Nei til islam: Ny oversikt, stadig ny innsikt

Denne posteringen er en oppfølger av forrige:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html

Vi lever på en måte alle i et spenningsforhold mellom Marx og Hayek, (Road to Serfdom), og med Bibelen, i hvert fall som en sterkt underbevisst, men like vel indirekte styrende og mer eller mindre veiledende eller overstyrende variabel, faktor og agens. For det er der de fleste beveger seg og er til, i våre tradisjoner, i møtet med dagens aktualitet, en virkelighet som for det meste består av angst og frykt for «fremtidens fundamentale usikkerhet og uvisse». En oppfordring: Blir mer bevisst hva vi står i, all of it, og verdsett det. Eller skal vi bare vente på at «det som går opp må komme ned»?

Fenomenalt, materielt eller overnaturlig, er ikke alt dette til å komme forbi eller bortforklare (redusere). Derfor må vi førsøker å forklare. Vi må søke å sublimere og kanalisere spenningene. Vi må gå til rotforutsetningene i håp om å få nøste i begge ender, fra begge kanter, fra oven og ned og fra bunn til topps, fra i «sten til ånd». I hjerter og sinn, i det konkret daglige.

Det nytter ikke å velge endimensjonaliteten i dag. Om enn det store flertallet nok velger i stor fryd å forutsette at idyllen skal fortsette. Nær sagt koste hva den koste må. Det er gått skadefryd i dette å ønske islamkrikere «ut». Innafor eller utafor, det er selve credoet i dagens forvirring, pluss det emosjonelle credo, som vi styres av, mer enn det som godt er. (Se mange andre steder på boggen).

Ok, let’s get startet, from one ende to another and back again.

Nedenfor legger jeg ved en del linker som ytterligere kan belyse hva jeg her forsøker å si. Vi skal gjennom en rekke steg som innbyrdes liten sammenheng med hverandre ses ut til å ha, men som ved nærmere etterrsyn – eler fordypning, fortrinnsvis, - henger nøye sammen og til sammen danner et helere bilde av helheten enn det man kanskje har fra før, et perspektiv som for øvrig alltid vil bli mangelfull, selv om vi tror at vi «grepet det», i store glimt, til stor fornøyelse fra de som ser annerledes, om det er grunnere eller høyere, hvem vet … før det hele får sin ende og finner at både Hegel og Marx var for begrensede – for hvordan eller forklare eksistensen av det onde, og synden?

De fleste av de tekstene jeg nå legger ut, er ikke typisk obligatorisk pensumtekster og det er kanskje derfor jeg finne dem spesielt interessante. (Jeg har pløyd mer enn nok av obligatoriske pensumbøker fra før og selv om de var og er nødvendige, for helhetsbildets skyld, så var og er de ikke noe «must» for å forså og unne forholde seg til noe som helst, skal man være intellektuelt redelig, sant og si).

Som forrett og kanskje dessær», se disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/serviliteten-og-vestens-selvpafrte.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-1.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-2.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/olso-pride-og-terror-i-allahs-navn.html

Se disse:

· Allah's navn i kontekst 4

· Allah's navn i kontekst 3

· Allah's navn i kontekst 2

· Allah's navn i kontekst 1

(Fra: https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/krisemarximering-i-sinnataggenes.html)

http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/ayn-rand-kant-og-det-ondeste-menneske.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/allmakt-makt-myndighet-autoritet-avmakt.html

Se under etikettene: Synden og syndene 1- 10:

https://neitilislam.blogspot.com/search/label/9%20Synden%20og%20syndene%20i%20islam%20og%20kristendom

Og så til hele poenget:

Jeg er selvsagt ikke totalt enig i alt som kommer frem i følgende oversikt med sitarer herfra og derfra. Poenget er at de både samlet og enkeltvis har gitt meg noe «ekstra» og tenke på og forholde meg til. Og alt til stor nytte ikke minst for dette å kunne forholde meg til mine egne og andres tenkeforutsetninger, generelt. Jeg har kanskje hatt større glede av sitatene enn den lærdommen jeg har tilegnet fra «obligatorisk pensum» og håper at leseren kan si det samme:

Oriana Fallaci expressed that horror in lapidary form:

Europe is no longer Europe, it is Eurabia, a colony of Islam, where the Islamic invasion does not proceed only in a physical sense, but also in a mental and cultural sense… I am an atheist, and if an atheist and a pope think the same things, there must be something true. There must be some human truth that is beyond religion… I am disgusted by the anti-Semitism of many Italians, of many Europeans… Look at the school system of the West today. Students do not know history! They don’t know who Churchill was! In Italy, they don’t even know who Cavour was!… Servility to the invaders has poisoned democracy, with obvious consequences for the freedom of thought, and for the concept itself of liberty… State-run television stations contribute to the resurgent anti-Semitism, crying only over Palestinian deaths while playing down Israeli deaths, glossing over them in unwilling tones… The increased presence of Muslims in Italy and in Europe is directly proportional to our loss of freedom… The Muslims refuse our culture and try to impose their culture on us. I reject them, and this is not only my duty toward my culture-it is toward my values, my principles, my civilization… The struggle for freedom does not include the submission to a religion which, like the Muslim religion, wants to annihilate other religions… The West reveals a hatred of itself, which is strange and can only be considered pathological; it now sees only what is deplorable and destructive… President Bush has said, “We refuse to live in fear.” Beautiful sentence, very beautiful. I loved it! But inexact, Mr. President, because the West does live in fear. People are afraid to speak against the Islamic world. Afraid to offend, and to be punished for offending, the sons of Allah. You can insult the Christians, the Buddhists, the Hindus, the Jews. You can slander the Catholics, you can spit on the Madonna and Jesus Christ. But, woe betide the citizen who pronounces a word against the Islamic religion.

Krisnamurti, 1929, i Truett Andersons Realisme is not what it used to be, s 223,

Kirisnamurti begynte å snakke om at vi må begynne å søke sannheten inni oss og ikke gjennom ytre autoriteter:

«Jeg vil hevde at Sannhet er et land uten oppgåtte stier, (a pathless land), og du kan ikke nærme deg Sannhet ved bar å velge en hvilken som helst sti, en hvilken som helst religion eller hvilken som helst sekt … Og hvis du forstår det, vil du forstå hvor umulig det er å organisere en tro … for hvis du gjør det, vil den dø, krystallisert: den blir en trosbekjennelse, en sketsj, en religion som må pådyttes eller påtvinges andre».

Like sant som under nazismen: Posted on januar 7, 2017 22:45 av Christian Skaug

... Ubegrenset toleranse vil uunngåelig føre til at toleransen forsvinner. Hvis vi lar den ubegrensede toleransen omfatte også dem som er intolerante, og hvis vi ikke er rede til å forsvare et tolerant samfunn mot de intolerantes stormangrep, så vil de tolerante bli tilintetgjort, og toleransen med dem. Med dette mener jeg ikke å si at vi for eksempel alltid bør undertrykke ytringer av intolerante filosofier. Så lenge vi kan motvirke dem med rasjonelle argumenter og holde dem i sjakk i den offentlige opinionen, vil undertrykkelse helt sikkert være svært uklokt. Men vi bør gjøre krav på retten også til å undertrykke dem, for det kan godt hende at de ikke er rede til å møte oss på de rasjonelle argumentenes arena, men snarere begynner å stemple ethvert argument. Kanskje vil de forby sine tilhengere å lytte til noe så villedende som rasjonelle argumenter, og lære dem å besvare argumenter ved å bruke nevene. I toleransens navn bør vi derfor gjøre krav på retten til ikke å tolerere de intolerante. (Karl Popper (1902–1994) Det åpne samfunn og dets fiender (1945).

I boka ”Det liberale dilemma og andre essays” (1968) har filosofen Hans Skjervheim beskrevet det liberale dilemma. Skjervheim tar utgangspunkt i H.C. Branners skuespill Termopylæ (1958).

Hovedpersonen er Stefan Fischer, professor i gresk filosofi, humanist og liberaler. I sin fortvilelse

opplever han at alle barna forlater hans liberalisme. Stefan forstår ikke dette. I prinsippet hevder han

at i hans hus skal alle ha sin fulle frihet. Det eneste han forlanger er at da skal alle glede seg over

livet. Men den friheten Stefan vil gi sine barn, er ikke frigjørende. Tvert imot. Han gjør dem til

satellitter omkring seg selv. Stefan er en liberaler, men en dogmatisk liberaler som aldri har tenkt

over at det liberale standpunktet i seg selv kan være problematisk. Stefan godtar og tolererer alt, så lenge det ikke er i strid med hans mest fundamentale standpunkt: Alle skal være fri, men–

vel å merke innenfor den rammen han selv har gitt. De andres standpunkter blir filialer under hans eget overstandpunkt. Friheten er definert på hans premisser. De liberale prinsippene fungerer her ikke lenger liberalt, skriver Skjervheim. De fungerer som et maktmiddel som stadig sikrer at Stefan har herredømme over situasjonen. Det er dette Skjervheim mener med det liberale dilemma: Når de liberale prinsippene blir satt absolutt, forvandler det hele seg til absolutt illiberalitet.

I Dagen 18. august skriver Jon Kvalbein det han kaller en refleksjon: «Det er verd å merke seg hvordan toleransebegrepet over noen år har skriftet karakter – også her til lands. Toleranse var tidligere forstått som evne og vilje til å tåle meninger som man selv på det sterkeste forkaster, og samtidig kjempe for motpartens rett til å hevde dem. Med tiden er toleranse blitt et krav om at man bør stille nøytral i alle spørsmål som gjelder tro og moral. Den som hevder at noe er absolutt sant eller rett, diskriminerer dem som mener noe annet, sies det. Og dette er uakseptabelt i et samfunn med respekt for individet og alles likeverd. Men en liberal person som tenker sånn, tenker totalitært. Toleransekravet er da smidd om til et uakseptabelt maktmiddel», skriver Jon Kvalbein.

Den slovenske filosofen, kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Slavoj Zizek sa noe av det samme i Klassekampen for en stund siden. Zizek mener toleranse og humanisme er farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet. «Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll – men ikke gjøre noe med at slikt finnes,» sier han. Kan det være så at toleransen er en del av humanismen som glatter over for og gjør menneskene mer spiselige enn de egentlig er? Zizek mener det, men det gjelder hvis toleranse aksepterer alt. Problemet i dag er at toleransen er forbeholdt flertallets mening, en like farlig retning. Flertallet aksepterer ikke alt. Flertallet aksepterer ikke rasisme og fordommer, men de aksepterer en del andre ting, som gjør dem til liberale i mange sammenhenger. Den aksepten gjør dem også til overdommer i flere sammenhenger. Toleransen lager egne regler for hva som er toleranse og hva som ikke er det. Toleransen gjør seg til dommer over andre folks meninger, slik at mannen i gata med avvikende meninger ikke tør å mene noe. … De som hevder seg tolerante risikerer å selv bli intolerante.

Zizek har et poeng når han trekker frem eksemplet Silvio Berlusconi som prototypen på det vi kan kalle «post-moderne sjef». Han ble fremstilt som om han var på lag med folket, som om han var en kompis. I realiteten var forholdet helt forskjøvet, han har all makt, sa Zizek. Han forklarer at dette falske «vennskapsforholdet» gjør det vanskelig å kritisere fordi dominansen rett og slett blir for truende.

Helt siden slutten av forrige århundre har toleranse hatt en dominerende kraft i norsk samfunnsliv. Derfor har denne «falske» toleransen vunnet slag på slag de senere årene. Problemet oppstår nemlig når folk som ikke tør å mene det samme til slutt slutter å mene noe offentlig, nettopp fordi toleransen er blitt så dominerende. Toleranse blir intoleranse og et farlig ord som kan forårsake likegyldighet og det som er enda verre – avmakt.

Derfor ble Protestfestivalen stiftet rundt århundreskiftet. Nå – 15 år senere – er det etter min mening verre enn noen gang. Vi har fått dette ensrettede samfunnet Hanne Nabintu Herland ble latterliggjort for å mene på festivalen for noen år siden. Vi lever i et ensrettet samfunn, er det mange som mener. Magne Lerø nevnte det i Vårt land for en stund siden. Mange andre har sagt det samme.

For 15 år siden skrev daværende biskop Olav Skjevesland i festivalens programhefte: «Toleranse er et av de store honnørord. Toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygge på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andre oppfatninger. – Vel og bra alt sammen! Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet; Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer i ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle ha stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen,» skrev biskopen den gang.

I 2008 var festivalens hovedtema «Toleranse eller intoleranse? Det er spørsmålet». Spørsmålet er høyst relevant fortsatt. Han som kaller seg etikeren i Morgenbladet skrev for en stund siden at «alt for ofte er toleranse et skjermbrett for ren og uforfalsket latskap». Han nevner noe interessant når han skriver at «toleransen har oppdaget at fornuften kan bli tyrannisk der hvor den bare godtar bestemte løsninger som gyldige for alle».

Med andre ord: Toleransen bruker fornuften som rettesnor for egen toleranse. De som hevder seg tolerante er de fornuftige. De andre er de ufornuftige og intolerante, hvis meninger ikke skal ha noen verdi.

Quershi på NRK 160616: En samtidig av profetene Muhammed, Ma’iz bn Malik, erkjente at han hadde hatt sex utenfor ekteskap, og fortalte dette til Muhammed. Muhammed sier til ham: Gå bort og angre på det du har gjort, men Ma’iz kommer igjen og gjentar så overfor profeten hva han hadde sagt og innrømmet. Muhammed svarer da på samme måte som sist, men Ma’iz gjentar hva han har sagt 4 ganger. Da spør Muhammed: Er du gal? Er du full? Han sier nei. Muhammed spør andre: Er han gal? De svarer nei, og Muhammed spør da: Hva er det du vil at jeg skal rense deg ifra? Er det sant det jeg hører, har du gjort det med den og den? Kanskje du bare koste med henne, har du ligget med henne, har du hatt samleie med henne? Ma’iz bekrefter dett og gjentar at han ønsker å bli renset, og da sier Muhammed: Stein ham, og de tar ham med seg til et sted hvor de begynner forberedelsene, men da sier Ma’iz at de må bringe ham tilbake til Muhammed, men de hører ikke på ham og steiner ham der og da. Da Muhammed får vite om dette, sier han at de skulle ha bragt ham tilbake til ham. (Underforstått, antakelig, at Ma’iz burde ha blitt gitt nok en sjanse til å redde livet).

(Kilde: NRK Publisert 16.06.2016, kl. 21:28, på Dagnytt 18 , NRK, nrk)

Hvor vi er nå? Posted on desember 21, 2016 10:35 av Christian Skaug:

… Vår rent sosiale intoleranse tar ikke livet av noen, og den utrydder ingen meninger, men den får folk til å skjule dem, eller avstå fra enhver aktiv innsats for å spre dem. På denne måten bibeholdes en tingenes tilstand som gir mange sjelefred. For når man slipper den ubehagelige prosessen med å bøtelegge eller fengsle folk, opprettholdes alle gjeldende oppfatninger uforstyrret utad, uten at dissidenter som alltid er nødt til å tenke, ilegges noe absolutt forbud mot å bruke fornuften. En grei oppskrift for å sikre fred i den intellektuelle verden, og se til at alt fortsetter omtrent i samme spor. Men prisen for denne typen intellektuell fred er at menneskesinnet ofrer alt sitt moralske mot. Slike betingelser er ikke egnet til å fremdyrke hverken de åpne og uredde personlighetene, eller de logiske og konsekvente intellektene som en gang prydet tenkningens verden. Den mennesketypen man vil finne under slike betingelser, er enten personer som bare tilpasser seg de vanlige oppfatningene, eller hyklere hvis argumenter i alle store spørsmål er ment for tilhørerne, uten at de selv er overbevist av dem … John Stuart Mill (1806–1873) Om friheten (1859)

doc her

«Et parti kan ha ambisjoner om å dominere det offentlige liv, men det bør aldri invadere den private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke tilflukt i. Likevel har ikke fascismen bare forsøkt å styre Italia, den har også forsøkt å monopolisere kontrollen over den italienske bevissthet. Fascismen er ikke fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers bevissthet, den vil «omvende» alle italienere … Fascisme gjør også krav på å være en religion … og dessuten har fascismen et religiøst korstogs høye mål og inhumane uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes». (Den antifascistiske avisen Il Mondo 1041923, (I Hagtvet m fl, Politikk og religion s 78).

«I likhet med andre nye religioner henter ikke leninismen sin styrke fra de mange, men fra et lite antall entusiastiske omvendte hvis nidkjærhet og glød gjør at hver og en av dem har samme styrke som hundre likegyldige. Som andre nye religioner ledes den av dem som kan kombinere den nye ånden, kanskje oppriktig, med å se et godt stykke lenger enn sine tilhengere. Politikere med minst en gjennomsnittlige dose politisk kynisme, som både kan smile og se bistre ut, flyktige eksperimentatorer som av religionen er frigjort fra sannhet og nåde, men ikke er blinde for fakta og erfaring og derfor åpne for anklagen (overfladisk og ubrukelig ettersom det er politikere som er involvert) om hykleri. Som andre nye religioner synes den å trekke frihetens farge og munterhet ut av hverdagslivet og i stedet tilby en grå erstatning i tilhengernes uttrykksløse ansikter. Som andre nye religioner er den skruppelløs. Som andre nye religioner er den fylt med misjonsglød og økumeniske ambisjoner. Men å si at leninismen er troen til en forfølgende og propaganderende fanatisk minoritet som ledes av hykleri, er tross alt ikke å si noe mer eller mindre at det er en religion og ikke bare et parti, og at Lenin er en Muhammed og ikke en Bismarck». (John Meynard Keynes, 1925, i Hagtvet s 80).

Parafrasering av meg:

Partiet islam har ambisjoner om å dominere det offentlige liv, derfor bør vi motsette oss at det invaderer den private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke tilflukt i. Likevel har ikke Islam som parti forsøker å styre Europa, den har også forsøkt å monopolisere kontrollen over den folks bevissthet. Islam er ikke fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers bevissthet, den vil «omvende» alle. … Islam gjør også krav på å være en religion … og dessuten har islam et religiøst korstogs høye mål og inhumane uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes. (Den antifascistiske avisen Il Mondo 1041923, Hagtvet m fl s 78).

I likhet med andre nye religioner eller politiske partier henter ikke islam sin styrke fra de mange, men fra et lite antall entusiastiske omvendte hvis nidkjærhet og glød gjør at hver og en av dem har samme styrke som hundre likegyldige. Som andre nye religioner eller politiske partier ledes islam av dem som kan kombinere den nye ånden, kanskje oppriktig, med å se et godt stykke lenger enn sine tilhengere. Politikere med minst en gjennomsnittlige dose politisk kynisme, som både kan smile og se bistre ut, flyktige eksperimentatorer som av religionen er frigjort fra sannhet og nåde, men ikke er blinde for fakta og erfaring og derfor åpne for anklagen (overfladisk og ubrukelig ettersom det er politikere som er involvert) om hykleri. Som andre religiøse partier og politiske religioner synes islam å trekke frihetens farge og munterhet ut av hverdagslivet og i stedet tilby en grå erstatning i tilhengernes uttrykksløse ansikter. Som andre partier og nye religioner er den skruppelløs. Som andre nye religioner er den fylt med misjonsglød og økumeniske ambisjoner. Men å si at islam er troen til en forfølgende og propaganderende fanatisk minoritet som ledes av hykleri, er tross alt ikke å si noe mer eller mindre enn at islam et politiske parti og ikke bare en religion eller ikke bare et parti, og at Lenin er en Muhammed og ikke en Bismarck. (Hagtvet s 80).

Bertrand Russel 1956: "I am completely at a loss to understand how it came about that some people who are both humane and intelligent could find something to admire in the vast slave camp produced by islam."

In relation to any political doctrine there are two questions to be asked: (1) Are its theoretical tenets true? (2) Is its practical policy likely to increase human happiness? For my part, I think the theoretical tenets of islam are false, and I think its practical maxims are such as to produce an immeasurable increase of human misery.

The theoretical doctrines of Communism are for the most part derived from Marx. My objections to Marx are of two sorts: one, that he was muddle-headed; and the other, that his thinking was almost entirely inspired by hatred. The doctrine of surplus value, which is supposed to demonstrate the exploitation of wage-earners under capitalism, is arrived at: (a) by surreptitiously accepting Malthus's doctrine of population, which Marx and all his disciples explicitly repudiate; (b) by applying Ricardo's theory of value to wages, but not to the prices of manufactured articles. He is entirely satisfied with the result, not because it is in accordance with the facts or because it is logically coherent, but because it is calculated to rouse fury in wage-earners. Marx's doctrine that all historical events have been motivated by class conflicts is a rash and untrue extension to world history of certain features prominent in England and France a hundred years ago. His belief that there is a cosmic force called Dialectical Materialism which governs human history independently of human volitions, is mere mythology. His theoretical errors, however, would not have mattered so much but for the fact that, like Tertullian and Carlyle, his chief desire was to see his enemies punished, and he cared little what happened to his friends in the process.

Marx's doctrine was bad enough, but the developments which it underwent under Lenin and Stalin made it much worse. Marx had taught that there would be a revolutionary transitional period following the victory of the proletariat in a civil war and that during this period the proletariat, in accordance with the usual practice after a civil war, would deprive its vanquished enemies of political power. This period was to be that of the dictatorship of the proletariat. It should not be forgotten that in Marx's prophetic vision the victory of the proletariat was to come after it had grown to be the vast majority of the population. The dictatorship of the proletariat therefore as conceived by Marx was not essentially anti-democratic. In the Russia of 1917, however, the proletariat was a small percentage of the population, the great majority being peasants. it was decreed that the Bolshevik party was the class-conscious part of the proletariat, and that a small committee of its leaders was the class-conscious part of the Bolshevik party. The dictatorship of the proletariat thus came to be the dictatorship of a small committee, and ultimately of one man - Stalin. As the sole class-conscious proletarian, Stalin condemned millions of peasants to death by starvation and millions of others to forced labour in concentration camps. He even went so far as to decree that the laws of heredity are henceforth to be different from what they used to be, and that the germ-plasm is to obey Soviet decrees but that that reactionary priest Mendel. I am completely at a loss to understand how it came about that some people who are both humane and intelligent could find something to admire in the vast slave camp produced by Stalin.

Bertrand Russel i Why Im not a christian: I have always disagreed with Muhammed. My first hostile criticism of him was published in 1896. But my objections to modern islam go deeper than my objections to Marx. It is the abandonment of democracy that I find particularly disastrous. A minority resting its powers upon the activities of secret police is bound to be cruel, oppressive and obscuarantist. The dangers of the irresponsible power came to be generally recognized during the eighteenth and nineteenth centuries, but those who have forgotten all that was painfully learnt during the days of absolute monarchy, and have gone back to what was worst in the middle ages under the curious delusion that they were in the vanguard of progress.

There are signs that in course of time islam will become more liberal. But, although this is possible, it is very far from certain. In the meantime, all those who value not only art and science but a sufficiency of bread and freedom from the fear that a careless word by their children to a schoolteacher may condemn them to forced labour in a Siberian wilderness, must do what lies in their power to preserve in their own countries a less servile and more prosperous manner of life.

There are those who, oppressed by the evils of islam, are led to the conclusion that the only effective way to combat islams evils is by means of a world war. I think this a mistake. At one time such a policy might have been possible, but now war has become so terrible and islam has become so powerful that no one can tell what would be left after a world war, and whatever might be left would probably be at least as bad as present -day capitalism. This forecast does not depend upon the inevitable effects of mass destruction by means of hydrogen and cobalt bombs and perhaps of ingeniously propagated plagues. The way to combat islam is not war. What is needed in addition to such armaments as will deter islam from attacking the West (further), is a diminution of the grounds for discontent in the less prosperous parts of the non-islamic world. In most of the countries of Asia, there is abject poverty which the West ought to alleviate as far as it lies in its power to do so. There is also a great bitterness which was caused by the centuries of European insolent domination in Asia. This ought to be dealt with by a combination of patient tact with dramatic announcements renouncing such relics of white domination as survive in Asia. Islam is a doctrine bred of poverty, hatred and strife. Its spread can only be arrested by diminishing the area of poverty and hatred.

Dorothe Sølle:

Ifølge dogmatisk tradisjon er Kristus en stedfortreder for oss syndere overfor Gud ved at han tar på seg vår skyld og den straffen den betinger. Begge disse forestillingene bunner i en magisk måte å tenke på og NT opererer med begreper som renselse, offer og straff for å understreke betydningen av hva Kristus har gjort for oss, men faller sammen fordi resten av NT opererer med en antropologi som står i motsetning til alt dette. Menn og kvinner forutsettes å være ansvarlige personer overfor verden og stilt overfor andre mennesker og rettet mot deres behov for tilgivelse, hjelp, tilfredshet og sannhet. Jeg vinner mitt eget liv gjennom hengivenhet til andre. Deres helse (wholeness) leger meg, når de går til grunne, går jeg selv til grunne og dette umuliggjør en relasjon bygget på magiske ritualer og metoder. Ingen kan frita meg for skyld som om den var en ting man tok bort fra meg, men de kan frigjøre meg fra den og åpne opp nye perspektiver for meg. Det er ikke bare slik at jeg har begått synder: Jeg ER en synder, dvs: Jeg har aldri vist kjærlighet nok til å forandre verden.

Verdens tilstand anklager meg samtidig som straffen for dette ikke tilregnes Kristus som en representant (merk: Ikke stedfortreder, hun mener mer noe i retning av fullmektig!) for oss, slik magien forutsetter. I stedet får min synd konsekvenser for de som lider uforskyldt … Hvis representasjon her brukes for å unngå eller undertrykke radikal og personlig syndserkjennelse ødelegger det synden i egenskap av å være en substans. Personlighet betyr slutten for all magi og tilgivelsen trenger ikke forstås som om den behøvde en forutgående hevnhandling i form av et soningsoffer som projiseres over på Gud. Guds ønske er å resosialisere oss, ikke å straffe.

En ny forståelse av representasjon som ikke blander sammen Kristus med offerlammet eller syndebukken har den kristologiske basis at Kristus i prinsippet er menneskeheten slik God ønsket vi skulle være, ikke noe mer eller på noen annen måte. Som den førstefødte blant mange brødre representerer Han oss overfor Gud som menneskeheten som sådan og som sådan minner han oss på hva vi er ment å være og i Ham kan vi se hva det er å være et menneske. Jesu menneskelighet kan ikke overgås og Hans krav overfor Gud er absolutte: Alle menn og kvinner har rett til et virkelig liv, et liv Han kalte evig liv. Vi er ansvarlig for livet på jorden og for å skape forutsetninger for et virkelig liv som i praksis nektes mange mennesker. Kristus representerer oss overfor samfunnsmakten, inkludert kirken, slik Han gjør det overfor Gud slik at vi gis en sjanse til å bli virkelig menneskelige, dvs at vi lærer å elske.

Kristus på sin side stiller dermed krav til oss samtidig som Han gir oss et løfte. Han gjør Gud «en hendels», selv om Han er skjult, dvs idet vi misbruker Ham. I Kristus kan vi se hva Gud betyr mennesker iblant og hvordan Gud kan bli levende i oss. Han innbyr oss her og nå til å være i Gud, ikke ved å utsette det evige livet til senere eller ved å gjøre livet avhengig av religiøse eller moralske krav. Han skjenker oss kjærlighet uten annen grunn enn at vi trenger den. … Kristus representerer Gud for dem som er urolige og søker mening og verdier i sine liv og forsikrer dem om sannheten i deres liv. Det er derfor nødvendig å tolke Kristus skal vi unngå å bli lurt av religiøs magi nok en gang. Ikke Kristus i sin historiske form, riktig nok, men i sin gjenoppståtte form, dvs i vår form. Denne Kristus har gjort seg avhengig av oss og Han lever ikke uten i oss; han dør gang på gang uten at det er noen mening i det, akkurat slik vi gjør. Vi representerer derfor den fraværende Gud for hverandre slik at «vi blir Kristus for hverandre» (Martin Luther). Dorothee Sølle i Christ the Representativ, 1967, s 500 i A new Dictionary of Christian Theology ved Richardson og John Bowden).

Fiorenza:

Mange teologer og lærde har forsøkt å redde tidlige kristne skrifter ved å tolke dem som anti- eller kontraimperialistisk litteratur, men det mange overser er disse skriftenes språk likevel målbærer eller impliserer imperialisme og vold, noe som ligger der som en kode i denne språkbruken, og at denne har bidratt til å forme den kristne religiøse og kulturelle selvforståelse og etos gjennom århundrene helt opp til i våre dager. Det er et språk som legitimerer en underordning og en kontroll som ennå ikke er utgått på dato. Det er tvert imot slik – siden den inngår i hellige skrifter – at dette språket er blitt performativt og dermed bestemmende for den kristne identitet og praksis. Et slik språk bør derfor ikke bare bli forstått, men også bli bevisstgjort og kritisk dekonstruert … vi kan ikke bare fortsette med å forholde oss rent historisk til disse skriftene. Det gjelder nå om å engasjere seg i en kritisk tolkning med sikte på å undersøke virkningen av den empiristiske diskursen på språket, billedbruken og selve det kristne budskapet. En slik lesing, som forsøker å dekolonisere den religiøse imaginasjonen, har ikke som mål å hvitvaske de kristne skriftene eller frita Paulus for å ha lagt inn empiristiske føringer i dette språket, men som mål å bevisstgjøre om slike føringer … for de kristne skriftene kunne og fortsatt kan bli brukt som legitimering av imperialistiske holdninger, kolonisering, rasistisk utbytting heterosexistisk forskjellsbehandling, og dette altså fordi de ble formulert i konteksten av det romerske rikets maktutøvelse og derfor avhengig av den imperialistiske politiske kontekst. De fronter en imperialistisk etos: Underkastelse, vold og ekskludering; de taler om G*d og Kristus analogt til de romerske herskerne, som dessuten forutsettes å være menn.

Tom Stark, i The Human Faces of God, s 215 f, istemmer: Kategoriene imperium og patriarki har hindret utviklingen av menneskerettigheter, demokrati og autentisk frihet. Kategorier som «Herre» og «mester» må bli kritisk dekonstruert heller enn å bli konservert ukritisk om Gud og Kristus. Hvis vi ikke makter å komme opp med et nytt språk for å beskrive vår relasjon til det guddommelige, vil disse kategoriene fortsette å dominere vår tenkning selv om Paulus og andre kristnes bruk av disse begrepene kun var ad hoc og samfunnskritisk på den tiden. En av grunnene til at det tok så lang tid før slaveriet ble opphevet er at språket det her er snakk om nettopp ble legitimert av skiftene selv.

Lord Cromer, generalkonsul i Egypt fra 1183 til 1907:

Sir Alfred Lyall fortalte meg en gang: «Nøyaktighet er en forferdelse for Det orientalske sinn. Enhver anglo-indisk person burde alltid ha dette aksiomet på minnet. Mangel på nøyaktighet eller etterrettelighet, som lett degeneres til å bli usannferdighet, er faktisk et mest karakteristiske for Det orientalske sinn.

Europeeren bruker sin fornuft og vurderingsevne bygget på den. Når han uttaler seg om fakta, er det alltid uten tvetydigheter. Han er en naturlig logikere selv om han ikke har studert logikk. Han er av naturen skeptisk og krever bevis før han kan godta sannhetsgehalten i enhver påstand. Når intelligensen hans er oppøvd virker den som en mekanisme. Orientalerens sinn, derimot, akkurat som hans pittoreske bygater, mangler symmetri. Hans vurderingsevne er ganske tilslørt eller vag. Selv om araberen fra gammelt av hadde tilegnet seg en viss høyere form for vitenskapelig, dialektisk tenkning, er nå deres etterkommeres evne til logisk tenkning mangelfull eller utilstrekkelig. De er ofte ikke i stand til å trekke de mest innlysende konklusjoner fra de enkleste premisser, som de likevel aksepterer som gyldige eller sanne».

Unitarian Universalist church:

«Hos oss akseptere vi mange forskjellige trosoppfatninger fordi vi ikke har noen klart avgrensede dogmer eller læresetninger. Noen av oss vil antakelig tro på en gud som er sjalu og nasjonalistisk, slik guden i Det game testamentet er, men andre vil tro på konseptet om en kjærlig Fader til Jesus. Noen vil være enig med Jesus, Gud er kjærlighet. Andre vil slutte seg til Gandhi og mene at Gud er sannhet. Andre slutter seg til vitenskapen og mene at Gud er den første årsak eller til filosofer som viser til gud som selve fokussenteret i universet. Andre definerer gud som den sammenbindende kraft, den som gir mening til våre erfaringer, det godes makt, etc. Generelt sett vil vi unitarianske universalister finne gud i naturens orden, ikke utenfor naturen. Gud blir dermed en naturlig kraft i naturen, ikke utenfor den.

Alle her er ikke enig om det er nødvendig å tro på gud. Noen er humanister som føler at det er viktig å forholde seg til menneskelige og sosiale saker og interessere seg for etiske sider av livet heller enn å pakke dem inn i teologiske og filosofiske spekulasjoner. Mange ener at dette ikke betyr at man benekter ideen om gud, men at dette betyr mange forskjellige ting for mange forskjellige mennesker». (George Marshall, oversatt fra Harold J. Berry, Truth twisters).

I Apostlenes gjerninger kap 16, 30-31 spør en fangevokter apostelen Paulus og Silas: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?». De svarte: «Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli det, du og hele ditt hushold».

Kirkesamfunnet reagerer med forferdelse på et slikt (tilsynelatende) arrogant svar og en representant kommenterer på følgende måte:

«Dette viser hvor autoritær ortodoks kristendom har vært helt siden Paulus helt opp til i våre dager. Det falt ikke Paulus inn at fangevokteren kanskje hadde gjort seg opp noen selvstendige tanker som kunne de kunne ha fått frem i lyset og diskutert. Paulus så ingen som helst grunn til å oppfordre mannen til å tenke selv og reflektere over eventuelle spørsmål og til å forsøke å komme i kontakt med sitt eget hjerte og samvittighet for slik å kunne komme frem til svar på religiøse spørsmål. Paulus sa ikke noe som kunne ha fortalt mannen om de ordene i kristendommen som kunne ha bragt den fremover mot større frihet og personlig ansvar. Det han sa var at dette ikke var noe å diskutere eller veie og teste ut fra erfaringen. Nei, dette er ganske enkelt noe du må akseptere. Vår kirke vil ikke ha noe av dette». Et annet medlem i denne kirken, sa det slik: «Vi er interessert i de etiske relasjonene og dette å kunne forstå livet, vi er ikke interessert i å frelse sjeler; religion dreier seg ikke om trossetninger men handlingsretninger, (Religion is a matter of deeds, not of creeds), det er den naturlige verden vi konsentrer oss om». (Jack Mendhelson, 1964, ibid).

Kirkesamfunnet som det referer seg til heter Unitarian Universalist Association (UUA), også kjent som Unitarians og kan ha rundt 500 000 medlemmer, (1996), verden over her

Immanuel Kants berømte svar:

«Opplysning er menneskets vei ut av dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er manglende evne til å bruke sin egen forstand uten en annens ledelse. Selvforskyldt er denne umyndigheten når årsaken ikke skyldes mangel på forstand, men på besluttsomhet og mot […] Ha mot til å bruke din egen forstand er altså opplysningens valgspråk.»

Om T Jagland:

… Tvert om mener han – i ramme alvor – at vi alle er like og med det samme målet, være seg en Osama bin Laden eller Jagland selv. Som han formulerer det i boken Vår sårbare verden (2002) i kjølvannet av 9/11:

«… men vi glemmer det viktigste — det at vi er en del av en felles menneskehet. Når dette står fremst, over alt annet, og alle andre uttrykk kommer etter det, kan vi oppnå det vi alle vil. Nemlig fred og forsoning. Fredsskaperne er her og alle steder, inne i hver enkelt av oss …»

Jagland fremstår som en betydelig del av problemet.

Knapt noen har bedre formulert «Jagland-syndromet» enn Pascal Bruckner i boken Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme.

«Hele verden hater oss, og det har vi fortjent. Dette er hva de fleste europeere tror, i alle fall i vest. Vårt kontinent er blitt hjemsøkt av angerens plager helt siden 1945. Vi ruger over tidligere grusomheter, kriger, religionsforfølgelser, slaveri, imperialisme, fascisme, kommunisme. Hele Europas historie kan synes som en eneste lang liste av mord og plyndring som har ført til to verdensomspennende konflikter, for ikke å si et utrettelig selvmord. Grusomheter uten sidestykke, industrialisering av mord i stor skala i nazistenes og Sovjetunionens leire, blodige sjarlataner som oppkastes til massenes idoler, radikal ondskap forvandlet til byråkratisk rutine, slik er status».

Bruckners lidelsesberetning fortsetter slik:

«Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’»hrs

Søren Kierkegaard:

Det er saaledes i Verdens Øine farligt at vove, og hvorfor? Fordi man saa kan tabe. Men det ikke at vove, det er klogt. Og dog, ved ikke at vove kan man just saa forfærdelig let tabe, hvad man dog, hvor meget man end tabte ved at vove, vanskeligt tabte, og i ethvert Tilfælde aldrig saaledes, saa let, saa ganske som var det Ingenting – sig selv. Thi har jeg vovet forkeert, nu vel, saa hjælper Livet mig med Straffen. Men har jeg slet ikke vovet, hvo hjælper mig saa? Og naar jeg ovenikjøbet ved slet ikke i høieste Forstand at vove (og at vove i høieste Forstand er just at blive opmærksom paa sig selv) feigt vinder alle jordiske Fordele – og taber mig selv! (Søren Aabye Kierkegaard (1813-1855) Fra Sygdommen til Døden (1849)

Thomas av Aquinas etiske syn grunnlegges på hans syn på Guds natur, på menneskets natur og på naturens struktur. Hans Gud var den allmektige, allvitende, den all-gode og det helt enkle værende som allerede var blitt beskrevet av de muslimske rasjonalistene. Han var selve forutsetningen for alt liv. Han var imidlertid også Skriftens Gud, som «befant» seg svært langt fra å være utenfor tid og rom og som grep inn aktivt i begge, et værende som både var immanent og transcendent.

Ideen om Gud som værende både utenfor og innenfor rom og tid var et like stort problem for Aquinas som for de muslimske filosofene. Aquinas foreslo at Gud faktisk kunne handle tidløst for å bevirke resultater innenfor tiden, et argument som får til og med den ellers til Aquinas så forståelses innstilte Vardy til å stusse. Han innrømmer at det er vanskelig å forstå hva en tidløs handling skulle bety.

Spenningen mellom Aquinas to guder, mellom den helt enkle (usammensatte) Gud og den kjærlige og aktive Gud i Skriftene, mellom ideen om Gud som selve forutsetningen for tilværelsen og Gud som lovgiver og dommer, ligger i selve hjertet av kristentroen. I islam ble denne spenningen utladet bare til en viss grad i de ulike veier de muslimske rasjonalistene og tradisjonalistene tok. Også i kristendommen fantes det en spenning mellom rasjonalistiske og tradisjonalistiske strømninger, men spenningen dem imellom ble ikke utladet slik at det ble et fullstendig skille mellom disse retningene, slik det skjedde i islam, hvor det utsondret seg ulike teologiske systemer, men ble værende i troens sentrum og hjerte. Den spenningen ble så en av kildene for den senere forvandling av kristenheten og den sekulære tradisjonen som skulle komme til å utvikle seg der i motsetning til islam. (Kennan Malik s 151 f)

Kirkegaard avviste ideen om at det kunne finnes en objektiv basis for moralske fordringer. Rasjonelle argumenter kan ikke annet enn å forsyne oss med alternative valgmuligheter å velge mellom, på kriterier som ligger utenfor fornuften. Skal vi innta et moralsk standpunkt, starter vi med visse premisser som vi trekker konklusjonen på grunnlag av. Men dette krever så at vi rettferdiggjør grunnpremissene, noe som igjen krever mer fundamentale premisser. Da oppstår det samme problemet som i utgangspunktet. Kirkegaard insisterte derfor på at argumentasjonsrekken måtte stanse et sted og dette stedet er det stedet vi selv må bestemme oss for å holde fast ved. Aristoteles hadde argumentert for at årsaksrekken i den fysiske verden også måtte stoppe et sted, og det stedet var Gud. For Kirkegaard er dette stedet menneskets fire vilje. Det jeg virkelig trenger, sa han, er å vite hva jeg skal gjøre, ikke hva jeg trenger å vite. I hans Frykt og beven begynner han med fire gjenfortellinger av historien om Abraham og sønnen Isak. I den første bestemmer Abraham seg å ofre Isak i samsvar med Guds vilje, og at han forteller dette til sønnen, som klynger seg rundt foten hans og ber for sitt liv og at Abraham begår et mord ut fra sin egen frie vilje, ikke ut fra Guds vilje. Det er bedre at sønnen tror at jeg er et monster, tenker Abraham, enn at han mister sin gudstro.

I den andre gjenfortellingen fremstilles Abraham som en stille, traumatisert mann idet han skal til å drepe Isak da han plutselig får øye på en bukk som han så ofrer i stedet for Isak. Selv om det er Gud som har plassert bukken der, mister Abraham sin tro. Abraham ble fra den dagen av gammel og mutt fordi han ikke kunne glemme at Gud hadde krevd dette av ham. I den tredje fortellingen bestemmer Abraham seg for ikke å ofre sønnen, men han blir likevel full av tvil og kan ikke finne fred. Han kan ikke forstå at det var en synd at han skulle ha vært villig til å ofre sønnen, det meste verdifulle han hadde, til Gud. Og hvis det hadde vært en synd, hvis han altså ikke hadde elsket Isak så høyt, så kunne han ikke forstå at denne synden kunne bli tilgitt av Gud, for hvilken synd kunne være større?I den fjerde gjenfortellingen gjør Abraham stille og rolig alt klart for ofringen, men da uten at han makter å gjennomføre den. Da han snur seg vekk, ser Isak at Abrahams venstre hånd var knyttet i angst og fortvilelse og at det gikk en skjelving gjennom kroppen hans. Dette får så Isak til å stille spørsmål ved hans tro. Ifølge Kirkegaard er det ingen tvil om at Abraham at Abraham gjorde rett slik Bibelen fremstiller det. Han burde ha fulgt Guds befaling blindt, og i tro. Abraham gjorde som han gjorde ikke fordi han brøt sin moralske forpliktelse, men fordi han valgte å overskride den menneskeskapte moralske orden som ga grunnlag for å handle i samsvar med en overordnet hensikt. Abraham var en troshelt fordi han var villig til å bryte med sin moralske forpliktelse overfor Gud. Det partikulære har rang over det universelle, sier Kirkegaard. Det er paradokset. Gjennom åpenbaringen bringer religionen til fornuften en sannhet som fornuften ikke i seg selv har. Malik skriver: «Kirkegaard forvandler kristendommen til et lukket kar, (sealed wessel), meningsløs for andre enn dem som er villig til å tro uten fornuften. Abraham kunne bare foreta et trossprang, ikke rettferdiggjøre sin beslutning i fornuften. Ideen om et trossprang forankret uten i noe annet enn troen selv, ideen om at en Gud som kan befale ethvert menneske til å bryte med enhver etisk (moral) lov med den begrunnelse at den ikke kan rettferdiggjøres i «worldly terms», er dypt problematisk. Hvordan kan vi skjelne mellom et autentisk kall og en vrangforestilling? Vi kan ikke. Etter 9/11 kan ikke dette sees på annet enn som et stort moralsk sort hull». (Malik s 256 ff).

Paul Tillich: If God is a being, he is subject to the categories of finitude, especially to space and substance. Even if he is called the highest being in the sense of most perfect or most powerful beeing, this situation is is not changed. When applied to God, superlatives become diminuativs. (Hill s 295).

Bultmann: If «speaking of God» is understood av speaking about God, then such speaking has no meaning, for it’s subject, God, is lost in the very moment it takes place. Whenever the ìdea, God, comes to mind, it connotes that God is allmighty, in other words, God is the reality determining all else … every speaking about presupposes a standpoint which is external to that which is being talked about. But there cannot be standpoint which is external to God. Therefor it is not legitimate to speak about God in general statements, in universal truths which are valid without references to the concrete, existential position of the speaker, (s 274 i Hill).

If I thought of God as another being like myself, outside myself, only infinetly more powerful, then I would regard it as my duty to defy him. Yet, man is a ceremonious animal, and utters the word God when he feels thankful, fearful, elated or oppressed, in the contexts of social practises that express such feelings – feelings that are not just subejctive inner events, but ways of relating to the world which have been learned and shared in social contexts, Keat Wards s 214, (from Rhees, Recollektion of Wittgenstein p 107).

Hvis du preker Guds nåde, så forkynn en sann og ikke innbilt nåde; hvis nåden er sann, må du bære en virkelig og ikke en oppdiktet synd. Gud frelser ikke syndere som bare er innbilte syndere. Vær derfor en synder og synd derfor grovt, men gled deg da desto mer i Kristus enda grundigere, for han seirer over all synden, døden og verden. Så lenge vi er her på jorden, er vi nødt for å synde. Dette livet er ikke et bosted for rettferdigheten, men, som Peter sier, vi søker en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor. Det holder at vi i Guds rike nåde vet at Lammet kommer og tar bort denne verdens synder. Når vi er rettferdiggjort ved nåden alene og troen alene, kan vi ta risker i vår tro. Den kristne skal ikke tenke at han tilfredsstiller Gud ut fra gjerninger, men heller stole på hans favør.

Luther:

Den som tror han kan fortjene Guds frelse kan aldri helt konsentrere hverken på Guds herlighet eller det beste for en trengende nabo; man vil alltid tenke på hvor mye tilgodehavende en moralsk god gjerning vil tilføye på egen konto. … hvis noen trenger en tjeneste, gir jeg den gladelig fordi dette gleder Gud, min skjebne ligger trygt i Guds nåde.

«Et slikt tillitsforhold burde frigjøre kristne fra å tenke for mye på moralen. Luther foreslo, for at vi ikke skulle ta våre dygder altfor seriøst, at vi av og til utøvde vår kristne frihet på en lettere harmløs måte, som for eksempel å forsove seg, spise eller drikke litt mer enn normalt og delta i spøkefull omgang. Et tillitsforhold til Gud, mente han, kunne sammenlignes med et godt ekteskap. «Når en hustru og ektemannen virkelig elsker hverandre og har glede av hverandre, og virkelig tror på kjærligheten til hverandre, hvem skulle fortelle dem hvordan de skulle oppføre seg overfor hverandre …. ? De trenger ikke sjekklister for sømmelig adferd, ja, hvis de nå skulle følge slike instrukser, ville noe allerede være galt fatt i forholdet, men i stedet gjør de spontant mer enn det som nødvendig er, og fritt, med et gladt, fredfylt og tillitsfullt hjerte». (s 89 f William C. Placher, The Domestication of Transcendence).

Hvorfor … kom du for å blande deg opp i dette? … I morgen kommer jeg til å dømme deg og brenne deg på bålet som frafallen … Har du noen rett til å avsløre et eneste av mysteriene i den verden du kommer fra? … nei, du kan ikke føye noe til det som er sagt før. I så fall ville du ta fra mennesket den frihet du kjempet slik for mens du var her å jorden. Alt nytt, all ny avsløring av hva du den gang lærte, vill begrense menneskets trosfrihet. For det ville virke som et mirakel. Og i de dager for femten hundre år siden, var i hvert fall trosfrihet mer dyrebar for deg enn noe annet. Var det ikke su som den gang så ofte sa: «Jeg skal gjøre dere fri»? Men nå har du sett disse «frie mennesker» … Ja, denne affæren har kostet oss en hel del, men endelig har vi nå fullført verket ditt. I femten hundre år har vi hatt problemer med denne frihet, men nå er den ferdig for godt … Nå er de mer overbevist enn noen gang om at de er fullkomment fri. Likevel brakte de oss sin frihet og la den ydmykt for våre føtter … Du steg ikke ned av korset da de spottet deg og hånte deg: «Om du er Guds sønn … da … «. Nei, du gjorde det ikke. For du ville ikke slavebinde menneskene med mirakler. Du hungret og tørstet etter en tro basert på en fri vilje og ikke på mirakler. Du lengtet etter kjærlighet fra frie hjerter og ikke etter den slavebundnes servile underdanighet overfor en makt som en gang har for alle har tatt alt ot fra ham … Her er et mysterium vi ikke kan forstå eller fatte. Men er da alt et mysterium, da må jo også vi forkynne dette mysterium og lære dem at det ikke er hjertets frivillige avgjørelse eller kjærligheten som teller, men mysteriet. Og det må de da adlyd blindt, selv om det så skulle gå mot deres egen samvittighet. Så vi er klare. Vi har justert ditt store verk og basert alt på mirakler, mystisisme og autoritet. Og mennesket fryder seg nok en gang å kunne bli ledet som sauer og at den forferdelige gave som hadde bragt dem så mye lidelse, endelig var fjernet fra deres hjerte … Hvorfor komme du da igjen nå? Og hvorfor står du der og ser så rolig og gjennomtrengende på meg med dine sorgtunge øyne?» (s 181, i Collin Chapman: Anklaget og frikjent, Lion Publishing 1981, Luther forlag a/s 1984).

B Brecht i The Decision, 1930, sitert fra The Tyrrany of Cliches, Johna Goldberg, s 276:

Den som kjemper kommunismen må være i stand til både å kjempe og ikke å kjempe, å fortelle sannheten og ikke fortelle sannheten, å utføre tjenester og ikke å utføre tjenester, å holde løfter og ikke å holde løfter, å involvere seg i farlige situasjon og holde seg borte fra farlige situasjoner, å være forsonlig og ikke å være forsonlig. Den som kjemper for kommunismen har bare en dyd, nemlig den at han kjemper for kommunismen.

Viktig, diverse:

Selve essensen i jødenes relasjon til Gud er det etiske aspektet, til og med ritualbudene gjennomsyres av dette. Sann toleranse kan aldri baseres på moralsk relativisme, men forutsetter alltid det godes objektive eksistens. Dette viser seg bl a i at de hebraiske profetene aldri gjorde forskjell på folk, de kritiserte både prester og konger. De kritiserte dem for personlig umoral, avgudsdyrkelse, undertrykkende og inkonsistente lover, arroganse og likegyldighet overfor de fattige, barnløse og enker. De hadde ingen øvrighetsperson i funksjon av å være både prest og konge på samme tid. Dette kan være utgangspunktet for et samfunn som vil være tolerant, for et tolerant samfunn forutsetter at det gis rom for selvkritikk. Det tolerante samfunn er aldri moralsk nøytralt og det er her dets adelsmerke ligger, dets stabilitet og forutsetning for å overleve. Selvsagt ligger det i dette et potensiale for at samfunnet skal bli fullstendig intolerant, det gjelder alle samfunn, men faren for en slik utvikling ble holdt i sjakk av det profetiske embete, omtrent på samme måte som maktfordelingsprinsippet i morderne demokratier sikrer at statsmakten holdes i sjakk ved indre selvkontroll via den lovgivende, dømmende og utøvende makt.

Et annet aspekt ved den hebraiske tenkemåte og deres forhold til Gud og utviklingen av toleransebegrepet er utviklingen av naturrettstenkningen eller forestilling om eksistensen av en objektiv, naturlig lov som premiss for naturrettstenkningen. Ifølge denne oppfatningen eksisterer det en naturlig lov som (riktig nok) ikke er nedskrevet, men som like vel kan erkjennes av mennesket og faktisk er skrevet inn i selve menneskenaturen og som da kommer til uttrykk gjennom menneskets samvittighet og disposisjon eller tilbøyelighet for øvrig. Den naturlige loven er ikke nedskrevet alene i form av De ti bud og de andre lovene, men samsvarer likevel med dem, og dette begrunnes bl a i den tro at Gud er en Gud som både åpenbarer seg og skaper mennesket i sitt eget bilde og til sin egen likhet, Gen 1. 27 og Rom 1. 20. Menneskenaturen ble altså skapt av Gud og dette viser seg i at det faktisk finnes universell enighet om dette, selv om det kan eksistere uenighet hva angår ikkevesentlige aspekter. Den moralske loven, som den naturlig loven også kalles, blir av Paulus tatt for gitt en gang for alle, han skriver da også at denne loven faktisk er skrevet på selve menneske- hjerte, Rom 2. 1. Uten et slikt utgangspunkt er det vanskelig å tenke seg hvordan toleransebegrepet kunne bli så grunnfestet som det nå en gang er i Vesten i dag.

Hos grekerne kommer forutsetningen om eksistensen av den moralske loven som forutsetning for toleranse svært tydelig til uttrykk i personen og filosofen Sokrates’ liv og gjerning. Han engasjerte mer eller mindre tilfeldige mennesker han møtte på torget i lengre dialoger eller diskusjoner som tok sikte på å avklare hva vi mener med begreper som lov, godhet, sannhet og f eks kjærlighet. Han synes å forutsette at mennesket kan vite noe om eksistensen av slik begreper og hva de måtte innebære for alle mennesker uavhengig av tid og sted.

Samtidig innebar den metode han brukte å stille spørsmål på, den ironiske tilnærmingen, at vi umulig kunne ha sikker kunnskap om disse tingene, en innstilling den danske filosofen Søren Kierkegaard på 1800-tallet betegnet som nihilistisk eller agnostisk. Det Sokrates forsøkte på var, ifølge Kierkegaard, å vise at det er nytteløst å finne frem til sikker, positiv kunnskap om virkeligheten i seg selv. Sokrates gjorde alt problematisk, mente han, og Sokrates selv sa jo at han ikke visste noe med sikkerhet annet enn nettopp dette, altså, at han ikke visste.

Var Sokrates holdning et uttrykk for sann toleranse? Mange universitetsprofessorer flere steder mener akkurat det og tanken er da at toleranse må bygges på skepsis og på den antakelse at ingen egentlig vet hva som er forskjellen mellom sant eller falsk, eller godt og ondt, vel, da må alle nødvendig vis være like tolerante overfor alle. En slik tolkning av Sokrates kan imidlertid ikke være sann, i hvert fall ikke fruktbar, den åpner for en skepsis som selv stiller seg åpen for en brutalisering som opphøyer subjektiviteten til til sist å måtte dreie seg om hvem som har rett og galt, sant og riktig, gjennom rå maktbruk, det motsatte av sann toleranse, med andre ord. Det hjelper ingen at Sokratisk tolket et svar han fikk fra oraklet i Delfi om at han var den viseste mannen i verden. Han tolket det slik at hans visdom da besto i å innrømme at han ikke visste. Men det betyr neppe at han ingen kunnskap hadde, slik skeptikerne vil ha det til og slik de selv begrunner sitt syn på hva toleranse er eller ikke er og hva begrepet innebærer eller ikke innebærer.

At Sokrates «tilsto» at han egentlig ikke visste noe innebar altså ikke konklusjonen på spørsmålet, om man altså i det hele tatt kan vite noe som helst, men en begynnelse eller et utgangspunkt for å kunne tilegne seg større klarhet og innsikt. Sokrates metode er ydmyk og utgangspunktet hans er ikke agnostisk. Viten om hva sannhet er blir en vedvarende vei, ikke en blindvei, men en prosess henimot noe, en slags forløsning til slutt, med andre ord, en slutt som kanskje ikke tar slutt, men som likevel henviser til en realitet hinsides i et annet rike. Slik sett kan var det hans dommere som var intolerante, ikke ham selv. Dommerne avsluttet dialogen, mens Sokrates heller valgte å ta sitt eget liv fremfor å bli tvunget til å avslutte den og dermed også for muligheten for å finne en ny plattform for mulige forhandlinger i lys av en større sannhet og noe mer permanent og tydelig. Sannhetssøken blir et mål i seg selv. Å avslutte den intelligente og sømmelige dialog blir identiske med å avslutte selve sannhetssøkingen, en prosess som jo forutsetter at sannheten – på en eller annen måte eller i en eller annen form – kan finnes eller nås frem til.

Etter Sokrates kom Aristoteles som fortsatte sannhetssøkingen og som ga et nytt bidrag for utviklingen av eller forståelsen av hva sann toleranse innebærer. Han måtte forholde seg et par teorier om livet, mennesket og eksistensen som fikk sitt klareste uttrykk i Parmenides og Heraklit-

Den førstnevnte hevdet at det finnes bare En virkelighet eller Ett værende eller Ett eksisterende, om man vil: Selve eksistensen har ingen luker, selv om dens konstitusjon kan være «hullet». Et slikt syn kan minne om en total monisme hvor til og med atomet ikke har noen løsrevet eksistens, det inngår i helheten, noe skille mellom atomet og helheten er i prinsippet umulig. En stein blir i en slik kontekst ikke vesensforskjellig fra et menneske – a human being - fordi de er eller har det samme værendet og fordi værendet utgjør vesenet som med nødvendighet binder dem sammen. Værendet er det primære fundamentet eller vesenet og dette fundamentet eller vesenet er det som ikke kan forandres, det forblir det samme i alle relasjoner, og livet og tingene kan ikke tenkes uten, i prinsipiell forstand. Menneskets natur eller vesen knyttes her til all-værendet, eksistensen som sådan er essensen.

En konsekvens av en slik verdensoppfatning kan være at det blir vanskelig å tenke seg at individet eller personen skulle ha noen forrang i moralske eller juridiske forhold frem helheten, eller si, f eks Staten, klanen, eller Kongen, for den saks skyld, hvis man ser Kongen som inkarnasjonen av hans folk.

På den motsatte side av Parmenides sto Heraklit som er kjent for uttrykket: Man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger. Alt er i forandring, det finnes ingen felles natur som omfatter alt og alle.

Ingen illusjon kan overskride det statiske Ene.

Aristoteles så en delvis sannhet i begge disse tilnærmingene. Han så en kontinuerende enhet i eksistensen og tingene og samtidig en stadig forandring i samme. Men i dagliglivet synes det som om Heraklit her «mest rett». Det stemmer mest med erfaringen at tingene «særer» seg ut fra hverandre, men samtidig fortsetter eller fastholder tingene sin eksistens som seg selv om de forandrer seg under veis.

Aristoteles forsøkte altså å kombinere Parmenides og Heraklits oppfatninger av hva som utgjorde den prinsipielle essens i tingene ut fra et felles for alt og alle helehetsgrunnlag. Han skilte mellom tingens aktualitet og dens potensialitet, mellom hva en ting faktisk kan gjøre og hva en ting faktisk gjør. Ved å betrakte eller forholde hos dirkete til enkelttingene ser vi forskjell og forandring, men samtidig kan vi se en større aktualitet i dette at det er eksistensen i seg selv som utgjør vesenet som holder alt sammen og gjør forandring umulig, sett ut fra et høyere utsiktspunkt, om man vil. Men når Heraklit påstår at ingenting fortsetter i en ting, men at alt ved tingen forandres for hvert nanoøyeblikk, så å si, og for å si det mildt, så tar Aristoteles avstand. En diamant forblir en diamant fra det ene øyeblikket til det andre, diamantens vesen forandrer seg ikke.

Dette får derfor Aristoteles til å påstå at det finnes en felles essens for alle mennesker som mennesker og det er denne essensen som gjør oss til mennesker, til forskjell fra andre ting. Dessuten: Det kommer ikke an på den grad menneskets potensiale blir realisert eller virkeliggjort, mennesket er i kontinuerlig «fastlagt» værende samtidig som det forandres eller forandrer seg. Slik sett blir det lettere å forstå grunnlaget for påstanden om det finnes noe som virkelig er menneskets universelle natur. Vi er mennesker i kraft av vår essens eller vårt vesen som menneske. Dette gjør det så mulig å tenke seg at det finnes noe uforanderlig som overskrider tid og sted og som skjærer gjennom som et udelt transkulturelt og transhistorisk objektivt eller absolutt prinsipp. Dette danner så grunnlaget for det vi kaller toleranse, dette at det fins en moral og et gode som er universelle og overskrider det partikulære. Mennesket kan derfor avfatte eller vedta lover som gjelder for alle mennesker sett i lys av og grunnet på den oppfatning at alle mennesket har del i en identisk, felles natur eller essens. Det fins med andre ord en naturlig lov. Den er ikke nedskrevet i bokstavelig forstand, men eksisterer og virker forutsetningsvis som en lov som eksisterer som en realitet i ethvert rasjonelt vesen, dvs i ethvert menneske ved sine fulle fem og denne loven fungerer da som en rettesnor eller kanskje et innebygd kompass for hvordan mennesket kan få et godt liv.

“The worst form of inequality is to try to make unequal things equal.” –Aristotle

In Christianity in Crisis, Hank Hanegraaff summarizes the theology of Kenneth Hagin (considered by many to be the father of this movement) as found in his booklet How to Write Your Own Ticket with God:

In the opening chapter, titled “Jesus Appears to Me,” Hagin claims that while he was “in the Spirit,” Jesus told him to get a pencil and a piece of paper. He then instructed him to “write down: 1, 2, 3, 4.” Jesus then allegedly told Hagin that “if anybody, anywhere, will take these four steps or put these four principles into operation, he will always receive whatever he wants from Me or from God the Father.” That includes whatever you want financially. The formula is simply: “Say it, Do it, Receive it, and Tell it.”

Step number one is “Say it.” “Positive or negative, it is up to the individual. According to what the individual says, that shall he receive.”

Step number two is “Do it.” “Your action defeats you or puts you over. According to your action, you receive or you are kept from receiving.”

Step number three is “Receive it.” We are to plug into the “powerhouse of heaven.” “Faith is the plug, praise God! Just plug in.”

Step number four is, “Tell it so others may believe.” This final step might be considered the Faith movement’s outreach program.[2]

Kenneth Copeland states the faith formula this way: “All it takes is 1) seeing or visualizing whatever you need, whether physical or financial; 2) staking your claim on Scripture; and 3) speaking it into existence.” [3]

Paul Yonggi Cho, pastor of the world’s largest church in South Korea, borrowing from the occult, has developed what he calls the “Law of Incubation.” Here is how it works: “First make a clear-cut goal, then draw a mental picture, vivid and graphic, to visualize success. Then incubate it into reality, and finally speak it into existence through the creative power of the spoken word.”[4]

If a positive confession of faith releases good things, a negative confession can actually backfire. Capps says the tongue “can kill you, or it can release the life of God within you.” This is so because, “Faith is a seed . . . you plant it by speaking it.” There is power in “the evil fourth dimension” says Cho.

Hagin informs us that if you confess sickness you get sickness, if you confess health you get health; whatever you say you get. The spoken word releases power — power for good or power for evil is the commonly held view of the movement. It is easy to see why the title “positive confession” is often applied to this group.

As you might guess, the teachings of the “Word of Faith” movement are very attractive to some. If we can produce whatever our hearts desire by simply demanding what we want by faith, if we can manipulate the universe and perhaps even God, then we have our own personal genie just waiting to fulfill our wishes. The similarities between Word of Faith teachings and The Secret are unmistakable.

The New Look: Joel Osteen:

Many Christians can discern the obvious error of New Age teachings behind The Secret and similar books such as Eckhart Tolle’s The New Earth (another Oprah favorite), as well as the over-the-top proclamations of many within the prosperity gospel movement. However when similar teachings are repackaged, reworded and presented in a winsome fashion, a larger number will fall prey. Enter Joel Osteen and his brand of the prosperity gospel-lite. As we will see, Osteen teaches essentially the same theology as his Word of Faith mentors, but he gives it an updated twist.

Joel Osteen has become a household name due to his incredible success. He “pastors” the largest church in America, Lakewood Church in Houston, Texas, which in 2008 boasted average weekend attendance of 43,500, almost double that of its nearest competitor.[5]

Osteen took the helm of Lakewood Church in 1999 upon the death of his father, John. John Osteen was openly a prosperity gospel preacher who founded Lakewood in 1959 and had built it into a 6000 members church before his son replaced him. Joel, who until that point had given leadership to the television ministry of Lakewood and had preached only once before, was thrust into the pulpit and immediately the church began to explode. Today Lakewood services are broadcast in over 100 countries, Joel has written two multi-million seller books, and he, along with his wife, mother, and numerous musicians from Lakewood, travel throughout the world offering an event they call “A Night of Hope.” While most churches struggle to find and keep members, people are willing to purchase $15 tickets to attend “A Night of Hope” and the auditoriums are usually packed.

Osteen has no theological training and it is obvious from his books, sermons and interviews on television that he has little knowledge of the Scripture. Nevertheless, he has caught an unprecedented wave of popularity and could clearly claim the title as the most admired pastor in America . This popularity of course is due largely to his message. Eschewing anything controversial or negative (such as hell or judgment or even sin), Osteen proclaims a message of pure positivism. The title of his first book, Your Best Life Now, summarizes what Osteen has to offer his many audiences. If we will follow certain principles or steps (seven to be exact), so the storyline goes, our existence will be happy, healthy, and blessed with everything that would make this life wonderful. This is a message that appeals to the flesh of unbelievers and worldly- minded Christians and would account for the superstar status that Osteen now has. Of course this is a harsh accusation. I am charging Joel Osteen with being a false teacher: a man who has twisted the gospel to entice the fallen nature of people, who has turned God into a genie, and who has distorted Scripture to present a warm and fuzzy yet warped form of Christianity. In order to see if I am correct or just being mean-spirited, we need to turn to Osteen’s actual words as found in Your Best Life Now.

http://www.svchapel.org/resources/articles/22-contemporary-issues/620-joel-osteen-and-the-prosperity-gospel

Havel:

I sin bog "Fjernforhør" (p.22) siger Vaclav Havel: "Og jeg tror, at hvis verden skal forandres til det bedre, så må noget forandres til det bedre, så må noget forandres først og fremmest i den menneskelige bevidsthed, i selve det nutidige menneskes humanitet, - mennesket må på en eller anden måde komme til sig selv. Det må befri sig for den skrækkelige involvering i alle det totalitæres åbenbare og skjulte mekanismer, fra konsum over repression og reklame til tv-manipulation. Det må gøre oprør med rollen som magtesløs del af en gigantisk maskine. Det må atter i sig selv finde en dybere ansvarlighed for verden, - hvilket betyder en ansvarlighed over for noget højere, end det selv".

Tocquewill:

Jeg ser for meg en talløs skare av mennesker, likestilte og likeartede. De lever opptatt av seg selv og sitt eget, og tenker bare på å skaffe seg de små og tarvelige gleder som fyller deres sinn. Hver enkelt av dem har trukket seg ut av samfunnet og står som en fremmed overfor alle de andres skjebne. Hans egne barn og personlige venner utgjør for ham hele menneskeheten. Hans medborgere lever ved siden av ham, men han ser dem ikke, han berører dem, men merker dem ikke. Han lever bare i og for seg selv, og om han fremdeles har sin familie, må man si at han ikke lenger har noe fedreland.

Over alle disse hever det seg en veldig formynder som påtar seg alene å sørge for deres velferd og våke over deres liv. Den har uinnskrenket makt, den griper inn på alle områder, den er velordnet, forutseende og mild. Den ville ha lignet på foreldremyndigheten, dersom dens formål hadde vært å gjøre menneskene rede til den voksnes liv, men den søker, tvert om, å holde dem fast i barndommen for alltid. Den liker at borgerne trives, forutsatt at de ikke tenker på annet enn sin trivsel. Den arbeider gjerne for deres lykke, men vil være alene om det og den eneste som bestemmer hva som tjener deres beste. Den sørger for deres sikkerhet, forutser og dekker deres behov, skaffer dem adspredelse, tar seg av deres viktigste saker, leder dem i deres arbeid, ordner opp i og fordeler deres arv; hvorfor kan den ikke ta fra dem strevet med å tenke og møyen med å leve?

På den måten vil den for hver dag som går gjøre det mindre nødvendig for menneskene å bruke sin frie vilje; den innsnevrer viljens råderett til et stadig mindre område, og smått om senn berøver den det enkelte individ endog evnen til å være sin egen herre. Likheten har gjort menneskene rede til å godta alt dette. De er blitt innstilt på å tåle disse inngrepene og til i mange tilfelle å betrakte dem som noe verdifullt.

Etter slik å ha tatt hvert enkelt individ i sine sterke hender og ha formet det etter sin vilje, strekker den suverene makt sine armer ut over hele samfunnet. Den dekker det med et nett av kompliserte, detaljerte og uniformerte småregler, slik at selv ikke de mest originale og kraftfulle ånder kan makte å bryte gjennom og heve seg over massen. Den knuser ikke deres vilje, men gjør dem myke og føyelige, og leder dem. Den tvinger sjelden til handling, men setter seg stadig mot det man ønsker å gjøre. Den river ikke ned, men hindrer at noe nytt oppstår. Den tyranniserer ikke, den trykker, demper, svekker, slukker, sløver og forvandler til slutt folket til en flokk fryktsomme og flittige dyr med staten til hyrde.

Det er knapt mulig å forestille seg at mennesker som helt har sluttet å bestemme over seg selv, skulle klare å velge rett når de skal utpeke sine ledere. Man kan neppe tenke seg at et liberalt, aktivt og klokt styre kan bli valgt av et folk av tjenere. Tocqueville, 1839.

Prior to visiting Algeria, Tocqueville supplemented his initial reflections on the Koran with further meditations on both this defining Muslim text and Islam:

Reading the latter [Koran] is one of the most … instructive things imaginable because the eye easily discovers there, by very closely observing, all the threads by which the prophet held and still holds the members of his sect. … [T]hat the first of all religious duties is to blindly obey the prophet, that holy war is the first of all good deeds … all these doctrines of which the practical outcome is obvious are found on every page and in almost every word of the Koran are so striking that I cannot understand how any man with good sense could miss them.

Jihad: Holy war, is an obligation for all believers. … The state of war is the natural state with regard to infidels. Only truces can be made [meaning...can only be interrupted by a truce, not ended]. … After the victory, 4/5 of the booty — land, buildings, and other property — of the defeated I shared out. Two motives: fanaticism, cupidity.

Muhammadanism is the religion that most thoroughly conflated and intermixed the powers in such a way that the high priest is necessarily the prince, and the prince the high priest, and all acts of civil and political life are more or less governed by religious law. … [T]his concentration and this conflation of power established by Muhammad between the two powers … was the primary cause of despotism and particularly of social immobility that has almost always characterized Muslim nations.

And following his first sojourn in Algeria, Tocqueville compared Islam’s lasting impact with that of Christianity (and the latter’s possible disappearance), in an October 1843 letter to Arthur de Gobineau:

If Christianity should in fact disappear, as so many hasten to predict, it would befall us, as already happened to the ancients before its advent, a long moral decrepitude, a poisoned old age, that will end up bringing I know not where nor how a new renovation. … I closely studied the Koran especially because of our position with regard to the Muslim populations in Algeria and throughout the Orient. I admit that I came out of that study with the conviction that, all things considered, there had been few religions in the world so dreadful for men as that of Muhammad. It is, I believe, the major cause of the decadence today so visible in the Muslim world and though it is less absurd than ancient polytheism, it’s social and political tendencies, in my opinion much more to be feared. I see it relative to paganism itself as a decadence rather than an advance.

http://www.isioma.net/sds100425.html

Ghazali – til og med – funderte på om, eller hvordan, Allah konsistent kunne fastholde rekkefølgen eller forløpet når ild brenner bomull, men han stengte døren til videre drøftelser av dette problemet og om hvorvidt vi kan ha reell kunnskap om dette komplekset. Han nøyde seg med å si at en eventuell innebygd disposisjon for saker og ting til å anta ulike former varierer med årsaker som for oss forblir skjult, og det er ikke mulig for oss kjødelige å erverve oss kunnskap (i egentlig forstand) om dette. Å tenke slik innebærer da at det ikke fins noen entelechy, ikke noe som heter «å ha innebygd i seg selv et mål eller et formål, (eller noen final årsak), slik Aristoteles så det. Allah handler ikke teleologisk og hans skapninger har ingen telos.

Å hevde noe slikt, at potens og aktualitet blir samtidige, innebærer at man kommer veldig nær å benekte kontradiksjonsprinsippet, dette at en ting ikke kan være og ikke-være på samme måte, på samme tid og på samme sted uten at alt oppløses i det absurde, tilfeldige eller i absolutt inkoherens.

Tanken illustrerer hvor langt asharitene var villig til å gå for å forsvare Allah’s suverenitet og allmakt, et hovedpoeng eller et absolutt førsteprinsipp for asharitene. Potensialitet blir et fremmedord for dem, i flukt med tanken på at et atom jo ikke kan tenkes å være noe annet enn sine uendelige øyeblikk av eksistens. Det fins ikke noe «skal» eller «kan» eller «må» bli. Det som finnes er med andre ord ikke noe annet enn ren akt (umiddelbart skjeende) eller handling og hvor Allah da er den ene (og alene) handlende.

Mye går tapt når man benekter potensialitet. Aristoteles ide om akt og potens var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan det kunne være mulig at en ting forandret seg og samtidig ga skinn av å forbli den samme. I førsokratisk tenkning kom filosofene opp med to løsninger: Enten at alt var i forandring og at ingenting forble eller fortsatte å være det samme, Heraklit, eller at alt forble ved og i seg selv og at forandring var og ble umulig eller en illusjon, Parmenides. Begge disse forestillingen stred mot sunn fornuft og den antakelse at tingene jo forandrer seg, men at de likevel samtidig forblir de samme. Noe forblir det samme gjennom forandringen. Den posisjon asharitene tok minner sterkt om den Heraklit inntok. Spørsmålet knytter an til et spørsmål Sokrates stiller til en av sine elever, Cratylus: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite noe som helst? Kan vi med sikkerhet si at vi kan ha kunnskap hvis alt forandrer seg kontinuerlig og ingenting forblir det samme? For hvis kunnskap også med nødvendighet forandrer seg og mister sin identitet eller essens, hvordan kan vi da kjenne eller vite eller fastslå hva denne kunnskapen virkelig består i, eller om den i det hele tatt eksisterer her og nå?

Asharitene får dermed et grunnleggende problem å svare for: Hvis prinsippet var sant, hvordan kunne man vite at det var sant! Hvordan kan man vite at alt er i forandring uten at noe i den som betrakter forblir det samme? Hvordan kan med andre ord hukommelse eller minne eksistere, selve grunnlaget for enhver identitet eller sivilisasjon?

Dessuten: Den «viten» asharitene mente de hadde, hvordan ville den la seg empirisk bevise? Så hvordan kunne asharitene omfavne de greske skeptikerne til de grader og gjøre deres grunnposisjon til deres eget?

Fazlur Rahman sier det slik: «Mutakallimene benektet Aristoteles skille mellom form og innhold som en forutsetning for å kunne benekte naturlige årsaksrekker … inntil dette nærmest ble et kardinalpunkt i den religiøse dogmatikk, som hevdet skapelsens tidsbundethet og dermed islamsk eskatologi. De begynte med en konklusjon de trakk fra hva de fant i åpenbaringen (Koranen), og sluttet fra denne hva de mente var nødvendig for å kunne opprettholde en konsistent metafysikk. Dette drev dem så til å slutte at det ikke fantes noen egentlig årsaksrekke i den naturlige (fyisiske) verden. Kort sagt: Asharitene ble tvunget av egen teologi til å benekte virkeligheten».

Macdonald sier det slik: «Asharitenes filosofi er en skepsis som ødelegger menneskets mulighet for å se Gud som ett enste sammenhengende og gedigent faktum i universet». (s 88-90 i Reilly).

I 1992 oppretthold høyesterett i USA som presendens en begrunnelse gitt i Roe v. Wade fra 1973 i dommen mellom Planned Parenthood v. Casey, men da ved å utvide retten til privatliv eller strengt intime personlige valg (privacy) som grunnlag for retten til fri abort til å omfatte nær absolutt autonomi. Denne begrunnes i Det 14. grunnlovstilegg i USA’s Konstitusjon. Det heter:

«Vår lov gir grunnlovsbeskyttet rett til å treffe personlige valg hva angår ekteskap, forplantning (procreation), familierelasjon, barneoppdragelse og utdannelse … for disse forhold angår de mest personlige og intime valg et menneske kan gjøre i sin livstid, valg som angår personenes verdighet og selvstendighet (autonomi) og som står sentralt i forhold til den frihet som beskyttes i Det 14. grunnlovstillegg. I hjertet av denne frihet er retten til å definere ens egen oppfattelse av selve eksistensen og universet, og deres mening og selve mysteriet (i og bak) menneskelivet. Trosforestillinger rundt disse tingene kan ikke avgjøre hva en person er hvis de skulle være formet av Staten og under dens tvang.» (Formulert av Judge Kennedy).

Denne uttalelsen ble så lagt til grunn i en annen dom fra 1996: Compassion i Dying v Washington, hvor Judge Stehphen Reinardt bekreftet en konstitusjonell rett til å dø. Han kalte også statens begrunnelse for å nekte legeassistert selvmord som grusom.

To år tidligere uttalte en annen høyesterettsdommer, Judge Barbara Rothstein i Seattle, på grunnlag av «the mystery clause» fra 1973 at: «Som avgjørelsen da det gjaldt abort, er en uhelbredelig dødssyks valg å ta sitt eget liv et valg som angår personens mest intime og personlige valg som et menneske kan foreta i sitt livsløp og at dette valget konstituerer et valg som er avgjørende for personens verdighet og autonomi».

(The U.S Supreme Court seem for the time being to have rejected the interpretation of Casey, for on june 26, 1997, it ovrruled federal ruling both in Compassion and Quill, se Relativism by Francis J. Beckwith and Gregory Koukl, 1998 og 2002).

Men se i The Revenge of Conscience av J. Budziszewski s 116: Retten hadde brutt med tradisjonen og ingen slik rett til vold for privatpersoner var tidligere sanksjonert i «common law». Men Roe v Wade hadde stått i 20 år og dette blir så av retten ansett for å ha etablert en ufravikelig presedens og slik sett derfor uangripelig. Retten opprettholdt Roe vs Wade til tross for at den innrømmet at dommen kunne ha blitt avsagt på feilaktig grunnlag og at den var blitt stående i såpass kort tid. «Vi legger likevel til grunn at dommen innebærer en streng presedenskraft og at det foreliggende spørsmål nå ikke dreier seg om Roe’s gyldighet som sådan, uttalte Kennedy, O’Connor og Soter.

I mai 1992 bestemt Høyesterett i USA i Romer v Evans at delstaten Colorado ikke kunne forby staten å tillate en spesiell beskyttelsesstatus til homoseksuelle enda 54 prosent av innbyggerne i et referendum hadde godtatt dette. Justice Anthony Kennedy mente at vedtaket silte ut homoseksuelle som en identifiserbar gruppe om ikke kunne motta slik støtte, slik andre grupper kunne dra nytte av. Kennedy mente at dette innebar den uunngåelige konklusjon at begrunnelsen for å nekte spesiell status her bygget animositet overfor en klasse av personer som ble berørt. Se Beckwith and Koukl s 112, hvor det heter: «I denne rettsavgjørelsen redefinerte Retten prinsippet om å likebehandle alle borgere dithen at alle borgeres oppførsel eller livsstiler nå på samme måte skal likebetraktes».

Er fosteret en person? Justice Harry Blackmun, som forfattet majoritetsbetenkningen i Roe vs. Wade, skrev: «Vi trenger ikke befatte oss med spørsmålet om når et liv begynner. Når den juridiske, medisinske og teologiske ekspertisen på dette området ikke klarer å komme frem til en konsensus, kan domstolen på dette tidspunkt ikke begynne å spekulere». Men Blackmun, stikk imot sin hensikt, klarte dermed ikke å etablere noen nøytral grunn for myndighetene her. I stedet medfører hans begrunnelse at det overlates til den gravide å bestemme hvilke fetus som er verdt statlig beskyttelse og hvilke som ikke er verdt det. (Relativisme s 138).

På tross av at domstolen forutsatte at ingen vet når livet begynner, blir resultatet nettopp at man like vel vet, i og med at selve fødselsøyeblikket blir avgjørende for når et liv begynner, og dermed også når et fetus blir en person.

Men se Budzi i Written on the Heart s 230 hvor han lister opp en rekke medisinske eksperter som ikke er i tvil: Livet begynner ved unnfangelsen.

I The Revenge of Conscience s 100 ff skriver han: Vi kan bryte ned nøytralitet til tre komponenter: Ifølge «Den kvantitative feilslutningen» betyr toleranse å tolerere og dette at jo mer du tolererer, desto mer tolerant er du. Ifølge «Den skeptiske feilslutningen» er toleransens beste fundament at man unngår å ha for sterke overbevisninger om hva som er godt og hva som galt. Jo mer du tviler, jo mer tolerant er du. Ifølge «Den apologetiske feilslutningen» blir den nest beste begrunnelsen for å være tolerant at du nekter å handle på grunnlag av sterke overbevisninger. Derfor: Jo mer pysete du er, jo mer tolerant er du.

Den andre grunn til at dette å være nøytral er så tilsynelatende tiltalende er illusjonen om at vi kan flykte fra ansvaret for våre overbevisninger og valg. «Jeg er uskyldig i denne mannens blod; det er deres ansvar». Pilatus tror at han kan legitimere en ond handling ved ikke å ta parti i konflikten. «Jeg er hverken for eller mot abort, jeg er for fritt valg for den enkelte». Dette er Pontius Pilatus på nytt. Toleranse som en dyd per se består ikke i å tolerere, men å tolerere hva som bør tolereres. Å praktisere denne dyden innebærer å holde ut med ting for å oppnå et større gode eller for å overholde den moralske loven. Den krever ikke at vi unngår sterke overbevisninger, men at vi unngår falske overbevisninger.

(I løpet av trettiårsperioden fra 1960 til 1990 ble det registrert 560 prosents økning i voldskriminalitet; mer enn 400 prosent flere utenomekteskapelige fødsler; en firedobling av skilsmisser; 30 prosent økning av barn som lever i enforelderfamlier; mer enn 200 prosents økning i selvmord blant ungdom og en nedgang på 75 poeng på den gjennomsnittlige SAT testen for videregående skole. ibid Beckwit and Koukl s 75)

Studenter og andre gir ofte inntrykk av at de er veldig sannhetssøkende; de forsikrer om at de ikke ønsker å bli assosiert med holdninger hvor det skapes inntrykk av at det det fins bare en sannhet og ingen annen. De opplever en slik holdning for å være intolerant og snever og noe man bør sky som pesten. De ønsker på individuell basis å undersøke og finne svar på spørsmål som meningen med livet og hva mening betyr overhodet når de skal finne sitt personlige ståsted eller livssyn her i livet. De forsøker å distansere seg så intenst de kan mot å bli konfrontert med påstander om at det fins bare en sannhet. De krever derfor å bli undervist i mange ulike ideretninger eller ideologier. Egentlig mener de i utgangspunktet at det ikke nytter å finne frem til noen absolutt eller objektiv sannhet. En slik sannhets finnes rett og slett ikke. De er nærmest programmert til å forutsette anti-realisme eller dette at sannheten faktisk ikke er relevant å søke etter å oppdage eller bli instruert i, for ikke å si «forkynt i». De tror at sannheten er noe som til enhver tid må finnes opp eller skapes til enhver tid. De tenker at ja, hvis du tror på Gud, så eksisterer Gud for deg og hvis Gud ikke eksisterer for deg, så eksisterer heller ikke Gud. Og av dette følger det jo at det heller ikke finnes noen absolutte eller objektive kriterier for hva som er rett og galt. Rett og galt finnes ikke, punktum finale.

Men ikke bare gjelder dette for studenter over hele fjøla, det gjelder i samfunnet som helhet. Alle tenker mer eller mindre slik: I tror på det jeg vil og du tror på hva du vil, så sant dette gjør at du har det bra og føler deg OK. Sett på en viss måte vil det da være veldig mange i et samfunnet som vil føle seg bra. Trykket blir straks lettere å bære. Jo mindre absolutt man er, jo større lykke for stadig flere.

Med andre ord: Jo lengre bort man stiller seg fra sannheten, og fjernere man kommer fra den, jo bedre, sett fra et «absolutt standpunkt». Den absolutte sannheten synes å være funnet i dette at det ikke finnes noen slik sannhet og at det er dette i seg selv som gjør samfunnet godt å være og mennesket til et vesen som i ett og alt faktisk er godt, - i hvert så langt bort fra syndig som mulig.

Det virker som om skoler og universiteter er veldig interessert i å skape slike holdninger og slik mangel på tro på en absolutt sannhet ut fra egeninteresse, eller ideologisk agenda. Og som et virkemiddel – i form av en slags støtteundervisning – i denne prosessen er det at studentene enten underforstått eller implisitt konfronteres med følgende tanker:

Alle religiøse trosbekjennelser eller dogmesystemer inneholder påstander som kan problematiseres til de grader at de liksom oppløser seg selv, hvis man går grundig inn på dem med et åpent sinn og har de riktige intellektuelle analyseredskapene. Samtidig vil de som forsvarer disse trosbekjennelsene være svært ivrige etter å påvise eller hevde sin egen trosbekjennelses overlegenhet fremfor de andre. De vil ivrig påvise hvor absurde og barbariske de andre bekjennelsene er og fremheve de egne som mer høyverdige. Det disse ikke ser er at de overlater til skeptikere å høste inn triumfen. De kan fortelle dem at ingen slike systemer bør ha forrang eller være moralsk bedre fremfor andre og grunnen er at ingen absurditet bør omfavnes til diskreditt for en annen. At vi avstår fra å felle noen dom om fortreffeligheten av den ene eller den annen absurditeten, er det mest fornuftige vi har å forsvare oss med.

Inntar man en slik posisjon, som filosofen Hume gjorde, vil mange føle seg «trygge» og fornøyde. Man føler seg plutselig ovenpå og uangripelig. Og derfor så er denne posisjonen så utbredt og populær. Å ikke tro på noen absolutt sannhet, er utrolig lett å tro på. Det oppfattes slik at man er er fri eller virkelig har frihet til å tro på hva man ønsker og vil. Gudstro blir i en slik posisjon overlatt til smak og behag eller overlatt til terapi eller annen kulturell eller politisk ekspertise for nærmere behandling. Posisjonen synes da også å innebære at så lenge man bare ikke påstår noe om objektiv eller absolutt sannhet, så kan ingen kritisere en. Man blir da også ansett som tolerant og kan innkassere stor respekt og endog beundring kollegaer og fra andre, særlig fra det kulturelle og politiske etablissement, og spesielt fra universitetenes side. Man vil ikke kunne kritiseres for å komme i skade for å fornærme noen som hevder andre troer og bekjennelser eller mennesker som kommer med andre sannhetskrav. Man tror da også implisitt at det er mulig for muslimer og kristne å leve sammen eller parallelt simpelthen fordi man går ut fra ingen av dem kan hevde at egen tro er mer sann enn den andres. Sannheten, nemlig, oppfattes kun som en størrelse som gir den enkelte og gruppen mening «for dem» og hvem kan da kritisere en annens tro, en annens sannhetspåstand, siden sannheten o er det som gjelder «subjektivt», dvs kontrært på noe «objektivt»?

Det synes temmelig klart at studenter i et slikt åndelig klima – eller mangel på åndelig klima – helst vil slippe å tro på Gud i objektiv forstand og for alt i verden forsøke å unngå å søke etter Gud overhodet. Kristen forkynnelse blir på denne måten helt irrelevant, ja, subversiv eller undergravende og noe fundamentalt sett mistenkelig. Den seirende åndelige tendens samles i den grunnholdning som forteller dem at det ikke betyr noe å søke sannheten – eller noe dypere religiøs eller kristen tro - fordi det som betyr mer er at andre personer og grupper eller trossamfunn gis rom for å føle seg lykkelige med den tro og den sannhet de nå engang har, forfekter og forkynner.

I en slik «Zeitgeist» er det ikke rart at de aller fleste studenter mener at det som er moralsk forkastelig for dem selv godt kan være moralsk riktig for andre. Noen sier f eks at de mener at livet begynner ved unnfangelsen og at abort derfor er mord og at dette er moralsk forkatstelig og at de selv aldri ville ha tatt abort eller gått inn for at partneren gjorde det. Men samtidig kan de mene at det er moralsk forkastelig å hevde at det er umoralsk for andre å ta abort. Det samme gjelder sex før ekteskap eller homoseksualitet: Det er ikke riktig for dem, men rett og riktig for andre. Det virker som om disse unge menneskene er redde for å bli stemplet eller latterliggjort hvis de hevder noe annet. De viker unna å ta et klart moralsk valg og stå for det i den sosiale sammenhengen. Det synes å være mye lettere å virkelig tro på at det ikke finnes noe som heter rett og galt i objektiv forstand, ingen absolutt sannhet. Den høyeste verdi synes å være at man selv må skape sine egne verdier og sin egen sannhet. (oversatt fra Sheryl Arthur i Freedomfighters, s 37 ff i Rob Frost)

Wattletown Sanger:

Som de flest foreldre mener jeg at en av de største gavene jeg kan gi mine barn er å ta moralsk ansvar for sine handlinger. Men å lære dem hva moral er for noe, betyr ikke at jeg skal påtvinge dem eller andre mine normer (virtues). Det betyr at jeg deler visdom og begrunner det jeg står for med dem og så stoler på at andre kan tenke selv og gjøre seg opp en mening på egen hånd.

Mine foreldres moralske normer var dypt forankret i deres religiøse overbevisning, men de var likevel tolerante, dette å ha respekt for andre folks oppfatninger. De lærte meg at fornuftige folk godt kunne være uenige om ulike moralske spørsmål og at en fundamental respekt for andre nettopp innebærer moral på høyeste plan.

Jeg har ofret meg til en karriere hvor jeg har forsøkt å skape en verden som kan sikre videreføringen av denne innsikten slik at min datter Felicia kan nyte godt denne arven. Jeg håper at den toleranse og respekt jeg viser henne som forelder styrkes ved at hun ser hva jeg driver på med hver dag i kampen for den retten alle har til å gjøre seg opp sine egne eninger og treffe sine egne moralske valg når det gjelder å oppdra barn.

For cirka femti år siden grunnlag Margaret Sanger Planned Parenthood for å frigjøre enkeltmennesket fra "et mektig undertrykkelsesmaskineri".

Hun skrev: "Amerikanske menn og kvinner krever ... at de selv fritt skal kunne forme sine liv slik de vil, ikke på vilkårlig kommando av kirken og staten, men slik deres egen dømmekraft og deres egen samvittighet tilsier.

Jeg er stolt av å kunne være med på å videreføre denne kampen for å forsvare denne retten for hver enkelt og deres tro. Når andre forsøker å dytte sine synspunkter på meg, min datter eller noen andre, så er det ikke moralsk riktig, det er tyranni. Det er urettferdig og det er u-amerikansk"

Dorothy Sayers:

“It it is worse than useless for Christians to talk about the importance of Christian morality, unless they are prepared to take their stand upon the fundamentals of Christian theology. It is a lie to say that dogma does not matter; it matters enormously. It is fatal to let people suppose that Christianity is only a mode of feeling; it is vitally necessary to insist that it is first and foremost a rational explanation of the universe. It is hopeless to offer Christianity as a vaguely idealistic aspiration of a simple and consoling kind; it is, on the contrary, a hard, tough, exacting, and complex doctrine, steeped in a drastic and uncompromising realism. And it is fatal to imagine that everybody knows quite well what Christianity is and needs only a little encouragement to practice it. The brutal fact is that in this Christian country not one person in a hundred has the faintest notion what the Church teaches about God or man or society or the person of Jesus Christ.... ...Theologically this country is at present is in a state of utter chaos established in the name of religious toleration and rapidly degenerating into flight from reason and the death of hope.”

“No totalitarian authority nor authoritarian state can tolerate those who have an absolute by which to judge that state and its actions. The Christians had that absolute in God’s revelation. Because the Christians had an absolute, universal standard by which to judge not only personal morals but the state, they were counted as enemies of totalitarian Rome and were thrown to the beasts.”

-Francis Schaeffer, (How Should We Then Live?)

Death of truth, McCallum, s 43:

Modernismen ser på mennesket som maskiner, postmodernismen ser på det som noder eller forlengelser av dets kultur, Terry Eagelton, Litterary Theory.

Ifølge postmodernister bruker Vesten fornuft hovedsakelig som et verktøy man bruker for å kunne splitte (eller dele opp). John McGowan: Vestens fundamentale avhengighet av loven om motsigelse kan betraktes som en fundamental instrumentalitet av dette prinsippet i forsøket på å befeste sin kontroll. Undertrykkelsen av motsetninger både i sinnet og innen samfunnet skjer til fordel for integrasjon og enstemmighet (ensretting) på bekostning av forskjeller og mangfold. 1983.

Benjamin Worf, Language, Thought and Reality, 1956: En persons tankeformer kontrolleres av ufravikelige (inexorable) ubevisste mønstre og lover. Disse systematiserer personens språk og alle språk er et digert mønster-system som er kulturelt bestemte former eller kategorier som personen formidler, men de analyserer også naturen, fanger opp eller overser typer av relasjoner og fenomener, kanaliserer personens måter å resonnere på og bygger hans hus bevissthet.

Edwards og Piper om det onde:

Det er nødvendig at Guds veldige majestet, hans mynde og fryktinngydende velde, rettferdighet og hellighet blir gjort kjent. Det ville ikke ha skjedd hvis ikke synd og straff faktisk var blitt forutbestemt; at Guds herlighet skinner frem, vil ikke skje fullkomment hvis ikke, men fordi disse egenskapene kommer i tillegg til Guds herlige godhet, kjærlighet og hellighet, er det at de skinner frem; nei, de ville ikke ha skint frem i det hele tatt hvis det ikke hadde vært fordi Gud hadde forutbestemt dem til å gjøre det, sik at han kunne både tillate og straffe synd. Det kan ikke være noen annen åpenbaring av Guds hellighet og hat mot synden, eller noen annen eller bedre måte han kunne vise sin hellighet på i sitt forsyn. Heller ikke ville Guds nåde eller hans godhet ha vist seg, hvis det ikke fantes noen synd å tilgi eller noe fare eller elendighet å frelse fra. Uansett hvor mye salighet eller lykke Han ga, så ville ikke Hans godhet kunne bli beundret og verdsatt … Så det onde er nødvendig for at skapningen kan skjenkes den høyeste lykke, slik at Gud kan åpenbare seg i hele sin fylde, etter Guds egen frie vilje, den samme vilje Han skapte verden med nettopp for å herliggjøre seg selv og for å bli herliggjort. (Jonathan Edwards i «The Human Face of God», s 64).

Titusenvis av foreldreløse barn lurer på om de har en fremtid. Vil de ha en fremtid hvis ikke Gud viser seg som allmektig for dem? Når jeg får dette spørsmålet: Tror du at det var Gud som forutbestemte at min far skulle dø?, - så svarer jeg: Ja, Herren gir og Herren tar, velsignet være Guds navn. For den makt Gud styrer alt ondt med, gjør det også mulig for Ham til å styre ditt liv. Han har all makt til å vende dette onde og alt annet ondt i ditt liv til ditt beste for deg i evigheten. Og dette er faktisk ditt eneste håp, både her i verden og i den neste. Hvis du derfor «ofrer» Guds allmakt for å frikjenne Ham for din fars død, så ofrer du alt. Og du vil vel neppe havne der.

Guds allmakt utgjør selve fundamentet for at vi skal kunne utholde denne verdens lidelser, selv om denne allmakten skaper vanskeligheter med å forklare og forstå synden og det onde. Hvem skulle vi ha vendt oss til hvis vi ikke hadde Gud som kunne hjelpe oss med å forstå de lidelsene som han har forutbestemt skulle ramme oss her i livet? Så, ja, absolutt, jeg tror på Guds allmakt og på den trøst som denne gir. (John Piper, ibid, s 65). (Oversatt av meg).

Jacoby, s 65: Jeg blir ofte spurt om noe er godt fordi Gud sier at det er godt eller forbyr han det vonde fordi det er galt? Det riktige svaret er at man ikke kan positivt kan bekrefte noen av disse to spørsmålene og grunnen er at spørsmålene stiller en overfor et falsk eller illusorisk valg. Det første spørsmålet impliserer at Guds moralske dekreter er vilkårlige, og dette er feil. Det andre spørsmålet antyder at det gode og det onde eksiterer utenfor eller eksternt i relasjon til Gud – at Gud er bundet til å følge «reglene», akkurat som resten av oss. Hvems regler skulle dette være? Moral er et uttrykk for Guds karakter. Han skapte ikke moral og heller ikke er han bundet av noen ekstern standard.

Augustin, s 19: Manikeerne var oppkalt etter Mani, en perser født 216. De hadde et dualistisk syn på tilværelsen; at det er en konflikt mellom lys og mørke. Det onde og det gode må derfor ha forskjellig opphav. Det stofflige tilhører den onde fyrste, mens den gode Gud har hånd om alt som er av åndelig natur. Manikeerne avviste derfor inkarnasjonen; at den gode Gud ble menneske i Jesus Kristus. Kristus ble sett på som et spøkelse fra lysets verden, et spøkelse uten virkelig kropp, og som derfor verken kunne dø eller oppstå. (Dagfinn Stærk s 19).

Why I am not a Calvinist, Walls/Dongell s 58: En teologi hvor tanken om at Gud er det perfekte vesen er ikke uproblematisk. For lenge siden viste Platon hvor lett en slik tanke kan implisere en beskrivelse av Gud som et ydderst fremmed eller ukjennbart vesen og derfor helt fremmed for den beskrivelsen vi finner i Bibelen. Platon sluttet at enhver forandring i Gud ville innebære at han ikke var perfekt. Han konkluderte derfor med at en inkarnasjon eller verdslig tilsynekomst ville være umulig.

E Kant:

Det er noen ganger vitterlig tilfelle at vi etter den skarpeste selveksaminasjon ikke kan finne noe annet enn det moralske grunnlag for plikt som kan være sterk nok til å bevege oss til den eller hin gode handling eller dette eller hint store offer. Men det kan ikke med sikkerhet sluttes ut fra dette at det ikke skulle finnes noen form for hemmelig impuls for selvkjærlighet som kunne opptre som en forestilling om plikt, men som da ikke var bestemmende for handlingen. Vi liker å smiske oss selv med at vi styres av edle motiver; i virkeligheten kan vi ikke engang med den strengeste selveksaminasjon dykke fullstendig ned til dybdene i de hemmeligste drivkrefter bak våre handlinger.

(s131 I Kinghorn – The decicion of faith).

Den velkjente egyptiske jesuittfader og islamforsker Samir Khalil Samir ser i alle fall ut til å mene (det) … . Han gir uttrykk for nokså sterke oppfatninger om hva han tenker om muslimers forståelse av trosfrihet (min oversettelse):

«De muslimske ekstremistene sier: ‘Vi respekterer og forsvarer trosfrihet’. Men samtidig tvinger de muslimer til å forbli muslimer og nekter dem å konvertere til annen tro. Da spør jeg: ‘Hvor er samvittighetsfriheten?’ Så svarer de: ‘Ja, men vi forsvarer ikke friheten til å gjøre noe galt’. I realiteten snakker vi to språk og lever i to verdener. I islam finner vi liberale muslimer, som ekstremistene ler av eller reagerer voldelig imot. Liberale muslimer består av intellektuelle, som utgjør kanskje 1 million mennesker, men hva er vel dette i en verden bestående av 1.5 milliarder muslimer?(jfr: http://www.ncregister.com. National Catholic Register: Father Samir on ISIS: ‘What They Are Doing Is Diabolical’).

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11525097/#post_11525097

"... What do you call a photograph of a small plastic crucifix submerged in a glass of urine? If you’re part of the liberal establishment, you might call it “modern art” worthy of a generous taxpayer-funded grant. Or, how about the burning of an American flag in a protest? Our courts say that “act is protected as freedom of expression”!

Now, what do you call a Koran submerged in a toilet? If you were part of the liberal elite, you’d call it a “hate-crime” and a felony, punishable by imprisonment.

Perhaps you may remember my first example. “Piss Christ” was the blasphemous art-piece that shows a miniature of Jesus on the Cross submerged in a bottle of urine, which won an art competition, bagging $15,000 from the National Endowment for the Arts.

But you may not yet have heard about the student at Pace University in New York, who was arrested on charges of criminal mischief and aggravated harassment (both felonies) for twice throwing a Koran into university toilets. Pace University—which stands just four blocks from the Ground Zero in Manhattan and lost four students and over 40 alumni in the September 11, 2001 attacks—initially classified the incidents as “vandalism”. But after some prodding by Muslim students and the perpetually-outraged Council for American Islamic Relations (CAIR), university officials capitulated and referred the matter to the New York City Police Department’s Hate Crimes Task Force, which, naturally, deemed the student’s actions as “hate crimes”.

Ridiculous as they are, these stories help to highlight a perverse “double standards” that has emerged, one that elevates ‘Islam to a protected status’, while continuing to treat Christianity as the ‘source of all that ails America’! ..."

http://www.islam-watc... Tittlen på artikkelen er "Fear the enemy within". ...

Nina Karin Monsen:

"... Metamoralisme er en moralisme som gjør det umulig å forsvare seg. Moralister kan man forsvare seg mot ved å hevde at heller ikke de er perfekte og påpeke brudd på moralske bud. Metamoralister kan man ikke forsvare seg mot før man har erobret den politiske makten til å definere andres uttalelser. For å få lov til snakke politiske ukorrekt, må man inn i den politiske kampen og endre hva som er korrekt.

Dette er nesten umulig, spesielt fordi metamoralistene har annektert minoritetsgruppene som alibi for sin egen fordømmelse av sine politiske motstandere. De fordømmer politisk ukorrekte på vegne av grupper som de beskriver som så svake og stereotype, at enhver ikke-omfavnende uttalelse blir et overgrep. Metamoralistene opererer altså med gisler. ... " "I Norge lever vi på ingen måte i en tolerant kultur. Fordømmelsen er verre enn på mange tiår. Det som gjennomsyrer den moderne kulturen er angst for moral. Mennesker som i dag vil stå frem som politisk aktive, har nesten ingen annen sjanse enn å slutte seg til de politiske korrekte, for å unngå å bli rammet av allmenn fordømmelse.

Hvorfor angst for moral? Moralen er i seg selv et enormt maktsentrum, den lader alle situasjoner og karakteriserer alle personer. Den kristne moral er enkel og allmenn. Først fordi den en beskyttelse for alle. Ingen ønsker å bli løyet om, bestjålet eller bedradd, eller fjernet fra det menneskelige. Men dernest er den en anklage. Budene som oftest brytes er forbud mot løgner om andre, - noe de politisk korrekte er eksperter på - bedrageri, tyveri, korrupsjon og ikke legitimert begjær.

Den kristne moral har makt fordi den utpeker syndere, forteller om skam og skyld. Hvis noen med god grunn opplever seg selv som virkelige syndere, er deres situasjon komplisert. De kan i følge Bibelen slutte å synde og bli tilgitt. Men de kan også ville fortsette som før. Det beste er da å forsøke å få kristne til å holde munn. ""... De selv er blitt moralens kjernegruppe, og må ikke krenkes i noen tekst, noen tale, noen handling, hverken i fortid, nåtid eller fremtid. De er ikke lenger syndere som andre, men ufeilbarlige helter. I virkeligheten krever de kultstatus og moralens undergang på alle områder. " (Nina Karin Monsen: Angsten for moralen)

"Forfatteren Theodore Dalrymple har kommet med noen tankevekkende betraktninger om hva PK egentlig innebærer:

Sitat: Politisk korrekthet er en lightversjon av kommunistpropaganda. Gjennom mine studier av kommunistiske samfunn kom jeg til den konklusjonen at hensikten med kommunistisk propaganda ikke var å overtale eller å informere, men å ydmyke. Dess mindre den hadde med virkeligheten å gjøre, dess bedre var det. Når folk tvinges til å holde munn selv om de blir fortalt de mest åpenbare løgner, eller – enda verre – når de tvinges til selv å gjenta disse løgnene, mister de enhver respekt for ærlighet. Å gi sitt samtykke til åpenbare løgner er å samarbeide med ondskap, og derfor på et vis selv å bli ond. Ens evne til å stå imot hva det nå måtte være, blir dermed undergravd eller ødelagt. Et samfunn av kastrerte løgnere er lett å kontrollere. Jeg tror at dersom du gransker politisk korrekthet, vil du finne at den har samme effekt, og er ment å skulle ha det."

Men som forfatteren Theodore Dalrymple skriver, bliver man ond indeni af politisk korrekthed, fordi ens sjæl langsomt korrumperes af at reproducere løgne. Humanisternes magttrumf ligger i den nedværdigelse, den politisk korrekte borger øver på sig selv ved at modsige virkeligheden igen og igen. Det er en form for ideologisk informeret sadisme. Social kontrol. Og den slags gør folk mærkelige indeni. Normen, forventningen om løgn eller benægtelse af det let konstaterbare, er et fængsel, den enkelte forventes at sætte sig selv i hver dag. Nordkorea oppe i hovedet. Folk lærer af bitter erfaring med udskamning at sige, at 2 + 2 er 5. document her

Political correctness involves the translation of Marxism from economic terms into cultural terms. The premise underlying political correctness is that if the elite can change the language then they can change the way individuals act and thus change society. Political correctness has corrupted the news media, universities, business, Congress, politics, etc. Declaring that some thoughts and words are “correct” while others are not permits those who are among the correct thinkers to escape free competition of ideas by using threats, intimidation, and force against non-correct thinkers. -Edward W. Younkins-

Ansvarlighet, rettferdighet, lov og rett, det onde, hyllest, moralske valg, moralsk forbedring og toleranse – alle disse konseptene synes umiddelbart å gi mening i vårt liv og gir oss en følelse av at det finnes noe som kan kalles folkevett eller sunn fornuft. De er ideer som mennesker finner frem til og oppleves som sanne og riktige helt uanstrengt og naturlig, dvs gjennom en viss distansert intuisjon. De oppleves som medfødte, gjeldende for alle overalt og de kan ikke betviles på annen måte enn ved å bruke mye energi, negativ fantasi og mye overflatisk skepsis – i den tro at man er spesielt dyktig til å sette andre fast i diskusjoner – hvis man vil rokke eller undergrave dem, av en eller annen tvilsom grunn.

Relativismen hevder imidlertid at alle disse conseptene og ideene faktisk er meningsløse og at de ikke kan utgjøre noe selvinnlysende eller objektivt og derfor absolutt fundament for regler og normer, holdninger, oppførsel og moral og etikk.

Hvis ideene og konseptene likevel av relativister blir ansett for å være gyldige eller fruktbare fundamenter, så vil dette innebære at relativismen i seg selv er selvmotsigende og derfor like forkastelig som falsk.

De 7 grunnfeilene i relativismen

Feil 1: Den kan ikke beskylde andre for å gjøre noe galt og gjør det umulig å kritisere andres oppførsel fordi relativisme benekter at det i det hele tatt finnes noe som er moralsk forkastelig eller (eksistensielt) grunnleggende feil.

Når relativismen går ut fra at moral er et spørsmål om personlige valg, oppgir man muligheten for å forkaste andres handlinger på et moralsk grunnlag, uansett hvor forkastelige man måtte mene disse handlingene eller livsmønstrene er. Man kan uttrykke ubehag, avsmak og vise motvilje ved å demonstrere eller foretrekke andre måter å handle, leve og være på, men man kan ikke påstå at de andre er usanne eller feilaktige moralsk sett.

Relativismen kan ikke protestere mot rasisme, apartheid eller kulturell imperialisme hvis slike verdier eller strategier er konsistente med hva den enkelte mener er rett og galt. Man kan ikke fordømme noen for å velge å bli rasist. Heller ikke kan dette å lyve være galt i seg selv. Grensen mellom hvem som er skyldig og hvem som ikke er det, blir utvisket, fordi skyld og uskyld er meningsløse motsetninger.

Ideen om hva et løfte innebære, forkludres også, fordi det innebærer en moralsk plikt å innfri løftet. Uten en slik plikt undergraves løftets moralske grunnlag. Ekteskapsløfter for eksempel ville være tomme fraser fordi det under relativismen ikke finnes noe egentlig ansvar og da heller intet ansvar for konsekvensen av å bryte et løfte, for hvordan kan man eventuelt straffes for konsekvenser hvis det ikke finnes objektive standarder for hva som er rett og galt?

Hvis spørsmålet om rett og galt til syvende og sist må avgjøres ut fra et personlig valg, fratas andre å kunne fordømme andre moralsk og etisk. Hvis vi er sikre på at noe må være rett og annet må være feil, vel, da må vi anse relativismen for falsk.

Feil 2: Relativister kan ikke seriøst stille det ondes problem eller ha noen innvendinger mot det fordi det onde kan ikke eksistere som et objektivt faktum hvis moral kun er et relativt fenomen.

Relativismen kan ikke hevde at det finnes noe som er objektivt galt, eller syndig, for den saks skyld. Relativister står igjen med sine ulike oppfatninger, meninger, følelser og preferanser for hva som måtte være ubehagelig eller smertefullt, ønsket eller ikke-ønsket, uten referanse til en objektiv og absolutt eksisterende standard for hva som er ondt, radikalt sett.

Kort sagt: Hvis det ikke finnes noen Gud og noen guddommelige forankrede moralske standarder, hvem kan da påstå at Hitler objektivt sett ikke gjorde noe galt?

Relativisten sitter igjen med spørsmålet: Hvordan kan en god, allmektig og kjærlig Gud tillate noe jeg ifølge meg selv ikke kan godta eller anse for godt?

Motsetningen mellom moralsk relativisme versus objektivt ondt kan ikke begge være sanne på samme tid og på samme måte.

Feil 3: Relativister kan ikke egentlig godta skryt eller kritikk, ros eller klander, for hvor er den objektive standarden man vurderes etter? Hva kan egentlig applauderes og hva bør egentlig fordømmes?

For relativistene er ingenting egentlig godt, ærefylt, nobelt eller prisverdig. Ros og ris erklæres som meningsløse ord eller forestillinger, (Skinner) og moral blir derfor fiksjon. De forsøker imidlertid så godt de kan å unngå å få skjenn, men godtar som en selvfølgelighet all påskjønnelse, for ikke å si smiger.

Feil 4: Relativister kan ikke skjelne mellom urettferdighet og urett, som begge antas enten bevisst eller ubevisst for ikke egentlig å eksistere. De vil ikke innse at når folk behandles likt, så baseres dette på at det finnes en standard «utenfor». Og at det faktisk er urett å straffe en uskyldig person og urettferdig å la den skyldige gå.

I relativistenes verden finnes det da heller ingen mulighet for å føle genuin skyld, for skyld forutsetter at man kan klandres, og klander finnes jo ikke, hvilket igjen betyr at skyld ikke kan straffes.

Feil 5: Relativister kan ikke forbedre seg eller sin moralske utrustning; de kan ikke bli bedre mennesker, selv om de kan forandre seg moralsk. Hvis det ikke finnes en vei som er bedre enn andre, kan følgelig sann forbedring ikke finne sted. Det finnes da heller intet objektivt motiv for å forbedre seg. Det fins ingen standard eller høyere målsetting å arbeide mot utover dem selv. Hvorfor arbeide mot noe høyere når våre objektivt sett snevre egeninteresser tjener oss bedre her og nå?

Feil 6: Relativister kan ikke føre noen virkelige diskusjoner om hva moral består i og hva denne dypest sett innebærer. En meningsfull diskusjon om moralske spørsmål kan bare finne sted der hvor man forutsetter universelle retningslinjer. Etisk argumentasjon forutsetter og innebærer at et synspunkt e l er bedre enn et annet. Hvis moral er relativitet og alle innfallsvinkler like gode eller tiltrekkende så kan ingen moralsk tanke være bedre enn andre tanker og begrunnelsen kan være at etiske eller moralske aksiomer ikke kan verifiseres empirisk. Men hvordan kan man argumentere moral uten å forutsette en verdiskala?

Er det mulig da å argumentere uten en slik «ekstra-mental» standard - for moralsk opprustning eller modning til dannelse? Hvis vi forutsetter at noen moralske vurderinger gir endegyldig mening intuitivt, undergraver moralsk relativisme seg selv og kan aldri ta annet standpunkt i moralske spørsmål enn «taushet».

Feil 7: Relativister kan ikke begrunne toleranse som plikt, fordi hvis relativister bekreftet en plikt til å være tolerant vil de undergrave sin egen moralske relativisme, enda relativister anser toleranse for å være en nøkkel dygd. De hevder at vi ikke kan dømme andres livsstil eller holdninger. Hvis det ikke finnes noen objektivt gyldige moralske kriterier eller absolutte grunnsannheter, kan det heller ikke eksistere regler eller normer som krever toleranse, dette at man ikke skal felle dommer over andres livsførsel eller adferd. Hvordan begrunne en plikt til å være tolerant? Hvorfor skal jeg ikke kunne tvinge andre til å tilfredsstille mine egne interesser og behov?

Relativister undergraver sin argumentasjon for toleranse når det ikke tolererer dem som hevder et ikke-relativistisk syn på moral. De er like intolerante som enhver «objektivist» kan synes å være.

(Reativism, Francis J. Beckwit/Gregory Koukl)

B og K (over), fortsatt fra s 149:

Legg merke til at vi ikke kan tolerere andre med mindre vi er uenig med dem. Vi tolererer ikke mennesker som deler våre meninger. Toleranse referer seg til de vi mener tar feil.

Det essensielle element i begrepet toleranse er uenighet, et poeng som nesten er blitt borte i debatten av i dag. I dag blir du regnet som intoleant hvis du mener at en annen person tar feil. «Judging someone as wrong makes makes one intolerant, yet one must think another is wrong in order to be tolerant. It’s a catch 22. According to this approach, true tolerance is impossible. Adding to the confusion is the fact that tolerance could apply to persons, behaviors or ideas». Den klassiske definisjonen av toleranse kan kalles «den sivile toleranse» og denne kan gis betydningen respekt. Vi respekterer folk med andre meninger, vi relaterer høflig til dem og tillater at de gir uttrykk for hva de mener offentlig selv om vi er dypt uenige. Respekt her gjelder forholdet til personen. Om vedkommendes handlinger bør tolereres, er et annet spørsmål. Dette dreier seg om den andre betydningen av toleranse. Lovene våre viser at folk må få lov til å tro hva de vil og de har som hovedregel rett til å ytre sine meninger, men dette betyr ikke at de kan handle akkurat slik de ønsker. Visse handlinger er umoralske og en trussel for det allmenne beste og det er derfor slike handlinger er forbudt ved lov.

Dette å tolerere mennesker bør også skilles fra dette å tolerere ideer. «Civic tolerance» innebærer at alle meninger bør møtes med høflighet, men ikke slik at man forutsetter at alle ideer har like stor verdi, sannhet og fortjeneste. Den mening at ingen persons ideer er bedre eller sannere enn en annens, er irrasjonell og absurd. Å hevde at noen ideer er falske, umoralske eller rett og slett idiotiske undergraver ingen meningsfull standard for toleranse. Om dette hersker en del forvirring.

Når vi forkaster en ide eller en oppførsel, blir vi på autopilot beskyldt for å forkaste personen selv og for ikke å respektere ham. Men å si at vi er intolerante overfor selve personen når vi egentlig er uenig i hans meninger vitner om forvirring. Ser vi toleranse på denne måten kan vi ikke gå imot noen oppførsel i det hele tatt uansett måten vi går mot den på.

Tradisjonelt sett har vår kultur understreket hvor viktig det er å tolerere alle individer, men dette innebærer ikke toleranse for all slags adferd og her er det viktig å skille, for i dagens diskurs, som er så preget av relativistisk retorikk, så blir presset på å være tolerant overfor all slags adferd det sentrale, f eks når det gjelder fri abort, homoseksualitet, pornografi etc.

Ironisk nok innebærer dette mindre toleranse for å fremme motsatte ideer eller meninger og religion. Noen meninger blir forsøkt undertrykt og dette i seg selv kan være intoleranse uttrykt i toleransens navn, ironisk nok, altså. Normen synes å være: Tolerer hva folk gjør, men ikke tolerer meninger som går mot denne adferden. Meningsmotsetninger blir tatt for et forsøk på å pådytte andre man ikke er enig med sine egne meninger. I stedet for å høre «eg respekterer meningene dine» får en høre at er er intolerant, hyklersk eller trangsynt.

Men faktum er at det som går for toleranse i dag ikke er toleranse i det hele tatt, men heller utrykk for intellektuell uredelighet eller feighet.

Relativisme Gairdner:

… Frasen: Du gjør dine ting og jeg gjør mine ting, angir et typisk relativistisk perspektiv på tilværelsens uutholdelige letthet, som Kundera formulerte det.

Man føler seg bra, tolerant, vidsynt og uangripelig, når man sier slikt. Man slipper å bli antastet eller konfrontert med beskyldinger om intoleranse eller moralisme, når man sier det. Det gir en følelse av trygghet og frihet, av å være akseptert og forstått, når man fremstiller seg slik. Men fremfor alt gir det en slags lettelse: Man trenger ikke egentlig å ta stiling til noe som helst. Man kan være moralsk likegyldig med verdens beste samvittighet. Alt i toleransens navn og under dens beskyttende paraply.

Hvis man skal være konsekvent og ærlig må man si at gitt at alle livssyn er like gyldige så må også det syn at relativisme er et falskt livssyn også være gyldig. Relativister motsier seg med andre ord selv når de påstår at bare relativismen er sann. Det er som Platon forteller: Når Protagoras innrømmer at det motsatte av hva han selv mener er sant, så innrømmer han at hans egen mening eller påstand er falsk. I logikken omtales dette «problemet» som selvrefererende inkonsistens.

Relativistene ser ut til å men at alle påstander må være like lite til å stole på hva angår sannhetsgehalten eller sannhetsverdien av påstanden som fremsettes. Implikasjonen er at påstander eller troer både kan være tvilsomme eller sikre på en og samme tid og en og samme måte.

Skal man bevise at relativismen er sann eller gyldig må man forutsette en absolutt standard.

Relativistene har sannelig et problem. Tradisjonelt ble det forutsatt at det finnes et korrespondanse-forhold mellom påstand og virkelighet. Verden tilsvarer ordet og omvendt. Relativistene må supplere eller legge noe imellom. De sier at det riktige forholdet mellom ordet og verden går veien fra verden til ordet til via enkeltes oppfatning eller verdisyn og tilbake til verden. Men dette er et selvskudd: Hvordan få tilgang til utgangspunktet, altså virkeligheten? Må ikke konklusjonen implisere en selvrefererende inkonsistens? Må vi ikke slutte at ingen tro eller påstand er falsk og ingen tro eller påstand er sann?

Problemer eller dilemmaet var velkjent for Aristoteles: Hvis alle meninger (troer/påstander) og fenomener (fremtoninger) er sanne, da må de på samme tid være falske. Alt må være sant og falskt på en og samme gang.

Loven om selvmotsigelse innebærer at ingen «ting» både kan være og ikke-være, men samtidig er det selvsagt ikke umulig å si en ting og mene noe annet.

Når det gjelder korrespondanse deler forskerne seg som regel inn i to leire: Platonistene og formalistene. Blant de første befinner Einstein, Russel, Penrose og Gødel seg. De mener at

slike ting som matematiske formler eksisterer i seg selv og derfor kan oppdages. Formalister, derimot, hevder at mennesket alltid har oppfunnet symbol (eller navn) og at det derfor aldri eksiterer noen korrespondanse. Dette er occamisme.

Sier man at det som er rett og riktig virkelig er rett og riktig i de ulike kulturer, så motsier man seg selv. Påstanden forutsetter en standard som ikke finnes, eller at den er uendelig fleksibel. Utsagnet selv kan ikke refereres til noen fast eller objektiv standard og uten standard, hvem skal «dømme»? Det som er godt kan ikke være godt simpelt hen fordi noen på et sted på et tidspunkt sa (og mente) at det var godt.

Å innta den motsatte mening, standpunkt, holdning, slik relativister gjør, betyr at relativistene gjør seg til imperialister i og med at de forsøker å overskride kulturelle fordommer for dermed å kunne konstituere en høyere sannhet, en nøytral relativisme. (Book of absolutes). Men relativisme innebærer jo nettopp ingen nøytralitet.

Det kan aldri sluttes fra det faktum at det alltid vil foreligge ulike meninger om det meste til at det ikke finnes noen sannhet. Vi kan ikke si at halshugging er riktig i en kultur og ikke i en annen. Halshugging er uriktig eller galt overalt til enhver tid.

Det er vanlig å tro at det er lettere å «bevise» fysiske sannheter enn moralske, men dette trenger slett ikke være tilfelle. Alle tror at loven om gravitasjon og gravitasjon finnes fordi vi blir fortalt at dette er tilfelle fordi vi kan teste dens effekt og viser seg å være konstant. Men det er bare gravitasjonen vi sanser eller føler, ikke gravitasjonsloven selv! Konseptet om denne loven er alltid transcendent eller abstrakt, slik enhver morallov er det. Vi vet fremdeles ikke hva gravitasjon egentlig er. Moderne fysikk hevder da også at naturlovene som vi forklarer naturen med aldri i seg selv kan være en del av naturen. Ingen fysisk teori kan forutsi disse lovenes eksistens eller forklare den kraft de har. De eksisterer utenfor tid og rom. De oppfattes ikke av våre observasjoner, men av vår fantasi. Det er derfor fristende å tro at de er spor av en intelligens som i hvert fall frem til nå skjuler seg i symboler.

G. K. Chesterton: Når folk slutter å tro på Gud begynner de ikke å tro på ingenting, de begynner å tro alt.

Moralsk relativisme er en øvelse i psykologisk selvforsvar. Hvis det ikke finnes noe som er objektive moralske forpliktelser, da kan jeg ikke gjøre noe galt heller, tenker relativisten ubevisst. Det er derfor heller ikke noe galt med meg. Ingen kan begrunne at det jeg har gjort eller planlagt å gjøre er forkastelig.

Moralsk relativisme er en måte å frikjenne seg selv og sin egen samvittighet på. Det samme kan sies om dette med toleranse. Den som ikke viser at han har standarder for sin adferd overfor andre, kan ikke være en hykler hva gjelder egen tilkortkommethet eller umoral, og grunnen tenkes å være at man ikke fordømmer andre for umoral. Ved å redefinere toleranse til å bety at man bekrefter eller aksepterer eller promoterer andres umoralske valg, hvilke de nå enn er, løsriver man seg selv fra moralske standarder som man selv ikke klarer å leve opp til. Det lønner seg å ikke ta avstand fra andres umoral, fordi man da ikke trenger å fordømme seg selv. Dessuten trenger man ikke godta andres moralske fordømmelse av eller avstandtagen til en selv og ens adferd og holdninger. Jeg kan derimot demonstrativt fremheve meg selv som raus, lidenskapelig, ikkefordømmende og moralsk konsistent person. Jeg trenger aldri se på meg selv som en hykler for jeg har ikke plassert andre mennesker under den moralske standarden jeg muligens fremdeles må erkjenne eksisterer uavhengig eller utenfor meg selv som noe objektivt eksisterende og virksomt. Dette forklarer hvorfor psevdotoleransen i dag er så populær og lett å leve opp til. På gatene i det sekulære samfunn av i dag er det lite trolig at vi kommer ut for trøbbel med den begrunnelse at vi er altfor tolerante.

(s 177, Truth about Tolerance, Stetson and Conti).

Toleranse … :

Tradisjonelle toleranseverdier respekterer og aksepterer individet uten at dette nødvendigvis betyr at de oppfordrer til å bli en del av eller identifisere seg med andre individers tro, virkelighetsoppfatninger, verdisyn, menneskesyn og handlinger.

Tradisjonell toleranse skjelner mellom hva en person mener eller gjør og personen selv. Men den nye toleransen lærer noe helt annet, nemlig at det må være mange ulke sannheter, siden sannheten i et samfunn variere fra sannheten i de andre samfunnene.

Hvis all sannhet skapes av mennesket og alle mennesker er skapt like, så betyr det at alle sannheter er like.

Fernando Salvater: Toleranse … er at alle meninger har likeverd (all opinions are equal). Hver mening har sitt eget poeng og poenger som alle skal respekteres og æres i lik grad. Det fins ingen rasjonell metode for å skille mellom dem.

Thomas A. Helmbock: Definisjonen på den nye toleransen er at hver enkelt individuell tro, hver enkeltes verdier, livsstil og sannhetsoppfatning er like mye verdt … det finnes intet sannhetshierarki. Din tro og min tro er like verdifulle og all sannhet er relativ.

Dette strider mot hva Biblene lærer.

Men: En omfattende undersøkelse viser at 57 % av skolebarn i USA går ut fra at hva som er galt for en ikke nødvendigvis er galt for en annen. Nær halvparten av alle pensjonister mener at det ikke finnes noen uforanderlig etisk standard for hva som er rett og galt. (En undersøkelse av PEW Research Center i 2007 fortalte 83% av kristne som tror på tusenårsriket (millennials) fortalte at de aldri tvilte på Guds eksistens. I 2012 var denne prosentandelen redusert til 68%, en nedgang på 15 prosentpoeng på fem år. Andre studier har vist at mer en halvparten av unge mennesker som var kirkegjengere vil slutte med å gå i kirken så snart de er ferdige med videregående skole).

Den nye toleransen krever at den andre personenes posisjon er like valid som din egen.

Den amerikanske kongressen har stadfestet: Kunstartene og de humanistiske disiplinene reflekterer den høye oppskattelse av nasjonens rike kulturelle arv og til fostring av gjensidig respekt for ulike trosretninger og alle personers og gruppers verdier. Dette sier ingenting om respekt for personene i seg selv, men for deres ulike troer og verdier.

Truth about Toleranse:

G. K. Chesterton: Når folk slutter å tro på Gud begynner de ikke å tro på ingenting, de begynner å tro alt.

Moralsk relativisme er en måte å frikjenne seg selv og sin egen samvittighet på. Det samme kan sies om dette med toleranse. Den som ikke viser at han har standarder for sin adferd overfor andre, kan ikke være en hykler hva gjelder egen tilkortkommethet eller umoral, og grunnen tenkes å være at man ikke fordømmer andre for umoral. Ved å redefinere toleranse til å bety at man bekrefter eller aksepterer eller promoterer andres umoralske valg, hvilke de nå enn er, løsriver man seg selv fra moralske standarder som man selv ikke klarer å leve opp til. Det lønner seg å ikke ta avstand fra andres umoral, fordi man da ikke trenger å fordømme seg selv. Dessuten trenger man ikke godta andres moralske fordømmelse av eller avstandtagen til av en selv og ens adferd og holdninger. Jeg kan derimot demonstrativt fremheve meg selv som raus, lidenskapelig, ikkefordømmende og moralsk konsistent person. Jeg trenger aldri se på meg selv som en hykler for jeg har ikke plassert andre mennesker under den moralske standarden jeg muligens fremdeles må erkjenne eksisterer uavhengig eller utenfor meg selv som noe objektivt eksisterende og virksomt. Dette forklarer hvorfor psevdotoleransen i dag er så populær og lett å leve opp til. På gatene i det sekulære samfunn av i dag er det lite trolig at vi kommer ut for trøbbel med den begrunnelse at vi er altfor tolerante.

s 177, Truth about Tolerance, Stetson and Conti

Nietzhe i Warraq s 242:

Når man plasserer livets tyngdepunkt ikke i livet, men i «det hinsidige» - i ingenting – berøver man livet fullstendig dets tyngdepunkt. Den store løgnen om personlig udødelighet ødelegger all forstand, alt som er naturlig for instinktene – alt i instinktene som er gunstig og fremmer livet eller garanterer en fremtid, vekker nå mistillit. Hvorfor bry seg om samfunnet, hvorfor føle takknemlighet overfor forferdrene, hvorfor samarbeide, vise tillit, fremme og se for seg noe som er til felles beste?

Generelt:

For Nietzsche, vanity is the hallmark of the meek and powerless. They cry for a good opinion of themselves--not being able to set their own value. The slave morality is subject to flattery--such persons know they do not deserve praise yet they believe it when they are praised by the master since they have not the abilities to create value. Vanity is a consequence of inferiority.

ibid Bertrand Russel:

Jeg tror religion i hovedsak er basert på frykt. Det er delvis frykten for det ukjente og delvis – ønsket om å føle at du har en slags storebror som vil hjelpe deg i alle problemer og tvister. Frykten er grunnlaget for det hele – frykt for det ukjente, frykt for nederlag, frykt for å dø. Frykten er grusomhetens far, og derfor er det ikke rart om grusomhet og religion har gått hånd i hånd. (Hvorfor jeg ikke er kristen).

Michel Foucaults tilnærming reduserer kulturen til et maktspill, og lærdommene til en slags overdommer i den endeløse “kampen” mellom undertrykte og undertrykkende grupper. Når hovedvekten forskyves fra innholdet av en ytring til makten som taler gjennom den, resulterer det i en ny type lærdommer som i sin helhet omgår spørsmål om sannhet og rasjonalitet, og til og med kan avvise disse spørsmålene som ideologiske i seg selv. Pragmatismen hos den avdøde amerikanske filosofen Richard Rorty har en lignende virkning. Den setter seg uttrykkelig opp mot ideen om objektiv sannhet, hvilket gir en rekke holdepunkter for å mene at sannheten er noe man kan forhandle om, og at det som til syvende og sist teller er hvilken side du står på. Hvis en læresetning er nyttig i kampen for å frigjøre gruppen din, så har du rett til å forkaste alternativene.

Roger Scruton, Den store bløffen, Document.no, 04.01.2013 (opprinnelig publisert i Aeon

http://aeon.co/magazine/world-views/roger-scruton-fake-culture/

Det kan synes som om at i Foucaults verden så ville barn helt av seg selv kunne finne frem til dannelse og samarbeid, studenter ville kunne lære uten innflytelse av en lærer, arbeidere ville kunne produsere uten sjefenes autoritet, soldater ville kunne slåss uten generaler, mentalt syke personer ville kunne helbrede seg selv ved å redefinere seg selv som normale og penger ville kunne falle ned fra trærne i hendene til alle like stor mengde. (William D. Gairdner).

Hitler:

Kristendommen er humbug. Kristendommen er oppfunnet av syke hjerner; man kan ikke forestille seg noe som går mer imot fornuften og ingenting mer usømmelig; de kristne latterliggjør guddommen.

Menneskeheten har ikke opplevd større tilbakeskritt enn under kristendommen. Det er vanskelig å overbevise folk om hvor mye grusomhet og falskhet kristendommen har bragt med seg. Det tyngste anslag mot menneskeheten noensinne kom med kristendommen. Bolsjevismen er kristendommens illegitime barn. Begge er oppfunnet av jøder. Kristendommen brakte løgnen inn i religionen. Ren kristendom – katakombenes kristendom – bestreber seg på å gjøre kristne dogmer til fakta. Dette fører ganske enkelt til at menneskeheten tilintetgjøres. Det er bolsjevisme, under dekke av å være metafysikk.

Kristendommen er en katastrofe for oss germanere, vi lenkes til en religion som undertrykker sansenes gleder. Skaden kommer ikke bare av asketisme, men fra de kristne forestillinger om nestekjærlighet og tilgivelse.

Det har vært en tvangstrøye for oss at vi er blitt påtvunget feil religion. Hvorfor fikk vi ikke i stedet en religion som japanerne har, som regner offer for fedrelandet som den høyeste dygd? Hvorfor fikk vi ikke heller islam fremfor kristendom, med alt hva den innebærer av svakhet og manglende fasthet?

Det er bare å beklage at muhammedanerne ikke seiret over frankerkongen Karl Martell ved Tours i 732 og fikk spredd seg overalt i Europa. Araberne ville ha klart klimaet her, vi germanere ville derfor ha overtatt lederskapet i et stort muslimsk rike. Den germanske rase ville ha lagt under seg hele verden hvis vi hadde gått over til islam, den religionen fremfor noen som opphøyer krigsbragder og heltedåder og som åpner himmelens porter umiddelbart for uredde og fryktesløse martyrer.

Kristendommen er et opprør mot naturlovene, en protest mot naturen. I sin fulle konsekvens er ikke kristendommen noe annet enn å dyrke og guddommeliggjøre menneskelig svakhet.

Når vi en gang har fått leve uten kristendom, en tid vil det bli utenkelig å leve et annet liv enn livet uten kristendom. Livet er en gigantisk kamp mellom styrke og svakhet, en evig seier for de sterke over de svake.

Nasjonalsosialisme og religion kan ikke sameksistere … det tyngste anslag mot menneskeheten var kristendommens oppkomst. Bolsjevismen er kristendommens uekte barn. Begge er oppfunnet av Jøden. Den bevisste løgn om religion kom med kristendommen. … La det ikke bli sagt at kristendommen brakte mennesket sjelens liv, for den utviklingen lå i tingenes naturlige orden selv. Grunnen til at den antikke verden var så ren, lett og klar ligger i at den ikke kjente til de to store pestene: Koppene og kristendommen … (Hitler’s Table Talk, 1953, London: Weidenfeld&Nicholson)

Alt jeg har sagt og gjort i de senere år er å praktisere relativisme, ut fra intuisjon. Ut fra det faktum at alle ideologier har like stor verdi, at de alle er ren og skjær diktning, slutter den moderne relativist at alle og enhver har rett til å konstruere sin egen ideologi og til å forsøke å påtvinge den på alle med all den energi de kan oppvise. Hvis relativisme betyr forakt for urokkelige kategorier og mennesker som hevder at det finnes en udødelig og objektiv sannhet, så finnes det ikke noe mer relativistisk enn fascismen. (Peter Kreeft: A refutation of moral relativism, 1999, s 18).

Den døde går virkelig til graven og den rettferdige sitter i graven sin uten å frykte for noe som helst. Det blir ham fortalt: Hvilken religion hadde (bokstavelig: «var») du? og han svarer: Islam. Og det blir så videre sagt til ham: Hvem er den mannen? Og han svarer: Muhammed, Allah’s budbringer, han som kom til oss med et klart budskap fra Allah og som vi trodde. Det blir da sagt til ham: Så du Gud (Allah)? og han svarer: Intet menneske kan se Gud (eller: Det er ikke opp til mennesket å se Gud). Det blir da vist ham en liten flik av helvete og han ser mennesker som er lenket til hverandre der, og det blir sagt ham: Se hva Allah har spart deg for. Så blir han gitt å se en flik av paradiset og ser herligheten og alt innenfor. Det blir sagt: Dette er stedet for deg, du trodde på sannheten (believed in truth) og døde i den troen og vil bli oppreist i den, hvis Alla vil. Den urettferdige, derimot, sitter i graven og er vettskremt. Det blir sagt til ham: Hvilken religion var du? og han svarer: Jeg vet ikke. Jeg hørte folk omtale ham og så etterapet jeg. Han blir så vist en flik av Paradis og herligheten der, og det blir sagt til ham: Se hva Allah har nektet deg. Han blir så vist en flik av helvete, og han ser menneskene som er lenket til hverandre, og det blir sagt til ham: Dette er stedet for deg, fordi du tvilte og døde i din tvil og i tvil skal du reises opp igjen, hvis Allah vil.

(Fra Sunan av Ibn Majah: The hadith of the Companion Abu Hurayra, from the Prophet, i Hadith s 176 Jonathan A C Brown), ibid s 177:

Allah’s budbringer kom ut til oss da vi satt og debatterte den fri vilje og forutbestemmelsen (al-qadar) og han var så sint at han ble helt rød i ansiktet, som om en plomme hadde sprukket på kinnet hans. Han sa: Er dette hva dere er blitt opplært til? Er dette det budskapet jeg ble sendt ut med? Vet dere ikke at de som kom før dere gikk til grunne da de begynte å diskutere de sakene der, og det er derfor jeg har forbudt dere å krangle om dette … (fra Jami av al-Tirmirddhi).

ibid s 186:

En dag profeten var ute før de andre kom det en mann gående mot ham og han sa: Åh, Allah’s budbringer, hva er tro (imam, faith)? Profeten svarte: Tro (faith) er å tro på Allah (stole på Allah?), hans engler, hans budbringer, og at du vil møte ham, og å tro på (holde for sant?) oppstandelsen. Mannen sa: Oh, Allah’s budbringer, hva betyr islam (submission, underkastelse)? Profeten svarte: Islam er å tilbe Allah og ham alene uten å forbinde ham med noe, å utføre bønnene, å gi de fattige almisser, og faste i fastemåneden (rahmadan). Mannen spurte så: Hva er ihsan (det perfekte eller fullkomne)? Profetens svar: Ihsan er å tilbe Allah som om du kunne se ham, for visselig, selv om du ikke kan se ham, så kan han se deg. Mannen svarte: « … når vil dommens dag finne sted?» Profeten svarer: Den som blir spurt vet ikke noe mer om dette enn den som spør, men jeg kan røpe noen tegn: Når kvinner føder sine egne elskerinner, det er bare ett tegn, ett av fem tegn bare Allah kjenner, for bare Allah kjenner timen; han sender ned regn og vet hva som finnes i maven, (Koranen 31. 34).

Så forsvant mannen, profeten befalte at han ble bragt tilbake til ham, men uten at noen kunne finne ham. Da sa profeten: «Det var (engelen) Gabriel, han kom for å oppdra folket i deres religion».

Lewis:

Jeg forsøker her å fraråde deg til å si virkelig dumme ting folk sier om ham: «Jeg er villig til å akseptere Jesus som en stor moralsk læremester, men jeg kan ikke godta hans påstand om å være Gud». For dette er noe du ikke må si. Et menneske som kun var et menneske og sa slike ting som Jesus sa, ville ikke være en god moralsk læremester. Han ville enten ha vært fullstendig sprø – på linje med en som tror han er et speilegg – eller Djevelen fra helvete selv.

Du må bestemme deg. Enten dreier det seg her om Guds Sønn selv eller så har vi med en forrykt person å gjøre, eller noe verre. Du kan enten sperre ham inne som en tosk, du kan spytte på ham eller drepe ham som en demon, eller du kan falle ned fremfor føttene hans og tiltale ham Herre og Gud. Men ikke nærm deg ham med nedlatende tullprat om at han er en menneskelig pedagog. Han lar deg ikke velge hva du vil mene. Det var heller ikke meningen at du skulle.

Det finnes ikke noe møte på halvveien, og det finnes ingen parallell i andre religioner; Hvis du hadde møtt Buddha og spurt ham: Er du Brahmas sønn?», vill han ha sagt: Min sønn, du er langt inne i illusjonen». Hvis du hadde oppsøkt Sokrates og spurt: «Er du sønn av Zeus?», ville han ha ledd av deg. Og hvis du hadde truffet Muhammed og spurt ham: «Er du Allah?», så ville han først han revet i sund sine klær og så ville han ha kappet av deg hodet».

The Great Divorce, C. S. Lewis: (Med pistolen rettet mot seg vil utrolig mange mennesker foretrekke helvete fremfor himmelen, selv om de fikk muligheten til å velge himmelen fremfor helvete etter døden og de til og med fikk et gratisopphold i himmelen der de fikk anledning til å nyte stedet og hvor de ble bønnfalt om å bli i stedet for å dra tilbake hvor de kom fra før de ble invitert):

-Milton hadde rett, sa min lærer. – Den fortapte sjel vil alltid kunne trøste seg med å si: «Det er bedre å styre i Helvete enn å tjene i Himmelen». Det fins alltid visse ting de ønsker å holde kjært, selv om det skulle bety elendighet. Det fins alltid noe de heller vil nyte eller tilfredsstille seg med – og det er virkeligheten. Du ser det klart når et bortskjemt barn heller nekter å si unnskyld og be om forsoning fremfor å spise aftens eller få lov til å gå ut og leke.

http://en.wikipedia.org/wiki/Think_Different

A propos:

“Here’s to the crazy ones. The misfits. The rebels. The troublemakers. The round pegs in the square holes. The ones who see things differently. They’re not fond of rules. And they have no respect for the status quo. You can praise them, disagree with them, quote them, disbelieve them, glorify or vilify them. About the only thing you can’t do is ignore them. Because they change things. They invent. They imagine. They heal. They explore. They create. They inspire. They push the human race forward. Maybe they have to be crazy. How else can you stare at an empty canvas and see a work of art? Or sit in silence and hear a song that’s never been written? Or gaze at a red planet and see a laboratory on wheels? While some see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do.”

Dette er en hyllest til de forrykte. De som ikke passer inn. Opprørerne. Bråkmakerne. De som ser tingene på en ny måte, med friske og åpne øyne. De styres ikke av regelverk og forakter å ta tingene for gitt. Du kan hylle dem, være uenig med dem, sitere dem, mistro dem eller se ned på dem. Det du ikke makter, er å kunne overse dem. Fordi de forandrer tingene. De er oppfinnere. De fantaserer. De helbreder. De forsker. De skaper. De inspirerer. De hjelper menneskeheten fremover. Det er kanskje derfor de er forrykte, gale. Hvordan skal man ellers kunne forklare at du kan se et kunstverk på et tomt lerret? Eller sitte i stillhet og høre en sang som aldri er blitt skrevet? Eller sitte og betrakte en rød planet som gir deg ideen om et laboratorium på hjul? Mens noe ser på disse som helt utenfor, betrakter vi dem som genier. For folk som er gale nok til å tro at de kan forandre verden, er de som virkelig gjør det.

Vivekananda:

«Jeg er stolt over å tilhøre en religion som har lært bort til verden både toleranse og universell aksept. Vi tror ikke bare på universell toleranse, vi aksepterer alle religioner som sanne … Den kristne skal ikke bli en hindu eller en buddhist, og en hindu skal ikke bli en buddhist eller en kristen. Men alle må assimilere de andre religionene samtidig som man beholder sin individualitet og modnes i henhold til hver ens egen iboende lov for vekst».

(Uttalt i 1893 i New York på et møte i regi av World Parliament of Religions. s 16 i Netlands Dissonant voices).

Wilfred Cantwell Smith, 1981:

«Eksklusivisme slår fler og fler kristne som umoralsk. Hvis hodet beviser at det er sant, mens hjertet anser det som falskt, ukristent, så bør da ikke den kristne følge sitt hjerte? Dette er kanskje hele poenget i dilemmaet.

Den konservative evangeliske erklæringen om at det kan være autentisk, underbygd åpenbaring bare i Kristus holder simpelt hen ikke i lys av den tro, hengivenhet, kjærlighet og fred som kristne finner i den lære som kommer til uttrykk blant de som har en annen religion.

Hvis vi begrenser vår oppmerksomhet i forhold til den store verdenstradisjonen … i en tid hvor de ulike nasjoners historie bringes nærmere hverandre og når de ulike trossamfunn er i dialog med hverandre som aldri før, og når verdens folk – på godt og vondt, deler en felles fremtid, vil krav på eksklusivitet fra et enkelt trossamfunn skape spenninger og lede til sammenstøt. Den eksklusive holdningen fra fortiden som betraktet sine egne meninger som overlegne alle andre og ikke verdt å diskutere, er ikke lenger nyttig og holdbar.»

(s 302 i Netlands Dissonant Voices)

Arnold Toynbee, 1957: «Den enste måten å rense kristne for den syndige sinnstilstand som dens eksklusivisme inngir dem og den følgesvenn som denne ånd finner i sin intoleranse, er å bryte ned den tradisjonelle tro på at kristendommen er unik». (ibid s 303)

Toynbee er av dem som tror at det fins noe man kan kalle «a Muslim mind». Han - sammen med mange andre – observerte at muslimen (sic.) stiller seg likegyldig til andre ting enn de som direkte angår hans liv i denne verden eller den neste. Og «dette er ikke bare teologisk sett» skriver han. «Det utgjør selve den struktur som det muslimske sinn er laget av». Videre: «Vi kan si at dette er en interessant bok, men på arabisk er det umulig å uttrykke denne ideen … endatil nysgjerrighet, ment som noe edelt eller flott, kan ikke oversettes tilfredsstillende til arabisk … Den frie, selvbestemmende og selutviklende sjel hindres fra å vandre på sin egen sti, uansett hvor uskyldig denne vandring måtte være, men må tilpasses til skjemaet og mønsteret». «Ideen om at en bok kan være interessant eller konseptet nysgjerrighet kan ikke uttrykkes fordi muslimer som ikke har kunnet nyte godt av vestlig utdannelse lever i en intellektuell tvangstrøye som hindrer utviklingen av evnen til abstraherende tenkning omkring hvorvidt en bok er interessant eller ikke».

«En ortodoks muslim, Jamali, hevder muslimske land burde være ettparti-stater og ut fra muslimske standarder er dette logisk. Tanken er den at hvis det det finnes et rettferdig parti, så følger det i islamsk tenkning at andre partier må være urettferdige og at de følgelig ikke har noen eksistensberettigelse. Konseptet at det kanskje kunne finnes fler enn ett rettferdig parti er helt uforståelig for The Muslim Mind)». «Vesten er ikke engang halvt innforstått med hva frasen «Allah vet» innebærer og hvor karakteristisk den for muslimsk tankegang i det store og hele. Frasen kan brukes i alle situasjoner og er en lettvint måte å unngå å svare på, og å unngå å ta en beslutning på og dermed å kunne unngå å miste ansikt eller komme seg ut av vanskelige situasjoner».

(John Laffin, The Dagger of Islam s 27 ff 1979) (Hvordan oversette mind? Sinn, sinnelag, Selv, type, personlighet? Synonymer til sinnelag kan være gemytt, humør, lynne, temperament. Mrk: En type av flere typer må ha en konstituerende eller transcendert eller transcenderende type, en urtype eller et slags ideal).

I kristentroen skal vi ha Kristi sinnelag, og dette betyr ikke etterligning: «La samme sinnelag være i dere som var i Kristus Jesus.» Filipperne 2,5. Her kommer Paulus med en spennende, og frigjørende sannhet. Tenk at vi som tror på Jesus, ikke bare skal ha Jesus som forbilde. Men det samme sinnelag som var i Kristus Jesus, skal være i oss. Det samme sinnelag handler ikke om en etterligning, heller ikke en menneskelig øvelse. Gud ønsker å se Kristus i mitt og ditt liv. Jesu Kristi sinnelag handler om at Jesus elsket med et uselvisk sinn.I menneskelig kjærlighet, selv den mest edle, vil det være en viss grad av selviskhet. Ofte vil vi ubevisst tenke: Hvilken fordel har jeg av dette? Hva vil denne kjærligheten bety for meg? Jesus tenkte overhodet ikke på seg selv. Hans høyeste mål, var i kjærlighet å gi seg selv og alt Han hadde til de Han elsket.Dagen

Bishop Stephen Neil:

«Og muslimer protesterer sterkt på den kristne understrekning av menneskets syndige tilstand. Dette forekommer ham som en bortforklaring. Ved å prosedere på sin svakhet forsøker mennesket å unnskylde sin manglende evne til å adlyde og slik kunne unngå Guds dom. I stedet forsøker mennesket å beskytte seg mot kravet om lydighet som overvelder ham. I sentrum for uenigheten mellom kristne og muslimer finner vi en grunnleggende forskjell når det gjelder forståelsen av hva synd er. Det er imidlertid ikke sant at muslimer ikke har syndserkjennelse eller behov for tilgivelse. Han har begge. Men forståelse for hva synd er har direkte sammenheng med hvordan man oppfatter Guds natur eller vesen. Det nye Testamentets gudsdoktrine hvor Gud læres å være kjærlighet innebærer en dypere forståelse av hva synd er for noe, et aspekt som ikke synes å være integrert i trosrelasjonen mellom den troende muslim og hans gud. Den troende muslim synder ved lovbrudd og mot Allah’s majestet og hvis han gjør dette, så mener han seg fortjent til å bli straffet. Tanken på at slike synder kan knuse Guds hjerte er bare meningsfull på bakgrunn av den kristne forståelse av Guds karakter og vesen». (ibid, s 89/90 sitert i et annet verk fra 1984).

Pascal: «Hvilke grunner har de – ateistene – for å si at vi ikke kan oppstå fra de døde? Hva er vanskeligst av å bli født eller stå opp igjen? At hva som aldri har vært burde være til eller det som har vært skulle bli til igjen …» (ibid s 12).

Pascal:

«Når jeg ser hvor blindt og sårbart mennesket er, og når jeg betrakter hele universet og opplever hvor taust det er, og ser mennesket hvor formørket det er, overlatt til seg selv og overlatt til seg selv borte i en avkrok i dette universet, og uten å vite hvem som har plassert ham der og hva mennesket har foretatt seg, og hva som vil komme til å skje med ham etter døden, ute av stand til å vite noe sikkert, ja, da blir jeg slått av skrekk … og jeg begynner å fundere på hvordan det kan ha seg at man da ikke faller ned i total fortvilelse. Jeg finner ofte folk rundt meg som ligner meg i så henseende og jeg spør dem om de er bedre informert enn jeg er. Men de forteller meg at det er de ikke. Og deretter går disse bort og hengir seg til objekter som tilfredsstiller dem. For min egen del så har jeg ikke vært i stand til å knytte bånd til disse tingene og tatt i betraktning hvor tydelig det står for meg at det kan finnes noe annet enn hva jeg kan se med mine egne øyne, så har jeg undersøkt om denne Gud har etterlatt seg noen spor av seg selv». (Oversatt av meg fra gjengivelse på engelsk i Daniel Taylors The Myth of Certainty, s 10).

Om predestinasjon:

«Dersom vi betrakter denne hendelsen, ikke som et resultat av tilfeldigheter og ikke som en naturens nødvendighet, men som et resultat av et uunngåelig, rettferdig og hellig forordning i form av Guds forsyn, et forsyn gitt fra all evighet av, og en forordning som skulle virkeliggjøres på en viss dag, på et visst klokkeslett og en viss måte, da skal vi i stille ydmykhet ære Hans hemmeligheter; vi skal ære Hans hellige handlinger; vi skal innrette oss etter Guds vilje selv; og vi skal ønske med Ham og for Ham de tingene han har villet for oss og i oss for all evighet». (Oversatt av meg fra Loraine Boetner: The Reformed Doctrine of Predestination, s 330.

«Dette er vår sanne tilstand; dette er hva som gjør oss ute av stand til å erverve oss sikker kunnskap og absolutt uvitenhet. Vi seiler inne i en gedigen sfære, alltid i usikkerhet, fra den ene ende til den annen; når vi tror vi kan knytte oss fast til et punkt … så svikter det og fjerner seg fra oss … Intet forblir fast for oss. Dette er vår naturtilstand, så i motstrid til våre tilbøyeligheter; vi brenner av begjær etter å finne sikker grunn og et absolutt fundament for å kunne bygge et tårn som forbinder oss med det evige. Men denne grunnvollen faller sammen og verden åpner seg for avgrunnen. La oss derfor ikke jakte på sikkerhet eller likevekt. Vår fornuft lar seg alltid blende av flimrende skygger … (Daniel Taylor, The Myth of Certainty, s 94).

Pascal: Er det ikke innlysende at akkurat som det er en forbrytelse å bryte freden når sannheten råder, så er det også en forbrytelse å forbli i freden når sannheten blir ødelagt? Det fins derfor en tid der fred er rettferdig og en tid der den er urettferdig. Sveklinger er de som kjenner sannheten, men holder på den bare så lenge den tjener deres interesser og bortsett fra da forkaster den. (Groothuis s 268)

Vi lager oss et gudebilde av sannheten selv, for sannhet uten kjærlighet (charity) er ikke Gud, et bilde av ham som vi ikke trenger å elske eller tilbe. Enda mindre må vi elske eller tilbe det motsatte, hvilket er falskt. (ibid s 13)

Sinnet til denne verdens overdommer, dvs det fornuftige menneske er ikke så uavhengig at det kan være uanfektet av småting som skjer i nabolaget. Man trenger ikke å fyre av en kanon for å distrahere ham, det holder med lyden av en hakkespett på jobb. Ikke bli overrasket over at hans rasjonelle overveiinger er helt uforstyrrelig i slike øyeblikkstilstander. Det surrer en flue i øret på ham og dette kan være nok til at han ikke lenger er i stand til å gi gode råd. (ibid s 123).

Folk forakter religion. De hater den fordi de frykter at de kan være sann. Kuren i første tilfelle er å vise at religion ikke står i motsetning til fornuften, og at den er verdig ens respekt.

Dernest må man gjøre den attraktiv slik at gode mennesker ønsker at den er sann, og så vise at den er det.

Den er verdig fordi den virkelig forstår menneskenaturen. Attraktiv fordi den lover sann godhet. (ibid s 160).

Mennesket er opplagt skapt for å kunne tenke. I dette ligger all dets verdighet og verd; og det er derfor en plikt for det til å tenke slik det bør. Og hva angår tankens innretning, så bør den begynne med oss selv, og med vår skaper og det formål vi er skapt til å være.

Men hva tenker verden på? Aldri om disse tingene, men på å danse, spille lutt, synge, skrive poesi og så videre, som på å kjempe, på å bli konge – helt uten å tenke på hva det innebærer å være en konge eller et menneske. (ibid s 173).

Vi tror at det å leke med et menneske er det samme som å leke med et organ. Det er selvsagt også et organ, men et fremmed organ, et organ som er i bevegelse og som er foranderlig. De som bare vet å leke med et helt vanlig organ vil aldri forstå dette. Man må vite hvor nøkkelen befinner seg. (ibid s 184).

De som lever et uryddig liv forteller de som er normale at de er de som avviker fra det naturlige og som tror at det er bare de som holder seg innenfor normalen, akkurat slik de som befinner seg ombord på et skip tro at det er de som befinner seg på land som beveger seg. Språk er det samme overalt: Vi trenger et fast punkt skal vi bedømme det. Havnen er dommeren for dem som er om bord på skipet, men hvor skal vi finne en dommer når det gjelder moralen?

Når alt beveger seg samtidig virker det som ingenting beveger seg, akkurat som på et skip. Når alle beveger seg mot elendigheten, synes det som om ingen beveglse er å spore, men hvis noen stopper, fungerer han som et fast holdepunkt for de som turer frem. (ibid s 265).

Vi blir velsignet når vårt engasjement fører til forfølgelse. Forfølgelsen driver oss bare dypere inn i Guds rike. Og ikke bare det – vi skal regne oss for velsignet hver gang folk trykker dere ned, kaster dere ut eller lyver for å vanære meg. Det betyr at sannheten er litt for nær til å være til behag og de føler seg ille til mote. Du kan være glad for når dette skjer – ja, bare rop av glede – for selv om de ikke liker det, så gjør jeg det. Og hele himmelen klapper! Og vit da at du er i godt selskap. Mine profeter og vitner har alltid blitt rammet av slike vanskeligheter, Matt 5. 11 – 12. (ibid s 269).

Det finnes ikke noe så utenkelig som at materien skulle være seg selv bevisst. Vi kan umulig vite hvordan dette skulle være mulig. (1970: W.D. Gairdner, Book of Absolutes).

Karen Armstrong s 298 ff: Ignatius Lojola hadde oppmuntret jesuittene til å dyrke følelsen av det guddommelige allestedsnærvær og allmakt. Pascal og jansenittene betraktet verden som grå og tom og frarøvet sin guddommelighet. Trass i åpenbaringen forble Gud for Pascal en «skjult Gud» som vi ikke kan erkjenne med rasjonelle beviser. … rotfestet i grunnleggende pessimisme om menneskets grunnvilkår. Jesus ville ha vært i angst til verdens ende kommer. En følelse av at verden ligger i det øde, parret med en skrekkinnjagende følelse av at Guds fravær, var typisk for den nye europeiske spiritualiteten. Pascal var den første modernist som innrømmet at gudstro bare kunne baseres på et personlig valg. Tro var for Pascal et rasjonelt for-sant-holden eller istemmende (eller tilslutning til), basert på sunn fornuft eller folkevett. Den var et veddemål. Når vi velger å tro på Gud, så er det en vinn-vinn-situasjon. Vi risikerer å tape noe begrenset, finitt, men kan vinne uendeligheten, det infinitte. (History of God).

Karen Armstrong skriver: Theodorus Beza (1519-1605) gjorde predestinasjonslæren til et varemerke for calvinister. Han myntet ut paradokset med ubønnhørlig logikk. … Gud var allmektig, mennesket kunne ikke bidra til sin egen frelse, Gud var uforanderlig og lovene Hans var derfor rettferdige og evige. Han må derfor ha predestinert noen til frelse og andre til fortapelse. Noen calvinister reagerte med avsky på dette, bl a Jakob Arminius, som sa at calvinisme var dårlig teologi siden den snakket om Gud som om Han var et menneske blant andre mennesker … de ønsket å fremstille kristendommen som et koherent og rasjonelt system som kunne utledes fra syllogistiske deduksjoner basert på kjente aksiomer. … dette viste hva som ville skje når paradokser og Guds mysterium ikke lenger betraktes som poesi, men ut fra en skremmende logikk. Så snart Bibelen tolkes bokstavelig i stedet for symbolsk, blir selve gudsideen umulig. Å forestille seg en guddom som bokstavelig talt er ansvarlig for alt som skjer på jorden er selvmotsigende. Gud blir en despotisk tyrann». (History of God s 283.

Tony Lane, s 121: «I unge år hadde Luther holdt seg til den augustinske posisjon han var opplært i. Augustin lærte rettferdiggjørelse ved troen slik: Når synderen oppdager at han ikke er i stand til å holde Guds lov, og innser sitt behov for frelse, vender han seg til Gud i tro. Gud gir ham da sin Hellige Ånd, som helbreder viljen og utøser kjærlighet i hans hjerte. Det er dette som er rettferdiggjørelse, å gjøres rettferdig, å forandres fra å være en selvsentrert til å bli en nestekjærlig person. Etter som han nå er blitt forandret, eller rettferdiggjort, kan den troende fortsette å holde Guds lov av hjertet, motivert av kjærlighet. I reformasjonens første fase hadde Luther vendt tilbake til denne augustinske lære, men med noe større vektlegging av behovet for tro. Luther var særlig kritisk til forestillingen om at sakramentene kurerte mennesket og frelste det omtrent som om det var medisin eller en injeksjon, og at det ikke kunne forlanges mer av mottakeren enn at han ikke stilte noen hindringer i veien. Imot denne mekanistiske forståelse av sakramentene, la Luther vekt på nødvendigheten av å ha en levende, personlig tro. Han var ikke først og fremst opptatt av å finne ut hva ordet rettferdiggjørelse betydde. Men noe senere, tidlig i 1520-årene, oppdaget Luther at Paulus med ordet «rettferdighetsgjørelse» slett ikke mente å «gjøre rettferdig» i betydningen av «å gjøre til et bedre menneske», men snarere «å regnes for rettferdig» eller «frigjøre». Rettferdiggjørelsen angår min status mer enn min tilstand, hvorledes Gud ser på meg mer enn hva han gjør med meg, at Gud anerkjenner meg mer enn at han forandrer meg … dersom vi skulle godtas av Gud på grunnlag av våre egne gjerninger ville aldri noen få visshet, med unntak da av de moralsk selvsikre … men nå innebærer nettopp rettferdiggjørelsen ved troen alene at vi kan ha visshet overfor Gud, på grunn av Jesu Kristi kors. Det betyr at vi kan fortsette å gjøre gode gjerninger, ikke for å bli godtatt av Gud, men fordi Gud allerede har godtatt oss. Lydighet mot Gud er den frie, kjærlige respons og ikke noen beregnende oppsparing av fortjenester … «

Min kommentar: Luther tenker i beste, frigjørende mening og gir et helt annet perspektiv på mennesket stilling overfor Gud. Mennesket står ikke i noe mekanisk forhold til Gud. Det er menneskets indre som teller, menneskets personlighet, menneskenes evne til primært å ta ordet, ikke brødet og vinen bokstavelig eller materielt talt, om enn i forvandlet form, på fullt alvor. Ordet skaper det det nevner. Likevel er mennesket ikke fritt og det er dessuten predestinert. Det trenger da Guds nåde, som virker alt. Men denne nåde er en forensisk nåde. Den konkretiserer seg som en frifinnelse i en rettssal uten medfølgende mekanisk virkende medisin.

Dette høres jo bra ut: Kristendommen frigjøres fra enhver forestilling om å være et magiens kjernekraftverk, det er det første inntrykket man får. Mennesket forutsettes å være noe annet enn en robot eller en maskin. Det er først og fremst en personlighet som reagerer på ord og mening fra en person til en annen, ikke en træll under ritualer eller naturlover, men en fri man sett i relasjon til juridisk ansvarlige kontraktspartnere, om enn ikke likestilte partnere. Mennesket når frem til Gud via individuell kommunikasjon med ord og visjoner sett i relasjon til en overordnet historie i selve den konkrete historiske kontekst. Luther sier: «Hvordan kan det at vi eter og drikker brødet og vinen gjøre så store ting, dvs frelse oss til syndenes forlatelse? Selve den ting at vi eter og drikker gjør det visselig ikke, men de ord som her står: «- det gis for dere og utgytes for dere». Disse ord er, ved siden av det å ete og drikke, hovedsaken i sakramentet. Og den som tror disse ord, han eier det de sier og som de lyder, nemlig syndenes forlatelse. … Den som ikke tror disse ord, men tviler, han er ikke verdig og beredt, for ordene «for dere» krever kun hjerter som tror».

Blir her ordene gjort til magiske virkemidler, akkurat som brødet og vinen i den katolske kirkes forståelse blir oppfattet?

Vel, Luther mente ikke at det skulle oppfattes slik, snarere tvert imot. Men at såkalte troende kristne siden reformasjonen har utvilsomt gjort det, uten å være klar over det. Man har gjort tro og ord til et mekanistisk grep, en metode til å binde Gud, en vei som bare kan ende med at mennesket til slutt gjør seg selv og selve ordet til Gud.

Hvorfor er dette viktig å påpeke? Jo, fordi det er dette muslimer i kraft av islam nettopp selv gjør. Islam sier at Allah sendte sin Koran, altså sine ord, til profeten. Allah sendte ikke sin Sønn for å frelse, han sendte en bok med lovbud, påbud og forbud og det er da boken man tilber, eller kan komme i skade for å tilbe eller gis en plass i dens troendes liv som bare kan tilsvare tilbedelse. Allah kan ikke skilles fra Koranen, det ville tilintetgjøre Allahs totale frihet fra alt menneskelig og diskreditere Hans suverene vilje – og predestinasjon.

Har da ordet for Luther og lutheranere det samme funksjonelle innhold som Koranen har for islam og muslimene?

Det som kan sies er at de troende i begge leire i praksis kan falle for denne fristelsen, nemlig å gjøre ordene og deres potensialt mekanistiske eller magiske evner til selve innholdet i troen. For lutheranere flest vil dette føles som en krenkelse å bli gjort klar over, mens det for en muslim ikke vil ha samme virkning. En muslim vil heller kunne være stolt enn krenket av å bli bevisstgjort at Koranen skaper det den nevner på en magisk måte og i kraft av sin overnaturlige opprinnelse i Allahs allmakt. Den store forskjellen mellom et luthersk forhold til de hellige ordene og en muslims forhold til dem blir dermed klart: For en ekte lutheraner vil troen alltid basere seg på et personlig forhold til Kristus, som både menneske og Gud, for en muslim er det helt OK å forholde seg til et regelverk uten oppfordring til noe personlig forhold til Allah.

En helt annen sak er at det i de siste hundre år i kristenheten har utviklet seg en form for kristendom, i navnet, som nesten bygger på en identisk forståelse av hva Guds ord er og innebærer som den forståelse som muslimene har av disse tingene. Disse såkalte kristne er de såkalte karismatiske kristne, et gedigent underbruk med enorm innflytelse over millioner på millioner av naive mennesker i kristenheten av i dag. I dette miljøet har det utviklet seg ufravikelige trosforestillinger som gjør Gud til et instrument for deres egne ideosynkratiske oppfatning av hva tro er for noe. Et levende personlig forhold til Kristus oppfattes i disse kretsene som helt underordnet i forhold til hva de tror ordet, dvs Bibelen, som instrument og magisk formularbok, har å tilby dem, på deres egne premisser og utilstrekkelige teologi.

Noen analoge eksempler – som rent konkret ikke vil forekomme i muslimske miljøer, men som likevel illustrerer noe fundamentalt likt, men på en annen måte og i et annet perspektiv - vil være nok til å avsløre at karismatikerne først og fremst er magikere, ikke troende, i og med at de oppfatter ordene som mekanistiske redskaper, noe Luther og de andre reformatorene skarpt advarte mot og motarbeidet med alle midler:

• Satan vant over Jesus på korset og tok hans ånd til helvetes mørke regioner. (Kenneth Copeland, Holy Bible Reference Edition, 1991, s.129.)

• Da Jesus døde, ble han ett med Satan . (Benny Hinn på TBN, 15. Des. 1990.)

• Gud... er et vesen som måler ca. 1.80-1.90 i høyden, som veier noe i nærheten av 100 kg. Og som har en avstand mellom tommel og lillefinger på ca. 23 cm. (Kenneth Copeland i; Spirit, Soul and Body, side 1.)

• Gud er på utsiden og kikker inn. Gud har ingen lovlig adgang til jorden. Den tilhører ham ikke . (Kenneth Copeland, The Image of God in You, 3. tape #01-4404, side 1.)

• Du er like mye inkarnasjon av Gud som Jesus Kristus var det, (Kenyon, The Father and his family s. 100 og Hagin, Word of Faith, des. 1980 s. 14.)

• Enhver kristen er gud , Copeland, Force of love, tape #02-0028.)

• Du har ikke en Gud inne i deg, du er en! (samme.)

• Jesus er ikke lenger Guds enbårne Sønn , (Copeland, Now we are in Christ Jesus, s. 24.)

• Kristne er små guder, (Benny Hinn, TBN, nov. 1990.)

• Vi er små messiaser. Vi er alt Jesus noen gang var , (Benny Hinn, Quotes for third wave leaders, s. 30.)

• Gud må få tillatelse til å virke på jorden på vegne av mennesker.... Ja, du har kontrollen! Så hvis du har kontrollen, hvem er det som ikke lenger har den? Gud. (Fred K.C. Price, sitert i artikkelen; Church at the crossroads.)

• Hele Guds hensikt var å reprodusere seg selv… du ser ikke på Morris Cerullo, du ser på Gud, du ser på Jesus , (Morris Cerullo, The end time manifestations of the sons of God, tape 1, side 2.)

• Jeg er en liten gud. Bort med dere, alle kritikere! (Paul Crouch, TBN president. Praise the Lord-program på TBN, 7, juli 1986.)

• Jesus og hans disipler var rike, bare rike mennesker kunne ta seg fri I 3.5 år. (Fred Price, Ever Increasing Faith, tape recorded 23/11-1990.)

• Jesus hadde et flott hus, et stort hus. Jesus brukte skreddersydde klær. (John Avanzini, TBN, 15/9-88 og 20/1-91.)

• Å være fattig er synd . (Robert Tilton, Success in Life, recorded 2/12-1990.)

• Bibelen sier at Han har etterlatt oss et eksempel slik at vi skulle følge I hans fotspor. Det er derfor jeg kjører en Rolls Royce. Jeg følger i Jesu fotspor. (Fred Price, An Examination of the Word-Faith Movement, Richard J. Vincent, 1991.)

• Be til deg selv, for jeg er i ditt selv og du er i mitt selv , (Copeland, Believers Voice of Victory, febr. 1987, s. 9.)

• De som ber Gud om å gjøre noe med Djevelen, kaster bort tiden... dersom de troende ikke gjør noe med djevelen, så vil ingen ting bli gjort, (Hagin, Den troendes autoritet, s. 19.)

• Å bruke ordene ”hvis det er din vilje” er ødeleggende for den sanne tro. (Benny Hinn, The Facts of the Faith Movement, Harvest House Publishers, 1993, s. 22-23.)

• Vi kristne har kraft i vår munn til å helbrede eller drepe, akkurat som heksene har det, (Benny Hinn, Quotes from third wave leaders, side 30.)

• Adam... fløy ut i verdensrommet... med en tanke kunne han være på månen. Adam kunne svømme under vann og puste som en fisk. Adam gikk på vannet , (Benny Hinn, TBN, 2/4-1991.)

• Jeg tror ikke noe er blitt gjort i Kristi navn og under kristendommens banner som har vist seg mer destruktivt for den menneskelige personlighet og derfor i motsetning til vårt evangeliske oppdrag, enn den rå, besynderlige og ukristelige strategi som går ut på å gjøre mennesker klar over deres fortapte og syndfulle stilling, (Robert Schuller, en av hovedtalerne under kirkevekstkonferansen i Oslo mai 1994.)

• Jeg vet at det er mange som blir nervøse når vi roper, hopper og skriker. Men dersom min Gud i himmelen brøler, da har jeg også tenkt å brøle, (Ulf Ekman, Herren er en stridsmann, s. 126 og s. 116. Han forteller på s. 117 at han lærte å be slik i Tulsa, dvs. be i timesvis uten å bruke fornuft og tanke, ingen bønnemner, bare lyder.)

Observasjoner:

Åge Åleskjær kaller Tulsa (der hvor Hagin m.fl. holdt til) for kristenhetens hovedstad. (Sagt på seminar om trosbevegelsen, 24/25 april 1998.)

Hagins bøker utgjør hovedlitteraturen på bibelskolen til Åge Åleskjær. Det advares ikke mot Hagin, men han løftes i stedet opp som den store profet og bibellærer. Av de 32 bøkene som var pensum i 1994, var 16 skrevet av Hagin.

Spørsmålet om han (Åge Åleskjær) ikke har hatt noen motforestillinger til det som er lært her (hos Kenneth Hagin), besvarer han med et meget klart nei. (Vårt Land. 1/6-85.)

http://www.mensviventer.no/mvv39/erdette.htm

Kommentar: Muslimenes forhold til Koranen – eller boka – er som vi ser ikke identisk med det forholdet disse karismatikerne har til sin bok. For mens det aldri kan komme inn et intimt personlig forhold til en bok, kan et slikt illusorisk personlig forhold til det som står i en bok etableres der boken selv henviser til en person som forfatter, utenfor boken, nemlig til Gud selv, som person. Et slikt illusorisk, personlig forhold er imidlertid tragisk og medfører religiøse utskeielser og perversjoner, for det er dette som skjer når man gjør Gud til en «personlig» computer eller bok man kan styre, programmere og høste ut av som man (tror) man vil, alt etter hvor mye og hvordan man «sår inn». Det personlige aspektet i karismatisk teologi reddes bare tilsynelatende i og med Bibelens egne begreper om Gud som Far og dertil en Far som sender sin egen, unike og enestående og syndefrie Sønn for å dø for verdens syndere. Islam proper «slipper» dette teologiske dilemma i og med at både åpenbaringen selv og Allah aldri kan assosieres med noen Person eller noe personlig, dette uansett om muslimer oppfordres til å be til Allah, som om han skulle være en person. At muslimer i perioder og i visse kulturer gjør profeten Muhammed til en person – NB: - en avdød og ikke syndefri sådan – og gjenstand for tilbedelse, kan kanskje anses som en like stor praktisk og teologisk utskeielse som i de karismatiske kretsene, og dessuten for å ha like store uheldige eller katastrofale konsekvenser både for gudsbilde og selve frelsen, men poenget torde være at kristendommen i seg selv har innebygd i seg en større sikkerhetsventil mot magiske forestillinger enn det islam har, og dette beror selvsagt på at kristendommen er frelseshistorie basert på guds personlige og umagiske inngripen på en radikalt forskjellig måte fra islam, hvor det personlige forhold forsøkes redusert til det minimale, til relasjoner til gudsattributter på bekostning av relasjon til en gud som er mer en alle attributter, i form av en levende Person, (men riktig nok ikke som en person på samme nivå som menneskeheten kan betraktes som en person).

Spurgeon:

Hvem begrenser forsoningen (the atonement?):

«Vi (kalvinister) blir ofte beskyldt for å begrense Jesu Kristi forsoningsverk fordi vi sier at Kristus ikke har ofret seg for alle mennesker (made satisfaciton for all men), eller at alle vil bli frelst. Vel, svaret vårt er at det er våre motstandere som begrenser Kristi verk, ikke vi. Arminianerne sier at Kristus døde for alle. Spør dem hva de mener med det. Døde Kristus for å sikre frelse for alle mennesker? De sier: Nei, helt sikkert ikke. Vi spør dem da følgende spørsmål: Døde Kristus for å sikre spesielt ett individs frelse? De svarer: Nei, og det er de nødt for å gjøre, skal de være konsistente. De sier «nei, Kristus døde for at enhver kan bli frelst hvis … og så følger visse vilkår for frelse. Men hvem er det da som begrenser Kristi forsoningsverk? Vel, dere. Dere sier at Kristus ikke døde slik at Hans verk skulle sikre frelsen for noen. Vi beklager at dere må påstå at det er vi som begrenser forsoningsverket; vi sier «Nei, sir, det er det dere som gjør». Vi sier at Kristus døde for å sikre frelsen til en mengde som ikke kan telles, som gjennom Kristi død ikke bare blir frelst, men ikke bare frelst, men også frelst på en slik måte at han ikke på noen måte kan risikere å falle fra sin frelse. Dere er velkommen til deres lære om forsoningen: Dere kan beholde den. Vi på vår side kommer aldri til å forlate vår forståelse til fordel for deres» (Loraine Boettner, The Reformed Doctrine of Predestination, 1963). (Se Sproul: Five Points s 41).

«Hvis jeg sier at mennesket er så fritt at det ikke var mulig for Gud å kontrollere det, så ville jeg drives henimot ateisme; men, hvis jeg på den annen side skulle hevde at Gud overstyrer alt til de grader at mennesket ikke skulle kunne holdes ansvarlig, ville jeg ha drevet mot lovløshet og fatalisme. Dette at Gud forutbestemmer og at mennesket likevel er fritt, er to fakta som folk flest ikke makter å se så tydelig. De to tesene synes å være selvmotsigende. Saken er at hvis Bibelen lærer at alt er forutbestemt, så er det sant; og hvis jeg finner i Skriften at mennesket er ansvarlig for alle sine handlinger, så er også det sant, og det er bare min egen dårskap som ville overbevise meg om at de to tesene ikke er selvmotsigende. Jeg tror ikke de kan oppheves i hverandre og hamres om til en enhet på en anbolt her i verden, men det kan de i evigheten. De er to linjer som er så nær parallelle at det sinn som fulgte dem fortest aldri ville oppdage at de smeltet sammen, som de i virkeligheten gjør, og de vil møtes en gang i evigheten, nært til Guds trone, fra hvilken flyter all sannhet».

(Five Points s 183/184).

Hunt i «What Love is this?» s 301: Laurence Vance, 1999: Men hvis forsoningen i seg selv var av en slik natur at den skjenket frelse for den den var tiltenkt, da ville de utvalgte aldri ha kunne være «døde i overtredelser og synd», Efeserne 2. 1. Og følgelig, hvordan kunne mennesker som ble frelst, forløst, forsonet og rettferdiggjorte av natur være vredens barn?

s 297: Michael Horton sier: «Hvis Jesus døde for alle menneskers skyld, men ikke alle mennesker blir frelst, ville Hans død i virkeligheten ikke ha reddet noen. Hvis Kristus døde for mennesker som kommer til Helvete, kan Hans gjerning ikke akkurat kalles et «frelsesverk» og det ville ikke ha vært noen frelseskraft i Hans blod. Snarere vill da kraften ligge i menneskets vilje heller enn i Kristi offer».

s 277: Calvinister foreslår ulike teorier som får det til å høres ut som om Gud virkelig elsker de han forutbestemmer til evig pine i Helvete. En av de kaldeste teorier kommer fra Horton i en bok med forord av J. I Packer: Dette synet intensifiserer Gud’s kjærlighet, ved at Han begrenser den til de som tror. Det overgår den vilkårlige godhet vi hører så mye av i våre dager. Hunt: «Limiting God’s love to a select group intensifies God’s love? What madness!»

Wesley om frelse:

Frelse begynner med det som vanligvis helt berettiget betegnes som prevenient grace, (den nåde som går foran, bevarer eller ligger under eller er forutsetningen for den egentlige frelse); innbefattet det første ønske om å være Gud til behag, det første dagslys av Hans vilje, og den første åpne overbevisning om å ha syndet mot Ham. Alt dette innbefatter en retning henimot liv; en viss grad av frelse; begynnelsen på en frigjøringsprosess fra et blindt og ufølsomt hjerte som er ufølsomt overfor Gud og Hans ting. Frelsen eller nåden øker med hjelp av den overbevisende nåde (convincing grace), det som i Skriften kalles omvendelse eller anger, hvilket medfører et større mål av kunnskap og større grad av forløsning av stenhjertene; Deretter opplever vi den virkelige kristne frelse, som, ved nåde, gir frelsende tro, bestående av de to mektige grenene rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Ved rettferdiggjørelsen blir vi frelst fra syndens skyld og oppreist til Guds salvelse (restored to the favour of God); ved helliggjørelsen befris vi fra syndens makt og syndens rot og tilbakeført til Gudsbildet (restored to the image of God). All erfaring, så vel som Skriften, vise at denne frelse både skjer øyeblikkelig og gradvis. Den begynner i det øyeblikk vi blir rettferdiggjort ved Guds hellige, ydmyke, milde og tålmodige kjærlighet for mennesket. De øker gradvis fra dette øyeblikk, som et sennepsfrø, som til å begynne med er det minste av alle frø, men som snart blir til et stort tre, helt til, i detneste øyeblikk hjertet blir renset fra all synd og fylt av Guds rene kjærlighet. Men også denne kjærlighet øke mer og mer, helt til vi vokser opp i alle ting (til?) i Ham, som er vårt hode, ja, helt til vi oppnår den reisning som er Kristi fylde.

(Fra s 46, note 64, i Theological roots of Pentecostalism av Donald W. Daton, 1987, Hendricsons Publishers).

Kjernen i det kjetteriet som ble kalt Free Spirit, Fri Ånd (Fritt sinn, kanskje), ligger i de innviddes holdning til seg selv: De trodde de hadde oppnådd en fullkommenhet så stor at de ikke var i stand til å synde. De avviste boklig lærdom og teologiske spissfindigheter; de jublet over å kunne ha direkte kontakt med Gud, ja, de følte seg så forent med den guddommelige essens at de trodde de var ett med Gud. Dette løste dem så i sin tur fra enhver selvbeherskelse. Enhver impuls ble betraktet som en guddommelig kommando. De kunne da også omgi seg med allslags verdslig eiendom og de kunne nå lyve og stjele eller være utro uten å føle noen som helst anger eller dårlig samvittighet. For når sjelen innvendig var fullstendig oppgått i Gud fantes det ingen grunn til at ytre handlinger skulle være forkastelige. (Norman Cohn, The Persuit of the Milllenium, 1957).

Karen Armstrong, s 321 ff:

Tekster av noen av dem som ble kalt Ranters, som f eks Jacob Bauthhumely, Richard Coppin og Laurence Clarkson, har overlevd og illustrerer ideene, samtidig som de også prekte et revolusjonært sosialt budskap. I sin traktat fra 1650 omtaler Bauthumely Gud med termer som kan minne om sufienes lære om at Gud er Øyet, Øret og Hånden for den som vender seg mot Ham: «Oh, Herre, hvem sal jeg si du er? For hvis jeg sier at jeg ser Deg, så betyr ikke det noe annet enn å se seg selv og hvis jeg sier at jeg kjenner Deg, så er ikke det noe annet enn å kjenne seg selv, for det fins ikke noe i meg selv som er i stand til å se deg annet enn i meg selv …

Bauthumely tror ikke på treenigheten og som sufiene gjorde, begrunnet han sin tro på Jesu guddommelighet ved å si at mens han var guddommelig, så kunne ikke Gud manifistere seg bare i ett menneske: «Han bor virkelig i andre menneskers kjød og i andre skapninger på samme måte som i Kristus». Tilbedelsen av en distinkt, lokalisert Gud er en form for avgudsdyrking; Himmelen er ikke et sted, men Kristi åndelige nærvær. Bibelens gudsbilde var utilstrekkelig: Synd er ingen handling, men en tilstand, dette å være avstengt fra vår guddommelige natur. På mystisk vis er Gud tilstede i vår synd, som egentlig ikke er noe annet enn Guds mørke side, et fravær av lys. (Armstrong nevner så i forbifarten Fox, Wesley og Zinzendorf for å antyde likhetstrekk! Det Bautumely var interessert i var å prøve å internalisere en gud som var blitt fjern og inhumant objektiv og omvandle tradisjonell doktrine til religiøs erfaring).

Clarkson hevdet at siden Gud skapte alle ting gode, kunne synd bare eksistere i fantasien og Gud hadde i Bibelen selv sagt at Han skulle omskape mørke til lys, ( In A Single Eye).

Keeth Ward, God for the Perpelexed, s 94 ff:

E Kant skriver i 1793 at det fins en radikal tendens i menneskets natur til det onde og at dette betyr at ingen helt ut kan utføre sin fulle plikt (original sin lives on!). Som et ekko av Calvin fortsetter han og sier at ikke noe annet enn Guds nåde kan bøte på dette. Frykten for svermeri i religionen får han, imidlertid ulikt Calvin, til å benekte muligheten for at en slik nåde kan erfares … med andre ord, fordelen er at man aldri trenger å gå i kirken, skriver Ward, s 94. Ulempen er selvsagt at man da kanskje aldri får noen gudserfaring overhodet!

Kant mener at kunnskap om moral og moralens eksistens ikke avhenger av eksistensen av Gud. Å engasjere seg moralsk kan derfor bare rettferdiggjøres hvis du tenker at du på en eller annen måte vil bli lykkeligere hvis du engasjerer deg moralsk for å gjøre din plikt, men siden dette ikke ser ut til å bli tilfelle i dette livet, så må det finnes et liv etter døden hvor menneskene kan oppleve å oppnå den lykke de har fortjent. Og dette betyr igjen at Gud blir nødvendig for at alt dette skal virke som det skal. Slik blir Gud og udødelighet rasjonelle eller postulater bygget på fornuften, likevel. Kant avviser imidlertid både den epikureiske og stoiske varianten av begrunnelsen for moral intensjon, altså at man bør gjøre ting enten for å bli lykkelig eller fordi man bør gjøre det som er rett uansett følger.

Ward oppsummerer: Hva Kant mangler er enhver ide om erfaringen av en kjærlighetens Gud, en gud som kan få deg til å gjøre det rette fordi du rett og slett elsker Gud mer enn du elsker det frie, heroiske valgt ditt. Han mangler enhver erfaring av Guds nåde, en gave som kunne gjøre deg i stand til å delta i en guddommelig kjærlighet og bøte på din egen manglende evne til å elske. Dessuten mangler han den tanke at det moralske mål ligger i den personlige gudsbevissthet som ikke er et resultat av et abstrakt fornuftsbasert prinsipp, men i en Gud som oppdrar og opphøyer mennesket fra barnekår til å bli gitt en status som guds elskede venn og brudgom.

O Adam, Vi har ikke plassert deg på et bestemt utvalgt sted eller gitt deg en skikkelse eller en funksjon som tilhører kun deg; Vi har tvert imot gitt deg behov og forstand til å anta en hvilken som helst plassering og en hvilken som helst form og funksjon som du ønsker å ha og eie. Andre skapningers natur, som er gitt, er avgrenset til det vi har bestemt dem til. Du, som dermed ikke er bundet av grenser, skal derfor selv bestemme din natur, i samsvar med din egen frie vilje, som jeg har plassert i dine hender. Jeg har plassert deg i verdens sentrum slik at du derfra kan overskue alt hva som er i verden. Vi har dannet deg verken himmelsk eller jordisk, verken dødelig eller udødelig, slik at du mer fritt og ærefullt skulle kunne forme og skape deg selv og gi deg selv en skikkelse etter eget ønske og behov. Du er i stand til å stige ned i de lavere livsformer og bli et brutalt beist; du er i stand til å bli født på nytt og bli et høyere vesen, ut fra din egen sjels beslutning. (1486 – s 215 i Tarnas The Passion of the Western Mind).

ibid s 217: Den neoplatonske tanke om den uskapte guddomsgnist i mennesket som muliggjorde at en gudommelig ånd (genius) kunne overta i personligheten og opphøye mennesket med åndelige opplysning og kreativ kraft, var vanskelig å svelge for konservative teologer. Konseptet tilveiebrakte et fundament og et stimuli for Renessansens fokusering på individet og det kunstneriske geniet, men undergravde samtidig Kirkens tradisjonelle skjelnen mellom Gud og mennesket og forholdet til Kirkens sakramentsforståelse. Opphøyelsen av mennesket til en status som nesten-gud, slik den ble beskrevet av Ficino og Pico, syntes å oppheve skillet mellom Skaperen og mennesket og doktrinen om Syndefallet. Picos påstand om at mennesket kunne oppnå gudsforening uten en mellommann som nødvendig for frelsen, ble ansett som et kjettersk forsøk på å bryte det etablerte hellige hierarki.

Ward siterer Platons Symposium, s 56:

«Dette er den rette måten å bli innviet i kjærligheten mysterier på: Å begynne med eksempler på skjønnhet i denne verden og bruke dem som trinn videre oppover mot absolutt skjønnhet som det siste mål; dette er det fremste området menneskelivet burde bli brukt til, altså i kontemplasjonen av det absolutte skjønne. De vil se det som absolutt, eksisterende i seg selv, unikt, evig; og se at all annen skjønnhet deltar i dette absolutt skjønne, på en slik måte at når det blir til og forgår, så medfører ikke dette at det absolutt skjønne forstørres eller minskes eller forandrer seg. Den som kontemplerer absolutt skjønnhet og som er i konstant forening med det vil være i stand til ikke bare å frembringe gjenspeilende bilder av godhet, men sann godhet, fordi man da ikke vil være i kontakt bare med refleksjonen, men også med Sannheten. Og så, ved at man har frembrakt og næret sann godhet, vil man ha privilegiet av å være elsket av Gud, og da bli, så langt et menneske evner, udødelig selv. Det er av denne grunn at mennesket har plikt til å bringe ære til kjærligheten».

Ifølge William Occam, eksisterer allmennbegrepene kun i det menneskelige sinn, ikke i virkeligheten. De er konsepter abstrahert av sinnet basert på empiriske observasjoner gjort av mer eller mindre like individer. De er ikke Guds preeksisterende ideer som styrer skapelsen av individene, for Gud var absolutt fri til å skape alt slik han ville ut fra sin egen frie vilje. Bare Hans skapninger eksisterer, ikke disse skapningers ideer. For Occam var spørsmålet ikke lenger det metafysiske, hva angår hvorfor forgjengelige mennesker kom fra virkelige Former (ideer), men et epistemisk spørsmål om hvordan vi kan abstrahere fra virkelige individer til former. «Mennesket» som en art tilbakefører ikke til en distinkt, virkelig enhet i seg selv, men en delt likhet mellom mange individer slik de oppfattes av sinnet. Det dreier seg om en mental abstraksjon, ikke en virkelig størrelse. Problemet om allmennbegrepene var derfor et spørsmål om epistemologi, grammatikk og logikk, ikke om metafysikk og ontologi.

Occam benektet på samme måte som Duns Scotus mulighetene av å slutte fra rasjonell sanseerfaring av denne verdens fakta til nødvendige konklusjoner om Gud og andre religiøse ting. Denne verden er ytterst kontingent i forhold til Guds allviten og ubegrensede vilje (undefinable). Menneskets eneste sikkerhet kan bare manifisteres i sanseerfaring og selvinnlysende logiske postulater (propositions), ikke fra formallogiske spekulasjoner om usynlige realiteter eller allmennbegreper (universal essences). Fordi Gud sto fritt til å skape eller avgrense ting ut fra sin frie viljesbeslutning, kunne menneskets behov for sikker kunnskap om verden som et rasjonelt ordnet uttrykk for transcendente essenser relativiseres. Gud kunne ha skapt alt på den måten han uvilkårlig ønsket uten bruk av mellominstanser som f eks himmelske «intelligenser» slik som i aristotelismen eller thomismen. Kun to virkeligheter var til stede for mennesket: Guds realitet i åpenbart form og denne verdens empiriske verden gitt i kraft av erfaringen … Mennesket kan ikke erfare Gud på en empirisk måte på samme måte som man erfarer materielle ting. Gud kan bare åpenbares ved tro, ikke ved fornuft. Forestillinger om et absolutt guddommelig vesen var bare en subjektiv, menneskelig konstruksjon som ikke kunne danne et sikkert grunnlag for teologisk diskusjon, (theological reasoning).

Slik Occam så det, la gresk filosofi med sin determinisme og tenkning omkring nødvendige årsaksforhold – og som Aquinas hadde forsøkt å forene med kristen teologi – vilkårlige begrensninger på Gud ubegrensede skapelsesmuligheter. En slik filosofi tok ikke i betraktning menneskets begrensede fornuftsutrustning. Menneskesinnet hadde i seg selv ikke noe guddommelig lys, slik Aquinas lærte, slik at «det aktive intellekt» kunne bevege seg utenfor sanseverden og slik kunne trekke universelle konklusjoner grunnet på en absolutt væren eller noe absolutt vesen (absolute being). Hverken sinnet eller verden kunne sies å være ordnet på en slik koherent og sammenhengende måte at det kan erkjenne verden via reelle allmennbegrep som styrer både erkjenneren og det erkjente. …

Siden bare direkte bevis for individuell eksistens kunne være et fundament for kunnskap, og siden det som eksisterer er kontingent på en guddommelig allmakt som ikke kjenner noen begrensninger i sin kreativitet – alt var mulig for Gud - , måtte kunnskap være begrenset til det kontingente og det empiriske og den er derfor heller ikke verken nødvendig eller universell kunnskap. Guds vilje var ikke begrenset av menneskets strukturerte rasjonalitet og Hans absolutte viljesfrihet og allmakt tillot Ham å gjøre det som er ondt til godt, og vice versa. Det fantes ingen ubrytelig relasjon mellom Guds frie skapelsesakt og menneskets behov for en verden som kunne erkjennes rasjonelt. … De metafysisk organiserende prinsipper til Aristoteles og Platon kunne ikke utledes av umiddelbar erfaring. For Occam fantes en sannhet beskrevet i den kristne åpenbaring, og denne kunne verken betviles eller forstås rasjonelt, og så fantes den en annen sannhet som besto i erkjennelsen av observerbare enkeltting som kunne beskrives av empirisk vitenskap og rasjonell filosofi. … Det fantes ingen menneskelig oppfattbar kontinuitet mellom det empiriske og det guddommelige.

(Oversatt fra The Passion of the Western Mind av Tarnas. Duns Scotus underviste i Paris i 1305 og William av Occam i Oxford i 1319).

Frelse begynner med det som vanligvis helt berettiget betegnes som prevenient grace, (den nåde som går foran, bevarer eller ligger under eller er forutsetningen for den egentlige frelse); innbefattet det første ønske om å være Gud til behag, det første dagslys av Hans vilje, og den første åpne overbevisning om å ha syndet mot Ham. Alt dette innbefatter en retning henimot liv; en viss grad av frelse; begynnelsen på en frigjøringsprosess fra et blindt og ufølsomt hjerte som er ufølsomt overfor Gud og Hans ting. Frelsen eller nåden øker med hjelp av den overbevisende nåde (convincing grace), det som i Skriften kalles omvendelse eller anger, hvilket medfører et større mål av kunnskap og større grad av forløsning av stenhjertene; Deretter opplever vi den virkelige kristne frelse, som, ved nåde, gir frelsende tro, bestående av de to mektige grenene rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Ved rettferdiggjørelsen blir vi frelst fra syndens skyld og oppreist til Guds salvelse (restored to the favour of God); ved helliggjørelsen befris vi fra syndens makt og syndens rot og tilbakeført til Gudsbildet (restored to the image of God). All erfaring, så vel som Skriften, vise at denne frelse både skjer øyeblikkelig og gradvis. Den begynner i det øyeblikk vi blir rettferdiggjort ved Guds hellige, ydmyke, milde og tålmodige kjærlighet for mennesket. De øker gradvis fra dette øyeblikk, som et sennepsfrø, som til å begynne med er det minste av alle frø, men som snart blir til et stort tre, helt til, i det neste øyeblikk hjertet blir renset fra all synd og fylt av Guds rene kjærlighet. Men også denne kjærlighet øker mer og mer, helt til vi vokser opp i alle ting (til?) i Ham, som er vårt hode, ja, helt til vi oppnår den reisning som er Kristi fylde.

(Fra s 46, note 64, i Theological roots of Pentecostalism av Donald W. Daton, 1987, Hendricsons Publishers).

Aldous Huxley:

«Når det gjelder meg selv og dessuten, uten tvil, når det gjelder de fleste av mine samtidige, var meningsløshetens filosofi et nødvendig instrument for frigjøring. Den frihet vi ønsket var frigjøring fra et visst politisk og økonomisk system og fra et visst moralsyn. Vi protesterte mot denne moralen fordi vi mente den hindret muligheten for fri sex og mot systemet fordi vi mente det var urettferdig. Tilhengerne av systemet mente at det på en eller annen måte ga livet og verden en mening, -(en kristen mening -, men det var en måte som gjorde det lett å tilbakevise dette synet og som samtidig kunne rettferdiggjøre vår egen mening i vårt erotiske og politiske opprør: Vi kunne bare benekte at livet hadde noen mening. … Jeg hadde personlige grunner for ikke å ønske at dette var tilfelle og det var derfor jeg mente det og så lett kunne begrunne mitt syn. Uvitenhet er imidlertid som oftest en lett overvinnelig uvitenhet. Vi vet ikke rett og slett fordi vi ikke vil vite. Det er vår vilje som til enhver tid bestemmer hvilke områder vi velger å bruke vår intelligens på. De som ikke vil oppdage noen mening med livet – eller i livet – gjør det av en eller annen grunn og fordi det passer dem best at det er slik». (Oversatt av meg fra Fast Facts defending your faith av Ankerberg og Weldon s 178).

J P Sartre:

«Selv om en ikke tror på Gud så finnes det elementer av en ide om Gud som forblir i oss … jeg betrakter ikke meg selv som først og fremst bare støv som nå engang bare forefinnes her i verden, men tvert imot som et vesen som var ventet, dannet på forhånd og frembragt. For å si det kort, som et vesen som bare kan komme fra en skaper og denne ideen om en skapende hånd, refererer tilbake til Gud. Dette er selvsagt ingen klar, nøyaktig forestilling som jeg fremkaller hver gang jeg tenker på meg selv; den motsier mange andre tanker, men den ligger der vagt flytende. Og når jeg reflekterer over meg selv, tenker jeg ofte slik rett og slett i mangel av å være i stand til å tenke annerledes». (ibid s 15 med henvisning til et intervju i Harper’s magazine, februar 1984).

Sir Edward Clark:

«Som jurist har jeg lenge studert bevismaterialet som ligger til grunn for de påståtte hendelsene første påskedag. For meg er indisiene overbevisende og jeg har i Høyesterett gjentatte ganger avsagt bekreftende dommer på langt svakere faktagrunnlag. Domsslutninger bygger på bevisførsel for retten og sannferdige vitner er alltid rett frem og naturlige og uten fakter eller affekt. Bevisene i evangeliene for Jesu oppstandelse fra de døde tilhørere denne kategorien beviser og som jurist aksepterer jeg dem som sannferdige vitnemål fra mennesker som var i stand til fullt ut å underbygge sine påstander». (Oversatt av meg fra Ankerberg og Weldon s 152).

Ravi Zacharias:

«Det fins ikke noe i historien som kan måle seg med den antiteistiske posisjon når det gjelder katastrofale følger for menneskeheten … ». (Oversatt av meg fra Can Man Live Without God?).

Fra «Kristen med god grunn» av Stefan Gustavson, Luther Forlag, Oslo 1999):

«Det allmenne spørsmål dukker opp: Hva er kilden til de ikke-greske innslag som tas opp av filosofene etter reformasjonen? Hva er kilden til de ikke-greske innslag i det moderne synet på naturen som kom til å avgjøre den moderne vitenskaps spesifikke karakter? … (det er den) kristne åpenbaring, og svaret på det siste spørsmålet er: Den kristne lære om skapelsen». (M. B. Foster : The Christian Doctrine of Creation and the Rise of Moderne Natural Science, 1934).

s 152: Bertrand Russel: «Slik er i store trekk den verden som vitenskapen tilbyr vår tro, bare enda mer hensiktsløs, mer blottet for mening. I en slik verden er det våre idealer heretter må finne et hjem, hvis de i det hele tatt skal finne noe hjem. At Mennesker er produkter av årsaker, som ikke hadde noen anelse om det mål de var i ferd med å virkeliggjøre; at dets opphav, dets utvikling, dets forhåpninger og frykt, dets kjærlighet og tro bare er et resultat av atomenes tilfeldige gruppering; at ingen ide, ingen heroisme, ingen intensitet i tanke og følelse kan bevare et individuelt liv på den andre siden av graven; at alle tidevervs strev, det menneskelige genis totale hengivenhet, inspirasjon og klarhet, er forutbestemt til å slukne i solsystemets veldige død, og hele det tempel som menneskets innsats har skapt, uunngåelig må komme til å bli begravet under restene av verdensaltet i ruiner – alt dette er, om ikke fullstendig ubestridelig, dog i det nærmeste så sikkert at ingen filosof som forkaster det har utsikt til å holde mål. Bare innenfor rammen av disse sannheter, bare på håpløshetens faste grunn kan sjelens bolig heretter oppføres uten risiko». (En fri manns tro, Mystik og Logik – 1954).

s 158: Kepler: Må gud gi at alle mine fantastiske teorier overalt og fullstendig får den effekt på mennesker som jeg har etterstrebet i min avhandling; nemlig at troen på verdens skapelse skal forsterkes gjennom disse ytre bevis, at Skaperens tanke kan bli gjenkjent og hans uuttømmelige visdom får lyse klarere for hver dag. Da vil mennesket endelig erkjenne den virkelig oppfatning av hans makt og visdom og innse at Gud, som har lagt grunnlaget for alt i denne verden i pakt med kvantitetslovene, også har utstyrt mennesket med en intelligens som kan forstå disse lover».

Kepler taler også om vitenskap som en måte å tenke Guds tanker etter ham: - Gud ville at vi skulle oppdage dem da han skapte oss i sitt bilde, for at vi skulle ta del i hans tanker … (Sitert fra Norman Geisler&Kerby: Origin Science, Baker, 1987).

Ralph Peters:

Et religio-sosialt samfunn som begrenser informasjonsstrømmen og foretrekker myter fremfor virkelighet, og som undertrykker kvinner, og som gjør familie, klan eller etnisk identitet basisen for sosiale og økonomiske relasjoner, og som tilsidesetter verdslige lover, undervurderer vitenskapelig og liberal utdannelse, forbyr selvstendig tenkning og som tror at eldgamle, religiøse lover skal styre alle menneskelige relasjoner – har intet håp i verden om å kunne konkurrerer med Amerika og de levende, kreative statene i Vesten og «the Pacific Rim». Vi lykkes, den islamske verden taper, og de hater oss for denne sannhet». (Oversatt av meg fra The Just War on Jihad s 247).

Thomas Paine (1737 – 1809): «Av alle religioner som noen gang er blitt oppfunnet, så finnes det ingen mer avskyelig for Den Allmektige og mindre oppbyggelig, og mer uspiselig for fornuften, og som er mer selvmotsigende i seg selv, enn dette som kalles Kristendom. Den er altfor absurd til å kunne være troverdig og helt umulig til å overbevise med og praktisere; den gjør hjertet sløvt og produserer ikke annet enn vantro og fanatikere. Som en kilde til makt, tjener den despotisme; som et middel for å oppnå rikdom, øker den prestenes gjerrighet; og når det gjelder å respektere menneskets godhet i sin alminnelighet, så gir den ingenting, hverken her i livet eller i det neste».

Walsch i Himmelske samtaler, kondensert:

Gud er det størst Enkle tenkbart

Gud er følgelig alle-ting

Alle-ting kan med nødvendighet ikke ha selvbevissthet

Gud må derfor erfare seg selv som Gud kun gjennom deler eller enkeltheter av seg selv som har selvbevissthet

Disse enkelthetene er Du og Meg

Men alle-ting er alt som finnes

Det finnes derfor i virkeligheten kun bare alle-ting

som virkelig er En ting

Vi må derfor bortse fra skillet mellom alle-ting og alle-tings deler eller enkeltheter

Vi er derfor ikke kun deler av Gud – VI ER GUD

Men det finne bare En av oss

JEG må derfor være Gud

(J. Budziszewski, What We Can’t Not Know, 2003: Sammenfatning fra Conversations With God, 1995, av Neal Donald Walsch. Oversatt av Terje Ole Finne, 2014).

Nietzsche

Hva er sannhet? En bevegelig skare av metaforer, metonymier og antropomorfismer, kort sagt, en sum av menneskelige relasjoner som er blitt poetisk og retorisk intensifisert, overført og skjønnmalt, og som, etter lang bruk, forekommer folk å ligge fast, kanonisert og bindende. Sannheter er glemte illusjoner og utbrukte metaforer uttørket for enhver sanselig kraft; mynter som har mistet sin verdi og som nå betraktes kun som metall. (Markham s 38).

Forfattere av i dag er tvunget til å starte fra skratsj; virkeligheten eksistere ikke, tiden eksisterer ikke og personlighet eksisterer ikke. Gud var den allvitende forfatter, men han døde, og nå kjenner ingen plottet, og siden vår virkelighet nå mangler skaperens godkjennelse, så finnes ingen garanti hva angår den mottatte versjonens ekthet; tiden er ikke lenger formålsrettet og derfor finnes kun sjanse. Virkeligheten er ganske enkelt vår erfaring og objektivitet er selvsagt bare en illusjon; personlighet er nå blitt et sted hvor erfaringer kan finne sted, etter at den har gjennomgått en viss utilpass utvikling. I lys av slik tilintetgjørelse, bør det ikke komme som noen overraskelse at heller ikke litteratur eksisterer – hvordan skulle den kunne det? Det som eksisterer er kun dette å lese og å skrive … måter å bevare en viss bevisst valgt kjedsomhet på stilt overfor avgrunnen. (Vardy, What is truth? s 102)

Mennesket er et rep strukket mellom dyret og Overmennesket – et rep spent over avgrunnen. En farlig krysning, en farlig veifaring - og faren ved å se seg tilbake; faren ved å skjelve og avbryte. Dere har fullført løpet fra mark til menneske og mye av dere består fortsatt av mark. En gang fordum var dere aper … Tro ikke på dem som taler til dere om overjordiske håp! De er giftspredere, om de nå vet det eller ikke. De er livsforaktere, i forråtnelse og forgiftet selv. Jorden er trett av dem. Bort med dem! En gang var gudsbespottelse den største blasfemi. Men Gud døde, og disse gudsspotterne med dem. (Oversatt fra Madrid og Hensley s78)

Geisler s 1328 (?)

Grunnleggende for Middelalderens gudssyn eller gudsoppfatning er Plotinus tanker fra 200-tallet e-kr. Han trodde at Det ultimate (Gud), var «et» absolutt og individuelt En, en posisjon som i stor grad påvirket den islamske monoteisme. Denne Ene er så ekstremt transcendent – over alt og alle – at det/den ikke kan kjennes uten gjennom mystiske tilnærminger. Det kan ikke eksistere noen likhet mellom Den ene og hva som flyter fra denne, universet, og dette fordi Gud står over værende(t), og fordi det ikke finne noen forbindelse mellom hva som er og hva som eksisterer utover dette.

Men Thomas av Aquinas ga et avgjørende svar på Plotinus agnostisisme og mystisisme: Han hevdet at en effekt må ligne på dens årsak fordi «du kan ikke gi det du ikke har». Du kan ikke skape det du ikke har. Derfor, hvis Gud skapte eller forårsaket det gode, så må Gud være godhet. Hva nå enn vår virkelighet er, så har vi den fra Gud og denne Gud ER ut fra sin egen natur. (Å eksistere ER Guds essens!).

Innvendinger mot Aquinas blander som regel sammen enten den materielle eller instrumentelle årsak med den effektive årsak. Den effektive årsaken til noe er den som forårsaker eller skaper det til å være eller bli. Den instrumentale årsaken er den som muliggjør eller muliggjøres ved denne forårsakingen. Den materielle årsaken er den som tingen skapes fra eller ut av. Av dette følger at det ikke nødvendigvis finnes noen likhet mellom disse årsakene, noe som imidlertid er tilfelle nettopp i forhold til den effektive årsaken. Et maleri ligner ikke på malerens pensel, men det ligner eller minne om malerens sinn. Penselen er en bare en instrumentell årsak, mens malerne eller kunstneren er den effektive årsaken.

Et annet mistak er å blande sammen materielle og effektiv årsakssammenheng. Varmt vann kan få et egg til å bli hardt og dette kommer av den materielle tilstand til egget. Det samme varme vannet kan mykne voks. Forskjellen ligger i det materialet som årsakene virker på. Slik sett forårsaker eller skaper en evig Gud en endelig verden. Gud blir ikke mer endelig av den grunn. Heller ikke er Gud kontingent eller avhengig av sin skapelse. Gud er et nødvendig vesen, en skaper som skaper et kontingent univers som han selv ikke er avhengig av. Det skapte har eksistens, mens Gud ER eksistens eller væren. Det må derfor foreligg en sammenheng eller likhet mellom sleve Det værende, dvs Gud, og dette å ha eksistens. Gud er ren aktualitet uten noen form for potensialitet. Alt annet som er skapt har potensialitet, siden det er mulig for det å ikke eksistere. Gud er som skapningen i sin aktualitet, men ikke i dens potensialitet. Og dette er da grunnen til at vi navnsetter eller begriper Gud ut fra effekten av hans skapelse og til at vi må avvise alle tilløp til å implisere begrensethet eller avgrensning eller ikke-perfeksjon. Perfeksjon er det eneste attributt vi kan tillegge ham og dette medfører så at vi ikke kan tillegge eller tilskrive Gud det onde, men derimot (er tvunget til) at vi kan tillegge ham det gode. Det onde impliserer begrensing og ikke-perfeksjon. Det gode i seg selv impliserer hverken begrensning eller ikke-perfeksjon. Gud er derfor god av natur og kan ikke være eller gjøre det onde.

Karen Armstrong om Plotinus, s 103 ff: Sinn (nous) er den første emanasjonen, hvilket korresponderer med Platons idéverden: Den gjorde Den enes enkelthet begripelig, men kunnskap her bygget på det intuitive eller umiddelbare og dette ikke på grunnlag av tilegnet via forskning og resonnement, men ble absorbert omtrent på samme måte som våre øyne «drikker» de objekter som sees. Sjelen (psyke) som strømmer ut fra Sinnet, er analogt til emanasjonen fra den Éne, og ligger bare litt unna perfeksjon fordi den mangler absolutt enkelthet. Sjelen korresponderer til virkeligheten slik vi kjenner den, alt annet flyter eller emanerer fra Sjel som gir til vår verden det den måtte ha av sammenheng eller enhet og koherens. Plotinus så ikke for seg treenigheten av Én, som Sinn (mind) og Sjel som en gud «der ute». Det guddommelige omfatter hele eksistensen. Gud var alt i alle og lavere værender eksisterte bare i den grad som de deltok i det Énes absolutt værende. Alle værender lengter etter enhet og lengter etter å vende tilbake til den Éne, en intern tilbakevenden til dypet i sinnet. Siden alle sjeler var animert av den samme Virkelighet, kan menneskeheten sammenlignes med et kor som står rundt sin dirigent. Hvis ett individ spilte feil, ville det oppstå disharmoni og dissonans, men hvis alle spilte slik de burde, ville det gagne hele koret fordi alle ville istemme med dirigenten.

Den Éne er iboende upersonlig, har intet kjønn og er helt likegyldig overfor oss mennesker. Men Sinn, nous, er grammatikalsk maskulint og Sjel, psyke, er feminin, noe som tyder på at Plotinus forsøkte å bevare den hedenske idéen om en sexuell balanse og harmoni. Ulikt den bibelske Gud, kommer ikke Plotins «gud» ut for å møte oss og føle oss personlig hjem. Den lengter ikke etter oss og elsker oss ikke og åpenbarer seg ikke. Den har ingen kunnskap om annet utenfor den selv. Men Plotinus filosofi var ikke fundert på en logisk tankerekke, men på en åndelig søken. «Vi må skyndte oss for å komme oss bort fra her og utålmodige etter å fri oss fra våre verdslige bånd og omfavne Gud med hele vårt vesen slik at ingen del av oss som ikke klynger seg til Gud. Der vil vi kunne se Gud og oss selv som åpenbart ved lov: vår herlighet, fylt av Intellekt, eller bedre: oss selv i herlighet, i lyset selv, rent, strålende, luftig og slik bli, i sannhet, en gud.

Denne gud var ikke et fremmed objekt, men vårt beste Selv. Den kommer hverken via viten, ikke via en intellektualisering som oppdager intellektuelle værende i Sinnet, men i form av en tilstedekommende, parousia, som overgår alle kunnskap. … Tanken om en upersonlig opplysning, utenfor menneskelige kategorier og naturlig for mennesket, lå nær til hinduismen og buddhismen i India, som Plotinus hadde studert. … Det virker som at når mennesket kontemplerer Det absolutte, så deler de meget like idéer og erfaringer.

Nietzshe lar Zaratustra klage i Armstrong s 358:

Nei! Kom tilbake,

med alle dine plager!

Kom tilbake

til den siste av alle ensomme!

Alle mine tårers strømmer

renner i retning deg!

Og den siste flamme i mitt hjerte –

den brenner opp til deg!

Åh, kom tilbake

Min ukjente Gud! Min smerte!

min siste lykke

Nietsche i Trond Berg Eriksen s 140 ff:

Nietzsche har ingen tiltro til logikkens eller begrepenes upartiskhet. Logikken har sitt opphav i fiksjonen om gjenstandenes identitet og varighet. Begrepenes opphav er metaforer, forestillinger og fortolkninger som aldri griper tingenes vesen, bare deres foranderlig overflate. Men når man har glemt hvor begrepene stammer fra og metaforene i lang tid har fungert som fast skillemynt, mister de karakter av fortolkninger og blir en pant på tingenes «vesen».

Fornuften ønsker seg stillstand og evighet. Livslysten og forgjengeligheten er på kollisjonskurs. Tradisjonens løsning består i å skille verden i en «sann» og «skinnbarlig» verden. På den ene siden: fornuften og dens former. På den andre siden: kroppen og sansene. Her kjemper, som vi har sett, kristendommen og Kant på samme side. Begge løsninger er dekadanse-symptomer. Det vitner om et avkreftet liv. Metafysikken og teologiens postulater er utvikler i historiens løp uten planmessig vilje, mer eller mindre av seg selv, som et vilkårlig resultat av hevngjerrighetens skiftende behov. Dermed kan de heller ikke avvikles bare man bestemmer seg for det.

«Jeg frykter at vi ikke blir kvitt Gud, fordi vi ennå tror på grammatikken», sier Nietsche. I denne sammenhengen står «Gud» for den «sanne» verden og de evige former som tradisjonen har postulert eksistensen av for å kompensere for den faktiske forgjengelighet. Disse illusjonene kan ikke avvikles før grammatikkens mønstre er radikalt forandret eller fjernet fra bevissthet og verdensoppfatning.

Nietzshe er fullt klar over sitt selvreferanseproblem: at det ikke er lett å undergrave tilliten til språket ved språkets egen hjelp. Men han kommer videre ved å understreke at det ikke er språket som helhet det dreier seg om, bare helt bestemte, grunnleggende kategorier i språket. «Grammatikken» er fornuftens former. Gjennom disse formene «fordømmer og forbanner» forgjengeligheten. Dermed opprettholder Gud og grammatikken hverandre gjensidig. Språkets subjekter og objekter reprodusere illusjonen om viljens enhet og tingene soliditet hver gang man former en setning.

Fornuften skaper fetisjer av alt språket berører, mener Nietzsche. «Overalt ser fornuften aktører og aksjoner. Den tror på viljen som årsak. Den tror på jeget som noe værende, å jeget som substans, og projiserer forestillingen om jegets substans på alle gjenstander – dermed skaper fornuften og språket begrepet om «tingen» … Væren blir tillagt alle ting som dens årsak. Væren får skylden. Av begrepet «jeg» følger begrepet om «væren» … Ved begynnelsen står det skjebnesvangre feiltakelse at viljen er noe som virker, at viljen er evne … I dag vet vi at den bare er ond.

Poenget er at all språkbestemt forståelse oppfattes som subjektavhengig. Egentlig finnes det hverken «årsaker» eller «virkninger», men vi makter ikke å befri oss fra språkets tvang.

Nietzsches utredninger av språkets mønstre som ramme om «virkeligheten» er – som vi senere skal se – selve utgangspunktet for den tidlige Foucaults diskursanalyse. Nietzche sier: «Det har gitt meg store problemer, og gjør det fremdeles, at det er langt viktigere hva tingene kalles enn hva de er. Rykte, navn og utseende blir tingenes vanlige mål og vekt – og de er nesten alltid gale eller vilkårlige, som om de er kastet rundt tingene som et klesplagg av fremmed natur, fremmed for dens egen hud – at det som sies om noe vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist i tingens kropp. Det som først var utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor dumt det ville være å anta at man bare kunne påpeke illusjonens opprinnelse og bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den såkalte «virkelighet». Vi kan bare ødelegge ved å skape. Men la oss heller ikke glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lag sikt å frembringe nye «ting». Språket bemektiger seg og tilrettelegger omgivelsene. Forbindelsen mellom språk og virkelighet hviler ikke på neon evig identitet mellom ord og ting. Tvert imot maskerer språket virkeligheten slik at masken blir ansett for virkeligheten selv. Språkbruk står alltid midt i en strid med alternativer, en strid om hvilke mønstre som skal legges på virkeligheten.

Noen forskere feirer Nietzsche som en forløper for analytisk filosofi.

N. analyserer språket for å angripe de store spørsmål fra en ny side. De analytiske filosofene vender seg mot språket fordi det er et antatt nøytralt område, hvor man slipper å foreta en rekke filosofiske valg. Dermed gjennomfører de en betraktning av språket som han ville oppfatte som en avgjørende forfalskning. Det som faktisk er historie, blir behandlet som natur.

N’s erkjennelsesteoretiske skeptisisme er en forutsetning for hans konsentrasjon om maktviljen og det perspektivistiske. Vi kommer aldri frem til en virkelighet der ute, en objektiv referanse som kunne garantere språkets, logikkens og begrepenes gyldighet. Alt de vi sier og skaper, er utkast fra en maktvilje som prøver å legge omgivelsene til rett for egen realisering. Ikke bare kunst, religion, moral og politikk, men også alle filosofiske begreper har sin kjerne i fortolkninger, dvs. reflekser av maktviljens sammenstøt med en hindring eller med sitt stoff. Dette synet på språket og begrepene fører N over i etymologiske og begrepsgenealogiske undersøkelser som peker frem mot Heideggers øvelser.

Med støtte i språket har kristendommen forkynt en sjelsatomisme som må utryddes. Sjelsbegrepet og gudsbegrepet forutsetter hverandre. Hensikten med de to begrepene var at de skulle støtte hverandre gjensidig. Derfor må de to hoder – det store og de mange små – rulle samtidig. Det finnes ikke noe «jeg» som tenker, sier N i sin avvisning av Descartes. Troen på et substansielt «jeg» …

Sproul:

Gud skapte oss av fri vilje. Han ga oss det høyeste privilegium av å være bærere av Hans bilde … vi er ikke skilpadder. Vi er ikke ildfluer. Vi er verken åmer eller hyener. Vi er mennesker. Vi bærer bildet til den hellige og majestetiske hersker over kosmos. Men vi har ikke brukt livets gave til det formål Gud ville vi skulle bruke den til. Livet på denne vår planet er blitt en arena hvor vi daglig begår et forræderi mot selve kosmos og ingen forræder mot noen konge eller nasjon kan nærme seg i betydning det forræderi vi her på jord begår overfor Gud … Når vi synder som Guds billedbærere sier vi til hele skaperverket, til alt av skaperverket vi forvalter, til fuglene i luften og til dyrene på marken: «Dette er slik Gud er. Dette er slik deres skaper oppfører seg. Se i speilet Hans og se på oss og dere vil se Gud den allmektiges karakter». Vi sier til verden: «Gud er sjalu; Gud er hensynsløs; Gud er bitter; Gud er en morder og en tyv; en baktaler, en ekteskapsbryter. Gud er alle disse ting som vi gjør». (Oversatt fra s 171 i Doctrine av Driscoll og Breshears).

Duns Scotus:

Vi har sett hvordan Aquinas tenker om Guds primære attributt som værende sin enkelhet og at det er fra dette attributtet Gud deriverer alle sine guddommelige egenskaper slik som allmakt og allestedsværende. Scotus, derimot, mener at Guds primære attributt er Hans uendelighet, og det er fordi Han er uendelig, eller uten grenser, at Han er altseende, allmektig og så videre. … For Aquinas var Guds enkelhet i hovedsak en negativ kvalitet – det dreier seg ikke så mye at Gud ER enkel, men at Han ikke er sammensatt. Gud transcenderer alle kvaliteter, så vi kan ikke si hva Han er, bare hva Han ikke er.

Scotus på sin side ser på den guddommelige uendelighet på en mer positiv måte. Gud transcenderer ikke gode kvaliteter eller slike egenskaper som makt og kunnskap, Han besitter dem i fullt monn og til en grad ved hvilket intet annet kan sammenlignes. Aquinas mente at når vi snakker om Gud, så snakker vi alltid analogt og om noe analogt. Hvis vi sier at Gud har perfekt kunnskap, så mener vi noe som kan ligne på den kunnskap mennesket har, men denne kunnskapen er alltid noe forskjellig fra Guds kunnskap. Scotus mener her at grunnen til at vi snakker om Guds perfekte kunnskap er at vi tror at Gud virkelig er god og at vi av erfaring vet at kunnskap i seg selv er et gode. Men hvis Gud ikke har det vi normalt mener med kunnskap, hvordan skulle vi da kunne vite hva som er godt? Hvorfor si at Han er i det hele tatt?

Og det kommer mer: Analogier er vel og bra i og for seg, men de er meningsløse hvis man ikke kan får betalt i ikke-analog språkbruk. Hvis vi sier om noen at han er «som en løve», mener vi at han har egenskapen modig, hvilket er en analogi, men en analogi som kun er meningsfull i den grad vedkommende deler egenskapen modig med løven. Når vi med andre ord bruker analogi, må denne kunne reduseres til ikke-analoge kvalifikasjoner. Derfor tar Aquinas feil når han påstår at vi ikke kan snakke om Gud på en annen måte enn analogt. For hvis slike analogier ikke kan gjentas eller reformuleres i ikke-analoge termer, er de meningsløse. Og hvis de kan reformuleres på denne måten, så transcenderer faktisk Gud ikke verdslige kvaliteter eller attributter, og dette overflødiggjør i sin tur bruk av analogier!

Dette argumentet er drepende og illustrerer det mest fundamentale problem enhver teologi står overfor. Hvis vi som Aquinas sier Gud transcenderer universet og dets kategorier, hvis Han ikke er en ting blant andre ting, men eksisterer kun i seg selv, og som all annen eksistens flyter av og eksisterer, kan vi da - egentlig - si noe som helst om Ham i det hele tatt? Gir påstanden mening overhodet? Er den ikke når alt kommer til alt en påstand som til forveksling ligner på ateisme?

Men hvis vi sier som Scotus at Gud kan forstås og at Han deler sine for oss gjenkjennelige egenskaper med oss, kan vi da si at Han virkelig er Gud? Er Han ikke da bare det mektigste vesen i universet, større enn alle andre vesener, men ikke fundamentalt forskjellig fra dem?

(Fritt oversatt fra s 159 i Hill, The History of Christian Thougt)

Hill s 196 Hvis vi blir frelst, sier Calvin, så er det helt sikkert ikke på grunn av våre egne anstrengelser. Alt vi gjør selv spiller ingen rolle. Vi kan bli frelst kun fordi Gud fra evigheten har besluttet det. Men her kan det reises noen spørsmål: Har også Gud forutbestemt noen til evig fordømmelse og at ingen kan gjøre noe for å forandre denne beslutningen? Luther skygget unna fra å påstå noe så ubehagelig, men Calvin er mer konsistent. Calvin kan derimot ikke forklare hvorfor det er slik og problemstillingen blir derfor det sentrale, kristne mysterium. Han skriver at det er til å få skjelven av. Noen har imidlertid beskyldt Calvin for å være brutal. Men er det mer brutalt å hevde at Gud har predestinert noen til helvete enn å hevde at noen vil bli fordømt i det hele tatt? Hvis vi misliker doktrinen i seg selv, så gir dette i seg selv ingen grunn til å kritisere Calvin, som mente den var sann, ikke fordi han likte den. Spørsmålet er ikke: «Liker vi denne doktrinen?,- men gir den mening?», dvs. er den i seg selv konsistent og samsvarer den med det større teologiske rammeverk den er en del av?

Doktrinen om den doble predestinasjon er konsistent inntil det perfekte, men den har visse konsekvenser som noen ikke vil være glad for. Den innebærer for det første at alle ikke har den samme evne til å reagere positivt til frelse på evangeliet og dernest at kirken da avgrenser sitt eget virkefelt eller fokus. Men verre er det at Kristus da ikke døde for alle mennesker og at Han ikke kunne garantere at de som var forutbestemte virkelig ble frelst og at deres synder ble overført på Ham. Det er imidlertid ikke sikkert at Calvin lærte en slik begrenset forsoning, selv om mange etterfølgere gjorde det. Calvinister svarer at Gud har forutbestemt at noen mennesker ikke vil benytte sag av de fortjenester Kristus ved sitt offer bringer til veie.

En annen innvending mot doktrinen kan være at den er etisk paralyserende …

Willard om toleranse:

Vi har en lang tradisjon med politisk og religiøs toleranse i landet vårt. Det er nok sant at vi ikke alltid har klart å leve opp til idealet, men vi har en tradisjon for toleranse og ideen var at toleranse var noe godt, basert på ideen om at det finnes noe som heter moralsk sannhet og det finnes måter som enten er riktige eller gale når det gjelder å forholde oss til mennesker. Der disse sannhetene ikke eksisterer, foreligger intet fundament for toleranse.

Det eneste fundament for toleranse er sannheten og toleransen som sådan har fått en stygg medfart på det politiske og utdannelsesmessige området i det siste og fordi sannhet er blitt separert fra toleranse så er mange kommet til å tro at alt er like riktig eller sant. Toleranse betyr ikke lenger at man sier at jeg er uenig med deg og tror at du tar feil, men jeg aksepterer deg og innrømmer deg retten til å ta feil. For dette er ikke lenger nok. Vi befinner oss nå i en situasjon der alle forventes å ha like mye rett og hvor du ikke lenger kan si at folk tar feil og fortsatt hevde at du er glad i dem. Før pleide vi å si, litt humoristisk: Elsk meg og elsk hunden min. Nå sier vi i stedet, og uten humor:» Elsk meg og elsk meningene mine, måten jeg ser verden på». Og dette er en ulykke for mennesker. (Truth about tolerance s 139)

«Det finnes bare en alvorlig synd igjen. Mord har sine formildende omstendigheter, men ikke denne alvorlige, siste synd. Den er en paria-synd, og å bli anklaget for den, gjør deg til en man ikke må berøre, uten at det er behov for nærmere begrunnelse. Denne synden er intoleranse og de største synderne i så måte, i det 21. århundres Amerika, er evangeliske eller fundamentalistiske kristne. Amerika er syk av intolerante mennesker og vil ikke tolerere dem lenger». Daniel Taylor, (ibid s 98).

Hunt, Seduction of Christianity, s 82: Casey Treat om Gen 1. 26: «Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd

hadde et lite møte sammen og bestemte seg for å skape mennesket som en eksakt kopi av dem selv. Åh, jeg vet ikke hva dere tror, men det gjør meg crank! En nøyaktig kopi … si det høyt .. (Forsamlingen er litt nølende nå). Kom an! Si det! (Forsamlingen ledes nå til å repetere etter ham). Si «jeg er en eksakt kopi» … si det som om du virkelig mener det (Treat roper nå) … rop det ut, skrik! … (gjentar dette flere ganger) … Når Gud ser i speilet, så ser Han MEG! Når jeg ser meg i speilet, ser jeg Gud! Ohhh, halleluja … du må tro du er som Jesus, jepp, hører du hva jeg sier? Er dere barn som løper rundt her og tror dere er små guder? Hvorfor ikke? Gud befalte meg å gjøre det. Fordi jeg er en nøyaktig kopi av Gud, kommer jeg til å gjøre som Gud gjør».

ibid s 99: Elizabeth Claire Prophet’s «I am»- grupper kommer ikke sammen for å be, men for å befale, fordi de tror på ordets vitenskap, skaperkraften i det talte ord. Man ber ikke, man kommer med positive bekreftelser, slik Positiv Confession-grupper også gjør. Confession betød en gang bekjennelse av synder og omvendelse, men en slik confession vil i dag bli ansett som en negativ tilståelse, som er det verste en kan komme med.

s 101 Hunt: Vi må aldri glemme at den eneste måten å nærme seg Gud på er som uverdige syndere som trenger Hans nåde og kjærlighet. Alt som styres av lover kan ikke ha noe med nåde å gjøre. Ideen om en åndelig lov som til og med Gud er avhengig av er grunnlaget for alt rituelt og okkultisme.

s 134: Carl Rogers argumenterer for at virkeligheten er rent subjektiv og skapes av hver og en av oss.

Det fins så mange virkeligheter som det er personer. s 135: Barbara Hanna, jungiansk terapeut sier at visualisering er det mest virkningsfulle verktøy for å komme i direkte kontakt med det underbevisste og for å oppnå større indere kunnskap.

s 142: The Psycosynthesis Institute: Visualisering gjør oss i stand til å overskride den verdslige orden, å få del i evig liv og det supra-celestiale. Metoden muliggjør frigjørelse fra skjebnen selv.

s 145: Foster i Celebration of Disipline: Se for deg dit åndelige legeme, som det skinner av lys, når det stiger ut av din fysiske kropp … opp gjennom skyene og inn i stratosfæren … dypere og dypere inn i det ytre rom helt dit hvor det ikke er noe annet enn det varme nærvær av Skaperen …

Yongi Cho: Vi burde alltid forsøke å visualisere sluttresultatet når vi ber … Hvis du ikke har visualisert klart nok i hjertet ditt hva nøyaktig det er hva du håper på, så kan det ikke bli til virkelighet for deg …

Vi har lært våre folk hvordan de skal visualisere suksess … via visualisering og drømmer, kan du så din fremtid og grave ut resultatene …

s 147: Agnes Sandford: Kraften virker for alle: Tegn bildet av det barnet som du vil det skal være i sinnet ditt. Hvis vi alle begynte å visualisere frem en verden av harmoni og kjærlighet, ville Planet bli forvandlet til Paradis. Ved å sende ut den tilgivende kjærlighet fra Jesus, kan vi frembringe godhet i dem vi møter.

McDowell/Hostetler s 41: Kan en persons tro eller hans verdisyn kritiseres uten at man samtidig da kritiserer selve personen som har denne troen eller disse verdiene og uten at man angriper personens karakter og integritet? Det store flertall av studentene svarer nei og begrunnelsen er at «hva jeg tror på kan ikke skilles fra hva jeg er» eller «å kritisere hva som er viktig for noen er det samme som å kritisere personen selv».

Hvis du uttrykker uenighet i hva jeg tror på, så angriper du meg! Hvis du sier at min oppførsel er gal, så dømmer du meg! Hvis du kritiserer kulturen min, så kritiserer du meg! Hvis du ikke aksepterer min livsstil, så er du intolerant overfor meg! Den franske politikeren Edgar Pisani: Intoleranse er ikke bare en mangel på solidaritet med andre mennesker: Det er å forkaste andre for hva de er, for hva de gjør, for hva de tenker, og eventuelt, for at de i det hele tatt eksiterer.

En pastor ønsker praktiserende homofile velkommen i menigheten og vier dem, hvorpå menigheten vurderer å melde seg ut, hvorpå pastoren sier: «Homser og lesber og deres familier blir skadelidende enda en gang når de hører at Gud hater dem». Han minner om at kristne skal elske syndere og hate synden. Men denne pastoren sidestiller hva en person er med hva en person gjør. Hvis du ikke aksepterer personens livsstil, så er du ikke glad i personen. Ifølge det tradisjonelle toleransebegrep så kan et menneske forkaste et annet menneskes livsstil, men like vel akseptere den andre som skapt i Guds bilde – Gen 1. 27 og 2. 7 - og som derfor fortjener respekt. Skriften lærer ikke at hva vi gjør utgjør alt vi er. Gud skapte oss som unike individer, ikke bare som produkter av vår kultur og våre samfunn. Selvsagt påvirker dette oss og Jesaja sier i 59. 2 at våre synder skiller oss fra Gud, men Guds ord sier kart at Han skiller mellom hva vi er og hva vi gjør. For ellers ville Gud i Kristus ikke ha skilt oss ut fra våre synder og kastet dem i sjøen slik at Han kan glemme dem, Mika 7. 18-19. Ikke slik for filosofen R. M. Hair som definerer toleranse slik: «Velvilje mot å betrakte andres mennesker idealer som om de var dine egne». Det han egentlig sier er at dine idealer er like verdifulle som mine, helt i tråd med den nye definisjonen av toleranse som sier at å respektere meg betyr å anbefale eller gå god for (approve) mine ideer, for hva jeg tror er jo hva jeg er. Med andre ord: Hvis du ikke respekterer mitt livs- eller verdisyn, og den sannheten jeg forfekter og min livsstil, like mye som ditt eget livs-eller verdisyn, og den sannheten du forfekter, så er du intolerant nettopp fordi du foretar et verdivalg angående min tro etc, og det, ifølge den nye toleranse, er å fordømme meg (a judgment of me as a person).

s 23: Kongressen i USA har erklært: Kunstartene og humaniora avspeiler den høye verdi det amerikanske folk tillegger nasjonens rike, kulturelle arv og til dette å fostre gjensidig respekt for ulike trosretninger og alle personer og folks verdier.

Kongressen maner ikke her ganske enkelt til bare til respekt for personer som personer i seg selv, men også for deres tro og verdier.

s 23 Dr. James Bank i An Introduction to Multicultural Eduction: Multikulturell utdannelse er inkluderende … mange mennesker i samfunnets ytterkant er der på grunn av deres rasetilhørighet, deres sosiale klasse, deres kjønn eller sexuelle orientering. Multikulturell utdannelse (eller kanskje: dannelse?) handler om å bringe disse inn til sentrum for slik å skape en nasjon av mange ulike mennesker … og for å klare det, må vi ta inn over (validate) oss (evaluere) deres erfaringer.

s 24 New York State Regents: Alle studenter skal utvikle evnene til å forstå, respektere og akseptere folk av ulike raser, ulike sex og deres kulturelle arv; nasjonal tilhørighet, religion og politisk, økonomisk og sosiale bakgrunn og dessuten deres verdier, deres tro og holdninger.

s 25 Prof Robert Simon, som underviser i filosofi ved Hamilton College forteller at 10 – 20 % av studentene hans er motvillige til felle moralske dommer, i noen tilfeller også angående Holocaust. Studentene kan gjerne være med på å beklage hva nazistene gjorde, men deres beklagelse har mer form av personlig preferanse eller personlig smak enn for moralsk forsømmelse.

s 21: Typisk ung og evnerik ung student i dag: Mamma, du forstår ikke, «min generasjon er forskjellig fra din. Min generasjon er mer tolerant». De sier: La folk lever slik de ønsker å leve selv. Vi bestemmer selv hva vi skal anse for rett og galt og overlater til andre å bestemme selv.

57% blant barn tilhørende sterke evangeliske miljøer tror hva den nye toleransen lærer, nemlig at hva som er galt for en person ikke nødvendigvis er galt for en annen. Nesten halvparten av alle pensjonister i dag tror ikke på at det finnes uforanderlige moralske standarder for hva som er rett og galt og nær 4 av 5 atten- til 34-åringer mener det samme.

s 22 For å være virkelig tolerant – i henhold til den nye toleransen – må du akseptere at andre personers meninger og holdninger er like gode som dine egne. Du må vise at du godtar den andre personen som han er og gi ham din tilslutning og dessuten understøtte ham og hans tro og gjerninger.

s 18 Tradisjonell toleranse verdsetter, respekterer og aksepterer personer uten nødvendigvis å understøtte eller bli en støttespiller for vedkommendes tro og gjerning. Tradisjonell toleranse skjelner mellom hva en person tenker og gjør og personen selv. Stanley Grenz: Den nye toleransen bygger på den ubibelske tro at «sannheten er relativ i forhold til den gruppe en person tilhører. Og da det finnes mange grupper, må det da også fines mange ulike sannheter».

s 19 Fernando Savater, El Mito Nationalista: Toleranse – som er på moten nå – er at alle meninger er like mye verdt. Hver mening har sitt poeng og alle burde derfor vises ære og respekt. Det vil si, det fins ingen rasjonell metode for å kunne skjelne mellom dem.

Thomas A. Helmbock: Definisjonen av den nye toleransen er at alle personers tro, verdier, livsstiler og oppfattelse av hva sannhet er likeverdige. Det finnes intet sannhetshierarki. Din tro og min tro er likeverdige og all sannhet er relativ.

En gutt sier til sin far, som nettopp på en fin måte har gitt uttrykk for sitt syn på homofil praksis: Det du sier, far, er at folk ikke har rett til leve slik de vil og tro på det de vil. Men er ikke det hva kristendommen dreier seg om? At man skal elske og ikke dømme folk for hva de er? Er ikke det det den gylne regel dreier seg om – å gjøre mot andre slik du vil at de skal gjøre mot deg? Ønsker du ikke å bli behandlet med respekt? For hvis du ønsker det, må du behandle andre folk på samme måten. Kan du virkelig mene at du aksepter og respektere noen hvis du stempler deres tro som gal og deres livsstil som umoralsk? Det gir ingen mening, far. Hvordan kan du kalle deg kristen å være så intolerant. Er de ikke akkurat det Biblene sier at vi ikke skal være?

s 182 George L. Carey, tidligere åndelig leder for over 70 millioner troende i Den Anglikanske Kirke advarte mot å ordinere homosexuelle prester, men han gjorde det ikke på bibelsk grunnlag, nei, han sa at de ikke burde ordineres uten at det store flertall av kirkens medlemmer støttet en slik praksis.

s 176 Marcus J. Borg, medl. av Jesus Seminar, ved Oregon State University, 1994: Jeg ser på Bibelen som ett svar blant fler på en bredere kulturell strømning med hensyn til ulike gudserfaringer. Bibelens opphav er ikke supranaturalt, men menneskelig. Sannheten i kristendommen avhenger ikke av den bokstavelige (tolkning som ) sannhet eller av den historiske ufeilbarlighet av Bibelen. For å ta et eksempel: Tror vi på Jesu oppstandelse fordi vi har ufeilbarlige beretninger fra øyenvitner og fordi beretningen om påskehendelsene beviser at oppstandelsen faktisk fant sted? Noen kristne tror på dette grunnlaget, og jeg har hørt påskeprekener som bekrefter dette. Men da vil jeg hevde at påskens sannhet ikke avhenger av om det var en tom grav eller ikke, eller hva som hendte med Jesu kropp. Sannheten i påsken er at Jesus fortsatte som en levende realitet etter Hans død.

s 173/174: McDowell/Hostetler: s 173, undersøkelse i 2000: 57% blant ungdommer i USA som har «vokst opp» i kirker tror ikke på at det eksisterer en objektiv sannhetsstandard og dette gjelder også sånn omtrent bibeltro, konservative voksne. 84% blant videregående studenter på 1. trinn kan ikke forklare eller forsvare sin kristne tro tilstrekkelig. 2/3 av de 70% av amerikanerne som sier at det er viktig å følge Bibelens lære benekter at det eksisterer moralske absolutter.

s 156: Oxford University Press’s nye inkluderende versjon av DnT:

Joh 1. 14 – Herligheten som Jesus har fra Faderen som den ene Sønnen av Faderen, blir utlagt: Herligheten Han har som foreldres eneste barn.

Luk 11. 2 – Fader vår begynner med Far-Mor, helliget vorde Ditt navn, komme Ditt rike …

Matt 11. 27: Jesu selvforståelse av å være Guds Sønn blir nå generalisert: Ingen kjenner Barnet uten Far-Mor og ingen kjenner Far-Mor uten Barnet.

Mark 13. 26: I stedet for Menneskesønnen skal troende nå se «en menneskelig en» komme på skyen med stor makt og herlighet.

s 134: Ronald Reagan, 13.09.97: Jeg finner at de mest forfulgte kristne i dag er å finne i det offentlige skoleverket hvor angrepene ikke retter seg mot kroppen, men mot sjelene. Jeg finner at denne forfølgelsen ligger i de løgnene som forkynnes for vår ungdom; de vil forsøke å få dem til å tro at seksuelle perversjoner og seksuell skjødesløshet hører til det normale dagligliv … Jeg finner dem i de sterile klinikkene hvor abortmorderne utrører sine drap på uskyldige fostre

s 129 Professor og «humanist» Paul Kurtz ved State University of New York, 1994: Foreldre har ingen rett til å påvirke sine barn til å overta deres egne religiøse tro eller overbevisning eller forhindre dem i å bli påvirket av andre synsmåter. En fundamentalistisk protestant, en ortodoks jøde, en katolikk eller en muslimsk forelder har ingen rett til kreve statlig støtte for å opprettholde sitt snevre syn på hva utdannelsen skal innebære, spesielt fordi vi alle tilhører den samme verdenskultur.

s 125 Elever ved en amerikansk skole forteller en gjesteforeleser at ved deres universitet må ta et kurs i sensitivitet for å gå opp et nivå hvis de blir beskyld for å være intolerante. En av dem sa: Jeg har et sterkt engasjement for Jesus, men dette året har vært det vanskeligste jeg har hatt og sist år måtte jeg være til stede i et to dagers kurs om toleranse. De trakk inn homser, lesber, pedofile og fikk beskjed om at vi måtte være tolerante. De sa at vi må lære oss å bestemme oss for hva som er rett for oss og hva som er galt for oss. Ingen andre enn du selv kan gjøre dette for deg og du kan ikke tvinge dine verdier på andre. Du må tillate at andre har den samme friheten som du har til å bestemme seg for hva som er rett og galt for dem og så la dem få leve slik de selv velger å leve. Hver time begynte med at de fortalte oss at vi ikke kan forandre alle. Hvis du forsøker på det, vil du få sparken og dette vil bli anmerket på vitnemålet ditt. Jeg går på et universitet nå hvor jeg er redd for å nevne navnet Jesus, til og med på min egen hybel. En beskyldning om at jeg forsøker å omvende noen, vil føre til store konsekvenser for meg.

En 11 år gammel gutt ble nektet å lese et dikt på en skolebuss fordi det nevnte Jesus

En ung student ved Pennsylvania ble irettesatt fordi han hadde skrevet «Jesus elsker deg» på lunsjboksen sin. Videregående elever i Texas ble nektet å annonsere for et bibelkurs etter skoletid hvis de ikke utelot Gud og navnet Jesus.

s 117 Edward Veith: Siden det ikke eksisterer noen objektiv sannhet, kan historien skrives om igjen slik at den passer mer til behovene i spesifikke grupper

s 118 Dinesh D’Souza: Studenter av de liberale kunstarter blir nå utsatt for forsøk på en hjernevask som sikter på å degradere vestlig tenkemåte og læring samtidig som man opphøyer neomarxistisk ideologi promotert i multikulturalismens navn. Marxisten Eugene Genovese har innrømmet at utdannelse nå er blitt erstattet med indoktrinering i våre skoler i dag.

Richard Bernstein, 1994: Brookline High School arrangerte et kurs med navnet «Verden i krise». Det fokuserte på 3 kriseområder, Nord-Irland, Midtøsten og Vietnam. Hvorfor tok man ikke for seg Sovjetunionen i Afghanistan eller 1968 i Tsjekkoslovakia? Hvorfor ikke fokusere på Den kalde krigen eller på Khomeini i Iran eller på islamsk fundamentalisme? Jo, fordi Nord-Irland viste at britene er skurkene, Indokina viste at Amerika er skurken, og at Midtøsten skulle vise at palestinerne var undertrykte av europeiske kolonialister … alle disse blir fremstilles indirekte som undertrykkere av de fattige eller fargede. s 113 i New Toleranse: Richard Bernstein, Dictatorship of Virute, 1994:

Konsulent McIntosh begynner med å fortelle at hun nylig var i Roxbury, en fattig bydel med mange svarte og hvor hun iakttok en svart liten jente som forsøkte å løse noen matteoppgaver hun hadde fått og hvor hun skulle legge sammen 24 rekker med tre entall. Jenta forsøkte å få det til, forteller McIntosh, og hvis ikke, så ble ikke oppgaven løst riktig. Men jenten forsto ikke matematikken som måtte til for å kunne løse oppgaven; hun begynte feil og sluttet feil … så dette er situasjonen innenfor en verden hvor det bare fins vinnere eller tapere, en verden hvor det ikke fins noen måte som kan få barnet til å føle seg fornøyd med (feel good) oppgaven på.

Bernstein legger merke til at McIntosh ikke foreslår noen metode som kan avhjelpe jentens manglende ferdigheter til å løse oppgaven og at McIntosh tydelig unngikk enhver antydning om at jentas selvbilde faktisk kunne forbedre jentas selvtillit hvis hun fikk lære å legge sammen riktig.

s 111 ibid: Stephen Bates i The American Enterprise: Toleranse er virkelig blitt det dominerende tema i det moderne pensum på skolene. I en undersøkelse av de amerikanske videregående skolene viser forskerne at dette å tolerere mangfold er blitt det moralske limet som fremfor alt holder skolene samlet. En studie av amerikanske historiebøker viste at toleranse presenteres som den «eneste religiøse ideen som er verdt å minnes».

George W Fellendorf, formann i New Hampshire Christian Coalition, pedagog-spesialist, 1993:

Hvis barn kommer til skolen med andre verdier enn de som undervises i skolen, bør lærere oppfordre barna til å avvise hva foreldrene lærere dem.

s 117 Den historie og den toleranse som fremmes av de såkalte nytolerante avslører en firefoldig strategi:

Reduser Vestens betydning. Romantiser ikke-vestlige, ikke tradisjonelle og ikke-hvite kulturer. Fremstill alle kulturelle verdier som likeverdige. Avstå fra å kritisere ikke-vestlige, ikketradisjonelle og ikke-hvite kulturer.

s 138/139: 1980: Juristen Roy Moore skar ut et trestykke som skulle forestille de to tavlene Guds bud ble nedskrevet på og skrev med brent skrift de ti bud. Han viste først frem tavlene i sitt hjem, men hengte dem senere opp på kontoret sitt. I 1992 hang han tavlene opp i rettssalen hvor han ble dommer og begynte dessuten å starte dagen med bønn. Aclu og Alabama Freethougt Association mente dette var brudd på den amerikanske konstitusjonen.

Aclu i Columbus i Ohio krevde i en føderal rett at staten fjernet statens eget valgte motto fra veggen på rådhuset. Mottoet var: Alt er mulig for Gud og var blitt vedtatt i 1959. Mottoet var ifølge Aclu fornærmende overfor minoritetsreligioner og at det innebar en grunnlovsstridig promotering av religion. (Chuc Colson, 1994)

s 148: California Senate Juditiary Commity. AB 257 erklærte 15 juli 1997 at homosexualitet er en offisiell borgerrett (civil right) på same måte som rase og nasjonalitet er det. I 1996 vedtok U.S. Postal Service sin lovkomite en instruks som forbød sine 4600 funksjonærer å diskriminere homosexulle også utenfor arbeidstid. En av medlemmene nektet fordi han mente homoseksuell praksis er synd. Robert Maginnis advarer mot en slik policy fordi den sender ut et budskap om at folk som har dype moralske overbevisninger ikke trenger å søke føderale jobber.

s 181 To kirker i North Carolina kom i sentrum for begivenhetene i 1992: Puller Memorial Baptist Church velsignet foreningen av to homoseksuelle menn og Binkley Memorial Baptist Church ansatte en homofil prest. Dette førte til krav om endringer i Southerns Baptist Convention konstitusjon, endringer som tok sikte på å gi menighetene adgang til å avvise homoseksualitet. Pastoren Mahan Siler beklaget at en menighet ikke skilte mellom seksuell adferd som er utnyttende og annen adferd som bygger på omsorg og varige forhold. (Southern Baptist Convention hadde 15. 2 millioner medlemmer).

s 186 Don C. Richter som er preces ved Emery University og leder for sommerkursene i teologi for tenåring forteller at barna nå er veldig bekymret over de kristnes påstand om Jesus er lyset og veien og at» ingen kommer til Faderen uten meg». (1995)

s 188 Bill Phipps, moderator i United Church of Canada, den største protestantiske menigheten der, sier «at han ikke tror at Jesus Kristus er Gud eller at Han oppsto fra de døde og at Han er den eneste veien til Gud» (1964).

s 194: Referat fra en tenkt samtale mellom en kristen som vil hjelpe og en ateist som er rammet av AIDS: Jeg hater slike folk som deg, fordi det er dere som har skylden for at jeg har fått sykdommen, alle dere som er så selvrettferdige og fanatiske med deres såkalte regler. Hvis det ikke hadde vært for dere, kunne vi homofile giftet oss akkurat som alle andre og aldri blitt involvert i så mange seksuelle forhold og utsatt oss for risken av å bli smittet.

I den kristne tanketradisjon omkring synd og skyld, står Augustin, og han er den som Luther og Calvin mest henviser til, derfor litt om hans grunnsyn her:

Adam og Eva ble skapt med evne til ikke å synde, posse non peccare. De hadde frihet ved en gitt skapernåde, prima gratia. Fallet medførte at mennesket ble hovmodig og i superbia vender seg bort fra Gud og mot det onde. Vi drives fra nå av av concupiscentia, begjær, en tilstand vi ikke selv kan råde bot på. Vi er av nødvendighet syndere, necessitas peccandi og selv om vi har en relativ frihet, men da en frihet som i siste konsekvens fører til forderv. Vi står grunnleggende i den stilling overfor Gud at vi ikke har evne (uten inngitt nåde) til ikke å synde: Non posse non peccare. Vi tilhører alle en massa perditionis. Bare Guds nåde kan forandre vår grunnleggende viljesretning, men alle er fysisk sett født med syndig begjær, selv om dåpen innebærer at dette ikke tilregnes som synd. Vi lever like fullt i en tilstand hvor vår natur er en fordervet natur, natura vitiata peccato. Selve det åndelige livet er mistet i og med fallet, men dette leges og fornyes ved nåden, gratia sanans som vender den onde vilje til den gode: Caritas ved infusio. Evnen til det gode gjenopprettes ved en vedvarende begynnende rettferdighet, kan vi si, en libertas restituta».

«I sin barmhjertighet har Gud valgt å frelse noen, men ikke alle. Dette gjør han av nåde. Først kommer den virkende nåde. Denne er forutgående, det vil si, den går forut for menneskets gode vilje. Nåden finner ikke et menneske som er villig til å gjøre det gode, men den gjør det villig. Nåden er også virkekraftig, den når uvegerlig sitt mål, som er viljens omvendelse. Dette gjør den ikke ved å ødelegge den frie vilje, men ved å fri til den. Gud er som den fullkomne forfører, han vinner sjelen, men på en slik måte at sjelen responderer frivillig og lykkelig. Straks viljen er omvendt kan den samarbeide med nåden. Den medvirkende nåde er nødvendig fordi våre omvendte viljer er svake, og uten Guds hjelp ville vi snart falle. Dersom vi skal kunne holde ut til enden og bli frelst, trenger vi enda en nåde, utholdenhetens nådegave. Denne gis ikke til alle som påbegynner et liv som kristne, men kun til de utvalgte … « skriver Tony Lane i Kristen tenkning i 2000 år s 42.

Han skriver videre: «For både Luther og Calvin innebar troen også at man eide frelsesvisshet. Men i 1600-tallets britiske calvinisme ble det vanligere å betrakte den personlige forvissning som mulig for alle troende, men likevel noe adskilt fra den frelsende tro. Det betyr at det er mulig, ja, kan bli det normale for mennesker med frelsende tro å mangle vissheten. Dette er Westminister-bekjennelsens syn. Dette har i enkelte calvinistiske menigheter ført til en situasjon hvor frelsesvisshet sjelden forekommer og til og med misbilliges, noe som er totalt motsatt av Calvins oppfatning», s 153. Videre: Westminister-bekjennelsen lærer den «begrensede forsoning», at formålet med korset var å frelse kun de utvalgte. Jesus Kristus ervervet frelse «for alle de som Faderen har gitt ham (8,5). Denne lære er i overenstemmelse med Dortrecht-synoden, men var fremmed for Calvin.

Luther levde i en annen tid enn Augustin og hadde et annet menneskesyn og en annen språkforståelse enn ham, selv om det er fundamentalt enige i syndens alvor og radikalitet og ditto nådens.

Karls Barth: Kristendom og Demokrati:

- Because God chose to reveal by means of incarnation, the concretely human matters more than abstract causes;

- Because the Church witnesses to justification, the civil order should be based on impartial justice;

- Because the Son of Man came for the lost, the Church should side with the underdog;

- Because God's call frees us the Church will not support authoritarianism government;

- Because the Church is community it relativizes individualism;

- Because baptism equalizes the State is called to treat all citizens equally;

- Because the Church recognizes multiple gifts the state should have a separation of powers.

- Because the Church lives from the proclaimed Word the State should have no secrecy;

- For the same reason there shall be freedom of speech;

- Because Christ's disciples serve, all governing should be service;

- Because the church is ecumenical the state should relativize boundaries;

- Knowing the anger of God, the church may need to support civil violence, but knowing God's mercy, the church will inventively maximize the call to peace.

There is about this grab-bag of social desiderata none of the architectonic elegance we are used to seeing when Barth organized a question. I am prepared to argue strongly for the paradigmatic role of the people of God in offering the world a vision of God's restoration of humanity, in Christ, in the faith community, and beyond.(22) Barth's whimsical effort in this outline weakened the case he could have made, and thereby dispensed some readers at the time from any effort to take it seriously in detail. Yet that is not our present concern.

http://theology.nd.edu/people/research/yoder-john/documents/KARLBARTH.pdf

Hvor går Vesten, hvordan har Vestens religion utviklet seg de siste 500 årene, hva har utviklingen frembrakt og hvor er vi, i dag, med vår gudstro eller mangel på sådan?

Det heter at det som går opp, det må gå ned og det som forsvinner, må fylles med noe. Vi kan kanskje se følgende mønster i form av et kjetteri gjenta seg – som om ingenting – i dagens Europa og dette gjelder både de sekulære, ateistiske miljøene, og i de kristne karismatisk miljøene, om enn ikke så tydelig og ekstremt, som den gang det følgende viser, men dog: En ny tid av hellige tiggere fra 12oo-tallet til rafterne på 1600-tallet, de er i dag underveis og har allerede oppnådd en fantastisk suksess, målt med naive øynes metermål, og det underlige er at de stadig mer og mer vil overta tradisjonell ortodoksi og tradisjonelle kristne verdier i Vesten. «De syndfrie» er på full anmarsj:

The adepts of the Free Spirit on the other hand were intensely subjective, acknowledging no authority at all save their own experiences. In their eyes the Church was at best an obstacle to salvation, at worst a tyrannical enemy in any case an out-worn institution which must now be replaced by their own community, seen as a vessel for the Holy Spirit. The core of the heresy of the Free Spirit lay in the adept's attitude towards himself. He believed that he had attained a perfection so absolute that he was incapable of sin. Although the practical consequences of this belief could vary, one possible consequence was certainly antinomianism or the repudiation of moral norms. The 'Perfect man' could always draw the conclusion that it was permissible for him, even incumbent on him, to do whatever was commonly regarded as forbidden. In a Christian civilization, which attached particular value to chastity and regarded sexual intercourse outside marriage as particularly sinful, such antinomianism most commonly took the form of promiscuity on principle.

Towards the close-of the twelfth century various Spanish cities, and notably Seville, witnessed the activities of mystical brotherhoods of Moslems. These people, who were known as Sufis, were 'holy beggars' who wandered in groups through the streets and squares, dressed in patched and parti-coloured robes. The novices amongst them were schooled in humiliation and self-abnegation: they had to dress in rags, to keep their eyes fixed on the ground, to eat revolting foodstuffs; and they owed blind obedience to the master of the group. But once they emerged from their noviciate, these Sufis entered a realm of total freedom. Disclaiming book-learning and theological subtleties, they rejoiced in direct knowledge of God indeed, they felt themselves united with the divine essence in a most intimate union. And this in turn liberated them from all restraints. Every impulse was experienced as a divine command; now they could surround themselves with worldly possessions, now they could live in luxury and now, too, they could lie or steal or fomicate without qualms of conscience. For since inwardly the soul was wholly absorbed into God, external acts were of no account. It is likely that Sufiism, as it developed from the ninth century onwards, itself owed much to certain Christian mystical sects in the East. In turn it seems to have assisted the growth of the mysticism of the Free Spirit in Christian Europe. Certainly every one of the features that characterized Sufiism in Twelfth-century Spain even to such details as the particoloured robes were to be noted as typical of the adepts of the Free Spirit a century or two later. In any case, around 1200 the cult of the Free Spirit began to emerge as an identifiable heresy in Western Christendom.

The Begherds otherwise known as the Bretheren of the Free Spirit were roaming bands of men who called out "Bread for God's sake", gaining the title of beggars. An adept of the Free Spirit owed his ascendancy to his reputation for asceticism regarded as a guarantee of miracle-working powers and partly to personal qualities of eloquence and bearing. But the following which he sought was different from that of other prophetae. He appealed not to the uprooted and disoriented poor but to people who had other but less compelling reasons to feel disoriented and frustrated to women, and particularly to unmarried women and widows in the upper strata of urban society. Owing partly to the perpetual wars and feuds and partly to the celibacy of that very large section of the male population which made up the regular and secular clergy, the number of women always far exceeded the number of possible husbands. In the peasant and artisan classes spinsters and widows were absorbed by industry and agriculture, in the aristocracy they could always become nuns. To women born into the families of prosperous merchants, on the other hand, medieval society offered no recognized role save marriage. Fra Norman Cohn, The Persiut of the Millenium

http://www.dhushara.com/book/consum/free.htm

(1/1), - farewell:

I'm glad to've finally found an excerpt of this book on the web. I'd long looked in vain, and had only known a couple of quotations. (Although I'm still looking for the whole book.)

A Ranter Looks at the Dark Side of God, by Jacob Bottomley [sic] (1650)

I. Concerning God

O God, what shall I say thou art, when thou canst not be named? What shall I speak of thee, when in speaking of thee, I speak nothing but contradiction? For if I say I see thee, it is nothing but thy seeing of thy self; for there is nothing in me capable of seeing thee but thy self. If I say I know thee, that is no other but the knowledge of thy self; for I am rather known of thee, than know thee. If I say I love thee, it is nothing so, for there is nothing in me can love thee but thy self; and therefore thou dost but love thy self. My seeking of thee is no other but thy seeking of thy self. My delighting enjoying thee, is no other but thy delighting in thy self, and enjoying of thy self after a most unconceivable manner.

. . . thou being the life and substance of all creatures, they speak and move, yea, live in thee; and whatever any creature is, it is that as it is in thee . . . Lord, whither shall I go from thy presence? For it is thy presence and being that is the substance and being of all creatures and things, and fills heaven and earth and all other places . . . Nay, I see that God is in all creatures, man and beast, fish and fowl, and every green thing from the highest cedar to the ivy on the wall; and that God is the life and being of them all, and that God doth really dwell, and (if you will) personally (if he may admit so low an expression) in them all, and hath his being no where else out of the creatures . . .

Did men see that God was in them, and framing all their thoughts and working all their works, and that he was with them in all conditions: what carnal spirit would reach out to that by an outward way, which spiritually is in him, and which he stands really possessed of, and which divine wisdom sees the best, and that things can be no otherwise with him? . . . [Formerly I] thought that my sins or holy walking did cause [God] to alter his purpose of good or evil to me, but now I cannot look upon any condition or action, but methinks there appears a sweet concurrence of the supreme will in it. Nothing comes short of it, or goes beyond it, nor any man shall do or be any thing but what shall fall in a sweet compliance with it; it being the womb wherein all things are conceived, and in which all creatures were formed and brought forth.

. . . As all things were let out of God, so shall they all give up their being, life, and happiness unto God again . . . Though the clothing dissolve and come to nothing, yet the inward man still lives; though the shadow dies, yet the soul or substance, which is God, lives to all eternity. Further, to me it is clear that there is nothing that partakes of the divine nature, or is of God, but it is God. The reason is because there are no distinctions in God, he being one undivided [sic] essence . . . I cannot see . . . that [God] is capable of any degrees of more or less, or that he loves one man more than another, or hates one man more than another . . . I cannot see that there is love and hatred in God, or any such passions. That which admits of degrees is not perfect. . . . And God loves the being of all creatures; yea, all men are alike to him, and have received lively impressions of the divine nature, thought they be not so gloriously and purely manifested in some as in others; some live in the light side of God, and some in the dark side. But in respect of God, light and darkness are all one to him, for there is nothing contrary to God, but only to our apprehension . . . I do not apprehend that God was only manifest in the flesh of Christ, or the man called Christ; but that he as really and substantially dwells in the flesh of other men and creatures, as well as in the man Christ.

II. Concerning Heaven

. . . then men are in heaven, or heaven in men, when God appears in his glorious and pure manifestations of himself, in Love and Grace, in Peace and rest in the Spirit . . .

. . . I find that where God dwells, and is come, and hath taken men up, and wrapped them up into the Spirit, there is a new heaven and a new earth, and all the heaven I look ever to enjoy is to have my earthly and dark apprehensions of God to cease, and to live no other life than what Christ spiritually lives in me.

III. Concerning Sin

. . . though men act in darkness, yet God is there veiling his glory, and so they must needs sin; for sin is properly the dark side of God which is a mere privation of light. Further, we must consider that God gives not any law or rule out of himself, or beyond his own glory . . . sin itself doth as well fall in compliance with the glory of God, as well as that which we call grace and goodness; for sin abounds that grace may abound much more . . .

And whereas some may say, "Then men may live as they list, because God is the same, and all tends to his glory, if we sin or if we do well." I answer them in the words of the Apostle: "Men should not sin because grace abounds; but yet if they do sin, that shall turn to the praise of God, as well as when they do well." And so the wrath of man praises God as well as his love and meekness, and God [is] glorified in the one as well as the other. And however this may seem to countenance that God is the author of sin, and wills sin, yet to me it is plain that there is nothing that hath being but God, and sin being a nullity, God cannot be he author of it, and so [it] falls not within the decree of God . . .

Further, I see that the reason why we call some men wicked and some godly is not anything in the men, but as the divine being appears more gloriously in one than in another. So we say the one is a saint and godly, and the other is wicked and profane, and yet the one acts as he is carried forth by the supreme power, and so doth the other. And if there be any difference it is not in respect if the creature, of what it is or doth, for the same divine being is in the other as well as the other, but only it doth not manifest itself in the one as the other . . .

[God's] will is his power, and his power is his will; and by the selfsame act that he wills things, by the selfsame act he doth things. And it is our weakness otherwise to apprehend, for God being one and entire, admitting of no distinction or division in himself, he admits of no variations, but all things are as that supreme will acts and brings them forth. And I see according to the counsel of his will; they did no more that crucified Christ, than they that did embrace him.

These things I write, not to countenance any unseemly act or evil in any man . . .

IV. Concerning Hell

I was continually suffering the torment of hell, and tossed up and down, being condemned of myself . . . And this is that I found til God appeared spiritually, and showed me that he was all the glory and happiness himself, and that flesh was nothing . . . God . . . brought me into the glorious liberty of the Sons of God, whereas I was before in bondage to sin, law, an accusing conscience (which is hell) . . .

[The soul] came immediately from God, and is no other but of God, and if I may say further without offence, it is God; for that which is of God is God, because God cannot be divided . . . How this soul, as men speak of, should be impure and sinful, I know not, for how flesh should defile a spirit I cannot imagine . . .

The truth is, there is nothing lives to all eternity but God; everything below God perisheth and comes to nothing. And as all things had their subsistence and being in God, before they were ever manifested in the world of creatures, so in the end whatsoever is of God, or God in the world, at the end of it they shall all be wrapped up into God again. And so as God from all eternity lived in himself, and all things in him, so when he shall cease to live in flesh and creatures, he will then live in himself unto all eternity, and will gloriously triumph over sin, hell, and death. And all creatures shall give up their power and glory unto God, back again from whence it originally came, and so God shall be all.

http://uselectionatlas.org/FORUM/index.php?topic=44609.0;wap2

C.S. Lewis skjønte visse ting endel bedre enn … :

"Every age has its own outlook. It is specially good at seeing certain truths and specially liable to make certain mistakes. We all, therefore, need the books that will correct the characteristic mistakes of our own period. And that means the old books. All contemporary writers share to some extent the contemporary outlook—even those, like myself, who seem most opposed to it. Nothing strikes me more when I read the controversies of past ages than the fact that both sides were usually assuming without question a good deal which we should now absolutely deny. They thought that they were as completely opposed as two sides could be, but in fact they were all the time secretly united—united with each other and against earlier and later ages—by a great mass of common assumptions. We may be sure that the characteristic blindness of the twentieth century—the blindness about which posterity will ask, “But how could they have thought that?”—lies where we have never suspected it, and concerns something about which there is untroubled agreement between Hitler and President Roosevelt or between Mr. H. G. Wells and Karl Barth. None of us can fully escape this blindness, but we shall certainly increase it, and weaken our guard against it, if we read only modern books. Where they are true they will give us truths which we half knew already. Where they are false they will aggravate the error with which we are already dangerously ill. The only palliative is to keep the clean sea breeze of the centuries blowing through our minds, and this can be done only by reading old books. Not, of course, that there is any magic about the past. People were no cleverer then than they are now; they made as many mistakes as we. But not the same mistakes. They will not flatter us in the errors we are already committing; and their own errors, being now open and palpable, will not endanger us. Two heads are better than one, not because either is infallible, but because they are unlikely to go wrong in the same direction. To be sure, the books of the future would be just as good a corrective as the books of the past, but unfortunately we cannot get at them."

Nei til islam

tirsdag 13. februar 2024

Ny oversikt, stadig ny innsikt - islam innafor?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Etiketter

Om meg

Bloggarkiv