«Nei til islam» som navn å en privatblogg, må være et av
de dummeste navn på en blogg jeg kan tenke meg. Jeg har tenkt på å skifte
navn, uten å bytte identitet, lenge nå, men jeg må innrømme, jeg vet ikke hvordan
man gjør det, og jeg har ikke tid … til slikt. Det får stå sin prøve.
Tenk deg: Har du none gang hørt en politiker si «Nei til islam»?
Ikke jeg heller.
Heller ikke engang politikere og talmenn for forsvaret i Israel (IDF), sier noe slikt, ikke på vilkår. Man snakker om Hamas, ja, som om Hamas ikke hadde noe med islam å gjøre. Man innrømmer vel for seg selv at man ikke kan si nei til islam, og heller ikke forandre islam, og heller ikke «utslette islam», for det er lettere å ta noe konkret, noen man kan forholde seg til, tross alt. Om Hamas gir det derfor akutt mening å snakke om «Nei til Hamas».
Men stadig flere klarer ikke en gang å si det, her i Vesten i dag. Vi hørte at til og med den uskyldige, søte, snille ungen Gretha Thunerg heller ville si se Israel slettet av kartet. «Nei til Israel» er blitt helt OK. Men ikke «Nei til islam».
Vel, dem om det.
Ve hører dem imidlertid si «nei til terror», «nei til urettferdighet», «nei til rasisme og diskriminering», «nei til mindre toleranse» og «ja til mer mangfold og mindre klimaøadelggelser»?
Vel, du vet …
Men se disse:
https://www.jns.org/islamism-vs-the-world/
https://www.israelnationalnews.com/news/378976
https://www.frontpagemag.com/57-of-us-muslims-believe-hamas-atrocities-justified/
https://www.frontpagemag.com/hamas-and-fatah-explain-what-their-war-against-israel-is-all-about/
https://www.frontpagemag.com/its-islam-stupid/
Nå litt fra karismamiljøet pr excellece i Norge, fordi det
inngår i helhetsbildet, fordi her bes det til fordel for Israel og for Norge,
både folk og fe, holdt jeg på å si:
En NorgeIdag redaktør deltok i kveld på Visjon Norge der
det var hengt opp tre bannere med bl a følgende tekster hentet fra Skriften, på
initiativ fra Inger Hanvold, kona til Jan, som ser ut til å bli mer og mer
aktiv «on stage», i mannens midlertidige fravær:
Rop til meg, jeg vil svare deg, og jeg vil forkynne deg store og ufattelige ting som du ikke kjenner …
Stå opp, rop høyt om natta, når nattevaktene begynner …
Herrens herlighet går opp over deg …
Så langt bra? Vel, det blir mye bønn, i form av rop og
tungetale. Aggressivt. «Vi tar autoritet, vi befaler, løs ut gislene, Herre … «,
det blir vondt å se på og høre på. Her trer det kultmedlemmer til, som på
kommando eller på invitasjoner av Inger Hanvold, som regiserer det hele og gjør
seg til sentrum i Herrens navn, selvsagt.
Det blir nesten uutholdelig.
Trine spiller for anledningen piano og synger duo med en
annen kjent sangartist. Hun stemmer inn med en lengre bønn, og Israel er i
fokus, Guds utvalgte folk, jødene. Overå Hansen begynner å gråte, tørker seg på
kinnene, (nærbilde) Det er alvor, hun
overdriver ikke, hun er dypt seriøs, men så kommer det:
-De ble angrepet og drept (av Hamas) kun fordi de er jøder …
Det kommer kontant. Som om ordene i seg selv ikke tåler en
utvidet horisont. Her skal det være ferdig snakka. Det er kun fordi de er
jøder, ikke for noe annet … ikke for noe som helst annet?
Som om dette skulle være hele forklaringen en gang for alle.
Men stemmer det? Jo, da, til en viss grad, men det hun skyver unna og ikke
nevner er at Hamas tror på Allah. Og det har, for ikke å si alt, svært veldig
mye med angrepet på jødene og Israel på Gazastripen. Allah.
Hva kan det komme av at så mange kristne skygger av banen
når spørsmålet kommer til Gud og Allah? Jan Hanvold selv har uttrykt seg svært
skeptisk til islamkritikk, i hvert fall på kanalen hans. I grunnen viser dette
en stor brist, eller feighet, i forkynnelsen. Amen. Hanvold
Ellers: Musikken og tekstene er pinlig banale. Kjedelige,
gudsjammerlige. Stemmene i seg selv er imidlertid vakre: «Vi opphøyer deg, vi
strekker våre hender» osv til akkompanjement av Trine på piano. Hun dunker
eller hamrer inn, simple akkorder som gjentas og gjentas, klimprer i vei, suggesivt
monotont intrumentalt og tilnærmet frivillig, ser det ut for, og fromt, men litt
avspiritualisert, rent faktisk, men alvoret er der, i hvert fall det forretnigsmessige
alvor, - for her dreier det som om show og PR, slik nå jeg engang ser det. Her fins intet spor at det virtuose. Tekstene
beskriver hva de troende gjør, eller forventes å gjøre, åh, så hellige vi er, vi kristne, det er svært lite egentlig fortelling om hva frelsen innebærer utenom
dette. Og om hvem Frelseren er, som prinsipielt eksistensielt poetisk uttrykk.
Det fins ikke gode, gamle og inspirerende salmer, fra statskirketiden. Hva slags
kristentro er nå dette? Så og høste. Israel er Guds land og frelsen kommer fra
jødene. Er det så enkelt?
Vi presenterer en del av presentasjonen på scenen, for
anledningern. Inger Hanvold og Svein Lindset leder an fra podiet, lokalet er formet som et amfiteater, jeg ser ikke
mange der, men dette skal være opptakten til en serie programmer hver søndag
fremover, på «kommando» fra Inger selv, vil vi tro, i og med at hun har fått
det fra Gud, se under. Hvis dette kjøret fortsetter i samme spor, varer det ikke lenge, er
jeg redd. Det blir for platt og amatørmessig, unnskyld utrrykket. En for meg helt "ny" person inntar scenen. Det kommer en lang, sår bønn, nærmest en befaling. Hun traver rundt på scenen. Intens og oppkavet, en strøm av tankekjør, høystemt, nesten i fistel. Bønn som rop, helt etter programmet. Ikke lett å kopiere. Det virker som en svett presentasjon. Men ikke klinisk hysterisk. En sammenhengende strøm av i og for seg logisk rasjonalitet, men anmassende, opphisset, - det skygger for alvoret, bekymringen og det eksistensielle dramaet under. Trist.
Lindset: … men det som er det viktigste det er vi setter et fotavtrykk for vår nasjon, fordi atte, nå er det nokså labert i «da naturlega», ikkje sant? … men me e jo bærarar av lystet …
Ja, sier Inger
Det kraftfulla lyset og da lyset skin starkare og starkare på samme tid, når det bli mørkare, og då blir det på ein måte makt i bønn.
Amen, sier Inger, - Det har vi, vet du, vi har rett til å be, sier Inger oppglødd, på stigende stemme, så om du bor i nærheten, vet du, så kan du sette deg på trikken eller sparkesykkelen, og så kommer du hit, og så er du med, Amen. Fordi vi er i Møllergata 28, og så skal vi bare være med å be og prise Herren (med lyst og lys i stemmen), Amen, og så har vi fått to herlige damer, amen, på sang og musikk og lovsang og det er … det er bare så herlig, for vi bare begynner med å lovsynge Gud, litt, og ...
Lindset: Amen
Inger: Og så blir dere med å lovsynge og du som forventer at vi skal be for deg der hjemme, så i kveld er du invitert på bønnemøte,
Lindset: Ja
-I kveld så ber vi for nasjonen mot mørket, vi ber for at Norge virkelig skal våkne …
Lindset: Og så var det så fint at du som ser på, du kobler deg på hjemmefra, ikkje sant …
-Ja, ja
-Du kobler deg på de bønnetemaene som me har, når det gjelder vår nasjon, sant? Og husk på at alle, den enkelte sine behov, er dekka, når me ber for Norge …
-For dette her er ikke personlig …
Nei …
Kanskje på slutten av kvelden vil vi kanskje løfte opp de som er på tv. Sånn at vi kanskje kan gjøre det, men nå skal vi be for alle de der ute, som ikke vet engang at man ksn påkalle Gud og at man kan rope til han, og ta fatt i … vi må faktisk be, så skal du få, og, står det også, let så skal du finne, sier Jesus,
Ja …
Bank på så skal det åpnes, for det er Matteus 7 7 …
Lindset: Og så er lovprisingen veldig viktig, for å trenga seg inn på han, for å oppleva nærværet …
Ja …
Og glømma alt som er rundt oss, for å få fokuset, bare la ditt blikk være festa på hans ansikt, og så bare overgir vi oss, sant, for det at nå me bare legge alt til sides, så Herren får sjans til å komma, så at me ikkje er opptatt av mange greier nå, men å handla ... Herren, ha et personlig forhold til Jesus, samtidig som me løfter opp vår nasjon.
Inger: -Amen, og så at vi virkelig søker Gud, at vi skal rope til Ham, jeg fikk disse tre bannerne, det var på … og da bare kom det her, at vi skulle ha med disse bannerne, … fordi ditt lys kommer opp over deg, vi skal virkelig be over Norge, amen, og så for hver enkelt, alle dere der ute, alle dere som kanskje ikke er vant til å rope, kanskje man bare er vant til å be en bønn og så slutte man og så går man vekk, så når vi ber, så må vi forvente at han faktisk svarer oss …
Ja.
Og da kan vi ikke gå vekk fra bønnens tilstand, fordi inne i det bønnerommet, må vi bli inne i den atmosfæren, ikke sant? Så rop på meg og jeg vil svare deg … oh, jeg gleder meg allerede …
Lindset: Og nå har du tatt to av desse her bibelversene, Inger, og det er klart at det tredja, … kan ikkeje du ta det, så skal eg seia noe om det for det atte det talte veldig sterkt til meg, da du fikk meldinga for nokre daga si, og du viste meg … men bare les det om igjen, du … og så ska eg sei noe om det, som Herren talte om …
Inger: Ja, det skal jeg gjøre: Stå opp, rop høyt, løft dine hender … osv.
Lindset: Ja, og dette er et ypparleg vers, å praktisere for våre, våre bønnebarn, … du er kanskje blant dei som har sendt inn, og dette er et vers for bønnebarn, sant, og her står da at me må kjempa for våre bønnebarn, me må kjempa for at våre barn som sultar, så er i mørket, som faller utenfor, at dei blir dratt inn igjen, for Herren, han, står og speide etter bortkomne søner og døtre …
Inger: Amen, og det er helt sant. Vi skal få et virnesbyrd, vi har en dame med oss, som virkelig lever, jeg vet at hun lever virkelig inne i det bibelverset, for det er bare, fordi Gud. Det tenker jeg på Svein, at mange bare ber en stille bønn, og hvis du sitter på bussen, så må du kanskje be en stille bønn, eller … du er på jobben, du kan ikke rope da … ?
Eg kan be høgt, jeg og, vi er så priviligerte, vi kan rope til Gud vi, halleluja, og det skal vi gjøre, for det er det som er tingen, altså, vi roper til Han, så svarer han, du bør ikke skrike så høyt, jo, noen ganger som må vi det, og andre ganger kan vi bare takke til Gud og prise Herren, og, (sagt kameratslig og bekymringsløst, liksom), amen, eller hva tenker du, … så nå skal dere få prise Herren litt, og så kommer vi tilbake igjen (ler litt, vennlig og begeistret) …
Lindset: Vi bare oppfordra dei som sit hjemma, at di bare kobla seg på, Inger, de er ikkje sikkert, og eg kan heller ikkje alle sangane, sant, men me koblar oss på og så lar me drivkraften bli forløst ved den hellige ånd i våre liv, sant, sånn at me komme inn i detta her, for me skal inn på dybdene, sant, me skakje bara pirka litt i overflaten, men me skal inn på dybdene, dere, så kan du ikkje sangane, så ikkje fortvil, bare la Herrens nærvær, den atmosfære som på ein måte sive ut i de tusener av hjem i kveld, og være ein del av den atmosfæren, du er i, i kveld, i Jeus navn.
-Jeg ser det for meg, jeg ser at dere bare legger vekk alt …
Ja.
… enten det er kaffe eller sånn, og så er dere med, men noen må bare ha en kaffe, … men glem, så alle forstyrrelser blir borte, så vær sammen, så får vi et bønnemøte og så skal vi se at det ikke ... begynner å skje noe, at Norge faktisk våkner opp …
Lindset: -Og ja, så er det en ting til Inger, dette med … for det noe med det, en enhet, vi må be om noe, og la en strupe her og en røst der, sant, vera en basunens røst, i kveld, og desse søndagane, for me trenge atte vår røst lydar, så et vekkopp rop, øver vår nasjon …
-Og du vet, for noen år siden, så kom det en … og han sa: Du skal har bønn på TV ! og jeg tenkte, nei, det går ikke, men i kveld er det bønnemøte, og nå var det bare sånn, Gud sa bare, gjør det, amen, og vi kan gjøre alt, fordi dere er med, amen, fordi det handler om landet vårt, for vi kjenner ikke timen, vi vet ikke hvilken stund i, i landet vårt, og det neste vi vet, det er at det er barn som faller om av sult, ikke av sult på brød … men av sult på Guds ord, av rammer, kjærlighet, av strukturer. Av orden, av … som gir barna trygghet, det er mobbing, det er hat, det er dop over alt, … kokain, overalt, det er helt crazy, ikke sant, det er helt sykt, det fins ingen rammer, det er ingen ting, … så klagesangene her, det er noe vi trenger, å rope, og det er helt sikkert at det fins så mange de ute som er så frustrert over hvordan det går, og da, amen, og da snakker vi, og det er kanskje det viktigste av alt, barna våre, framtid … oldebarnas framtid, dette skal være et sted hvor vi skal leve, Gud har reist opp denne nasjonen, amen, nå er vi på ei inn i 2024, og det er tusen år siden Olav den hellige bøyde kne … så gå ned i kne nå (henvendt til artistene), går det bra?
Lindset og Inger går ned på kne for å be, og de to følger etter.
For da var de på Moster, og han sa, fra denne dag skal vi bøye kne for Kvitekrist, amen, og at landet skal ha en kirke i enhver dal og hver bygd, amen, og nå ber vi for det samme, så vi bare ber … at de tusen åra skal bli til de neste tusen åra …
Lindset: Hellige Far, vi bare takkar deg, for at me kan få lov til å koma fram for nådens trone, me er eit heilt land, Herre, eit heilt land, et fedreland, landet som du bragte ditt ord til for tusen år si … det er liv i den flammen, og måtte den ilden og den flammen brenna sterkare, og måtte me som dine barn, … måtte me verkeleg være eit lys og eit salt… og vera eit vekkerop for vår nasjon, takk for at du vekke oss Norge, i ei tid som denne, du … troens barn, sønner og døtre, vår søsken, takk for at du vekke dem opp, Herre, … takk for en ny ånd av ydmykhet, ,,, takk for at vi omvende oss fra ville veier, og så tala med ut troens ord, gjennom bønn, i Jesu navn, me løfter hellige hender, me løfta røsten, og ordet full, atmosfære i Jesu Kristi navn, takk for bønnesvar, for at vi skal dra Norge tilbake til Kristus ...
Nå snakker de begge litt i tunger. Inger har snakket lavt i tunger i bakgrunnen under denne bønnen.
De sier Amen, begge to.
Kommentar: Dumt, søtt, lærerikt og farlig? Gliset til Lindset, og hans velmenende fingerpek og medlidende innlevelse som ikke akkurat er eksplitt tuktende, er i og for seg ubetalelige, men det er også lidelsesfullt å se på. Han virker oppriktig nedlatende, men tror antakelig at han er tjenestevilligheten, vennligheten, røsligheten og tålmodigheten selv. Han virker så glad og lystig, ja, men alt med måte, liksom, som en ekte og lydig lystkarismatiker. Det skal han ha. Han er på vei opp i kulten. Han utsier vel korrekt antall selvfølgeligheter, når det kommer til stykket. Han har fryktelig mye myk medlidenhet i seg, den gutten der.
Hans kone får også plass i rampelyset, hun er sjarmen selv, og
sjarmer med dialekt, hun er flink på «å ta autoritet» og be sykdommer om å
forlate folk, både titt og ofte. Hun, sammen med de andre, ser ut til å være
flinke i tungetale, det skal virke oppbyggelig på den enkelte, profet eller
ikke. Det skal være til behag, for Gud, ikke minst. Man legger bak seg fortiden, og
inntar gudsriket med makt, eller kraft; man får det man begjærer, hvis man er tro
nok, eller tror nok. Man må være født på nytt for å tale i tunger, ifølge Jan
Hanvold, så vidt jeg husker. Men tar jeg ikke feil, utsier de ofte de samme
setningene om att og om att og de samme uforståelige ordene. Det ser ut til virke.
Kanalens spesialitet er å samle inn penger. Det samles inn millioner på
millioner. Det drives på en måte u-hjelp bl a i Moldavia, med fantastiske
resultater. Amen. Nå er visst kanalen i en slags krise. Man håper å høste inn
10 millioner snarlig. Man oppfordres til å så inn, med så mye «du kan».
Se denne før vi går videre: https://www.frontpagemag.com/its-islam-stupid/
En annen kristen kvinne, en professor i kristendomshistorie, skriver nå en kronikk i Klassekampen.
Hun viser til "det voldelige potensialet som ligger i religion". Vi snakker her om Eivor Andersen Oftestad, som skriver dette i et innlegg i Klassekampen.
Hun peker på at Hamas «slaktet dansende ungdom og sovende familier,» under sitt angrep inn i Israel 7. oktober. Hun nevner korstogene og skildrer ufatteligheter begått av kristne.
«Dette var den første store massakren som følge av kirkens anti-judaisme. I Mainz, Worms og Speyer ble jødiske samfunn raidet av de frankiske korsfarere på vei mot Jerusalem. De jødiske kildene skildrer grusomme scener hvor selvmord og drap på egne barn var en bedre løsning enn å bli drept av de vantro,» skriver hun.
Og dette viser med all tydelighet «det voldelige potensialet som ligger i religion,» skriver hun og fortsetter: «Det er, som vi har sett de siste ukene, livsfarlig. Men det har lenge vært underkommunisert i det sekulære vesten.»
Hun peker spesielt på venstresiden som ansvarlg for denne blinde flekken i vår forståelse fordi den har «holdt seg med materialistiske forklaringsmodeller som ikke regner med religiøs motivasjon.»
«Hvis vi studerer historien, ser vi imidlertid at alle religiøse tradisjoner har et selvstendig voldspotensial. … religiøse fanatikere alltid begrunner sin egen voldsbruk med at de angivelig er truet som gruppe. … Samtidig kan datidens teologiske tekster, de som legitimerte gjenerobringen av Jerusalem, best karakteriseres som farlig fanatisme.»
… Hamas sine politiske erklæringer minner henne på disse tusen år gamle tekstene.
… i Vesten, er kristendommen er erstattet med sekularisme. … Store deler av den sekulære verden har vent seg av med å tenke at religion er motivasjon for krig.» Men slik er det ikke i Midtøsten ..
«Akkurat nå er særlig fanatisk islam en ekstrem trussel … Kan det bestialske angrepet som innledet den pågående krigen overhodet forstås hvis man ikke regner med religiøs motivasjon? Det er grunn til å spørre om ikke den sekulære venstresiden har vært blind på det ene øyet.»
Oftestad håper at venstresiden med Hamas’ angrep endelig får
opp øynene for den rolle «religiøs motivasjon», spiller i verdens moderne
konflikter.
Kommentar: Oftestad kommer ikke in på forskjellen mellom Allah og Gud. Hun våger ikke, og det er ikke bare fordi kronikkens anliggende ikke går på akkurat det spørsmålet – det ville ha fått Klassekampens leser til å bryte ut i krampegråt. Kanskje. Eller pur forakt. Jeg vet ikke. Forbannelse, kanskje – den er litt bedre.
Men det Oftestad presenterer er ganske enkelt «målbare» fakta, helt positivistisk, helt nøytralt, uten forkynnelse, i hvert fall hvi man ikke leser dette inn i meningen under ordene. Og hvem kan ha noe å si på det? Hun reduserer selve saken til et verdslig anliggende, det er saken. Noe man kan håndtere, uten å bli skremt, ved å distansere seg fra selve poenget, fra selve eksistensens og kjærligheten og dens logos konstitusjon, eller ikke-kjærlighetens fundament.
Vel, jeg savner ikke bare at venstresiden begynner å ta til seg alle faktaruter om leksikalsk tro og religion. Jeg savner at venstresiden begynne å forstå hva og hvem Gud er, ikke bare hva religion i sin alminnelighet er. De må begynne å forstå at religionen ikke bare er motiverende faktor for voldsutøvelse. «Religiøs motivasjon» er en altfor for svakt og vagt utrykk som egentlig ikke sier noen ting. Det bringer intet nytt og befriende å formulere det på den måten. Det dreier seg om realiteter, ikke om empiri, og det dreier seg om hvilken Gud vi vil ha og hvilken gud vi skal tilbe og prise, og sette vår lit til i all nød og lidelse.
Det er forskjellen. Den store forskjellen. Den dype forskjellen, den helt avgjørende forskjellen. Det er som man kanskje kan spørre seg om: Kjenner hun forskjellen på disse gudene? Og på det ytterst alvorlig i dette spørsmålet, hvis svar man gir på, kommer til å bli helt fatalt, eller helt herlig, for å si det sånn.
Jeg tviler ikke et sekund på at Oftestad har et inderlig og virkelig relasjonelt forhold til den kristne Gud og den kristne tro.
Men det kan være grunn til å supplere en tanke her, se denne:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html
Jeg spør meg selv: Var de islamske angrepskrigene egentlig en protest mot vestlig kolonialisme?
Det er slike spørsmål man skal stille seg i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar