i det program de legger frem for sitt nydannede parti.

Utvik synes herved å ville gjøre Brorskapet til en mulig forkjemper for kvinners rettigheter på bekostning av det gjeldende – og allahiansk etablerte (evige) patriarki - en gang for alle og dermed for all fremtid.

Det er selvfølgelig et helt umulig prosjekt for Brorskapet. Og grunnen er ganske enkelt at et slikt prosjekt vill stride med Allahs klare påbud og forbud og det som ellers ligger stjerneklart implisitt og urokkelig fast i det islamske trossystem. Og alt som strider mot eller avviker fra disse er og kommer til å bli ikke-muslimske og derfor blasfemiske uansett hvor muslimer måtte befinne seg eller ei, om de befinner seg og styres av disse lovene i Egypt eller utenfor. 

Det er ikke mulig for Brorskapet å sette seg opp over Allah og kaste vrak på profetens og Koranens guddommelig forankrede autoritet. Det er jo dette nettopp Vokterrådene (av lærde/eksperter på islam) skal sørge for ikke skjer, (slik Den norske kirke har satt seg opp over Gud og Bibelen). 

Tror Utvik at et Vokterrådet skal kunne godta eller skrive under på lover av et nytt egyptisk parliament som frata mannen den meget konkrete og reelle overopphøyetheten over kvinnen?

Nei, den som måtte tro dette, tror neppe riktig, selv om det nå er stereotypisk for den vestlige såkalte elite – så overdøvende blinde de er i sitt hovmod - å trøse seg selv og andre med at det er dette som er tilfelle, ikke det motsatte.

(Et sidesrpang her: Et annet sterkt misvisende element i Utviks kronikk er at han konsekvent bruker betegnelsen Gud om Allah, hvilket ikke er annet enn helt på jordet, spesielt tatt i betraktning at Utvik er førsteamanuensis på Universitetet i Oslo, et sted hvor man for lengst burde ha gjennomskuet at Allah og Gud ikke den samme Gud, (i hvert fall at Allah og den kristne Gud ikke er det). 

Allah og den kristne Gud er motsetninger i ett og alt og kristendom og islam er helt inkompatible trossystemer eller religioner. De tangerer hverandre ikke. De står for hverandres motsetning.

Hvor horribelt galt det bærer av sted vil følgende sitat fra Utvik illustrere: ” De islamske rettslærde eller ekspertene på fiqh, har viet livet til å studere Guds åpenbarte vilje, og (de) er derfor bedre kvalifiserte enn andre til å finne ut av hvilke avgjørelse som er i pakt med den guddommelige veiledning menneskene har mottatt”.


Lesere skal tydeligvis lokkes til å tro at Gud og Allah er identiske eller nesten ikke til å skjelne!

 
For en tilsnikelse!

At folk ved et universitetet i Norge i dag ikke har klart å gjennomskue hva det vil innebære å blande sammen Allah med Gud (den kristne Gud), viser at vi har en lang vei å gå her i landet, en vei som kan bli brolagt med mer blodspille enn vi i dag kan tillate oss å forestille oss, som følge av den islamske "invasjon" vi har åpnet for med våre barnslige forhåpninger om en bedre fremtid for alle, spesielt muslimer, og  for vårt manglende mot til og manglende evne til å ville se og skjelne mellom den virkelige Gud og denne Guds sanne motstykke).

Nei, det går derfor ikke mot (mer) demokrati i Egypt. Det går først mot mer kaos – og, ja, kanskje borgerkrig, inkludert kroniske massakre på kristne – før Egypt lukker seg inne i et muslimsk mørke som ikke vil slippe taket på 1000 år og kanskje aldri. 

Egypt vil vise vei for resten av den muslimske verden.  Iran under og etter Khomeini og senere vil fremstå som det rene lykkeland av åpenhet og frihet i forhold til det vi kan forvente vil skje i Egypt. Og så vil de andre islamske landene følge etter.

Saudiarabia vil snart fremstå som noe av det mest liberale og yndige og grensesettende land i den arabiske verden. Sjeikene og alle deres barn vil snart bli beskyldt for å gå Vestens og Satans ærend. Muslimer vil begynne å massakrerer muslimer i en skala verden ikke har sett før og Vesten vil stå maktesløs og passiv og se på uten å kunne foreta seg noe som helst, samtidig som Vesten må se hele sitt økonomiske og ideologiske fundament smuldre under seg:  

Vestens ateisme har beredt grunnen for sin snarlig undergang.  En ”sivilisasjon” som har drept Gud har ikke noe annet å sitte sin lit til enn intet, dvs. håpløshet. Vesten vil ikke tåle en virkelig krise, en depresjon som vil få krisen i 1930 årene til å blekne. Hvordan skal et menneskehav som er oppflasket på ateisme – og ekstremindividualsime og såkalt autonomi - kunne utholde den smerte og de lidelser en slik krise vil innebære? Hvordan skal en sivilisasjon som bygger på illusjoner (ingenting koster det det koster) kunne møte realiteter?

Svaret er at Vesten ikke vil klare dette. Vi vil ikke engang klare en reallønnsreduksjon på 10% over de neste 30 år. Det vil derfor bli opprør. Politikerne vil ikke klare å takle det. Kontrastene mellom illusjon og virkelighet vil bli så store at befolkningen ikke vil tro de faktabeskrivelserr økonomer og andre vil måtte fremlegge som belsutningsgrunnlag. Ingen vil tro de tall og fremskrivninger de vil få se. 

Folk vil tviholde på sine illusjoner om et stadig rikere (økonomisk) liv, et liv i selvtilfredshetens og ekstemindividualsimens og ateismens og materialismens navn og gavn. Ingen vil være i stand til å forstå kristendommens forkynnelse om evig frelse ved tro og Kristus forsoningsgjerning på korset. Folket vil ikke forstå hva frelse innebærer og hva den krever, nemlig ydmykhet i tro. 

Verken psykologer, antropologer eller økonomer vil kunne hjelpe; de vil bare kunne forverre situasjonen ved å fremholde at folket trenger mer ”midler” og eksperthjelp, dvs. overføringer, hvilket betyr: Penger. Og det vil si: Mer materialisme is stedet for mer tro. Mer avhengighet for de fleste i stedet for frihet i frelsende tro.


Men et virkelig mirakel kan fortsatt skje: At muslimer forlater islam kollektivt - eller at de forsøker å gjøre det. 

Og kanskje er det akkurat dette som skjer? Er det dette som ligger i opprørernes krav om mer demokrati, dvs. mindre Allah? 

Islamofobi og rasisme

Hvis du skulle være i den situasjon - eller ”så laga” - at du kjenner deg igjen i følgende etter oppfordring:

Lukk øynene og tenk pår ordene islam og islamisme og hodet fylles av kvinner med niqab, selvmordsbombere, steining, bilbomber, skrikende menn med skjegg, våpen og feite sjeiker.

Tenker du  om muslimer at ”de”er en trussel mot demokrati og ytringsfrihet og menneskerettigheter? Har du en tanke om at det teoretisk er en mulighet for at muslimer og sharia kommer til å overta styre og stell?

-  vel, da er du islamofob og da er du samtidig ”en form for rasist”. Du inngår da også – enten du vet det eller ikke – i høyeste grad som i en del av et større politiske prosjekt.

Du vil da også kanskje ha latt deg påvirke (urettmessig og på en moralsk forkastelig måte) av vestlige kilder (som f eks MEMRI) hvis angivelige motiver er:

-å kneble kritikk av israels politikk ( som Reilly i MEMRI angivelig gjør fordi han skal ha jobbet i den israelske etterretningstjenesten)

-å dekke over juntaen i El Salvadors masssemord på indianere og tortur av motstandere, inkludert nonner og prester

-å forsvare den vestlige sivilisasjon (Robert Reilly driver nå et privat sikkerhetsfirma og som tjener godt på kampen mot terror!)

Kan du gjette hvem som skriver dette?

Du har rett i at det må være en muslim, i dette tilfellet en norsk kvinne som i sin tid konverterte til islam og som umiddelbart begynte å dekke håret, fordi hun ville underkaste seg profeten og islam, og helst en muslimsk mann. Hun heter Lena Larsen og det ovenstående er en sammfatning av hva hun skriver i en kronikk i Klassekampen 14. april d.a. hvor hun anmelder Mattias Gardells bok Islamofobi og hvor han kommer med oppfrodringen gjengitt i ingressen ovenfor til å teste om du lider av islamofobi, altså noe sykelig eller rett frem sykt.

Er denne dama fobisk? Lar hun seg blende av forestiilinger om at islam og muslimer er under angrep på feilaktig grunnlag? Innbiller hun seg at hun er forfulgt? Innbiller hun seg at det finnes en sterk, velorganisert,  samlet og fascistisk organisasjon eller bevegelse her i landet som er ute etter å ta henne – bare fordi hun er muslima? Har hun overdrevne forestillinger om seg selv som forfulgt aktør i samfunnsdebatten? Føler hun seg urettmessig utsatt for kritikk og angrepet i debatter uten grunn?

Har denne dama noen grunn til å føle rasjonell frykt for at noen vil skade eller svekke henne på utilbørlig måte her i landet? Har hun noen grunn til å tro at noen vil drepe henne fordi hun konverterte til islam? Har hun noen reell grunn til å frykte for retten hun har til å uttrykke seg fritt eller for at noen vil ta fra henne menneskerettighetene?

Så vidt jeg kan begripe har hun ingen grunn til å frykte noen av delene. Hun har ingen ting å frykte.

Det vil si: Hun har ingen grunn til å frykte her og NÅ.

Men:Hva med om 40 år? Grufullt ... se her

Jo, da vil dame risikere å bli fratatt sine menneskerettigheter og bli forpliktet til å underkaste seg KAIRO- erklæringens alternative menneskeretserklæring, en grunnlov for alle muslimer som de alle fleste muslimske land har forpliktet seg på for all fremtid.

Og denne erklæringen er ikke noe annet enn den evige sharia.

Hun vil da risikere å bli drept hvis hun skulle ønske å bytte religion igjen og konvertere tilbake til kristendommen. Hun vil fra da av også være forpliktet til å å yte sin mann sexuelle tjenster, selv om hun (av en eller annen grunn) ikke selv ønsker og vil osv osv. Hun har noe å se frem til – i sin ”lissom” søstersolidaritet.

Lider Lena Larsen av fobi?  Hva tenker hun hvis vi ber henne lukke øyenene og tenke på Vesten og vestlige mennesker ? Tenker hun på frihet, trygghet, sosial og økonomisk rettferdighet, kristendom?

Neppe.

Hvis hun da tenker på napalmbomber, Nixon, bikini, pornofilm, ugudelighet, helgefyll og f eks  menn uten skjegg?  (bare for å nevne noe) , gjør dette henne til en ”fob”, eller bedre: En hater av Vesten?

Og ville hun da ha likt å bli stemplet som rasist fordi hennes fobi mot Vesten lett kunne defineres som en form for rasisme?  

Skjønner slike som Lena Larsen at hun ved å erklære islamofobe for rasister faktisk også sykeliggjør  ikke bare (de såkalte) islamofobe, men også all moderat og rasjonell islamkritikk og alle islamkritikere som tar klart avstand fra ialsm? Skjønner hun at hun deltar i en konspirasjon mot Vesten, et gedigent politisk, religøst fundert projekt? En konspriasjon og et prosjekt som ønsker å forandre Vesten til det uigjennkjennelige så fort som mulig fremover? En strategi som jobber for å frata henne nettopp de  rettigheter og plikter som Vesten – i motsetning til i islam – vil sikre henne som både menneske og kvinne?

Vi tror ikke det.

Bør de islamofobe tvangsbehandles?

Kan islamofobi helbredes?

Mattias Gardell mener tydeligvis det.

I sin bok Islamofobi  beskriver Gardell diverse metoder som kan tas i bruk mot fobier, som f eks at den ”lidende” utsettes gradvis for flere og flere muslimer over tid. På den måten vil islamofobien kunne reduseres over tid og problemet løses – kollektivt - en gang for alle. Så vips: Den islamofobe lider ikke lenger av islamofobi! (Forutsetningen er at det da stadig må "importeres" flere muslimer!).

Gardell mener implisitt altså at islamofobi er en sykdom og at det er derfor den kan og bør helbredes.  Det som kan bemerkes er at det ifølge Gardell neppe vil hjelpe særlig meget med ”kognitiv terapi”, dvs. med at man oppfordres til å bruke argumenter (mot sin egen islamofobi), men at man utsettes for møter med sin fobi og gjenstanden for den via handlingsstrategier (terapeutiske metoder) som forhåpentlig automatisk vil føre til emotive endringer eller forbedringer før man når det endelige målet: Total frihet fra islamofobi, dvs. friskhet, normalitet, mental sunnhet/helse – SANNHET (?).

Hørt det før? Dette minner om et ønske om å omskolere - i stor skala, i hvert fall om et hemmelig ønske om å hjernevaske dissentere, i hans øyne; det er nok her å nevne Kina og Gulag. Kommunistene gikk grundig til verks og man burte inne alle tenkelige mennesker med ”fobier” mot det sittende (IKKE-VALGTE) ettpartiregime, dvs. diktaturet. De med størst utsikt til ”bedring” eller avlæring (av sitt kritiske blikk på regimets ideologi og politiske praksis) ble ikke drept, i første omgang. 

De ”kommi-fobe” ville kanskje kunne benyttes - i sin avlærte tilstand - som fotsoldater mot andre kommi-fobe, dvs. regime- og idelogikritikere, nettopp til å bekjempe disse og da til og med med større (forventet) glød enn de som ikke hadde hatt behov for omskolering, men som bare ”diltet med” i den store masse, hvorav bare et lite fåtall var overbeviste kommunister eller medlemmer av partiet. De omskolerte ble – eller man forventet at de skulle bli – mer ivrige og overbeviste enn massene. De skulle bli plussvarianter i forsvaret av terroren og ideologien. 

De ble derfor nyttige idioter for den riktige partipolitiske linje og dermed forsvarere av de forbrytelsene mot menneskeheten som ble begått i kommunismens og ateismens navn. Eller det var kanskje dette etablissemenetet innerst inne tenkte og håpet på at skulle skje. (Lignende tendenser gjorde seg selvsagt gjeldende under nazismens faner og hvor man tok i bruk lignende metoder for å ensrette og eliminere uønskede tanker og  ” elementer”. Vi vet alle hvordan det gikk).

I vår tid – dvs. i løpet av de siste 30-40 årene – har det i Vesten i stor skala også blitt drevet forsøk på omskolering eller hjernevask av befolkningen, men da ikke først og fremst i statligsystematisk regi, men som en funksjon av interessegruppers strategier for å forandre holdninger og tenkemåter i store befolkningsgrupper med sikte på mer ensretting, dvs. mindre av det som kalles fordommer, f eks fordommer mot homofile. Disse interessegruppene har arbeidet systematisk for å nå sine mål og har på en oppsiktsvekkende måte hatt suksess med å forandre samfunnet  - og sinnene - fra topp til bunn. 

Vesten har aldri før gjennomgått en mer radikal livssyns- og holdningsforandring enn den som har skjedd i denne perioden. For å si det enkelt og ta noen eksempler: Fra å ha hatt lovforbud mot homofil praksis, har må nå fått lovforbud mot å krenke homofile. Fra at Kirken strengt advarte mot homofil praksis, har kirkene nå funnet det for godt å ordinere og velsigne homofilt praktiserende biskoper og prester, (med alle den forvirring og inkonsistens dette impliserer; et viktig poeng her er at det er ”forbudt” å tenke og si noe om at homofile bør kunne bes for, slik at de ble helbredet for sin homofili. De som mener at homofile kan og bør bes for, betraktes som ”fobe”, det er egentlig disse som lider av en lidelse og bør helbredes).  

Fra å ha lover som gjorde det mulig å sette folk i fengsel for dagdriveri, har vi innført forbud mot dette og erstattet ordningen med plikt å subsidiere dagdrivere med allslags støtteordninger fra fri bolig til fri utdannelse på skattebetalernes bekostning.

Alle disse eksemplene vil i dag anses av det store flertall i befolkningen som eksempler på en sårt tiltrengt hjernevask, en hjernevask som er forståelig og velbegrunnet og som har livets rett; dvs at den foretas og befinner seg på den riktig moralske side i den kosmiske kamp som foregår for å innføre Guds stat på jorden, - en stat hvor Gud for øvrig er erklært død en gang for alle og til evig tid. (Inn kommer imdlertid fascistoidene, folk som nå i fullt alvor tror de kan erstatte Gud. Vi vil i kommende posteringer  ta opp hvordan dette var mulig og hvilke drivkrefter som lå – og ligger bak).

I tillegg har vi som kultur eller sivilisasjon – bedt om unnskydldning  for alle tenkelige – tidligere utførte - misgjerninger overfor minoriteter i samfunnet. Vi har bedt sigøynere og tatere om unnskyldning og tilgivelse. Vi har lagt på oss selv et kollektivt ansvar for nazistenes og fascistenes illgjerninger mot jødene (og er villige til å betale for denne skylden). Vi har fordømt Columbus og fremstiller nå indianerkulturen – og andre kulturer, som Vesten – og dermed kristenheten - overlegen. Vi fordømmer nå alle som kan mistenkes for å mene at perversiteter ikke er normale og sykeliggjør folk som mener at det går an å helbrede folk fra sine sexuelle perversjoner.  

Vi opphøyer i stedet allslags legninger og deviasjoner som hellige og ukrenkelige og beskytter dem med trussel om straff. Samtidig forsøker etablissementet å fremstille selve det grunnlag Vesten bygger på som direkte nedbrytende, skadelig og farlig. Sterke krefter i samfunnet bygger bevisst eller ubevisst opp et bilde av kristne som intolerante, fordømmende, nedlatende og dirkete farlige. 

Kristendommen fremstilles som snever overtro, et livsfarlig virus som burde kontrolleres eller helst utryddet (hvis det hadde vært mulig). Og alt dette bare som en ouvertyre. Vesten blir foraktet, hatet og fordømt ned i sine støvler. Fra ruinene skulle det oppstå et menneske som var absolutt tolerant og fri for alle fobier, lenket kun til den absolutte toleranse. Det skulle imidlertid ikke finnes noen absolutter lenger, som f eks Gud og gudegitte moralske prinsipper.  

Mennesket skulle bli sin egen suverene skaper – av alle suverene normer og verdier. Det nye og friske skulle nær sagt for enhver pris overta for det gamle, gjennomfordervede og syke  og denne utviklingen ses nå triumfalistisk på som uigjenkallelig av "det nye egenskapte menneske". Alle tidligere ansett som sunne tradisjoner er ”med rette” nå nesten undergravd, og resten av den u-kulturen Vesten representerer forventes av mange å avgå med sin endelige død innen bare kort tid. De som nå overlever og som fremstår som seierherrer anser seg selv som uovervinnelige i sin moralske overlegenhet og med enerett en gang for alle til å anse seg selv (nærmest?) som fullkomment guddommelige og med evner både til å tilgi og frelse i absolutt forstand, ikke i relativ forstand, slik tradisjonen (og fornuften) så det. 

I den judeokristne tradisjon er det som kjent bare Gud som kan tilgi synder.

Og samtidig med alt dette: Vesten tillater nå mord på ufødt liv på en skala som kan minne om en effektivitet som kommu-naziene bare kan ”misunne oss”. At vi må importere tilsvarende antall mennesker som vi nå tillates abortert, er et faktum som vi må tie i hjel nær sagt for enhver pris. ”De fullkomne” og alltid ubebreideilige – vår tids herskende elite - tåler ikke slikt. De er hevet over all kritikk, tror de, og står over all sannhet og all ”common sense” . De vil aldri innrømme at de har forbrudt seg mot den kristne Guds gode lover.  

Mennesket er kjærlighet, er tonen. Gud er det motsatte av kjærlighet. Og den elite som nå forkynner dette budskapet kaster seg heller ned på kne for profeten Muhammed og støtter muslimene – og den islamske ekspansjon - direkte og indirekte ved å sette munnbind på alle som våger å kritisere, alle som gjennomskuer det islamske hykleriet, den islamske løgnen, den islamske tvetydigheten og islams innebygde konstitusjon for manipulasjon av alle ikke-muslimer.

Man våger ikke engang forholde seg til fakta, i frykt for at det godhetsbildet (hovmodet og dets self-image) man nå har av seg selv skal begynne å rakne og bli gjennomskuet og tatt for det det er.  Man tør ikke ta inn over seg at islam er en forpliktende og uforanderlig grunnlov som alle muslimer er forpliktet på med livet som innsats. Man tror i sitt hovmod at islam og muslimer kan overlistes til å bli som ”vi” – de selvoveropphøyede – og at ”vi” sammen skal kunne klare å skape et nytt og stort og mer fullkomment VI. 

Vi røper her med all tydelighet at vi innerst inne  verken har tro på muslimer eller oss selv, men dette oppfattes ikke som et grunnleggende dilemma av eliten. Vi skal forandres koste hva det koste vil og Det nye mennesket skal oppstå som et resultat av disse våre (egnes) fullkomnes egen innsats, en innsats de allerede har bestemt (og håper på som en absolutt sannhet) at historien skal berømme den for inn i all evighet, ( i den grad de tror på en sådan evighet). 

Det er i denne ”gata”  og på dette sporet Gardell befinner seg. Han er som et tog som er avhengig av skinner for å fungere og det som er hans oppgave er å hjernevaske islamofobe – dvs. forsøke å helbrede dem. Det ender imidlertid i grøfta for Gardell. Han kolliderer med virkeligheten og sporer av. 

Han bør derfor avskrives som ubrukelig av venstresiden, men siden livet og eksistensen er ironisk i sin grunnstruktur, er det det motsatte som vil skje. Han kommer til å bli tiljublet. Gardells bok vil bli en høyt aktet gullgruve for alle ateister og kommu-fascistoide i tiden som kommer. For lenger er vi ikke kommet, enn at verden vil bedras og da spesielt den venstreideologiske side av verden, for den evner ikke å se verden, menneskene  og virkeligheten annet gjennom sin ideologis en gang for alltid påsydde briller.

Hva er det Gardell ikke ser og hva er det han fortrenger og ikke evner å fri seg fra?

Jo, for det første: Han essensialiserer islamkritikere i et forsøk på avessensialisere det bildet islamkritikken (generelt)  tegner av islam. Dermed begår han den største synd mot sitt eget første og største bud, nemlig at man ikke skal essensialisere. 

Men så er det da altså nettopp det Gardell gjør: Han tegner et bilde av islamkritikere som er alt annet en realistisk. Han undervurderer retorisk og bevisst islamkritikere i sin almindelighet og trekker frem enn rekke uheldige og snevre sitater fra enkelteltkritikere som ikke har annen hensikt enn å sverte og underminere den kritikk av islam som både er nødvendig, betimelig og helt ut redelig og bygget på faktahenvisninger, og reell frykt.

For Gardell er det umulig å se at radikal islamkritikk kan være velbegrunnet, rasjonell og legitim. Det som imidlertid er legitimt er å demoniserer Vesten og den judeokristne kultur. Her helliges alle intellektuelle og kvasiintellektuelle metoder for å nå målet. Her finnes ikke en trevl av vilje til å tilgi: Det Vesten og de kristne har gjort mot resten, er utilgivelig. Den siste rest av rasisme, kolonialisme, kristentro og kapitalisme skal utryddes; og alle som ikke tenker akkurat som Gardell og hans likesinnede skal ja, nettopp: Hjernevaskes. Hjernevaskes eller helbredelse fra alt som kan stå i veien for avsløring av Marx & compani og islam, alt som kan tenkes å sette sosialismen og islam i et dårlig lys, dvs. riktig lys. 

Det er tydelig at Gardell ønsker et evig ekteskap mellom Muhammed og Marx. Høyrekreftene og liberalismen eller konservatismen i Vesten betraktes – implisitt i alt det Gardell skriver - som  Muhammeds og Marx svorne og evige fiender og en større  trussel enn marxistleninismen noen gang har vært og vil være.

Gardell forstår ikke at islamkritikk bygger på reell og sunn frykt, frykt for en ny totalitarinaisme, en ny flukt fra den menneskelige frihet, en flukt inn i slaveri og frykt, en flukt inn i den livsfarlige - og tilsynelatende - trygge kollektivisering av alt og alle, en flukt bort fra individet.

Men Gardell er ikke alene. Det er atfor mange som tenker som han. Man tror man kan måle islam etter samfunnsvitenskapelige disipliner som sosiologi o l. Man tror at islam vil kunne tilpasse seg etter samfunnsforholdene og at muslimer vil forandre seg med den tilpasningen, (som ikke er noe annet enn et gedigent eksperiment, hvor man ønsker å hjernevaske eller omskolere en hel kultur, en hel sivilisasjon innenfra). Man nekter å se at islam er en ideologi som både bygger på og forutsetter - som et absolutt - den enkeltes forhold til ”gud” og til samfunnet.  

Man tør ikke se og ta inn over seg at islam er et juridisk system som bygger på forutsetning om et ansvarlige individ (isolert fra predestinasjonsdogmet i islam) og hvor da individet forutsettes å kunne inngå og holde en avtale, i islams  tilfelle en avtale med Allah og hans evig og uforanderlige bud, dvs. evig gyldige og absolutte leveregler  gitt nå engang for alle i og med profeten Muhammed og Koranen. Vå elite – Gardell og hans likesinnede i dag – vil ikke se dette perspektivet: Hva betyr vel en avtale for slike? Og spesielt en avtale med ”gud” når Gud liksom skal være død? Hva betyr vel en avtale med ”gud” når menneskets grunnvilkår kan endres til det bedre ved at man legger samfunnsforholdene best mulig – ut fra ateistisk/marxistisk holdningsbygging - til grunn for menneskets ”frelse”? Og, ja, hva betyr vel en avtale – i det hele tatt - i dag: Vi ser eksempler på at avtaler av rettsapparat og forvaltning underkjennes konsekvent til fordel for det man antar en den svakeste avtaleparten.  

Man er prinsipielt mistenksom overfor forestillinger om at enkeltindivider overhodet er i stand til å inngå avtaler, annet enn i ren platt forstand, i trivielle forhold som f eks dette å kunne stilles til ansvar for å betale for seg på supermarkedet og hos legen.  

At mennesket skulle kunne inngå en avtale med ”gud”, er utenkelig for den moderne kommu-fascistoide elite. Men dermed frater man mennesket selve adelspantet: At det er i stand til å inngå genuine avtaler og at det dermed er og må betraktes som: Selvstendig og ansvarlig.

Å se mennesket som selvstendig og ansvarlig er tydeligvis nesten umulig for Gardell og hans ”garde”.

Fascistoidene blir dermed de som faktisk lider av fobi: Fobi mot menneskets storhet, menneskets frihet, menneskets ansvarlighet.

Gardell og hans likesinnede ser ikke enkeltindividenes iboende evighetsrelasjon, ja, de vil ikke, tør ikke. De ønsker i stedet å innkassere æren for å ha hjulpet menneskene til større trygghet og sunnhet (frelse) via manipulasjoner av de økonomiske grunnforutsetninger som nå antas (vitenskapelig) å forme både samfunnet (miljøet) og den enkelte henimot det tilnærmet totalt sorgenfrie.  

Mennesket skal ikke ha bekymringer, det skal tvert imot ha rett til og krav på full sunnhet og frihet fra alle bekymringer. Mennesket skal tilfredsstilles. Mennesket skal ikke tillegges personlig ansvar, det skal tvert imot ”skapes” - i samfunnsvitenskapenes strategi  - til uansvarlig manipulerbare individer hvis forhold  til enhver tid betinges av de sammes evne til å skape sosiopolitiske forutsetninger, videreført og innpodet inn i de beslutningstakende organers Weltanschauung som aksiomatiske tankeforutsetninger, paradigmer som ikke kan betviles og som derfor fremstår som en gang for alle gitte sannheter. 

Det er umulig for fascistoidene å forestille seg at mennesket ikke kan konstrueres av andre  enn dem - fascistoidene -  selv.

Men hvilket forhold har Gardell til marxismen? Han siterer Bertrand Russel som sa at den av alle verdensreligionene som var mest lik bolsjevismen var islam. Russel mente at det muhammedanismen gjorde for araberene, det gjorde bolsjevikene for Russland.

Det er verdt å merke seg at Gardell skriver at Russel sa og mente – i fortid. Gardell går med andre ord ut fra at Russel hadde et antikvarisk bilde av det hele. Gardell synes her å ville gardere seg mot at noen skulle forstå ham dithen at islam virkelig har mange grunnleggende fellestrekk med kommunismen og at den derfor er like autoritær.  

Gardell siterer Focault i andre sammenhenger, det skulle kanskje kunne tolkes dithen at Gardell er mer anarkistisk tilbøyelig enn kommunistisk eller marxistisk anlagt. Gardell kritiserer - nærmest paranoid - mange kjente islamkritikeres parallellføringer mellom kommunismen og islam. Han er nærmest panikkartet på vakt mot dem. Det er derfor ikke rart at han forsøker å bygge opp en konspirasjonsteori som imunforsvar. Han blir derfor nødt for å sosiologisere eller psykologisere. Men dermed svekkes også hans posisjon som forsker og professor. Han må ta til takke med å gjøre seg selv til en karikatur av en sådan.

Nettopp fordi han fortrenger hva islam er og innebærer i virkeligheten.

Jødene forfalsket Hadith. Tro det eller ei.

Forskjønner eller forfalsker  Shahid  Mahmod Kahloon i Nor Moske fortellingen om profeten Muhammed og visse av hans (ill)gjerninger?

Ja, det er litt av et spørsmål.  Kahloon skjønnmaler i hvert fall ikke den fremstilling som Halvor Tjønn gir av profeten i sin bok om Muhammeds liv. (Jeg forutsetter at eventuelle lesere selv har kunnskaper om Muhammeds forhold til jødene og de begivenhetene som det refereres til her). Kahloon beskylder også jødiske konvertitter for (uriktig) å tegne Muhammed i et uheldig lys!

(Vi viser til kronikk av 16. april d a i Klassekampen).

Tjønn bygger på kilder innsamlet og systematisert av muslimer selv, så man skulle tro at det var hold i dem og at de dermed stemmer i hvert fall mer eller mindre med fakta og derfor presenterer et noenlunde sannferdig bilde av Muhammed. Kildene gir i sum – etter vår mening - et ganske realistisk bilde av profeten og vi får presentert et grunnlag som gjør det mulig å få tak i personen Muhammed som type, eller som karikaktur, om man vil. Skrifter og muntlige kilder kan imidlertid aldri gi et ”fotografisk riktig” bilde av verken profeten selv eller begivenhetene og omstendighetene og forholdene rundt. Det er da også forbudt i islam å gjengi bilder av profetens ansikt. Det kan tolkes dithen at det ikke er Muhammed slik ha så ut ”i virkeligheten” som skal ”telle” for muslimer og gi et trygt trosfundament, det må være selve innholdet i og av Muhammed man skal bygge på, man må derfor holde seg til skriftene, dvs. gjengivelse av hva han sa og gjorde, dvs hadith og sunna, pluss Koranen. Alt dette med så lite rom for ulike fortolkninger som mulig, dette for øvrig i motsetning til i kristendommen hvor man har  utviklet et mer åpent forhold til fortolkning av sine skrifter generelt.

Muslimer som denne Kahlonn – som for øvrig er amadiyha-muslim – er tydeligvis ikke fornøyd med (alle) disse skriftene, spesielt ikke de som fremstiller Muhammed i et uheldig lys, sett i lys av  moderne ømfindtlihet og irrasjonelle skrekk for det skrekkelige. Det er formelig blitt umoralsk på noen måte bare dette å forholde seg til fakta, i dette tilfelle profetens umoralske handlinger! Til og med dette blir nå tolket som en fornærmelse i seg selv mot muslimer og islam.

Hva gjør en muslim når det går opp for ham – ved å måtte forholde seg til generelt godtatte faktabeskrivelser av Muhammed – at disse biografiene faktisk beskriver en u-menneskelig og umoralsk mann?

Jo, man legger skyld på jødene.

Kahloon skriver: ”At han (Tjønn) utelukkende bruker jødiske konvertitter (til islam!) som kilder i hendelser som tar for seg Profetens forhold til Medinas jøder”.

Det utrolig er da - for Kahloon - at fortellingen om massakren da må være feil!

Videre:

”… problemet forsterkes av fraværet av referanser i jødisk historie til denne påståtte massakren (av jøder i Medina). Dette til tross for at det i følge Encyclopedia bodde flere tusen jøder i Medina etter den denne påståtte hendelsen.”

Jødene selv bekrefter med andre ord at de konverterte jødene under Muhammed forfalsket historien om muslimenes massakre på jøder i Medina. Det påpekes her at de tidligste islamske forskerne var meget kritiske til de tre kildene Tjønn bruker …

 

I tillegg:

Primærkilden Ibn Ishag (som altså var konvertert jøde) manglet historisk verifikasjon av hendelser som f eks massakreringen av jøder i Banu Quraiza.

Hva skal vi nå tro? Trøste og hjelpe oss alle. Vi kan tydeligvis nå glemme all sannhet, bare profeten fremstilles i det mest tenkelig gode og fordelaktige lys. Det skal ikke finnes tvil om at Muhammed var det beste mennesket som har levd og han er det høyeste forbilde for oss alle, kvinner så vel som menn.

 Obs:

En merkelig, men kanskje forståelig psykologi bak argumentasjonen til Kahloon: Ved å forskjønne Muhammed forsterker man samtidig inntrykket av amadihyanens egen profet – som avløser Muhammed  som mer hellig - , som nærmerestående  Allah og derfor verdt større ”forgudning”.

Smart misjoneringforsøk, med andre ord!

Fascistoidenes diktatur nærmer seg ...

Vi har tidligere anmeldt et intervju av StianBromark med Mattias Gardell i Dagsavisen for ikke lenge siden. Her skal vi ta for oss et annet intervju – eller stykke - med den samme mann i Dagbladet av Inger Merete Hobbelstad den 13. april 20011 pluss et kronikklignende ”stykke” av Andreas Skartveit (tidl forlagssjef) i Dagbladet 21. april.

Det er sørgelig lesing, sørgelige holdninger og svart sneversyn som nå kommer ut av og råder og romsterer i og oser av disse ”stykkene”, som ikke er noe annet enn puerile forsøk på å forevige den bare så altfor utbredte kollektive sentimentale selvsutring blant den såkalte rådende eliten, - en selvsutring som først og fremst rettes mot antatte og mulige mørkemannskrefter i samfunnet utenfor denne lille og snevre korrekte elite selv, mørkekrefter som ikke skiller seg fra ren ondskap, og som hektes på ”oss” og ikke ”dem” og som det skal være så mye av på bunnen i oss ”vanlige” på bunnen, vi som ikke tilhører eliten og de politisk korrekt oikofobe og islamo-servile.  (Oikofobi er en kreasjon av Scruton og betyr irrasjonell eller sykelig frykt eller angst for det eller de (oss) egne. Jeg kaller dem fasistoidene).

Ingen har større fobi enn disse menneskene, de lever og ånder nå på å forsøke å bli populære ved å frykte demoniske krefter i befolkningen som de selv må dikte opp, for at de skal kunne føle seg vel og for at de skal kunne fortsette i sine drømmeland hvor egenfortreffeligheten og deres narcissisme oppfattes av dem selv nå (ubevisst som følge av svak selvrefleksjon)  som  alle tings mål og mening. 

Gardell: Islamofobi handler ikke om islam og kan ikke korrigeres av islam. (Det er mao ord OSS det er noe grunnleggende ondskapsfullt sykt og galt med!Som om vi ikke visste det fra før?).

Mange er fanget av forestillingen om at det fins et kollektiv som undertrykker kvinner og hater frihet.

(VÅR feil igjen, altså, - snakker Gardell mot bedrevitende?)

Det fins bestemte påstander om hvordan muslimer er, og de reproduseres hele tida. (Som om Gardell skulle fritas for denne blunderen! Han har ikke fått med seg at islamkritikk ikke gjelder muslimer, men islam proper, og at Han selv reproduserer essensielle bilder av islam og muslimersom han forsøker å tre ned i halsen på noen og enhver av OSS!!).

ET stort flertall svensker tror at muslimer er en trussel mot demokratiet. ( Gardell synes å mene det motsatte, altså at muslimene ikke representere en slik trussel, men begrunner det aldri, han bare synser, tror og håper (for å sverte OSS) og later ikke til å ha skjønt hva islam er og innebærer på et dypere og avgjørende plan. Gardell er en blære …).

Muslimer fremstilles som de onde … ( ha, ha, men det skal bli verre …).

Vi mistet kommunistene som fiendebilde og trengte et nytt … (For en generaliserende psykologisering – og intet annet. Hva sier Koranen om de vantro, dvs. OSS, inkludert Gardell selv? Gardell våger ikke å si noe om (og heller ingenting om hvordan) Koranen mmm preger muslimske tanker, preferanser, holdninger og konkrete – og ofte voldelige – troshandlinger. Han burde ha oppsøkt psykiater Wafa Sultan for en verbal omgang).(Se for øvrig vår posting om Sultan under etiketten ”bøker”.)

Vi sorterer mennesker … ( Som om ikke Allah og profeten nettopp gjør det, og det til og med evig guddommelig og urokkelig autoritet, en autoritet som ikke minst muslimene selv må lide under? Vil Gardell at de skal måtte fortsette med dette til evig tid?).

2/3 av konfliktene finner sted innenfor samme religion og kristne er de som kriger mest. (Den judeokristne sivilisasjon erklæres her for mer krigersk enn islam, dette til tross for at det ikke finnes noen guddommelig hjemmel for aktiv misjonerende krigføring innen denne VÅR  sivilisasjon, mens det faktisk foreligger en slik hjemmel for den innenfor islam, men dette nevnes jo selvfølgelig ikke av Gardell, - hvorfor det, mon tro?).

Når det er snakk om sharia i Sverige, skapes det et bilde av at det er et system av uforanderlige lover som tilsier at kvinner skal steines. Det er vanskelig å nå frem for dem som sier at det ikke er slik, mens de som sier at slik er islam får stor gjennomslagskraft. (Dette er latterlig og umodent: Kvinner skal ikke steines i land hvor islam ikke har hegmoniet, dette ifølge islam selv, en lov som i seg selv ikke er foranderlig,  og dette burde Gardell trekke frem i stedet for å velge forsøk på massemanipulering og ja, taqiah (?,, - den islamske løgnen. Gardell er blitt mer muslim enn han selv vil like å bli mistenkt for å være. Det er vår påstand).

Noe av det samme handlings- og (selvdestruktive) tankemønster fremkommer i Skarteins ”stykke”:

Vi har hatt ei politisk, økonomisk og militær utvikling, der VI, Vesten, har lagt verda under oss og dominert henne … vi kravde eksklusivitet for vår eigen Gud … litt etter litt går det opp for oss at det å hevde at våre verdiar er universelle, er ein usann påstand om faktum.

(Skarstein fremstiller seg selv her som den ene guddommelige garant for at universelle verdier er sanne, men bare hans egne ”universelle” verdier, som han ikke gjør greie for hvor han har fra. Alle andre verdier er tvilsomme og falske. Skarsteins selvguddommeliggjøring er med dette total og – i egen øyne - fullkommen, absolutt og ufravikelig. Her settes relativisme og subjektivisme opp som absolutter: Skarstein absolutterer seg selv ved å gi seg selv absolutt avlat, evig absolvering (en kristen term som forresten betegnende nok betyr syndsforlatelse!).

Det er jo ikke til å tro, står verden til neste påske? Dette er ufrivillig selvavsløring, en blødme han ikke skjønner han har begått og  uten sjanse for at dette ”selvet” selv evner å se det. Med dette har Skarstein gjort seg til en av de største klovner i kongeriket Norge. Han ser ikke at han nettopp har gjort seg til Norges høyeste åndelige dverg (sammen med Gardell og deres like, og de er det alfor mange av for tiden).

Striden med islamistane siste tiåra har stort sett handla om vår rett til å håne dei og det dei trur på.

Kor sentral er retten til å håne i VÅRT verdimønster? Vi gjer oss maktlause når fundamentalistiske, galne vestlege kristenpøblar spring omkring med fyrstikker i det kruttlageret vi nå har rundt OSS …

Det er ikkje sikkert at VI er tjent med å la viktige spørsmål bli behandla av karikaturteiknarar og amerikanske utmarkspastorarar …

(Her indikerer Skarstein at VI – som nordmenn og islamkritikere – snart bør tas på med litt andre hanske enn silkehansker, slik vi er tatt på hittil, av slike som han selv. Det er som om Skarstein roper på diktatur, et diktatur med han selv  (eller hans egne kloninger)  - som universell hersker, en hersker som skal herske med universelle verdier som han selv har skapt og som alle skal følge, (spesielt verdier og rettigheter som ikke utspringer av den judeokristne siviisasjon, må vi tro).

Men vil Skarstein selv kunne underlegge seg de såkalt universelle islamske menneskerettigheten som er nedfelt i Kairos-dokumentet og som er en menneske-erklæring som ikke fraviker en tomme fra Sharia og som muslimer worldwide er forpliktet på som muslimer?

Og hvis ikke – hvorfor ikke? Hvis ikke må nemlig Skarstein sørge for at muslimene underlegger seg hans egne utformede og tenkte universelle menneskeskerettigheter.

Han kan da like godt begynne på den store militæropprustning han i fremtiden må sette sin lit til, skal han få muslimene til å underlegge seg. Han vil da imidlertid ironisk nok måtte gjøre akkurat som VI islamkritkere, nemlig å bli mer VI, ikke mindre).

Ja, så dum kan man være. Det er tyedelig at eliten er i beit og botemidlet er: Diktatur over islamkritikere. Ikke dialog med islamkritikere.

Slik snakker og tenker de autoritære sinn. Vi kjenner dem på gangen.

Islamkritikere skal ikke bare essensialiseres. De skal ringes inn og bringes til taushet så raskt og effektivt som mulig.

Vi spør: Hva hvis en professor i religionshistorie i dagens Norge hadde skrevet en bok med tittlen:

Med Kristus i våre hjerter ....

Vi tror det ville ha avfødt et skrik i avsky og gru fra disse fascistoidene. Professoren ville ha blitt kalt imperialist, fascist og rasist og det som verre er. Men at Gardell navngir en bok av seg: Med bin Laden i våran hjærtan - avføder bare godord og "håp" for fremtiden i visse farlige kretser ...

Islamoserviliteten lyser av selvsikker fremtidstro. Det skal være sikkert.

Bevare oss vel fra dem.

Gjenerobringen av Spania ...

Historieklubbens hovedbok for måneden er Historien om Spania av den kjente og kjære ”historie-evangelist” Herman Lindqvist, best kjent for sine bøker og sin tv-serie om ”Hisitorien om Sverige”.

Lindqvist har fått millioner av mennesker til å bli mer interessert i og verdsette historie. Han er en fortellingens mester, han gjør historien interessant og derfor også mer ”sann”, i hvert fall nær oss, på en like underlig som sprudlende måte.

Boken hans om Spania er imidlertid alt annet enn sann, den er tvert imot noe jeg vil kalle en enste ”stor og lang løgn”, enda så godt skrevet – og oversatt – den er. For å si det på en annen måte: Boken sett ut fra dagens forhold – med islam på trappene og vel så det, langt inn i Europa – er det: En løgn, - og hvorfor? Jo, fordi den ikke forteller hele historien, bare overflaten av den og dette attpåtil en selektert overflate som ikke tjener til annet enn å belyse at Andalusia må ha vært en himmel på jord for kristne under det islamske åk, så lenge det varte, om lag 800 år!.

Men så skrev da også Lindquist boken for lenge siden, dvs. rundt 1990, dvs lenge før 9.11, 2001, - lenge før det gikk opp for (noen modige og forutseende mennesker i ) Europa og Vesten hva islam egentlig er, står for og innebærer og vil komme til å innebære for all fremtid for nettopp Vesten og Europa.

Et lite eksempel på hvor fantastisk idyllen må ha vært:

”I tumultene og bråket under stromangrepet oppdager Almansor (en ”nobel” muslimsk hersker, altså”, plutsetlig en gammel munk som lå helt uberørt ved Jakobs relikvieskrin. Den fryktede muslimen gikk bort til munken og spurte:

-Hva gjør du her? Hvem er du?

-Jeg er den hellige Jakobs tjener, og jeg leser mine bønner, svarte munken uberørt og fortsatte å mumle frem bønnene sine.

-Fortsett å be, ingen skal forstyrre deg, sa Almansor og plasserte ut vakter rundt munken for å beskytte ham.”

Hvilken fantastisk toleranse som her utvises! Hvilket hjertelag og forstand! Muslimene er ”de beste folka” (Nesten som tatt ut av Koranen 3. 110). Selvfølgelig er Lindquist nøye med å fremstille kristendommens rolle  i det minst mulig fordelaktige lys.

Ikke sant?

Hva så med spanjolene? Bare for å ta en negativ beskrivelse blant mange:

”Kampen om makten og rikdommene på den iberiske halvøy var lenge harde mellom Castilla (Madrid) og Aragon … Den store gullalder for Catalonia var på 1200- tallet … de erobret Malorca, Valencia og Sicilia … De førte krig mot araberne … de skaffet seg markeder med harde midler … Alle som gjorde motstand ble hensynsløst feid unna”.

Ikke et ord om de kristne martyrene, som etter hvert virkelig fikk fart på motstanden mot islam, de som så og forsto, og gjorde noe med ”det”..

Vi kan (nesten) godt forstå hvorfor Lindqvist skrev som han gjorde så langt tilbake som i 1990. Ingen forsto vel da hvilken sprengkraft som virkelig ligger i islam. Den muslimske verden representerte ingen fare, snarere tvert imot: Islam og muslimer ble sett på en berikelse og noe vi kunne lære – nettopp – toleranse og medmenneskelighet av. (!). Dessuten er det liten grunn til å tvile på at forlag, kulturarbeidere, politikere og prester i lang tid nå har lukrert svært og tungt på å holde ved like forestillinger om europeeres og vesterlendigers (påståtte) nærmest iboende og medfødte anlegg for ondskap og imperialisme, hvilket ”selvfølgelig” må bekjempes nå med nær sagt alle midler, av de politisk korrekte (for å bruke en utslitt betegnelse).

Det vi imidlertid ikke kan forstå er hvorfor Schibsted nå (via Historieklubben) velger å tilby boken på markedet, bortsett fra det faktum at Lindqvist selger, uansett. Kanskje opptil 100 000 nordmenn vil nå kjøpe boken? I så fall vil boken få en ikke helt ubetydelig innflytelse på lesernes forståelse av hva islam betød for utvikingen i Spania de siste 1000 årene. De fleste vil sitte igjen med at islam var og vil forbli et gode for Spania og spanjolene og islam da også vil være det for oss den dag i dag og i fremtiden.

 Islam vil fremstå som mindre farlig enn den er og hensikten bak utgivelsen kan ene og alene være at man forsøker å roe ned gemyttene og redusere den pågående slamkritikk her i landet. (Alt for korrekthetens skyld!) Befolkningen skal opplæres til grenseløs toleranse nettopp overfor islam, og – på den annen side: Virke som et varsko for og en pekefinger mot alle som forsøker å danne seg et reelt bilde av hva islam er og som sådan vil komme til å bety for oss selv nå fremover.

På denne måten vil utgivelsen av Spania bare forsterke den anti-empati for kristendommen og Vesten som allerede foreligger i (store segmenter av) den kollektive psyke, en psyke som er formet ut fra sosialismens og ateismens selvhat og innebygde hat mot Vesten og for den judeokristne tradisjon og kultur i sin almidelighet.  

Det er sørgelig. Dypt sørgelig.

Derfor et lite supplement til historien:

”The Muslim rule came to an end on January 2, 1492, when Granada, the last Muslim stronghold, capitulated to the Roman Catholic kings. But even after the victories of the "Reconquista" ("reconquest"), a demographical problem continued to play a part in 16th and 17th century Spanish politics. The birthrate among Muslims ("Moriskos") was much higher than among Christians ("Cristianos"). In the Kingdom of Valencia, for example, the Muslim population saw an increase of about 70 percent between 1563-1609. The Catholic Spanish rulers decided to expel large numbers of Muslims many of whom settled in Northern Africa.³
There is now a widespread feeling among Muslims that the territories they lost during the Spanish "Reconquista" still belong to them. That they have a right to return and establish their rule there. This is based on the Islamic idea that terrorities such as "Palestine" and Southern Spain which were once occupied by Muslims must remain under Muslim domination forever. This also applies to individuals: once a Muslim, always a Muslim. The Koran says that "apostates" must be killed. In Muslim lands Christians are not allowed to make any converts among Muslims whereas Muslim missionary activities are not restricted at all.
There are two ways to achieve the goal of re-conquering lost territories: by holy war ("jihad") or by massive emigration to the areas from where Muslims were once evicted. … ”
Mange muslimer vil altså gjenerobre Spania. Historiklubben og Schibsted ser ut til å være helt likegyldig overfor dette faktum.
http://www.militantislammonitor.org/article/id/3558

In spe: Islamofilt fascistoide sosialister - bin Laden i våre hjerter ...

I 1995 kom religionsprofessor ved Uppsala med boken: ”Bin Laden i våra hjartan”.

Bare lukt på tittelen? (Nå er Gardell kommet med boken: Islamofobi).

Ja, for det lukter av den. Av hvilken farge skal jeg ikke si noe om. (Jeg leste boken da den kom ut og tenke: Går det virkelig an å være så naiv?) Men Gardell puster tungt og han puster brunt, det vil si: Han ser brunt overalt hvor det forekommer islamkritikk. Han mener at islamofobi ikke handler om islam og muslimer, men om summen av de kollektive forestillinger som finnes om islam og muslimer. Han mener islamofobien nå er slik som jødehatet var på 1930-tallet i Europa, like før jødeutryddelsen. De islamofobe tror virkelig at muslimene er en trussel mot demokratiet, mot likestilling og menneskeretter.

Men slik er det ikke, ifølge Gardell og Stian Bromark som anmelder Gardells bok i Dagsavisen lørdag 16. april 2011.04.17 Det er nemlig ikke slik at muslimer IKKE er imot demokrati. Det er ikke slik at islam i seg selv stenger for demokrati. Islam må da essensielt være for demokrati og menneskerettigheter, likestilling og mot drap på apostater og homofile. Men er islam – som religion - det? Er muslimer – som mennesker - det?

Selvfølgelig ikke. Det strider mot all erfaring og all kunnskap man kan skaffe seg om islam og all selvinnsikt man har å hevde det som Bromark og Gardell hevder. Man kan spørre seg hvorfor de legger seg så til de grader på kollisjonkurs med virkeligheten. Man kan spørre seg hvem de vil i buksa på nå? For intensjonen og drivkraften bak det de sier kan ikke være en annen enn å håpe på å kunne høste et eller annet høyst pragmatisk og opportunt privat objekt, på virkelighetens og redelighetens alter. De må ha andre motiver enn å få frem sannheten. De må  ha helt andre målsettinger enn å beholde og videreutvikle demokratiet, sikre likestillingen og kjempe for menneskerettighetene.

Lenger i selvforakt for Vesten (og dermed også for den judeokristne kultur) har vi altså ikke kommet i 2011, skal vi tro på dette vrøvlet, denne omvendte fobi, denne livsløgn som her blir servert, en livsløgn som ikke kan betraktes på noen annen måte enn som servil korrekthet overfor det man innbiller seg er selve den rasjonelle andel av befolkningen, som ikke er noe annet enn en konstruksjon fra disses side - de som antas altså ikke å være islamofobe, og som da forstår bedre og er  ”brightere” enn andre. De skjønner ikke folk ikke har islamofobi, men reell frykt for fremtiden og at denne frykt er rasjonelt – ikke sykelig  eller nevøst – begrunnet.

Gardell spør: Bare lukke øynene og se hva slag bilder som dukker opp når jeg sier ordet ”muslim”.

Gardell tror da at folk får frem bilder med skjeggete norske menn, terrorister, skrikende ungdom fra Midtøsten.

Ja, tro det eller ei: Det er slik en professor i religion av i dag tror ”vi dumme” . Nemlig at folk er dumme. At vi ikke kan tenke selv og at vi altså i bunn og grunn er fascister alle som en, som kan få slike bilder av muslimer og islam på netthinnen, bare vi lukker øynene. Dette er nedlatende, sier jeg. Og svært arrogant. Det er like før Gardell forteller oss at vi må bli nye mennesker, en helt ny mennesketype, en type som han selv er, en idealtype. Kall ham gjerne islamofil. Det er like før han søker ansettelse i religionspolitiet, i sedelighetsavdelingen.

Bomark spør: Hvordan har det seg at vi produserer forestillinger om muslimer, til tross for at de savner empirisk grunnlag?

Lukt på spørsmålet, sier jeg. Hva lukter det? Brunt? Tja, hvorfor ikke. Det lurer jo en fascist i oss alle, skal vi tro disse herrer, så hvem er mest fascist i landet her?

Gardell svarer: Muslimer står ikke bak de fleste terroraksjoner i verden, 800 millioner muslimer utenfor Vesten bor i demokratier og mellom 85 til  90 % av mennesker med muslimsk bakgrunn vil ha demokrati, menneskerettigheter og likestilling.

Vi kan med andre ord slappe av – og snart er kaffe’n klar. Alt er idyll. Muslimene blir som oss. Deres barnebarn  kommer til å ta godt vare på oss på aldershjemmet. Vi har stelt oss godt med denne innvandringen. Islam betyr ikke bare fred, islam betyr trygghet for alderdommen, rimelig trygghet.  

For en god investering har vi ikke har gjort? Hvorfor bekymre seg? Hvorfor all denne fobien?

Ja, vi har virkelig gjort det. Vi har ikke bare klart å sikre oss en god og trygg fremtid, vi har i tillegg sikret oss at islam tjener oss i all fremtid. Vi har klar å overbevise muslimene om at islam er til for oss, ikke for muslimer. Vi skal ifølge Bromark og Gardell tro – slik det ligger implisitt i deres holdninger og drømmer – at seieren er vunnet og at islam kommer til å bøye seg. Vi har vunnet enn stor seier. Eller? Har egentlig islam behov for å forandre eller fornye seg? Ja, man kan jammen spørre.

Men vent litt? Hvem er så fienden? Jo, blant annet Berhard Lewis og Samuel P. Huntington. Disse hyser farlige holdninger, kontraproduktive hensikter. Begge er farlige personer med farlige agendaer, agendaer som kan stikke kjepper i hjulene for Bromarks og Gardells lyse fremtidsutsikter, deres egne barnslige og utopiske drømmerier. Lewis og Huntingtons tanker er akademiske tanker – og kun det – mener Gardell ,  og det farlige med disse er nå at de har krøpet inn i visse lærebøker i skoleverket, hvor de kan påvirke elver til å tro at muslimer er fanget i en helt annen form for rasjonalitet enn vår,

Og DET er farlig det, skal vi tro Bromark og Gardell. Vi blir hjernevasket til å tro at en muslim forblir en muslim, selv om han ikke tror på Gud. Derfor får vi slike merkelige begreper som ”sekulær muslim” sier Gardell.  

Pust inn og pust ut. Jeg orker ikke mer. Både intervjuer og intervjuet er for dumme til å bruke for mye tid på. Men som illustrasjon på hvilket idioti som nå rir disse såkalte intellektuelle, er intervjuet godt, ja, nesten for godt til å være sant. Det er like før de begge fremstår som det de er: Islamofilt fascistoide og servilt korrekte judeokristofobe håndlangere for ”profeten” Muhammed og alt han står for, pluss for Marx som var en rendyrket jødeforakter, for ikke å si jødehater.