Islam er en porøs størrelse som av noen ensidig kalles religion. Men hva betyr religion? Jo, noe som binder sammen, men ikke på abstrakt vis, ikke først og fremst tautologisk, men reelt, i essens.
Islam binder sammen på grunnlag av en lov, Koranens lov, Allah og profetens lov - og den er bindene.
I forhold til Allah. Ikke mange forstår dette aspektet, det viktigste aspektet, i dag, antakelig fordi Vesten nå mangler enhver genuin gudsrelasjon. Man betrakter Gud som et intet, så hvordan kan man i det hele tatt relatere seg til et intet, til et-ikkenoe? Og hvorfor – skal man kanskje late som om det fantes en gud, når man ikke kan det, og ikke vet hvordan og hvorfor?
Hele konseptet ligger i det absurde for vestlige mennesker i dag og derfor kan Vesten heller ikke tale adekvat eller sakssvarende om gud. Og derfor heller om Allah og derfor håper vi at Allah så å si skal «gå over av seg selv» også for muslimene. Men det er her vi begår den mest fatale tankefeil som tenkes kan.
Feilslutningen er en kortslutning av dimensjoner. Og heller
ikke har vi noen tragedieforståelse i dag, men mer om dette snart.
Religion betyr blan mange andre ting dette å sammenbinde, være
bundet sammen, sammenbundet - og det til og med på kontrakts- eller paktmessig
grunnlag, via en kontrakt som er over-bindende, som ligger under alt og som
ikke kan endres eller suppleres underveis, bortsett fra der denne
konstitusjonen eller grunnloven tillater det, eller oppmuntrer til det. En pakt
forutsetter imidlertid ansvar, men hva hvis selve ansvarstenkningen er forlatt,
til fordel for et skjebnebestemt arv-og-miljø paradigme? Vel da får vi mer «sosialisme».
Det gjelder da bevilge rett, ikke se og tenke rett. Resultatet gir seg på
forhånd. Hvis du tør erkjenne det, se det, ta det på forskudd, så å si,
preventivt, om mulig …
Vi snakker helst om pakt her, en slik pakt vasallene i
tidligere tider «måtte» inngå med sin overherrer, en heller svært høytidelig og
mest politisk avtale eller kontrakt, ovenfra og ned. En pakt var mye mer enn
bare en «avtale» og hadde langt større rekkevidde, den innebær mange flere
forpliktelser og oppofringer en kun en kontrakt. (Det er for ikke mange hundre
år siden forresten betegnende her at vi fikk inn i Grunnloven at «avtaler skal
holdes – hvilket innebærer at kongen – «plutselig» - ikke lenger kunne omgjøre
sivile kontraktsforplikter «at will» og til egen fordel).
Allah er en gud som ikke går an «å avtales».
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
Allah er i ett og alt, overalt og over alt, til enhver tid «overlord».
Ferdig snakka - og derfor må den troende rent logisk sette all sin lit til en
tautologi som en gang forever sier at «det er sant fordi Koranen sier
det er sant».
Hva tillater så islam? Bedre: Hvem tillater? Jo, det er den gud hvis større autoritet ikke finnes, ingen annen makt kan binde, den makt som er bundet av seg – aseitet – selv, et selv som alne kan binde, og aldri bli bundet av noe eller noen. Dvs: Det er ikke snakk om at Allah «kan binde», nei, Allah VIL binde, eller ikke-binde, - alltid og overalt. Allah binder faktisk alt, ut fra sin vilje. Ikke ut fra kjærlighet, ikke ut fra ren nåde, se om nåden i islam:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
Med blant mange andre vipper som Per Lønning om utvelgelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html
Det dreier seg om hvilken autoritet vi snakker o, og hvilken autoritet man underlegger seg og er underlagt.
http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Snakker vi om en genuint demokratisk makt eller kraft eller autoritet?
Nei, vi snakker om en vilje og en kraft som for mennesket – spesielt ikketroende – fremtrer som flyktig, porøs, gjennomsiktig, i, utenfor, ovenfor og under «alt» (ja, panteisme er en evig fristelse for visse muslimske trender og bevegelse).
For noen betyr dette at islam er fleksibel og
tilpasningsdyktig, noe den troende også da lett kan anpasse seg og bruke,
nærmest for anledningen, og for eget forgodtbefinnende – nesten, (fordi dette
bare er sekundært og fordi det sekundære også er en «bestanddel» av islams
vesen, islam per se.
Hvis du tar islams vesen eller essens fra muslimer, tar du
også islam fra de tronede muslimer. (Qaradawi, en verdenskjent muslimsk og
egyptisk lærd sa for ikke mange år siden at islam ikke hadde vært til hadde det
ikke vært for dødsstraff for apostasi).
Men dette forstår ikke våre selvhøytidelige og skjelvende
elite; de hevder at det er rasistisk å essensialisere islam og man kan spørre
hvorfor. Svaret er antakelig at de er redde for å fornærme eller krenke noen og
for at hele den ikkemuslimske befolkningen virkelig skal bli rasister. De
frykter da at «Hitler2 overtar og sender muslimene i konzentrasjonsleire for å
kunne gasse dem ut mest mulig effektivt og i henhold til fornuftens alle
fornuftige kalkulasjoner. De begrunner altså sin frykt for islam sett som
essens med en frykt som er enda sterkere overfor «hjemmelaget» eller
ikke-muslimsk skepsis overfor islam. De skjønner med andre ord ikke noe som
helst av islam per se og grunnen er som jeg forsøkte å si: Det kan være
vanskelig å fastslå hva islam er og hvem muslimene «egentlig» er, fordi islam
også har så mange ansikter og fordi muslimer jo snakker flytende norsk og tilsynelatende
har en guddommelig hjemmel til å bli demokrater – og ta avstand fra islams
indre vesen.
Ingen rasister i våre gater? Er muslimene som har kastet stein pluss pluss i Sverige rasister? Nei, vil de unisone svare, det er umulig, ikke bare reelt, men også tanke- eller konseptsmessig. og hvordan begrunner de unisone det – de servilt betingede emosjonelt korrekte - ? Jo, de tenker – eller føler eller emoverer slik: Muslimene er i minoritet (men med krav på spesifikk positiv forskjellsbehandling inntil et visst nivå, i hvert fall sosiologisk sett) og har derfor ingen makt; de stilles da utenfor det legale maktapparatet; de kan følgelig ikke være rasister. Ingen muslim kan derfor kalles rasist, eller være rasist, for å si det litt upresist. Uten makt, ingen rasisme. Og dette kalles et sirkelargument – petitio pricipi - og det er selvsagt ikke fruktbart. (Selv om sirkelargumentering innenfor strikt teologi ikke bare forekommer, men fordi de må forekomme og anvendes, skal teologien overhodet ha noen mening).
For å være mer presis: Når du ikke definerer rasisme som
bare rasemessig fordom, men som rasemessig fordom PLUSS makt. Da kan ikke
muslimene (eller den sorte befolkningen hvor det nå måtte være) defineres som
rasister.
Islams essens består i det som gjør islam spesifikk,
enestående på sin måte og sine premisser. Essensen har med andre ord sine
tydelige egenskaper og kjennetegn. Hva som binder muslimene sammen er islams
uforandrelige grunnlov. Ingen annen religion er avhengig av sin grunnlov som
islam og denne er totalitær, den regulerer alle livsområder for en muslim. Om
visse sider av denne grunnloven tolkes likt ulikt her og der, har ingen ting å
si i vår sammenheng her. Det hører til denne grunnlovens essens at den kan ytre
seg og tolkes på mange forunderlig forskjellig vis. Islam synes å gi den
troende mange ansikter, mange stemmer å snakke med og mange stemmer og meninger
å bli forstått på, men alt dette inngår ikke i islams vesen, for disse tingene
tilhører også andre religioner, men disse har ikke den samme grunnleggende
rigiditet, samme strikte rammeverk, samme lovmessighet og samme ontologiske,
eksistensielle og metafysiske og ontologiske begrunnelser.
https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html
Om bl a de ulike lovskolene i islam:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html
Når muslimer skal velge part; anbefaling eller befaling:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nar-muslimer-skal-velge-parti-hva.html
At islam er porøs, betyr ikke at islam ikke har essens. At
islam kan fremstå som flyktig og uklar, betyr ikke at islam ikke har sin
essens. At islam har sine «fenotyper», betyr ikke at islam ikke har sin type,
sin avgrensende karakter eller natur, det som er hugget i stein en gang for
alle. Islam er i funksjon en sammenslutning, en livslang sammenslutning, en
sammenslutning du er født inn i. Og som du ikke kan forlate uten alvorlig
trusler, og hvor medlemmene er forpliktet til å ta ditt liv, hvis du fornærmer
eller krenker sammenslutningens grunnsetninger, dens ortodoksi og den profet.
Og dette gjelder også folk som står utenfor sammenslutningen og som ikke er
født inn i den. Å svikte sitt troskapsbånd, sin pakt, som både er «avtalt» og «medfødt»,
er faktisk en dødssynd i islam.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/kristen-forvirring-eller-bare.html
Islam er ingen naturlov, den grunner seg ikke på den naturlige loven, den har f eks ikke noen 10 sentrale bud, som vi har i jødedom og kristentro. Islams konstitusjon overstyrer «den naturlig lov», den loven som er skrevet på våre hjerter, som det heter i Bibelen, den loven Gud faktisk har bundet seg til for evig og som vi kjenner via Bibelen og troen. I islam kan den troende ikke si at Allah er bundet til noe annet enn Hans vilje. Det ligger med andre ord an til okkasjonalisme i islam, mer enn i visse tilfeller i kristentroen. Og det er ut fra alt dette at «vi» ikke forstår at islam har essens, at den er en spesifikk religion per se. Islam har sine spesifikke særtegn, egenskaper, som ikke finnes i noen andre religioner og da særtegn og egenskaper som ikke kan forandres, dvs tilpasse seg og bli tilpasningsdyktige. Islam har et fundament som ikke kan rokkes, akkurat som en pyramide har sitt fundament: Tar du dette bort, faller hele «bygningen». Og det er dette fundamentet muslimer som kaster stein og som ingen vil kalle rasister i våre gater» står på, og faller med – (alltid midlertidig), fordi Allah kan tillate det, dvs må tillate det, siden han jo er uforanderlig vilje f eks i motsetning til uforanderlig kjærlighet og nåde).
Når våre forskningsmiljøer derfor får seg til å påstå at islam ikke har noen essens og at å påstå at islam har essen, er rasisme, tar disse miljøene fatt i det ytre uten å gi seg selv syn for det indre, den indre dimensjonen eller fundamentet i islam. Dette miljøet kan derfor sies å ville helbrede symptomer mer enn årsaker, når det gjelder å «ansvarliggjøre» islam og muslimer og det er her «roten til alt ondt» skjer, i disse forskningsmiljøene og blant deres representanter. (Md nsvarliggjøre, mener jeg det nye ansvaret mange muslimer må ta hvis de vil fri seg fra «bokstavtolkningen» og plikten til å ta noen liv i på forhånd gitte situasjoner).
Miljøene vil aldri tillate seg selv eller noen andre å si at
det opprøret vi nettopp har sett i Sverige faktisk er et utslag av islams
iboende rasisme. Derfor kan jeg si at når noen roper «ingen rasister i våre
gater» så kan denne appellen likeså godt rettes til islam og disse muslimene,
som til andre grupper som mer eller mindre feilaktig ofte blir assosiert med og
identifisert med nazistisk ideologi og praksis, eller med høyreekstremisme.
Islam – som «helhet» er hverken de facto eller de jure ne
politisk parti i Vesten, derfor kan da også muslimer velger mellom ulike
vestlige partier, eller danne seg små særinteressepartier, hvilket da også
skjer. Men islam er for alle formål slik jeg ser det et «de concreto-parti»,
for å finne på en term i farten, fordi det vel ikke finnes noen lære om dette
blant ekspertise og filologer. Islam fungere i det kokrete som ett parti, som
én tett samling om (religiøse/formelle/nominelle) kjerneverdier, eller en sammenslutning
i det som for dem blir hovedsaken, men de kan danne ulike interessegrupper innad,
i det mer spesifikt «dagligdagse» - hvor tilpasning er mulig ut fra islam selv,
(hvilket ikke gir muslimer særlig «spillerom» og selvstendighetsfølelse, men
derimot samhold på tvers, dvs den trygghet som ligger i selve sammenslutningen.
Det dreier seg ikke selvstendighetsfølelse, men følelse av «naturbasert kollektiv-følelse»).
http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html
Vi har ofte sett at når forskere fra akademia omtaler islam, så benytter de seg av eufemismer, uten å være klar over hva de gjør. De omgir seg – selv om de er intelligente og «objektive» vitenskapspersoner – med «god-ord» og «feel-good-medisin» og installerer da følelser som forteller dem at de skal behandle «snøfnugg» på en spesielt hensynsfull måte, enten pga av alder, rett og slett, eller fordi noen eller en gruppe tilhører en mer eller mindre spesielt sårbar minoritet. De opptrer da faktisk som «virtue-signaliserere» - godhetsposører - uten å vite om det; de blir myke, men i praksis stadig mindre tolerante «hen» over hele linja, helt uten å vite at de er «puppets on the string», nikkedukker som lystrer Leitkulturen over tid, til enhver tid, en posisjon som gjør mange av dem til ufrivillig servilt betinget emosjonelt korrekte samfunnsaktører, et «tema» de ikke makter å snakke om eller ta seriøst. De faller også lett for fristelsen til å bli hypermagikere, ironisk nok i en tid hvor all magi er tabu, men hvor alle hver på sin kant, på hver sin tuer og på hver sin måte bedriver magi, til det daglige, nærmest tvangsmessig frivillig.
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html
Man snakker gjerne om å beholde roen og selvkontrollen, leve
harmonisk og helst i god kontakt med naturen; man foretrekker å leve behagelig
og være behagelige, og i avstand til tingene fremfor å søke reel fred, bare
klatting på freden - , man elsker å bli assosiert med dette å forstå
mentaliteter i stedet for å forstå religionen. Man vil gjøre miljøet bedre, holde
en fortrolig og lun tone, men ser ikke at islam som religion, politikk,
ideologi og system ofte – via sin avant-garde - forakter den gode tonen
i miljøet. Vi forføres inn i den psykologisering som vi vestlige ofte gjør oss
skyldige i og avhengig av – for å få alt til å gå opp i en ønsket større
syntese – for de meste håpefulle og naive - og der dialektikk faktisk er «alt»,
og hvor da den logisk loven om ikke-kontradiksjon blir fremherskende, ikke
etikken i tradisjonell forstand. Det ender, beklagelig vis, i sentimental og
sentimentaliserende psykologisering; jussen i tingen og tingene i jussen –
pluss religion i seg selv – er en sagablott, et glemt kapittel og noen synes i
fullt alvor at detter er «best» og mest frigjørende for menneskene. Man forbiser
eller enser ikke at mennesket faktisk på grunnplanet er et juridico-religico
vesen. Vi har med andre ord glemt oss selv, hvor vi kommer fra og hvor vi
skal. Vi gjør oss og gjøres til hypermagikere,
helt innlullet i det jeg kalle SAP, se
her om SAP og våre tankeforutsetninger
Ikke rart da at en ung, fremadstormende kristen politiker kan få seg til å skrive at ”russerne mangle helter” - som om, hvis han var russer nå, selvsagt ville være en helt i en kamp der, mot krigen,
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/er-russerne-er-kollektivt-ansvarlige.html
Hadia Tajik ble en gang for et halvt snes år siden spurt om sitt personlige forhold til islam: «Andre kan ikke definere min religion for meg. Jeg er født med et hode og liker å bruke det. Hvis Gud ikke er enig, blir Hun og jeg nødt til å snakke sammen. Lenge».
Noen sofaradikale eller professorale vi selvsagt finne stor trøst og ro i og med hva Tajik selv svarte. Men hjelper det? Neppe, ikke i forhold til den bokstavtro avant-garde, som faktisk legger premissene, den garde som er overbevist om at Allah – ikke Gud, som Tajik skriver – krever både liv og eiendom av dem. Og det er her vi finner alvoret i tingene, ikke i Tajiks smukke formuleringer.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
De som mest lar seg drive av trangen for eller drivet til å
psykologisere, bevilger gjerne store midler for å avlede sinn og skinn, for å
ta oppmerksomheten bort fra grunnlagsproblematikken, slik jeg ser den og beskriver
den her på bloggen, og for gi folk i visse miljøer et økonomisk løft, både
individuelt og på byplanet. Dette mottas så med «takk», men samtidig krever altså
eliten eller avantgarden at den troende skal ofre både liv, lemmer og eiendom
for Allah’s sak, ikke for Guds sak, slik Tajik formulerte det.
Jeg skrev et dikt for snart 24 år siden hvor jeg overdrev eller
dramatiserte litt vel mye, i den pure hensikt å drive litt didaktikk – hvilket selvsagt
var et lite stykke fåfengt arbeid, fordi det nok var litt overspent, men dog like
vel bevisst kalkulert. Nå, like etter opptøyene i Sverige, fikk diktet en ny
aktualitet for meg. Jeg kom nemlig over en overskrift på Document som sier:
– Vi brenner hele landet for vår tro, 17. april 22: her
En voldsgjeng på 150 personer har torsdag gått til angrep på
politiet i Norrköping. Politiet bombarderes med steiner, og biler settes i
brann. For voldsgjengen står islams lov over statens.
Kommentar: Øyner vi et «politisk parti» her?
Diktet: Værbitt varde - varselsang.
Værbitt var det, dette vakre, lille, lange, -
vårt - robuste land,
hærtatt blir vi, - strendene og viddene og alle fjordene og alle fiskevann.
Skogene i dette landet bølget, danset, suste i sin skjønne frihetssang,
med flust av frihetstrang de sang, så freidig, natten, dagen lang ...
Skal landet nå bli mørklagt nok en gang? Fjell og røyser bli til ørkensand?
Vi elsket dette landet, ja, vi døde gjerne for det, dette skrinne land.
Det fattes ikke må, åh nei, at vi skal heise flagg og reise vardestein og
stang,
vi så tafatte ikke er, at vi vårt eget svikter og for Allah lar oss ta til
fang'
Vår sjel er truet, - kaba-gudens lære her? Profeten skalte, valte skal?
Hvem bringe kan i denne farestund et lys, en liten gnist av håp?
Blir ild og sverd vår nye plikt?- vår nye stil, vår nye tro, vår nye dåp?
Bring anger nå og ve til alle dem som sov og tiet, - de bringes skal til fall
Fri oss fra det Onde, ja, og fri oss fra Koranen og
profeten og islam!
Luften vår er truet, - hvem nå oss kjærlig råde, redde vil og kan?
Sinnet vårt, og tankene er truet, - et mørke tungt, det siger sakte fram ...
Vårt indre trues, - for nå se's og høres allerede mull og våpenglam.
Vi heller landet brenner, enn det underlegges skal
profetens kalifat;
Se hva som hender der et mørke får befale slaveri og hevn og hat …
Bli lys! Ta fatt! Fatt mot! Vår stolthet eies skal på ny! Vis den respekt
som selvrespekt fortjener, - først seire feires skal når månemakt er knekt. (Som alt på denne bloggen: Copyrighted material)
Kommentar: Dette ble altså virkeligheten snudd opp
ned. Nå er det ikke vi som trenger å brenne landet (akkurat som russerne gjorde
med sin «brente jords strategi» under WWII). Nå er det visse terrorister som
ønsker å brenne det – for å fremme sin tro. Er dette islams sanne og gudegitte –
og trosforpliktende, og derfor juridisk forpliktende, for dem - måte å drive gudstro-misjon på? Jeg bare
spør.
En annen overskrift lyder:
– De hade
inget budskap, de var inga motdemonstranter utan terrorister.
Kommentar: Muslimene det her gjelder vil nok ganske sikkert være uenig med denne påstanden, som vi så av overskriften rett over her.
De fleste ”forskere” vil nok imidlertid heller
underskrive på korrektheten av den siste overskriften enn på den første. Jeg
bare antar.
Det må sies: Våre «forskere», prester, byråkrater, fagforeningsledere, politikere på alle plan og i alle fasonger, reportere, kapitalister og journalister bør ta inn over seg den tanke (og den sannsynlige) mulighet det er, for at de faktisk da bidrar til å snik-islamisere mentale bilder og strukturer (i det kollektiv underbevisste, kan si, med Jung) på en riktig stor skala, heller enn til å avmytologisere eller ufarliggjøre islam proper, islam per se, islam som aktiv agens og essens.
(For islam har agens akkurat som universet har sort energi). De bidrar da – i den grad de lar seg lokke og lure i egen ideologisk daffe og religiøst sedate forfengelighet til farliggjøring, av alle involverte parter, ikke til ansvarliggjøring og fredeliggjøring av dem, på lenger sikt. (Jeg har aldri sett noe forsøk fra vitenskapelig hold på å studere det jeg spesifikt kaller «gruppefarlighet» - antakelig ikke fordi oppgaven er irrelevant eller lite interessant, men kort og godt fordi miljøet ikke tør, i frykt for mulige konsekvenser både innad i miljøet og utenfra).
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html
De velger, i sin eksistensielle sløvhet, å omgi seg med løfter om fred og fordragelighet, fremfor å mane til moderasjon og sann og sunn realisme, (som noen bare må fortelle oss andre hva er, i sin essens).
Det er som om disse miljøene har glemt å forstå verden og menneskene ut fra annet enn innsamlede analyser og data, ut fra ren empiri, ut fra metoder og sannsynlighetsberegninger; de lever som om positivismen fortsatt gjelder som eneste antagbare livshypotese. De lever i poiesis, ikke i praxis. Det virker som om de har glemt å se verden med en Shakespears øyne. De har glemt å lytte til en Hendels eller Beethovens stemmer, eller en Vivaldi eller Sibelius. De har glemt både Freud og Jung og tror at menneskets mål er å bli som «den noble ville», slik Rousseau snakket om.
Jeg tenker om Stemmen, se her, om robotsemmen:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/den-kaldeste-av-alle-kalde-stemmer.html
Mangler de tragediefortåelse? Den krever som kjent innlevelse, empati og fantasi:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
Om synd og hybris og gresk tragedieforståelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html
Mangler de, enkelt sagt – etikk og moral, eller etikk eller moral?
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar