søndag 12. desember 2021

Red Johannes Morken forklarer folkemord med religion ...

Oppfordring på det mest intense: les dette først:

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/12/christianity-1-target-hate-crimes-raymond-ibrahim/

Og denne:

https://www.gatestoneinstitute.org/17971/germany-multicultural-suicide

Hvis du kommer uberørt fra det, vel så er du uberørt og lar deg ikke berøre. Så lett. Men pass på: Du kan komme til å tro at du ikke trenger å bevege på deg, og at du kan stå stille – kanskje til og med for evigheten.

Advarsel: Det som i det følgende kan oppfattes som personangrep, er ikke ment som det. «Angrepene» skal tjene til å reflektere «tidsåndens» tenkemåter – tvangsmessige reaksjonsmønster, og handlingslammelse, til tross for gode intensjoner og edel handling. Det handler ikke om å ha de beste og mest korrekte emosjoner eller hvem som er mer eller mindre altruistiske. Det handler om bevisstgjøring, mulighet for ansvarsfraskrivelse, «mistankenes muligheter» og avfeldigher, og om valg av strategier, mer eller mindre irrasjonelle strategier i kontrast opp mot mer sant rasjonelle og derfor mer tjenlige strategier – for begge og alle parter. Lidelse må lindres, begrenses og bekjempes.

«Begge strategier» kan være bedre enn bare en strategi.

Men hvordan gjør vi det, herr Ibsen? (Ibsen – wie tut man es?.

Det dreier seg om universelle tanke- og emosjonsmønstre tatt ut fra dagens ideologiske og tros- og verdisynsmessige store virkelighetsbilder og paradigmer, og underliggende politiske manifestasjoner.

Og forsøk på å bevisstgjøre seg selv og bevisstgjøre andre, samtidig som begge parter vet best. For å personifisere alt dette, bruker jeg en høyst levende aktør på diskursens område som et personlig praktisk eksempel, fordi denne personen synes å reflektere noe som egentlig er større enn ham selv og derfor gjelder de fleste av oss andre. For «the practical pupose of it», med hensyn til en viss “trackrecord», med andre ord.  

Tenk på et ord! Et hvilket som helst ord og velg så «trosfrihet». 

(Du kan se det som et angrep på trosfriheten når myndighetene nekter visse «kyrkjelydar» å komme sammen så tett som de ønsker, i kirkerommet, under en pandemi, f eks, slik Morken ser det, når øldrikkere fritt kan sitte på utekafe like ved og nyte vårsolen i fred  – jeg kommer tilbake til ham; og du kan se den som finner moralske og eller sunne tanker omkring fenomenet nasjonalisme som en trussel mot trosfriheten – vel bekomme. Du vil få følge av Morken, som jeg altså kommer nærmere tilbake til om litt).

Du ser da kanskje for deg en person som jobber for å sikre trosfriheten og at han jobber i en organisasjon som jobber for å sikre trosfriheten, hvor det nå enn måtte være. Tenk deg så at det bli begått et drap på en yngre kvinne som har giftet seg med en mann som tilhører en annen klan og at dette helt «lovlig» kan straffes med døden. Og at dette skjer i et islamsk land langt unna.

Tenk deg at organisasjonen ikke finner noen grunn til å ta dette drapet med i sine bekrivelser av hva som skal regnes som brudd på trosfriheten og at drapet da er helt irrelevant for organisasjonen, med den begrunnelser at drapet ikke har noe med trosfrihet å gjøre. Det viser seg at drapsmannen ikke kan straffes for drapet og at landets lover da lar mannen og hans familie, som medvirket til drapet - gå fri uten å bli tiltalt.

Tenk deg så at en guvernør i et naboland blir drept av en av sine nære medarbeidere. Medarbeideren sier han er helt uskyldig og myndighetene er i prinsippet helt enig: Guvernøren har nemlig fornærmet profeten, hvilke innebærer dødsstraff, og at denne straffen ikke nødvendig vis må utføres av myndighetene selv. Myndighetene mener at drapet på guvernøren er hjemlet i guds lov og at drapet derfor er forbilledlig, sett ut fra religionen. Drapsmannen blir hyllet av store folkemengder. Og også dette anses som forbilledlig og faktisk til fornøyelse for folkemengdene.

Disse to hendelsene blir så omtalt i vestlig presse og de fleste grøsser av den informasjonen de da blir servert, - til fordøyelse (i motsetning til fornøyelse). De fleste i Vesten reagerer på hendelsene med forferdelse, men dette publikumet står faktisk helt maktesløs. Ingen kan «gjøre noe med» hendelsene, annet enn å gi uttrykk for at dette er barbari og manglende respekt for menneskeverdet. Men ingen kan gjøre noe med dette; man kan ikke engang legge press på myndighetene i landet, for landet anerkjenner religionen som en del av lovverket i landet, et lovverk som ikke kan forandres, for å forandre det, ville være i strid med Allah’s lover og bety blasfemi.

Men organisasjonen som arbeider for å skjerme og promotere trosfrihet, forholder seg taus, med den begrunnelse at dette ikke har noe med trosfrihet å gjøre. Man avstår da fra å kommentere, men forventer at andre tar seg av problemet på lengre sikt.

Tenk så på livsrett, eller den retten alle mennesker etter vestlige menneskeretter har til liv, i frihet fra krenkelse. Spør deg selv: Hva er viktigst? Retten til liv eller retten til trosfrihet?

«Tilfellene» over er ikke tatt helt ut av luften og beskrivelsen bygger på faktiske hendelser. Jeg burde derfor har advart mot sterke scener, alt fra innledningen her. Her og nå må jeg bare si at det kan være mye mer sårt og vanskelig å forholde seg til «retten til liv» enn «retten til ytringsfrihet». Ytringsfriheten kan de fleste «takle» uten for mye skade på ens korrekte emosjoner. Ingen vil kunne kritisere en for å forsvare trosfriheten. Men «retten til liv», derimot, er for mange et altfor ømtålig og forskrekkelige tema til å engasjere seg fi or å forsvare – spesielt i det offentlige, og spesielt hvis man er en høy politiker, eller tilhører den kulturelle elite i landet, i f eks media og i kirkelige sammenhenger.

Å forsvare livsretten, viser seg altså å være mye vanskeligere enn å forsvare trosfriheten. Derfor finner vi heller ingen egen privat organisasjon eller stiftelse hvis eneste oppgave det er å forsvare nettopp retten til liv. Når det gjelder trosfriheten, fins det imidlertid organisasjoner som til og med får statsstøtte, i tillegg til at organisasjoner nyter godt av et ikke ubetydelig fond organisasjoner har spart opp over årene.

Hvordan kan dette misforholdet ha seg? En grunn kan være at man ved å forsvare trosfriheten, så vil man samtidig legge forholdene til rette for at det skjer færre drap i fremtiden; drap i dag som altså har legitimitet ut fra religionen. Vi kan tro at forsøk på påvirkning er løsningen, at påvirkning er et mål i seg selv og at dette faktisk er det edleste eller reneste mål.

Det man forutsetter er, at drap vil opphøre i morgen engang, hvis bare påvirkningen er redelig, intens og god nok, og utholdende nok; dette til tross for at religionen selv sier og byr at ikke alle har lik rett til liv, som i det eksempelet over hvor en ung kvinne velger å gifte seg med den «forbudt klan». Denne kvinnen har nemlig da ikke rett til livet.

Hvilken organisasjon ville du har jobbet for og gitt din helhjertede støtte og gitt ditt eget liv for, sett i forhold til et stadig mer sannsynlig, langt livsløp?  

Velger du trosfriheten fremfor retten til liv? Og hva hvis religionen tillater systematiske voldtekter av ektefeller, fordi religionen tillater det? Ville det ha vært mulig å etablere en organisasjon i Vesten i dag som arbeidet for å hindre og forby voldtekter i ekteskapet?

Vær klar over at lovlig drap anses som en form for legal utøvelse av nettopp trosfriheten. Ser man dette, ser man litt av det eksistensielle dilemma som her er i sving, et dilemma som faktisk dreier seg om liv og død. Ikke bare om mer eller mindre effektiv opplysningsvirksomhet. Eller "ren" trosfrihet.

Det er egentlig problematikken rundt disse sprømålene jeg tar opp i denne artikkelen, selv om sprømålet ikke tas opp direkte andre steder enn i innlendingen over. Jeg må bare først tilføye at jeg har møtt muslimer i Norge som ikke tar avstand fra drapet på guvernøren og kvinnen som valgte sin mann ut fra «hjerte» og ikke klan.

Red Johannes Morken blir stadig mer ”fantastisk». I dårlig betydning. Nå frikjenner han i praksis islam for folkemordet på armenerne tidlig på 1900-tallet.

«Stefanus» følger det gode eksempels makt. Greit nok. Man skal ikke bare snu det annet kinn til, men også være den gode samaritan, uten hensyn til egne begrensninger og behov, og uten hensyn til konsekvensene i det store bildet.

Så, ja, Morken og Stefanus må få ha sine øyeblikk av «glory» i fred. Men hva hvis islam per se kommer i veien?

Vi skal prøve å gi noen perspektiver her, kall dem gjerne uberettigede, ufortjente og fremsatt i ond hensikt, men dette trenger ikke være tilfell, snarere tvert imot. Mine hensikter er gode, akkurat som Morken og Stefanus’ hensikter er gode.

Let’s get started.

Først et snapshot fra virkeligheten, gjengitt i Stefanus Magasinet, hvor Morken har tittelen redaktør, og hvor han følgelig står til ansvar for følgende:

– Mange kristne barn i barnehjem ble med
tvang konvertert … … kvinner
ble tvunget til konvertering og ekteskap med
… De som stod for dette, trodde de
gjorde gode ting ved å skape en ny … av
en kristen

Vær så snill: Fyll inn de tomme rommene med prikker under, i teksten over, før du nå går videre. Sjansen for full pot, er så avgjort til stede. Håper jeg.

Les så følgende og sukk, i utmattelse eller lettelse og gi deg selv 10 poeng eller 10 poeng minus:

– Mange kristne barn i barnehjem ble med
tvang konvertert til islam. Armenske kvinner
ble tvunget til konvertering og ekteskap med
muslimer. De som stod for dette, trodde de
gjorde gode ting ved å skape en ny muslim av
en kristen armener.

(Forskeren Gzoyan ved folkemordmuseet i Jerevan).

Kommentar: Hvis du ut fra det du nettopp har lest tenker at dette ikke har noe med islam å gjøre, er du ille ute og kjøre – personlig. Men dette gjelder ikke Morken? Motsier han seg selv? Er det alvorlige kontradiksjoner i det han skriver? Vel, følge med i fortsetningen her og gi det svar du mener han fortjener:

Før jeg går videre, noen generelle kommentarer, for å sette det hele inn i et perspektiv som forhåpentlig vis kan utvide horisonten, ikke innsnevre den:

Det ville være underlig hvis en stiftelse som i dag arbeider for å styrke trosfriheten og for å hindre alle lidelsene som følger av statlige angrep på den, f eks i mellomkrigstiden, skulle begynne å smiske med nazistene, som da satt med makten og som den gang satte frie ytringer fra hundretusener av frittalende mennesker fanget i konsentrasjonsliere, nettopp fordi de hadde kritisert regimets ideologi og politikk.

Det ville ha vær helt bisart og absurd hvis stiftelsen trodde at de ville hjelpe fangene, enten som gruppe eller enkelt, ved å groome nazistene, ved å smiske for dem, ja, til og med ved- implisitt - å skryte av hvor god politikk de førte, hvor tolerant de «egentlig» var, og god idelogi de hadde, eller ved å forsøke å fortie hva regimet sto for og hva det gjorde av grusomheter.

Det sier seg da selv at stiftelsen i dag og på disse premissene ville bli betrakter som nazistenes medansvarlige, en påstand stiftelsen selvsagt ville ha benektet og forsvart seg mot med alle lovlige midler.

Stefanus innsats i sovjet, skal selvsagt ikke undervurderes. Det lønnet seg faktisk å gå stille i dørene. Stefanus bidro til å legge press på myndighetene, ja, kanskje også på tenkemåten og holdningene innad.

Slikt skjer selvsagt ikke i dag. Men det skjer noe som ligner. Vi har å gjøre med et analogt forhold. Det fins virkelig en stiftelse i dag som jobber for de som lider under forfølgelse som følge av angrep på ytringsfriheten og trosfriheten: Stefanus-alliansen, en stiftelse som opprinnelig skulle hjelpe dissidenter i Sovjetunionen, som alle vet gikk i oppløsning rundt 1989. Etter den tid, har stiftelsen gått globalt og hjelper nå enkeltindivider (og til en viss grad også grupper), på ulikt vis, mot forfølgelse på grunn av frie ytringer og sin tro.

Og det er bra og svært prisverdig, ikke sant?

Stiftelsen ser ut til å jobbe ut fra et mønster, et visst prinsipp: Jo flere enkelskjebner vi «frelser», og jo mer lidelse for de enkelte forfulgte man kan beskrive og forkynne om, vidt og bredt, bl a her i landet, jo mer lidelse kan vi avhjelpe og jo fortere vil sensuren og forfølgelsen avta og muligens forsvinne helt, på sikt. (Litt humor: Jeg har hørt sosionomer si at det de egentlig holder på med, det er å overflødiggjøre seg selv, av egen mer eller mindre bevisst vilje.  Sosionomer med humoristisk sans. Men ikke mange har denne sansen, og disse vil heller ikke skjønne poenget her).

Når lidelsen og forfølgelsen vil opphøre og hvordan og hvorfor den skulle opphøre, er spørsmål stiftelsen ikke synes å behandle annet enn rent formelt, ved å vise til det store lovfestede og juridisk bindende prinsipp om ytrings- og trosfrihet for alle, for hele menneskeheten, ja, dette perspektivet ser ut til å være fullstendig fraværende. Stiftelsen må derfor forsyne sympatisører og lesere for øvrig med stadig flere fortellinger, og fortellere, om skjebner som lider og lider mye og lenge. Hvilket selvsagt er moralsk forkastelig i seg selv.

Stiftelsen er imidlertid ikke helt statisk i møte med utfordringene. Man tilpasser seg bl a de praktisk ulike forhold i de ulike landene der forfølgelse og urettferdighet skjer. Og dette kommer mange enkeltskjebner til gode – og takk for det. Det strategiske utgangspunktet synes i imidlertid å ligge fast. Det later ikke til at man i stiftelsen anser det for god tone å være mer fleksibel på dette punktet. Det synes å være opplest og vedtatt at man ikke driver religionskritikk og ideologikritikk. Man går til verks med sikte på å løse floker der og da, ad hoc, prinsipielt og uten unntak, nesten.

For det man bl a gjør, er å nevne eller få frem på indirekte vis at islam da objektivt sett faktisk oppfører seg dårlig, hva angår ytringsfriheten, særlig når man kan gå til historien. I historien kan man bruke islam på en måte som antyder at historien viser at islam f eks ikke har noe godt rulleblad når det kommer til tros- og ytringsfrihet. Det synes meste beleilig slik, for stiftelsen. Snakker man historie, snakker man tross alt ikke om i dag, om islam slik islam som styresett fungerer i dag. For i dag synes islam å ha tilpasset seg, og undersøkelser viser jo at ikke alle muslimer er terrorister eller spesielt shariatro.

Og stiftelsen synes å slå seg til ro med dette faktum: Det vil med andre ord gå seg til. Men Sovjet og islam er to ulike inkommensurable kategorier. Islam har all verden av nettopp tid. Og muslimene tror det, og vet det, at tiden arbeider på deres side. Arbeidet i islamske land krever derfor en helt annen tilnærming enn den metoden man valgte å bruke i Sovjet.

Hvem har mest tid?:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html

Kristenhødvignen Hallaråker: Gje muslimane meir tid …

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html

Det som synes å være forutsetningen, er at Islam kan forandres og at muslimene er like gode eller dårlige mennesker som alle andre, og derfor foranderlige til det bedre. (Stor jihad betyr selvforedling! Liten jihad betyr krig).

Veien blir til mens man går. Man skal gå på gummisåler og rusle stille i dørene. Direkte, konfronterende misjon må unngås for enhver pris. Det kan selvsagt gå ut over frimodigheten som forventes av oss, av kristendommen selv, men dette bekymrer ikke. Bare vi er duknakkede og fromme nok, vil vi fremstå som forbilledlige i de muslimske maktsentra. De tror at en slags verbal passifisme vil gjøre susen. Jo flere lidende enkeltskjebner som følge av islams iboende verdensbilde og vanstyre man kan vise til, desto bedre. Men hva med syematikken i dette, ideologikritikken? Den uteblir ...

Joda, man har i sannhet tålmodighet. Og de som har tiden på sin side, det er islamistene.

Noen systemkritikk er derfor ikke nødvendig, synes Stefanus å tro. Det vil gå seg til helt av seg selv, hvis vi – på vår sider – ikke stiller oss prinsipielt altfor kritiske til islam, som religion og ideologi, eller f eks som ett stort verdensvidt umma-ideologisk og umma-nasjonalistisk shariaparti. Hvis noen kritiserer islam, da skal man nemlig reagere og reagere nådeløst: Slike folk kan man ikke tåle i våre gater, og ingen av disse får leke med oss, i vår have.

Slik er det faktisk. Slik kan situasjonen faktisk beskrives, hvis man makter å fatte sannheten og virkeligheten i den.

Spørsmålet er om ikke stiftelsen arbeider kontraproduktiv på egne edle hensikter, velmente motivasjoner og moralske – eller metamoralske - intensjoner. Deres strategi kan med andre ord tjene til å oppmuntre undertrykkende regimer heller enn å avskrekke dem. De kan på sin side hevde at de nettopp benytter seg av trosfriheten. De kan finne bevis på at det nettopp er dem forholder seg adekvat til sannheten og rettferdigheten – og begrunne med hjemler og derfor legitimering i egne hellige og ubrytelig skrifter. Om stiftelsen selv skulle være uenig i regimenes tolkning av trosfriheten på dette grunnlaget, spiller selvsagt ingen rolle hvis regimet henviser til en gud stiftelsen mer eller mindre anser som identisk med den Gud stiftelsen selv sverger til.

Hvis stiftelsen, på sin side, tier om spørsmålet hvem den sanne, evige og ene Gud er, gir stiftelsen faktisk regimene grønt lys til å fortsette sine angrep på kritikere og de som tror de har et universelt krav på å utøve nettopp trosfriheten. Dermed vil stiftelsen komme i skade for nettopp å forlenge lidelsene for stadig flere mennesker, i stedet for å avhjelpe dem. Jeg tror bare motvillig at stiftelsen med red Morken i spissen, som ansvarlig, vil kunne innrømme og virkelig erkjenne dette, dvs ha mot nok og perspektiv nok til å innse denne funksjonen av stiftelsens ellers så forbilledlige og aktverdige arbeid.

Nå er Johannes Morken som individ – som jeg var inne på - faktisk helt irrelevant i denne sammenhengen. Han og hans laden og gjøre gjenspeiler imidlertid virkeligheten på mikroplanet, uten større fanfarer. Han er en slags verdslig typos i min fremstilling, en typos som lever nokså intenst i sin egen verdslige og indre mythos, eller indre monolog, eller "servile bevissthetsstrøm", vil jeg tro.

Men det som skjer på mikroplanet gjenspeiler i seg selv det som skjer på makronivå. Å studere «Morken» – og stiftelsen – kan derfor fortelle oss noe viktig om situasjonen her i landet generelt. Om tidsånden, som alltid er et annet sted. En slik studie eller analyse kan så forteller oss noe om hvordan fremtiden vil se ut, - og hva den vil koste eller kaste av seg av god eller dårligere økonomi, og livsvilkårene og blomstringen eller avblomstringen vil komme til å arte seg, for de fleste av oss. Vi er tross alt et stort kollektiv, med et kollektivt ansvar, ikke minst. Vi kan velge riktig vei, men vi kan også velge en katastrofal vei fremover. Jeg mener at stiftelsen og Morken arbeider for å forlenge de utfordringer eller reelle problemer vi måtte ha og få i fremtiden, relatert til islam, både som tro og ideologi, ja, som "parti", i form av umma-nasjonalisme, den muslimske verdensvide nasjonalisme hvor hele verden faktisk tilhører Allah og Muhammed, profeten, enten vi vil eller ikke. Islam byr sine allah-troende å underlegge seg hele jorden og alle folkeslag, og alle vantro og hedninger, overalt, noe alle i dag vet.

Sagt pregnant: Vi lever i dag i et langkomment syndrom hvor vi forbereder oss på et liv i underkastelse, hovedsakelig med hjelp av vår kulturelle «elite».

Se her om Morkens forhold til nasjonalisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/nar-muslimene-forstar-det-visse-kristne.html

Med andre ord: Morken og stiftelsen gjenspeiler en viktig del av tidsånden og hvor fragil og kuet den nå enn måtte være, og derfor hvor moralistisk den er, et halmstrå enhver moralist triver til i sin nød. De speiler en viss servilt betinget emosjonell korrekthet i samfunnet for øvrig, og en holdning som i sin grunnvoll bygger på det hovmod at snillheten vil seire, hvis vi bare er snille nok – og bare vi «tvinge flest mulig nok til å være enda snillere og mer empatiske og servilt betinget emosjonelt korrekte  - forholder oss pent og pyntelig, og helst med minst mulig system- og ideologikritikk, en kritikk som nødvendig vis må rette seg mot toppene i regimene personlig, men også ut fra det vesentlige nivået, det metafysiske, religiøse nivå, på nivået der gud og troen er helt fundamentale konstrualer og ontologier. Forholder man seg likegyldige til førsteprinsippene i dette bildet, forholder man seg i realiteten også likegyldig til alle de som lider under forfølgelser som følge av angrep på trosfriheten. 

Det kan sies direkte og settes på spissen slik: Morken og stiftelsen driver i det praktiske arbeidet en slag dydig positiv diskriminering av islam som religion og gudstro, ved at den underslår en helt avgjørende prinsipiell kritikk av islam pr se og som sådan

Morken handler så å si på islams vegne, enten han forstår dette, eller ikke. Han skjermer i praksis islam som tro og trossystem og ideologi, ved å unnslå, angripe og «shame» nødvendig prinsipiell kritikk, islamkritikk proper, (og til og med saklige islamkritikere i tilstrekkelig omfang og med tilstrekkelig intelligens og temperament). 

Men av hvilken grunn? Bygger man hele virksomheten på viktigheten av å ha og utvise de korrekte emosjoner – den riktige etikette, det riktige tonefall? Og tror han – som store deler av det norske samfunnet for øvrig – at dette i seg selv kan hjelpe flere?

Vi vil våge den påstand at Sovjet aldri hadde falt hvis ikke Sovjet var blitt kritisert på strikt ideologisk grunnlag både utenfra og innenfra, som et system- og ideologibasert samfunn. Vi våger også den påstand at forholdene for muslimene i alle de mer eller mindre sharia-baserte muslimske landene aldri vil bli bedre eller tryggere, og mer frie, og dermed mer tolerante, og autentisk mer medmenneskelige, så lenge Vesten vegrer seg for å kritisere islam både som en politisk- og religiøs ideologi.

Vil Morken og stiftelsen våge en slik påstand? Nei, jeg tror ikke det. Og derfor denne min interesse for Morken – som gallionsfigur – og stiftelsen hans ellers. Selv om «de gjør så godt de kan».

(Morken har i praksis vist seg nådeløs når det kommer til islamskritikk og islamkritikere, dvs til ytringsfrihet og faktisk da også trosfrihet her i landet, noe jeg tar opp i flere andre posteringer her på bloggen).

Morken ser ikke ut til å innse at islam har en essens, at islam er det den utgir seg for, det dens hellige skrifter forteller alle muslimer om hva islams essens er, hva og hvordan de skal tro. 

Verre er det ikke, men dette faktum underslås, ja, bortforklares etter alle kunstens regler. Det må finne en grunn til dette, men også denne grunne forsøkes underslått og tauset vekk, et faktum som i seg selv ikke lover særlig godt for trosfriheten her i landet. 

I det siste nummer (desember 21), av stiftelsens eget blad, Magasinet, legger man skylden på «religion», når muslimer driver jihad, helt etter boka. Bare dette burde i første rekke vekke kristen-Norge, men noen slik vekkelse vil ikke skje. I seg selv vitner dette om at den premissleverende «eliten» blant de kristne i dag er på feil spor og helt uten behov for korreks og sannhets erkjennelse.

Så nærmer vi oss selve poenget: Red Johannes Morken i Magasinet Stefanus, nr 7, 2021, intervjuer en armener om folkemordet på armenerne:

– Det ble erklært hellig krig mot kristne minoriteter i Anatolia, det som i dag er Tyrkia. Religion ble bevisst brukt som redskap for å skape hat og for å mobilisere muslimer til å delta i forbrytelsene, sier Gzoyan.
Grusomhetene skjedde i Det ottomanske imperiet som eksisterte fra 1299 til det brøt sammen og ble splittet opp etter første verdenskrig. …

-Lederne av Ungtyrkerne var ikke religiøse. Men de forsto hvor viktig religion var. Vi har mange kilder som sier at muslimer var med på folkemordet for å tjene Allah, at de mente det var en god ting å drepe kristene, sier Czoyan og legger til:

… De som sto for dette (bestialiteter) trodde de gjorde gode ting ved å skape en ny muslim av en kristen armener …

Morken skriver: Overskrift: Hellig krig mot kristne: Men i Det armenske folkemordmuseet i Jerevan er Edita Gzoyan, visedirektør ved museet og dets forsknings-stiftelse, klar på at det skjedde systematisk og målrettet utryddelse.
– Det ble erklært hellig krig mot kristne minoriteter i Anatolia, det som i dag er Tyrkia. Religion ble bevisst brukt som redskap for å skape hat og for å mobilisere muslimer til å delta i forbrytelsene, sier Gzoyan.

… Den ungtyrkiske lederen Enver Pasha var overbevist om at de kristne minoritetene var forrædere. De ble definert som en indre dødelig fare som stod i ledtog med ytre fiender. Britene og Australia var klare til å invadere, i øst truet Russland.
Morken henter frem ryggdekning fra en autoritet: – Under dekke av krig hadde Ungtyrkerne bestemt seg for å iverksette en plan for å gjøre kort prosess med imperiets interne flerkulturelle utfordringer, skriver Bård Larsen.

Morken «siterer» videre fra Bård Larsen: Ungtyrkerne var klare på at den tyrkiske fullborger skulle være tyrkisk språklig og muslimsk. Selv var de sekulære. Men de bygget videre på Det ottomanske rikets tradisjon: Ingen religion var likeverdidig med islam, (skriver Bård Larsen).

NB: Johannes Morken utelater følgende fra referatet fra Bård Larsen:

VOLDENS HISTORIE I overgangen mellom 1914 og 1915, og etter at ungtyrkerne gjorde det katastrofale valg å gå inn på sentralmaktenes side i den første verdenskrig og gikk på knusende militære nederlag, flyktet tusenvis av armenere i panikk fra det hevngjerrige osmanske tilbaketoget. Mange armenere søkte tilflukt ved den russiske grensen, noe som overbeviste ungtyrkernes leder Enver pasja om «forræderiet som kjennetegnet de kristne minoriteter». Armenerne var under dekke av krig blitt til både en indre og en ytre fiende. Enver erklærte jihad mot de kristne på Anatolia, selv om ungtyrkerne hadde et relativt sekulært program.

En revolusjonær bevegelse, Ungtyrkerne, tok makten i 1908. De fryktet sammenbrudd og ville
mobilisere en tyrkisk nasjon, mot ytre og indre fiender. Under Det ottomanske riket definerte folk seg som tyrkere, arabere eller kurdere.
– Ungtyrkerne var klare på at den tyrkiske fullborger skulle være tyrkisk språklig og muslimsk. Selv var de sekulære. Men de bygget videre på Det ottomanske rikes tradisjon: Ingen religion var likeverdig med islam, skriver historiker Bård Larsen i den norske tenketanken Civita.

https://prosa.no/artikler/essay/en-historie-uten-slutt

Morken har sin egen tilnærming, en personlig valgt vinkel med hensikt, som tildekker mer enn den avslører hva som er sant og riktig: Han skriver: Fyrte opp religiøst hat, (han nevner med andre ord ikke jihad, den religiøse plikten).

-Dei sekulære Ungtyrkarane visste kva religion hadde å seia og fyrte opp religiøst hat for å «løysa det armenske problemet». …

Kommentar: Legg merke til at Morken skriver «fyrte opp religiøst hat» uten å presisere. Ved å operere med «religiøst hat», frikjenner han islams spesifikke rolle i denne «oppfyringen. I seg selv er dette en grov negativ tilsnikelse og har i tillegg i seg en infam implikasjon: Islamkritikk skal ikke tåles, saklig islamkritikk må stoppes og islamkritikere isoleres etter alle kunstens og det ulmende hatet som ligger under regler og nektes plattform og påklisteres merkelapp for livet.

Når Morken her nevner religion og religiøst hat, synes det som om han, på ateistisk vis, synes at all religion egentlig er farlig og skadelig. Han underskriver med andre ord på et ateistisk verdensbilde, et bilde hvor religion ikke bare er opium for folket, slik Marx sa det, men noe langt farligere og derfor noe som må bekjempes. Står seg dette for en kristen?

Nå kan Morken mene at kristendom ikke er noen religion, men en tro, til forskjell fra alle andre religioner. Men slik han vinkler det, frikjenner han islam for den vold som ligger der, iboende, som Adonis, en kjent og kjær dikter og muslimer sier. Se:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/nrk-aftenposten-rasisme-og-israel-og.html

Når Morken legger skylden på «religion» og ikke på islam, viser han med all tydelighet at han ikke forstår hva islam innebærer, den indre, innebygde dynamikken i islam proper, i islams eget principium. For å øke sin egen selvforherligelse og glans, må han da selvfølgelig tegne et glansbilde av islam, slik at han bare mer og mer kan sole seg i egen glans.

Han mer enn antyder at noen her har misbrukt islam og gjort seg forestillinger om en islam som ikke eksisterer. Han foretar selvsagt et sirkelargument: Islam betyr fred og islam kan derfor ikke har noe med folkemordet på armenere å gjøre, med u-fred å gjøre, altså - for det er det han implisitt sier og tenker. Han har dermed tilrevet seg en posisjon og en rett han selvfølgelig ikke har, nemlig "u-retten" til å definere hva islam er og ikke er. I seg selv viser dette hvor nedlatende han er overfor muslimer generelt, fordi han ikke ansvarliggjør islam, - en nedlatenhet som selvsagt muslimene i de landene der trosfriheten er minst sikret merker seg og som de da selvsagt ikke vil premiere ham for, i andre omgang. Morken agerer derfor ut fra et dobbel sett av illusjoner – et ikke lite hovmod oppsummert, spør man meg.

Se følgende om Morkens praksis på området:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

Her ser vi at «religion» og «religiøst hat» isoleres totalt fra islam, som religion. Folkemordet skal ikke ha noe med islam å gjøre, eller minst mulig med islam per se å gjøre. (I seg selv vitner dette om frykt, ja, irrasjonell frykt og et mer eller mindre bevisst hat mot og frykt for det egne, som i oikofobi).  Selv om den styresmakt som satt med ansvaret selv nettopp understreket at en borger måtte være muslimsk og selv om de brukte den velkjente termen «jihad» som bekrivelse av de gjerningene eller disposisjonene som medførte selve folkemordet.

Enten er Morken lite orientert – culpa via uaktsomhet – eller så driver han bevisst forkludring av fakta med primært formål å skjerme islam, som religion (og politikk), og muslimer som mennesker, både «gode» og «dårlige» fra all vettug og saklig kritikk. «Veien til helvete er-  som alle vet eller bør vite - brolagt med hellige intensjoner» og «tomme tønner ramler mest», er munnhell som kan komme en i hu.

 Morken kommer farlig nær dette å drive falsk eller svært utilstrekkelig informasjon, kort sagt desinformasjon – et annet navn for propaganda. Det er som om han var kjøpt og betalt av noen eller noe, eller så har han en fabelaktig evne til å drømme seg opp i en slags narsissistisk eller megaloman godhetsrus og hvor han selv da spiller rollen som «den gode» og hvor han kan utøve hypermagi for å tilrane seg en magisk kraft fra ofre han foregir å hjelpe og beskytte, uten at disse ofrene har bedt om noen hjelp, i så måte  – til og med mot saklig, informativ og fornuftig kritikk i folkeopplysningens ånd.

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Se mer detaljert om Morkens selvforherligelse her, nederst på siden:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html

Morken dreier nå saken selv - som han jo selv dokumenterer – via intervjuene og referansen til Bård Larsen – at hensikten var å styrke og fremme islam, og ikke bare «religion».

Om din eller deen som religionen, ikke bare som en blant flere religioner eller som «religion», slik Morken forestiller seg den her :

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/tffe-tider-forut-det-nye-viet.html

Om en mulig fremtidig terror i Norge:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/fremtidens-terror-i-norge.html

Islam er ateisme?:

http://neitilislam.blogspot.com/2011/03/islam-er-ateisme.html

Kristentroen som ekskluderende:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/kristendommen-er-heldigvis-klart.html

Om Gule, Hallaråker og tolerant intoleranse eller intolerant toleranse:

https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/tolerant-intoleranse-eller-intolerant.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/den-illeberale-og-totalitre-norke-kirke.html

Jon Kvalbein: Tolerisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/den-totalitre-emosjonalisme-og.html

Det følgende er et scenario som det er vanskelig å tenke seg for de fromme og et scenario de vil utestenge fra verden, uansett hvor realistisk det er, sett ut fra den demografiske utvikling og ut fra islam per se: 

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/fremtidens-terror-i-norge.html

Det grove i dette: Disse eufemismene av islam undergraver ikke bare armenernes sak, men også publikums rett til å få vite hva religionen islam per se er, og i praksis både står for og kan stå for, og brukes av og brukes til, og da ikke bare i det perspektivet et luftig, ullent og lite presist begrep som «religion» i sin alminnelighet medfører som motiverende og utløsende drivkraft.

Det Morken forlanger er, at leseren skal venne seg til å si «religion» når uhyrligheter begås i islam og Allah’s navn, dvs i religionens og ikke bare religioners navn, i navnet av religion generelt. Folk skal ikke si og tenke «islam», vi skal si og tenke «religion» og forholde oss og agere deretter, på Morkens kommando. Muslimer skal ha en religion, ikke islam. Morken har ikke bare en agenda, han har en styrt og besatt hensikt, en mani på islamkritikk (og nasjonalisme). Ja, han kan være nådeløs overfor islamkritikere. Han kan bortvist – ekskludert -  saklige, fornuftige og innsiktsrike aktører fra sitt gevir på livstid! Like nådesløst som uforstandig og helt uten mulighet for pardon! Flere mener at dette er ganske utrolig, og bl a derfor er Morken «fantastisk», slik jeg skrev over.  

Han skjønner selvsagt ikke selv at han styres av det som de «avfeldige» kaller «islamofobi», en betegnelse som kun anvendes av svaktenkte med det ene formål å sverte sine meningsmotstandere, motstandere som i praksis gjøres til fiender, og i deres øyne til folkefiender det gjelder å sette munnbind på, for godt. Man går lett fra meningsmotstander til meningsfiende i våre dager.

Morken har gjort det til en absolutt norm å beskytte islam i stedet for å fortelle sannheten, idet han tror at et slikt prosjekt er akk så dydig eller forbilledlig. (Jo da, han bedriver en slags forbilledlig selvforherligelse, slik jeg ser det). På denne måten forherliger han seg selv og svikter sine ofre, som han da tragi-ironisk nok foregir å ville beskytte. 

På denne måten svikter Morken og Stefanus alle ofre som har falt, blitt torturert og drept i hopetall i navn av Allah og profeten, ikke bare i våre dager, men opp gjennom hele historien. Det fins folk som kan føre god dokumentasjon på at «islam» har drept over 200 millioner mennesker siden oppstarten på midten av 600-tallet, i jihad, i hellig krig, altså, - krig for den spesifikke guden Allah og hans profet og den spesifikke religionen islam. (Korriger meg hvis jeg tar feil). Det er bare å ta en titt i Koranen for å oppdage roten og de guddommelige og uforanderlige hjemlene til dette ondet:

Koranen har 164 vers om jihad. Samtlige handler om voldelig jihad, terror. Bukhari bok 52, heter «Jihad for Allahs sak». Samtlige 289 hadither handler om voldelig jihad, terror. Muhammed sa at han var gjort seierrik ved terror. https://www.sian.no/artikkel/et-jihadsenter-er-et-jihadsenter

Fra Stefanusalliansens statutter henter vi følgende, se innflettede kommentar fra vår side:

Vi ønsker å ta oppdraget om å kjempe for de svake og undertryktes rett på alvor, også når vi ikke deler deres tro. Alle som forfølges trenger at noen tør å reise seg opp og forsvare deres sak. Når vi tør å lede an arbeidet for trosfrihet for alle, også for de som ikke tror det samme som oss, er det et av de sterkeste vitnesbyrdene om Guds kjærlighet vi kan gi verden uten av vi av den grunn trenger å likestille ulike religioner.

Kamp for andres rettigheter, ikke kamp for deres tro

Som Lausannebevegelsen slo fast  i Cape Town i 2010: «Vi må skjelne mellom det å kjempe for rettighetene til mennesker med en annen tro, og det å godta sannheten i det de tror på. Vi kan forsvare andres frihet til å tro og praktisere sin religion uten å akseptere deres religion som sann.»

Kommentar: Hva gjør så red Johannes Morken? Jo, han godtar nok ikke sannheten i det islam tror på, men dette forhindrer ham ikke – stikk i strid med egne statutter – i at han faktisk forfordeler islam til islams fordel ved å underslå hva islam per se står for i hele sin dybde og bredde, ja, han forutsetter at islam kun er en av mange andre likestilte «religioner», eller til bare «religion»; det som islam selv sier, beviselig, kan i praksis og i Morkens optikk da ikke være beviselig sant. Et i utgangspunkt uskyldsrent ord, «Religion», har skylden, altså, ikke islam. Han forteller dermed ikke sannheten, ikke hele sannheten og ikke bare sannheten. Han jukser, skaper vrangforestillinger, forfører og misleder. Fordi islam prinsipielt for ham og normativt skal være er «off the hook».

Hvorfor? Bevisst mauvais foi? Lider han av uforskyldte indre spenninger som krever at han må «ta det ut» på noen – helt ute av proporsjoner og kontekst?

Videre fra statuttene:

Derfor inkluderer vi både kristne og andre trosgrupper som lider i vårt påvirkningsarbeid, menneskerettighetsprosjekter og diakonale prosjekter. Når vi underviser våre partnere i menneskerettigheter og trosfrihet, vil vi understreke viktigheten av å være villig å gi andre de samme rettighetene som man krever for sin egen gruppe.

Kommentar og spørsmål: Er Morken villig til å gi islam «de samme rettighetene»?

Vel, jeg tror ikke det: Ved å rosemale – ofte by default - alt islamsk eller ved å gi en i hvert fall halvt falsk beskrivelse av islam, og islams historie, slik han gjør her i Magasinet, gjør han sin egen beskrivelse normativ og til et «obligatorisk» moralsk bud han vil tvinge andre til å godta eller rette seg etter.

Morken kan for mange da fremstå som godhetsposør. Han driver «virtue signalling» og lever for så vidt på en sky, eller i en boble, langt fra virkeligheten og kun i egne godhetsforestilinger som han attpåtil må mate seg selv med, med stadig flere selvbekreftelser, - en livsfarlig spiral, spør man meg.

Samtidig mater han trollet ved ikke å konfrontere islam på direkten, islam per se; han overlater kostnadene ved en mer direkte, men saklig konfrontasjon til andre

Det er ikke lite feigt, men dette til tross, og oppsiktsvekkende nok: Han tildeles status som mer dydig og from enn kanskje de fleste andre. Han «frelser» med andre ord noen få fra islams klør, idet han støtter trosfriheten, men samtidig bør han vite at han kaster langt flere i ilden ved at han ikke fokuserer på ondets rot, en strategi mange andre velger, men uten at jeg kan påstå at denne strategien er garantert overlegen og bedre i sine konsekvenser, for her har vi med islam å gjøre, og islam forandres ikke hverken av våre konfrontasjoner eller våre inderlig gode hensikter.

Skiller man mellom retten til liv fra retten til trosfrihet, står man da med andre ord i fare for å svikte begge. Fokuset på trosfriheten – som i prinsippet er et sekundært anliggende - overstyrer da «retten til liv», - et prinsipp som selvsagt er det primære prinsipp: Islam «is off the hook».

Morken setter ikke islam på like linje med andre religioner; han gir ikke islam de samme rettighetene, f eks retten til å bli krenket. Han setter i realiteten islam over andres religion og tro, og andres rettigheter, nemlig den rettighet det faktisk er å få sin tro og sin religion fremstilt på en objektiv og klar måte og hvor intet skjules i den hensikt å fremheve seg selv som en spesielt utvalgt moralsk kjempe og et framifrå eksempel til etterfølgelse. Snakk om rollemodell – på nivå med profeten?

Vil Morken nå kunne bevise for seg selv og andre at islam lærer at muslimer ikke skal gi andre de samme rettighetene – på her relevante områder - som muslimer ut fra islam per se har?

Kan Morken bevise at dette ikke er sant? Kan han bevise at muslimer og islam pr se vil gi kristne samme menneskelige status som muslimer ifølge islam per se har?

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

Forsøk på oppsummering eller fortetning:

Lidelseshistorier under islam forteller i seg selv, isolert sett, ikke mye om islam. Men: Lidelsen er faktisk og empirisk en funksjon av islam, og islam er en årsak, eller en agens, kan man si, men «årsaksrekkene» og korrelasjonene her er helt fraværende i Morkens narrativ, et narrativ mange vil oppleve som en fortelling om Morken selv og hans ypperlige evne til medlidelse, og hans ønske om at vi skal ikke bare lide med, men lide, for godhetens sak, slik den eksemplifiseres i Morkens egen person, (en metode som kan «bakcfire», selvsagt). Se her hvor Morken utformer et nytt Fader Vår. Morken er ikke ute etter forklaringer. Han gir både oss og Gud befalinger.

Fader Vår, hvordan vi skal be om å få lide, sett ut fra Morken:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

Morken er blitt en fin ryddegutt for islam, for ikke å si nyttig idiot. Han gjør seg servil overfor islam, Han blir en doulog. For muslimene antas ikke å klare oppryddingen selv, selv om de selv kan holdes til ansvar, men han stiller selvsagt ingen spørsmål om hvordan dette kan ha seg, spesielt i et religiøst perspektiv. Kristendom synes å være blottet ut i hans tenkeverden. (Han underskriver tvert imot på at folkemordet på armenerne ikke har noe med annet enn med et bleikt, nøytralt «religion» å gjøre). Han avskriver selve islam ethvert ansvar for handlingene.

Han venter at Vesten, etter å ha blitt angrepet, selvsagt må rydde opp etter seg og betale kostnadene ved å forsvare seg selv, i de muslimske områdene, vil vi tro, eller ikke? Han er ikke alene om å se og mene dette, selvsagt, i godhetens navn, mann.

Morkens metode kan gi falske forestillinger og forhåpninger for mange muslimer som lider og forfølges. De lidende selv blir ikke upåvirket når andre muslimer forteller dem at Morken driver en slags tigger-imperialisme. På den måten at han forsøker å blidgjøre muslimer, og da med sikte på senere å kunne oppnå fordeler eller muligheter for å manipulere. Utvist høymoralsk fremtoning – kan mistolkes dithen at den kun sikrer seg personlig ære og med påfølgende evig takknemlighetsgjeld.

Muslimer skal – slik et normalt menneske vil si det - ikke forføres til å føle takknemlighet, noe de uheldigvis og med en viss sannsynlighet, faktisk tvinges til å føle, med bruk av Morkens metode, selv om han vil benekte at han forsøker å stille muslimene i takknemlighetsgjeld til ham.

Tiggerimperialismen krever sin belønning. Den roper på bifall for å kunne få bekreftelse på og anerkjennelse for, og for å få konstatert den størst mulig «mengde» av emosjonell korrekthet.

Morken stiller seg i skade for å tillegge oss ikke-muslimer og potensielle islamkritikere falsk skyldfølelse. Han appellerer til emosjonene; vi ser mindre til fornuften og en nødvendig distanse til problematikken, inkludert mer kunnskap, bedre innsikt og grundigere studier av komplekset.

Han tror ikke at islamkritikk vil virke eller ha den tilsiktede virkning. Slik sett undervurderer han både muslim som ikke-muslim. Han kommer i dette spillet til å bære nag, frykt, hat og skadelig fordom, kan man kanskje si, en glimrende grobunn for selvforherligelse. Han blir dratt inn i et sug der han blir en del av problemet, ikke løsningen. Hjelpeapparatet og økonomien han har bak seg, vil selvsagt påvirkes negativt, den dagen man forstår dette.

Se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

Om hvordan han tilsynelatende vil hjelpe Hadia Tajik, uten at hun ber om det, både i kronikk og rundt kritikken.

Morken står hele tiden i fare for å bli beskyldt for å drive en slags emosjonell utpresning, i mild forstand, selvsagt. Det er fullt mulig å hevde at Morkens indirekte måte å forholde seg til islam, muslimer og muslimenes lidelser på faktisk virker mot sin hensikt. 

Den ikke-konfronterende tilnærmingen overfor islam per se, kan lett oppfattes som overgivelse eller en ettergivelse som grenser til full aksept, av islams vilkår, av islams sannhetskrav og premisser og indirekte eller direkte og eksplisitte både religiøse og sekulære krav og forventninger, og slik kan han selvsagt faretruende lett kanskje plassere seg som en ynkelig figur det er lett å korrumpere i maktsykes menneskers øyne; mennesker som vil gjøre alt i sin makt og i sin retorikk og «markedsføring» eller selvpromotering for å legitimere seg ut fra de hellige islamske skrifter. Han synes å forutsette at «universell» frigjøring kun går på det emosjonelle planet og at det er utrolig mye om å gjøre å dukke det kognitive aspektet, når det altså kommer til grunnholdningene og tenkemåten og dette å få tak på verdensbildene.

Morken velger som før nevnt det tålmodige, dygdige og gode eksempelets vei og makt. Han må mene at styrke viser seg i svakhet. (Vet han hva ydmykhet er, i motsetning til hybris?)

Han skjønner ikke at denne veien kan oppildne stor forakt i mange innflytelsesrike muslimske kretser.

Morken vil forsøke å påvirke nedenfra, fra lidelsene på grasrota sin side, og derfra indirekte oppover i systemet; han forutsetter at muslimer på toppen er like påvirkelig som våre politikere på toppen av systemet er, politikere som er mer avhengig av korrekte emosjoner enn av juss, og den ufrakommelig konstituerende jurico-religico dimensjonen, som krever noe mer enn bare «jeg er mine emosjoner», «du er dine emosjoner» og sammen er vi «våre dimensjoner», så derfor – universelt.    

Morken appellerer til medfølelse, men tar ikke høyde for at medfølelse kan være diktert av «guddommelig forordninger, forbud og påbud, uforanderlige sådan. Han står i fare for å gjøre seg stadig mer servilt betinget emosjonelt korrekt. Ikke særlig godt, vakkert og lurt, for ikke å si klokt og vist. Visa går: Jeg har mitt hat, du har ditt hat, la oss stå sammen mot alt hat og alle hatere. (Uten at man forstår imperativet i dette!).

Morken har funnet seg en nisje, en nisje for utsøkt godhet, en nisje som beskytter ham mot virkeligheten og kritikken, eller mistanken, om at han driver kontraproduktivt på seg selv og andre kristne. Han begår dessuten den fatale tabben å imitere hva stiftelsen hans gjorde i sovjettiden. Han sammenligner da inkompatible og inkommensurable kategorier.

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html

Han ser ikke at muslimene faktisk ser fram til å bli sterkere, med vår hjelp, ikke svakere, slik han forutsetter.

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/tffe-tider-forut-det-nye-viet.html

Han ser ikke at en mulig fremtidig terror i Stortinget kan flyte av guddommelige påbud, av selve religionen, altså:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/fremtidens-terror-i-norge.html

Se denne i et evighetsperspektiv:

http://neitilislam.blogspot.com/2011/03/islam-er-ateisme.html

Kristenhøvdingen Hallaråker vil «gje muslimane meir tid»:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html

Videre, don’t miss out:

Islam trenger å bli massivt påvirket «ovenfra» eller utenfra. Muslimer trenger forbilledlig og saklig kritikk, i seg selv, og de interne kritikere trenger vår hjelp for å kunne stille opp mot maktmenneskene, fanatikerne og voldelige fideistene på toppen, det være seg på alt fra de større muslimske universitetene til langt inn i de innerste kretser av imamer og lærde på grasrota. Jo mindre vi bidrar med her, jo flere vil lidelsene bli for det store antall muslimer. Morkens metode vil forsterke en slik trend, i stedet for svekke den. Den avskrekker ingen imam fra kynisk – på religionen premisser og med hjemmel i religionen - å dra fordel av Morkens metode.

Raymond Ibrahim, oversikt over artikler om forfulgte kristne, måned for måned, i dag:

https://www.gatestoneinstitute.org/author/Raymond+Ibrahim

 Og denne:

https://www.jihadwatch.org/2018/01/raymond-ibrahim-why-professing-christ-is-becoming-a-hate-crime-in-the-west

Fredsbrevet som egentlig er en krigserklæring «på en annen måte»:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/sanne-konspirasjonsteorier-baghdadi-og.html

Stadig flere apostater og ateister i muslimske land:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/stadig-flere-kuffar-ateister-i-de.html

Litt om hva kristne lokker seg selv til å tro:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/o-j-anfindsen-vs-hallgim-berg-i-sakte.html

Paven ber inderlig sammen med muslimer i Vatikanet, idet han muligens, men sikkert ikke, tror at han ber den samme bønn som muslimene, se hvor forrykte vi er blitt:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar