Om en kronikk, en kritikk, en dramatikk og en panikk – eller en komikk uten ende?

Av og til må saken legges død og begravet. Men så viser deg seg at saken romsterer på seg, sett i nye sammenhenger. Den antar nytt liv, i form av et slags paradigmeskifte. Den opptrer da gjerne som et skrømt som mange blir skremt av, og noen synes blir for kjedelig og irrelevant til å holde ut, men som til tross for dette andre finner mer og mer interessant og stadig mer og mer aktuell.

Derfor denne artikkelen. Saken «ble født» etter at en toppolitiker skrev en kronikk om julen i en større såkalt kristen avis her i landet. Kronikken var skjønn, den, og godt skrevet og faktisk informativ, - om islam og hvordan en muslim ser på islam i kontrast til kristendommen. Det kan derfor være en grunn til at saken lever videre, fordi den forteller så mye om så mangt, om både liv og død og fortsettelsen på alt, så lenge det er «von i hangande snøre».

Man skulle tro at en person som kjemper for “trusfridomen” visste hva trosfrihet er og hva den består i, hvorfor «den kom» og hvilket formål den har. At den stikker dypt og unnslår seg overflatiskhet og alle forsøk på å tjene penger på, enn si «få berøm» og anerkjennelse ut av, hvis berømmet er kalkulert og for «show off».

Det fins mange «posører» som lukrerer på trosfriheten, og mange som lider under fraværet av den. Og disse må hjelpes. Spørsmålet er hvordan man hjelper disse best. Det er spørsmål om valg av innfallsvinkler og virkemidler og mange metoder kan være like gode eller like dårlige som andre. Og vil kunne medføre større lidelser enn de man vil avhjelpe. Den som her vil hjelpe, må ha karakter og mange andre gode egenskaper. Han må kunne forankre trosfriheten moralsk, religiøst eller metafysisk. Hvis han f eks ikke forstår at det er forskjell på de muslimske menneskerettighetene og det vestlige, er han ikke egnet for ansvarlige posisjoner i organisasjoner som arbeider for «trusfridomen». Hvis han fremstiller det som om de muslimske menneskerettighetene er identiske eller tilnærmet identiske med de vestlige for publikum, er han en klar vranglærer og kan ikke stoles på, ikke bare fordi han ikke vet, men fordi han burde vite.

Han vil lett kunne la seg manipulere av muslimer i utsatte områder som forsøker å innbille ham at de egentlig jobber for samme sak, nemlig trosfriheten, uten nærmere kvalifikasjon. Han kan da med rette anklages for å spre desinformasjon og for å sette hele hjelpeprosjektet i fare. Ved å fortie sannheten på denne måten, lyver han, noe som gjør ham til en løgner, i seg selv et kriterium på at han ikke er egnet til jobben. Han mangler rett og slett visse grunnleggende personlighetsegenskaper. se her om Kairoerklæringen og Europarådet eller her, med kairoerklæringen på engelsk oversatt til norsk.

Trosfrihet i seg selv er kompleks ting, ikke minst fordi selve trosfriheten jo ikke kan «bevises», akkurat som menneskeverdet ikke kan bevises. I seg selv kan dette virke underlig og for noen veldig skremmende. En erkjennelse av dette eller en benekting av det, sleve faktumet, altså, kan i seg selv avføde bruduljer, brente sinn, stort sinne uten storsinn og irrasjonell adferd og farlig tanke på de høyeste nivåer. Hvorpå ettervibbene sildrer ned til det man kan kalles grasrota, hvis denne fremdeles finnes – det er jo så mange som ikke vil være akkurat «der» i dag.

Vi skal vise at så er tilfelle og at dette i seg selv bærer bud om at vi har noe kanskje helt uventet i vente. Og så får de lærde bestemme seg for om dette er en bra ting, eller det motsatte. De fleste vil være enig at vi bør forholde oss til fakta og til sannhet, så langt den rekke, og hvis den fins …

Trosfriheten er – sekundært – et spørsmål om økonomi og politikk, primært må den bygges på tro, gudstro. Den dreier seg om eksistensielle valg. Det viktige må være hvilket fundament man skal bygge på, for å gjøre trosfriheten til et sant prosjekt og sant etterspurt og klar verdsatt prosjekt, til et prosjekt man har tro på kan og vil lykkes, og til et prosjekt som faktisk er like viktig som de førsteprinsipper man bygger på, prinsipper som må springe ut av den gudstro man har, en gudstro som forteller oss og byr oss at menneskets hellighet er ukrenkelighet og at dette er gitt som en uavhendelig og gudegitt rett, fordi mennesket er skapt i guds bilde og likhet. 

Å forsvare og fremme trosfrihet uten dette grunnlaget i bunn av sin sjel eller psyke, ja, i hele fundamentet for sin person, vil på sikt begrense seg til et spørsmål om økonomi, produksjonsmidler og politikk, kort sagt materielle verdier.  Pluss våpen, i de samfunn hvor materien eller det materialistiske har det første og siste ordet og hvor mennesket er født uten en aksiomatisk og selvinnlysende ærefrykt for livet og dertil med «evighetsrett». Uten gudstro er trosfriheten og premissene overfor absurd. Hvor menneskerettighetene og trosfriheten kun blir gjort til et politisk spørsmål, vil rettighetene selv forsvinne i et sammenstøt mellom ideologier og i en «war of attrition» hvor ingen av partene vil seire, men hvor stadig flere vil lide i stadig mer omfattende lidelser bare mer og mer.

Nå er det jo da slik at mennesker lett begynne å konkurrer om hvem som er flinkest på «trosfrihet». De forlater gamle metoder, finner seg nisjer og begynner sine egne kampanjer, i håp om å hjelpe flere mennesker, mennesker de større eller eldre hjelpeorganisasjonen ikke har kunnet hjelpe, mennesker som på ett eller annet vis og av en eller annen grunn ikke oppfanges av garnene, som enten kan være for vide eller for smalmaskede. Det må antas at for å lykkes, må det spesielt gode kunnskaper om ytringsfrihet for de som vil lykkes i mylderet av eksisterende hjelpeorganisasjoner. Og dessuten: Det vil være av stor betydning at lederne bak det nye prosjektet har integritet, at de har en sterk og samtidig smidig personlighet, at de vet hva de holder på med, at de har en menneske- og en livserfaring ikke lite utover det vanlige. Ikke minst bør slike ledere ha en intelligens og en kreativitet som er over gjennomsnittet; disse lederne bør vite forskjellen på selvdestruktiv empati og sann empati.  De må kunne skille mellom «det servilt betingede korrekt emosjonelle» og det som har med virkeligheten i alle sine avskygninger å gjøre, og ikke bare deres egne forestillinger om egen fortreffelighet og høye moral. De bør selvsagt være ærlige og føle seg for gode til å lyve. De må kunne skjelne mellom dette å respektere andre mennesker og dette å gjøre dem til ofre som ikke en gang har bedt om deres hjelp. De må kunne forstå at en mynt alltid har to sider og samtidig kunne abstrahere dette banale faktum til å gjelde som innsiktsmarkør i alle mellommenneskelige relasjoner, uten at man tilegner tvangsforestillinger om alltid ha rett og alltid å være på den riktige siden, - fordi man jo tror på en gud. Mennesker som lever i en slik grunnleggende villfarelse, høster sjeldent mer enn vanry for sin person og «innsats».

Trosfriheten er basert på universelle verdier, på det judeo-kristne fundament Vesten bygger på.  Den har sine virkemåter og mekanismer på samme måte som motkreftene har sine mekanismer og sine motkrefter å spille på. Den er ikke bare abstrakt, men i høy grad følbart konkret.

Ideer om å forsvare og etablere trosfrihet, kan f eks oppfattes som forsøk på å spre uønsket material eller imperialisme eller på falsk gudstro, vantro og fiendskap.

Når folk ikke vil se det eller la seg berøre av det, at trosfriheten er av største viktighet og verdi i seg selv, dvs uten at det er i deres interesse å beskytte demokratiet og arbeide for å stimulere og videreutvikle det, er det fare på ferde. Men skal man da presse på for å få etablert denne retten, uansett hvor og uansett overfor hvem? Hvis man gir blindt, vil man ikke da lett binde seg selv og bli like blind som dem man vil hjelpe å åpne øyene på? (En viss stiftelse på dett feltet later ikke til å bry seg katta om dette spørsmålet).

Der folk i en vanskelig situasjon føler at de blir overkjørt og overveldet av «de store og mektige fremmede krefter» som tilbyr sin hjelp, vil dette hjelpearbeidet ofte oppfattes som et storpolitisk spill hvor aktørene kjemper om de vanskeligstiltes gunst på lang sikt. Man vil føle at disse overveldende kreftene vil frata dem noe av selvrespekten og miskreditere deres egne evner til selv å forbedre sine livsvilkår, i den hensikt å få blomstre for lyset og seg selv.  De vil føle at «de fremmede» stjeler magisk kraft fra dem, krefter de av en eller annen grunn mangler i seg selv. De vil føle seg forpliktet til å såt i takknemlighetsgjeld. Hjelpen kan da oppfattes som et tyveri og et angrep på «folkesjelen» og folkets integritet og selvrespekt. Det underlige for mange vil da være at denne makt eller magioverføringen skjer like prinsipielt i vårt nabolag og på hjemlige trakte som i det store utland, blant de forfulgte og utstøtte. Det samme behov for å benytte seg av magi er like stort her hjemme som under de eksotiske strøk man vil hjelpe. Ikke fordi man tror på tradisjonelle magi, et verktøy og forestillinger blant primitive stammer en gang for lenge siden, nei, man tror ikke på slik magi, den er overvunnet for lengst, vi er komet lenger, tror man. I virkeligheten er vi i dag mer avhengig av magi, magiske forestillinger og bruk av magi enn noensinne tidligere. Jeg kaller denne magien hypermagi og bruken av den og forsøket på å kunne kontrollere og bruke den for hypermagi og de som ubevisst vil bruke den og som har et stort behov for å få den i sin makt for hypermagiker. Det fins fler av dem enn godtfolk aner. Jeg skal her forsøke å forklare litt av problemet, illustrert med noen eksempler hentet fra virkeligheten og på «det moralske området» blant visse posører, som vi kan kalle dem, for å få frem et poeng og «for alle praktiske formål». Og for argumentets skyld, kort og godt. Dt advares mot sterke bilder og fakta. Jeg mener at det er verdt det å få dem frem. Det kan gis et påskudd til å søke fordypning.  

Passivitet på dette området og manglende vilje til å sette seg inn og forstå de (psykososiale) mekanismer som gjør seg gjeldende, kan faktisk likestilles med samtykke til at likegyldigheten og uforstanden for så stor innflytelse som de har: Samtykke til å la seg dominere og herse med, samtykke til at man litt og litt fratas sin integritet og sine muligheter for å tenke selvstendig. Men at mekanismene skulle kunne true selve vår frihet, synes å være en mulighet som er helt ute av syne og ute av sinn i våre dager. Det kan stå oss dyrt. Og hva skjer når noen av våre redaktører - med det stort samfunnsansvar de nå engang har og er betrodd – heller ikke forstår disse destruktive mekanismen og prinsippene og i praksis gjør sitt beste for å underlegge seg dem i stedet for å motvirke og belyse dem med et modig og åpent sinn?

Og hva hvis denne mannen, eller disse mennene, som vi tenker på i øyeblikket, som til og med er redaktør i store, landsdekkende og såkalt kristne aviser til og med må produsere sine ofre for å kunne føle eller på annen måte oppleve at de lykkes og får kudos for det, i tillegg? Med andre ord: Hva hvis personer som objektivt overhodet ikke kan betraktes som ofre, likevel blir behandlet som om de var ofre? Bruker ikke disse redaktørene da disse personene på en kynisk og opportunistisk måte og som et middel brukt til eget formål? Forakter de ikke da offerets menneskeverd? Tror de ikke at disse konstruerte ofrene tåler kritikk, ikke engang den aller minste antydning til kritikk, ikke engang interessant og informativ kritikk? Gjør det ikke da kritikken til bøddel slik at offeret pålegges den ekstra byrde at også offeret selv må oppfatte kritikken som bøddel og kritikeren for det som i praksis og i redaktørenes eller hjelperen øyne faktisk de facto gjør ham til en degenerert og umoralsk kriminell?

Og hva hvis alt dette gjøres for å fremheve seg selv som mer moralsk høyverdig og som en sann beskytter nettopp av ytringsfriheten og demokratiet? Folk kan spørre: Går det an å være moralsk høyverdig og samtidig motarbeide demokratiet og friheten? Nei, det går ikke an, vil visse folk si. De får ikke dette til å gå i hop. Poenget er at folk tar feil: Det viser seg i praksis at de som sier en ting og forsøker å fremheve sin egen fortreffelighet og tilsynelatende moralske uangripelig nettopp kan være blant de som mest ivrig og med størst moralsk – og tilsynelatende berettigede – harme og glød, er blant de mest energiske og selvsikre blant dem som motarbeider demokratiet og de grunnleggende demokratiske verdiene, inkludert menneskeverdet og ytringsfriheten. Vi skal komme tilbake til dette med eksempler fra praksis, med utgangspunkt i virkelig hendelser. Folk begår en fatal logisk feilslutning: Det er moralsk høyverdig å forsvare frihet og demokrati, bekreftet man for seg selv. Redaktør NN forsvarer friheten og demokratiet og sier seg å være for friheten, spesielt «trusfridomen».  Redaktør NN må derfor være moralsk høyverdig, ja, kanskje mer høyverdig enn de fleste, slutter man.

Jeg må bare spørre: Hvorfor vil visse folk ikke innse at dette er et sirkelargument og som sådant derfor ikke sier noe som helst om realitetene? Hvorfor ønsker folk å leve i denne logiske bomben – unnskyld - boblen? Og hvorfor vil redaktøren benytte seg kynisk av at folk ikke gjennomskuer seg selv og andre? Spesielt hvis redaktøren utestenger kritikere på hans eget forum for all fremtid for -   angivelig-  å ha krenket offeret, (som ikke har bedt om hjelpen)? Er dette uttrykk for det etiske og moralsk høyverdige?

Det nytter ikke å komme etterpå å si at man dessverre ikke så det og at man dessverre var for svak, feig, innsikts- og tiltaksløs til å gjøre noe med det. Blir man senere akseptert og forstått på dette nivået, ber man om at tap av frihetsidealer og meningen med livet ikke betyr noe som helst. Man har da underlagt seg nihilismen og vantroen.

Man har da i tillegg sagt nei til partipolitikk og ideologi og religionskritikk. Man har da selvsagt servilsert seg til døde. Man har underlagt seg et dogme som forteller en at sannheten består i «matter over (dictates) mind» og ikke omvendt, mind over matter.  

Man skulle tro at en slik person ville forsvare ytringsfriheten i det landet han bor i, et land som er kjent for nettopp sin frie praktisering av trosfriheten og ytringsfriheten og friheten generelt, så langt det rekker.

Hva hvis det viser seg at person opptrer svært autoritær, nedlatende, utestengende og hatsk? Og hva hvis det oppstår «mistanker» om at denne redaktøren lider av realitetsbrist – dette at han ikke tenker klart, at han ikke har forstått ytringsfrihetens grense og hvilke filosofiske og demokratiske fundamenter den bygger på? Hva hvis det kan reises kritikk av redaktørens person og kvalifikasjoner? Setter han hensynet til seg selv over hensynet til demokratiet og ytringsfriheten?

Hva hvis redaktørens handlemåter ikke bare kan tyde på visse personlighetsforstyrrelser, men at redaktøren faktisk har visse vrangforestillinger som får ham til å motarbeide ytringsfriheten selv?

Hva hvis redaktøren faktisk motarbeider den moral han selv er så ivrig etter å forfekte? Og hva hvis han lar seg presse til dette av utenforstående ideologer? Og hva hvis denne redaktøren går og bærer på visse forestillinger om muslimer flest, at de f eks utgjør en spesielt svak og utsatt gruppe, og derfor trenger et spesielt vern, at de så å si forfølges og at de utsettes for hat og systemisk islamofobi på bred front. Og hva hvis han i sin forestillingsverden går rundt og innbiller seg ting om hvordan f eks saklige islamkritikere ser på islam og «egentlig» er og derfor tillegger dem synsmåter de ikke har og ikke gir uttrykk for? Hva om han tenker om disse slik prof Mathias Gardell gjorde, da han i sin bok om «bin Laden i våran hjerter» foreslo (psykiatrisk) behandling for de såkalt islamofobe? Jeg må her henvise til anmeldelse av Gardells bok på andre steder på bloggen, her og bør de islamofobe tvangsbehandles?

Eller for å vinkle det litt annerledes: Hva om redaktøren her har et syn på muslimer som Gardell også kanskje ville ha anbefalt behandling for å ha? For eksempel: Hva hvis vår redaktør hadde forestillinger om at muslimer egentlig ikke evner å forsvare seg selv med bruk av rasjonelle argumenter og talens bruk. Hva his han tenkte at muslimer flest jo ikke har forutsetninger for å delta i en offentlig debatt hvor de kan forsvare sine tro og sine handlinger? Hva om han følte en ustyrlig tang til å forsvare slike illusoriske muslimer med alle tillate våpen han hadde til rådighet, i ett sett, kronisk – og ja manisk, uten å tillate seg eneste motforestilling? (Husk at redaktøren selv har full og åpen tilgang til avisens spalter, og at han redigerer avisens debattforum).

Ville et fornuftig menneske ikke da tenkt at denne mannen er full av fordommer, at han er en slags fullblods fanatiker? Og ute etter å «shame og blame» folk, som om det skulle ha en egenverdi i seg selv?

Og hva hvis denne redaktøren så bruker avisens spalter til å lyve, for å rettferdiggjøre et valg han tok om å utestenge en aktør på livstid? (jeg snakker ikke her om at dette bare kan bevises i form av indisier, nei, jeg snakker om fysiske, empiriske beviser, som viser utover enhver tvil at mannen lyver. NB: Nei til islam sitter selv på bevisene; de gjelder saksbehandlingen og redaktørens brudd på egne forumsregler).

Kan den utestengte – aktøren, som jeg kaller ham -. nå slippe til på avisens forum med en slik påstand? Svaret er nei. Redaktøren har jo stengt aktøren ute på livstid. Redaktøren har intet å frykte. Løgnen er skjult, den kommer ikke frem i offentligheten. Redaktørens gode navn og rykte er intakt for all fremtid. Folk får ikke vite om det; saken tauses i hjel for all fremtid og aktøren, den utestengte mannen, altså, står igjen med uforrettet sak og urettferdig behandling, samtidig som dette er et direkte hatsk angrep ikke bare på mannen selv, men også på selve ytringsfriheten, (selv om avisen har en juridisk rett til å trykke eller ikke trykke hva den vil og utestenge hvem den vil).

For å komme til scenarioet: En meget begavet, ung og kjent og kjær kvinnelig stortingspolitiker som faktisk er nestformann i et større parti, og som derfor en dag om noen år, til og med kan bli partileder, og statsmisniter, skriver en kronikk i redaktørens avis. Den handler om hennes eget møte med en norsk kvinne som hun møter og de to kommer i samtale om islam. Kronikken er skrevet i en god tone, men aktøren, som jeg kaller ham, skriver da umiddelbart en kritikk av kronikken og legger den ut på avisens debattforum.

Denne aktøren har lang yrkeserfaring bl a som journalist, og redaktør for et større magasin. Han har også hatt lederstilling i det private næringsliv og han er velutdannet, med bl a to embetseksamener. Han har intet rulleblad og trenger ingen vandelssattest.

Denne aktøren skriver nå et innlegg som legger an et kritisk perspektiv på islam. Innlegget eller kritikken er hverken hatsk eller nedlatende. Den kan ikke oppfattes som hets eller ærekrenkelse, hverken mot personen eller som en krenkelse av religionen eller som et angrep på trosfriheten; den er kort sagt saklig og velbegrunnet og her kan jeg vise til tre innhentede uttaler fra høyt utdannede personer innen akademia, bl a en professor i filosofi. Ingen av disse kan se noen grunn til å kritisere aktøren; de mener at kritikken både er saklig og informativ. Den vitner om gode kunnskaper både om islam og kristen tro. Alt skulle være i orden og «no problems», med andre ord. Men den gang ei. Redaktøren utestenger nå nærmest umiddelbar aktøren fra forumet på livstid. Her fins ingen bønn. (Saken er lang og umulig å gjengi her, men jeg legger ut en lengre utgreiing med detaljert gjennomgang av fakta her).

Det redaktøren ikke tar høyde for, ikke innser og ikke tør erkjenne, er at når han utestenger aktøren og hans saklige kritikk, så utestenger han samtid kronikkforfatteren, som ingen kan mistenke for å mangle evne til å forsvare seg selv og islam. Så langt går altså denne redaktørens irrasjonelle frykt – også kalt fobi - for ikke å såre eller krenke noen. Hva kan være hans innerste beveggrunn og intensjon? Den er selvsagt tvetydig: Han vil underkaste seg både islam og de som hater islamkritikk og islamkritikere. Disse anses som så farlig at de ikke er verdt og verdige selve ytringsfriheten. I seg selv er dette selvsagt en stor krenkelse sett med aktørens side. Han og mange andre kjenner seg ikke igjen i de fobiske forestillinger redaktøren lar seg styre av. Han forbløffes av redaktørens frekkhet og sneversyn, ja, hans fordommer, rett og slett. (De fleste vil vite hva vi legger i uttrykket «å bli helt stum» - fordi man ikke skjønner logikken eller bruddet med all logikk og normal reaksjon på ting som man plutselig konfronteres med og hvor man får vansker med å forklare det innlysende, altså både den innlysende idioti som møter en og selve det selvinnlysende, som da blir nesten umulig å forklare for idioten).

Han skjønner virkelig ikke at redaktøren vil utsette for denne dårskapen og denne uintelligente oppførselen. Men nå er han altså fratatt muligheten for å forsvare seg og muligheten for å bli kritisert eller korrigert. Redaktøren har med sin overivrige eller maniske dumhet faktisk fratatt både kronikkforfatteren en del av den rett de har til å ta til motmæle. Redaktøren har satt kontradiksjonsprinsippet ute av spill. (Det gjelder i all statlig forvaltning og innenfor all privat virksomhet med selvrespekten i behold, men altså her i den såkalte kristne avisen jeg skriver om).

Den skal gjelde kun for de som skriver og danser etter redaktørens pipe. I seg selv avslører dette en dyptliggende usikkerhet, et stekt behov for selvhevdelse og derfor også et mindreverdskompleks som fort kan virke nokså strekt invalidiserende. Om vi kan snakke om «borderline», narsissisme eller regelrett psykopati, er mer tvilsomt. Her trenger flere fakta å bygge på, og jeg fjerndiagnostiserer ikke gjerne. Jeg får nøye meg med å lufte noen bange anelser. Det skal i så måte bli interessant å se hvordan denne redaktøren vil håndtere ny jobb som redaktør i et nokså nystartet kristent magasin hvor han fremstiller seg selv som den som forsvarer «trusfridomen» rundt omkring på kloden og hvor han lover å servere toppjournalistikk på området. Jeg har skrevet en del om hans artikler tidligere her på bloggen.

Hvilket generelt bilde har så redaktøren av muslimer? At de befinner seg alle i en spesielt utsatt gruppe som trenger spesielle «innkvoteringsregler», spesielle subsidier og ellers mest mulig positiv ulikebehandling eller særbehandling?  Vel, kan så være, men her har vi altså med en muslim – kronikkforfatteren – som er høyt unndannet som jurist og fullt i stand til å forsvare seg selv.

Men unner redaktøren henne denne muligheten? Nei, han gjør ikke det. Men hvilke generelle forestillinger eller konsepter har redaktøren om aktøren og hans islamkritikk og om islamkritikere i det hele? Forestiller han seg et individ fullt av hat og vrangforestillinger og konspirasjonsteorier mot muslimer og islam? Forestiller han seg at aktøren og andre islamkritikere ikke kan begrunne de påstandene de kommer med? Innbiller han seg at de egentlig er for dumme til å delta i diskursen? Hvorfor vil han ha dem ut? Forestiller han seg at de kritiserer islam, og i dette tilfelle én enkelt muslim, kun fordi de hater islam og muslimer og at de kun er interessert i å spre hat og fordommer?

I så fall bør selvsagt redaktøren lese professor Jonas Gardell, som jeg omtalte ovenfor. Han bør sjekke med seg selv om ikke han selv betrakter islamkritikere på akkurat på samme måte som de Gardell påstår lider av behandlingstrengende islamofobi; kanskje han kunne lære noe av en slik øvelse. Det skulle være lett å forstå at jo mer svake, hjelpetrengende og stakkarslige han fremstiller muslimer for seg selv, jo mer tilbøyelig vil han være til å betrakte islamkritikere som slemme, fordomsfulle, ondskapsfulle og rasistiske. (Det kan fremlegges bevis for at redaktøren beskylder vår aktør for å forårsake «så mye støy» osv i den lille debatten som fulgte på forumet, før hele tråden ble stengt ned, etter å ha vært på lufta i noen timer). Å beskylde noen for å forårsake støy som fremlegger saklig kritikk, er i seg selv en æreskrenkelse og et symptom – på hva - , skal jeg dy meg for å si.

Uansett: Redaktørens oppførsel, reaksjon og begrunnelse viser utover enhver tvil at redaktøren har noe å frykte, og at han ut fra hele scenarioet, sett i sin helhet, faktisk også reagerer irrasjonelt og helt ut av proporsjoner. Redaktøren kan derfor sies å være en «fob»; han «lider» av noe som ennå ikke har fått sin rette betegnelse i samfunnsdebatten. Noen har vel prøvd seg med noe sånt som «kristofob», «fobisk for islamkritikk» e l. Men slike forsøk er fånyttes. De «islamofile islam-apologeter» har for lengst appropriert både betegnelse og diagnosen «fobi». Deres irrasjonelle prosjekt har lykkes over all forventing og kritikken preller av; forestillingen og konseptet er blitt en del av den kollektive bevissthet. Den er blitt tidsåndens kollektive doxologiske felt, et psykoparadime man ikke klarer å tenke utenfor seg selv – spesielt i medstrømsmedia, som de kalles. Vår redaktør tilhører så avgjort på denne siden. Han virker fullstendig hjernevasket eller selvsensurert, you name it. Man kan vel si kuet av frykt.  

Jeg har i tidligere artikler her på bloggen forsøkt å forklare denne irrasjonelle grunnholdningen og denne trenden som «hypermagi» (ikke hyper-moralsk eller meta-moralsk). Til nå har jeg mislykket overmåte sterkt med å få etablert denne «neologismen». Det kan forklares med at jeg stort sett ikke beveger meg utenfor denne bloggens noe snevre påvirkningsradius i diskursen. Og bare for å ha nevnt det: Jeg har skrevet en del om islamofobi-betegnelsen og det vanvidd den ondsinnede bruken av denne betegnelsen har medført andre steder her på bloggen. Sårene som er åpnet etter slikt vanvidd, gror ikke så lett og her bærer mange akademikere et stort ansvar for det som måtte komme. 

For å utdype bildet, må jeg nå trekke inn en helt annen aktør i dette plottet, som altså er diktert av virkelige hendelser. Denne aktøren serverer følgende, bygget på sinne og hysteri, et hysteri som ønskes velkommen av redaktøren. Ja, det går så langt at hva denne aktøren skriver faktisk blir selve grunnlaget for redaktørens beslutning om å utestenge den opprinnelige aktøren her, altså kritikeren av politikerens kronikk. Det skal altså gå fra ille til verre. Han skriver:

« – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at (politikeren) ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett». se "mustreaden" her

Mannen som skriver det ovenstående, er nå formann i «rådet for legeetikk». Han er forsker, humanist og ateist. Og han klarer altså det kunststykke å skremme redaktøren av den kristne avisen til å underlegge seg flatt. Her gjør man seg avhengig av gjensidig hysteri og panikk som forsterker seg i synergi. (Begge reaksjonsmåter som hverken står seg for en lege eller en redaktør, i det man bør forutsette at slike personer har en viss verdighet paret med en viss selvkontroll).

I seg selv kan dette anses som korrupsjon eller brudd på Redaktørplakaten, som sier at en redaktør ikke skal la seg presse. Og det blir verre: For å få til alt dette, må både forskeren og redaktøren i tillegg ty til rene løgner. Forskeren påstår at vår aktør har sagt noe som en helt annen person har sagt og skrevet og redaktøren lyver idet han påstår at han ringt vår aktør før aktøren ble utestengt, slik redaktøren har plikt til å gjøre, ifølge avisens egne offisielle regler.

Hvor er det blitt av anstendigheten, den gode og fordragelige tonen, selvinnsikten, selvbeherskelsen, sannhetssøkingen og moralen? Spesielt forskeren og nå altså lederen for «rådet for legeetikk» er det tydelig at han ser på islamkritikere som folk som trenger behandling, eller som psykopater som det er umulig å behandle. Han ser på islamkritikere som folk med morbide eller rasistiske forestillinger om muslimer. Islamkritiere stilles i disse aktørenes sinn og optikk på like linje med ekstremistiske og voldelige muslimer. Islamkritikerne anses som like fordomsfulle, fanatiske og erklært voldelige som disse muslimene er og blir betraktet som ikke bare i Vesten, men også innen islam selv.

Behovet for stråmenn er her tydelige, gjennomgripende og handlingsbestemmende. I dagligtalen styres disse personene da av illusjoner og vil at folk skal styres av disse og dem selv, in persona. De vil skape seg selv som idoler for befolkningen via illusjoner. Jeg kaller dette for hypermagi. For ikke bare produserer legen og redaktøren her en stråmann, de produserer også et offer, et offer av kjød og blod, et levende menneske og dessuten en høyst kabel og en nobel forkjemper for – ytringsfriheten.  De stakkarsliggjør henne helt uten grunn, for selv å kunne skinne på den moraliserende og høyst selvbetjenende pidestalls høyder, samtidig som de vet at de vil slippe unna med det … 

Det verste er kanskje at de ikke skjønner at de både faktisk og implisitt stakkarsliggjør denne prominente og begavede politikeren. Det faller dem ikke inn at politikeren kan oppfatte deres «hjelp» som et flaut forsøk på å fremheve seg selv som spesielt fortreffelige. Egentlig stjeler de fra henne, de tilegner seg uten å ha spurt en makt de selv ikke besitter, men som hun besitter, i kraft av at de gjør henne til et offer; de forventer at offeret skal gi dem et tilskudd, fordi de utpeker henne som offer!

Og det blir enda verre: Hvordan skal politikeren kunne ta til motmæle mot stakkarsliggjøringen? Går hun ut offentlig og sier at de stakkarsliggjør henne, vil hun strø salt på såret og kanskje bli oppfattet nettopp som stakkarslig, begrunnet med f eks at hun blir sur på kritikken og føler seg nå som et offer. Redaksjonen i avisen vil kunne tenke: Vi har jo gitt henne spalteplass, er hun ikke fornøyd?

Politikeren er imidlertid for smart til å gå ut offentlig og ta til motmæle – for gjør hun det, vil kritikeren få fokus og høste ros eller ris, stikk i strid mot redaktørens og legens ønske. Redaktøren som har tatt inn politikerens julekronikk vil dessuten kanskje til og med bli kritisert for ikke å legge ut reservasjoner mot visse deler av politikerens kronikk. Han vil kunne bli kritisert for å være for ukritisk islamvennlig. Redaktøren har dermed et høyst reelt motiv for å utestenge kritikeren slik at fokus og kritikk ikke kan rettes mot han selv. Slik mener han kanskje til og med at han sparer politikeren for ytterligere kritikk! Kanskje han mener at noe må han da få tilbake som en takk?

Det er dette jeg kaller hypermagi. Redaktøren og legen trenger tilskudd, et slags serum, en merverdi som de ikke kan produsere selv og som de ikke finner i sin egen personlighet, og som derfor er stappa av usikkerhet og mindreverdsfølelse, blandet med grandiose forestillinger, selvsagt. De mangler med andre ord noen vesentlige personlige egenskaper og dette kompenserer de for ved å konstruere seg et stakkarslig offer via bruk at tilegnede ferdigheter. De har gjort seg til magikere, hypermagikere (se mer utfyllende og fordypningsartikler om dette spredd på mange artikler her på bloggen gjennom de siste årene).

Og dessuten, og dette er viktig: Redaktøren og legen opptrer svært aktiv for å fremme sin egen sak. De ikke bare stakkarsliggjør; de stenger hele tråden for alle kommentarer. Dermed fratar de også politikeren muligheten for å forsvare seg og faktisk kritisere både legen og redaktøren. Hva er de redde for? At politikeren faktisk ville forsvare vår aktørs rett til å hevde det han gjør og retten hans til å være saklig og religiøst uenig med politikeren? Hva hvis politikeren ville ha berømmet vår aktør for en godt skrevet, god, informativ og innholdsmettet kritikk? Hvis det hadde skjedd, ville dette har rokket ved selve det eksistensiell og moralske fundament både redaktøren og legen bygger sine forestillinger på. Var det kanskje derfor disse to stengte tråden – etter tydelig offentlig uttrykt press fra legens side - og samtidig utestengte vår aktør på livstid?  Politikerens "julekronikk" og vår aktørs kritikk av kronikken er lagt ut her - den som leter litt, finner og ser her en kortere utgave, bla korrespondanse med Pressens faglig utvalg, PFU:  her Spørsmålet stilles: Er Vårt Land et moralsk katastrofeområde?

Grandiose typer dette, i sannhet. Man skulle nesten håpe at de får høste slik de sår, men det vil selvsagt ikke skje: Media som joggernaut ruller videre og knuser alt i sin vei og hvor alt da skjer som forutbestemt og naturnødvendig skjebne. verdidebatt og charlie hebdo og ser her: "Vår politiker" knuser vår redaktør og vår "lege"   . Redaktøren og legen sitter trygt på sine «taburetter». De har lykkes: Til og med saklig islamkritikk må fjernes og de saklige islamkritikere helst forsvinne. Deres kartusj og «statur» - eller statuer - må viskes vekk, slik at de selv kan fremstår som lys og fyrtårn på historiens scene og på skjebnenes teater. De vil selv bestemme hva som er deres forutbestemmelse og hvem som skal «utvelge» dem, nemlig dem selv. De er med andre ord gudløse og dermed «uten håp», som apostelen Paulus sier det, og for å bruke en aldri så liten spissformulering.

Men det som nå følger, er om enda mer illustrerende og alvorlig hvis man skal forsøke å forstå hva som skjer i det skjulte for publikum bak «lukkede dører» og hvilket psykiske klima som der regjerer og gjør sjelene uforstandige, aggressive og tillukkede:

Aktøren, som altså skrev en kritikk av politikerens kronikk, oppdager nå at en konkurrerende, litt mindre avis, også opererer med et åpnet debattforum. Han bestemmer seg for å legge inn en artikkel der hvor han forteller om sin erfaring med redaksjonen i den første avisen. Artikkelen er lagt ut her og den tar for seg hva som skjedde i den første og største avisen.  Artikkelen fikk ligge ikke mindre enn en halvtime før den ble slettet eller trukket tilbake av avisens debattredaktør.

Det som ikke kommer frem i denne artikkelen er følgende: Vår aktør skriver til denne redaktøren og ber om en begrunnelse for slettingen. Det opplyses om at vår aktør er utestengt på livstid. Redaktøren skriver at det tror han ikke på; han ber om bevis.

Hm. Her bør man være på vakt. Redaktøren håper tydelig vis på at bevis på dette ikke foreligger. Vår aktør har imidlertid sikret seg beviset i form av en ordveksling via nettet og hvor det går ordrett frem at vår aktør var utestengt for alltid. Denne bekreftelsen kom etter at vår aktør etter at det hadde gått ett år spør om han fortsatt er utestengt fra forumet på den første avisen. Redaktøren i den første bekrefter dette, en melding som blir ordrett oversendt redaktøren på den siste avisen.

Hva svarer så redaktøren i den siste avisen? Jo: «Ja vel, nå har du bevist det … « (Red mrk: Bevis foreligger, men det blir ikke tid til å ta det med her).

Poenget er at redaktøren her legger til grunn at det var god grunn til at vår aktør ble utestengt på livstid. Han bruker uttalelsen – en påstand uten tilstrekkelig begrunnelse, -fordi en slik begrunnelse er vanskelig for ikke å si umulig å finne - fra den første redaktøren som et bevis på at han selv har gjort rett når han umiddelbart sletter vår aktørs artikkel. Han røper med andre ord her at han ikke har foretatt noen selvstendig vurdering av artikkelen og innholdet i den. Han legger den første redaktørens påstand og mening til grunn helt uten videre.

Eller helt sånn uten videre, helt uten annen grunn? Se:http://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html

Som man vil se, er det grunn til å anta et det her foreligge sterkt kollegialt hensyn. Det viser eller indikerer at de samarbeider og underlegger seg hverandre. Det tyder på manglende personlig integritet, manglende selvstendighet og manglende mot til å ha, begrunne og forfekte egne meninger.

Tradisjonelt er dette de viktigste egenskapene en redaktør bør ha, hvis ikke, er han ikke egnet.

Kan årsaken her ligge i islam? At islam har skapt en helt ny type redaktører og mediafolk hos oss, mer eller mindre uten at vi aner det eller det bevisst?

Ja, jeg tror det og hva viser dette: Jo at man her forsøker å skape en ny kollektiv følelse, ikke bare et nytt og eventuelt synkretistisk verdisyn eller nytt verdigrunnlag, nei, her går det på noe dypere, man vil trenge dypere inn enn bare «feel good»: Man vil konstruere et nytt paradigme, et nytt emokrati, et nytt og påstått bedre regime som skal funderes på «de servilt betingede korrekte emosjoner». Hvis man ikke er emosjonelt korrekt, er man ute i kulda.

Det vitner om at pressen ikke er så uavhengig som man vil tro, det viser det motsatte og det forteller mye hvis ikke alt om hvordan disse redaksjonene betrakter trosfriheten og ytringsfriheten. De herser med den som de vil og på impuls, så sant de tror det kan gagne og forsvare dem selv.

Nå over til et mer fugleperspektiv – men ikke mindre aktuelt og mindre viktig perspektiv - på tingene:

En redaktør har både plikt og rett til å sile eller sensurere ut uttrykk og meninger som ikke passer inn i avisens politiske, religiøs og kulturelle linje. Ingen betviler dette. Det må bare være slik, skal demokratiet fungere. Også politikerne plikter å følge denne linjen og plikten er faktisk grunnlovsfestet. Myndighetene skal beskytte de demokratiske rettighetene, inkludert ytringsfriheten. Slik tilstanden er i landet, har ytringsfriheten derfor gode vilkår. Alle media kan fritt få holde på med sitt (innenfor lovens grenser, selvsagt) og det er faktum at Staten premierer ulike redaksjoner med større summer, nettopp for å beholde og styrke meningsmangfoldet i landet. Alle skal på en måte med, men alle skal ikke med overalt. Det legges muligheter for begrensinger av de frie ytringer, begrensinger som – i det større bildet - skal tjene til å styrke, og ikke svekke ytringsfriheten.  Hver enkelt redaksjon er på en måte sin egen fortolker av virkelighet og menneskene og alle forestillinger skal støttes ut fra likhetsprinsippet.  Noe annet ville være urettferdig og motarbeidelser av dette prinsippet vil vekke anstøt i befolkningen. Kort sagt: du kan si og trykke hva du vil, men ikke hvor som helst. Redaktørene har sin private og indirekte plikt overfor medias eieere, deres linje og politikk, ja, men også en plikt overfor offentligheten. Sentralt er det at han er tiltrodd en egen evne til å tenke selvstendig og fritt. Det sier seg jo selv. Spørsmålene er om redaksjonene er klar over sitt ytringsansvar; om de er tilstrekkelig klar over krefter som vil overstyre, overliste eller manipulere dem på mer eller mindre subtile måter; det kan lett glemmes og tapes ved unnlatelser eller andre forsømmelser – eller aktiv motarbeidelse - og slikt kommer sjeldent for dagen. Redaktører har derfor en gyllen mulighet til å slette sine spor. Og her syndes det nok mye rundt omkring i redaksjonene, selv om tilsvarsretten som ofte respekteres.

Å forsvare eiernes plikt, inngår som et viktig premiss i dette landskapet. Et demokrati uten privat eierskap, finnes ikke. Enkeltpersoner antas da også ha rett til eierskap over sine idéer og verdipreferanser, innenfor den positives lovs naturlige begrensninger. Vi har rett til å ytre hva vi vil, men ikke hvor eller hos hvem vi vil.  Vi har dessuten ytringsvar der vi tillates å ytre oss. Og her kommer myndighetene inn: Brudd på ytringsfriheten kan straffes etter lov og dom. Media i seg selv har intet juridisk grunnlag for å dømme noen til praktisk frihetsberøvelse fengsel.

Myndigheten kan på sin side ikke pålegge media hvilke politisk, kulturell og religiøse linje de skal legge seg på. I stedet for en rett til å ilegge strafferettslig ansvar, kan media derfor benytte seg av sin egen indre disiplin og retten to å fortolke seg selv ved hjelp av å ilegge straff på et mer subtilt grunnlag og her trer gruppe- eller klanmekanismene inn, solidaritet over redaksjonsmurene: Media kan utestenge. Ikke bare den enkelte redaktør kan effektuere en slik disiplin, nei, han får med seg sine kollegaer og her kan ofte en taus eller implisitt refleksjon i kraft. I seg selv gir denne gruppemekanismen media stor makt til å sile ut ikke bare meninger, men også personer. Media kan faktisk påføre aktører en strengere straff enn myndighetene kan, fordi det her gjelder personenes verdighet, en verdighet eller mangel på verdighet som stilles ut for offentlig skuer på en helt annen måte enn en formell rettsak for domstolene. Det er få slik rettssaker der media i seg selv sitter på tiltalebenken. Den domstolen media selv utgjør tjener til å styrke medias funksjon og redaksjonene selvbilde. Redaktørene vet å utnytte medias egen posisjon til egen fordel. Offentlige domstoler har ingen slik egeninteresse og gjelder et krav til en objektivitet som i prinsippet skal ta like stort hensyn til alle parter. Domstolene skal være uavhengige. De skal ikke la seg styre av «folkemeningen» eller meningsmålinger til enhver tid. I de mediale domstolene er slike hensyn tilsidesatt, selv om media selv kan ha en fordel av å etterligne domstolenes prinsipper som skal sikre likhets- og kontradiksjonsprinsippet. Domstolene opererer ikke som en propandamaskin på daglig basis og hvor enhver nykke kan delta i en uformell jury, slik man ser det skje i praksis.   

Media kan tillate seg å krenke personene omdømme ved å utestenge eller forsøke å inkriminere isolere ham, (for hans meningers og holdningers skyld).

Det sier seg selv at Staten ikke kan pålegge seg selv og borgerne en slik rolle og et slikt ansvar, eller mangel på ansvar, som media har tiltatt seg. Ytringsfriheten kan av Staten ikke brukes til å kvele de som ønsker å ytre seg mot den, selv om ytringene altså retter seg mot Staten (og politikerne) selv.

Men hva med media? Jo, media har full rett til å kvele de ytringer som reises mot media selv eller mot de ytringer som media selv forfekter. Media – som en hybrid av Big-Tech - kan med full rett utestenge alle personer de mener motarbeider media og Big-Techs egen politiske linje og deres kulturelle, politiske og religiøse preferanser. Og staten kan ikke hindre dem. Den fortsetter trøstig og uten forbehold med å subsidiere media, (bortsett fra noen som blir sett på som utskudd ikke verdt interessen), i hvert fall i Norge. Big-Tech trenger selvsagt ikke statens støtte. Big-Tech-media tillates til og med å være premissleverandør for Staten. De kan sette media i en klemme det er vanskelig å frigjøre seg fra. De kan til og med kreve at Staten griper inn for å beskytte ytringsfriheten ved å begrense den mest mulig!

Slik kan media kvitte seg med uromomenter, (dvs personer med fruktbare synspunkter og mange alternative og underslåtte fakta og perspektiver på tingene som ville ha kommet offentligheten til gode). Media befinner seg i en posisjon som få andre her i landet nok kan misunne dem. De kan dekke hverandre etter behag og for anledningen, og dekke over ting. De frykter imidlertid personer som vil ytre andre meninger og synspunkter og som vil uttrykke helt andre politiske, kulturelle og religiøse preferanser og verdier enn de media selv har. Og her går det prestisje i tingene, få er så ærekjære og nedlatende overfor utenforstående som journalister; det ligger til yrket og personligheten.  Media er blitt et stort og mektig flokkdyr. De er blitt flokk-immune, galvaniserte for kritikk og selvkritikk (joda, jeg har erfaring fra bransjen).Moral Tribes

Media har dermed tilranet seg en makt ikke en gang Staten har. Et fritt Big-Tech har mange fler muligheter til å diktere Staten og visse uønskede personer enn det Staten har. Dette i tillegg til at media og Big-Tech har et mye større potensiale til å diktere borgerne tankegang, emosjoner og holdninger enn det Staten har. Og Staten kan ikke gripe inn. Et inngrep vil bli ansett som et angrep på ytringsfriheten.

Nå er det to nivåer i dette bildet: Media og Big- Tech operer i en divisjon for seg selv. Vi kan her snakke om et makrokosmos. De enkelte mediabedrifter og redaksjoner i Norge opererer innenfor et mye snevre mikro-univers, på et helt annet og mer begrenset felt. Like vel har dette mikrokosmos en makt som kan minne om den makt som utøves i makrokosmos. Vi har alt nevnt hvilke reaksjoner og muligheter media og redaktørene i dette mikrokosmos over. Konsekvensen for de individuelle borgere og de som ønsker å ytre seg motstrøms, er imidlertid de samme på mikronivå som på makronivå. Makt- og innflytelsespotensiale ligger imidlertid på helt ulike plan. Big-Tech har mer makt over populasjonene enn mikro-media har. Og Big-Tech har derfor mye større potensiale i seg for å bli forkjemper for totalitære tendenser, et potensiale som faktisk er mye større enn det Staten har, som jo har begrenset seg selv for å kunne forsvare det som ikke bør begrenses, nemlig ytringsfriheten, trykkefriheten, forsamlingsfriheten og trosfriheten.  Alt dette er Staten forpliktet til å forsvare, om så med makt. Men dette gjelder ikke Big-Tech. Og det er dilemmaet og problemet. Big-Teckh er blitt så mektig at dens funksjoner og muligheter ikke kan kritiseres på prinsipielt grunnlag.  All makt ligger ikke lenger i Stortingssalen. Den ligger i Bi-Tech, juridisk hjemlede og fullt ut legitime og legale styringsorganer, i dens redaksjoner og til syvende og sist i eierskapets hender. (Husk at det var Big-Tech som utestengte Trump for livstid på en av plattformene).

I praksis viser det seg at Big-Tech – både på makro og mikronivå – er blitt mer moralsk fundamentert enn Statens politiske organer og institusjoner er det, og mer moralsk betingede enn til og de politiske partiene er det. Og med denne nye moralske plattformen, følger selvsagt de disposisjoner media foretar, ikke bare i det daglige, men også i det politiske. Media kan ikke unngå da å bli mer totalitært innstilt. Den vil påvirke folks dagligliv, hvordan vi skal agere, tenke, føle og «emovere». Media ønsker faktisk å styre våre emosjoner; det skal ikke finnes noe nøytralt verdisyns rom, dette sett i sin fulle konsekvens – ta det med ro, vi befinner oss ennå ikke på det «siste stadium». Men vi har mer i vente, bare vet og se. Big-Tech vil «teknifisere» våre verdensanskuelser og vår virkelighetsoppfatning. Men de forbiser «techne», dvs evnen til å finne det rette middel mellom ytterligheter i hvert enkelt tilfelle. Egeninteressen – og hensynet til den enkelte redaktørs ve og vel, og hans behov for anerkjennelse blant sin egne, kan derfor sies å overstyre hensynet til ytringsfriheten som principium.  Man fravelger arete – den rette handlemåte eller den etiske dyktighet – til fordel for den mest tjenlige emosjon, til rene emosjoner (og derfor falsk solidaritet eller kameratskap), emosjoner som da i seg selv ikke er noen dygd enda så gode disse emosjonene kan føles, og bli til redaktørens illusoriske aktivum. 

Man glemmer å skjene mellom mål og middel, mellom poesis og praxis, på det menneskelige feltet. Det gode liv for individet skal besørges av media sett som poesis. Man ser media kun som et middel eller instrument poeisis, men foregir at media er praxis. Middelet er blitt selve målet, universalmiddelet.  At du aksepteres av media og redaksjonene, betyr da at du ikke bare er ved lykkens og selvrealiseringens port, men at du er «innafor».  Målsettingen er nådd. Via media og redaksjonenes «praxis» blir du gjort til «poesis». Ut over dette finnes ikke idéen om at «aktørene» har sin egenverdi. De har lagt seg på en linje eller på et spor de må følge, en pragmatikkens trafikkmaskin. De må skape eller konstruere, illusjon eller ikke, det kommer ofte ut på ett; media sikter ikke slik sett mot et godt liv for mennesket og personene. De gjør sitt publikum – og faktisk: sine medskapere - til individer uten sann personlighet. For å bruke et bilde: Du blir gjort til et foster uten krav på personvern, hvis du ennå ikke er født ved å bli et instrument for media, ved å akseptere medias premisser for ytringsfriheten. 

Og konturene av noe mer uhyggelig er allerede under oppseiling og en maktfaktor på denne nye maktpolitiske arena, en arena de fleste stiller seg likegyldige til og ikke orker å ville forholde seg til.  Meninger servert fra medias side fremstilles som sannheten selv, og hvem vil sette seg opp mot sannheten (selv om den er aldri så subjektiv?). I hvert fall ikke lokal media og altså Big-Tech, på hvert sitt plan og hvert sitt nivå.

Begge nivåer er mer enn villig til å styre borgerne mot nye mål. De bruker borgerne som middel for å nå sine mål preservering og forfengelig søken etter privat anerkjennelse, hvilket da blir hovedsaken selv.

Borgerne får ikke lenger være seg selv. Borgerne får ikke lov til å se på seg selv som et mål i seg selv, de må se seg selv som middel for at andre kan å oppnå sine mål. Borgerne er implisitt i alt dett fratatt sitt sanne menneskeverd. Hvordan media og Big-Tech begrunner sin moral, hvor de har den fra og hvem det er som bestemmer den, er et tema jeg ikke kan ta opp i denne posteringen. Det blir for langt. Jeg forutsetter at leseren er kjent med spørsmålsstillingen og at dette problemet isolert trenger en solid begrunnelse, en begrunnelse som dessverre synes å være totalt fraværende i vårt lille mediale mikrounivers i dette landet. Jeg har tidligere skrevet om SAP, det juridico-religio mennesket og om hypermagi og hypermagikere, alle temaer som i aller høyeste grad berører og integrerer seg i dette etiske problemkomplekset.

Vi har fått en ny form for makt og maktutøvelse; den diktere allerede store deler av vår eksistens og våre eksistensvilkår, for ikke å si våre eksistensberettigelse: Den kan kalles den nye moralpolitiske makt og her kan ikke moralen skilles fra politikken, og dette helt ulikt de normer og regler som gjelder for Staten, nasjonen og demokratiet for øvrig. Staten tillater er fundamentalt skille mellom moral og politikk, ja, oppfordrer til et skille mellom moral og politikk. Ikke slik med makro-og mikronivået. Her styrer moralen og politikken- eller policyen -  i tandem. Og det viktigste: Her motarbeides aktivt et skille mellom politikk og moral. Og dessuten: Big-Tech har muligheter for å utestenge personer på moral-politiske eller etisk-ideologiske tanke-, handlings-  og emosjonelle grunnlag, en mulighet Staten i prinsippet ikke har. For så vidt er media en gjøkunge for og en parasitt på demokratiet. Hvordan takle dette problemet, denne utfordringen? Ved å splitte opp Big-Tech økonomisk og institusjonelt? Hvem har i så fall ansvaret for at dette blir gjort? Hvem tør å påta seg konsekvensene av dette blir en ny lov? Hvem våger å forsvare Big-Tech til siste dråpe – for å si det sånn?

Den nye moralen for Big-Tech er at den står over Statens moral. Staten anses for å være for passiv: Den tillater folk å ha meninger og emosjoner som Big-Tech selv ikke har og som den ikke vil bidra til å formidle.

Hva hvis denne person blir redaktør for et kristent magasin som dekker angrep på «trusfridomen» i andre land, hvis nettopp trosfriheten angripes og hvor annerledestroende blir forfulgt på det groveste, ikke bare fysisk, men også mentalt, kulturelt, juridisk – systematisk fordi regimet som sådan motarbeider kristendommen.

Hva hvis denne personen ikke skjønner noe av hva ytringsfriheten – prinsipielt - egentlig går ut på? Hva hvis han ikke forstår hvor førsteprinsippene kommer far og det livssyn som følger av disse, spesielt i den judeo-kristne tro og tradisjon? Vil han forstå hvor USA’s og vår egen konstitusjon kommer fra? 

Hva hvis han ikke forstår at alle skal være beskyttet av trosfriheten, ikke bare noen få?

Hva denne personen ikke forstår grunnleggende tekstfortolkning? Hva hvis han lar seg styre av snevre politiske hensyn og mer eller mindre flyktige emosjoner? Hva hvis han går sterkt ut til forsvar for et menneske i sitt eget trosfrihetens land som ikke ber om hans forsvar? Og som ikke føler seg angrepet av kritikk? Men som tvert imot forsvarer andre menneskers rett til ytringsfrihet på samme måte som hun selv?

Folk bør vite noe om denne mannen, og de andre jeg nevner ovenfor, for å kunne danne seg mer fasettert bilde, og for å kunne unngå et bilde av dem som gjør dem ensidig «fetert, til ikoner og symboler for den høyeste norm, normal og derfor moral.

Man bør vite at han setter seg i en vanskelig situasjon: Han lett bli mistenkt for å snakke med to tunger, for å være en hykler – og for å være dum, for dum, til å inneha en viktig og ansvarsfull stilling som redaktør for et kristent magasin som påstår seg å servere toppjournalistikk. Og som har støtte fra The Church of England?

Det er synd på denne mannen, og de andre. Han bør spares for seg selv og folk bør bli spart for ham. Det fins mange andre stillinger han kun fylle og hvor hans innsats kunne telle mer for alle verdens forfulgte. Kristne bør velge seg andre representanter enn denne mannen til å representere kristendommen ikke bare overfor politikerstanden i Norge, men også internasjonalt.

Personen representer også pressen eller media, spesielt det kristne media. Han har tidligere hatt jobben som debattredaktør i en større såkalt kristen avis her i landet. Hva hvis denne avisens linje viser seg å ligge på linje med rolle Big-Tech har overfor myndigheter og hvor Big-Tech utestenger toppolitikere fra sin mediale plattform Hva hvis altså den kristne avisen bruker samme teknikk for å utestenge meninger – og personer – på samme måte som Big-Tech nå gjør bl a i USAS, hvor man til og med utestenger president – nå som litt aparte, men like vel ordinær - Trump fra deres digitale plattformer?

Vedlegg: Tajiks kronikk: Spør muslimer om jul:

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua? Publisert: 2. des 2014 / 2745 visninger.

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spurte kvinnen. «Ikke noe spesielt», svarte jeg.

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua?

Kanskje var det med et slikt bakteppe at den godt voksne kvinnen kom bort til meg og ba om råd: «Kan jeg ønske henne god jul?»

Fra hei til god jul. Hun snakket om sin muslimske nabokvinne. De sa stadig hei til hverandre på gangen, utenfor leilighetene. Kunne hun gå fra «hei-hei», til «god jul», eller lå det noe potensielt blasfemisk i en slik lykkeønskning? Hun ville jo ikke si noe galt, eller gjøre naboen sin brydd.

«I prinsippet, ja», svarte jeg. «Innenfor islam er Jesus en viktig profet. Så det er rimelig trygt å ønske de fleste muslimer god jul».

«Men feirer hun jul da?» spør kvinnen.

«Det vet jeg ikke, det er du som er naboen hennes. Feirer hun jul?», svarer jeg.

Hun mumler at hun ikke vet. Hun har ikke spurt, og hvordan er det egentlig med muslimer, feirer de vanligvis jul?

«Det varierer», prøver jeg å si. «En del av venninnene mine som har stiftet familie og har barn i skolealder feirer jul. De vil at barna deres ikke skal føle seg utenfor når alle de andre elevene snakker om hva de fikk til jul. Men de fleste muslimer jeg kjenner feirer det ikke».

Duften av nellik. Kvinnen resonnerer lavt for seg selv at naboen har barn i skolealder, så det kan jo hende at den familien også tenker slik.

«Feiret du jul da du var liten?» spør hun meg.

«Nei, for meg var jul en vanlig dag», sier jeg.

Først er det stille noen sekunder. Kanskje tenkte hun på gode minner fra egen oppvekst, og unte meg det samme. Muligens duften av appelsin og nellik, pepperkaker og kakemenn, følelsen av å pakke opp en presang og lykkerusen over å få et nytt leketøy?

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spør hun.

«Ikke noe spesielt. Hva gjorde du når jeg feiret Eid, da?» erter jeg tilbake.

Hun ler, men virker litt utilpass, helt til jeg forteller at jeg tok litt hardt i.

«Vi spiste pinnekjøtt og kålrabistappe. Mamma brukte mye tid på det, og det er fortsatt ett av mine absolutte favorittmåltider gjennom året, så det var ikke en helt vanlig dag».

Da ler hun hjertelig, lettelsen virker ekte.

Isa og Mariam. Gjennom hele samtalen er hun en blanding av tilbakeholden og frempå, nølende og nysgjerrig. Hun spør om tradisjoner, men ikke om religion. Kanskje er hun redd for å fornærme? Jeg vet ikke. Hun var jo bare hyggelig. Spørsmålene var fine.

Jesus, eller Isa på arabisk, har en sentral plass i Koranen. Jesu mor omtales som jomfru Maria, eller Mariam på arabisk. Ifølge Koranen utførte Jesus mirakler, gjenreiste døde og brakte et guddommelig budskap. Han levde asketisk og var opptatt av sosial rettferdighet. Han fremheves gjennom det livet han levde, som en rollemodell for fromhet og godhet.

Jesus omtales mer enn 20 ganger i Koranen. Til sammenligning omtales profeten Muhammed mindre enn fem.

Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.

Innenfor sufismen nyter Jesus særlig høy status, og sufi-filosofen Abu Hamid al-Ghazali har beskrevet ham som «sjelens profet». Det er ikke farlig å spørre.

God adventstid – og jul. http://www.verdidebatt.no/innlegg/11542315

 Her følger kritikken av Tajiks kronikk:

«Er dette en farse? En harselas? Snikislamisering? Vi har Hadjaia Tajiks kronikk i dagens Vårt land i tankene. Vi har nettopp lest den. Og vi er ikke forferdet. Dette var ventet.

Men kronikken er i skrivende stund ikke lagt ut på Verdidebatt. Vi vet ikke om den blir lagt ut, heller. Vi tar derfor sjansen på å forskuttere med et innlegg, etter å ha lest papirutgaven og der Tajik beskriver og analyserer et møte hun har hatt med en norsk kvinne nå i førjula.

Den norske kvinnen tar initiativet og spør om det er galt å ønske Tajik «god jul». Kvinnen lurer på om hun kan gå fra å si «hei, hei» til naboen sin, til å si «god jul» til vedkommende?

Tajik bedyrer at hun kjenner muslimer som «feirer jul» fordi de ikke vil at barna deres skal føle seg utenfor når andre barn kommer og forteller om hva de har fått til jul. Det hele fremstilles som om hovedsaken for islam er å være moderat, tolerant og tradisjonen i grunnen helt likegyldige med tanke på «convivenzia», fredelig sameksistens.

Man kan spørre: Vet Tajik at noen muslimer på det sterkeste fordømmer julefeiring for muslimer og kommer med trusler mot dem som gjør det? Og at disse muslimene kalles lærde og som påberoper seg å vite hva sann islam er, og dermed også hvem som er kaffir blant muslimene, apostater som fortjener å bli drept?

Kronikkens tone er ikke hatsk. Men den er i hvert fall et aldri så lite og yndig misjoneringsforsøk.

Hun setter vennlig og tilsynelatende saklig opp islam mot kristendommen og sier litt ute i kronikken: -- Se her, dette er islam og dette er hvorfor islam er overlegen kristendommen.

Hun sier det indirekte. Hun er ikke ute etter å støte noen eller støte noen fra seg.

Implisitt: Islam er nemlig bedre fordi islam ikke overtroisk. Muslimer tror selvsagt ikke på eventyret om og det helt irrasjonelle i dette at Jesus skulle være Guds sønn. For det er jo en umulig tanke, at Gud skulle ha hatt sex, og det attpåtil sannsynligvis bare en gang, siden kristne påstår at Jesus er Guds eneste eller unike sønn. (Tajik formulerer det riktignok på en litt annen og mer indirekte og derfor mer «korrekt» måte).

Tajik raljerer ikke over kristne som tror at Jesus sto opp fra de døde etter tre dager på korset. Hun konstaterer at dette selvsagt ikke er tilfelle. Skulle Gud la en profet lide og dø en så forsmedelig død som kristne påstår at Jesus led – i virkeligheten?

Nei, dette blir for mye for en sann muslim og bør være for mye det for enhver kristen. Det får da være måte på overtro. Best å forkaste hele kristentroen og det jo før jo heller.

Nei, dette står seg ikke for en opphøyd Gud. Han kunne ha forhindret det. Allah er ikke en ondskapsfull sadist med sine profeter. For Jesus var en profet og dermed også Guds talerør, eller var det Allah’s talerør og budbringer?

Tajik presiserer ikke. Hun lar spørsmålene henge i luften. Og dette i seg selv skal holde som benektende svar, bekreftet av islam selv. Jesus var selvsagt en av Allah’s mange profeter. Ikke den kristne, treenige guds profet. For Allah kan ikke være 3. (Hun vet ikke at Koranen forveksler triteisme med treenighet og at Koranen da faktisk ikke er noe angrep på treenighetslæren).

Hva om det fremgår i Koranen selv at Jesus Kristus var Gud? Hva om det fremgår i samme bok at Jesus kunne vekke folk opp fra de døde?

Hun – den norske, uvitende kvinnen hun snakker med i kronikken – snakker om tradisjoner, ikke om religion, skriver Tajik.

Men skriver Tajik om religion selv? Å, ja, Vær ikke i tvil om det. Hun «kan» sin Koran, sin islam, men hun har tydeligvis ikke gått i dybden, tatt for seg de virkelig harde spørsmålene.

Hun nøyer seg tydelig med å ha et overflatisk forhold til dypere dogmatiske spørsmål.

Og hun som anbefaler at mulige muslimer terrorister bør studere mer i Koranen?? Hun burde kanskje ta seg et dypdykk selv. Kanskje finner hun mer interessant litteratur om islam i et norsk nonnekloster enn i en norsk moske.

Hun burde selv følge sitt eget råd og begynne på fordypningsstudiet. Men det tør hun vel ikke. Noen kan ha visket henne i øret at det bør og må hun da heller ikke gjøre, for Allah og profetens skyld. Det kan nemlig dukke opp spørsmål ut fra Koranen selv som ville ha forbløffet henne og kanskje fylt henne med hoderysting og kvalme. Alt annet enn klare svar, som hun kanskje forventer - annet enn på et helt overflatisk nivå.

Nei, da er det er bedre å holde seg til tradisjonen og islam som et kulturuttrykk blant mange, og hverken bedre eller verre enn noe annet utrykk, rett og slett. Det er i hvert fall det man får inntrykk av, det inntrykk hun kanskje forsøker å spre. Islam fremstilles som ufarlig, islam er bare en serie helt ufarlige seremonier man ikke skal stille spørsmålstegn ved eller forsøke å finne ut av på et dypere plan.

Islam er ritualer eller vakre og sunne praktiske leveregler og gjerninger som kan sikre den troende for evigheten i Allah’s paradis.

And that’s it! Enjoy. Du kan risikere å bli «frelst»! Ta skrittet fullt ut! Overgi deg! Underkast deg og bli født på ny av en annen og fremmed gud du ikke visste eksisterte, men som nå kommer deg til unnsetning, i dette tilfelle via Hadjia Tajik selv, arbeiderpartist og formann eller leder i Stortingets justiskomite.

Er det ikke smart? Den norske kvinnen reduseres til et uvitende fjols, et foraktelig menneske, underforstått, men av tonen i kronikken fremgår det at dette fremfor alt er mer en koseprat enn et møte der alvorlige og fundamentale ting tas opp. Møtet skjer på overflaten og kan ikke bevege seg under, inn i den virkelig farlige materie, islams essens, islams iboende mørkesider. Til det er den norske kvinnen for – la oss si – uinteressant.

Det er tydelig at Tajik – og islam – vet best. Det lyser klart frem av hele kronikken. Derfor denne overbærende og nedlatende tonen overfor den norske kvinnen.

Kanskje denne kvinnen er redd for å fornærme noen? spør Tajik. Men Tajik vet ikke, men hun vet hvordan slike kvinner skal behandles. Hun forsikrer leserne om at kvinnen bare jo var hyggelig. Spørsmålene var fine. Men hun sier ikke at hun finner kvinnes spørsmål virkelig interessante. Hun «vet» at islam har de korrekte svar på forhånd. Hun sier ikke at kvinnen ikke forstår at Tajik driver misjon overfor henne. (Sååå dum vil hun ikke fremstille henne).

Kvinnen skal derimot oppfatte at islam har sjarm, er ufarlig, er tiltrekkende, er fornuftig, ja, kort og godt bedre, og helt ufarlig: Bedre enn kristendommen og mye, mye mer å foretrekke. Som om det skulle dreie seg om et livssyn man ikke vet man har, men som man nå med Tajiks lille, hjelpende ånd – unnskyld: hånd - skal finne frem til er islam og ikke noe annet.

Islam will prevail.

Antakelig er imidlertid denne kvinnen for dum, redd og overflatisk til å ha en seriøs samtale med. Hun avskrives som hyggelig. Hun har «fine» spørsmål. Men noen seriøs dialogpartner er hun ikke. Tajiks kronikk oser av falsk medlidenhet med sitt offer. Hun fremstilles som en helt vanlig kristen dame, uvitende, naiv og potensielt farlig, og som islamofob, en diagnose Tajik riktig nok ikke setter der og da, men som man kan ane spiller med som en avgjørende faktor i bakgrunnen. Tajik beskriver klokelig sykdommen konkret, men uten å nevne den ved dens rette navn.

Tajik har sannelig gjort det lett for seg.

Oppskrift: Finn en uvitende norsk litt eldre og litt usikker, men nysgjerrig kvinne, eller et «håpløst» mannfolk og gjør narr av dem ved å fremstille møtene med Tajik som en beleilig koseprat, - og vips, så har ikke bare Tajik lykkes, men islam har vunnet på kjøpet»

Nå et par ekstra-tekster som kan bidra til en viss ekstra lyssetting:

Lar norske, kristne, redaksjoner seg presse av islam?  Av Terje Ole Finne. 

Hvor dypt stikker frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker uroen i visse kristne redaksjoner? Og hvilket utslag gjør så denne frykten og denne uroen? Vel, i noen sammenhenger medfører den svært ubehagelige konsekvenser for de som står utenfor, men som blir invitert inn på redaksjonenes debattsider, jeg tenker her på Vårt Land og på Dagen.

Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» -  og de som støtes ut i kulden. Og her vises ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv skal kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad. Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud om for fremtiden?

Det synes å være etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross for at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan man nå enn formulerer det. Man vil så gjerne fremstå som romslige demokrater, som veldig liberale og forståelsesfulle, man bedyrer å forsvare ytringsfriheten og mangfoldet, ja, man fremstiller seg selv som toleransens sanne beskyttere. Eller toleransens apostler.

Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold som viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet, liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i, gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.

Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt» til å forsvare, så å si med alle midler. Noen vil simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante ofte ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir totalitært illiberale.

Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.

Det synes å ha etablert seg en underforstått felles lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå, redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre mer eller mindre bevisst. Det virker som om de har inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de skal forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller støttes.

Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller utfordret. Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei, de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre, kritikkverdige intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt med en egen evne til også å se farlig motstand også i selve utformingen av eller estetikken i det som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt formulert ses på en trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner mistenkelig mye i en «jeg er bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.

Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne når saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte denne personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke har bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt seg, bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra til å styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i seg selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og knebler – for alltid.

Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene vet at de kan regjere – herse - suverent. Og: Det hjelper nemlig ikke å ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det er å fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».

Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form av direkte personangrep på «klageren» uten at klageren har mulighet for å bruke den tilsvarsrett som media ellers ser seg bundet av. Slike begrunnelser kan komme i form av ville påstander og beskyldninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver, part i «saken» eller ikke. Her er det «redaktørens» subjektive meninger i full prakt som slår igjennom, han kan ikke stilles til ansvar, han kan gi seg selv rett om han aldri så mye tar helt feil. Den utestengte sitter igjen forsvarsløs og med et stempel på seg som han ikke engang får mulighet til å forsvare seg imot. Særlig ille er jo dette hvis «redaktøren» så lar personangrep blir stående på avisens forum uten at den utestengte har noen mulighet for å forsvare seg.

I eksemplene nedenfor vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som gjerne vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv ikke ville ta. Når det er kommet så langt, er det neppe en overdrivelse å si at redaksjonen har latt seg styre av et slags klamt «godhetstyranni» som de selv ikke er i stand til å gjennomskue funksjonen av.

Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å holde ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser på det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og krefter. Som vi er blitt gjort oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes islamofobi, - en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe om, men at redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten for aktivt å risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes nokså opplagt. I seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner som slik risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn den de selv hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.

Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med rette – at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme hva som kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene selv, ingen andre.

I og for seg er jo dette et prima prinsipp, men går det etiske grenser for hva man kan tillate seg å foreta seg overfor deltakere som deltakere på debattsidene, hvis deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha brutt hverken folkeskikk eller debattforumets egne retningslinjer?

Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som ikke på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å ha brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller straffes for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller diskriminerende ytringer ?

Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten, men at det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også Dagen.

Innlegget her vil forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke lite frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det ut for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.

Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra, ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår islam og kritikk av islam.

Det må her også nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike slag ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å si opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men det fins flere konkrete eksempler på skremmende holdninger fra visse arbeidsgiveres side. Næringslivet og organisasjonene synes å gå i takt når det gjelder ikke bare å være på vakt over «alternative» stemmer. Man synes å ha synkronisert seg i en slags kollektiv angst og utrygghetsfølelse for å slippe til og integrere disse stemmene. I stedet venter utestengelse og forsøk på isolering, ja, dehumanisering.

Hva skyldes det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av det politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig islamkritkk, ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det synes som om det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som konstituerer redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette om liten selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å se realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og tøyd seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå. Nå skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere seg fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på tingene og alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være mer redd for å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle maktposisjon tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og selvstendig grunnlag forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og praktisk grunnlag for best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv at dette er et tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til det levende demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss har jobbet for å realisere.

For det kan ikke flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig kritikk. Det må ligge politiske prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan så i sin tur resultere i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som kun tjener til å svekke kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel for islam, (se under).

Man skulle ikke tro at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg, at altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens bekostning. Det skumle med dette er at redaksjonene henger seg på en trend de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det går prestisje i dette å ville gå i bresjen for «den rette og høye moral», slik redaksjonene i høye ordelag forsøker å beskrive seg selv.

Menneskelig angst og forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg etter, og da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis. Resultatet er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under konstruerte motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen »stråmann» fins. Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye seg med det jeg beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre og som kan bidra til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.

Jeg begynner med et innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet:

Jeg ser at Vårt Land nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert. Tvedt går, som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i lederartiklene i bl a fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden 2002-2015. I Vårt Land finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam som religion eller politisk ideologi, som Selbekk skriver.

I seg selv er jo dette besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I stedet er hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest på prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel islamkritikk.

Jeg vil her bare trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på hvor hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig reaksjoner på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan utvikle seg til pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av enkelte aktører på denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange andre analoge tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi har i vente.

Eksemplet kan tjene som kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan utarte og hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er enig med og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte motiver, dvs frykt for ikke å handle politisk korrekt.

Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en del kritiske momenter i kronikken.

Dette innlegget ble etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte godt hvor irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen reagerte, dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter starten ble en yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter, spesielt humanister og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var verdt til å kritiser spesielt kristendommen. 

Kjente personligheter, som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige bidragsytere til denne utviklingen.  En av de mest aktive var avisens egen «yndling», legen, forskeren og ateisten Morten Horn, som man ut fra aktivitetsnivåets omfang skulle tro hadde fri og uforbeholden tilgang til spalteplass når det måtte være og om hvilke saker eller agendaer det så enn gjaldt.

Tajiks kronikk gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre, norsk dame og forklarer denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen dikterer om hvem Jesus er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten osv.

Som vi vet, tror ikke muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere tvert imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.

Avisen erklærte selv uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av Tajiks kronikk lå «innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i utgangspunktet ikke noe å bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.

Men så kommer altså Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren av kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig oppfattes som noe personangrep på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å fremlegge sitt anliggende på ble berørt.

Hele «saken» illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.

Det ligger en amperhet i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet for å etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk eller ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».

Det ble i flukt med dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med at han vil slutte å skrive i avisen hvis ikke forfatterens innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.

Horn mente at forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri – selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og forsker).

Tajik selv, derimot, kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha ytret seg om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller for hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.

Horn kunne da heller ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle seg krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes Morken - kom da heller aldri med noen antydning om at kritikken i seg selv skulle gi grunn for Tajik til å føle seg krenket.

Johannes Morken etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.

Det som er verdt å merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger angående innholdet i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en «prosess» som i seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører å la seg presse.

Eksemplet over kan tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk observasjoner og analyser.

Man kan trygt si at Selbekk har sine ord i behold når han skriver:

«Han (Tvedt) oppdager faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av Midtøsten».

Tvedt sier: «– Kirkens dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å gjøre, og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke, og hvor kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet som islamofobi, forteller historikeren til Dagen».

Det som her sies om DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at islam og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det store og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke personen Hadja Tajik.

Avisen Vårt Land skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme sine flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt når avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det «mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren, Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk på å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har trukket seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra til å gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og dypere innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.

En annen renommert aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig nok tror på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det han henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske lære.

Avisen behov for å fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger - og sannheter så vel som løgn -  i dagens samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt ettermæle.