Kristendommens «ydmyke» sorti – dagens profeti.

Ord er ikke bare ord. Ord for noen er ikke annet enn verktøy som brukes for å oppnå private målsettinger, objekter, tilfredsstillelse, f eks innflytelse og stor makt.

Man kan skjule seg med ord og gjemme seg bak dem. Men ord kan være aggressive, drepende. Noen bruker færrest mulig ord. Andre tror at mengden brukt tilsvarer effekten. Ord kan åpenbare visse realiteter for en, men undergrave virkeligheten for andre. De fleste av oss bruker sjelden flere ulike ord enn et par tusen ord, år om annet. Et mantra kan være ett eller flere ord. En bønn kan bestå av «et helt liv» i avsondret fromhet. Hva skal til for at ord virkelig kan gripe en, slik at man kan begripe «tingene», forstår dybden i ordene og deres budskap og intensjon? Det fins et svar: Nåden.

Jeg skal nå legge frem noe ord som i dag faller døde til jorden og som ingen bryr seg om, enn si bryr seg méd. I hvert fall ikke «her hjemme». Nei, man tar i høyden avstand fra dem og vil ikke nevne dem. Man tror kanskje at de har gjort nytten, og så: Ferdig med det! Vi trenger dem ikke lenger. De kan til og med være skadelige. I alle tilfeller er de helt tomme. Ja, slik oppfattes det rundt omkring nesten i det ganske land, bortsett fra i noen små «åndelig avkroker», avkroker som godt kan befinne seg midt i en liten bykjerne, men kanskje ennå ikke i noen katakombe.

Ja, det fins noen ord som i dag er i ferd med å «fade». De er i ferd med å bli borte fra «skjermen» eller scoopet», som en radaroperatør vil si. De sto der en gang lysende, som et kompass, som en fyrlykt og som et kart med klart oppmerkede stier hen mot målet, ikke mot Shangri la, ikke mot U-topia, ikke mot «det klassesløse samfunnet», ikke mot «øyeblikkstyranniet», ikke mot den frie flyt av nykker, sex og tøylesløse emosjoner, ikke mot den totalitære tilstand hvor alt er like bra og hvor ingen kan protestere mot et slikt verdisyn uten å bli anklaget og forsøkt utfrosset, nei, ikke mot alt dette og den forvirring og likegyldighet dette «paradigmet» innebærer for så mange, og som ødelegger så mange og som legger så mye skjønnhet, så mye indre verdighet, så mye ydmyk selvinnsikt og så mye håp om gudstro øde. Nei, de står der snart ikke lenger disse ordene, som sto der for bare kort tid siden og den gang mange trodde at de ville stå der for bestandig, at de ville ha sin skjønnhet og sin virkekraft å by på, inn til evig tid for alle, fordi alle så sårt trengte dem, gjorde dem til sine egne, trodde på dem og vandret med ro og hevet hode sammen med dem, fordi de visste at uten dem, sto der ingen mening, ingen rettferdighet, ingen forsoning eller forløsning tilbake.

Det sto bare det tomme meningsløse tilbake.

Og det er der vi står i dag.

Ett for ett, men riktig nok i et for oss akkurat her og nå sakte tempo, forsvinner de fra skjermen, disse ordene, som bare for litt siden var så kjære – og sterke – for så mange kjære og sterke menneske, mennesker som disse ordene ga håp, tro og kjærlighet. De sterkeste ordene i noe leksikon eller ordliste. De fader bare mer og mer for hvert sekund som går. Og skjermen eller «scoopet» blir borte med dem. Nye «radarsystemer» tar over for gamle, gamle forsvarsverker legges ned eller bygges om til det uigjenkjennelige, eller lyser opp ved sitt fravær. Våre tradisjoner, våre kultur og vår tro er i ferd med å fade for alle fremtid. En annen tid står for døren, en annen kultur vil inn og har satt foten i dørsprekken.  

Vi står muligens overfor en katastrofe, en stille revolusjon, kall det gjerne en åndelig revolusjon, en revolusjon som vil pervertere det innerste i oss, de dypeste perspektivene, selve livshorisonten. Vi står i ferd med å mist oss selv. Vi kan føle det slik at grunnen rives bort under våre føtter, våre fundamenter og vi vet ikke hvordan vi skal takle det, vi vet liksom ikke om ikke likegyldigheten er bedre eller ikke. Angsten er i ferd med «å ta oss», samtidig som tryggheten omgir oss på alle kanter. Vi er stappmette på trygghet og garantier om en «sorgløs» alderdom, en alderdom vi kan tilbringe i de flotteste ferieparadiser, for en rimelig billig penge. Men samtidig kjenner vi en reell frykt: Afasien.

Vi ser at ordene forsvinner litt etter litt, vi «hører» at de er på vei ut og vekk. Vi forstår at de ikke betyr noe lenger, at vi svikter vår evne og styrke til å forstå og bruke ord, samtidig som vi vet at vi egentlig «har muskler til det», muskler og nerver som er der for at vi vi skal tale ut, tale fritt, gjøre oss forstått, uten forbehold, og frimodighet. I stedet står vi overfor en snikende afasi, en kollektiv afasi. Vi vet at vi har noe intakt i oss, en enorm styrke, et sunt nerveverk, men samtidig vet vi at det svikter, ja, at vi faktisk svikter. Vår situasjon og vår tilstand er derfor prekær. Hvem kan redde oss?    

Hvem var de, disse «gamle» ord? Jo, de var ikke brautende, selvforherligende og hovmodige. De var «små» nesten uhørlige, saktmodige, snille, inviterende, rause, ikke pådyttende, ikke fordømmende, ikke brutale, ikke skremmende. De var tålmodige, utholdende og ikke oppfarende. De uttrykte kjærligheten selv, den som tåler alt, utholder alt. Og mer, ja, mye mer. Det var ord vi ga innhold og ord som ga oss kraft og styrke det de gamle kalte «frelse», et ord som er begynt å bli en fortidslevning, men som fortsatt lever, takk og pris.

Men alt dette står i ferd med å «fade». De forsvinner ett for ett fra skjermen, alle disse pregnante ordene, som bare så altfor mange ser og forstår i dag. De strykes lydløst ut. Vi kommer ikke lenger i forhold til dem. De slippes ikke inn. Det er som om de ydmykt og duknakket takker for seg og helst vil gå å gjemme seg for egen kraft. Fordi sterke krefter «vil og må det».  

De roper ikke opp om krav på beskyttelse, de påstår ikke at de er nevneverdig verneverdige. Nei, de bare forsvinner, fader, blir borte. Det er som om de ikke vil være her lenger. De har fått nok. De har sagt «nok er nok» lenge nok nå. Men ingen lytter. Alle går hus forbi, opplært som man er i dag, til å på en for tiden definert som «sunn måte» å frykte disse ordene, og flykte fra dem, og hindre dem fra å slå rot. Å gi disse ordene vekstvilkår i dag ser ut til å være tilnærmet umulig.

Men hva er det jeg sier? Hva sier disse ordene selv? Jo, de utsier noe jeg ikke kan utsi selv. Bare det gir meg håp, - om at kjærligheten komme til oss utenfra, idet jeg innser og erkjenner at jeg ikke kan frelse meg selv, uten disse ordene – realitetene - som nå er i ferd med å fade, men som selv ikke tenker å fade. Simpelthen fordi de ikke kan fade og fordi de vet at de trengs og at de vil trenges bare mer og mer i den tiden som kommer og som vi allerede står midt oppe i. Og som bare så altfor mange ikke vet ut og inn av, trist og urovekkende som det nå engang er. For å komme til poenget:

Sier jeg at:

Jeg tror at Jesus Kristus led, døde og sto opp fra de død,

- så vil ingen ateist si seg enig. Han vil ikke forstå ordene, hverken på overflaten eller i dybden.

Sier jeg at:

Jeg tror på Guds frie nåde!

-så vil ingen ateist forstå hva disse ordene innebærer for hvert enkelt menneske som tar dem til sitt hjerte og som tror på budskapet. Man skulle tro at ateister tror at dette kan være for godt til å være sant.

Sier jeg at:

Jeg tror at Gud er en person. Jeg tror at Jesus lever,

-så vil ateister le foraktelig og begynne å håne meg

Sier jeg at:

Jeg tror på Den hellige Ånd. Jeg tror at Jesus ofret seg selv en gang for alle for oss,

-så vil ateisten riste på hodet og si at det jeg sier og tror på er meningsløst og rent sludder, eller i beste fall en «krykke».

Nedlatenheten lyser mot en. Du blir kategorisert som «festbrems», et fremmedlegeme, et menneske som egentlig ikke «hører hjemme her». Et menneske man bør holde seg borte fra. Et menneske som potensielt er farlig «for mitt gode navn og rykte». Et menneske som er ute for å provosere. Et intolerant menneske, et på bunnen egoistisk menneske, et menneske som selv vil blir frelst mens  andre dømmes til helvete.

Legg merke til at det store flertall av alle lærere i dagens Norge vil si det samme som ateisten. Det samme gjelder leger og advokater, bryggearbeidere så vel som sykepleiere, bankfolk så vel som fagforeningsentusiaster, politikere så vel som kapitalister og byråkrater, journalister og, ja – muligens også «våre» prester vil ikke kjenne seg igjen i min bekjennelse, annet enn på det vilkår at min bekjennelse i høyden må forstås som en allegori eller en intellektuell uredelig feilslutning. Men like vel og dog en «bekjennelse» som har en viss kunstnerisk eller kreativ verdi, men da bare en verdslig, høyst dennesidig verdi.

En tilfeldig sidemann på en buss vil sannsynligvis si det samme. Og det stor flertall på påskefjellet vil være enig, og fortsette å slikke sol og vitaminer uten å bry seg det minste. De fleste i dag vil stille seg uforstående og likegyldig. De har da nok med seg selv her og nå! Meningen med livet er å ha det bra. Simpelthen leve bra, uforstyrret. 

Legg merke til at de fleste her nevnte vil begrunne sin holdning, sitt holdningsskapende arbeide og sine «verdier» med at de ikke tror, at de ikke kan tro, og at det er bedre å være ærlig om at man ikke kan tro, enn å si at man tror, bare fordi «mor og far» eller lærerne eller presten en gang sa at det var det de skulle gjøre, nemlig å tro. Rett og slett tro. Mange var de som da falt av lasset etter hvert. Og det blir stadig flere som faller av.  

Men mitt poeng er at de etter hvert valgte å ikke tro, bl a fordi de ikke kunne tro. Det er en stor gave samfunnet herved skjenker oss: At vi har fritt valg, at det er oss selv som må ta ansvar for våre liv, at det er opp til oss hva vi skal tro på, hvordan vi skal oppfatte Gud og det hellige. Man setter riktig nok døren på gløtt for en eller annen helt annerledes form for tro og religiøsitet enn den man finner i tradisjonelt kristne miljøer. Det er som om folk har behov for en ny gud og at det er dem selv som må skape denne nye overguden. Bare da vil folk få fred, sies det. Men ett er klart: Kristendommen forbyr ikke folk å tro hva de vil. Ingen kommunist eller ateist vil forby kristne å tro på det vi kristne tror på og som fremsies i bekjennelsen. Det gjelder for SV’ere, for folk i Rødt, for hele Arbeiderpartiet, for folk i Venstre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Men de aller fleste – et stort flertall - innenfor de nevnte grupper og partiet vil altså si det samme som ateisten svarte i innledningen og begrunne det på samme måte, akkurat samme måte og helt i harmoni med dagens brede, ja, nesten allmektige og allestedsværende konsensus, en konsensus som antas – tros – å opprettholde alt, inkludert skaperverket selv. Man lever i dag i den tro at forsynet egentlig består av den til enhver tid og på ethvert sted rådende konsensus. (En erkebiskop i England sa for noen år tilbake at vi måtte forandre tekstene på viktig punkter i Bibelen, hvis det var flertall for det … ).

Men bare en gruppe mennesker vil mene, ja, føle seg juridisk, moralsk og religiøst forpliktet til å mene, at det er religiøst eller trosmessig forbudt ikke bare for dem selv, men også egentlig for alle andre, hvor de nå enn måtte befinne seg, å tro, at:

Kristis døde og sto opp.

Gud skjenker fri nåde.

Gud er en person og relaterer seg personlig til mennesker.

Jesus døde og sto opp fra døden.

Den hellige Ånd fines og virker.

At Jesus led og døde som et sonoffer for våre synder.

Bare én gruppe i samfunnet vårt vil mene at det trosmessig er viktig å motarbeide og helst forby en tro som inneholder disse elementene eller trossetningene. Hvis de som tror «den slags» imidlertid betaler en ekstraskatt, vil de imidlertid få være i fred. Slik forholdene er i dag, vi selvsagt ingen tvinge kristne til å bli dhimmier i eget land, hverken muslimer eller ateister vil i dag gå inn for en slik intoleranse og diskriminering. Men dette kan fort endre seg. Det bærer den demografiske utviklingen vitne om. Når vi så tror at fler og fler ateister og sosialister og andre (likegyldige mennesker pt) omsider vil bli muslimer, om ikke annet for å ramme kristendommen i dens grunnvoller, så ser det ikke lyst ut for kristentroen og de kristne her i landet.  

Det er bare et tidsspørsmål før alle de andre gruppene som ikke tror, og som jeg nevner ovenfor, og som i utgangspunktet alle er ateistiske, vil gå sammen med den gruppen som helst vil forby kristentroen og de kristne grunndogmene og virkelig gå inn for å begrense kristentroens innflytelse så mye som mulig.

Og de vil gjøre det «gladelig» og med stor iver og overbevisning. De vil føle det som noe stort og riktig å være med på og bidra til, og viktig og riktig og påtrengende emosjonelt korrekt i stadig sterkere grad å solidariserer seg med enn gruppe som har det direkte og uten omsvøp fra Allah og profeten som et uforanderlig dogme og et tvingende nødvendig trosgrunnlag, at kristentroen er vantro, hedenskap og en blasfemi, og hvor kristne som da tror, ikke fortjener annet enn døden, og alt dette i kraft av Allah’s hellige og eneste tillatte og eneste sanne åpenbaring.

Og dessuten: Begge gruppene vil være skjønt enig inntil margen og som et grunndogme at det er utilbørlig og uetisk å hevde at noen skal kunne sone for andres synder eller «feilsteg», som det heter.

Og dette er min «spådom» i dag.