Kant, Luther og islamske jurister for vår tid, i vår tid, - for vår fremtid?

Som de fleste både korrekte og ikke fullt så korrekte har fått med seg, har det foregått en slags Koran-brenning på torget i den lille og akk så fredelige norske byen Kristiansand nylig.

Dette har fått ringvirkninger på en helt annen måte enn som om vi i dag bare skulle føle et lett og forfriskende avtrykk på kinnet av en liten, skjør sommerfugl-vinge som slo på den andre siden av kloden i går.

Bare se på dette:

“We want Norwegian government to put to death Laurence Thorsten – (dvs frontfiguren i SIAN – Stopp islamiseringen av Norge) who tried to desecrate the Holy Quran and free Mohammad Ilyas, who reacted promptly to show his religious sentiments against the act,” district bar association president Amir Khan told lawyers at Khatm-i-Nabuwat Chowk. (Dawn)

Dette kravet er formulert av jurister i Pakistan. Det innbyr til «storm». Det bære bud ikke bare om det som vil komme, men selvsagt også om det som allerede er kommet, idet dette kravet lett av de høyeste autoriteter kan påstås å være bindende for alle klodens muslimer, dvs over 1, 3 milliarder troende. Aktuelt og for alltid bindende.

Og dette uttales altså av jurister. Islamske jurister. Det slår oss ikke i vår kollektive overflod av manglende, sann gudstro, at enhver muslim i prinsippet er en jurist, og ikke bare en enkel såkalt troende; det finnes riktig nok muslimer som regnes for juridiske eksperter, som så å si hever seg over den islamske allmue - men i prinsippet er altså enhver muslim som sverger til sharia (islam) for jurist å regne, i og med at han holder seg til den ene universelle konstitusjon, som er islam og følgelig sharia). Enhver muslim har rett til å dømme – juridisk bindende - ut fra Koranen selv. Og ikke bare dømme ut fra sharia, men også utøve – eksekvere - i henhold til samme. En muslim er altså i prinsippet både dommer og utøvende myndighet på samme tid, alt med guddommelig hjemmel og derfor direkte ansvarlig overfor Allah og profeten. Det er snakk om både forbud og påbud, men en muslim er i kraft av å være muslim både dommer og utøvende politimakt. Vi ser da også ofte i muslimske land den dag i dag at familiemedlemmer nærmest ustraffet kan ta livet av slektninger som har forbrutt seg mot en eller annen moralkodeks som understøttes av islam pr se.  (Se også f eks se her om attentatet mot den pakistanske guvernøren Jazeer her eller her, eller googlesøk her. (Selvsagt er lovverket i de fleste muslimske land i dag tilpasset under vestlig innflytelse over lang tid, men prinsippet forblir like vel det samme).

Jurister? Vel, en islamsk jurist er ikke som våre sekulære jurister, men dette er et tema jeg må la ligge. (Vi må bare legge oss på minne det som skjedde rundt omkring i den muslimske verden i forbindelse med den såkalte karikaturstriden i 2006)

Det er bare det at de fleste korrekte i dag ikke synes å bry seg om dette, om den mulighet for utvidet erkjennelse og realisme som ligger i dette. De vil ikke at dette skal angå folk. Ja, jo mindre det angår folk, dess bedre. De tror at dette «skal gå seg til» og at de selv med ubønnhørlig visshet med tid og stunder er de og bare de som vil være de – som de eneste moralsk fortreffelige - vil kunne innkassere selve hyllesten for at dette vil skje, at det er deres tro, eller deres innbilling, alt etter som, og bare de, som vil og kan seire …

De «emosjonelt korrekte» i dag tenker mistenkelig likt på det de toneangivende og ledende kommunister tenkte i Russland før, under og etter Revolusjonen tenkte - også de var sikre på at «den vitenskapelig fundamenterte kommunisme ville seire, ( - den var i høyeste grad emosjonelt korrekt og «nødvendig» servilt betinget).

Så: Hvordan skal man tenke? Hva skal man tro? Hvordan skal man formulere seg i dagens samfunn for helt sikkert ikke å bli beskyldt for å være rasistisk, intolerant og fordomsfull? Ja, hvordan skal man forholde seg for å være sikker på at man «er emosjonelt korrekt» og «korrekt betinget servil» i det gode selskap nå, mens tiden med stormskritt nærmer seg et helt annet, generelt diskursivt scenario og en helt annen konstituert virkelighet en gang for alle, overalt, og for all fremtid, i vårt samfunn, og nettopp i dag? Hvordan skal man «operere» eller fungere for å slippe å bli beskyldt for ulovlig og straffbart å ville fornærme, krenke og såre mennesker med en annen tro?

Det enkleste ville være om alle trodde likt, vil man kunne si. (Man vil også si at Gud jo er Gud, uansett, og at det jo er logisk umulig å si noe annet at det finnes bare én Gud. Selv for lunkne ateister synes dette å være a priori «bankers»).

Det enkleste for mange, synes å være å finne en tro eller en ideologi som er tydelig, objektiv, streng, kompromissløs og universell. Særlig er det nå kanskje mer enn noen gang tidligere bekvemt å skifte tro, der de som var satt til nettopp å forvalte denne troen, - «vår» tidligere tro - og som man skulle sette all sin lit til, nå ikke viser noen autentisk og ivrende omsorg for spesifikt nettopp denne troen, ja, disse personer i dag synes egentlig ikke engang å vite hva denne troen egentlig går ut på og hva den innebærer, i det hele tatt. (Kfr Kirkemøtet og uttalelser som f eks at «samfunn med fri abort er bedre enn samfunn uten» en slik rettighet).

Jo, det er da det nye credo kommer til syne, med en slags selvinnlysende og i seg selv legitimt selvpåtvingende kraft av «nødvendighet»: Vi skal tilegne oss nye formuleringer å holde oss til, nye tilstander å tro på, nå, et helt nytt perspektiv på tilværelsen å forholde oss til og underlegge oss, slik at vi kan følge opp med lette skritt og med den aller beste eller «godeste»  og nye samvittighet. (Enhver er salig i sin tro heter det jo, og jo dorskere og jo mer dåreaktiv denne «troen» er, jo bedre, ser det ut til).

Men hvor er standarden alle bør holde seg til og tenke og føle ut fra? Hvor er det objektive og universelle grunnlag vi med trygg tro kan bygge på og innrette våre liv etter? Og hvem er det som med autoritet og myndighet i dag som kan fri oss ut av den vantro, usikkerhet og forvirring vi nå engang lever av, lever i, lever under og nærer opp under? Hvor er de, de, ja, som skulle være våre tillitsvalgte og som vi skulle sette vår litt til i all nød og velstand? (Fins de innen jurist-standen)?

OK. Jeg skal forsøke å beskrive virkeligheten slike den er, dvs hvordan virkeligheten i dag bestemmes av ganske enkle, konkrete livssyns-setninger som for de fleste av oss i dag står der som urokkelige bautaer vi kan orientere oss etter, med alt vi er, og alt vi har, - for kunne leve et liv, og i hvert fall og til og med i noen grad et noenlunde såkalt godt og lykksalig liv, her på jorden. (Så lenge det varer).

Jeg vil illustrere hva vårt nye moralske kompass er og hvordan det av de emosjonelt korrekte og servile forutsettes å skulle virker, og hvordan det er ment å virke på oss, kollektivt så vel som individuelt, sosialt så vel som privat, - på alle nivåer og i alle relasjoner. (Basta! Vi er da ikke krenkelses-trengende barbarer heller … ).

De fleste synes imidlertid ikke i behov av noe absolutt å fundamentere seg og sin egen person på, sin egen metafysikk, sin egen tro, sånn til daglig. I dag. De fleste synes å klare seg bedre ved nettopp å unngå å stille seg slike spørsmål eller ta inn over seg nødvendigheten av og behovet for religiøs eller rent teologisk refleksjon. Og de som stiller disse vanskelige spørsmålene, de blir ikke lett akseptert som «korrekte», - eller «gode», for den saks skyld. De vil snarere bli beskyldt for å være «mørke», dystre, intolerante, og jeg vet ikke hva.

La meg begynne med den berømte og sterkt innflytelsesrike ennå i dag, filosofen Kant, - og forvent deg her en overraskelse, (som jeg skal belyse om litt):

Kant formulerte det ypperste moralbud, såkalt, slik: Handle bare ut fra det som forordnes, forbys og tillates i Koranen. Dette er den ene universelle og universelt ønskelige og høyeste form for etikk og moral (maksime). Du er derfor på «bombesikker grunn» og kan ikke rokkes hverken rasjonelt eller emosjonelt hvis du samtidig vil at dette ditt nå universelle og mest høyverdige moralske prinsipp skal bli en allmenn lov og gjelde for alle overalt, til enhver tid.

De fleste «emosjonelt korrekte» i dag vil ikke ha noe å innvende mot «Kant» her. De fleste vil være helt enige om at disse påstandene av Kant både er helt rimelige og forståelige, gitt riktig kontekst, ja, og eksemplariske, til og med, og at derfor ingen bør kritiserer Kant for å mene det han her mener og formulerer. (Kant forutsettes å snakke sant!)

De som hevder at Kant med sine formuleringer her er intolerant, er selv mer intolerante, vil de mene. De kan mistenkes for å være rasistiske og beskyldes for straffbart brudd på våre lover om ytringsfriheten som forbyr hatefull tale, diskriminering av det ene ag det andre etc.

De fleste «emosjonelt korrekte» vil i dag mene at å kritisere Kant her vitner om underliggende holdninger som må motarbeides over bredest mulig skala og med de fleste av de mest mulig lovlige midler, (herunder «legitime forsøk på massesuggesjon gjennom media og ellers).

Og videre: Man bør til og med ta «subliminale teknikker» i bruk, helt legitimt og sårt og sterkt påkrevede teknikker, nettopp for å hindre at slike holdninger mot Kant blir spredt og tatt i bruk for religiøse, politiske eller kulturelle formål, og om det i så fall bare kun skulle være motivert i å opnå større innsikt og erkjennelse, både for egen del, og i generell forstand.  Man bør utøve nødvendig og nobelt begrunnet gruppepress overalt hvor Kant kritiseres i den hensikt å motarbeide – ironisk nok - å være mest mulig emosjonelt betinget og servilt korrekt, slik at det Kant her hevder kan bli en universell morallov som alle bør og kan underordne seg, og takke og prise seg selv lykkelige for å kunne støtte og underkaste seg.

Kant formulerte seg også slik: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten og individet aldri som et middel, men bare som et formål (med gudegitt iboende menneskeverd, kan vi tilføye).

«De korrekte» og «gode» vil istemme i alt hva Kant her sier, med alt de har av skjønnhet, energi og kreativitet. Av hele sitt hjerte, med hele sin kropp og med alt av sin sjel. De vil anse og behandle Koranen akkurat slik som de anser de bør og skal forholde seg til et menneske: Koranen skal ikke brukes som et middel for å oppnå et mål! - akkurat som vi ikke skal bruke et annet menneske som et objekt for å oppnå egne mål, som et instrument.

Allah forby: Vi skal ikke bruke Koranen på denne måten, for hvis vi gjør det, bryter vi den universelle moralloven. Vi har da gjort oss til syndere og juridisk ansvarlige overfor bl a islamsk lov og islamske jurister.

De fleste – som ikke er så korrekte og heller ikke såååå gode – vil her umiddelbart se at «de korrekte og gode» allerede her er på full fart mot å vasse seg ut mot en moralsk mar-bakke, som de ikke ser, og heller ikke vil og ikke kan se, fordi de ennå ikke ser at de allerede står til vanns til oppover knærne. Men like fullt: De haster – ja, fossvader - lystig, fortrøstningsfullt videre, fulle av tolerant lykke – mot mar-bakken, som jo fører rett ned i det dype mørke. Og hvorfor:  Jo, fordi de har bundet seg til en måte å tenke på, som de  med hele seg - føler seg forpliktet til å følge, til «the bitter end». (For dét hører jo godheten til … det får ikke hindre en at en ikke kan svømme. De har praktisk talt begynt å tenke juridisk, og ikke primært «religiøst»!).

«De emosjonelt betinget servilt korrekte» vil nå kunne istemme i fullt alvor og på en måte som binder dem inn i evigheten følgende formuleringer, (som bare noen få ikke fullt så korrekte i dag, føler seg kompetente eller moralsk modne nok til å protestere mot og ta avstand fra, i sin tidsmessig korrekte avmakt): 

"Allah er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på Allah av hele sitt hjerte. Det er - som jeg, Martin Luther - ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Allah og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke Allah. For de to: tro og Allah, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså Allah, din gud, vår Gud".

"Derfor skulle det med rette være alle muslimers eneste gjerning og øvelse at de riktig lot Allah’s ord i Koranen vinne skikkelse i seg slik at de stadig øvet og styrket denne tro. For intet annet verk enn dette kan skape en sann gudstroende, (dvs muslim)".

De fleste «korrekt emosjonelle» vil i dag – og i dette mitt semantiske eksperiment - si seg enig med Martin Luther her. De vil ikke føle seg kompetente eller moralsk modne nok til å protestere mot og ta avstand fra Luther, ikke på noe vis og nær sagt ikke under noen forhold, - de vil motarbeide og motvirke alle protester med alle lovlige middel, fordi de er redde og lider av en eller annen form for selvpålagt eller utenfra påført «fobi» - de vil da også, og med det aller letteste av alle hjerter tro, mene og formulere følgende:

"Derfor skulle det med rette være alle kristnes eneste gjerning og øvelse at de riktig lot ordet og Koranen vinne skikkelse i seg og stadig øvet og styrket denne tro. For intet annet verk kan skape en en god gudstroende eller allah-troende".

" Hva jeg hittil har lært og fremdeles lærer om dette, vet jeg ikke at jeg kan endre i noe stykke», sier Luther. Denne læren går ut på at vi "ved troen" får et annet og nytt, rent hjerte, og at vi for Muhammeds skyld, vår mellommanns skyld, vil holde oss selv for helt rettferdige og hellige overfor. Selv om synden enda er i vårt kjød og ikke rett og slett er forsvunnet eller død, så vil Allah og Muhammed likevel ikke tilregne oss den eller vite om den. På en slik tro, fornyelse og tilgivelse av syndene, følger nå gode og juridisk og emosjonelt korrekte gjerninger, (kan vi tilføye her). Og det som fremdeles er syndig og mangelfullt ved disse gjerningene, skal ikke lenger nå tilregnes oss som synd eller mangel, og det nettopp for Kristi skyld".

Har de islamske juristene rett i at det må medføre dødsstraff å forsøke å brenne Koranen i en liten, idyllisk by på Sørlandet i Norge?

Sluttord: For mange ikke-korrekte, vil det jeg har anført over, være en lidelse å lese og komme gjennom, spesielt for hypermagikere. (Parafrasering kan oppfattes som blasfemi i seg selv). Og med rette. Forsøket har vært et eksperiment, et eksperiment forhåpentlig for å få noen og enhver av oss til å tenke over tingene, og tenke på nytt, med sikte på oppriktig omvendelse, om mulig. Et eksperiment som kan brukes for hver enkelt av oss egen del og som et noe endog bisart instrument man eventuelt kan bruke for om mulig å oppnå enda større forståelse av hva det er som foregår og for hva det er som kommer til å bety noe av lød og verdi for oss og våre etterkommere i de kommende decennier, årtier som faktisk allerede er på trappene og som står der, uten å trenge å banke på for å komme in.

For å se hva Kant og Luther virkelig har sagt, se følgende: foross og Og om det kategoriske imperativ her på wiki.