Er en militærjunta alltid illegitim – og alltid av det onde?
Er en junta alltid innstilt på å begå folkemord og på å skjule dette for alle?
Kan det tenkes at det har oppstått situasjoner i et land som
gjør en militær overtakelse av statsstyringen legitim, fornuftig og mer human?
Kan et slikt kupp forsvares særlig hvis situasjonen kan
forklares med og tilbakeføres til at det har foregått en ikke bagatellmessig illegal
innvandring over lang tid til landet, og at store deler av befolkningen nå
føler seg utrygge, både for sine liv og sine rettigheter etter gjeldende lover?
Kan kuppet forsvares moralsk, juridisk og politisk hvis innvandringen
har umuliggjort at myndighetene kan utøve sin naturlige styringsrett og formelt
lovlige styringsmakt i disse områdene, i henhold til landets egne lover og de innebygde eller implisitte forutsetninger i den?
Spørsmålene oppstår idet den illegale innvandringen medfører
store lidelser for den opprinnelige befolkningen. Jeg forutsetter her selvsagt
at staten da er internasjonalt anerkjent – i utgangspunktet.
For min egen del vil jeg vegre meg sterkt for å ta et endelig standpunkt til om juntaen i dette øyeblikket kan forsvare sin legitimitet. Jeg er ikke for junta fordi jeg er for maktovertakelse til fortrengsel for demokratiske spilleregler. Men før jeg hadde svart endelig på dette, ville jeg har krevd av meg selv at jeg hadde bodd i landet i minst 10 år og at jeg hadde vært i en posisjon der jeg kunne reise rundt fritt for å undersøke så grundig jeg kunne alle ting og forhold som kunne ha betydning for hvilken forfatning landet skulle styres etter.
Jeg ville ha stilt meg selv visse spørsmål: Hvor mange kristne er for juntaen, hvor mange mot? Og hva kan grunnen være? God journalistikk spør slike spørsmål. Stiller en journalist seg ikke slike spørsmål, er han ikke nyansert nok og tilfredsstiller ikke leserens behov for en mer bredspektret og objektiv informasjon og for å kunne sette seg inn i ulike vinkler på saken, - helt nødvendige forutsetninger for at en fri presse kan eksistere og ytringsfriheten sammen med trosfriheten kan fungere. Han han da fort bli anklaget for å være selektiv eller partisk og journalistikken hans en form for kampanje eller mer eller mindre fordekt propaganda. Journalistikken blir en form for parole og en slagordpreget kronisk appell, i stedet for nysgjerrig og oppklaende sannhetssøking, i folkeopplsningens ånd.
Redaktør Morken stiller ikke spørsmålet om hvor mange kristne det fins som støtter juntaen. Han spør ikke om hvorvidt de kristnes – og dermed alles - trosfrihet blir bedre ivaretatt av juntaen enn uten juntaen. Han tar det for gitt at muslimer og kristne har en felles interesse og at begge grupper arbeider og dør for samme trosfrihet, og på samme vilkår, for at friheten skal kunne utøves av alle, både kristne og muslimer.
Han synes å tro at muslimer og kristne har samme oppfatning av hva trosfriheten består i og vilkårene for at den kan sikres og blomstre. Han synes visst å tro at de tror på en og samme gud eller hvis de ikke gjør det, så har de å føye seg etter Morkens egen gud, en gud som er en overgud han vil alle skal underlegge seg, en totalt illusorisk gud, selvsagt. Hvor smart er dette? Hvilke interesser er det egentlig han løper ærend for?
Ett bure være klart: Det må være av stor viktighet for muslimene å få kristne med seg over på sin side i deres egen kamp for f eks «retten til land» og statsborgerskap.
Morken synes å mene at borgerkrig nå er uunngåelig, ja, leser man mer av det Morken har skrevet om dette, kunne man få det inntrykk at Morken faktisk ønsker borgerkrig. Han forsvarer at folk griper til våpen, se linker. Han synes å se helt bort fra at juntaen kan arbeide for støtte ytringsfriheten og trosfriheten. Hensynet til muslimenes mer materielle og umiddelbare interesser her og nå synes å overstyre hensynet til tros- og ytringsfriheten på sikt.
Muslimene
og islam skal favoriseres enten det er her i Norge eller andre steder i verden.
Å støtte islam og samtidig forsøke å dukke islamkritikk og islamkritikere, er
blitt en besettelse for den kristen Johannes Morken. Men når dette er sagt, så
er det vel ingen som mener at ytringsfriheten for kristne bør støttes på bekostning
av trosfriheten til muslimene. Men man blir heller nødvendig vis ikke anti-muslim
og undertrykkende overfor muslimer ved å stille spørsmålet om ikke juntaen
faktisk kan være en fordel for begge parter og begge troer. Kan man virkelig
støtte islam ved forbeholdsløst å akseptere at muslimer i Allah’s navn tilraner
seg og erobrer land som tilhører andre?
Men ett er på det rene: Det fins intet internasjonalt lovverk eller lovgiving som kan legge begrensninger på hvilke metoder et land kan forsvare seg selv og sine innbyggere på, med unntak av visse avtaleverk som f eks forbud mot bruk av visse typer miner etc. I prinsippet er det landet selv som lovlig bestemmer både om det vil forsvare seg selv og hvilke midler det vil bruke; det er med andre ord ikke opp til fienden eller den angripende parten eller noen annen av alle parter i konflikten eller ut over den å bestemme. Det sier vel seg selv, men noen synes like vel å tro at de har en rett til å bestemme og gud vet hvor de henter en slik hjemmel fra – om det ikke er ifra sine hellige emosjoner og subjektive konsepter og forestillinger.
Slike mennesker opphøyer seg mer enn villig til gud, eller
til en overgud de vil andre skal tro de er.
Om det bare er en liten del av befolkningen som blir
skadelidende, er irrelevant. Legale borgere opplever i denne situasjonen at
eiendommene deres eller store deler av dem, (-eller det kan gjelde statlig
eiendom) - beslaglegges – eller erobrers
– helt vilkårlig av folk som så å si rydder seg vei i skogen med skrape
macheter, eller på det grunnlag at gud har gitt dem disse landområdene og at de
derfor har en evig rett til dem.
Det absurde her er at kristne i Vesten i dag gjør felles sak
med muslimene, når disse da hevder seg å forsvare de kristnes trosfrihet og
frihet fra forfølgelse, etc. Disse kristne både her i Vesten og inne i selve Myanmar
selv kan neppe forstå rekkevidden av dette vanviddet og hvordan de «føler». De
bidrar til aktiv misjonering for en gud som ikke er kompatibel med den kristne
gud og som langt fra er identisk med ham, snare tvert imot: Den guden ikke er
hellig som den kristne Gud er det.
Det er ingen annen gud som systematisk pålegger de troende å diskriminere ikketroende.
Det fins ingen annen gud som forbyr sine tilbedre å skifte religion og tro på en annen gud.
Det er ingen annen gud som systematisk undertrykker kvinner, homofile og minoriteter.
Det er ingen annen gud som garanterer og belønner terrorister (martyrer) med et lystig himmelsk liv i det hinsidige.
Det er ingen annen gud som pålegger sine troende å misjonere for den totalitær ideologi den selv definerer i sine hellige skrifter, med alle sine bud, påbyd og forbud, i skrifter som altså den troende skal tro er evige, ubrytelige og uforanderlige.
Det er ingen annen gud som vil styre de troendes liv ned til den miste detalj i dagliglivet som denne guden befaler.
Eller fins det en slik annen religion? Kommunismen? Nazismen?
Bør staten, enten styreformen er demokratisk, eller den staten
som nå styres av en junta, treffe tiltak som begrenser denne utviklingen, eller
forsøke å stoppe den helt – for slik å sikre borgerne sikkerhet og sivile
rettigheter på lengre sikt? I praksis betyr passivitet fra myndighetenes side
at disse landnåmene plutselig gir disse gjerne uvelkomne innvandrerne en
juridisk rett til dem, på bekostning av borgernes egne rettigheter – og
plikter.
Kritikerne aksepterer da implisitt lovligheten av tyveri i
stor stil og mer eller mindre organisert, og at dette dessuten kan skje
«vederlagsfritt» i en fremmed guds navn. Og begrunnelsen blir da, tror de, at det er
forbudt i henhold til «deres spesielle og høyst illusoriske» internasjonale,
universelle lov å forfølge eller holde disse innvandrede minoritetene
ansvarlige.
Selvsagt er en slik begrunnelse falsk og fullstendig
uholdbar. Men like vel brukes denne begrunnelsen av folk som neppe kan ønske
befolkningen i – hele - Myanmar noe godt. De sier de vil godt, mens de i
praksis gjør ondt, og dette skjer da på armlenes avstand ved skrivebordene
rundt omkring i Vesten.
Og, og dette er ikke mindre viktig: Hvis man ved
skrivebordet her i Norge sitter og tror at Gud og Allah er den samme, kan man
ikke laste juntaen eller hvilken som helst annen myndighet som styrer landet,
at den går ut fra at royingane og de kristen tror på den samme guden og
at de derfor gjør felles sak for å undergrave selve muligheten for noen gang å
kunne etablere et sant demokrati.
For det slike som Morken jo vitterlig gjør, det er å plassere muslimer og kristne i samme båt her. Han betrakter dem begge som forfulgte for sin tros skyld og for dette at de er begge er svake minoriteter. Morken ser helt bort fra de ulike trosgrunnlagene eller trosbekjennelsene og de ulike erkjennelsene av hvem gud er og hvilke vesensulike personkarakterer de to ulike guddommene har.
Morken faller for fristelsen til å støtte de han selv konstruerer som svake men som selv ikke ser på seg selv som svake, men heller som sterkere. Slik tiltar eller tilsniker han seg seg en fullmakt han neppe har, på vegene av alle kristne i områdene, alt for at han selv kan forherlige seg selv bare enda mer, ved at han tilfører seg den svakes makt via det jeg kaller hypermagi, noe jeg har skrevet mye om her på bloggen.
Morken skal ellers være forsiktig med å kritisere juntaen for å angripe trosfriheten. Han har selv tilkjennegitt sine totalitære tendenser som moderator på et debattforum hvor han var villig til å utestenge en debattant på livstid – reelt, uten tidsfrist – for en kritikk som han selv primært mente lå innafor, og som derfor måtte regnes for både saklig og legitim, men som han etter press utenfra plutselig så fant å måtte slette og samtidig utestenge forfatteren fra forumet for alltid. I og med detter brøt han i tillegg også «redaktørplakaten» og egne retningslinjer for forumet. Maken til intoleranse for trosfriheten, skal man lete lenge etter, og når dette kunne skje her i Norge, hva ville ikke da kunne skje hvis Morken fikk bestemme i Myanmar? En aktør med like begrenset orienteringssans og like fattig dømmekraft som redaktør Morken, bør man ta med en klype salt og ikke pladask og uten forbehold. Morken drive alt annet enn forbilledlig journalistikk. Han må tro at leserne ikke fortjener bedre.
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Selv i demokratier med lang demokratisk fartstid fins det lover og regler om at staten kan ta i bruk unntakslover og forordninger som i praksis innebærer at de normale lovene for statsstyre i landet oppheves midlertidig. De aller fleste land har slike sikkerhetsventiler innebygd i sine grunnlover og andre rettskilder.
Det heter også at visse kommuner eller fylker kan settes under administrasjon – dvs at de etablerte demokratiske maktfordelingsprinsippene settes ut av funksjon med den begrunnelse at de ikke makter å fylle sine formål. Sentralmyndigheten etablere da det som kalles et «forretningsministerium». I seg selv betraktes dette som en forlengelse av selve demokratiet, det er demokratiets rett og legitimitet til å begrense seg selv på som på sikt skal tjene nettopp til opprettholdelse av demokratiet.
Ut fra disse parameterne, kan det sies at det som juntaen i
Myanmar nå foretar seg, er helt i takt med grunnleggende demokratiske
spilleregler og deres hensikt. Vi kan faktisk rent formelt si at juntaens
handlemåte er fullt legitim. Når det så påstås at royingane utsettes for
organisert folkemord, bør man studere en hel bråte med historisk bevismateriale
og ta seg god tid for at noe av det kan synke helt inn. Her bør begge sider
utsettes for de mest pågående spørsmål.
La meg ta et tenkt eksempel: Norge 1944, desember måned, en
gruppe på et halvt tusen nazister bestemmer seg for å flykte til Sverige og de
gjør det, samtidig som de erklærer at det landområdet de bosetter seg, nå
tilhører dem og ikke statsmakten Sverige. Nazistene mener at de har en
uavhendelig rett til skog, vann, fjell og vidder i området – de hevder kanskje
at denne retten bygger på gammel norsk eller nordisk rett.
Kan staten Sverige fordrive dem tilbake til Norge med
nødvendig bruk av vold? Jeg tror de fleste ville svare et klart ja.
Kan det som nå skjer i Myanmar sammenlignes med dette? Vel, her kan man argumentere med at tilfellene ikke er sammenlignbare, og selvsagt, dette stemmer nok, forholdene på bakken er virkelig i så måte inkommensurabel. Men i prinsippet, hvis man forsøker å skjære gjennom og ikke fokusere på de medfølgende lidelsene, som Morken synes vi – som ikke lidere - skal ta fysisk del i, er like vel situasjonen faktisk så lik at man ikke helt kan se bort fra at en berettiget diskusjon om dette på prinsipielt grunnlag kan være fruktbar og ikke bare nødvendig. Morken ber om at kirken faktisk skal lide, ikke bare i denne saken, men på generelt grunnlag, se denne:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
Den lidelse Morken påkaller hos oss ikkelidende, og som han
mener vi bør kjenne på, ja, søke, kan lett oppfattes som en grovt nedlatende
forakt over den som lider. De kan med rette oppfatte en slik lidelse som påtatt
eller kunstig, ja, sentimental og denne falske lidelsen, denne falske troen, vil
ikke være i stand til å utrette noe som helst positivt, snarere tvert imot. Man
kan ikke kreve vennskap fra noen akkurat like lite som man kan kreve økt empati
eller medfølelse for noen. Det man kan arbeide for, er å legge forholdene til
rette for at folk kan forandre seg og ble mer oppriktige, ikke mer påtatte og
forstilte. Og dessuten: Hva kan være mer fordelaktig for en sant hatsk og
brutal fiende som til overmål også hevder at hen har plikt til å hate, fordi
hens gud befaler hen å gjøre det, å kunne konstatere at hans fiende faktisk ønsker
å lide og at fienden faktisk oppfordrer folk til å lide mer, samtidig som han
oppfordrer til å elske denne fienden mer?
Men la gå: Jeg støtter ikke juntaen, for juntaens skyld, for her foreligger det utvilsom muligheter for å løse de problemer juntaen og de den forfølger står overfor på helt andre måter og med helt andre midler, og i og med med internasjonale anstrengelser – hvis man vil, vil jeg anta. Selvråderetten må jo respekteres. FN kan ikke gå inn og etablere seg som en ny junta på ubestemt tid og risikere å bli oppfattet som enda mer undertrykkende enn til og med juntaen selv.
Og vi har helt andre «botemidler» i dag enn noen gang tidligere. Men like vel: De som mener at en junta alltide er av det onde og at en junta aldri kan være legitim, de kommer til kort. De kan lett forblindes helt av egen godhetsposering eller virtue-signalling. Hvis Morken skulle mene at buddhismen så er den mest voldelige av alle religioner, så er han på linje med Jonas Gardell som skrev boken Islamofobi, som mener akkurat dette, uten særlig god dokumentasjon. Gardells livsoppgave synes å være å forsvare islam og da forsøker han selvsagt å nedtone den vold som ligger innebygd i islam selv. Jeg må her bare vise til den moderne og høyst og alltid aktuelle og høyt aktede og elskede forfatter og filosof Adonis som mener dette og han er muslim. Se denne:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-en-hardere-hverdag-i-weekendavisen.html
Svensken og professoren Gardell mener for øvrig at islamofobe bør tvangsbehandles i en eller annen form:
http://neitilislam.blogspot.com/2011/05/br-de-islamofile-tavngsbehandles.html
Og det verste: De synes å ønske at alle land og befolkninger skal underkaste seg royingaenes krav uten å mukke. For ligger det ikke her i motstanden mot juntaen, at den er et uttrykk for et imperativt ønske om absolutt makt, både politisk og moralsk? Ligger det kanskje ikke i deres standpunkt et normativt og universalistisk krav til alle verdens folk og nasjoner om å underkaste seg, ja, i enhver situasjon?
Svaret er selvsagt: Ja. Her fremmes det et moralsk krav forankret i emosjoner merr enn på fornuft og nødvendig sunn, distansert og objektiv juss, for ikke å nevne rasjonell og realistisk eller bokstavelig jordnær politikk. Å mene at en junta alltid er av det onde, er en pueril oppfatning, en fornærmelse mot den modne refleksjons, ja, en fornærmelse mot menneskeheten, for å si det kort og godt. For her setter altså noen sine egne følelser over andres følelser. Man proklamerer sine egne emosjoner som overlegne moralsk sett, som om emosjonene – deres emosjoner - i seg selv utgjorde den høyeste hjemmel og det endelige kriterium for hva som er sant, rett og godt. De påstår seg faktisk – helt uten hjemmel i noe annet enn i deres egne emosjoner - å ha en enerett til å bestemme landets videre utvikling, både formelt, juridisk, politisk og moralsk.
De som nå denger løs på juntaen gjør vel i å tenke seg om
før de bidrar til en verdensomspennende forføring av alle tilskuere, barn som
unge, over hele kloden. De skjønner ikke at de i praksis setter seg selv opp
som en slag internasjonal høyesterett av guddommelig nåde fra en overgud de
selv må produsere for å få tanken og den kollektive kognitive dissonans på styr
– hvilket i seg selv før eller siden borger for selvbedrag og realitetsklasj på
kosmisk nivå, nær sagt.
En ting er å sitte som jurymedlem i en høyere rett her til lands: Da er emosjoner på sin plass, da er det legitimt å gi emosjoner det siste ord, hvis ellers ingen annen rimelig fornuft ikke kan anvendes.
I internasjonale relasjoner som den i Myanmar nå, derimot,
gjelder det å holde hodet kaldt og emosjonene under kontroll og da bare en
fjern og egentlig ikke-aktuell rettsinstans. Emosjoner, og da spesielt ikke de servilt
betingede korrekte emosjoner, bør ikke ha noen plass i internasjonal lovgivning
og som grunnlag og kriterium i juss og både i materiell og formell lovforvaltning.
Et annet spørsmål som vi aldri får svaret på er: Har juntaen noe grunnlag for å kunne konstatere at det foregår en samrøre mellom de kristne og de muslimske royingane, at de gjør felles sak med myndigheten, (enten denne myndigheten bygger på makt eller på demokratiske spilleregler)?
Slik redaktør Morken fremlegger det, kan man få inntrykk av
at så er tilfelle. Og i så fall må Morken ta det for god fisk at Allah og Gud
er identiske, og at de kristen og muslimene da har identiske «interesser». Når
det så dokumenteres at kristne faktisk forfølges for sin tro, er da grunnen å
finne i dette samrøre mellom de to gruppene, slik at de utad da faktisk
fremstår som en og samme enhet, og derfor en og samme trussel mot en og samme
myndighet, og mot den generelle ro og orden?
Det største problemet disse menneskene har er, at de ikke
forstår dette og at de aldri tar muligheten for eget hovmod som egentlig
motivasjon i betraktning. De føler seg følelsesmessig overlegne, de kan hevde
at de har mer empati eller solidaritet enn andre, de kan vise til at de jo bare
støtter de svake – som f eks forfulgte minoriteter – men vi andre forsømmer
våre moralske forpliktelser, dvs de forpliktelse disse menneskene vil ha oss
til å se, høre, tenke, føle og handle ut fra, på deres premisser, helt og
holdent. At de ikke ser sin egen arroganse og sitt egent hovmod, er et
mysterium, det ligger ja klart i dagen og det ligger klart i dagen over hele
Vesten, nesten overalt dominerer nå disse emosjonelt betingede tenke- og
handlingsmåtene. Den generelle holdning at siden vi er vår emosjoner og at det
alltid er riktig å følge sine emosjoner, så har vi som emoverer på denne
måten alltid rett. Vi befinner oss på et høyere nivå av etisk renhet. Vi vet
derfor noe mer enn det de som ikke vet vet. Vi har derfor krav på større
respekt og anerkjennelse enn de som mangler dette emosjonelt dikterte
verdenssyn, denne servilt betinget emosjonell korrekthet.
Det er vel liten tvil om at tiltakene – eller angrepene - fra sentralt hold iverksettes med den begrunnelse at å unnlate å gjøre det faktisk vil være til skade for innbyggerne og landet sett som helhet.
I henhold til folkeretten er dette uproblematisk. I historisk
perspektiv vises det til det som kalles «opprørsretten», en rett nedfelt i
dokumenter ved innsettelse av nye konger i landet. Junaten kan sies å benytte
seg av en opprørsrett basert på sedvane i statsretten.
Tidligere nobel fredsprisvinner Aung_San_Suu_Kyi synes å
mene dette, i hvert fall for et par års tid siden ser det ut for at hun mente
akkurat dette. Går de kristen nå mot henne? Nå sitter hun imidlertid i
husarrest nettopp for å mene dette, hvis jeg ikke tar feil. Det styret som nå
sitter med makten kalles en militærjunta. Kan juntaen rettferdiggjøre
husarresten med at den forsvarer nobelprisvinnerens rett til liv og sikkerhet?
Det er fare for borgerkrig i landet. Pålitelige kilder
melder om ”stygge” angrep i visse områder av landet hvor det bor et flertall av
minoriteter, bl a kristne o muslimer, jeg kommer tilbake til dette.
Situasjonen beskrives bl a slik: Det er flere branner i byen
Thantlang i Myanmars nordvestlige delstat Chin, fredag 29. oktober 2021. Mer
enn 160 bygninger i byen, nordvest i Myanmar, inkludert tre kirker, har blitt
ødelagt av brann forårsaket av beskytning av regjeringstropper. Dette
rapporterte lokale medier og aktivister om lørdag, se under.
Dette får redaktør i Stefanusalliansen til å skrive følgende:
I årevis ble advarslene om et forestående folkemord mot rohingyaene i Myanmar ignorert – til det i 2017 var for sent. Skal juntaen nå fordrive også kristne minoriteter?
Videre, av samme forfatter:
Mens verden står og ser på, er flere kirker i Myanmars etniske delstater brent ned. En pastor i Chin-staten ble drept av soldater da han forsøkte å slukke en brann utløst av juntaens raketter mot en fattig kristen landsby.
Målrettede angrep: Myanmars junta som tok makten ved et
kupp 1. februar, har beskutt, fengslet og drept fredelige demonstranter.
Juntaen retter også målrettede angrep mot landets etniske og religiøse
minoriteter.
I Chin-staten i nordvest, der 85 prosent er kristne, er
landsbyen Thantlang satt i brann av juntaens artilleri. Generalene angrep
fordi en opprørsgruppe hadde forsvart sitt folk mot juntaens våpen. Juntaen
svarte med kollektiv avstraffelse.
Pastor Cung Biak Hum (31) ble skutt og drept. Han forsøkte desperat å slukke brannen i huset til et menighetsmedlem. Den myrdede pastoren fikk fingeren kuttet av – soldatene stakk av med ringen.
Ferske bilder viser flammer som sluker hus etter hus. Nå
er over 160 bygninger brent ned. To kirker er brent. Kirkekontorer
er skadet. Den første raketten skal ha landet ved baptistkirken.
Kommentar: Redaktør Morken forsøker å gjøre Fader Vår bedre, mer tilpasset hans egne behov:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
Morken i Myanmar – oppfordrer til væpnet opprør?
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/morken-for-vpnet-forsvar-eller-angrep.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar