Som passende bakgrunnsstoff:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/tidens-omskifteligheter-om-luther-oss.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/snakkes-det-om-gud-i-kristne.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
Lidelse skal bekjempes, sykdom skal leges, all nød skal
fjernes, ingen skal ha det vondt, og alle som ikke istemmer dette programmet,
er av de onde. Fordi ingen kan være uenig i disse høye mål, disse nødvendige
imperativer. Vi skal mene at det finnes bare godt, eller ondt. Og den som kan
presentere mest lidelse for oss, har vunnet kampen. Hen har funnet koden: Jo
mer skyldfølelse du klarer å produsere, desto bedre – for «meg selv» og mitt
ego. Mitt image.
Det er noe sykt i dette bildet. Hvis du glemmer at noen
lider langt der borte et sted, hvis du på helt naturlig måte glemmer at de har
vært urettferdig behandlet, fordi det er normalt å glemme, fordi det er normalt
å ikke gå rundt å gjemme på andres lidelser så langt vekke, særlig hvis mer lidelse
plutselig dukker opp på et sted som ligger nærmere og som derfor angår deg litt
mer, bygget på rent subjektive følelser og indre alarm, bygget på grufulle
bilder, grufulle handlinger, bevisbart barbari. Da har man lett for å glemme
det som skjedde langt vekke, for noen år siden. Vil noen klandre deg for å
glemme?
Hvis du da – for noen øyeblikk, en uke eller to, en måned
- skulle glemme den lidelsen som jo skjedde lengre borte, og som jo er
dokumentert, men som faktisk ikke angår deg så sterkt som den lidelsen som nå
skjer nå, ganske nært deg, så skal du like vel nå minnes på den, slik at en
skyldfølelse for å ha glemt, kan holdes ved like. Den skal hamres inn i deg på
nytt. Du skal føle skyld fordi du for et øyeblikk har glemt den fjernere lidelsen.
Du skal føle deg skitten, du skal føle anger, du skal omvende deg. Du skal ta
inn over deg mer lidelse, og hvis du ikke makter det, så hører du til blant de
mistenkelige, de som kan mistenkes for å være mindre empatisk, og helt uten
evne til å føle stadig mer og mer empati med de lidende.
Du kan og helst skal mistenkes for å ville det onde, for
å ville lidelsen, på en måte, om ikke direkte, så indirekte, du kan mistenkes for
å ville barbariet. Det er like før noen kommer å anklager deg, i offentlig
person, for å være ond, fordi du ikke er åpen nok for de lidelsene du nå
presenteres for, som du nå bli påmint og lidelser du altså har glemt, fordi de
andre lidelsene kanskje angår deg og dine mer, fordi de skjer nærmere deg,
fordi de kanskje truer din egen identitet, din egen kultur, din egen hjemstavn,
ditt eget oikos.
Du vil kanskje si at dette er dikt og fantasi, at dette
blir for mye, at det er urimelig og bortkastet å reflektere over, og du har
sikkert rett; å klandre noen for å ha glemt i dette tilfelle, går ut over det
som normalt burde være tillatt. Like vel skjer det, og det attpåtil i den kristelige
avisen Dagn, av den 200422, nå like før påske, se link og utdrag under.
Det fins folk og aktører som elsker å bringe lidelser til
torgs, ja, folk som lever av å gjøre dette, på fulltid, og godt betalt. De
ivrer etter å bringe lidelse til torgs, og være først ute med det og siden elsker
de å terpe omgjen på det, måned etter måned, år etter år, fordi de tilsynelatende
aldri for nok av mye lidelse.
De kan – så å si - unnskylde seg med at de har en human plikt til å gjøre dette, ja, at de har et kall for å gjøre det. De kan si at de ikke gjør det for selv å få oppmerksomhet, men for å bidra til å hjelpe og avhjelpe lidelsen og nøden, den objektivt foreliggende nøden og lidelsen, og ingen vil mistenke dem for noe annet, enn at dette er beviser for eller tegn deres egen gode vilje og noble hjerte.
Å hjelpe er godt,
alltid godt, og godt overalt og budet står til evig tid. Det er en kristenplikt
å være god og ingen skal kritisere noe for å ville det gode, arbeide for det
gode, og for at alle skal få det bedre. Vi skal ikke ha øye for noe annet, for den
som gjør godt, og den ønsker og vil gjøre godt, og som ofrer seg for saken, ja,
hen er god og det fins mange slike, og i noen kretser fins det til og med bare
gode folk, spesielt i kretser som rapporterer og varsler om lidelse, smerte og
ondskap, verden over. Disse reiser lang for å samle informasjon og fakta, og for
å kunne fortelle oss her hjemme om hva som skjer av lidelse langt borte, vi som
ikke har vært i nærheten, vi som ikke har hatt anledningen til å se og føle på
lidelsen konkret og på nært hold.
Som nesten uvitende om all lidelsen, skal vi nå fores med denne lidelsen, slik de som reiser langt for å oppleve den på kloss hold, forteller oss om den. Vi skal oppmuntres til empati, både med den som forteller og med de som er blitt utsatt for lidelsen. Vi skal godta fortellernes faktagrunnlag, vi skal synes synd på de fortelleren synes synd på.
Men så er det noen, noen ganske få, som i tillegg helt
klart vil at vi også skal påføres skyld, hvis vi ikke ser og føler det samme
som det denne fortelleren eller reporteren eller predikanten vil at vi skal
føle og gjøre. Og hvis ikke – vel, da er vi kanskje onde, eller i nærheten av
det onde, og blant de som bør fordømmes – fordi vi kanskje ikke føler nok,
fordi vi kanskje ikke klarer å ta inn over oss lidelsene på riktig måte, og
dypt nok, og viser dette ved ikke å hylle fortelleren for hans noble bragd, slik
han forventer vi skal gjøre, han kan til og med anklage oss for at vi har glemt
noe biter av hans fortelling han fortalte fra år tilbake, særlig de bitene som
forteller oss om grusom lidelse, urettferdig lidelse, om ofre som i
fortellingen er ubetinget uskyldige og som lider menneskeskapt nød, en nød vi
ikke har klart å avhjelpe, en nød vi kontinuerlig og kronisk ikke klarer å
avhjelpe, fordi det jo finnes objektive hindre, hindre vi ikke rår over, hindre
som faktisk krever bruk av vold for å nedkjempe, sett fra vår side, og som attpå
til våger å bruke hjernen kanskje mer enn hjerte, når man vil vurdere reporterens
godhet i et litt større perspektiv, bl a i den saklige islamkritikks
perspektiv. Og fordi det ganske enkelt er uråd for de fleste å sette seg inn i
hele sakskomplekset uten å ha vært på nært hold og studert forholdene over
lengre tid.
Se denne overskriften: Vernar hjernane bak
påsketerroren ...
Vi skal altså føle skyld for dette, for hvis ikke, duger
vi visstnok ikke. Vi kan ikke være dydige nok. Vi skal i virkeligheten bære
skylden for at vi ikke har klart å avhjelpe nøden. Vi skal beskyldes for å være
på den gale siden og ikke ha gjort nok for den gode siden, reporteren eller
predikantens side. Vi skal bære ansvar for at vi ikke har støttet en politikk
som garantert ville ha fjernet lidelsene en gang for alle. Vi har da selv
ansvar for at vi føler et visst ubehag, at vi skal føle en viss uro, en viss
frykt for at vi ikke føler nok, at vi ikke har skaffet oss nok innsikt, at vi
ikke har gjort nok, ved at vi altså ikke har vært gode nok, følt tilstrekkelig
nok, og skammet oss nok, allerede, ved at vi kanskje til tross for alle anstrengelser,
like vel og ufrakommelig er på feil side av «krigen». Vi skal føle at vi er
under pari, at vi ikke har klart å leve opp til reporterens høye gullstandard,
en standard og en personlighet Gud selv ikke makter å leve opp til, visstnok,
når vi overflatisk tenker bare litt over det. Vi skal gjøre oss blinde for at
reporteren – som formidler fakta for oss - da har inntatt Guds funksjon og satt
seg selv på den høye trone. Det er ikke langt fra dette til å opphøye
reporterens (vedkommende som jeg også kaller «predikanten») til en type eller person
som gjør Guds person stangen, i sin iver etter å representer guddommen selv, i
egen person.
Reporteren opphøyer seg selv da ikke bare til en som
varsler og som vil bøte på urettferdigheten; nei, han skal nå tilbes, og adlydes,
av oss som altså nå har glemt noe av det han, spesielt han, rapporterte om for
flere år siden, og som ikke har gjort stort nok inntrykk på oss,;vi skal nå
minnes på at vi har å tilbe han, som de homo adoransene vi nå fra naturens
side er, mennesker som tilber, mennesker han vet har et nærmest naturgitt
instinkt for å tilbe, i tillegg til dette å føle skyld, skyld både for det man
har gjort og det man ikke har gjort. For hva skulle reporteren ha gjort uten en
slik drivkraft langt der inne i menneskenes psyke? Siden han kjenner dette
instinktet, kan han nå pøse på med forsøk på å få oss til å føle skyld, fordi
vi har glemt.
Vel, han kommer ikke langt uten behovet for å tilbe. Uten
menneskets «naturlige» hang til skyld og uskyld, var denne reporteren være arbeidsløs
og irrelevant. Men han fortsetter. Han minner oss igjen og igjen om at vi
kommer til kort, at vi samler synder over våre hoder. Han mener at det bødlene er,
er «hjernemennesker», ikke «hjertemennesker», som han selv er, og han røper
dermed at det han har sett og erfart, og som han nå vil dele, det er at ondskapen
sitter i hodet, og fornuften med den, kanskje, og at det nå gjelder om å holde
seg inne med hjertemenneskene, og bli som dem, de som føler korrekt, de som moverer
og holdner, korrekt, sett ut fra hans eget følelsesbetingede ståsted, hans
egen forestillingsverden, den rette forestillings og følelsesverden;
for det er bare de som har de rene og udelte motiver som nå
kan tilfredsstill reporteren eller predikantens gedigne behov for
selvforherligelse, for det er bare slike mennesker, vi skal ha, bare slike
mennesker som reporteren selv definerer som gode, gode hjertemennesker. «Gode
hjernemennesker» er et lufttomt ord for ham, en oxymoron, de finnes ikke i hans
univers, ikke i hans ontologi, ikke i hans logikk, - for hjernemennesker er
farlige, per definisjon, moralsk suspekte.
De bruker vold mot uskyldige. De tenker rasjonelt; de er ikke emosjonelt
korrekte. De når ikke opp til den
absolutte moralske standard i reporterens egen selvfortryllende forestillingsverden;
de holder ikke mål sett opp mot reporterens egen verdiskala, de må vrakes fordi
de ganske enkelt ikke kan finnes på reporterens palett av gode
preferanser. Hjernemenneske har ingen rett til eksistens, i denne reporterens
repertuar av opportunistisk godhet.
Vi skal først føle skyld for at vi ikke har evnet til å
huske lidelsen lenge nok, så skal vi føle skyld for at vi ikke i praksis har
gjort nok, for å fjerne lidelsen. Og hva mer: Jo, vi skal kritiseres og
mistenkeliggjøres for kanskje å ville fortelleren eller reporteren ondt, hvis
vi skulle lufte den tanke at reporteren jo har stor egeninteresse av å fortelle
oss at vi har glemt den lidelsen som nå plutselig dukker opp igjen, fordi
reporteren eller fortelleren eller predikatnen nå mener at den lidelsen som jo
skjedde langt borte, ikke er nær nok, at vi skal føle skyld for at vi har glemt
den, eller glemt den nesten, og at den derfor er kommet på litt for lang
avstand for oss, ifølge reporteren. Fordi det skal kreves av oss nå, at vi skal
føle mer sympati, ikke mindre. Vi skal ikke bare ta inn over oss og føle på den
nye lidelsen som nå utspiller seg, f eks i Ukraina. Nei, vi skal i tillegg, og
kanskje mer intenst enn før, også holde ved like den lidelsen vi selv følte da
vi tok den lidelsen som skjedde lenger unna inn over oss, og som vi faktisk
følte en viss skyld for, at vi selv var skyld i, fordi vi ikke kunne gjøre nok
for å fjerne de som reporteren peker som de egentlig bødler, de som definitivt
tilhører ondskapen, de som ingen empati har, de som bare tjener sine egne
interesser og ikke bryr seg om lidelsene i befolkningen, og som er villig til å
påføre befolkningen stadig mer lidelse, slik at de selv kan sitte tryggere på
makten, og derfor kan bruke den vold de mener seg mest tjent med, til enhver
tid, mot enhver, som gjør opprør.
Hvorfor tordner denne reporten, denne predikanten, akkurat nå? Er det ikke for å få oppmerksomhet, ikke bare om saken selv, men også oppmerksomhet rundt sin egen person og denne personens uangripelige og opphøyde moral, og en følelse av å være moralsk overlegen? Er det kanskje ikke for å få større anerkjennelse? Er det kanskje bare for å få beholde statsstøtten?
Jo mer skyldfølelse for egen moralske utilstrekkelighet
reporteren klare å spre, jo flere innsamlede midler vil han høste. For hver
100 000 kroner han hanker inn, beholder han selv – organisasjonen han
jobber for - 35 000. Jo høyere sum, desto større «inntekt». Til inntekt
for «det gode», i kampen mot det onde, og de onde, de som kanskje tillater seg
å bruke «hjernen». Når skal det stoppe? Fins der noen øvre grense? Fins det
noen grenser for hovmod? Hvilken hjerne er det reporteren bruker? Den kaldeste
av dem? – vel, han har bare en hjerne, denne reporteren, som alle oss andre; han
må være veldig redd for å bruke den.
Et normalt modent menneske vil alltid forsøke å sette seg i en stilling der han kan unngå å bli mistenkt for å bli oppfattet som egosentrisk, narsissistisk, opportunistisk, kald eller grovt uaktsom eller forsettlig ond i medmenneskelige relasjoner. Et normalt menneske vil forsøke å unngå å komme i en posisjon der han kan mistenkes for å være selvgod, eller regelrett bli tatt på fersken. Mennesker som arbeider profesjonelt med å hjelpe mennesker, uansett hvor det måtte være, bør være på vakt. Det er faktisk nødvendig å legge bånd på seg og ikke legge for store moralske krav på de som hjelpes like mye på de som gir og hjelper.
Man kan si at Røde Kors og mange andre organisasjoner
legger bånd på seg, av helt rasjonelle grunner, selv om slike organisasjoner
ofte opptrer på en måte mange kan føle påtrengende eller altfor nærgående, ja,
til og med altfor overveldende. (Vi er faktisk ikke fra naturens side skapt til
å ta inn over oss all verdens lidelse: vi er ikke skapt for å utholde pan-lidelse).
Når grensen overskrides, og det blir for mye av det gode, kan retorikken og
sentimentaliteten, om den fins, slå ut i sin motsetning. Og dette er en kjensgjerning
og noe som alle vet. Men når f eks den kjente og kjære Jan Egeland -her – inntar scenen og begynner
å basunere i media, vil de fleste lytte å ta inn over seg alvoret. Folk føler
at det er betimelig og rimelig at noen blir godt betalt for å formidle
budskapet, og vi tenker ikke på at Egeland faktisk lever av statsstøtte og
innsamlinger. Vi finner Egelands glød helt naturlig, Vi trenger budskapet, men Egeland
vil vel aldri i verden nå forlange at vi skal huske hva han sa for 5 år siden,
og forlange at vi skal føle skyld for det. Vi forstår at han må opptre slik han
gjør, og hvorfor han sier det slik han gjør, på sin måte; vi forstår at
intensjonene er gode, vi ønsker å bidra, ikke fordi vi først og fremst føler
skyld hvis vi ikke bidrar, men fordi vi bruker hjernen, og fantasien, og former
oss slik visse moralske oppfatninger som vi reagerer på, helt naturlig: Det
kunne like gjerne har skjedd her; det kan komme til å skje oss selv.
Men når det så dukker opp en annen stemme, som forteller
oss at det også fins lidelser andre steder, lidelser som har krav på like stor
oppmerksomhet, hvis ikke mer og mer inderlig følt, oppmerksomhet, enn den
lidelse Egeland for anledningen peker på og tordner mot.
Hvorfor nevne Egeland? Kan Egeland sammenligne med den reporteren vi har i tankene mens vi skriver dette? Nei, selvfølgelig, ikke helt, ikke helt bra. Egeland konsentrer seg om tidens virkelig stor kriser. Vå reporteren vet derfor at han må bevege seg i skyggen av den helt store. Egeland snakker og appellerer til hele befolkningen, reporteren forholder seg «ydmykt» til et mer spesifikt publikum, et mindre publikum, det kristne publikum, de med spesiell interesse for «trusfridomen», men ikke spesielt til ytringsfriheten, slik vi ser det – hva er forresten forskjellen?
Reporteren har Jesus å falle tilbake på, det har ikke
Egeland, bortsett fra de religiøse følelser som må finnes der, underliggende i
befolkningen generelt, ennå. Reporteren nevner sjelden eller aldri – ut fra hva
jeg selv har kunnet registrere – Jesus Kristus i disse sammenhegnene. Han synes
å lite mer på konkret politikk, samtidig som han ikke våger å nærme seg islam
på ideologisk grunnlag. Han bruker med
andre ord ikke Jesus som et ris bak speilet. Nei, han trenger ikke det; han
retter seg like vel mot kristne som han på forhånd vet har streke og nokså
levende forestillinger om nettopp Guds dom, folk og samvittigheter som simpelt
hen frykter Guds vrede, hvis de ikke oppfører seg pent og kristelig.
Og det er denne frykten reporteren så fester seg ved,
klorer seg fats i, og festner stadig mer grepet om. Det her han setter inn
støtet; taktikken kan ikke feile, og han vet det. Han vet at kristne, spesielt,
og langt mer enn de fleste, vil kvi seg for å kritisere ham, han som jo er
kristen og dermed pr definisjon er god, et menneske som ifølge disse ikke kan
være dydsposør, et menneske som har ikke har like stor frykt som dem selv. Nei,
denne reporteren vet at han ikke trenger å bli kritisert. Han vet at ingen vil
våge å kritisere ham for eller mistenkeliggjøre ham for å være motivert av å fremme
egeninteressen og skaffe seg bredest og størst mulig anerkjennelse, eller
fremstå som godheten selv. Få hvis noen kristne vil tillate seg selv å mistenke
denne reporteren for å ville påføre folk større skyldfølelse, for å fremheve
seg selv på noen måte, (som et instrumenter i strategien for å få folk til å gi
mer, beundre og tilbe mer) og som den primære målsetting.
Gruppepresset eller gruppenarsissismen innad i disse
gruppene må antas å være svært fremtredende blant kristne. Man tenker og slår
seg til ro med at: Bare Gud kan dømme, nå gir vi så det holder, nå føler vi oss
så korrekt og gode som overhodet mulig. Og det er til reporterens fordel!
Jo mindre de mistenker denne reporter, jo prektigere kan hver
enkelt føle seg. Ikke bare støtter de reporteren i hans moralske appeller, nei,
de støtter seg selv, som i tillegg til alle gaver de gir, også er så gode at de
ikke kan mistenke reporteren; nei, tvert imot tillegger de reporteren enda mer
moralsk uangripelighet. Jo mindre kritiske, jo mer kan de med andre ord feire
seg selv. De ser ikke at det ikke bare er Verden som vil bedras; de ser heller
ikke sitt eget selvbedrag, fordi de ikke våger å stille spørsmål, fordi de ikke
våger å virke kritiske. De håper på at lojalitet skal erstatte sannhet. Om det
skulle vise seg at de har latt seg lure, er det like vel ikke deres egen skyld.
Slik skaffer slike kristne seg et alibi, ikke bare overfor seg selv, men også
overfor Gud. De kan trygt legge seg til å sove med den beste samvittighet. De
har følt korrekt, og derfor er de sanne kristne. De ser ikke at
de faktisk har gjort seg til det jeg kaller servilt betingede emosjonelt
korrekte mennesker, til mennesker denne reporteren nettopp vil ha, fordi
han selv har «skapt» dem slik, formet dem over lang tid, formet dem i sitt eget
bilde. Og alt dette muliggjort nettopp på grunn av gavene disse kristen har
gitt og fortsetter å gi, og på grunn av statsstøtten denne reporteren får.
Reporteren holder seg som reporter her i live ved å appellere til en stadig
større og mer utholdende skyldfølelse han kan klare å få sine lesere til å
føle. Derfor må han ta opp konkurransen med andre reportere, en konkurranse om
å få vist frem hvor engasjert vedkommende er og hvor edel han er, fordi han jo bekjemper det onde eller Den onde. Og jo mer
de gir og jo mer standhaftig de bidrar, desto mindre skyld håper de å kunne
føle. Resultatet blir nedslående. Hvis lidelsene blir borte, hvor skal man gå?
Jo mer behov for skyldfølelse, jo mer behov for nye lidelser. Og dette er
fromhetsapostlenes tredemølle, en mølle de byr andre å tråkke, og det attpåtil
med å betale avlat, i form av bidrag og støtte, - og ved å flytte på litt penger,
får du del i herligheten og selvforherligelsen.
Selv opptrer de bare som instruktører på et helsestudio. De suggererer deg opp på tredemøllen og lvore deg bedre helse. Og jo lengre du tråkker, jo mer syndfri – dvs mer helsetrengende blir du - og jo større blir dine villige overføringer, og besynderlig nok, jo større blir gleden og takknemligheten – du loves frihet og garanteres fromhet, du kan bli fri fra dine synder, bortsett fra fri fra den synden og den skyldfølelsen instruktøren selv har bidratt til å belaste deg med, og som du nå altså «tråkker selv», i skyggen av forkynnerens godhet, nå ikke som en slave av mangel på medfølelse, men som en slave under den falske frihet denne sjarlatanen skjenker deg, tilsynelatende helt gratis, hvis du bare emoverer korrekt nok og følger instruksene du kanskje innbiller deg kommer rett ned fra oven over deg, ovenfra, som en nåde formidlet av Guds selv.
Du faller da liksom ned på kne over den haug av hodeskaller
denne predikanten har samlet seg i sin hodekrans. For denne predikanten har
vært overalt og deltatt i sine ofres lidelser. (Jeg benevner han som «predikanten»
fra her av, fordi det er det han egentlig er, eller tar mål av seg til å være, ikke
minst i tillegg til den «vanlig reporter» han liker å fremstille seg som, som
redaktør, riktig nok; det kan gi min fremstilling en viss større tyngde, enn
ved bare å kalle ham «reporteren).
Hvor om allting er:
Predikanten har bl a vært i Vietnam og «følt seg til livs»
der, ved siden av sengene til noen av de ofre som ble torturert myrdet under
Pol Pot og som for lengst har vandret fra dette livet. Han forteller om hvor
sterkt inntrykk det gjør på ham å stå ved den tomme sengen. Han vil at folk
skal vite hvor dyptfølende han er, hvor korrekt emosjonelt han forholder seg.
Han tar mål av seg å være en modell for hvordan man skal oppsøke og forfølge all
lidelse og urett. Han er særlig opptatt av «trusfridom», men synes å skille
denne fra ytringsfrihet, uten å være klar over at det neppe lar seg gjøre å
skille mellom de to, i et forbilledlig demokrati.
Han har også bedt om, formulert og kringkastet for enhver at han ønsker at Gud skal gi kristne mer lidelse, ved til og med å korrigere Herrens bønn på egenhånd, og uten å spørre om lov. Han har også «vært» i Kina for å kunne protestere mot noen få politiske byråkrater har begått feilvurderinger under epidemien, noen få slike folk, altså, blant alle de millioner av byråkrater som opererer i Kina. (Han tilstår eller tillater her ingen statistisk feilmargin, men kjemmer alle over en kam, uten at det ser ut til å bekymre ham det minste).
For denne predikanten finnes det ingen tilgivelse eller
rom for feilvurderinger i slike tilfeller. Han tror – skal vi ta ham på den
måten han fremlegger det på – at feilbedømmelsene skjer av pur ondskap og at de
skjer fordi Kina går løs på «trusfridomen», organisert og i stor skala. Han
betraktet også til og med norske myndigheters restriksjoner under pandemien som
en trussel mot selve trosfriheten her i landet. (Pga det midlertidige og
nødvendige forsamlingsforbudet i kirkene, spesielt).
Han omtaler – dessuten - Frelsesarmeen i dag som en
organisasjon som han får lesere til å tro i dag har begått krigsforbrytelser –
under WW2. Han forlanger intet annet enn «oppgjer» med utysket i Frelsesarmeen,
i dag. Og vi skal føle skyld hvis vi ikke istemmer og adlyder. Vi skal samtidig
opphøye denne predikanten for sitt moralske mot, sin moralske harme, og prise
ham og nærmest helgeforklare ham, fordi han mener at vi ikke er offerfokuserte
nok at vi ikke lider mer med ofrene han presenterer. Han bruker sine ofre som festisher,
ja, som godhetsladede amuletter, som personlige varemerker, som magiske tryllemiddel.
Her blir ofrene fort gjort til diademer, talismaner – eller giftige sverd som
rettes mot enhver ulydig, som ikke følger partiboka, dvs predikantens egen virkelighetsoppfatning
og verdiskala. Det sier seg selv at Gud her virkelig står i fare for å bli
tingliggjort og gjort til et beleilig og aldri sviktende redskap for «godheten»,
dvs poseringen, for å bruke litt alvorlig ironi.
Det sier seg selv at man da blir opptatt av emosjoner, av
å ha og kunne gi uttrykk for de korrekte emosjoner. Det sier seg da også selv
at predikanten blir mer opptatt av emosjoner og følelser enn av «hodet» eller «hjernene»
som han snakker om i sitt siste glansnummer i Dagen, som jeg referer til. Det
er «hjernemennesker» vi skal frykte og fordømme. Det er de som er
farlige. Se bare hva disse nå gjør mot «minoritetane» på Sri Lanka. Det
er sjelden å oppleve at det å kalle mennesker for hjernemennesker som likeverdig
med et argument for at man skal ta avstand fra et regimes tvilsomme handlinger,
handlinger som det ikke gjøres tilstrekkelig greie for og som derfor i seg selv
ikke kan karakteriseres som ulovlige, etter internasjonal lov og dom. Den vi
skal stole på, er predikanten og hans egne ord, en autoritær tilnærming, spør
du meg. Predikanten har tidligere i hvert fall indirekte, gitt uttrykk for stor
forståelse for at kristne, sammen med bl a muslimer i landet, tar til våpnene
og gjør opprør. Slik setter predikanten sin egen fromhet i pant, for å kunne
garantere hans egen fordømmelses urokkelige og uangripelige hellighet.
Han er en hypermagiker, slik jeg ser det: Han er helt avhengig av offerproduksjon. Uten ofre ingen eksistens eller eksistensberettigelse. Ofrene tjener primært til å gi ham selv makt og følelsen av verdi og betydning. Ofrene tilfører ham en ekstramakt – et magisk pluss - han selv ikke har eller ikke kan produsere ut fra seg selv, (eller ut fra Gud?). Slik påfører han ironisk nok sine ofre en ekstra byrde, uten å skjønne det selv, fordi drivkraften for å forherlige seg selv er for stor. Han spør heller ingen ofre om de virkelig trenger hans hypermagiske beskyttelse, jeg tenker på Hadia Tajik, se linkene. Selv uten at ofrene har bedt ham om det, støtter ham dem, fordi han selv mener de er blitt krenket, og fordi de på hans kommando skal føle seg krenket, selv om de ikke føler seg krenket og selv om de ikke har bedt ham om hans støtte. Føler han så at han er i sin fulle rett, utviser han med stor kraft og overbevisning folk fra debatten som i god tro har tillatt seg å komme med kritikk, endog saklig kritikk, fra den offentlige og frie samtale han selv har invitert til. Han tåler ikke avvik. Han utviser folk på livstid fordi han føler eller værer noe, men uten å kunne gi noen holdbar begrunnelse, snarer tvert imot. Jeg viser til andre steder på bloggen. Han går heller ikke av veien for å lyve om at han har fulgt sine egne retningslinjer, enda han beviselig ikke har gjort det. Slikt gjør bare små eller smålige mennesker. Predikanten avslører seg noe komisk som en moralposerende «little big man», som jeg har sagt tidligere. Ja, han setter sitt navn og rykte inn på å forsterke inntrykket, et inntrykk han uten forbehold forutsetter skal bidra til å skaffe ham mer anseelse, mer moralsk skryt og pondus – pussig nok – og et stadig forbedret omdømme, om mulig for all ettertid. Han lar det gå prestisje i dette å insistere på dette, ser det ut for.
Og sier du nå at jeg driver karakterdrap på denne
predikanten, så sier du samtidig at predikanten aldri har bedt om dette, å bli
karakterdrept, altså. Du gjør deg da samtidig til en predikantens mange «partnarar»
og vil ikke forstå at du mangle forstand, slik Kant definerte forstand, nemlig som
manglende evne til å danne begreper, dvs manglende evne til å se og formulere enkle
poenger.
Det oser med andre umoral rundt denne predikanten. Det lyser av kulde og nådeløshet. Ofrene derimot, som han foregir å hjelpe, fordi de er hjelpeløse uten ham, de skal oppleve ham som en frelser, et varmt, raust og mektig menneske. De skal stå i evig takknemlighetsgjeld til ham, må vite, de skal være tro mot ham og hans like emosjonelt korrekte «partnarar», som han ofte viser til, for at ingen skal tro at han er alene om dette, partnere som snart befinner seg over hele kloden og som går fra det ene offer til andre; det fins millioner på millioner av dem og ingen kan rekke over dem alle.
Predikanten blir aldri arbeidsløs, spesielt hvis han velger å gjøre seg blind for den større ideologiske sammenheng lidelsene opptrer i og som derfor blir påført de sanne ofrene. At denne side av saken aldri kommer opp, vitner om et sneversyn de fleste helst vil være foruten, hvis man evner å se litt utenfor boksen, dvs ser bort fra den gylne innpakningen. Og ikke minst vitner det om den irrasjonelle frykten for mulige konsekvenser – så å si av vanvare - å skulle komme til å fornærme islam, om aldri så lite, eller krenke den enkelte muslim, hver enkelt av dem, overalt.
Men aldri hører vi om andre organisasjoner i predikantens
vokabular, kanskje bortsett fra Åpne dører, som predikanten har et visst
samarbeide med. Åpne Dører jobber imidlertid på en helt annen måte og kan derfor
hjelpe flere, samtidig som man ikke blir for personlig involvert. Også Åpne
Dører er avhengig av «personlig fremmøte», så å si. Men jeg opplever ingen slik
selvforherligelse hos dem, som den vi kan spore hos predikanten, som de facto
gir inntrykk av å ha behov for større selvrettferdighet enn kristen rettferdiggjørelse
og sosial og politisk rettferdighet «på bakken».
Vi hører aldri noen saklig kritikk av islam i
predikantens forkynnelse, snarere gir han inntrykk av å samarbeide godt med
muslimer. En dypere forståelse av hva islam som religion innebærer, bortsett
fra de vanlige tropene om fred, hører man sjelden noe til, hvis noen sinne.
Islam skal beskyttes; det skal visst bli en kristenplikt å likestille Allah med
den kristne Gud.
Predikanten synes helt blind og døv for visse fakta og sammenhenger. Man skulle tro at slike fakta som at det er begått nærmere femti tusen terrorangrep i Allah’s navn verden over siden 9. 11, kunne nevnes, men dette nevnes aldri. Predikanten ser ut til frykte slike saklige islamkritikere som Raymond Ibrahim mer enn profeten Muhammed og de mange muslimer world-wide som er bokstavtro på Allah’s forordninger og befalinger om ikke å spare noe som fornærmer Allah og hans profet, bare for å ta ett eksempel, blant mange andre, ja, svært mange andre som jobber på samme felt, men ut fra andre og mindre direkte personlige tilnærminger:
https://www.raymondibrahim.com/
Ibrahim serverer alltid lødig materiale, aldri løgner
eller halvkedede viser, han gir alle som vil e og høre svært nyttig og presist bakgrunnsstoff;
han er alltid akademisk vederheftig, og frimodig. Han samlede produksjon til
nå, setter «vår predikants» selvforherligelse i skyggen, selvsagt, og det er kanskje
nettopp derfor predikanten holder fingrene fra fatet. Han må tro at han ikke har
noe tjene på det, og at hypermagien kan komme til å svikte ham og at folk
gjennomskue ham som den intolerante aktør han nå engang er. Ibrahims sikte er å bevisttgjøre om islam. Vår reporter ser ut til å være mest interessert å holde oss bevdisstløse, i forhold til islam.
Jeg begynte å «følge» denne predikanten for noen år siden
nå. Allerede fra første avstandsmøte ante jeg at det var noe som «ikke stemte»
med mannen. Etter hvert ga han meg selv et ganske godt grunnlag for å gjøre meg
opp en mening om denne mannen og foreta det jeg vil beskrive som visse
analyser. Inntrykket var at her hadde jeg å gjøre med en meget selvhøytidelig
og påtatt intellektuell klovn. Han hadde allerede fra begynnelsen av en brysk,
veslevoksen og høyst selvsikker måte å fremtre på, en tone som ikke helt harmonerte
med budskapet for øvrig, godhetsbudskapet.
Toleransen viste seg fort å være intoleranse, et trangsyn
som primært var fundert i et svært snevert menneskesyn, samtidig som de
totalitære tendensene ble skjult bak fine ord og fromme ønsker, kombinert med
høystemte og nesten gjennomgående nærmest hysteriske og stadig gjentakende appeller
om å huske lidelser – og leve seg inn i dem – slik de ble beskrevet av
predikanten selv, lidelser fra hele verden rundt omkring, og stadige bønner om
hjelp og støtte, alt omhyggelig formulert for å øke syndebyrden og
skyldfølelsen til publikum, og alt for å bøte på lesernes antatte skyld, og,
ja, deres kroniske unnlatelsessynder, via manglende støtte til en predikant som
da tillater seg selv å oppfatte seg selv som den ene sanne og mest moralsk
prektige formidler av Guds tilgivelse og kjærlighet på dette området. (Begrunnelser
og bakgrunnsstoff finnes i posteringene jeg linker til under).
Det er med andre ord ingen mangel på moralsk breialskap
her. Og ingen mangel på fetisher; han samle på ofre som andre samler på fetisher
og skilter med dem overalt hvor han kan slippe til og her viser det seg over
tid at Dagen er en god tjenestepike å ha. Avisen Dagen tar ingen forbehold og
fremmer denne predikantens buskap fullt og klart, når det måtte passe
predikantens agenda. Vi har også skrevet om dette her på bloggen. Dagen gjør
seg samtidig da skyldig i en slags offer-fetishisme. Man samler seg trofeer
over hodet, trofeer i form av offer, som i tillegg til å være virkelig offer, også
må finne seg å bli konservert som nettopp offer av slike «predikanter», fordi
de nettopp ikke anser seg som slike mertrengende offer som predikantene gjør
dem til, for selv å kunne lukrere og fremstå som ekstra fromme, hellige eller uangripelige
og folk som innbiller seg at de fortjener den største aktelse og respekt for
dette, selv om det de driver med er ren hypermagi.
For folk som ikke tror meg, ber jeg om at de tar seg tid
til å studere noen av de posteringer jeg har lagt ut tidligere, for å få et litt
dypere innblikk i og en videre bekreftelse om emnet og saken selv; noen av
linkene er oppgitt flere ganger, bare for å ha sagt det:
Morken, vitne til vanvidd, sitater, begrunnelse:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/den-totalitre-johannes-morken-belrer.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/frelsesarmeen-ny-info-ny-vudrering.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html
Morken og armenerne:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/12/red-johannes-morken-forklarer-folkemord.html
Viktig oversiktsartikkel:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-visse-kristne-blir-fdselshjelpere.html
Frelsesarmeen:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/nar-frelsesarmeen-anklages-for.html
Morken, norsk dhimmi?:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/mr-dhimmi-andreas-morken-med-norske.html
Morken i Egypt, biskop …
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/med-johannes-morken-tett-innpa-men.html
Morken, Gilje, Trump, prestestyre, gudshus:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/feel-good-kameratene-gilje-og-morken.html
Morken, Iran, presteskap som ikke finnes, prestestyre, huskirker:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/12/med-red-morken-i-iran-om-huskirker-og.html
Morken, Kina, konsentrasjonsleire:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/stefanus-stiftelsen-dagen.html
Morken i Tyrkia:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/et-morkt-mrke-midt-pa-dagen-i-dagen.html
Morken, Irak, ikke deres vei som er falsk … :
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/stefanus-magasinet-og-martyrene.html
Morken i Nigeria …
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/med-morken-og-de-andre-i-nigeria.html
Morken, juntaen, myanmar, borgerkrig:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-borgerkrig-i-myanmar-i-hvem-sin.html
Myanmar:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/morken-for-vpnet-forsvar-eller-angrep.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/afghanerne-og-oss-flyktninger-asylskere.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/er-islam-taliban-eller-er-taliban-islam.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/vil-vestlig-emotivisme-delegge-vesten.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/morken-forklarer-libanon.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/09/redaktr-sammenligner-myndighetenes.html
I Afghanistan:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/09/stefanus-og-johannes-morken-i.html
Om kjønnsulikhet eller likhet?
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/morken-kjnnsblindhet-og-manglende.html
Dagens bønn om bønn for muslimer; http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/om-en-formaning-om-be-for-alle-verdens.html
Morkens bønn:«Det er viktig å opptre klokt og ikkje
provosera i utide». https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/er-det-snart-dagen-for-dagen.html
Morken og hindunasjonalismen:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/nar-muslimene-forstar-det-visse-kristne.html
Morken i Russland: https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html
Morken i Tyrkia, Erdogan, link
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/et-morkt-mrke-midt-pa-dagen-i-dagen.html
Morken, Trykia, Erdogan – den nådeløse Morken:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/den-nadelse-redaktr-johannes-morken-i.html
Se min fil: Morken; Tyrkia kaster ut: https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/den-nadelse-redaktr-johannes-morken-i.html
Morken i Iran: https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/redaktr-johannes-morken-om-fengsling-i.html
Morken og «Paveforkynnelse»:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
Morken og kristne i MØ:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/ma-de-kristne-i-m-lide-mer-for-at-vi.html
Morken kjønnsblindhet – manglende islamkritikk:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/morken-kjnnsblindhet-og-manglende.html
Med Morken på tiltalebenken – pandemien: Mange linker til Morken-relaterte artikler:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/med-redaktr-morken-pa-tiltalebenken.html
Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert gjøren og laden tidligere her på bloggen:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/chaudhrys-islamske-logikk.html - om «islamsk logikk»
https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/hadia-tajik-u-kulturminister.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html - :
en link som bl a beskriver Morkens selvforherligelse.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/johannes-morken-kina-islam-og-kristendom.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/fordmmer-drap-men-ikke-betingelsene-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
- mangler kristne redaksjoner mot til å kritisere islam?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Se spesielt denne, som inneholder en artikkel i artikkelen om Morkens – flaue og feige - Selvforherligelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html
og spesielt i tillegg, denne: Fyldig,
sann og grundig historisk bakgrunn for Morken og Horn
Se spesielt
denne, som inneholder en artikkel i artikkelen om Morkens – flaue og feige -
selvforherligelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html
og spesielt i tillegg, denne: Fyldig, sann og grundig historisk bakgrunn for Morken og Horn
http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/bare-plass-for-de-politisk-og.html
Morken ber partiene og andre ta på seg «internasjonale briller»:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html
«Holocaust i Kina» ifølge Morken:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/holocaust-i-kina-iflge-morken.html
Her en gjengivelse av Tajiks kronikk og kritikken av kritikken som førte til utestengelse på livstid:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html
Se spesielt denne som gjengir Tajiks kronikk og kritikerens tekst:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
(Here går det
frem at vår «predikant» ikke går av veien å akseptere og faktisk underskrive på
uttalelser som ikke kan karakteriseres som annet enn hatprat og forsøk på
karakterdrap).
Med Morken i Mosul:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/med-redaktr-andreas-morken-i-mosul.html
I India:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/indisk-nasjonalisme-nok-en-gang-i-dagen.html
Morken forklarer folkemord med religion:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/red-johannes-morken-forklarer-folkemord.html
Morken om iranske huskirker:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/12/med-red-morken-i-iran-om-huskirker-og.html
Morkens artikkel i utdrag: Vernar hjernane bak påsketerroren
Regjeringa på Sri Lanka som slår beinhardt ned på demonstrasjonar, er den same som vernar dei verkelege hjernane bak terroren påskedag i 2019, av Johannes Morken redaktør i Stefanusalliansen
Publisert: 10.04.2022.
Sri Lanka opplever ei alvorleg økonomisk, sosial og politisk krise. … Regjeringa har brukt antiterrorlova mot demonstrantane. Tryggingspolitiet har brukt både tåregass, vasskanonar og unntakstilstand. …
… For tre år sidan opplevde Sri Lanka terror… Kring 270 menneske vart drepne. …
Bombene gjekk av kvart på ni om morgonen. I ei av kyrkjene, Zion-kyrkja i Batticaloa …
Ei lokal islamistgruppe fekk skulda for det samordna terrorangrepet … Ein tidlegare politisjef og ein tidlegare forsvarssjef er blant dei 25 tiltalte, … Kyrkjene på Sri Lanka skuldar regjeringa for å verna dei verkeleg ansvarlege.
… Stefanusalliansens partnar stiller seg bak kritikken og seier at det er lenge sidan sanninga om noko som helst har komme for ein dag på Sri Lanka. …
På den andre sida synest det å vera stor entusiasme hos regimet for å prøva å skremma dei religiøse minoritetane i landet der fleirtalet er buddhistar.
Terroren i 2019 er brukt som orsaking for å stramma kontrollen med og overvakinga av alle minoritetar, også kristne. …
Dagens regjering fekk makta etter valet i november 2019 – eit halvt år etter påsketerroren. Det er den same politiske konstellasjonen som erklærte ein brutal og blodig slutt på borgarkrigen …
Diverre har mange fortrengt offera etter påsketerroren i 2019.
Det er eit buddhistisk-nasjonalistisk regime som vil vinna kampen mot religiøse og etniske minoritetar. Regjeringa er frå før kjent for brot på menneskerettane og for systematisk å innskrenka rommet for minoritetar. Det forklarar også regjeringa dei siste vekene har gått hardhendt fram mot demonstrantar og journalistar. Dette er eit regime som gladeleg set menneskerettar til side for å verna seg sjølv.
Diverre har mange fortrengt offera etter påsketerroren i 2019.
… Stefanusalliansens partnar har utført eit stort hjelpearbeid, både i den akutte fasen og meir langsiktig etterpå. Det har vore sterke motsetnader mellom leiinga i den katolske kyrkja og dei evangelikale kyrkjene. Kardinalen har ope kritisert dei sistnemnde, mellom anna for det han hevdar er uetiske konverteringar og for at dei skadar «den religiøse harmonien» i landet.
… I åra etter at borgarkrigen tok slutt i 2009 har buddhistiske ekstremistgrupper gått til valdelege angrep på muslimar og til systematisk forfølging av hindusamfunnet og det kristne samfunnet. No har dei tre samfunna i aukande grad funne saman i politisk påverknad for auka trusfridom. Så går vi altså inn i påskehøgtida. Frå vår partnar på Sri Lanka lyder oppmodinga: Be for Sri Lanka. …
https://www.dagen.no/meninger/vernar-hjernane-bak-pasketerroren/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar