Vi lever i en tid da hevdvunne verdensbilder står for fall
og det blir stadig klarere at det er et økende gap mellom Samtidens
konfliktlinjer og det politiske lederskaps forståelse av dem.
Thorbjørn Jagland skrev 26. mars 2016 en kronikk i Dagbladet
som gir et usedvanlig aktuelt og tydelig bilde.
To dager etter at Den islamske stat påtok seg ansvaret for å ha myrdet
35 mennesker i Brussel, og New York Times slo fast at IS siden januar 2015 har
drept mer enn 1000 mennesker i aksjoner utenfor Irak og Syria, skrev han at
islamismen ikke må kritiseres, og at det som skjedde i Belgia, viser at «vi» er
konfrontert med «dessverre mange ulykkelige mennesker».
Det er betydningsfullt når Norges tidligere statsminister,
stortingspresident, utenriksminister, leder av Nobelkomiteen og nå
generalsekretær i Europarådet, definitivt en del av den norske og europeiske
eliten, ikke med ett ord nevner Det islamske kalifat som har erklært krig mot
Vesten, de mange vel integrerte jihadistene eller de danske imamenes planer for
å overta makten i Danmark. I hans bilde av verden finnes ikke arrogante og
seierssikre islamister som er villig til å ofre sitt og andres liv for et
teokratisk diktatur, bare ulykkelige mennesker som av Jagland avviser enhver
diskusjon om hvorvidt den islamske religionen eller dens politiske historie har
trekk som kan forklare terror som strategi og hatet mot de vantro. I stedet
advarte han mot kritikk av islamismen. Han skriver at jo mer «vi snakker om dem
og oss, jo mer vi ønsker å vinne over dem, jo fler vil bli rekruttert. Jaglands
perspektiv vil kreve at de som prøver å bekjempe IS i Midtøsten, må legge ned
våpnene. Og de som i Europa ved sin kritikk av islamismen søker å støtte de
muslimene som lever sine liv spent mellom moderne pluralisme og skriftens
dogmer, og som overhodet ikke vil ha noe med IS, terrorisme eller islamsk
fundamentalisme å gjøre, må stoppes.
Det bildet av verden som Jaglands tekst tegner, viser en
verden hvor islamismen er uten historie, og hvor terroristene er de «som føler
seg som tapere og er stilt utenfor».
Eller med andre ord: Det er de ikke-muslimske europeere som
tildeles ansvaret for «de ulykkelige» terroristene. Og det er
majoritetsbefolkningen han kritiserer for å trekke farlige skiller mellom «oss
og dem», ikke islamistene – til tross for at det er de om deler verden i to:
«islams hus» mot «krigens hus». Jagland plasserer Europa i sentrum for alt og
som forklaring på alt, og det innebærer at den islamske terrorismen fortolkes
bare som et europeisk fenomen, mens den i virkeligheten rammer kristne i Pakistan,
hinduer i India, og ikke minst, andre muslimer i Midtøsten. Jagland kombinerer
taushetens og selvbebreidelsens strategi på en måte som uvegerlig vil forsterke
det polariserte verdensbilde han advarer mot … s 101.
Hva skjer når debatten om viktige politiske – og religiøse –
spørsmål opphører helt, ellr nesten helt, selv om den juridiske retten til å
ytre seg er fullstendig garantert? Vi kan se at veldmenende mennsker havnet i
en posisjon der de ble talsperoner for en primitiv moralisme som fungerte som
en maktmekanisme på to måter: Den innskrenket rommet for pluralistiske, saklige
debatter også om det som var uhyre kompliserte politikkområder, og tenderte til
å utestenge meninger og personer fra den legitime debatten, fordi de var uenige
med dem selv. Når en slik tenkemåte blir dominerende, og når den reduserer
politikkens mange dilemmaer til empati kontra kynisme, er det ikke lenger behov
for offentlig samtale.
Utviklingen kan illustreres av en tilforlatelig hendelse.
Den 22. mars la daværende utviklingsminister Dag Inge Ulstein frem et budsjett
på over 40 milliarder korner som Norge skulle bruke til å fremme utvikling, menneskerettigheter
og fred over store deler av verden, inkludert noen av klodens mest
konfliktfylte områder. Bakteppet var blant annet at Stortinget bare noen år
tidligere hadde stilt seg bak en politikk der Norge erklærte seg selv som en
global humanitær stormakt, og landets ledere omtalte landet de styrte, som en
verdensener i bistand. … Men ingen jornalister kom. Absolutt ingen. Da gikk
Ulstein ut i Nettavisen og luftet sin frustrasjon … ingen på Stortinget hadde
stilt ham et eneste spørsmål om hvordan regjeringen skulle bruke alle disse
milliardene på å skape en bedre verden! … feltet var blitt erobret av en form
for undertrykkende moralisme hvor det å stille kritiske spørsmål om «det gode
prosjektets» organisering og effektivitet, ble oppfattt som en ond handling mot
verdens fattige. … Ullstein observerte fem år senere: «Det er bare ett
standpunkt som like vel er moralsk rett – ens eget, og den offentlige samtalen
om virkeligheten er i realiteten død, fordi den er unødvendig». S 131 f.
Salam Rushdie skrev i In Good Faith, ett år etter at han
fikk dødsdommen:
Mennesker skaper sine fremtider ved å argumentere, utfordre,
stille spørsmål og ved å tørre å si det som ikke kan sies, og ved ikke å bøye
knærne verken for gud eller mennesker.
Realiteten er at store deler av av norsk offentlighet i
flere tiår snarere enn å vise støtte, internaliserte fatwaens kjerne: Hensynet
til religiøse følelser ble overordnet det «å si det som ikke kan sies». Mange
distanserte seg fra Rushdies program og dermed også fra den mye lenger
tradisjonen fra europeisk opplysningstid, om ikke å «bøye knærne hverken for gud
eller mennesker». I Oslos gater: demonstrasjoner i 1989 til støtte for
Khomeinis fatwa – stortingspresidenten bagatelliserte den og Stavanger-biskopen
uttrykte sympati. Aftenposten advarte politiet mot å knytte saken til Rushdie
og fatwaen fordi den kunne skape fiendebilder av islam. Kirkens Nødhjelp gikk
ut og følte seg krenket på muslimenes vegne og fordømte en norsk avis for å ha
publisert tegningene av Muhammed. Norges Utenriksminister beklaget formelt
overfor muslimske land at en norsk redaktør brukte sin ytringsfrihet på denne
måten. Ap lanserte et et lovforslag som beveget seg langt fra den radikale
ideen om ytringsfrihetens forrang; den ville innføre et eget «straffansvar som
verner» nettopp «ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser». I tiår
avviste lederskribenter å trekke forbindelser mellom internasjonal terrorisme
og islam, uansett om terroristene selv begrunnet sine handlinger religiøst og Norges
bistandsstrategier opererte også som om religioner ikke fantes og var uten
betydning for lands utvikling.
Jfr «Handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer
fra 2020-23. – den fikk bred støtte høsten 2020.
Planen iscenesatte den norske stat med sine fem millioner
innbyggere som et foregangsland i en internasjonal aksjon for «å forebygge og
hindre rasisme og diskriminering av muslimer og personer som antas (sic) å være
muslimer, dvs av vel 1. 7 milliarder menneske. S 133 f.
Planen viser kun til forskning som støtter opp om den
konklusjon om at der er «fremmedfrykt» som produserer «antimuslimske fordommer»
og at «slik retorikk ofte er første skritt i retning av ekskludering og
diskriminering av muslimer». … den kan lett tolkes som en som en advarsel mot
kritisk analyse av islam og islamismens rolle i samfunnet overhodet, slik at
krasse, åpne diskusjoner om disse temaene snarere oppfattes som et forstadium
til rasisme og hat mot muslimer.
De andre skandinavisk landene har ingen slik plan. Tyrkias
Erdogan feiret det islamsk-osmaniske imperiets historiske seier over det
kristne Europa i en storslått seremoni i Hagia Sofia … de fremmøtte bøyet seg
mot Mekka, store nedsenkede gardiner dekket de originale mosaikkene av Jomfru
Maria og Jesus.
Matteo Salvini: Islamsk fanatisme og det tyrkiske regimet
visker ut århundrer med historie, rettigheter og frihet. I Norge ytret verken
politikere eller biskoper ett kritisk ord, mens regjeringen var opptatt med å
avslutte arbeidet med den globale aksjonsplanen mot muslimhat.
Emanuel Macron sa: At islam er i krise, fordi mange av denne
religionens talsmenn ikke klarer å tilpasse seg det moderne samfunnet. Han
lovet at hans regjering ville legge frem en plan for å bevare Frankrikes sjel
mot «islams separatisme». Staten skulle gis makt til å gripe inn i der lokale
myndigheter lot seg presse til uakseptable innrømmelser overfor islamister.
… alt forstås innenfor et univers som kretser om et
oversiktlig og enkelt moralsk valg: å være for eller «mot diskriminering» og
«hat». Det var ikke historiens nøkkel eller politikkens løsning de norske politikerne
hadde oppdaget, men koden til den rette moralske handling.
Det var som om 1400 år med sameksistens og konflikt mellom
islam og kristendommen ikke fantes i regjeringens univers. Handlingsplanen var
kun opptatt av den umiddelbare samtiden og andre fordommer mot individuelle
muslimer. … det var om islams samfunnsmessige rolle som var muslimhatets
grunnlag. Teksten tegner et bilde v samtiden som er kjemisk fri for langvarige og
reelle politiske og ideologiske konflikter mellom islamske retninger og moderne
sekulariserte samfunn. Historisk kontekst blir følgelig gjort irrelevant for
bestemmelsen av hva som betegnes som hat, og rom for refleksjon over om det
finnes grenser for legitim kritikk av islam og islamisme stenges … Ved at
planen insisterer på gyldigheten av denne offerrolles utbredelse, ender den opp
med å opponere mot islamske reformbevegelser som fraber seg denne tilskrevne
opposisjonen, nettopp fordi det er denne fortellingen om utestengelse
islamismen vegeterer på.
… den holder muslimene fast i en stakkarsliggjørende posisjon,
som blinder for en erkjennelse av deres reelle rolle i verden, historisk og i
dag.
Norges statsminister og utenriksminister reagerte raskt og
sendte ut to likelydende twittermeldinger om «Alvorlige og grusomme nyheter om
terrorhandlingen i Frankrike. De nevnte ikke islamismen med et ord, selv om morderen
begrunnet drapet religiøst … planen krever påholden penn. Strategien og slike
talehandlinger innebærer at muslimene og islamister ikke tilkjennes evnen til å
begrunne egne handlinger og forholde seg til realiteter. De rykke ut av
historien og reduseres til marionetter for en historisk sett fiktiv og ensidig offerhistorie.
De rammede og de rammende blir slik like retningsløse. Komplekse relasjoner
mellom religion og samfunn oppheves, og historien dytte utenfor billedrammen.
Frykten for å bli beskyldt for å være rasist og islamofob har i tiår
overskygget idealet som nå alle synes å støtte: Nødvendigheten av å si det som
ikke kan sies.
Det nasjonale godhetsregimer: er et politikkfelt med
særskilte institusjonelle og språklige trekk hvor aktørene begrunner sine
handlinger og sin bruk av samfunnets ressurser ved å beskrive seg selv som
representanter kollektive samvittighet, og ved at de organiserer en eller annen
variant av «den gode handling» og i egne og andres øyne representerer nasjonens
moral og idealer overfor «Det globale sør». Forestillingen om at politikkfeltet
representerte «den gode moral» i en ellers umoralsk verden … (Se mine
utlegninger om hypermagi og de servilt betingede korrekte emosjoner i linkene
under).
Godhetstyranni: er en form for maktutøvelse som
hviler på moralisering og iscenesettelse av egen godhet og som reduserer
debatten om kompliserte samfunnsforhold og intrikate etiske valg og
interessemotsetninger til enkle moralske dikotomier, og hvor den som utøver
denne makten, ser på seg elv som bærer av den gode moral. Begrepet har
ingenting å gjøre med kritikk av «politisk korrekthet» … er ment som et hjelpemiddel
for å kunne oppdage og analysere maktstrategier der aktørene fremstiller seg
selv eller blir fremstilt som om de besitter en overlegen moral, og å det
grunnlag også besitter sannheten om samfunnet og hva det bør gjøre når det må
handle. Godhetstyranniet er en form for maktutøvelse som kan manifistere seg i ulike sosiale , politiske og kulturelle
sammenhenger, fra akademia og media til arbeidsplasser og offentlig politikk.
Begrepet retter oppmerksomheten mot en moraliserende maktutøvelse der noen har
søkt og lyktes i å ta monopol på hva som er den rette moral og den rette
moralske handling, og i å iscenesette seg selv som denne rette moralens bærer
og vokter på samme tid.
Islamofobi: preges av berøringsangst for denne religionen og
baserer seg på en forestilling om at islam av ulike grunner bør beskyttes mot
former for religionskritikk som lenge har vært vanlig når det gjelder
kristendommen, hinduismen, buddhismen og jødedommen.
Den andre varianten lider av en frykt for at islam som sådan
utgjør en trussel mot det moderne sekulære samfunnet, basert å uklare ideer og oppfatninger
om at islam og muslimer ikke kan forandre seg. Begge hviler på stereotyper og
fordommer om islam som en ideologisk og religiøs monolitt, og om at muslimer
generelt er spesielt hårsåre og derfor og derfor ikke kan ta del i seriøse
gjerne kritiske diskusjoner om religionens læresetninger. Islamofobi
til forskjell fra islamfobi er et begrep som er en direkte kopi av islamophobia
på engelsk. Det er et lite hensiktsmessig begrep av flere grunner. Det er
problematisk rent språklig sett … det er dessuten ikke et analytisk begrep slik
det blir brukt og definert, men mer et retorisk våpen i en ideologisk strid.
Det har bare vært opptatt av frykten for islam og ikke berøringsangsten overfor
islam, til tross for at det i virkelighetens verden er to sider av samme type
forenklinger og stereotyperinger. Det har på uheldig vis sykeliggjort det å
være kritisk til islam og religionens læresetninger og dermed brutt likebehandlingsprinsippet.
Ved å gå inn for å behandle kritikk av islam på en annen måte enn kritikk av
andre religioner, innskrenkes selvsagt samfunnets muligheter til å diskutere og
diskutere feltet rasjonelt. S 433 f.
Litt interessant om maktteori:
I boken Power. A radical view, 1974, argumenterer Steven
Lukes for at makt ikke bare utøves via en agent som får andre til å gjøre ting
vedkommende ellers ikke ville ha gjort, men også ved strukturering av Bås
tanker, begreper og kategorier, slik at «B» allerede tenker på en spesifikk
måte, gjennom dominerende termer, før «B» møter «A» som konkret
påvirkningsaktør. Dette poenget er relevant her, men samtidig kan denne måten å
beskrive makt på miste av syne det sentrale i den maktutøvelse jeg studerer. I
studiet av norske tenkemåters makt er det høyst uklart om B har villet eller
evnet å handle eller tenke annerledes enn det B faktisk gjør. Definisjonen
understreker den sammenhengen makten utøves innenfor, og hvordan den påvirker
selve maktutøvelsen. Den frigjør en konkret analyse av maktutøvelse fra
diskusjonen om den må være utøvd med hensikt, eller om det er meningsfullt å
snakke om ikke-intensjonal makt. Ved at «evne» her dekker både intensjon og
ikke-intenderte muligheter som iverksettes, unngår en at analyser må forutsette
et intendert nivå, om maktbegrepet skal være rasjonelt … s 434.
Begrepet norsk universalisme peker på en tankemåte som har
ført til at norsk offentlighet ikke vil eller er ute av stand til å skille
mellom det å universalisere bestemte europeiske ideer de mener bør spres til
hele verden fordi det er attraktive verdier på den ene siden, og det å tro at
disse verdiene er kultur- og sivilisasjonsnøytrale i historisk forstand på den
andre siden.
Samtidimperialisme er en holdning til historien hvor den
ikke blir oppfattet som avsluttet fortid, men som et reservoar av hendelser og
eksempler som kan brukes og hentes frem for å bekrefte samtidens verdier og
bidra til aktørens bestemte politiske prosjekter. … Samtidens fortolkere søker
å speile seg seg selv eller legitimere seg selv i det som var. En konsekvens
vil være at medfølelsen med dem som levde før oss, og som var fanget i sin tids
tenkning og tradisjoner, undergraves, fordi de vil falle igjennom målt med
samtidens standarder. Dette er det motsatte av å oppfatte historien som
avsluttet kapittel hvorfra nåtiden kan betraktes på avstand. … s 437 f.
Stedfortredermakt: Erverves uformelt eller på et
politisk grunnlag, ved å tilskrive seg selv rollen som stedfortreder eller
representant for grupper eller interesser som ikke selv er representert når
deres krav eller bidrag er oppe til vurdering. …
Kommentar: Jeg har
selv skrevet en del om «representation (godhet) by false proxy», i en sak som
bl a gjaldt Hadia Tajik og hvor den kristne redaktøren på Verdidebatt, den gang
da, Johannes Morken, og legen, forskeren
og humanisten Andreas Horn, så seg titulert til å representere Tajik ved å
påstå å vite hva Tajik måtte ha følt, uten å spørre henne selv om lov. I seg
selv var jo dette et grovt brudd på alle moral og etikette. Her forelå ikke
engang et forsøk på fra Morken og Horns side å være komisk; i stedet ble de
bare mer og mer nådeløse!
Det helt store absurde i dette er at folk som Morken og
Horn støtter den innbilling at Hadja Tajik faktisk bør føle seg krenket
(fordi de har behov for det, i sine ubegrunnede, nådeløse og urimelige angrep)!
Og hvis hun ikke føler seg krenket, så skal «kritikeren» straffes med å bli
utestengt fra forumet på livstid!
Mykhet, uklarhet og distanse borger ikke for toleranse,
sann empati og en journalistikk som våger å ta tiden på pulsen og stille tidens
kritiske spørsmål i fokus, fremfor egen «godhet» og korrekthet by false
proxy.
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
Jeg har tidligere skrevet litt om det som kalles «presentisme»,
som går ut på å tro og innbille seg at bare de hadde vært til stede «den gang»,
så ville deres egen godhet ha seiret og rettferdighet ha oppstått, i og med
deres egen «tilstedeværelse», den gang altså. Dette er jo toppen av hovmodighet,
men godtas av mange uforfalsket som sannhet, fordi man føler det slik og slik.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/08/urenskning-av-islamkritikere-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/fundamentet-er-undergrav-og-ordene-drept.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kristenfundamentalisten-eller.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
De mest outrerte presentister i dag, finnes i
visse kristen-karismatiske miljøer, (skal man ta noen av dem på ordet). Her
utroper man seg selv og andre til profeter med «legale» rettigheter», gitt dem
av Jesus «en gang for alle-offer» på korset, til å ta autoritet over sykdom f
eks. De skal legge hendene på syke etc. akkurat som apostlene den gang, ifølge
Jesus selv, og de syke skal bli helbredet, som den gang, - og fordi Jesus jo er
den samme i går og i dag og i morgen …
Ja, og man er ikke bare presentisk til stede i Det nye
testamentet, men også i GT, ta f eks Jes 61:
… 2 for å rope ut et nådens år fra Herren og en
hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, 3 og gi de sørgende i
Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg,
lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles
Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. 4 De skal
bygge opp igjen gamle ruiner og gjenreise det som før lå øde, de skal fornye
ruinbyene som lå øde fra slekt til slekt. 5 Fremmede
skal stå
og gjete småfeet for dere, utlendinger
skal være bønder og vindyrkere for dere.6 Men dere skal kalles Herrens prester.
Tjenere for vår Gud skal dere hete. Dere skal spise av folkenes rikdom og
overta deres prakt. 7 Før hadde dere dobbel skam og vanære. Nå skal de juble
over sin del. Derfor skal de ha dobbel arv i landet, evig glede skal de få.
Kommentar: Nå kan man tolke bibelteksten på mange
andre og sannsynligvis bedre måter enn ved dette å si direkte at dette gjelder
oss troende i dag, dvs karismatikere, eller at det kan overføres direkte og
preskriptivt på Israel i dag, slik at Herren gir direkte hjemler i dag, på
grunnlag av det som ble beskrevet den gang, og bruke dette som påskudd for det
som skjer eller bør – og skal - skje i dag, (fordi det jo er profetert).
Herfra er
det ikke langt fra dette: «Goyim (hedninger) … were born only to serve us.
Without that, they have no place in the world – only to serve the People of
Israel. Why are the gentiles needed? They will work, they will plow, they will
reap. We will sit like an effendi (a lord of «Sir») and eat. That is why
gentiles were created», skrevet av den nå døde rabbi Ovadia Yosef i 2010.
Jan
Hanvold på Visjon Norge tror mer eller mindre bokstavelig at han er jøde og
etterkommer av Abraham. Han tenker presentistisk når han tolker løftene
Gud ga til Abraham som løfter Gud har gitt til Hanvold i dag:
5. mos 28, (sitater tatt fra Nettbibelen):
1 Hvis du
nå vil adlyde Herren din Guds røst og trofast følge alle hans bud som jeg gir
deg i dag, da skal Herren din Gud sette deg høyt over alle folkeslag på jorden,
2 og alle disse velsignelsene skal komme over deg og nå deg, så sant du er
lydig mot Herren din Gud:
3
Velsignet er du i byen og velsignet ute på marken! 4 Velsignet er frukten av
ditt morsliv,
frukten av
din åkerjord og frukten av din buskap, avkommet av ditt storfe og tilveksten
til ditt småfe! 5 Velsignet er din kurv og ditt bakstetrau! 6 Velsignet er du
når du går inn,og velsignet er du når du går ut! 7 Når fiender angriper deg,
skal Herren gjøre det slik at du beseirer dem. Om de kommer mot deg på én vei,
skal de flykte for deg på sju.8 Herren
skal befale velsignelse over deg, over din matbod og i alt ditt arbeid. Ja,
Herren din Gud skal velsigne deg i det landet som han gir deg. 9 Dersom du
holder budene fra Herren din Gud og går på hans veier, vil Herren gjøre deg til
sitt hellige folk, slik han med ed har lovet deg.
10 Da skal
alle folk på jorden få se at Herrens navn er ropt ut over deg, og de skal
frykte deg.11 Herren skal gi deg rikelig
av det som godt er, både frukt av ditt morsliv og frukt av din buskap og frukt
av din åkerjord, på den jorden Herren med ed lovet dine fedre at han ville gi
deg. 12 Herren skal åpne sitt velfylte
forrådskammer, himmelen, for deg. Han skal gi landet regn i rett tid og
velsigne alt dine hender gjør. Du skal låne ut til mange folkeslag, men selv
trenger du ikke å låne. 13 Herren vil gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid komme høyere, aldri
lavere, så sant du lyder budene fra Herren din Gud som jeg gir deg i dag, så du
holder dem og gjør etter dem. 14 Du skal ikke vike av fra noen av de budene jeg
gir deg i dag, verken til høyre eller venstre, ikke følge andre guder og ikke
dyrke dem.
Nå er ikke
det som Yosef her – se over - sier uttrykk for ortodox jødedom, men på Visjon
Norge henges det i programserien Våkn Opp Norge – for noen måneder siden,
kanskje - et banner med teksten fra Jesaja 61. De troende der ser ut til å
identifisere seg både med jødene og Israel, og det som beskrives av Yosef. «De kristne
skal aldri være hale, men alltid hode, heter det både titt og ofte på kanalen».
https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/folkemord-og-om-bl-jder-og-ansvar.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html
En humoristisk,
men ikke så lite realistisk sak:
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/med-kondomer-for-fred.html
Kunstnere
for afghanere:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/islamiseringen-av-det-kollektive.html
-
Teksten
ovenfor – som er en lang ingress - er hentet fra Terje Tvedt: Norske Tenkemåter,
tekster 2016-2024, (2024 på Aschehoug), se dette i et videre perspektiv ved å følge
linkene under.
Tekstene er ment å ramme, ikke å tilby et plaster på såret,
eller skrive ut lykkepiller. De er ment å blotte øyner fra et ofte selvvalgt og
selvbeleilig, opportunt eller servilt, slør vi legger på synsfeltet, kun for å
tjene egne smale ego-interesser, ikke de demokratiske grunnprinsipper, de som
bærer hele bygningen og som vi alle er helt avhengige av, skal demokratiet vårt
fungere og ha en fremtid.
Teksten vil styrke vårt demokratiske sinnelag, som møysommelige,
og ikke gratis, er bygget opp de siste århundrene, og som vi ønsker å bevare,
og styrke. Til dette kreves det at et annet plaster rives av, et annet mot og
andre mer sannferdige erkjennelser av virkeligheten settes sinn, så hurtig, at
smerten blir minst mulig og fortest mulig over. Jeg mener denne posteringen kan
bidra til å underbygge Tvedt påstander, analyser og innsikter til gagns, ved å
fokusere på «underskogen» i denne helheten, på mikrokosmos, mens Tvedt
anliggende jo primært legger fokuset på det større perspektivet i makrokosmos,
i dagens diskurs. (Men dog: Mikro ligger alltid i mikro og mikro i makro).
Overskriften på denne posteringen kunne like gjerne har
vært:
Undergraver kristne aktører i lederposisjoner – i diskursen
- demokratiet og ytringsfriheten?
Kan kristne med stor makt være - og fungere som - fascister?
Kan kristne være tolerante, liberale, autoritære, totalitære,
tyranniske og fascistiske på en og samme gang – og slippe unna med det?
Forstår kristne hva ytringsfrihet og trosfrihet er?
Motarbeider kristne, i posisjon, sine egne prinsipper – dvs er de helt ureflekterte
og totalt ubevisste om sine begrunnelser og fundamenter? Kan vi ta dem seriøst?
Eller bør de ettergås i sømmene, og, ja, kritiseres på like linje med alle
andre og alt som kan kritiseres, i demokratiets og frihetens navn?
Skal en tilsynelatende forvirring, - samtidig som man vil
fremtre som sikker og overbevist, ja, nådeløst - eller seiersvisst troende, - frita
kristne for kritikk, fordi kristne jo er så fromme (og derfor uangripelige i
sin fortreffelighet)?
Undergraver kristne sitt eget påståtte fundament, og dermed
demokratiet?
Forstår i det hele tatt kristne hva et demokrati,
ytringsfrihet og toleranse går ut på?
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html
Kan kristne samtidig være for trosfrihet i teori, og
i sin private «image-PR-making», og motarbeide en rimelig ytringsfrihet i
praksis? (Kan du være for trosfrihet på makronivå, men mot ytringsfrihet på
mikronivå?).
Kan en troende virkelig være for trosfrihet rundt omkring i
«de forfulgtes» verden, men samtidig gå mot ytringsfriheten på nasjonalt eller
lokalt nivå her «hjemme»?
Mangler visse kristne evne og vilje til å se, forstå og
praktisere (eller godhetsposere), det ene sanne godhet, mens de samtidig
i praksis og i sin virkningshistorie arbeider (gjerne med statsstøtte) for det
motsatte?
Et enkelt faktum først, en enkel analogi: En sosialøkonom
skal ikke drive politikk. Hen skal ikke legge politiske føringer på sine
faglige tilnærminger. Hen skal fremskaffe og analysere fakta (empiri) og peke
på mulige løsninger eller metoder for løsninger, og konsekvenser, hvis og når de
og de beslutninger og tiltak (strategier) treffes. En sosialøkonom kan selvsagt
også være politiker, men da må hen presisere hvilken rolle han inntar på de
ulike områdene eller feltene. Det er forskjell på er og bør. I
prinsippet ligger bør’et på politikeren, mens er’et ligger på sosialøkonomen,
og dette er både sant og elementært, noe mange kristne ikke forstår, (slik
linkene under kan bevitne). En sosialøkonom kan ikke faglig f eks si at Arbeiderpartiet er det besge partiet for alle arbeidere ut fra hens faglige arbeid. En godhetsposør kan ikke si at hans metoder alene vil føre til det beste resultat, ut fra hans "godhetsfølelse". Men folk ser ikke poenget. Heller ikke godhetens apostler på høyt nivå forstår dette.
Dette faktumet misforstås ofte i kristne sammenhenger. Man
tar bør for et er og bedriver sirkelargumentasjon: Fordi jeg er kristen må jeg –
av vesen, så å si - være tolerant, liberal, rettferdig og ikke intolerant og f
eks autoritær. (Det er slik det vil bli oppfattet blant de deltakende, overfor tilskueren.
Og fordi jeg er kristen, kan jeg arbeide for å innskrenke ytringsfriheten,
fordi dette er kristent. Slike kristne forstår ikke å skille mellom dette å
være intolerant og dette å være tolerant. De er alltid tolerante, aldri illiberale,
fordi de tolker seg selv slik de tolker bibelen, nemlig ut fra prinsippet om at
teksten fortolker seg selv, (slik de da også tolker seg selv og sin rolle, ut
fra dem selv, og deres hellige selvbilder).
De ser aldri at deres
toleranse i praksis kan være intolerant, at deres oppfatning av seg selv som
liberale, i praksis og rent faktisk kan være illiberale, ja, at de praktiserer
en liberalisme som er totalt illiberal.
Det er dette dilemmaet som rir oss og som vi ikke blir
kvitt, og som vi derfor må leve med fremover, skal vi holde oss innenfor de
demokratiske grunnprinsippene.
Mange har sett og påpekt dette dilemmaet, men uten at det
synes å ha hatt noen positiv virkning på den generelle diskursen. I stedet for
å gå mot større samforstand og mer liberalitet, går vi mot et samfunn som blir
stadig mindre liberalt, og derfor også mindre tolerant – og mindre demokratisk og
pluralistisk (et mål de fleste sverger til, men som de altså motarbeider med
eller uten fri og god vilje, idet man innbiller seg at det er akkurat de
fremste til å målbære og forsvare akkurat disse prinsippene eller fundamentene,
som de altså bryter og undergraver, men forsvarer, i sitt hovmod.
Professor Tvedt har etter min mening bidratt med svært
viktige arbeider for å styrke vårt demokrati og samtidig forsøkt å peke på
visse grunnleggende svakheter i hvordan «fiffen» blant den råden elite begrunner
seg, og «ser» tingene. Det viser seg fort at de som tror eller innbiller seg at
de er fromme, ikke er så fromme like vel, (sett bl a ut fra konsekvensene av
deres handlinger og strategier). Disse
arbeider faktisk for å undergrave vår frihet og våre fundamenter, mens de
samtidig tror og vil fremstå som representanter for nettopp frihetens og
godhetens primat.
Det som måtte mangle hos Tvedt, er tilnærmingen til følelser
og emosjoner, noe som er fraværende hos Tvedt, noe som ikke er så rart, i og
med at Tvedt sitt anliggende i sitt arbeide ikke gjør det til sitt anliggende.
Dette betyr selvsagt ikke at Tvedt er fremmed overfor følelsene og emosjonens store
og vedvarende betydning og viktighet, bare at hans anliggende pro tempo og ad
hoc kanskje kan overlates til «en annen gang», eller til andre, som måtte føle
seg kallet til å selektere en annen, supplerende, vinkel på tingene, slik de er og kan bli sette
og følt, med gode fruktbare poenger og begrunnelser.
http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Hvordan er dette mulig? Hvilken sykdom eller dumhet er
det som rir oss og dominerer vår selvforståelse? Vi kan gå på våre tenkemåter
for å finne ut:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/02/det-internajsonale-gjennombruddet-eller.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/terje-tvedt-det-internasjonale.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/med-johannes-morken-tett-innpa-men.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/med-johannes-morken-tett-innpa-men.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/de-kristne-avisen-vart-land-et-moralsk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/lidelsen-som-maktfaktor-og-kynisk-brukt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/nar-fascisme-romsterer-i-kristne.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/snakkes-det-om-gud-i-kristne.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/05/spikers-corner-sekt-eller-kult-et.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/lillemor-og-satan-pa-corny-spikers.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/foslis-sosiologiske-klagesang-over-sine.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/06/fascistoide-kristne-og-human-etikere.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/menneskeverd-og-natur-rett-pa.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html
