Også i dag finner vi en kronikk av den fobe Andreas Morken i Dagen. Vi finner også en lengre artikkel av hans fobe comarade in arms, Tarjei Gilje, om hvorfor store grupper av kristne i USA støtter Trump. Om hans utlegninger, kommer jeg kort tilbake til helt på slutten her.
Se her har vi altså gutten sin. Nå huter han som aldri før verdens brutalt mektige – og avmektige - med en knyttneve opp under nesa. Han går med en liten kong Sverre i magen, denne; han taler paven midt i mot og står i stormen. Han har nå funnet flere tilfeller av urettferdig behandling rundt omkring i en miserable verden, selvbeleilige anledninger han kan buke for alt hva de er verdt, ikke først og fremt mot de høye og mektige, men mot de i vårt land som lider av falsk skyldfølelse og som utvikler et behov for å forsterke denne falske skyldfølelsen ved å få påfyll av mer skyldfølelse, med Morken som bordskjenk, slik at de kan føle seg enda mer følsomme ved å bli enda mer falsk skyldige. Med Morkens hjelp. Han gjør islam til et adiafora og et felt som ikke skal røres, ja, som ikke skal og bør tåle saklig kritikk, islamkritikk. Det ligger an til flauhet over visse kristnes naivitet og dumhet. Denne strategien viser med all tydelighet hvor patroniserende og nedlatende Morken er overfor islam og muslimer. Han tror at servilitet er en dyd, men oppfatter ikke at muslimene gjennomskuer spillet. Det hele er en makaber cabaré.
Morken vil nå ha «gudshus» i stedet for kirker og moskeer. Det skal skapes en ny gud, med liten forbokstav, gud, en gud, skal denne guden hete, fordi det passer Morken best. en eller annen gud, altså, bare det ikke er den judeokristne allmektige Gud, og den Gud som ER – personlig - kjærlighet. I Allah mangler det en vesentlig attributt: At Allah skulle være en person og kunne være personlig og at trosrelasjonen derfor er personlig. Allah kan ikke være far. Gud er derimot Faderen. En himmelropende forskjell, med andre ord, som ikke enses i dag og som ikke vil enses i Morkens nye «gudshus». En ny og empatisk gud som tillater seg å bli til i kraft av menneskelig manipulasjon. På Morkens premisser. Morken er ikke en beskjeden pietist, nei, han er en brautende, sentimental og avkristnet u-topist. En kristenutopist, en gud med budsjetter store nok til å stå opp for alle «dei fengsla». Han har sødmen i sikte, på sett og vis, om enn vagt, men ber folk om å drikke gift. Han ser målet, men savner kostnadsoverslagene. Han appellerer til en slags grådig politisk og emosjonelt korrekt godhet som heller kan kalles servil dumsnill ole-lukkeøye-politikk enn realpolitikk basert på fornuft og sunn dømmekraft.
Og dette går rett inn og blir mottatt med jubel, av de forrykte. Hypermagikernes universalmiddel er å gå inn og pirke i og påvirke i emosjonslivet ditt slik at det skal matche deres eget ofte komplett irrasjonelle emosjonsliv. Det de «fober» mest for, er systemkritikk og vilje til å endre tros-strukturene og den normative ekstremisme som ligger innbakt i disse systemene innenfra.
Morken er en slags evighetsmaskin av seg selv: Han vet at det alltid vil finnes folk som blir urettferdig behandlet og som havner i fengsel uten rimelig grunn. Derfor vil også Morken alltid eksistere. I beste velgående. Og så lenge slikt uhumskt fins, jo sikrere sitter Johannes Morken på makten. Morken kan derfor sies å sikre seg best og mest garantert ved at lidelsene fortsetter, ikke ved at de opphører, eller finner sin genuine forklaring, inkludert botemiddel på en større skala. Og dette får han til ved å nærme seg problemet på en overflatisk måte. For å unngå å støte noen, går han merkelig nok aldri på systemet, men holder seg konsekvent til enkelthendelser, som alle da utenfra sett kan betraktes som mer eller mindre tilfeldige utvekster av et eller annet ikkekritikk-verdig system, i Morkens optikk, enten uhumskhetene nå skjer i Iran, i Tyrkia, i Irak, i Syria eller Kona etc. Hva er felles for dem alle? Går det an å endre konstitusjonelle tankesystemer ved å bekrefte og forsøke å konservere dem, (selv om dette ikke er bevisst innkalkulert)?
Problemet er at Morken aldri går på islam som tankebygning og – muligens - som selve problemets utspring og forklaring. Han går aldri på ateismen som selve problemet og dets forklaring i Kina eller Russland, hvor han selvsagt også avlegger sine visitaser i ny og ned, og hvor han er raskere til å hjelpe muslimer til å få sin rett enn muslimenes er til å hjelpe sine egne trosbrødre.
Johannes Morken er ute igjen med en kronikk i Dagen 210820, altså. Her skriver han bl a at shiastyret i Iran truer kristne i husmenigheter fordi «prestestyret» «skjelv på grunn av veksten i huskyrkjene».
Allerede her viser Morken at han ikke er helt ajour og at han ikke er kurant på at det ikke finnes noe prestestyre i islam.
Hvorfor insisterer Morken og Dagen like vel på at det fins et prestestyre i Iran?
En av grunnene kan være at de ikke vet bedre, en annen at de bare vet så altfor godt at dette ikke er tilfelle og islam ikke operer med tittelen prest, snare tvert imot.
Grunnen kan være at Morken vil «please» muslimer nærmest for enhver pris, for å oppnå en pris selv. (Det hjelper ikke at han kritiserer enkelthendelser, en slik tilnærming stimulerer til mer islam). Han foregir at det fins mer likhet mellom kristendom enn det dumme og uforstandige mennesker som er islamkritiske gjerne vil håpe og tro, og som de kan bekrefte ut fra både skrift og praksis. Særlig skal det sås skepsis og forakt for kristne islamkritikere. De skal utstøtes fra det gode selskap. De skal ikke tilhøre «oss», dvs Morkens «får», de tilhører dem: De onde.
Islam skall presenteres så lik kristentroen som mulig. I seg selv er dette en sikker vei mot «fortapelsen», utslukkingen av kristen teologi og kristen identitet, på høyt nivå.
Morken ser ikke at det er en fornærmelse rettet mot både muslimer og kristne å kalle imamstyret i Iran for et prestestyre og at denne akten i seg selv utgjør en grov krenkelse av selve kristentroen.
Å forsøke å få folk til å innbille seg at likhetene er flere og viktigere enn forskjellene mellom islam og kristendommen er et grovt kategorimistak og vitner om særs dårlig dømmekraft. Morken forstår ikke at islam og kristendom er inkompatible trossystemer og at kristendommens Gud ikke er islams Allah. (Jeg må anmode om at leseren selv søker på nettet for å få klarhet i tingene her; det kan være vel verdt bryet).
Og da kommer vi til et annet punkt, et lite «korn» som røper Morkens indre kaotiske og samtidig servile trosunivers og hans begrunnelser for å nedrakke på og for å frykte islamkritikere mer enn islam og from – radikal og gjerne ekstremistisk - muslimsk lære. Jeg vil bare først si:
Morken ser ingen fundamental forskjell; i stedet går han på det som i og for seg er overflatefenomener, på hvordan visse muslimer visse steder til visse tider angriper visse kristne og visse ulike kristentroen. Det fins ingen rød tråd her, i Morkens univers. Det virker som om Morken velger å gjøre seg selv blind for det djevelske systemet i galskapen. Ved å gå ad hoc til verks og ta for seg det ene konkrete tilfellet etter det andre, må meningen være at folk skal forhindres fra å samle trådene og danne seg et mer helhetlig syn på islam som religion, og på hvorfor islam er ulike alle andre gudstroer og krever en helt annen tro og gudsrelasjon.
Morken «tar kaka» når han litt lenger nede i kronikken beskriver at uigurenes «gudshus» blir revet, av kinesiske myndigheter. At hus blir revet og at de blir revet på feilaktig og umoralsk grunnlag, kan nok så være, og det bør man jo protestere mot. Men når Morken her de facto kaller moskeer for gudshus, blir det latterlig, ikke fordi muslimene bare ikke tror på den kristne Gud, men på Allah, men fordi en kristen aldri kan kalle en moske et Guds hus.
Bruken av «gudshus» virker tilsynelatende akk så uskyldige, noe man ikke bør hefte seg ved. Det virker nøytralt og mildt dette lille ordet, krevet med liten forbokstav, til og med, for anledningen. Morkens bruk av «gudshus», kan ikke ha noe annen hensikt enn å fortelle Morkens målgruppe at det egentlig ikke er så stor forskjell mellom islam og kristendommen at det er noe å bemerke eller å hisse seg opp for. Og at det Morken anser som utilbørlig islamkritikk derfor bør opphøre, eller begrenses mest mulig, og da med de mest ufine verbale sverte-midler han har fantasi til å dikte opp, (Jeg kan her plukke frem eksempler fra dokumentert praksis). Joda, Morken har sin egen høyst bisarre forståelse av hva brukbar etikette vil innebære. Morken holder frem som han stevner og forsøker å dysse ned motsetningene, som han tror er helt uviktige, ja, irrelevante, og fordi de er irrelevante derfor bør neglisjeres. (Sirkelargumentasjon!).
Morken ser ikke at ethvert slikt kompromissforsøk svekker kristentroen og styrker islam og imamene, og ekstremismen. Han ser ikke at han løper islams ærende, ved å gjøre seg høy på egen overlegne moral. En imam kan lett forstå det dithen at Morken forsøker å gjøre sin lov til en lov som trumfer Allah selv. Faktum er at Morken her røper manglende innsikt og forståelse for enkle maktstrategier. Han bruker riktig nok subtile retoriske maktmidler, men ser ikke at han rammer kristne og kristendommen ved å fremheve islam som mer eller mindre mer eksemplarisk, nesten på lik linje med kristendommen. Morken forsvarer i virkeligheten moskeene ved å undergrave kristentroen og ve å gjøre kristne flaue for at kristendommen misbrukes på Morkens vis.
Johannes Morken vil at alle skal føle seg litt bedre. Så hvordan skal han få det til? Jo, ved å få flere til å føle seg elendig. Eller bedre: Skyldig. Aller best er det visst å føle seg skyldig eller syndig helt uten reell og saklig påviselig grunn, i forhold til hva saken i seg selv dreier seg. Å føle seg bra og god blir et mål i seg selv. Og Morken er altså den som underdanig nører opp under denne vrangforestillingen og denne form for manipulering. Morken ønsker at kristne skal bli like ridd av hovmod og storhetstanker om seg selv som det hovmod Morken selv ris av.
I stedet for å knytte seg til større organisasjoner med stor internasjonal slagkraft, (se tidligere postering om Libanon), lenker han så å si bare til seg selv, og sine «får». Han slår seg for brystet i offentlig avbikt og får flest mulig til å tro at han er både rettferdig og god, og forbilledlig. Gud frelse alle som ikke følger hans begrunnelser og befalinger.
Gjør som jeg, ikke som «de derre» og alle de som ikke gjør og tenker tingene slik jeg gjør, er Morkens bærende credo. Han sikter seg inn mot folk som ikke våger å stille spørsmål, folk som ifølge Morken er så dumme at de ikke gjennomskuer ham, eller i det minste ikke klarer å mistenke ham for å ha blandede motiver. Hyklere tror aldri at det er mulig å gjennomskue dem. Slik forakter og undervurderer hyklerne de som våger å se og stille reelle spørsmål, og hvis hyklere så møter mistanke, avviser han den med at kritikerne er ondskapsfulle. Hyklerne makter ingen dypere selvrefleksjon, de har derfor ingen selvinnsikt og tåler ikke å bli motsagt.
Ja, lidelsene rammer de enkelte og den finns der, og må adresseres der, ansikt til ansikt. Men å late som om et system skal forsvinne av seg selv, ved å forakte kritikk av systemet, troen eller ideologien, vil ikke hjelpe. Det vi snarere forsterke og forlenge lidelsene og samtidig gjøre systemet mer og mer uangripelige og mer og mer umulig å forandre. Man kan ikke empatisere seg til systemforandringer. Ofrene vil selvsagt ha seg dette frabedt. Det lønner seg aldri å forutsette at ofrene er for dumme til å tenke selv og gjennomskue forsøk på selvforherligelse på deres bekostning, og forsøk på å handle ut fra en fullmakt og en tillatelse de egentlig ikke har gitt. Folk som slik handler på andres vegne, handler på falskt grunnlag. De er hypermagikere som stjeler makt fra ofrene for å selv å kunne berike seg, og føle seg sterkere og mer utrustet med en egen gudegitt kraft enn andre, en magisk kraft, som de selvsagt ikke har noen rett til å forføye over, enten det skjer mentalt eller rent økonomisk.
Slik får Morken gitt seg selv et stempel som prektig og plettfri. For hvem vil kritisere ham for å ville et kategorisk imperativ som «feel good»?
There is something rotten here. And it stinks.
Morken tror han med dette knepet kan fremstå som moralens sentrum og mål. Han representerer den mest høyverdige av all etikk. Det kan simpelt hen ikke være noe galt i å oppfordre til å sette fangene fri. Og det er et ubetinget gode å ville at flest mulig skal «feel good», ikke sant? Morken må da selv og følgeriktig være god, ja, svært så god, særegent god. Han er selve beviset på og materialiseringen av godhet. Her gjelder det om å fri seg fra enhver følelse av synd.
Men først må Morken overbevise om skyld og synd. Det som imidlertid best vil tjene Morken og Morkens selvbilde er at han klarer å tilføre sin målgruppe en falsk skyldfølelse, en irrasjonell emosjon som går til angrep på en selv, likt en selvhatende oikofob som ikke kjenner seg selv og sitt eget verd, og sin egen tradisjon. Og slikt skaper hyklere. Ingenting er bedre egnet til å skape hyklere enn å overbevise folk om de har skyld for noe de hverken har sagt, tenk eller gjort, kort sagt for noe de overhodet ikke bør påta seg skylden for. Og her treffer appeller til emosjonene midt i blinken. Her har Morken utviklet et treffsikkert instrument, en garantert suksess. Her møtes hyklere til fest.
Morken er hypemagiker og derfor ikke særlig kristen, han er i høyden en falskt bevisst kristen, siden han tyr til ukristelige metoder og siden fokuset rettes på ham selv, og ikke på selve saken, som er urettferdig behandling av trosfanger i alt annet navn enn Kristi navn. Morken bare kontaterer at den urettferdige behandlingen skjer både i Kina, i Iran og i Tyrkia – you name it; han har tidligere streifet innom Russland, Egypt og andre steder. For Morken er det viktigste å bekjempe urettferdighet. Han driver krig mot urettferdighet. Det er som å drive krig mot terrorisme, ikke terrorismens røtter, opphav og begrunnelse. Ved å bekjempe hvert enkelt tilfelle av urettferdig behandling her i verden, skal verden legge under Morkens føtter.
Han bruker riktig nok ikke begrunnelser som f eks kommunistene gjorde, som sa rett ut at de kjempet for det gode, og ved å tilrane seg makten til å representere de fattige og undertrykte arbeidere, og slik ved å forsvare vold og terror i arbeiderklassens navn, på et nivå verden aldri hadde sett hverken før eller siden, ved å frata arbeiderklassen all makt og ved da å sette partiet og ideologien i førersetet, som den ultimate – nærmest guddommelige - begrunnelse. Men alt hva partiet og sentralkomiteen sa og gjorde var riktig, fordi partiet forvaltet sannheten og ideologien var absolutt sann og riktig og eneste utvei, selv om og på tvers av at flertallets vilje her var underordnet og ble tilsidesatt med vold og utrenskninger. På samme måte begrunner Morken sin aktivitet for å «stå opp for dei fengsla». Det er alltid godt og edelt å stå opp for de fengslede og de som sier noe annet er mot meg og fornekter sannheten. Dette er Morkens univers.
Nei da, Morken vil ikke det totalitære samfunn. Han ønsker «bare» - så ydmykt, så ydmykt - et system der bare de riktige emosjoner og feelgood – på hans premisser - skal være eneste norm. Dette gjør faktisk Morken til en normativ ekstremist, på samme måte som Lars Gule, som synes å tro at han selv er selve beviset på at menneskeverdet eksisterer – et konsept som inngår i det større bildet her. Menneskeverdet og rettferdigheten eksisterer fordi Morken og gule sier det eksisterer. Verre er det ikke …
Eneste utvei for Morken og de han vil gjøre til hyklere ved å gi dem dårlig samvittighet, er at de søker trøst og støtte hos Morken selv og forankret seg i hans selvbilde, en forestilling som selvsagt gjør ham til en hykler, uten at han makter å se og innrømme det. Han vil for hvert anklagepunkt jeg retter mot ham her, bestemt nekte for at jeg ser rett og i stedet hevde at det er han som har rett. Hvilket er nok en metode som bare beviser at han rammes og går i den felle han selv så selvhøytidelig og «ren» setter opp for seg selv, og alle de utvalgte som går rett i hans eget garn.
I virkeligheten er Morken en sterk kjødeliggjøring av dumheten, for dumheten setter seg alltid selv i høysetet, i den tro at metoden den dumme bruker for å fremheve seg selv som alt annet enn hykler, ikke lar seg gjennomskue av andre – som den dumme forutsetter er dummere enn han selv - for det den er: Et forsøk på å dukke andre, et angrep hvor den dumme selv må konstruere opp dårlig samvittighet, hvor nå enn det er han slipper til med denne lett gjennomskuelige mekanikken.
Johannes Morken bør derfor slutte med metoden sin. Den setter ham under mistanke. Det går nemlig an og og det er full legitimt å sette spørsmålstegn med den strategien han har valgt. Han utsetter seg selv for et kritisk blikk som ikke kan unngå å spørre seg selv om hva det er som egentlig driver ham og hva som er hans ultimate mål: Ham selv eller saken? Han burde velge en annen strategi, en strategi som i seg selv frikjente ham fra å ha vikarierende motiver og uedle hensikter. Han burde frigjøre seg fra mistanken om at han faktisk er ikke bare hypermagiker, men er særdeles dum en i tillegg. Et menneske som ser helt bort fra at hans valg og handlinger står over enhver kritikk eller som ikke tror det mulig at han – ved å agere som han gjør - kan mistenkes for å hykle, er ikke verdt redaktørkrakken.
Han kunne begynne med å peke på at det faktisk ytes myke hjelp til de forfulgte fangene enn han selv og hans lille menighet kan yte, og at denne hjelpen kan skje bedre og mer systematisk og med større kraft og forstand av andre. Han burde fortelle sin målgruppe at det er langt fra sikkert at Stefanulsstiftelsen og Morken selv er de beste hjelperne. Han burde fremheve andres andre arbeid i stedet for å tie ned disses innsats. Han bør avlede fokuset fra ham selv og rette fokus på det større bildet, da ville kanskje hjelpen han prøver å gi, gi bedre resultater, samtidig som han ville ha befridd seg selv fra det inntrykket man sitter igjen med - etter å ha lest Morken en stund - at det her mest dreier seg om Morken selv, og ikke om de han vil frigjøre, eller saken selv, på en slik måte at han alene kan sole seg selv i viraken han sel forventer, i stedet for å se på resultatene av den større og sannsynligvis mer effektive innsatsen.
Morken synes ikke å ta i betrakting at alle, absolutt alle, spesielt i Vesten, vil at fangene skal settes fri og få en mer rettferdig behandling av myndigheter og rettsforvaltning i de landene det her dreier seg om. Han fremstiller det som om han er ganske alene om å se den inhumane behandlingen fangene utsettes for og det svakt humant fundamentert livssynet som gjør dette mulig, i de angjeldende statene.
Det som gjør Morkens tilnærming så horribelt koko, er at han forsøker å sikre seg førsteretten til å se urettferdigheten alene, og den første og mest edle til å ville gjøre noe med den. Han skaffer seg en fullmakt fra ofrene, han stjeler makt fra dem, ved selv å ofre seg for dem og fordi det er hans offer som kan råde bot på vederstyggeligheten. Han ofrer seg ved å skrive morsk og fordømmende om urettferdigheten! Ofrene skal dessuten hjelpes ved å gi Morkens målgruppe dårlig samvittighet, dvs ved å gi dem en falsk og bedragersk følelse av at det via hans hjelp skal bli mulig for dem å bli frelst fra egne absolutt ukorrekte emosjoner. Man skal innbilles å være skyldig hvis man ikke er like harm, like fintfølende eller empatisk som Morken er, i sin solidaritet med de forfulgte. Men Morken ser ikke muligheten for at fornuften og den veloverveide, kloke og distanserte tilnærmingen her bør trumfe emosjonene og den form for kristen u-topisme han selv bedriver. Morkens «får» et bare de som kan «feel good» i de samme sentimentale følelsesregime han selv vil lokke sine «får» inn i, på bekostning av fornuften og den sunne intelligens. Slik får han satt seg selv i sentrum som redningsmann og helt, og da, helt faktisk, på bekostning av ofrenes reelle lidelser som følge av en antikristelig humanisme han selv forventer å finne bl a i islam, som er hans kjæledegge par excellence.
Og så noen ord om Tarjei Giljes forsøk på forklaring: Hvorfor støtter kristne Trump?
Spørsmålet er sett med norske øyne ikke lett å svare på, skriver Gilje. Her taler han på nasjonens vegne, rett ut, uten blygsel. I USA, forklarer han, stemte 81 % i denne kristne gruppen på Trump ved siste valg, ved kommende valg forventes det at 82 % i denne gruppen vil stemme på ham-
Gilje virker ikke som om han stoler på sine egne øyne: At det går an, liksom.
Og hvem er disse gruppene av kristne, som altså vil stemme på Trump. Jo, her trekker Gilje frem noen virkelig storslåtte eksempler på folk som lider av konspirasjonsteorier og presumptivt forfølgelsesvanvidd. Disse er derfor ikke er til å stole på. Og dette at de stemmer på Trump, gjør ikke saken bedre, snarere verre. Det virker som om dette med nødvendighet er tilfelle, sett med Giljes norske øyne, altså at det er en korrelasjon mellom konspirasjon og vanvidd, skal man forklare stemmegivningen. Og dessuten: Dette må jo bare bevise at Trump selv lider av et slags vanvidd og av konspirasjonsteorier?
Det ender med for Gilje at man helst Man bør snarere forakte både Trumf og de som stemmer på Trumf. Allerede her aner man at Gilje egentlig mener at man bør forsøke å fryse ut slike mennesker. Og Gilje har rett: Noen av disse eksemplene er skrekkelige eksempler og eksmepler man ikke bør følge eller idealisere eller romatisere, for den del. Men bør de hundses og foraktes? Det kan jo være slik at disse menneskene har forstått noe som ikke direkte kommer frem i alt av det de sier, i visse ladede kontekster, og kontekster der man forventer retorikk, og ikke primært en kjedelig cerebral diskurs som ikke hjelper, uansett, og hvor denne synes å være eneste alternativ, slik man håper hvis man ser det med norske øyne, dvs Giljes øyne. Giljes innbilt høye moral skal trufpe både Trump og de som gir ham sin stemme. Den norske moralismen er som jeg har vært inne på tidligere, den minst utryddelsestruede art av alle arter som finnes.
Trump skal dømmes på det mest tvilsomme grunnlag man kan finne på, sett med de store brune, norske øynene til Tarjei Gilje. Det er ikke bra. Hvis man forutsetter at Trumf er uskikket og ikke forstår noe, ender man i en endeløs regress av sirkelargumentasjon. Man bør ikke stemme på de dumme. Fordi Trump er dum, bør man følgelig ikke stemme på ham. Dette er en argumentasjonsform Gilje benytter seg av i den tro at han skal slippe unna med det, fordi han vet på forhånd at slike bestevenner som Morken er enige med ham allerede før han har åpnet munnen.
Men så enkelt går det ikke an å forklare hvorfor så mange kristne stemmer på Trump og hvorfor Trump ser ut til ikke å ha noen direkte imot disse grupperingene. Han vil klokelig nok ikke gå dem inn på klingen teologisk. Gilje, derimot, går løs både på teologien og på personlighetene. Og det er her Gilje faller av lasset og nekter å forstå. Han ser tingene med de mest snevre av snevre øyne. Han ser det med blinde øyne. Han ser ikke at politikk er politikk. Og så tror han attpåtil at han er en slags nøytral og objektiv reporter, eller forsker eller stor analytiker! En Dagen skal være stolt av å ha med på laget, altså. Det ligger nær her nær å tenke på hva «normativ ekstremisme» er. Han virker i hvert fall ekstrem i sitt ønske om å få stoppet Trump og de kristne som støtter ham. Gilje er en slags besynderlig kristen. Som Morken: En kristen-utopist. Verden bør være et ikkested, et sted som alltid er et annet sted, og med et gudshus som rommer alt og alle, i regi av Morken og Gilje, og helt bortsett fra «trumferne», som helst ikke engang bør gravlegges i en av Morken og Giljes emosjonelt korrekt og servilt vigslet jord. Skal vi strekke vår tolkning vel langt.
Skuffende da at han påstår at han ser det med norske øyne. Men mer oppløftende kanskje, at han gjør Spurgeons ord til sine egne: «Koleraen kan komme igjen neste sommer – jeg ber til Gud om at den ikke gjøre det. Men om den gjør det, betyr det ikke noe for meg. Jeg vil arbeide og besøke syke natt og dag til jeg stuper. Og hvis det koster meg livet, er plutselig død plutselig herlighet».
Det er vel ikke til å komme unna at Gilje her sammenligner Trump med kolera. Hvis koleraen kommer igjen, forvandles døden til herlighet for Gilje, hvis han gjør som han sier og mener hva han mener.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar