Må de kristne i MØ lide mer for at vi skal få mer - fred?

Noen såkalte kristne i Vesten vil visst at kristne i MØ - hvor de blir forfulgt og undertrykt - skal forbli der heller enn å flykte til Vesten og til friheten. Disse kristne ser ut til å ønske at de forfulgte skal utholde lidelsene og tåle stadig mer. De må sette overmåte stor pris på lidelse, disse. Det er kanskje derfor de ønsker å hjelpe så godt de kan; hjelpe med nesten alt mulig, med å avbøte nesten alle former for lidelser, mer korrekt: alle eksempler på brudd på trosfriheten, bortsett fra den mulighet det hadde vært å flykte og komme seg i sikkerhet. (Å beskytte «trusfridomen» ser nå ut til å ha blitt en besettelse med skylapper). Men hvem hjelpes mest – og hvorfor? Styrer emosjonene mer enn fornuften og realismen og til hvem hjelpen skal gå og hvor mye og hva de ulike grupper trengende skal få?

Disse kristne ber so gar de gjenværende og lidende kristne at de skal arbeider for å utbre evangeliet og budskapet om evig frelse i de områdene de blir forfulgt i, og at de skal drive aktivt misjonsarbeid blant de ikke-kristne, noe disse kristne i Vesten vil støtte opp om på mange måter, noen bl a ved å arbeide jevnt og trutt – og da med gulrot helt uten pisk - for «trusfridomen» i disse landene.

Disse kristne går ut fra som et ubestridelig faktum at de gjør de forfulgte kristne en stor tjeneste ved at de hjelper dem på stedet, og faktisk hjelper dem til å bli i landene de blir forfulgte i. De er i så måte veldig frimodige på de forfulgte kristnes vegne. Det fins få fakta i dette komplekset som viser tydelig at disse kristne oppfordrer de forfulgte til å flykte fra områdene og ta seg over til Vesten.

Ingen kristne organisasjoner i dag har som primær oppgave å bringe de kristne «hjem», hjem til Vesten og den trosfriheten de ut fra menneskeretten kan nyte godt av nettopp i Vesten. De ønsker at de forfulgte blir «på post», så å si og slik håper de at disse forfulgte kan hjelpe dem i forutsetningen med det misjonsoppdraget disse kristne på sin side har pålagt seg selv, med sine baser i trygge Vesten.

Disse kristne er samtidig som regel svært imøtekommende overfor muslimer som flykter fra andre muslimer, i de her angjeldende områder. Ja, det fins eksempler på at disse kristne – sammen med ateister og andre – faktisk fortrekker å hjelpe muslimer fremfor kristne med å søke en trygg favn og en «safe haven» i Vesten, og dette er godt dokumentert.

Samtidig er disse kristne ofte svært skeptiske – eller fobe - til det de selv ofte definerer som utålelig islamkritikk. De støtter villig vekk myndigheter og maktes planer mot idet de anser er islamhets og muslimhat e l og gjør det i prinsippet straffbar og ytre seg på visse måter mot islam. De later ikke til å forstå at slike fremstøt fra myndighetene og dem selv kun tjener til å verne om egen følelse av moralsk eller etisk overlegenhet. Sett i forhold til de lidelser de kristne forfulgte lider, fremtrer denne politisk og religiøs rettroenhet nokså hul og falsk. Man tror man kan få både i pose og sekk; man taler med to tunger: De kristne forfulgte presses til å bli der de er, og under kontinuerlig forfølgelse, mens muslimer far de samme land og områder ønskes ubetinget velkommen. I et slik «klima» fremtrer et reelle dilemma som en «feel-good» for disse kristne, en selvforsterkende følelse som i seg selv begrunner holdningen og presset på de forfulgte til å bli under åket heller enn å flykte.

Slike kristne, ateister og andre advarer i tillegg mot at islam – i hele sin «fylde» - kritiseres her i Vesten, med den begrunnelse at en slik kritikk her, kan medføre større forfølgelse og mer lidelse for de gjenlevende kristne i de overveiende muslimskdominerte områdene og landene. Disse kristne ser ikke ut til å fatte at de setter både seg selv og de gjenblevne kristne i et intellektuelt eller kognitiv dilemma (fullbyrdig destruktiv kognitiv dissonans) som ikke kan løses uten at de mister sitt moralske kompass, sin sunne dømmekraft. Disse kristne synes å sette sitt håp til «de servilt betingede emosjonelt korrekte emosjoner» og at deres ekspertise eller kyndighet i pr-virksomhet og «propaganda» skal løse selve grunnproblemet. Slik skaffer de seg selv den beste samvittighet på bekostning av de de i utgangspunktet ville hjelpe.

Begrunnelsen for ønsket om at de forfulgte skal bli hvor de er, synes å være mye av ren estetisk art: Siden de har bodd der i så mange generasjoner, så må det være en plikt å bli værende nå og for all fremtid. I seg selv legger jo dette en veldig og for mange intens og vedvarende følelsesmessig utpressing av de forfulgte; man legger dem sten for byrden, uten kvaler! I tillegg legger man press på kristne i friheten til å føle dårlig samvittighet, hvis man skulle stille seg kritiske eller tvilende til deres egn strategi og politiske vurderinger. At dette kan skje, er i seg selv ganske utrolig, men jeg fremlegge bevise for at dette skjer i praksis: En redaktør i et misjonsorgan har ingen betenkeligheter mot å utestenge en debattant fra «sitt forum» for livstid, fordi islam ble kritisert som svar på en kronikk av en muslimsk forfatter. At denne muslimen opplagt var mer kvalifisert til å forsvare seg selv mot kritikken av kronikken, spilte ingen rolle som begrunnelse for redaktørens utestenging. Muslimene skulle beskyttes uansett, og det til og med om kritikken var aldri så mye «innafor» og ikke på noen måte kunne sies å være usaklig, ufin, hatsk eller hetsende. Jeg ber om en viss tanke- og følelses refleksjon over dette – det kan hende at den vil åpne for forståelse av hvilke verdisyn og prioriteringer og hvilket trosgrunnlag disse kristne opererer og misjonerer ut fra. En redaktør som avkler seg selv og sin mangel på dømmekraft på denne måten, kan neppe ses på som den best kvalifiserte for oppgaven som redaktør for en kristen stiftelse som nå driver et relativt omfattende arbeide i land hvor kristne vitterlig blir forfulgt systematisk og daglig, år ut og år inn, for sin tros skyld. Se mer om dette under. At visse tilhengere av denne personen og den stiftelsen han jobber for nå, har flau egeninteresse av å forhøye det omdømme denne personen har klart å opparbeide seg, er en sak for seg.  

Slik får disse kristnes egen tilsynelatende høymoralske misjon og hjelpeiver en klar politisk dreining, og da med spesiell akseptasjon fra venstresiden i det politiske landskap – (Lar Gule hilste utestengningen velkommen) ; dreiningen røper og viser grunnholdningen: Islam skal spares fordi islam egentlig ikke har noe med forfølgelsen av de kristne å gjøre. De kristne forfølges fordi noen få muslimer, enkeltindivider, i enkelte populasjoner driver forfølgelse av kun egoistiske grunner og at dette ikke har noe med islam å gjøre. En slik holdning til tingene gjør selvsagt mer skade en gavn, den produserer mer lidelse og større urettferdighet, ja, mer lovløshet, både på kort og lang sikt. Samtidig som man altså oppmuntrer mange muslimer til å bli en type muslimer hverken de muslimske landene eller Vi som Vesten ønsker å ha i vår midte. Den vil bare kaste mer bensin på bålet og oppmuntre til mer forfølgelse og mindre trosfrihet, om ikke i formelle «forfatninger, så i det praktiske hverdags- og trosliv.

Men et slikt perspektiv synes helt irrelevant for folk som allerede har gjort seg opp en oppfatning som forteller dem at det å være «emosjonelt korrekt» og det å «feel good» er det eneste sannhetskriterium og – faktisk – den gylne regel man bør følge, koste hva det koste vil, både for det ennå frie Vesten og for de som til daglig blir forfulgt og slik nektet sin selvinnlysende trosfrihet, ut fra de europeiske menneskerettserklæringene (og ikke de såkalte islamske menneskerettene, som bla gjør det straffbart å konvertere og som er grunnleggende dualistiske).

Hva går det av dem, disse akk så dydige, «fromme» og jernhardt velmenende kristne? Har de leste Koranen, har de studert tekstene, har de forstått innholdet og det potensiale som ligger i dem, et potensial som når som helst og hvor som helt kan realiseres – på et blunk og som tyven som kommer om natten - av de muslimene som tar budskapet til seg på den mest innbitte og fanatiske måte, gjerne med støtte fra universiteter rundt omkring i hele den muslimske verden?

De har kanskje lest og studert noe, høyst selektivt, forståss, og for dem selv bare så altfor «politisk moralsk» beleilige.

De skjønner ikke at de med god grunn kan mistenkes for å ville lese tekstene på en måte som kun tjener deres egen sak og deres egen «servilt betingede og emosjonelt korrekte» agenda, en agenda som i praktiken setter likhetstegn mellom den kristne og islams gud, en synd i seg selv, og da en villet synd, ikke bare en uskyldig unnlatelsessynd, ikke bare en uaktsom synd, eller slurvesynd, men en høyst bevisst og villet synd til og med mot Den Hellige Ånd, i prinsippet, og her ikke rettet mot noen enkelt, selvsagt, en synd det ikke gis tilgivelse for, men som vil bli hengende ved dem inn i evigheten.

Av og til kan man lure på om disse kristne ønsker seg færre kristne asylsøkere til Vesten, med den begrunnelse at de kan risikere å bli forfulgt også her, og at de faktisk vil ha det bedre der de nå bor.

I så fall er jo illusjonene i fred med å innta hallusinatoriske dimensjoner, hadde det ikke vært for at det kan konstateres at f eks til og med paven synes å foretrekke å invitere muslimske «innvandre» fremfor kristne. Bare Sylvi Listhaug våger visst å «kreve» at det tas inn flere spesifikt kristne «kandidater», her, hvor det heter: «FrP-utvalg vil prioritere kristne flyktninger

260 millioner kristne er utsatt for alvorlig forfølgelse i verden. FrPs innvandringsutvalg ønsker å prioritere forfulgte kristne når Norge skal ta imot kvoteflyktninger og Når vi har full kontroll på grensene til landet vårt, kan FrP være med på å ta imot et begrenset antall kvoteflyktninger, og vi ønsker å prioritere forfulgte kristne. Forfulgte kristne blir lite snakket om, men de er veldig mange og lever vanskelige liv. Vi bør gå foran og vise at vi vil ta et ansvar for å hjelpe dem, sier Sylvi Listhaug, som er leder i FrPs innvandringsutvalg». – At KrF og Den norske kirke er motstandere av å prioritere kristne forfulgte, er komplett uforståelig, sier Sylvi Listhaug til VG.her

Vårt Land beskriver det som følger: Dersom kristne kvoteflyktninger prioriteres foran muslimer, er det et brudd både med kristen nestekjærlighet og menneskesyn.

Som nasjon må vår flyktningpolitikk bygge på at alle utsatte flyktninger har de samme menneskerettigheter og det samme behovet for beskyttelse. Som kristne er vi forpliktet på den nestekjærligheten som omtales i Bibelen. Stefanusalliansen skriver det godt på sine hjemmesider: «Selv om vi er kristne, bør ikke vårt engasjement stoppe ved våre egne. Vi har et ansvar å elske vår neste – uansett tro eller livssyn. Lignelsen om den gode samaritan illustrerer Jesu tanker om dette. Samaritanerne var på Jesu tid det ytterste eksemplet på den religiøse og etniske «andre». Hatet mellom jøder og samaritaner var så sterkt at de kunne gå lange omveier for å unngå hverandre. Likevel bruker Jesus en samaritan som helt når han skal illustrere hvordan vi skal elske de fremmede, utsatte og lidende, med en praktisk kjærlighet».

Legg merke til hva Stefanusalliansen skriver. Her går det klart frem at islam og muslimer skal betraktes under sekkebetegnelsen moderne «samaritanere», universelle samaritanere, dvs nødstedte av enhver kategori, overalt.  

Man brukes lignelsen som en ren applikasjon på dagens forhold og det attpåtil når det pågår kriger og kalifater og hvor forfølgelsenes form og utslag har antatt så grove utslag at verden knapt har sett verre. I Jesu lignelse finner man ingen parallell: Det pågikk ingen krig, ingen organisert forfølgelse, i og med at samartinanerne jo fikk leve i fred og parallelt med det jødiske samfunnet. (Man kan faktisk sammenligne dette med hvordan visse kristne i 1930-årene og senere brukte Bibelen som grunnlag for å etablere et nasjonalsosialistisk parti). Men Stefanusalliansen overser og enser ikke dette, «blindt emosjonelt korrekte» som de er.

Vårt Land skriver videre: Likevel er det uhyre viktig for sikkerheten til de kristne minoritetene at det ikke blir en sannhet at vestlige land gir kristne flyktinger forrang over muslimer i samme, utsatte posisjon. Det i seg selv kan gjøre den generelle situasjonen for kristne minoriteter farlig, og de kan bli oppfattet som å stå i ledtog med vesten. Det kan gjøre dem mer utsatt for både terror og forfølgelse.

her. VG: KrF svarer Frp: Har ingen troverdighet om flyktninger KrF-leder og barneminister Kjell Ingolf Ropstad.

Dagbladet hadde følgende: Preses i bisperådet og biskop i Nidaros, Olav Fykse Tveit, sier til VG at en prioritering av kristne er i konflikt med det kristne menneskesynet. Et menneske i nød er et menneske i nød, uansett tro, uttaler han. Tidligere har Berit Hagen Agøy, internasjonal direktør i Kirkerådet, uttalt at Frp´s sammenblanding av egeninteresse og beskyttelse av flyktninger er i strid med kristen etikk og menneskerettighetene. Heller ikke KrF støttet forslaget fra Frp da det ble framsatt.

Jussprofessor Mads T. Andenæs sier til VG at forliket om kristne kvoteflyktninger er problematisk, både i forhold til Grunnlovens forbud mot diskriminering og målt mot flyktningkonvensjonene. Det er utelukkende graden av behovet for beskyttelse og sårbarhet som skal avgjøre prioriteringen og status. Her er kjernen, også om man legger mindre vekt på jussen og mer på humanisme og politikk. her

Ingen av disse uttalelsene tar høyde for at muslimer i realiteten blir positivt forskjellsbehandlet i de landene jeg her sikter til. De er flere, jobber mer organisert, har ofte større ressurser som kan brukes for visse former for press – både direkte og i bakgrunnen - og for å vinne frem; de kan vise til familietilknytninger oc osv. Presset foreligger dessuten i generell form – med hjemmel i de guddommelige og uforanderlige tekstene - i og med at visse ekstremistiske og fascistoide islamske grupper jo truer med represalier og terrorangrep for enhver krenkelse eller karikatur av sin hellige profet, det være seg både i islamske land og her i Vesten. 

Se dessuten her: According to a professor of migration law, it is not a direct violation of the Refugee Convention to prioritize persecuted Christian refugees.

However, Maja Janmyr, a professor of international migration law at the Norwegian Center for Human Rights at the University of Oslo, believes that it is contrary to the Refugee Convention’s intention to prioritize certain religious groups, according to newspaper Vårt Land.

The Refugee Convention says nothing about the criteria to be used to select quota refugees.

https://norwaytoday.info/news/law-professor-norway-wont-violate-refugee-convention-by-prioritizing-christian-refugees/

Se forresten litt om pavens beskjedne, nølende og klossete bidrag her Og se her: ‘The question why the Pope took only Muslims is difficult to understand and he was suffering, I think, because he wanted to do something also for Christians as the chief of the Catholic Church. But he couldn’t because there is this international agreement [with the EU].’… her

Problemet i et nøtteskall?

For å holde oss til Stefanusalliansen: De kan ikke fremlegge en enste signifikant prognose når det kommer til eventuell fremtidig forfølgelse av de kristne der alliansen opererer. De kan ikke sannsynliggjøre at de kristne vil få det bedre om de forblir der de er og ikke flykter. De kan til og med heller ikke med noenlunde edruelig sikkerhet engang påstå at kristne flyktninger i Vesten vil få det betraktelig mye tryggere enn de hadde de i de muslimske landene de flyktet fra.

«Kristne syrere på flukt diskrimineres og nektes hjelp av muslimske FN-arbeidere, rapporterer amerikanske CBN. – De møtte oss med latterliggjøring og hån, forteller en kristen flyktning», her

Dette kan være grunnen til at en så stor andel av flyktningene som kommer til USA og Storbritannia er muslimer, ifølge CBN:

I Storbritannia har flere debattører i lang tid krevd granskning av hvorfor en så liten andel av flyktningene som kommer til landet er kristne. Et av svarene UNHCR har gitt er at man vil «holde sammen» familier og trosfellesskap. Kritikere mener det snarere beror på særbehandling og at kristne ikke får samme behandling som andre.

En kristen, syrisk flyktning som befinner seg i Jordan, sier till CBN:

– De fleste av FN-arbeiderne, 99 prosent, er muslimer. Og de behandler oss som om vi er fiender.

Og se denne: Dramatisk økning i forfølgelse av kristne under koronakrisen, En ny rapport avdekker enorm økning i vold mot og forfølgelse av kristne i kjølvannet av koronakrisen, HRS

Prest:» – Innse det. Vi er i en religionskrig - Terrorismen i Europa handler ikke om å begrense ytringsfriheten. De angriper oss fordi vi er kristne. Det vi ser er en forfølgelse av kristne som har flyttet seg fra Midtøsten til Europa. HRS

Politiet svært bekymret: Områder tas over av ekstreme salafister. Områder i Sverige endres til voldelige og kriminelle enklaver der ikke-muslimer aktivt presses ut av salafister. Dette kom nylig frem i en rapport bestilt av myndighetene. Politiet lokalt i Västerås bekrefter nå den ekstreme utviklingen, og kritiserer journalister for å mørklegge virkeligheten. Påstander om islamofobi og rasisme danser hemningsløst på scenen, mens Sverige seiler inn i enda verre tilstander». HRS

Eksemplene over kan flerfoldiges, noe de fleste er klar over, men som de aller fleste ikke ønsker å gjøre noe med, enten fordi man er blitt totalfrustrert inntil lammelse og likegyldighet, eller fordi man rett og slett frykter – både sine egne politikere og myndigheter og de fascistoide muslimene.

Vi spør: Hva beror alt dette på? Selektiv uvitenhet? Ren irrasjonalitet? Er fornuften fløyet en gang for alle? Vel, vi kaller summen av dette for «de servilt betingede korrekte emosjoner» pluss hypermagien som ligger i det, hvor de mest fromme og korrekte stjeler «energi» eller magiske krefter fra sine deduktive eller apodiktisk nødvendig oppkonstruerte ofre for å kunne manipulere folk til å tro at de er spesielt gode sett i forhold til resten av befolkningen. Vi har skrevet utallige ganger om dette på bloggen her. Vi inviterer til en «tour de force» på egenhånd, i håp om allerede utvist tålmodighet og godt følt nytelse.

Vi skal være klar over at en av de organisasjonene vi har omtalt spesielt ofte, Stefanusstiftelsen eller Stefanus-alliansen, springer ut fra tidligere «Misjon bak jernteppet».

Misjon bak jernteppet fikk mindre aktualitet etter Berlin-murens fall i 1989, vil vi anta. Før denne tid var jo behovet både påfallende og akutt og helt politisk og «trosmessig» nødvendig for mange. Organisasjonen gjord utvilsomt et meget godt arbeid, antakelig fordi oppgaven også var så enkel, men likevel svært spennende og dristig: Man hadde en samlet fiende, enten medlemmene var sosialister eller ikke, en fiende som truet den frie Visten. Fienden var selvsagt Sovjet-systemet, med sin forfølgelse av kristne, men ikke nødvendig vis sosialismen eller marxismen. (Over to hundre tusen prester ble systematisk drept under Lenin-Stalin tiden, helt opp til etter WWII.

S eforøvrig her om Moskvaprosessene etc, en postering som også behandler Stefanusalliansen.

På 60-tallet var det mange kristne sosialister i sving, de fleste av den kristensosialister. Disse fungerte i fellesskap nærmest som en slags sekulærsosialistisk bedehusrørsle, og da med medlemmer som tok avstand fra Lenin- og Stalin kommunismen, men som like fullt trodde på marxismen, slik de ville skape den om til, som en mer tidstilpasset og mye mer menneskevennlig ideologi. Disse folkene gikk ofte inn i SV og sympatiserte med frihetsbevegelser med (voldelig) revolusjon på programmet i den tredje verden.

I dag står man ikke overfor noe jernteppe i forhold til den muslimske verden. Det kan nok være nødvendig i dag å smugle inn bibler i vise muslimske land og områder, på samme måte som Misjon bak jernteppe gjorde den gang den organisasjonen var operativ. Men nå står man overfor en helt annen type makter og myndigheter «i himmelrommet», som det så smukt heter, spesielt i karismatiske kretser. Man står overfor islam, og her kan man nok finne mange paralleller til kommunismen, og ja, til og med til nazismen.

Kommunismen var tross alt mer forankret i Vestens tankeforutsetninger enn islam er. Kristne kunne til og med se en immanent eller verdslig Kristus som konstituerende i kommunismen, den virkelige og sanne Kristus.

I dag skulle man tro at f eks Stefanus på samme måte som den gang ser islam kun som en åpen og lærevillig avart av kristentroen, en abberasjon, som lett lar seg forandre, spesielt hvis man bare oppfører seg «pent» overfor islam og muslimer og hvis man bare kan kneble islamkritikken så mye og ofte det går an her i Vesten, spesielt på egne «åpne» diskusjonsfora. Denne lidelsen kan kalles Oslosyndromet. Man ser ut til å ha stengt seg helt ute fra visse grunnleggende og helt nødvendige erkjennelser skal Vesten ha noen sjanse til å overleve som en verdig sivilisasjon med respekten både for seg selv og andre i behold, og uten å falle ned i bunnløs fortvilelse og skyldfølelse for tidligere tiders overgrep, (skyldfølelser som «de emosjonelt korrekte» er veldig keen på å la oss plage oss selv med – inntil vi går til grunne av det, og slik at de selv kan triumfere i sin moralsk opphøyde selvsikkerhet):

Se her oversikt over hva kommunistene sa og hva nazistene sa. Og se  her om hvorfor professor Utvik ikke kan se islam, antakelig fordi han har sydd på seg altfor sterke sosialistiske briller

Slik vi ser det, betrakter Stefanusalliansen islam med et like naivt blikk som sosialister og kommunister flest gjør. I Iran i og med Ajatholla Khomeini viste dette seg å bli en fatal holdning, og alle kjenner historien, selv om man helst vil glemme den så fort og selbetjenende som bare mulig.

Naivismen gjør seg dessuten gjeldende i alle vestlige land og vi ser hvordan USA f eks gang på gang undervurder sine muslimske fiender samtidig som man overvurderer seg selv i et hovmod man bare kan forundres over og skremmes av.

Når vi så vet at visse europeiske myndigheter faktisk har ønsket å «importere» flest mulig muslimer til Vesten, fordi man slik kan sikre seg et demokratisk flertall, blir man ikke bare opprørt, men også forbannet, for ikke å si fortvilet, over den kynisme som deres naivitet jo selvsagt ledsages og støttes av.

Som jeg kom inn på i en tidligere artikkel:

(Når jeg trekker frem «hjemlene» fra Koranen over, kan ordene i seg selv få en helt annen valør og betydning – spesielt for de emotive – hvis folk ser ordene satt ut i praksis, selvsagt. Ordene får kanskje større betydning og alvor i og over seg jo nærmere man kommer de helt konkrete utslagene, sett og tatt på, nær sagt, og dette er elementært. Jeg snakker har primært om forhold til ord – konsepter og hjemler.

I seg selv burde de få hårene på hodet til å reise seg, men dette skjer jo bare så altfor sjelden, dessverre nok. Vi har på en måte glemt at ordene er agenser i seg selv, ladet med «magiske» krefter, og ikke bare avbilder eller mer eller mindre antydende eller kokret sansbare vibber. Vi synes å ha glemt at ordene helt kontekstuavhengig angår oss inntil sjeledypet fordi de faktisk – burde – komme fra vårt og de andres indre, og at de rettes til oss, for oss og mot oss, hver enkelt, personlig og til ethvert tomt – og sultent - rom i hjernen og hjertets tommer rom og reseptorstrukturer og nervebiologi.

Ord av den karakter og i den kategori jeg her snakker om er faktisk substanser, gestalter og ikke bare assosiasjonsprodusenter beregnet for feel-good og mer eller mindre godhjertet humor, ironi og kreativ fantasi, en fantasi som vi liksom nøyer oss med for tiden. De er begreper og ikke bare termer. De er «res» og ikke bare «nomina». De beskriver og former og de slipper oss ikke så lett, selv om vi tar lett på meste, også de virkelig store tragediene og lidelsene. Vi haster fra lidelse til lidelse, fra urettferdighet til urettferdighet, fra ødeleggelse til ødeleggelse og destruksjon – og brudd på den loven som er skrevet på våre hjerter. Vår taushet vil da gjøre oss medansvarlig, og vår manglende evne til å ta inn over oss ordene og hjemlene kommer til å undergrave oss, vår selvrespekt og våre harmoniske eller trygge selvbilder. Vå samvittighet forflates eller fortrenges. 

gjennom media og tror at alt skal gå over eller gå seg til. Slik går det med oss, ordene sammen med bildene fører oss bort fra virkeligheten ikke inn og frem til den. Derfor intet alvor, derfor egentlig heller ingen ord; bildene overtar og de er jo som alle vet ganske tause i seg selv, selv om vi forskrekkes av skrikene og skriker sel, i frykt og vånde, eller stikker hodet i sanden av bare sjokk og forferdelse. 

Vårt forrykte forhold til ord skader oss mer enn vi tror; de avstumper oss. Vi ser ikke at vi bør være ett med våre ord, at vi aktivt bør søke det gode, som ordene kaller oss til og bønnfaller oss om; at bare den som er ett med sine ord kan står stødig, realisere sine potenser og blomstre.

Ordene er ikke bare betegnelser; de er forutsetningene for de gode emosjoner og de genuint varme følelser. De er ikke bare agenser og gestalter eller substanser; de kan være «levende vann», legende ånd.

De gode, sanne, dype og inderlige emosjoner består i og livnærer seg av sindige refleksjoner; de er tilstrekkelig distanserte, ja, til og med avmålte, men alltid slik at vi ikke overrumples av nykker og lar oss forvirre av mer eller mindre påtatt og instrumentalt hysteri.

De sanne, gode og fruktbare emosjoner lar seg gjenkjenne av ordene på dypnivået og disse emosjoner gjenkjenner ordene betydning og mening, at de angår oss, at de kan trenge seg på unødig, det er nå så, men også gjenkjenner de ordene som ikke bare opplysende, men sant veiledende. Der emosjonene blir «korrekte», er det et symptom på forpestende og smittsomt hykleri i stor og dyp forstand, for ikke å si et sikkert tegn på at uforstanden har grepet en; hykleriet kan være helt ubevisst selvsagt, de kan være en funksjon av subliminal påvirkning, men det blir ikke sublime eller opphøyde og opplysende av den grunn; tvert imot.

 

De sanne og gode emosjoner tilhører mennesker og personer som – av en eller annen naturlig grunn - er hele personer og personer i god kontakt med seg selv. De har smakt på frihet og smaken er god og preskriptiv.

De stabiliserer de mer eller mindre flyktige, kaotiske og overflatiske følelser. Korrekte emosjoner og korrekte følelser kan regjere side ved side, men aller skjønner umiddelbart at da er det fare på ferde og personene er i ferd med å miste seg selv. Derfor søker da også mange mennesker etter sine ord og emosjoner og dras mot de idéer som ligger der i et velgjørende oceanet utenfor og over oss, og delvis også inni oss. Vi dras av disse rene idéene ut av oss selv mot et ideal som kan være mer eller mindre klart manifistert i sinnet og i hjertene og som derfor riktig nok vil manifisterer seg på ulikt vis. En sjel og et sinn som ser og forstår dette, vil håpe på at vi kan avlære oss det falske a-moralske og tilsynelatende så nøytrale og ufarlige og akk så godhjerta, men likegyldighetsproduserende  - kompasset som nå de siste 50 årene har fått fotfeste i oss og som vi har så vanskelig for å se, fordi vi har mistet kontakten ikke bare med ordene og begrepene og i stedet latt oss dominere av betegnelsene og de såkalte gode assosiasjoner, men hvor vi også står i fare med å miste oss selv. (Fordi trykket fra de servilt betinget emosjonelt korrekte hyklere blir så overveldende).  Om korrekte emosjoner og dramatikk

Faktarute: Stefanusalliansen har i dag inntekter i form av gaver på 31 millioner kroner i fjor. Alliansen fikk 3. 3 mill kr i overføringer. Enkeltgivere har bidratt med 2, 4 mill kr og testamentariske gaver på 4. 9 million kroner. (Kilde: Magasinet Stefanus, 51, årgang, nr 2, mars 2021).

Økonomisk er alliansen altså ikke å kimse av. Det ideologiske haleheng burde man imidlertid ta et oppgjør med. Man burde satse på fruktbar islamkritikk fremfor noe, og denne da sett i sammenheng med det meste av det vonde islam som ideologi fører med seg, overalt hvor den kommer og overalt hvor den erobrer, enten fordi fienden dens var materielt svak, eller fordi den var åndelig svak, eller begge deler, og fordi islams gud var en helt annen enn den guden vi engang kjente her i Vesten, men som slike som Stefanus i dag ser ut til å gjøre sitt beste for at vi skal glemme for godt, fordi vi jo så sårt trenger til «de servilt betingende korrekte emosjoner».

Det som har skjedd er at de i disse emosjonene faktisk har senket et jernteppe ned i de «korrekte’s sinn», et jernteppe som beskytter dem mot islam og som muliggjør mentale fobe rasjonaliseringer som ikke tjener noen, men bare muligens dem selv, både på «korten og langen».

Kommentar: Man kan spørre seg om hva disse giverne og støttespillerne tenker på, hvilket analyseredskap de har.  Sitter de fremdeles på forstillinger om å forbedre forholdene for kristne bak «jernteppe»? Har de fått med seg at vi nå har med et helt annet «jernteppe» på verdensarenaen? At vi står overfor islam og ikke kommunismen, som man i Vesten faktisk hadde håp om å kunne reformere, fordi jo kommunismen sprang ut fra vestlige og kristne tankeforutsetninger, og dette til tross for at f esk Stalin godkjente forfølgelse av kristne, for senere like vel å stimulere troen, fordi han kalkulerte med at Sovjet uten kristendommen, tradisjonen, troen og kirken ikke kunne klare å motstå nazistenes invasjon?

Forstår disse vennene av «Stefanus» at vi står overfor en helt annen type fiende og en helt annen kategori fiende enn den fiende Sovjetkommunismen utgjorde for lenge siden nå, og at det nå må kreves helt andre virkemidler til for at vi skal makte å holde denne nye fienden stangen?

Forstår de at vi nå står overfor et totalt annerledes språk, en helt annen gramtikk? Forstår de ikke at Vesten tross alt forsto kommunistens språk, og at Vesten og kommunismen tross alt kunne kommunisere på tvers av tillærte forestillinger, at dialog tross alt var mulig, selv om forestillingene var inkompatible i og for seg? Ser de at islam, derimot, er absolutt inkompatibel med Vestens religiøse grunnforestillinger?  Ser de ikke at vi her har å gjøre med noe annet og mer enn bare «forestillinger», men at vi står overfor helt inkommensurable guddommer og forstår de hvilket alvor som ligger her, i og med dette faktum? 

Det ser vitterlig ut for at Stefanusalliansen f eks her opererer på et forestillingsgrunnlag hvor Gud er en ateistisk eller kun mytologisk sett nødvendig gud, og at Gud kun er immanent, helt uten kontakt med det overnaturlige? I den grad dette er korrekt, kan det sies at alliansen har bragt med seg sosialismens «Gud er død»- teologi og at alliansen faktisk ikke tror på den kristne Gud. Ikke rart da, at de heller ikke tror på at muslimene har sin Allah, sett som virkelig gud, eller at Allah og Gud er identiske. Konsekvensene av et slik grunnsyn kan bidra til å fremskynde den kommende katastrofe i stedet for å avverge den og tilby folk det sanne alternativ i og med kristentroens ene sanne og virkelige Gud.

Foretrekker de å se og høre "død over jødene" igjen? Og Lindstads manifest Og Vi kom allerede for mange år siden med et forvarsel om "utviklingen" for bl a jødene her

Alle jødiske barn i Malmø utsettes for hatkrim