«Amen», sa læreren. «Direkte oversatt betyr det I Guds Navn, «så være det», skriver Harsem. (jeg er ikke sikker på hvem fortellerstemmen er her, er det Harsem selv?).
Plutselig skjønte jeg det, skrive hun videre, - vi sier Amen etter å ha fremsagt en bønn, men det er ikke et norsk ord. Så hvorfor sier vi det? Jeg husker at jeg spurte mamma en gang.
-Det vi skje, svarte hun meg.
Harsem (fortellerstemmen): Tenk om pappa hadde visst
at ordet han hadde sagt så ofte, kanskje det siste ordet han sa, mens han
levde, var et mantra. Jeg reiste til
graven hans da yogatimen var slutt. Jeg sto i kveldsmørket, brydde meg ikke om
hvorvidt noen hørte meg, men ropte til ham: «Hørte du det, pappa? Amen er et mantra!».
Kommentar: For det første: Ordroten til mantra
(på sanskrit) er man, som betyr «å tenke». Tillegget «tra»
utrykker en (instrumentalt rettet) tanke eller en intensjon. Ordet fra sanskrit
kan derfor oversettes som «bønn», «hymne», «trolldoms- eller tryllerord», en
tryllestav, eller et substansielt tryllemiddel, kanskje, en magisk formel med
mye kraft i seg til å endre verden eller omgivelsene dit man ønsker og har
behov for, eller tilfredsstillelse av. Ordet er da også ment og brukt for å
«redde» fra all fare, ved å mumle på eller meditere på lyskilden eller lysets
guddom, i form av Virkeligheten selv – et hinduistisk konsept, en religiøs
forestilling. (Hanvold praktiserer haga(h),
et hebraisk ord, som betyr å mumle på ord i Bibelen, eller meditere på, i
kristne forstand, et ord man ikke får av en guru, men av Ordet selv.
Ordene i bibelen, kapittel etter kapittel, vers for vers).
Men: Mantraet blir (ifølge sanskrit og hinduismen) ikke
et mantra før det er ladet og formidlet av en guru, (en mektig en, eller
en «troende» med tyngde, dvs klar autoritet, ofte en asketisk person med et
visst ry). Ordet formidler primært metafysiske egenskaper, men mantra brukes
dessuten som en enkel magisk formel brukt for rent verdslige, «sekulære», formål.
Ordet forbindes gjerne med en spesifikk guddom eller kraft. Noen mantra’er
betegner Det absolutte. Mantra peker dessuten på det vi kan kalle
selvrealisering eller (ny) selverkjennelse.
Ordet Yoga er avledet av roten yui, som betyr å legge åk på, styre; forene, (forening), team, sum eller f eks utstyr og åndelig strev eller selvkontroll eller kontroll over sinn og sanser. Med andre ord: Yoga kan bety å binde sammen, som i religio eller religere på latin, forene, binde.
Guru er en lærer som har erkjent sitt Selv. Bare de færreste
guruer oppnår eller holdes for å ha oppnådd full «opplysning». Dette åpner for
misbruk av studenter.
Wiki: The word has its roots in the Sanskrit gri (to invoke, or to praise), and may have a connection to the word gur, meaning 'to raise, lift up, or to make an effort'.[19]
Sanskrit guru is cognate with Latin gravis 'heavy; grave, weighty, serious'[20] and Greek βαρύς barus 'heavy'. All three derive from the Proto-Indo-European root *gʷerə-, specifically from the zero-grade form *gʷr̥ə-.[21]
The former etymology of 'guru' in which the derivation is presented as gu ("darkness") and ru ('to push away').
Jeg har hørt at guru også kan bety kunnskap, eller en som vet, og at ken betyr «ikke noe» eller «ikke». En kenguru – for å være litt morsom . er altså en som ikke vet, en som ikke har innsikt. Dette i seg selv minner mye om det greske ordet gnosis, kunnskap.
Hvis jeg kanskje skal dra det vel langt, ser jeg en sammenheng med ru til ruach, på hebraisk.
Når vi vet at gu også kan bety «det mørke», eller «mørket»
… vel, så kan man jo unne seg gleden av å undre seg. Se: Veda and Torah av
Barbara A. Holdrege, 1996, State University of New York, en av de tyngste og
mest overbevisende verk jeg har lest, om det anliggende som behandles her.
Vi kan se for oss en menighet av overbeviste mennesker, mennesker som tror, og som vet at de tror, og som vet hva de tror på, eller vet hva de ønsker seg, eller ser som det fullkomne og lyteløse ideal. Alt dette innebærer selvsagt et verdisyn, en virkelighetsoppfatning, et selvbilde, en foreliggende frelseshistorie, en selvforståelse inkludert erkjennelser av ulike dybde og forstand, et menneskesyn med andre ord, en både generell og spesifikk verdioppfatning, et verdenssyn, kan man si, en «Weltanschauung», en bindende bekjennelse – en konstitusjon man selv, eller ens gruppe, fundamenterer, et budskap man forplikter seg på og som gir en rettigheter og plikter, samt en vakker innramming, ritualer i hvis alle deler tjener et større formål i et større perspektiv, gjerne altomfattende perspektiv, sett både intraspektivt og interspektivt. Amen er et ord som går på hele personligheten; det omslutter hele livet; det dreier seg om liv og død, eller liv eller død. Det er et ord som betegner det vesentlige i og med mennesket. Det signaliserer den høyeste verdighet både for deltaker og tilskuer. Det maner til misjon for det beste, for det gode og det skjønne. Det omfatter det hele, for her tilber man den person som er Alfa og Omega, den som i går og i dag og i morgen er den samme; den person som står støere enn et hvilket som helst mektig eller ruvende fjell, selve klippen som alt bygger på og som alt vender tilbake til. Har snakker vi om «det nødvendige» i motsetning til det kontingente. Her snakker, ser og tenker man om den første og den siste – den som ofrer sitt liv for sine venner og de som hyller Ham for det, tilber Ham, Ham som selv ofrer seg først.
Noe større er vel ikke å tenke seg eller forholde seg til.
Amen oversettes gjerne som et stort og rungende Ja. Og hele menigheten (kirken) skal si Ja, heter det i GT.
Amen er som en høytidelig underskrift på en pakt, den
høyest form for paktslutning, bygget på den forutsetning at den eller de de som
setter sin signatur på dokumentet (enten skriftlig eller muntlig), ikke bare
blir ansvarlig eller ansvarliggjort, men også utvalgt, utvalgt av den som har
autoritet og legitimitet, også i kosmisk perspektiv. Relasjonen kan gå begge
veier, fra Den høyeste og nedover til den laveste. Amen innebærer et hierarki
hvor man ser det høyeste som det eller beste gode og derfor som den endelige,
egentlig sanne måten (og objektet) man kan relatere til. Anvender man Amen,
står man trygt. Amen er det eller den som frelser. Amen er faktisk forsynet,
den makt og den person som velger ut, helliggjør. Å si amen betyr at man selv
velger, samtidig som man vet eller tror på, med alt man har og er, at man blir
utvalgt, ja, er utvalgt, av Den høyeste.
Etymologien i Amen er interessant. Ordet kan assosieres med « amme», «kunstner eller arkitekt» osv. På moderne hebraisk står det i aktiv for å bekrefte eller i passiv bekreftet; å lære, være belært, tro, stole på, praktisere; en lærer eller læremester, en coach, noen man kan stole på og gi sitt alt til, og for. Slik sett kan ordet brukes instrumentelt, men at det skulle innebære et magisk middel, det står fremmed for Bibelen.
Alt ur fra konjugasjoner, kan vi i tillegg nevne: En
måleenhet, eller fullt mål, eller litt over det som er fullt, (og dermed
grense). Fundament, støtte. Stamme, folk. Fremside, front. Bakke. Inneholde,
favne. Bekrefte, støtte, som nevn, og fostermor og fosterfar: dette å være
trofast, dette å stole på, det man kan stole på, trofasthet, de trofaste og
stødige, sm står fast; dette å bli båret av en «sykepleier», en hendelse, et
kongedømme,; mildhet (nåde), hus, forskrift, vitnemål, menns ord eller tale, trofast
i ånden, sann, stå støtt, som nevnt, tro, stole på eller tro på …
Det kan betyr noe så enkelt og likefrem som «la det skje», (underforstått: La Din vilje skje). Eller «so be it», som om man selv ikke har kontroll, men lar skjebnen rå, på en måte, fordi man selv sine enorme begrensninger, eller kanskje fordi man er totalt likegyldig. Noen vil da innbille seg at de er spesielt ydmyke, - og at dette jo vil svare seg i form av belønning, på ett eller annet vis. (Amen er neppe ment for slike, men uten at ordet selv med nødvendighet innebærer ekskludering; menigheten består jo av både klint og hvete … ).
Noen tar ganske enkelt Amen som et svar på et « the
million dollar question» når de nøyer seg med å basere store deler av sitt liv
på at Amen simpelt hen betyr «et sluttord på en bønn eller en tekst». That’s
it, altså. De fleste du snakker med i dag vet ikke engang at det eksisterer et
Amen som kan knyttes til Bibelen. De hører fotballidioter skrike hest: Amen –
med stort trykk på siste stavelse - når favoritten lager eller bør lage mål,
ikke stort mer.
Man tar det som kommer, liksom, og gjør seg til en stoiker
som ikke lar seg påvirke, fordi man kanskje er iboende er konfliktsky, med en
egenskap, altså, som fremstår som et ideal, mens folk rundt en går til grunne
uten at man gjør noe og hvor man begår selvmord heller enn å hjelpe eller
bidra. I seg selv er dette en form for selvforherligelse, selvsagt, men ofte
svært vanskelig å erkjenne, avsløre eller gjennomskue.
Selve ordet, slik det blir brukt, riktig nok i ulike miljøer
og på ulike måter, har altså ikke bare sin denotative eller leksikalske definisjon
og betydning, avgjort eller fasltlagt og bestemt en gang for alle, og funksjon,
men også sin konnotative, (for å snakke med Wittgenstein – ordets mening
dikteres av bruken av ordet). Meningsrekkevidden i praksis omfatter alt fra
«dette står jeg eller vi for», dette er vårt endelig svar (også på livets gåter
eller mysterier). Den som anvender ordet Amen forutsettes å ha ansvar,
eksistensielt ansvar, bli ansvarliggjort – et tegn på frihet, og selvstendighet,og
egentlig: Et svar og en bekreftelse på det Gudsbildet – selve gudsforholdet - vi
er skapt med. Ordet forutsetter derfor en treenighet som livets kilde, hensikt
og mål. Og en inkarnasjon: Dette at Gud har vist seg og viser seg. Allmakten.
Kjærligheten etc etc. Amen rommer, befrier, opprettholder, nærer og omslutter
både hode, hjerte og legeme; engen del unntatt. Detter er alvor. Amen er svaret
på hvem man er, hvor man kommer fra og hvor man skal hen? Amen ser og hører
alt, sier det som skal til og som gir det fyllestgjørende svaret; Amen hverken
sover eller slumrer. Amen er Allmakten og samtidig svaret på det store Ondes
Problem.
Det ble derfor litt av en skuffelse å lese Harsems ord om at amen skulle være et mantra, at det skulle bli oppfattet som et mantra, funksjonelt, eller som en slags tryllestav.
Riktig nok gjentas Amen ofte i de troendes forsamling, og ellers – (og de blir det ofte misbrukt på det groveste).
Nå går det ikke frem av Harsems tekst at hun slev identifiserer amen som et mantra; hun overlater det fortellerstemmen, som rett nok kan målbære hennes «endelige» mening om saken, men intensjonen hennes kan kort sagt bare være å antyde at noen i miljøet, i praksis, oppfatter Amen som et magisk middel, et instrument man kan pukke på overfor Gud med, som da forutsettes å ha gitt et evig løfte om helbredelse, f eks, hvis man bare står på ordet, gjentar det og gjentar det, og gjør alt man ellers kan, for å bli helbredet, (også av det moderne helsevesen). Det heter jo blant karismatikere at den troende har et «legalt» krav på helbredelse i og med Jesu ord på korset, at «Det er fullbragt», og ordene I Jesaja om at Jesus (så lang tid etter Jesaja, kom med sine profetier eller løfter) tok på seg våre sår (eller uhelse).
Harsem spør et sted i boken om «Var far syk»? Et berettiget
spørsmål leseren lett vil forstå ut fra konteksten.
Harsem har i begynnelsen av boken en meget god beskrivelse av den teologi karismatikere legger til grunn for sin forkynnelse. Hun nevner flere (nålevende) predikanter eller pastorer med fullt navn og nevner en viss skepsis til disse og deres teologisk laden og gjøren, Men så blir det mer og mer biografisk, om henne selv, om nære familiemedlemmer etc. Hun beskriver en dag hun kom hjem og finner moren liggende blek og svett på sofaen og med mannen, dvs faren, over henne, og hvor denne driver demoner, eller en demon, ut av henne. Det sjokkerer selvsagt den vesle jenta. Og det vil sjokkere enhver leser, som er ukjent med stoffet på forhånd. «En ting var den oppriktige bekymringen de hadde for ufrelste sjeler, at de ønsket å redde flest mulig fra fortapelsen, … ønsket om fortgang … etc. Antikrist er ikke Satan, men av Satan. … Koden ville være koblet til hver enkeltes bankkonto (trekkoden som skulle erstatte kontanter) … Han var villig til å dø, fremfor å la seg tatovere, jeg lovet ham det samme … Hans Bratterud ble kjent for flere kontroversielle uttalelser, blant annet om fysisk avstraffelse av barn … siste gangen jeg fikk ris var jeg tretten år gammel, å trekke buksene ned for pappa den dagen føltes ikke bra …. (hun tenner på noen maur, og skriver: Tilgi meg uskyldige maur, men den sommeren måtte noen dø … ).
«Jeg var misunnelig på klassekameratene mine, den bekymringsløsheten de utstrålte … hvordan kunne Gud dømme dem for noe de aldri hadde hørt om, hvis de ikke kjente til spillereglene? … meg kunne Gud dømme … det var et helvete jeg måtte forholde meg til hver bidige dag … det virket ikke som om pappa forsto hvordan jeg hadde det … det var synd som gjorde menneskene mottakelige for disse onde (sykdoms)åndene. Pappa svarte at legene var sensurert, de var kneblet … den eneste måten å bli frisk på var å drive djevelen ut … fordi han var åndsdøpt var pappa overbevist om at også han hadde fått nådegavene til å helbrede ved bønn … du trenger ikke medisin, du trenger Jesus …
«Jeg så ingen ydmyk tjener på scenen … seansen ble avsluttet ved at Chris Panos (?) knipset med fingrene, en bekreftelse på at nå hadde sykdomsdemonene forlatt kroppen til de som var syke … Hanvold og pappa ble venner … den som er frelst og døpt i Den hellige ånd kan kreve av Gud at han helbreder sykdom. … det at han tjente penger på virksomheten, var et tegn på at han var velsignet av Gud … hvem er disse mennene som opphøyer seg selv til å være Guds talerør? Sytti- og åttitallet må ha vært narsissistenes tiår. Resultatet av dette møtet var at han skulle investere en liten sum penger i et kristent prosjekt … plutselig ble også Frank til en fiende …
«Du som ikke er frelst kan ikke hjelpe henne eller noen annen» sa han til meg. «Det beste du kan gjøre er å delta på møtet og ta til deg av Guds ord».
Det er fortsatt tungt å tenke tilbake på det som skjedde. Moren til venninnen min døde den dagen …
Jeg bad til Gud hver dag, flere ganger om dagen … jeg har det veldig vanskelig. Vær så snill. Jeg er desperat. … Jeg tok det som et tegn på at Gud ikke likte meg. Hva var straffen for å si mot Gud? Jeg antok det var død. Ta meg bort, hem som helst. Gud. Jesus. Satan … Hva var egentlig Gud? … Badet vårt lå ved siden av soverommet mitt. Jeg hørte pappa tappe vann i badekaret, hørte at de ba der inne, det var ofte vitner til stede …
Jeg skulle bekjenne min utilstrekkelighet, at jeg var verdiløs uten Gud. At jeg var skapt av ham. Deretter skulle jeg bekrefte min tro og ønsket om å bli frelst … Vi er i en åndelig krigføring, sa pappa stadig oftere … pappa var en kriger døgnet rundt for å holde djevelen og demonene hans unna oss …
Jeg forsto ikke hvorfor homofili var syndig … ingen i familien strittet mot Gud slik jeg gjorde … i flere år sultet jeg meg for å bøte på mine synder … pappa sa det var viktig å være ydmyk, å bevise for Gud hvor ydmyk man var … jeg huske alle kveldene jeg lå krøllet sammen på soveromsgulvet mitt og ba til Gud uten å få bønnesvar … å ha en egenvilje var å sette seg over Guds vilje … nå lurte jeg på hor sjelen hennes var, hadde den fløyet opp under taket, kikket den ned på oss eller var den reist videre? …
Mariann, dette er ikke dine ord, Det er ikke du som snakker. Det er djevelen som snakker gjennom deg, og så startet han utdrivelsen …
Jeg gikk bort til baren, satt meg på en barkrakk og bestilte en øl … vær så snill, tenkte jeg, ikke gjør det. Men han gjorde det like vel … barnefaren var en av dem som sniffet kokain med 1000-kronersedler.
Og så ble pappa syk. Han var fortsatt like sterk i troen,
gikk ikke til legen. I stedet ba han Gud om helbredelse. Vi bar for ham alle
sammen …
Kommentar og konklusjon: Boken er en lidelseshistorie
med en klar skurk, om en fromhet som blir destruktiv, for mange, og det
liberale, i utgangspunktet, svært så illiberalt.
Hovedpersonen – eller heltinnen? – er delvis oppdiktet, får jeg inntrykk av. Og selv om boken innleder meget lovende, ja, imponerende, kan jeg ikke fri meg fra å spørre: Er det vanlig at unge jenter har slike gudsforestillinger som denne heltinnen har? Eller er gudsbildet hennes ene og alen skapt av miljøet, og alle vrangforestillingene som nå gjøre til fast og urokkelig tro?
Jeg vet ikke. Jeg tror imidlertid at unge menneskers gudsforestillinger er helt andre enn de denne lidende hovedpersonen i boken har hatt å streve med, - i hvert fall ikke like intenst, om nå en del unge stiller seg nøyaktig de samme spørsmålene omkring dette med Gud. Og dessuten: Tror forfatteren at det er slik overalt, i de karismatiske miljøene? Legger hun ikke opp til en litt for bred generalisering her?
Jo, jeg tror det, får håpe det. Det kan jo ikke være så
ille «overalt». Men ett skal være sikkert, og det er at mange mennesker vil la
seg bedra og suggerere inn i – objektivt sett, og uansett hva man nå enn sier og
tror - usunne tanke- og handlingsmønstre, enten på grunn av en altfor stor
mottakelighet, paret med og i par med en altfor aggressiv misjon eller bevisst påvirkning,
en prosess mange av de karismatiske lederne jo kjenner til, og som de vet vil
virke, men som de utnytter til egen fordel, fullstendig kynisk. På grensen til «det voldelige».
Jeg har tidligere lagt ut en del posteringer som spesielt har fokusert på Hanvold og hans TV Visjon Norge. Så langt har jeg ikke funnet noe grunnlag for å fordømme Hanvolds teknikk og prosjekt, som sådan, selv om jeg har uttrykt sterkt skepsis til hans teologi og en del andre ting, se denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-pa-sitt-beste-for-de-verste.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html
Nå er ikke Harsem den første som skriver om «jeg, ung, misbrukt pike». Rundt 1978 kom det et par «romaner» fra den begavedes skuepsilleren Reidun Nortvedt, (som ikke heveder misbruk i den forstand). Hun skriver om sin oppvekst i det folkekirkelige og lutherske miljøet hvor faren var i høy posisjon, en mann som kunne nekte den liberale professor i teologi Jakop Jervell å holde en preken i en kirke i Kristiansand. Reidun Nortvedt gikk forresten ut at Teaterskolen med beste karakter, slik Throalv Maurstad gjorde – og disse to var visst unike i så måte, den gang. Fra før var hun sykepleier, og nå altså forfatter.
Bøkene hennes ble godt mottatt, (særlig på det det
venstreorienterte forlaget), men selvsagt ikke i alle miljøer; NRK valgte å
intervjue en typisk kristen yngre mann fra Sørlandet den gang, en
teologistudent, hvis jeg ikke husker feil; en kristen som slaktet hele boken.
Jeg la merke til at Nortvedt i en av romanen hadde provosert den geistlige far med påstanden: Kunne Jesus bærsje, eller …? (Eller mer direkte, jeg huske ikke helt: Jesus bærsja … ).
Sjarmerende, ikke sant?, men også sjarmerende «ukunnig»; her har vi med en ung pike som ikke først og fremst er interessert i teologi, et barn som på gjørs gjør seg til overdommer, ut fra bevisst valgte feilaktige gudsforestillinger, for å hevne seg på ett eller annet, vil jeg tro. Kanskje hun eller romanpersonen bare var barnslig trassig, en pike som dog trengte hennes varme støtte, og selvforståelse, i en kortere periode (noe som nok er ganske vanlig rundt omkring (og et så ubetydelig fenomen, at man for det meste bør ignorere det). Nortvedt synes å ha behandlet saken med største alvor, akkurat som Harsem gjør i dag, (men da på en litt mer nærgående måte, kombinert med en viss større teologisk lødig innføring i emnet).
Nordtvedt kritiserte på sin måte selv kristentroen; Harsem også, men konkretiserer det inn i et snevrere, spesifikt miljø. Harsem er bare – eller mer - selvbiografisk; Nortvedt, etter eget sigende ikke i det hele tatt (hvilket nok var litt mer enn bare en halvsannhet). Hun ble intervjuet på NRK av en kjendis, (en stor drittsekk, for øvrig, men såååå empatisk), men innrømmet senere at hun personlig - hadde gjort en dårlig figur der. Og så kan man spørre: Hvem rammet kristentroen – som sådan - mest, Nortvedt eller Harsem? Harsems bok er mer hevngjerrig, synes det som. Her er det nesten ingen spor av grunn til forsoning, i hvert fall overflatisk sett. Nortvedt ble visst aldri forsonet med sin far, som hadde frarådet henne sterk mot å gå inn i skuespilleryrket. Uansett: Det er heller tvilsomt om disse kvinnene har bidratt særlig mye til hverken å styrke eller svekke kristentroen som sådan, forståelig nok, vil jeg si, for kristentroen er ikke primært et sentimentalt «foretak» for sentimentale eller spesielt fariseerisk anlagt og særlig ego-fromme mennesker. Heller ikke for spesielt overtroiske mennesker, for den del. Og heller ikke for de «servilt betinget emosjonelt korrekte», som jeg kaller noen av dem.
Det er vel dette både Nortvedt den gang og Harsem nå forsøker å formidle noe viktig og riktig om.
Nortvedt bok eller bøker ble i sin tid filmatisert, med
statsstøtte, så vidt jeg husker. Nordtvedt sto på nippet til å få en slags
internasjonal anerkjennelse. Harsems bok vil vel kanskje bli vurdert som litt
for «hard», for «verdensmarkedet», når man tar i betraktning karismatikkens
seiersgang i store deler av verden, for tiden, spesielt i USA, godt hjulpet av
Visjon Norge her i landet, under høvdingen Jan Hanvold. Det vi ikke kommer fra,
er at det hele tiden har foregått en kamp, eller en spenning, mellom det
rasjonelle og det emosjonelle i kirkens og blant de troende opp gjennom hel
historie. Et viktig «knutepunkt» synes å være å finne en forsoning mellom de
ulike forståelsene av hva Amen er, eller tilnærmingen til dette, og sammen med
dette: hva troen egentlig er, består i og må innebære. For ikke snakke om Gud,
et øyeblikk.
https://bokelskere.no/bok/soendag-roman/142675/
https://www.dagbladet.no/nyheter/oscar-show-nei-jeg-tror-ikke-det/65408430
https://firmisrael.org/learn/meaning-of-amen-and-hebrew-word-faith/
https://biblesocietyinisrael.com/amen/
Det har opp gjennom den siste tiden blitt utgitt mye lektyre om «jeg-ung – pike – lide» litteratur av ulike slag, av kvinner som har vært unge en gang, og som da har hatt en forferdelig barndom, på grunn av kristendommen. Mindre slik litteratur har kommet fra «meg-ung-gutt-lide», bortsett fra innen Den katolske kirke og jeg tror tendensen er signifikant. Hva det skylde, skal jeg ikke si for mye om, men jeg hørte en meget vis mann en gang si: Det er ikke det at kristendommen eller kristendommen gjør folk (som blir troende) mentalt syke. Det er heller slik at de som er syke er syke før de kommer til – denne eller denne spesifikke - tro, og at deres tro styres av sykdommen, ikke troen. Man er gal før man kommer til gal tro … det er ikke troen som er gal, det er ikke galt å tro på mirakler og det overnaturlige, for å si det slik.
Jeg tror han har rett.
I det siste har vi sett mange muslimske kvinner i Norden stå frem og fortelle om en tragisk barndom i sine muslimske miljøet. Ta f eks Abid Rajas søster. Både bror og søster forteller oss om dypt alvorlige ting, ting vi bør opprøres av, ting vi faktisk bør forsøke avbøte, på vår ellers så skånsomme måte. Men hverken Abid eller søsteren går nærmere inn på det vesentlige i dette bildet, nemlig islam proper. Det kan komme av at hele kulturbildet i Norden unngår denne vinkelen, for alt det måtte være verdt. Abid og søsteren følger «lydig» opp og tipasser seg, men dog uten å forlate islam.
Hm.
Abid har mye å si om islam, som han mener ikke passer inn her i Europa i dag. Søsteren har mye å si om miljøet og de nære relasjonene. Men begge har altså mindre å si om islam per se, islam proper, om vesensforskjellen mellom Allah og den kristne Gud.
Det samme gjelder for så vidt også Nortvedt og Hærsem. De stiller ingen genuint teologiske spørsmål – nesten bare «miljø- personlige relasjonsspørsmål» og kan derfor heller ikke gi noen genuine personlige rent teologisk sett prinsipielle svar.
Hva med de katolske «korguttene» som er blitt misbrukt?
Heller ikke mange av dem kritiserer kirken eller troen eller kristendommen som
sådan, slik jeg har oppfattet det. Man gå i stedet direkte på personene som har
forvoldt skaden, noe som selvsagt er helt legitimt. Nortvedt og Hærsem.
I det store utland kan vi imidlertid finne mange kvinner som
er blitt ex-muslimer, og som ser det hele i et større perspektiv, jeg nevner
bare noen få, slike som Ayan Hirsi Ali, Nonie Darwish, Brigitte Gabriel, (som
riktig nok aldri har vært muslim). Summert, fins det kanskje mange flere menn
som nå har forlatt islam og blitt ex-muslimer, Cemal Knudsen Yucel, er
ett eksempel fra Norge. Et annet er Ibn Warrag som har en omfattende produksjon
bak seg. Om den i Norge nå døde berømte Kubaisi noen gang ble ex-muslim, kan
jeg ikke si noe sikkert om, selv om mye taler for at han ble det.
På HRS har man vært særlig opptatt av muslimske kvinners kår
i mange år, og takk for det, og ikke bare i Norge, men universelt. En stemme
kaller seg «Jeanette», som jeg har nevnt tidligere. Heller ikke hun kommer med
noen dypere analyser av og refleksjon om islam som sådan, selv om vi skjønner
at det er islam hun mener, som egentlig er skyld i hennes dystre dokumentarer
og sin selvbiografi, med støtte fra HRS.
HRS har for øvrig kjørt noen artikler av Anfindsen, som for et par år siden om at han hadde konvertert og blitt muslim, etter i mange år å ha kritisert islam, og kristentroen.
Anfinden tror eller håper at han kan forandre eller
reformere islam ved å stille noen spørsmål inn i muslimske miljøer han nå har
brutt med (uten at han forteller om dette bruddet innebærer at han gjort seg
til apostat). At HRS lar denne fyren holde på, kan skyldes at de lar han bare
dumme seg ut mer og mer, men det kan hende at HRS finner Anfindsens spørsmål så
viktige, reelt, at de solidariserer seg med Anfindsen, og lar han få et fot
innenfor dørsprekken, så å si. I så fall er det bare trist og nærmest mørkt og håpløst,
for da viser jo HRS at heller ikke de har skjønt det vesentlige ved islam.
Anfindsen skriver så ydmykt, så ydmykt, ja, underdanig,
servilt og kvalt, etter min mening:
I mine artikler om «problematiske Koran-vers» har jeg
argumentert for at alle ekstreme, fundamentalistiske, fanatiske og intolerante
tolkninger av Koranen må avvises. Vi har med problemstillinger å gjøre som vil
kunne få avgjørende betydning når det gjelder forholdet mellom muslimer og
majoritetsbefolkningen. Jeg vil derfor si det så sterkt som at storsamfunnet
har krav på å få vite hvilke prinsipper Muslimsk Dialognettverk og dets
medlemsmoskéer legger til grunn for sin tolkning av Koranen.
Legg merke til hva han skriver: … jeg har argumentert
for … i mine artikler … alle fanatiske og intolerante vers … etc. (En
indikasjon her på at Anfindsen mulignes kan sies å lide av noe, en stor lidenskap,
kanskje, ingen vet).
Han skriver: Og helt spesielt ber jeg MDN svare på om
dere anser at vers 2:62 i Koranen (som snakker om toleranse overfor jøder,
kristne og andre troende) er gyldig i dag, eller om dere mener det er blitt
(eller i visse situasjoner kan bli) «nullet ut» av 3:19, 3:85 eller andre
Koran-vers (altså slik at 2:62 ikke lenger gjelder på grunn av
abrogering/naskh).
Bare dette at han formulerer og posisjonerer seg på denne måten, viser at han ikke har fått med seg kjernen i islam og at han derfor ikke forsto noe som helst, allerede da han konverterte til islam.
https://www.rights.no/2025/02/apent-brev-til-muslimsk-dialognettverk/
Se denne og bli redd:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/sanne-konspirasjonsteorier-baghdadi-og.html
og denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
-pluss alle de andre artiklene jeg har skrevet om Anfindsen tidligere her på bloggen, (jeg orker ikke å linke, i skrivende stund).
Til hovedanliggende denne gang:
Hvordan oppfattet man Amen på Jesu tid eller noen tid etter hans død og oppstandelse?
Oppfattet de Amen som et mantra? Neppe.
Et svar kan hentes i de apokryfe skriftene, eller gnostiske
skriftene, (som ble forkastet av Kirken), her fra Acts of John.
Joseph Campbell, en svært viktig person innen New Age på 70-90-tallet, skrev en bok sammen med Bill Moyers, en kjent journalist, som het: The Power of Myth.
Om den følgende hymne sier Campbell at «this is one of the
most moving passages in Christian litterature».
https://www.roger-pearse.com/weblog/2021/04/10/the-acts-of-john-and-gnostic-ritual-dances/
http://www.gnosis.org/library/hymnjesu.html
He bade us therefore make as it were a ring,
holding one another's hands,
and himself standing in the midst he said:
Answer Amen unto me.
He began, then, to sing an hymn and to say:
Glory be to thee, Father.
And we, going about in a ring, answered him:
Amen.
Glory be to thee, Word:
Glory be to thee, Grace.
Amen.
Glory be to thee, Spirit:
Glory be to thee, Holy One:
Glory be to thy glory.
Amen.
We praise thee, O Father;
we give thanks to thee, O Light,
wherein darkness dwelleth not.
Amen.
XCV
Now whereas we give thanks, I say:
I would be saved, and I would save.
Amen.
I would be loosed, and I would loose.
Amen.
I would be wounded, and I would wound.
Amen.
I would be born, and I would bear.
Amen.
I would eat, and I would be eaten.
Amen.
I would hear, and I would be heard.
Amen.
I would be thought, being wholly thought.
Amen.
I would be washed, and I would wash.
Amen.
Grace danceth. I would pipe; dance ye all.
Amen.
I would mourn: lament ye all.
Amen.
The number Eight (Ogdoad) singeth praise with us.
Amen.
The number Twelve danceth on high.
Amen.
The Whole on high hath part in our dancing.
Amen.
Whoso danceth not, knoweth not what cometh to pass.
Amen.
I would flee, and I would stay.
Amen.
I would adorn, and I would be adorned.
Amen.
I would be united, and I would unite.
Amen.
A house I have not, and I have houses.
Amen.
A place I have not, and I have places.
Amen.
A temple I have not, and I have temples.
Amen.
A lamp am I to thee that beholdest me.
Amen.
A mirror am I to thee that perceivest me.
Amen.
A door am I to thee that knockest at me.
Amen.
A way am I to thee a wayfarer. .
XCVI
Now answer thou unto my dancing.
Behold thyself in me who speak,
and seeing what I do,
keep silence about my mysteries.
Thou that dancest, perceive what I do,
for thine is this passion of the manhood, which I am about to suffer.
For thou couldest not at all have understood what thou sufferest
if I had not been sent unto thee, as the word of the Father.
Thou that sawest what I suffer sawest me as suffering,
and seeing it thou didst not abide but wert wholly moved,
moved to make wise.
Thou hast me as a bed, rest upon me.
Who I am, thou shalt know when I depart.
What now I am seen to be, that I am not.
Thou shalt see when thou comest.
If thou hadst known how to suffer,
thou wouldest have been able not to suffer.
Learn thou to suffer, and thou shalt be able not to suffer.
What thou knowest not, I myself will teach thee.
Thy God am I, not the God of the traitor.
I would keep tune with holy souls.
In me know thou the word of wisdom.
Again with me say thou:
Glory be to thee, Father;
Glory to thee, Word;
Glory to thee, Holy Spirit.
And if thou wouldst know concerning me, what I was,
know that with a word did I deceive all things
and I was no whit deceived.
I have leaped:
but do thou understand the whole,
and having understood it, say:
Glory be to thee, Father.
Amen.
-
https://www.gotquestions.org/Acts-of-John.html
https://en.wikipedia.org/wiki/Acts_of_John
http://www.gnosis.org/library/actjohn.htm
At hymnen kan beskrives som gnostisk, kan begrunnes med visse grunnleggende likheter med et annet gnostisk skrift, som jeg for min del assosierer med profeten Muhammed (eller hans lære), se denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html
Hymnen utstråler kanskje en noe litt for påtakelig skjult
panteisme. Gud er i alt, ja, Gud er alt, alt er Amen, slik Jesus først og
fremst er Gud, og faktisk ett med Faderen, som hele tiden er både-og. Det kan
oppfattes dithen at Gud også er en aktiv agens i dret onde.
Kjernen i det kjetteriet som ble kalt Free Spirit, Fri
Ånd (Fritt sinn, kanskje), ligger i de innviddes holdning til seg selv: De
trodde de hadde oppnådd en fullkommenhet så stor at de ikke var i stand til å
synde. De avviste boklig lærdom og teologiske spissfindigheter; de jublet over
å kunne ha direkte kontakt med Gud, ja, de følte seg så forent med den
guddommelige essens at de trodde de var ett med Gud. Dette løste dem så i sin
tur fra enhver selvbeherskelse. Enhver impuls ble betraktet som en guddommelig
kommando. De kunne da også omgi seg med allslags verdslig eiendom og de kunne
nå lyve og stjele eller være utro uten å føle noen som helst anger eller dårlig
samvittighet. For når sjelen innvendig var fullstendig oppgått i Gud fantes det
ingen grunn til at ytre handlinger skulle være forkastelige. (Norman Cohn, The Persuit of
the Milllenium, 1957).
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html
Og se denne:
… Himmelen er ikke et sted, men Kristi åndelige nærvær. Bibelens gudsbilde var utilstrekkelig: Synd er ingen handling, men en tilstand, dette å være avstengt fra vår guddommelige natur. På mystisk vis er Gud tilstede i vår synd, som egentlig ikke er noe annet enn Guds mørke side, et fravær av lys. (Armstrong nevner så i forbifarten Fox, Wesley og Zinzendorf for å antyde likhetstrekk! Det B var interessert i var å prøve å internalisere en gud som var blitt fjern og inhumant objektiv og omvandle tradisjonell doktrine til religiøs erfaring).
Clarkson hevdet at siden Gud skapte alle ting gode, kunne synd bare eksitere i fantasien og Gud hadde i Bibelen selv sagt at Han skulle omskape mørke til lys, (In A Single Eye).
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Tilbake til hymnen, og Amen:
Jesus som menneske, helt og fullt, og da som person, kommer i bakgrunnen. Hymnen avslører kanskje et behov for å gå opp i altet, ved å underlegge seg han som Er altet, allerede «alt i alle», (men dog bare litt gradsforskjellig). Vi ser kanskje et behov for å tilegne seg altet via Jesus, eller tilfredstillelsen av «tanken» på at Altet, dvs. underlegger seg «gruppen», eller menigheten, rundt ham. Den enkelte troende synes å he behov for å gå opp i alt, et behov som da – av omgivelsene - kan tolkes som spesielt fromt og oppofrende, i og med at man da ofrer seg for «de andre» ved å bli ett med dem, og Han som objektivt sett er offeret, in personae, og personlig, i det større drama, - dette at frelseren, som da er dem selv, ofrer sitt liv og går i døden og slik leverer det ultimate offer.
For så vidt kan vi se noe typisk moderne karismatisk i
hymnen: Det fins minst to typer kristne, de som er innafor og de som er ute (og
som går tapt). De som er innafor er de som lar seg mest gå opp i Kristus, via
Ånden, f eks tungetalen og Åndsdåpen, (som jo gir en erfaring man kan bruke som
endelig og absolutt bevis på særlig utvelgelse, særlig sikker favør, og mer enn
bare gratis nåde, en passiv mottakelse som kanskje ikke virker).
Ser vi litt tilbake historisk, finner vi dette, fra Europa,
for kort tid siden, i evighetsperspektiv:
«Their disagreements revolved around one issue. Luther believed that man was "…saved and justified by faith alone." The Brethren of the Law of Christ, like Hus, felt that for faith to be genuine, it must find expression through day-to-day Christian living. They said it was not a matter of faith or works, but of "faith that works,", insisting that faith ought to be visible in the lives of those who profess it.
Ironically, more than a century later, when Count
Zinzendorf the leader of the renewed church and John Wesley the founder of the
Methodist movement discussed the same issue, Zinzendorf would sound as if he
were defending the position of Luther, and Wesley that of the early Moravians!
Wesley's reflection on that conversation would serve as good commentary about
this and many other discussions between Christians of different outlooks.
Wesley said, "Our quarrel is altogether about words."
Vel, handler det bare om «words»? Jeg tror ikke det. Ordene
ordner aktivt. Og unge piker må gjerne klage eller sutre; det inngår i de store
motsetninger som forefinnes i kristentroen selv. Og dette i sin tur sørger for
en slags dialektisk nødvendighet henimot det bedre, henimot et samfunn som ikke
brutaliserer seg overfor sine «minste», og ignorerer dem, «noen minste» som da
får gitt ut bøker og får klaget sin nød, som da alle unisont styrter til for å hjelpe
eller avhjelpe – fordi emosjoner jo er så menneskelige og sant medmenneskelige,
og derfor så sant, så, sant og genuint kristne …
Se ellers om Amen:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
… Et etter min mening godt eksempel på hva det er som skjer
i overføringer, er Matt 16.16, der Peter på spørsmål fra Jesus svarer at
Jesus er Guds enbårne Sønn, Messias. Det som skjer er at Peter gir sitt Amen
til Jesus, som selv er Amen. Begge blir dermed stående fast i relasjonen, slik
vi kan tenke i forbindelse med Jes 7. 9. Tidl biskop Per Lønning bemerker:
Selve det hebraiske kjerneordet for «tro» er dannet av en stamme som betyr
«fast», «stødig». Betydningen er dermed «å anse for stødig, å støtte seg til».
Jesaja har et ordspill på dette: Im lo ta-aminu ki lo te-amenu:
Dersom dere ikke holder for stødig (tror), skal dere ikke bli stående stødig!
Se mer her: Hvem
sier du han er? og Amen
- kan du avtale Gud? og Kjærligheten,
Agapen og Livets Tre.
http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
… Mennesket er faktisk – sett i kraft av denne kategorien
- det eneste levende vesen på jorden som kan si «Amen». Og den nødvendige
forutsetning for å unne si Amen, fritt og utvunget, er at vi ser synden som en
realitet som rammer oss inn til margen, i vårt innerste vesen, både i vårt hode
og hjerte, ja, til og med i vår mage.
Amen forutsetter frihet, Amen er det grunnlag på hvilket vi kan nærme oss Gud overhodet. Synden blir slik sett ikke noe som knuger og marter oss, men snarer en destruksjonskraft som kan frigjøre oss, hvis vi da ikke «synder på nåden», som det heter.
Hvis vi «synder på nåden» ser vi ikke det juridico-religico menneske og den juridico-religico dimensjon for det det er. Vi ser ikke behovet for frelse og rettferdiggjørelse. Akkurat som det gudløse samfunn i seg selv ikke vil evne å se det. Det juridico-religico element er ikke bare en integrert part i dette å være menneske, i menneskets vesen, det står komplementært til selve dette å være menneske overhodet. Det er dette jeg forsøker å klargjøre og fordype meg i som en erkjennelsesvei med alt dette, som et bevis for Gud, eller en vei til Gud, som Thomas Aquinas vil kalle sine «gudsbeviser». …
Men hva er tro, hva er en avtale, og hvor kommer de fra, hvis de ikke kommer fra oss selv? Det vi trenger og som genuint og spontant kan tilfredsstille oss, dypest sett, kan ikke være annet enn en allmektig frelser, og alle i Vesten burde vite hvem det er. Han er ikke absolutt avhengig av tid og rom. Han transcenderer – overskrider - tid og rom. Hans navn er Herren, Jesus Kristus, Guds Sønn, se Matt 16. 16.
Samtidig er Jesus Kristus tid og evighet i ett. Han er
imidlertid blitt «et stykke» samtidig som han er «det hele», udelt, slik Gud må
være, skal Gud være Gud. Men å ta dette inn over oss på alvor, forstå det,
forholde oss til det, ja, ønske og ville at det skulle være slik, ja, det er et
spørsmål for dagens mennesker, et spørsmål og en problemstilling som ikke
opptar dem det minste.
Selve konseptet synes helt irrelevant og bortkastet tid å beskjeftige seg med, endatil «på avstand og om så bare for den kognitive lekens skyld. Man står helt fremmed for den tanke at Gud faktisk kan avtales, at vi kan avtale hvem Gud er og hvilken Gud vi vil ha, og hvilken Gud vi «vil gjøre», som Luther er inne på.
Men dette er det altså nærmest blasfemisk å hevde innenfor
et altoppslukende sekulært eller ateistisk paradigme. For i dette paradigme må
alt knyttes til det ontologiske, det som er, eller bedre – i vårt
paradigme – det som foreligger. Det sier seg da selv at det blir umulig å tale
om Gud. Ja, til og med i «teologiene» blir det da umulig å tale om Gud, slik
den berømte og meget innflytelsesrike teologen Tillich, sier. Taler man
om noe, taler man om noe foreliggende, noe som vi kan forføye over, og dette er
avguderi, skal vi følge Tillich, som vi forstår og er enig med, men bare
på hans premisser, det fins andre premisser å finne som fører til et annet og
mer radikalt resultat, og det er «her» jeg er.
Men vi mener altså at det fines en vei, hvis ikke flere,
utenom dette «dilemmaet», denne umuligheten. Og veien utenom er å inngå en
pakt om hvordan Gud er, idet vi postulerer hva Gud bør være. Men å
postulere, er å tro, og ifølge det vi nettopp sa ovenfor, så er troen en nåde
vi må motta utenfra. Vi sier i den kristne trosbekjennelse at «Vi tror på Gud,
vi tror på Jesus Guds sønn, vi tror at han sto opp fra de døde» osv.
Et eksempel på at det går an å avtale om hvem Gud er og skal være, ligger i dette trospostulatet:
«Gud er Ånd – (det står «a» Spirit i originalen, noe som er problematisk i seg selv, men dette lar vi ligge) - Gud er altså Ånd, evig, ubegrenset og uforanderlig, i hans vesen visdom, makt, hellighet, rettferdighet, godhet og sannhet). (Se her om Kjærligheten og Livets Tre, som passer «som fot i hose» i dette perspektivet. Det må nevnes at postulatet står i Westminister Shorter Cathechism og Charles Hodge kaller denne beskrivelsen av Gud er «probably the best definition of God ever penned», (fra s 21 i J. I. Packer: Knowing God).
Se mer om magi og hypermagi, en magi som rir oss i dag, og som folk ikke er klar at de rir på, og blir ridd av:
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
Om Liv Søvde Kallevig, og visse greske begreper, (alltid relevante):
http://neitilislam.blogspot.com/2025/02/liv-svde-kallevigs-misjon.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/en-palett-av-gratis-godhet-takk.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/07/katar-og-albigensertendenser-i-var.html
… Loven viser til de fem Mosebøkene i Det gamle testamentet, eller det man fra hebraisk hold kaller Tanack. Men på hebraisk har vi dessuten andre ord som kanskje er mer dekkende for hva saken dreier seg om. Loven på hebraisk kan bygge på verbet «rahah», en stamme for ordet «å skyte», men også for «lærer», (more), og kan dessuten bety å guide, å vise, å bestemme etc. Loven er da i og for seg ikke Loven slik vi vanlig oppfatter «loven» - som politiets lange arm f eks – i vår kultur. En bruksanvisning heter på moderne hebraisk ho’ra’a, fra samme stamme og rot som more, altså rahah. Ordet kan faktisk bety veiledning eller bare veiledende. Loven er dermed Yarah, ikke Torah, slik vi er vant til å se det. (Jeg bare nevner det, for ikke å være for lovisk … ). Å operere med Yahra, kan gjøre det vanskeligere å avgjøre hva som er rett eller falsk lære, bare for å ha sagt det.
Sangteksten synes f eks å forutsette at når Jesus på korset sier at «Det er fullbrakt», så betyr dette at den troende har et legalt krav på legedom, i og med at Jesus bar våre sykdommer eller skrøpeligheter opp på korset, og at Jesus så å si har forpliktet seg «i lovs form» - med den makt dette gir - å helbrede de troende. Jeg tviler på om en vanlig «universitetsteolog» med hebraisk, latin og gresk i fanget, vil være enig i en slik tolkning, eller om hen vil tolke en slik tolkning som kjettersk eller som vranglære.
Se mer, og gjerne dypere:
http://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Se om greske begreper som har vært, og er, av enorm betydning for troen:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/et-flaneri-om-flytende-sex-normativ.html
Humor – et alvorlig forsøk:
En pastor – eller en som har væt med på laget - forteller at han døpte seg for 30 år siden, - åndsdøpt.
30 år senere, 70 år gammel, finner vi pastoren i Jodrandelven, i Israel. Han lar seg nå døpe i elven, og skildrer dette veldig morsom, med beina i været, og alt helt sant. Han er lykkelig, men plutselig kommer spørsmålet, henvendt til Gud selv:
«Why? … was all this about?».
«You were already baptized once, weren’t you?». The still small voice said.
«Yes» I said. «But … «.
«But it was fun, wasn’t it?» he said.
«Yes, « I said, «It was fun».
Pastoren her forteller dette helt til sist i en bok han har
skrevet, om sitt fantastiske liv, en bok hvor han beskriver hvordan han har fått
være med på den ene mirakuløse helbredelse etter det andre, over hele USA,
næmest.
For the show of it? Spør jeg. (Rock Dewherst – 2021, Confessions of a Charismatic Chreistian).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar