Jeg hørte en gang en
universitetsansatt – jeg tror han hadde tittel av forsker - på et
samfunnsvitenskapelig institutt bedyre fra tavla:
- Det fines ingen objektiv sannhet …
Og så dundret han gravalvorlig i vei med tall og
statistikker og vitenskapelig metode. Studentene var tydelig begeistret, - kanskje
bare midlertidig lamslått - selv om de ikke høylytt applauderte. De fleste gikk
vel noe duknakket hjem eller på kantina etterpå, idet en syndbyrde så ut til å
løfte seg fra deres skuldre, den syndserkjennelse at de hadde trodd at noe
måtte da være sant. De så nok at dette kunne brukes fremover, i klassekampen,
for alt hva det var verdt, og det var antakelig ikke lite. Vi sliter med dette «paradigme»
fremdeles. De færreste aner at det eksisterer og vet ikke noe om hvor det
kommer fra. Det tas for gitt, det er doxologisk, men like fullt et uttrykk for
at de ligger ubearbeidede, usunne eller ufruktbare paradokser i bunn.
Jeg tror få av dem kunne tenke at hvis det ikke fantes noe
sant, så kunne det heller ikke finnes noen løgn. Og forskeren selv, vel, han
påsto jo nettopp at det var sant det han sa, nemlig at det ikke finnes noen
objektiv sannhet. Forskeren trodde nok at dette var en objektiv sannhet. Han
var veldig ivrig etter å legge frem fakta om pengenes innvirkning på lokale
forhold et sted i landet. Han skrev en bok om hvor skjevt rikdommen var fordelt,
hvem som eide hva og hvo mye osv, og
viste til mye arbeid med å hente inn empiri.
Denne forskeren ble mange år senere beskrevet som en demagog
av en tidligere student ved fakultetet. Det kunne høres ut som om denne
forskeren var «avslørt», men empirien ble ikke benektet. Det fins tydelig vis
noe som fortsatt kan betegne som objektivt sant. At ikke alt må være subjektivt
sant, - og derfor vilkårlig og uten rettesnor.
Det er rart med det; universitetsansatte i visse miljøer har
en tendens til å finne seg et område som de anser som sitt felt og hvor de kan
operere fritt, ut fra sin høyst private horisont og interesseområde, alt på
premisser, anerkjente forskningsmetoder. Og der forventer de å kunne boltre seg
fritt, innenfor det området som de in
casu anser som sitt anliggende.
Det forventes innsats av dem. De er villige til å forsvare sin intellektuelle
ære. Og for å kunne sette dem i stand til dette, bevilges det millioner av sårt tiltrengte
kroner. De tar bevisst fagbrillene på. De fraskriver seg ansvar ved å avgrense
sitt tema: På de og de premisser, er følgende sant … eller tilnærmet sant. Vi
kan si: Aldri sant. Og dermed sikrer de at bevilgningene ikke ryker, men
gjentas, år for år.
På den måten foreviger de tid, penger og andre ressurser for
å kunne opprettholde en forskning som selv vet at det ikke finnes noen objektiv
sannhet. Sannheten skapes med andre ord underveis. Men jo flere og tyngre
avhandlingene blir, jo mer komplisert blir virkeligheten, og sannheten blir
sittende igjen i de unge studenters sinn som et stebarn, som i sin tur tar hevn
for dårlig behandling, og som krever erstatning for å ha blitt stilt i skyggen.
Disse stemoderlige stebarna blir så enten sterkt imot eller sterkt for – en
eller annen sannhet. Man kan si at hele miljøet er mer interessert i å konstruere
virkeligheter, enn å beskrive dem, på en objektiv, sann måte.
Det er derfor ikke
rart at Anders Ravik Jupskås skriver som han skriver, ser det han ser og
hører det han vil høre eller ikke vil høre i boken: Ekstreme Europa, fra
2017.
Vi skal plukke en del fra boken og få med oss grunnvinkelen
på fenomenene han anlegger og hvordan han begrunner seg og hva han begrunner og
begrens seg med. (Han vil ikke begrense betydningen av nettopp de
omdreiningspunkt han velger). Det vil forhåpentlig vise seg for en leser at
innfallsvinkelen til stoffet her er nokså smalt fundamentert. Jupskås er ferdigsydd
på forhånd, han beholder pressen buksa fra begynnelse til slutt, for den har
han han lært å holde uklanderlig av mor, eller hvem det nå kan være, kanskje av
universitetslektorer som fortsatt mener at «det finnes ikke noen objektiv
sannhet».
At Jupskås selv og hans arbeide i sin tur kan utsettes for
samme metoder, verdier, premisser og konklusjoner han selv opererer med og på
grunnlag av, virker som en helt fremmed tanke for Jupskås. Men at han er helt
avhengig av det man kalle en grunnleggende verdensanskuelse, og følgelig et
nokså snevert fokus, lyser klar igjennom fra første til siste setning i boka. (Jeg
laar dette med verdensanskuelse, livssyn etc ligge).
Jupskås foregir å tenke og forske fritt, men det han glemmer
er at han tydelig er nesten banalt avhengig av sine «bedfellows in trade». Det
er opplagt at Jupsås tilhører en slags sekt og at alt han skriver og tenker må
ha gått gjennom en eller flere sektlederes nåløye, på et slags abstrakt, men
desto mer hardtslående, gruppenivå, som en garanti mot ikke å bli sensurert
bort på et senere tidspunkt. Jupskås holder seg inne med hegemoner, krefter som trenger oppkonstruerte konspirasjoner, meget
alvorlig sørgmodige «ressentimentister»
på andres vegne, som sitter på de någjeldende emosjonelt og servilt, laugisk sterkt og strengt betingede,
korrekte emosjoner.
Jupskås minner meg om
Sindre Bangstad, de er begge mer eller mindre vage varianter av det jeg
kaller hypermagikere og helt avhengig
av og begrenset av hypemagi, både
personlig og politisk/ideologisk hypermagi,
en «tilstand» de selvsagt ikke er seg bevisst. De kaller det imidlertid gjerne
«vitenskapelig forskning», det de driver på med, (en forskning som altså nå foregir
å være objektiv, eller i hvert fall tilstrebet objektiv, men som – selverklært
- altså ligger langt fra sann i ordets egentlige eller opprinnelige mening, hvor
jo sannhet var det som korresponderte med den umiddelbare virkeligheten og realitetene,
hvordan man nå enn måtte oppfatte alt dette.
Se om den pompøse Se
her om The Rise of Islamophobia av Sindre Bangstad.
Jeg legger inn følgende postering etter å ha lest en
artikkel på SIAN om Jupskås i dag HER
Det typiske for slike som Jupskås og Bangstad er, slik jeg
ser det, at de er så lite villige til å la fienden få komme til ordet. De gjør
seg så trange for nye erkjennelse, så lite fleksible overfor å lytte. De
trenger en fasade, som gjør dem i stand til å se ned på folk, og som hjemler
deres belæringstrang der ingen belæring trengs. De virker begge svært
forutinntatte og lar begge selve forutinntattheten bestemme sitt egetverd, sitt
eget selvbilde, som de selvsagt forsøker å skjule, skjerme og pleie. Sin
beskyttelse og støtte finner de i titler, metoder og kameraderi. De er begge
svært lite selvstendige tenkere. De kan ha oppnådd gode karakterer, men de
mangler likevel det man kan kalle en tilnærmet ideell akademisk eller
intellektuell statur. De har kanskje like
vel status som veldig nyttige idioter
i miljøet, uten at de slår dem hvor lite kreative og selvstendige de er. De
foregir å være åpne sinn og tolerante personer. Men de makter like vel ikke å
overbevise om at de virkelig har sett forholdene på bakken og kjent tingene og de
relle utfordringer på kroppen, slik mange av deres reelle eller innbilte
fiender har, i mye større monn.
Her følger utdrag
fra Jupsås bok, samt ledsagende kommentarer med alternative perspektiver, så
langt det går og er mulig her:
SVP – det gamle agrare partiet Schweizerisch Volksparei –
plasserte seg i 2009 i sentrum på det islam- fiendtlige kartet etter at partiet
var en av hovedarkitektene bak den omstridte folkeavstemningen mot minareter
som fant sted i november 2009. Ved å samle 100 000 underskrifter i løpet
av 18 måneder tilfredsstilte SVP de sveitsiske kravene til en grasrot-initiert
folkeavstemning. Den påfølgende kampanjen mot minareter bidro ytterligere til å
gjøre partiet til en av yndlingene i deler av det høyreradikale og det
høyreekstreme miljøet i Europa. I kampanjen hevdet SVP ar minaretene – som det
fantes 4 av i hele landet – representerte et synlig og tydelig tegn på en
aggressiv og farlig «islamisering» av Sveits. Folk ble oppfordret til å si nei
til flere minareter både på grunn av minaretenes symbolske makt og fordi de
representerer et skritt i retning av økt islamisering. Martin Baltisser,
partiets gen. sekr. uttalte til BBC at en «nei-stemme» skulle tolkes som «en
stemme mot minareter som symboler på islamsk makt». Noen av tilhengerne av
forbudet presenterte dessuten et «sklie-argument»: «Tillater vi minoriteter, er
det bare et tidsspørsmål før vi ser fremveksten av en mer omfattende islamsk
ideologi og et rettsvesen basert på sharialover.
Aller mest oppmerksomhet fikk SVP’s valgkampstrategi.
I typisk høyrepopulistisk stil tok partiet i bruk kraftige
visuelle virkemidler for å nå ut med sitt islam-fiendtlige budskap. En av
plakatene viste en kvinne i heldekkende burka, kun øynene var så vidt synlige.
Ingen kunne se hvem hun var. Hun var blitt «avindividualisert». Sammen med helt
svarte minareter dekket hun for det sveitsiske flagget om med sin røde og hvite
farge representerte et tydelig motstykke til den svarte kvinnen i burka. Foran
kvinnen og flagget sto det skrevet «Stopp» med svarte bokstaver. I likhet med
minaretene og kvinnen i burka, er fargen på ordet svart. Ordet «ja» derimot er
fargelagt med rødt, slik at det å stemme «ja zum Minaritetsverbot» kan tolkes
som ensbetydende med å ta vare på Sveits. Plakatens budskap var såpass
kontroversielt at det faktisk ble forbudt i en rekke byer med den begrunnelse at
den oppfordret til hat og diskriminering av muslimer. Hva som var den reelle
effekten av plakaten i de delene av landet hvor den ikke ble forbudt, skal være
usagt, men resultatet av folkeavstemningen er det ingen tvil om. 57% av
velgerne og 22 av 26 kantoner stemte for forbud.
Valgresultatet kom som et sokk på mange av de liberale og
venstreorienterte partiene. Selv den sveitsiske regjeringen var overrasket og
forsøkte raskt å ufarliggjøre avstemningsresultatet … særlig overfor landets
400 000 muslimer. … Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker stemmer
for å frata deler av befolkningen en grunnleggende menneskerettighet –
religionsfriheten? s ff 20
Geert Wilders:
Mine allierte er ikke Le Pen eller Haider. Jeg er virkelig redd for å bli
koblet sammen med de gale høyrevridde fascistgruppene.
Carl I Hagen, 1997: Le Pen er en motbydelig og renspikket
rasist, som jeg tar sterk avstand fra …
Haider uttalte 2000 at han mente at den danske valgkampen
hadde vært for hard, for rå og umulig å føre en diskusjon om innvandring uten å
gripe til fremmedfiendtlige argumenter …
Siv Jensen: Vi har ingenting til felles med
Sverigedemokraterna … de er noen slags nasjonalsosialistiske sosialister.
Det dreier seg om en kraftig overrepresentasjon blant menn,
de med lavere utdanning og ufaglærte arbeidere. s 25
For Le Pen i
Frankrike: fremmedfiendtlige, tradisjonalistiske høyrevelgere, katolske
fundamentalister, unge autoritære arbeidere og Venstresiden tapte sønner. s 26
I BNP, British National Party, omtales innvandringstempoet
som «en krise» for Englands fremtid. De langsiktige konsekvensene er en
«utslettelse av det britiske folk, kultur, arv og identitet». Disse argumentene
er velkjente på ytre høyre fløy … spesielt at partiet knytter alle mulige
utfordringer til den såkalte «masseinnvandringen», s 29 … innvandringen skal ha
medført «enorme kostnader» …
Når det gir mening å plassere ideologiene på høyresiden er
det fordi alle sammen avviser individuell og sosial likhet, og politiske
prosjekter som forsøker å nå dette målet …
BNP: venstresiden med overlegg bruker utdanningssystemet som
instrument for sosial endring og indoktrinering. s 35
Michael Oakshott:
«politics of faith», «politics of scepticism» - er følelsespolitikk preget av
ønsket om å utvise handlekraft her og nå … det handler om politisk vilje. Max
Weber: Politisk fremskritt for populister er ikke som å bore i hard ved, men
noe som kan oppnås umiddelbart.
Stedig flere forskere reduserer populismen til en slags tynn
ideologisk ramme hvor hovedingrediensene består av glorifisering av «folket» i
kombinasjon med fundamental mistenkeliggjøring av «eliten».
… Det er heller ingen tvil om at bøker som Eurabia av Bat
Ye’or har hatt betydning innenfor den nye
høyreekstremismen
hvor islam og muslimer er den store fienden. Men å anse disse bøkene for
en felles referanseramme er likevel å
trekke det for langt. s 40
I Ungeren har vi
Jobbik, Den ungarske garde, som bel forbudt i 2009. … Journalister i The
Guardian beskrev f eks demonstrasjonene til English Defence League som en
oppvisning i «rasisme, vold og ondartet islamofobi». … Den italienske gruppen
Casa Pound … anser Mussolinis tekster som et verdifullt utgangspunkt for
politisk tenkning. Dette er dagens høyreekstremisme … likhetstrekk med ideer i
tekstene til f eks Hitler m fl s 41
Etnisk nasjonalisme: nasjonen er ideologiens omdreiningspunkt
i motsetning til liberalisme og sosialisme hvor henholdsvis individet og
arbeiderklassen som tradisjonelt har vært utgangspunktet for samfunnsanalysen.
Etnisk-kulturelt fellesskap snarere enn et politisk fellesskap og staten skal
være for det etniske fellesskapet. Ofte vil man ikke akseptere at personer med
en annen etnisitet oppnår like rettigheter som den etniske majoriteten.
Anti-demokratiske: … av to grunner: bare deres egne etniske
gruppe skal ha noen politisk innflytelse, demokratiet er en svak og ubrukelig
styreform … valg gir for mye innflytelse til «de store massene» og demokratiet
verdsetter kvantitet fremfor kvalitet. Folket skal ikke overlates til seg selv.
Autoritær innstilling: … autoritær tilnærming til
samfunnsorganiseringen og ønsket om en sterk stat.
Mussolini: Credere, Obbedire, Combattere … tro, adlyd,
kjemp, i motsetning til frihet, likhet og brorskap. The Authoritarian Personality av Adorno, er preget av å være
underkastende, overkontrollert og upersonlig. s 43
Disse egenskapene har vist seg å henge sammen med
fordomsfulle holdninger og intoleranse.
Rasistisk: Rasisme innebærer at mennesker deles inn i
distinkte raser basert på pseudo-biologiske kriterier. … Nå er det ikke lenger
andre raser som er underlegne, men andre kulturer. … ikke at all kulturkritikk
er rasistisk – langt ifra. Hvis man imidlertid har en svært statisk forståelse
av kultur, er det ikke stor forskjell mellom den tradisjonelle og den nye
begrepsbruken. Hivs kultur nærmest oppfattes som noe medfødt og noe som ikke
kan endres, og man opererer med et etablert hierarki av kulturer hvor noen blir
sett på som mer verdifulle enn andre, er det i praksis ikke noe som skiller denne
kulturforståelsen fra tradisjonell biologisk rasisme. … renhetslengsel … s 45
Fremmedfrykt: Høyreekstremismen er preget av fremmedfrykt.
Han Georg Betz, 90-tallet: Handler om «tilbakevendelse til tradisjonelle
moralske verdier» og beskyttelse av en nasjonal og kulturell identitet som
oppfattes å være truet av ikkevestlige innvandrere». Eksempel: Øyvind Heian for stortingsvalget i
2009: Dersom dagens innvandringspolitikk fortsetter, vil vi etniske nordmenn
bli en minoritet i eget land i løpet av få generasjoner» .s 45
Man kan være rasist uten å ha fremmedfrykt og motsatt …
høyreekstreme forakter «fremmed elementer».
Konspirasjonsteoretikere: (Et siste kjennetegn … ). Å
utvikle slike teorier kan sammenlignes med et lite barn som legger et
puslespill for første gang … man tvinger brikkene på plass, selv om de ikke
passer inn.
… gir forklaring på avgjørende historiske hendelser eller
utviklingstrekk ved å vise til handlinger gjennomført av noen relativt få, men
mektige personer. … onde hensikter, gjør hva som helst for å skjule osv …
Konspirasjonsteorier er de eneste teorier hvor empiriske bevis mot dem, blir
omdannet til empiriske bevis til fordel for teorien. Jo mer slike bevis, jo mer
overbevist s 47
.. særlig frimureriet og den internasjonale jødekapitalen …
holocaustnektelse … mest fruktbart å knytte det til noe såpass konkret som
motstanden mot demokratiet.
Hva er høyreradikalisme?
Høyreradikalisme skiller seg fra høyreekstremisme ved at
den ikke er antidemokratisk eller preget av biologisk rasisme, og at den er
mindre intens … aksepterer folkesuverenitet og flertallsstyre. … moderate
sammenlignet med de høyreekstrem.
De vil bevare en tradisjonsbestemt nasjonal identitet, noe
de mener de andre partiene ikke gjør.
Der høyreekstreme i større grad vektlegger det
etnisk-biologiske aspektet ved nasjonen, er høyreradikale i større grad
tilhengere av kulturperspektivet. De høyreekstremes idealsamfunn er fritt for
andre raser blir for rasistisk for de høyreradikale. Det handler altså om å gi
forrang til den opprinnelige kulturen, fordi enhver anerkjennelse av etniske
minoriteter og tilpasning til andre kulturer og relativisme blir ansett for å
resultere i nedgang og endelig død.
De høyreradikale er også preget av fremmedfrykt som truer
den homogene nasjonalstaten. «Nativisme» - man øsker en dramatisk reduksjon av
antall innvandrere … integrasjonsprosessen vurderes derfor utelukkende som en
enveisprosess, hvor det bare er innvandrerne som er ansvarlige for å tilpasse
seg … ff 50.
Forakten kommer i mange varianter, noen sykeliggjør homofili
… Søren Krarup har uttalt at «homoseksuelle er handikappede fordi de ikke kan
oppfylle betingelsene for et ekteskap og skape en familie».
Geert Wilders
gikk inn for å forby denne fascistiske boken (Koranen). Han har sitert Oriana Fallaci: «Moderat islam finnes
ikke. Og det finnes ikke fordi det ikke er noe slikt som god eller dårlig
islam. Det er bare islam og det er alt. Og islam er Koranen. Ingenting annet
enn Koranen. Og Koranen er religionens svar på Mein Kamp».
Hva er høyrepopulisme?
… Partier som minner mye om de høyreradikale …
Den britiske forskeren Paul
Taggart: Et vanskelig, glatt begrep … men relativt stor enighet om at
populisme henspiller på forestillingen om at de mest grunnleggende konflikten i
samfunnet er mellom folket og eliten. … folket har en bedre forståelse av
samfunnets virkemåte. … at beskjeftige seg med det, der opptager folket, Pia
Kjærsgård i DF.
Målet er å forbedre det eksisterende demokratiet. United Kingdom
Independence Party: «Demokrati først! Vi, folket, skal bestemme».
Pauline Hanson i One
Nation i Australia først ute med å hevde at politikere, intellektuelle og
akademikere representerer «en ny klasse» som tvinger folket til å innordne seg
en ny form for politiske korrekthet, som ville sørge for at skattebetalerne
betalte for aboriginerne, multikulturalistene og en rekke andre
minoritetsgruppe. Den antidiskrimineringspolitikken var egentlig en de facto
diskriminering av ekte australienere.
En annen ide er direkte eller umiddelbar representasjon av
folkets interesser.
Høyrepopulistiske partier ser ut til å bli mindre
populistiske jo større oppslutning eller innflytelse de oppnår. De har en
tendens til å være autoritære med vekt på lov-og-orden, disiplin i skolen og
tradisjonelle kjønnsmønstre). Populister krever mer «sunt folkevett».
Alt ovenstående kan omtales med felles betegnelsen ytre
høyre. ff s 54
Glistrup gikk
langt i å relativisere Hitlers ugjerninger. På spørsmål i 1971 om hvordan hans
eget liv hadde sett ut om Hitler hadde gått seirende ut av andre verdenskrig,
svarte han; Det ville ikke ha vært noen stor forskjell. Hele den myten som er
laget om Hitler, nazistene og tyskerne var noe skrekkelig onde mennesker, hva
er det for noe? … å holde folk ansvarlige for hva som skjer under en krig, er
den rene parodi. Det er bare avhengig av hvem som vinner.
Anders Lange:
Alle som går inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika er forrædere av den hvite
rase. s 72
Jørg Haider i
1996: Wien må ikke bli som Chicago, - les: en kulturell smeltedigel. For Heinz-Christian
Strache var det ikke lenger Chicago, men en utvikling i retning av Istambul som
ble brukt som skremselsbilde.
Bruno Megret i
Front National: Den gamle distinksjonen mellom venstre og høyre er ikke lenger
relevant. Tidligere … handlet den politiske diskusjonen mellom marxister og
liberalere om den sosiale og politiske organiseringen av landet. Men i dag … er
det en ny debatt mellom nasjonalisme og kosmopolitisme, mellom identitet og
internasjonalisme.
Marine Le Pen: … den identitetsdrepende globaliseringen: Det
har utviklet seg til en økonomisk skrekkvisjon, en sosial tsunami, et moralsk
Tsjernobyl (2012).
Jimmie Åkesson i
2013: … ville ikke delta i feiringen av nasjonaldagen på Skansen i Stockholm:
Hvis
nasjonaldagen fortsatt skal feires … med et ensidig
internasjonalt perspektiv ed selvfornektelse og historieløshet som
grunnleggende ingredienser, er jeg usikker på om jeg vil delta fremover …
Filip Dewinter: Multikulturalismen … i likhet med AIDA, svekker
motstandskraften til den europeiske kroppen …
ff 76
Jean-Marie Le Pen
var tidlig ute med å koble en økt arbeidsløshet til økende innvandring … To
millioner arbeidsløse – det er to millioner innvandrere for mye … s 77
Hva kjennetegner de nye partiene:
Ikke fascistiske.
Fra biologisk rasisme til «kulturrasisme».
Populisme.
Gjennom å utnytte det sosialpsykologene Thomas Pettigrew og Roel W. Meertens har kalt «subtile fordommer» i
motsetning til «åpenbare fordommer», skaffer partiene seg et mye større
potensielt velgergrunnlag. Forestillinger om at nye minoriteter truer den
eksisterende kulturen, ideen om uoverkommelige kulturelle barrierer mellom
minoritetskultur og negative holdninger overfor våre «nye landsmenn har ofte
opp mot dobbelt så mange sympatisører som den tradisjonelle rasismen.
… ingen tvil om at det danske partier Dansk Folkeparti er et
utpreget nasjonalistisk parti: « I Dask Folkeparti er vi stolte af Danmark; vi
elsker vårt fedreland, og vi føler en historisk forpliktelse til å verne om
landet, folket og den danske arven». s 81
Le-Pen-effekten
og Fenomenet Haider beskriver disse ledernes betydning for ytre høyres vekst på
80-tallet.
Optimisme, orden og organisasjon ble partiet til Pia
Kjærsgaard i 1995. s 82
Geert Wilders:
Islam er ingen religion, det er en ideologi – ideologien til en tilbakestående
kultur. Jeg har problemer med den islamske tradisjonen, kulturen og ideologien.
Ikke med muslimer. s 85
Lederen av opposisjonen i Polen Donald Tusk hadde stor
suksess med sin kampanje «kjærlighetspolitikk» …
Cordon Sanitaire
– forsøk på fullstendig isolasjon av det nye partier … s 89
Nederlandsk forsker, Sarah de Lange, Fra paria til makt.
Forklarer fremveksten av de overraskende regjeringssamarbeidene ut fra standard
statsvitenskapelige teorier. Mange forhold var til stede samtidig, den
politiske avstand ikke uoverkommelig stor, opptatthet av ulike saksfelt,
mobilisering …
s f 93.
Jean-Marie Le Pen: 1999: konsentrasjonsleirene og
gasskamrene var «det man kaller en detalj i historien». Ble dømt av en domstol
i Munchen.
Det er hevet over enhver tvil at det finnes mye hat og
intoleranse vis a vis muslimer og islam. Så kan man spørre hva dette skal
kalles: islamofobi, anti-islam, anti-muslimene?. … et er ikke bare islam som
blir angrepet, men i aller høyeste grad muslimer også. Vi står igjen med
begrepet islamofobi, uten at dette heller er en uproblematisk term.
Den nederlandske statsviteren og filosofen Marcel Mausen skriver: … helt nødvendig å skille mellom
på den ene siden «akademiske diskusjoner om relasjonen mellom islam og modernitet
og offentlige diskusjoner om hvorvidt islam anerkjenner prinsippet om en deling
mellom stat og religion og på den andre siden «offentlige utbrudd om islam som
en underutviklet religion eller som en voldelig religion». Islamofobi handler om det siste. s 97
Islamofobe holdninger retter seg mot personer som antas å
være muslimer eller mot islam som en religion. Kritikken er særdeles unyansert
ettersom det aldri presiseres om kritikken retter seg mot personer som er dypt
religiøse eller om det gjelder alle som ser på seg selv som muslimer. Det
gjøres heller ikke noe forsøk på å skille mellom ulike retninger innenfor
islam. Religionen, eller den «politiske ideologien», som islamofobene
insisterer på å kalle den, blir dermed presentert som en monolittisk størrelse.
All intern variasjon blir vasket vekk. I motsetningen til den ikke-stuerene
antisemittismen og den fullstendig diskrediterte biologiske rasismen, åpner
islamofobien opp for et angrep på «de fremmede» kan pakkes inn som «kultur- og
religionskritikk». Man snakker ikke lenger om dysfunksjonelle medfødte
egenskaper, men om at de fremmedes kultur er underutviklet og tilbakestående.
Man understreker at muslimene ikke utgjør noen rase, hvilket betyr at
muslimfiendtlighet heller ikke kan være uttrykk for rasisme. Og man utnytter
sekularismens sterke stilling i vesten til å legitimere en konfronterende,
omfattende og unyansert religionskritikk.
Islamofobien har imidlertid muliggjort enda en interessant
retorisk øvelse: Utviklingen av de høyreradikales selvforståelse som
likestillingens og de homofiles ubetingede og kompromissløse forsvarere.
Gjennom å tegne et ensidig reaksjonært bilde av islam og muslimer, kan disse
partiene presentere seg selv som de virkelig progressive og liberale kreftene.
Denne retoriske vendingen kan synes nokså paradoksal
ettersom det alltid har vært – og delvis fortsatt er – nettopp disse partiene
som har frontet et svært konservativt syn på homofile og på moderne
likestillingspolitikk. Men frykten for islam og behovet for å skaffe seg en
større politisk legitimitet har altså ført til at høyreradikale og
høyrepopulistiske partier har gått gjennom en slags kvasiliberal
transformasjon. Allerede på 1990-tallet hevdet politikere som østerrikske Jørg
Haider og italienske Umberto Bossi at islam var en trussel mot grunnleggende
verdier i Vesten slik som demokrati, menneskerettigheter, individualisme,
religionsfrihet og ikke minst kvinners rettigheter s ff99.
Terrorangrepet mot World Trade Center 11. september 2001 er
sannsynligvis den viktigste katalysatoren for en slags alminneliggjøring av
islamofobiske resonnementer. … også EU’s kampanje for få Tyrkia inn i unionen …
samt terrorangrepet i Madrid 2004, London 2005. For noen har disse hendelsene
ført til at «muslim» nærmest er blitt synonymt med vold, terror og religiøs
fanatisme.
Geert Wilders er notorisk fiksert på islam og den trussel
denne «totalitære ideologien» representerer for den vestlige sivilisasjons
fremtidige eksistens. Han karriere er så å si bygget på islamofobiens grunnmur.
… er kjent for ønsket om å forby Koranen i sitt land. s 99
Lega Nord, Roberto Calderoni og Mario Borghezio … uttrykte
støtte til Ander Behrings holdninger. «Mange av ideene hans er gode. Noen av
dem er helt glimrende».
Jimmi Åkesson: Muslimerna år vårt størsta utlændska hot ,
Aftonbladet 19. oktober 2009.
… du kan velge mellom innvandringsbrems fremfor
pensjonsbrems …
FrP nevner aldri islam eller muslimer i sine
partiprogrammer.
Carl I Hagens mange
utspill er dessuten et godt eksempel på at islamofobien ikke begynte 11.
september 2001. Han skrev på slutten av 70-tallet:
Oslo ha dessverre fått en del fremmedarbeidere. Disse
konsentrerer seg nu mer og mer i visse bydeler og begynner å etablere egne
miljøer. En stor gruppe innvandrere tilhører religionen islam, og disse ønsker
nå å bygge en egen moské. Oslo bystyre har tidligere vedtatt å still gratis
tomt på Vaterland til rådighet for et slikt bygg. Vi har imidlertid nå sett
klart demonstrert hvorledes denne religion virker i praksis fra Iran. Maken til
menneskefiendtlig og livsfarlig religion skal man lete lenger efter. Jeg kan
ikke se noen grunn til at denne religion skal få utvikler seg i Oslo og langt
fra at Oslos skattebetalere skal belastes for en dyr tomt midt i sentrum til
formålet. Spørsmålet om å gjøre om igjen det tidligere vedtak vil derfor bli
tatt opp så snart det nye bystyret trer sammen i januar. s 101
Islamofobiens
verdensbilde:
En sentral påstand er at islam representerer en
underutviklet kultur. I motsetning til antisemittismen hvor jødene (ofte) ble
sett som farlige fordi de skulle være spesielt smarte, utspekulerte og mektige,
anses muslimene som farlige fordi de bærer med seg den «mørkeste middelalder»,
som Pia Kjærsgaard kalte det på slutten av 90-tallet. … det understrekes ofte
at vestlige verdier er overlegne islam og den muslimske kulturen.
«Hvorfor er vi redde for å si at muslimer skal tilpasse seg
til våre høyere, bedre snillere og mer humane normer og verder?» spurte
Wilders. «Det som forbauser meg er at islam ligger så langt bak» uttalte siv
Jensen i Aftenp 2010.
Årsaken til det er helt enkelt at islam anklages for å
representere en totalitær tankemåte. Det er først og fremst blant de ulike
utenomparlamentariske bevegelsen slik som EDF og SIAN at man finner slike
påstander … eksempler blant de største partiene på at kjente totalitære
ideologier som nazisme og Stalins kommunisme sammenstilles med islam. Marine Le
Pen går ikke av veien for å beskrive muslimer som ber på gaten som en ny form
for okkupasjon.
Filip Dewinter i
Vlams Belang i Belgia har karakterisert islam som «en totalitær ideologi»
som forakter og ødelegger «våre normer, verdier og levemåte» og «som ønsker å
«kolonisere» Europa».
Siv Jensen har sagt at et forbud mot heldekkende hodeplagg …
«dreier seg å frigjøre kvinner fra en totalitær tankegang» og Carl I Hagen har
trukket paralleller mellom Hitler-Tyskland og islamister: de muslimske fundamentalistene
har «på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden at den langsiktige
planen er å islamisere verden. De er på god vei, de er kommet langt inn i
Afrika og er på god vei i Europa – og da må vi ta til motmæle».
Pia Kjærsgaard:
«et tørklæde og et hakekors» er «nøyagtigt det samme symbol», ff s 104
En rep, for Lega Nord: «islam er et farlig virus».
Særlig sterk er forestillingen om at islam, dypest sett,
forherliger vold og voldelige handlinger. Sverigedomkraterna mener «islam
skiller seg … fra kristendom på flere avgjørende punkter, f eks nå det gjelder
distinksjonen mellom åndelig og verdslig makt og synet på voldsbruk» (Åkesson).
Kjærsgaard: «islam i sin grunnsubstans … er en
voldsforherligende religion», 2010, debattprogrammet DR2.
Per Willy Amundsen:
«islam er ikke som alle andre religioner: Verdiene vår sivilisasjon bygger på.
som ytringsfrihet, frihet for enkeltmenneske og likestilling, er på
kollisjonskurs med islamistiske holdninger».
Gjennom slike resonnementer blir islam presentert som en
åpenbar trussel mot de relativt kvinnevennlige, tolerante og frihetsorienterte
skandinaviske samfunn.
Motsetningen mellom islam og kristendom brukes også for å
tegne et bilde av langvarig historisk konflikt. Åkesson snakker om «1400 år med
krig og motsetninger mellom islam og det kristne Europa.
I Italia ble det fullt oppstyr når parlamentet vedtok å
fjerne et maleri av slaget om Lepanto i
1571 (hvor den ottomanske flåten ble nedkjempet av kristne styrker) fra
parlamentet. Den allerede omtalte Borghezio ble rasende og hevdet at
avgjørelsen var «et angrep på landets kristne identitet» fordi bildet var en
viktig påminnelse om «seieren til et kristent Europa i møte med en muslimsk
invasjon».
En annen forestilling
som har akselerert de seneste år er at det ikke finnes moderate muslimer. Stadig oftere argumenterer de italienske
høyrepopulistene for at det ikke finnes noen moderat utgave av islam og
islamisme. s 105
Hvis man antyder at denne distinksjonen – altså mellom islam
og islamisme – ikke lenger gir mening, sier man strengt tatt samtidig at de
fleste som tilhører islam har i det minste et iboende potensiale for å være
ekstremister.
Høyrepopulistene ser
det slik at muslimene rett og slett ikke har lyst til å la seg integrere. Denne
påstanden bygger på at muslimer egentlig forakter det vestlige samfunnet og
verdien vårt samfunn bygger på.
Kjærsgard tas som eksempel: … hovedsakelig muslimer som ikke
ha noen som helst vilje til at blive en del af danskheden. … de kommer med
forakt for alt vestligt, for alt dansk og for alt kristent.
Høyrepopulistenes løsning på «islamiseringen»:
Stadig fler av partiene snakker m farene ved at Europa sakte,
men sikkert blir «islamisert». .. Fortuyn og Wilders er helt fanget i dette
verdensbilde.
Siv Jensen: …
kravene kommer og de kommer i tur og rekkefølge: Halalmat i fengselet. … Vi
skal ikke godta krav om egne fridager av religiøs karakter. Vi skal ikke godta
at enkelte skoler i Oslo nå har separert gymundervisningen og
svømmeundervisningen av hensyn til kjønn. Vi skal ikke godta det, fordi det er
ikke integrering. s 107
Islamisering er ifølge høyrepopulister ekstra vanskelig å
stoppe på grunn av en pågående demografisk endring av Europa. Sagt på en annen
måte: muslimene er snart i flertall. … for høy innvandring, fødselsratene. Iflg
Åkesson vil store europeiske byer inkludert Malmø antas å få en muslimsk
majoritet i løpet av noen tiår.
De etablerte politikerne kan man jo ikke stole på. De er
enten blinde, naive eller forrædere i møte med islam.
Wilders i 2005: Innvandring fra islamske land må forbys.
Martin Henriksen: Vi skal arbeide for at innvandringen fra muslimske land kan
komme til null. Wilders: «Jeg vil rive ned moskeer … jeg skal være den første
til å komme med sement og murstein og stenge de moskeene»
Sverigedemokraterna skrev i sitt partiprogram fra 1996 at
«ingen moskeer får eksistere på svensk jord».
For eksempel mener over halvparten i Danmark, Irland, Polen
og Ungarn at «islam er en intolerant religion». Lavest var andelen i Nederland
og Storbritannia. ff s 110
Van Rompy, 2012:
Nasjonalistiske og ekstremistiske bevegelser øker, og mange av dem klandrer
Bryssel for vanskeligheter. Det kan bare besvares på en måte: Å fortelle
sannheten», s 113.
Tony Blair stoler på at det franske folket forkaster enhver
form for ekstremisme.
Det sosialistiske partiet var ydmyket. Sjokkert. lamslått.
Hvorfor hadde så ange velgere vendt ryggen til de etablerte partiene? s 114
Det kan virke ekstremt når Geert Wilders ønsker å forby
Koranen, men faktum er at hver fjerde nederlender er enig med ham. s 114
… Det nye nå er at det høyrepopulistiske triangelet –
nasjonal identitet, kriminalitet og politikermisnøye – i større grad avgjør hva
folk stemmer ved valg. Hovedgrunnen til at slike saker ser ut til å ha blitt
løftet opp på velgerne dagsorden er kombinasjonen av økt innvandring,
arbeidsledighet og økende europeisk integrasjon og medienes tabloide dekning av
komplekse samfunnsforhold. … det skjer en lukking av det politiske rom. Et
«beskyttelsesskjold hjelper dem mot stigmatisering. Når partiene ikke
opprinnelig er tuftet på innvandringskritikk, er det mer krevende for politiske
motstandere å trekke frem «rasismekortet». Mange høyrepopulister har lært av
sine forgjengeres manglende partiorganisering. … Hvis man mener at samfunnet
bør verne om kjernefamilien, nekte homofil de samme rettighetene som
heterofile, sørge for mer disiplin i skolen, minske eller kraftig redusere
innvandringen, semmer man gjerne høyrepopulistisk. Hvis man dessuten er
overbevist om at politikerne utgjør en gruppe virkelighetsfjerne, maktsøkende
og halvkorrupte personer, blir nok dragningen mot det høyrepopulistisk
alternativet enda større.
Holdningen til innvandring er den viktigste saken for disse
partiene. –studiene viser faktisk at innvandringskritiske holdninger er den
eneste holdningen som forener alle de suksessrike høyrepopulistiske partiene på
tvers av alle land.
Bortsett fra Portugal og Hellas er den
innvandringsfiendtlige opinionen ganske liten, dog ikke helt fraværende. I 20
av 22 land er andelen under 10 prosent, og i 8 av disse er den til og med under
5 prosent. Ikke overraskende finner vi alle de nordiske landene her. De får følge
av Sveits, Irland, Tyskland og Polen. Hvis vi derimot inkluderer den
innvandringsskeptiske opinionen - altså–den sm har svart at de ønsker å ta imot
«få» innvandrere fra annen rase eller etnisitet, stiger andelen markant i de
fleste land. Nå troner Hellas øverst på liste med en innvandringsskeptisk andel
på hele 70%, men også i Østerrike, Polen og Ungarn er det en majoritet sommener
dette. Selv blant de mest tolerante og liberale landene er andelen skeptikere
mellom 20 og 30 %. … Mye tyder på at folk er blitt mer skeptiske i de siste
årene. Også Norge ser ut til å bevege seg i negativ retning. … Fremmedfrykten
er som tidligere ikke bare rettet mot innvandrere, men også mot andre «fremmede
elementer» i samfunnet. Homofili er gjerne noe som puttes inn i denne kategorien.
Mest forakt for homofil finner vi i Italia, Polen, Bulgaria og Serbia. … Mer
religiøsitet og lavere utdanning gir stort sett mer negative holdninger. ff
120. Målinger i England viser at hele 62 prosent svarer svarer at homofili var
«alltid» eller «hovedsakelig» galt. Denne andelen var redusert til 36% i 2008.
Den samme utviklingen kan spores i Norge.
s 122: I flere land er det mange som mangler tillit til de
mest sentrale aktørene i det politiske systemet.
Men hvorfor? En tradisjonell forklaring tar utgangspunkt i Adorno og hans kollegaers teori om den
autoritære personlighet. I deres analyse fra 40-talet ble tilbøyeligheten til
autoritære holdninger forklart med henvisning til en streng og maktorientert
barneoppdragelse. En barndom preget av disiplin, lydighet og mangel på kreativ
utfoldelse ville skape et «autoritært syndrom» som predisponerte folk til å
støtte grupper på høyre fløy som voksne.
Et høyreekstremt og høyradikalt budskapet preget av
intoleranse, diskriminering og krav om respekt for autoriteter vill virke mer
forlokkende på personer som i tidlig alder hadde blitt presentert for nettopp
slike verdier i familien. Selv om denne psykoanalytisk-inspirerte forklaringen
ble kritisert fra det øyeblikk den ble lansert, har nyere forskning demonstrert
at alle de fire ulike psykologiske aspekten ved den autoritære personlighet – konvensjonalisme, moralsk
absoluttisme, lydighetsdressur og kynisme – øker sjansen for å være preget av
moralsk og etnisk intoleranse, samt plassere seg selv langt ute på høyresiden i
politikken.
Teorien om en
autoritær personlighet ser altså ut til å være en viktig brikke i et større
forklaringsspill, selv om det fortsatt er omstridt hvorvidt denne
personligheten er et resultat av en bestemt barneoppdragelse og relasjonen en
har til sine foreldre.
Personer med liten formell utdanning ser generelt ut til å
være mer sympatisk innstilt overfor mer enkle forklaringer, hvilket kan
forklare hvorfor de også er mer tilbøyelige til å stemme på partier som fronter
et slikt syn. … Et av de få funn som er robuste på tvers av alle land er de
høyrepopulistiske og høyreradikale partienes overrepresentasjon blant velgere
med lav eller ingen utdanning. Dette skyldes nok nok både at disse velgerne
mangler den trygghet og kompetanse slik ulike utdanninger gir i et stadig mer
postindustrielt samfunn og at utdanning og kunnskap har en tendens – men bare
en tendens – til å gjøre folk mer tolerante. … I en studie fra Nederland fant
forskerne at for eksempel islomofobiske holdninger blant ikkemuslimske
nederlandske ungdommer kunne ledes tilbake til tilsvarende negative holdninger
hos blant andre deres foreldre og lærere.
…Om økende arbeidsløshet generelt fører til mer eller mindre
oppslutning om høyrepopulisme er omdiskutert … På 90-tallet ble det observert
en nær sammenheng mellom andelen arbeidsløshet og oppslutning om ytre høyre i
forbindelse med valg til Europarliamentet. .. Pia Knigge konkluderer med at
arbeidsløsheten ikke har den forventede effekten på ytr høyres oppslutning. …
høyere nivå på arbeidsløsheten begrense høyreekstremisme.
Økende innvandring er en fjerde forklaring … selv om dt
overhodet ikke er nødvendig positiv sammenheng mellom innvandrere og
oppslutningen om høyrepopulistiske partier. … Sosialpsykologiske teorier om
gruppekonflikt: Konkurranse om begrensede ressurser til konflikter og
fordommer. Den tyrkiske psykologen
Mazafer Sherif utførte en undersøkelse der gutter på en sommerleir ble delt
inn i ulike grupper og satt opp mot hverandre i konkurrerende øvelser.
Konsekvensen var økt fiendtlighet mellom gruppene. Dersom de ulike gruppen
derimot ble satt til å samarbeide, sank fiendtligheten mellom gruppene. … Ved å
gjøre den sosiale tilværelsen til en konkurranse om knappe økonomiske
interesser og om opprettholdelse av kulturelle verdier, gjøres innvandrere og
andre minoriteter til den definitive syndebukken for eget statustap og for
negative utviklingstrekk i samfunnet.
Sosial ekskludering: … personer som er godt integrerte i
samfunnet i mindre grad vil stemme på slike partier fordi de mer sjeldent vil
inneha den samme skepsisen eller fiendtligheten overfor «de andre». s ff127
Teorien om sosial desintegrasjon – hvis man er svært dårlig
integrert – i områder med mer høyreekstreme grupper, kan det være disse gruppene
som tar over den sosial integrasjonen. Disse gruppene tilbyr ofte et unikt
samhold og sosialt fellesskap som personene ellers ikke ville få.
Identitetspoltikens
triumf: s 128
I Danmark ble innvandring en viktig sak i løpet av
9+-tallet. Før dette hadde slike spørsmål bare vært viktige ved sporadiske anledninger,
men i november 2001 hadde andelen dansker som nevnte denne saken som viktig
steget til hele 41%. Kun verdenspolitikk ble nevnt av flere. Ved valg i
Østerrike i 1999 nevnte hele 47 % av velgerne til FPØ at innvandringsspørsmål
var en avgjørende sak for deres stemmegivning og over 60% nevnt kritikken av
den politiske eliten. … Mens bare 0.5 av europeiske velgere anså innvandringen
som de viktigste politiske sakene i 1989, hadde denne andelen steget til 3. 3%
i 1994, 8.8% i 1999 og hele 13, 2 % i 2004. Denne utviklingen i retning av mer
fokus på innvandringsspørsmål skyldes i grove trekk to forhold: faktiske
endringer i samfunnet og de andre partienes rolle. En eksplosiv vekst i antall
asylsøkere – fra under 100 per år før 1985, til 2000 i 1986 og hele 8 613
i 1987 bidro sterkt til at Fremskrittspartiet passerte 10-prosentgrensen for
første gang. … Den kraftige numeriske reduksjonen av den tradisjonelle
arbeiderklassen og utdanningsrevolusjonen har ført til at konservative partier
er blitt mer progressive og sosialdemokratiske partier er blitt mer progressive
og sosialdemokratiske er blitt mer kapitalistvennlige. s 131
Zizek:
«høyrepopulister okkuperer terrenget som er blitt «evakuert» av venstresiden».
Tor Bjørklund, statsviter: forskjellen var blitt mindre i 11
av 15 land. En slik konvergens – at partiene blir likere hverandre i økonomiske
spørsmål – har bidratt til at økonomiske spørsmål har blitt mindre viktige for
velgerne og at verdispørsmål (både autoritære og innvandringskritiske) har
blitt tilsvarende viktigere».
s 134: I en tale i Birmingham i 1968 slo Powel simpelthen
fast at en fortsatt immigrasjon av mørkhudete til Storbritannia ville ende med
«rivers of blood». Han motsattes all form for anti-diskrimineringstiltak og
gikk in for at innvandrerne skulle repatrieres … talen var med på å dytte
partiet i innvandringskritisk retning. Ryktet som et lov. og – orden parti
gjorde dem til et «sikrere kort for velgere som ønsket en mer restriktiv politikk.
… Powells uttalelser legitimerte mye av retorikken til et mer ytterliggående
parti – British National Front.
Antonio Ellinas:
«åpningsvinduet» for høyrepopulister skapes når de dominerende partiene først
forsøker å mobilisere velgere basert på politiske stridsspørsmål med
nasjonalistiske undertoner, slik som innvandring, statsborgerskap, asylsøkere
og nasjonal identitet – før de deretter blir tvunget til å trekke
innvandringskortet tilbake på grunn av intern uenighet eller internasjonal
fordømmelse. Dermed blir dette «up for grabs» for andre politiske entrepenører.
… Helmut Kohl gjorde til og med innvandringspolitikk til en av sine fire mest
prioriterte politikkområder, noe som i Tyskland ble kjent som «die Wende» …
Waldheim, Walter Reder, osv – Gyllent Daggry fikk ca 7% ved valget i 2012. I
Frankrike var det kommunistpartiet som noen måneder før presidentvalget i 1981
begynte å angripe arbeidsinnvandrere i et håp om å fiske stemmer i deler av den
autoritære arbeiderklassen. Le pen var en marginal størrelse på den tiden … I
Nederland ble nasjonalismekortet spilt så tidlig som i 1991, i de såkalte
Luzernf-foredraaget gikk den velkjente VVD-politikeren Bolkenstein, en av Geert
Wilders forbilder, til angrep på Nederlands integrasjonspolitikk. For første gang
presenterte en profilert Nederlands politiker en forenklet forestilling om
hvordan «vi» skal forholde oss til «dem» (muslimene). Talen markerte et brudd
med den offentlige samtalen … s 138
I Sverige mente Lars
Lejonborg at man skulle stille krav om en språktest for å kunne få
statsborgerskap, hvilket mange i Sverige opplevde som et helt unødvendig og
diskriminerende tiltak. Det påfølgende valget ble Folkpartiet en stor suksess,
partiet traff en stemningsbølge i deler av det svenske velgerkorpset med en
oppslutning på 13, 4 %. «Kriminelle innvandrere skulle utvises, forbud mot slør
for alle jenter i skolen og muligheten for lærere til å anmelde islamistiske
elever til det svenske sikkerhetspolitiet … ikke alle forslagen ble godkjent av
partiledelsen, men mange oppfattet dem som «prøveballonger» … alt dette kan
være en årsak til at Sverigedemokratarna etter 22 år i skyggenes dal endelig
klarte å overvinne den svenske sperregrensen på 4 % ve valget i fjor?
Så sent som i 2011 satte konservative tungvektere som Merkel, Sarkozy og Cameron spørsmål om
integrasjon og nasjonal identitet på dagsorden. … Hvis etablerte partier
forsøker å kopiere deler av den høyrepopulistiske retorikken for sent, kan det
legitimere de partiene man forsøker å stoppe.
Det politiske rom s
140
Juan Linz, forsker, politikere forsøker å okkupere «det
politiske rom» i stadig større grad; forsøkte å forklare hvorfor noen land
opplevde fremveksten av fascistiske partier, men andre gikk fri. Bare der hvor
det var rom for slike partier, ville de klare å vokse frem. Bjørn Fryktlund og
Tobias Peterson: slike holdninger ble kanalisert gjennom Centerpartiet i
Sverige, - dermed ikke noe «ledig rom» i Sverige slik som i andre nordiske
land. CSU-leder og politisk leder i Bayeren var helt åpen om sin
«lukke-stratgi»- I tillegg til en svært tydelig anti-kommunisme og nasjonal-konservativ
posisjon, var hans mantra: «Det må aldri være et demokratisk parti til høyre
for oss». (80-tallet).
Beskyttelesskjold –
ideologisk innovasjon:
Mens man før hadde snakket om et hierarki av raser, snakket
man nå om at ethvert folk hadde rett til å bevare sitt folk og sin kultur. «Vi
er alle like, men forskjellige» ble den nye doktrinen. En avgjørende endring i
ytre høyres politikk etter 2. verdenskrig har altså vært transformasjon fra
biologisk til såkalt «kulturelle rasisme», eller kulturalisme.
Idéstrømningen «Nouvell Driote» fra 1979i Figaro – en løst
sammensatt skoleretning, - rett til kulturell forskjellighet. I 1960-årene
arbeidet Alaine Benoist med å finne
et alternativ til den biologiske rasismen. Mente at rasisme «tilhører
systematiseringsstrategier innen naturvitenskapen». «Den menneskelige natur som
sådan er ikke avhengig av natur, men av kultur; ikke av biologi, men av
historie». Det finnes ikke noe slik som et hierarki av raser eller kulturer.
Nouvell-Droite ville ha en tilbakevending til et «desentralisert», organisk
demokrati, det ble ikke diskutert å avvikle demokratiet som sådant. Det kan se
ut som legitimiteten til denne retorikken er ytterligere styrket etter at
fokuset skriftet fra innvandrere og hjemlig minoriteter, til islam og muslimer,
s 146.
Elisabeth
Ivarsflaaten: «Beskyttelsesskjold». … de fleste vellykkede høyrepopulister
kan vise til et slikt skjold. … problemet for alle disse partiene var at de
alle hadde vokst frem av nyfascistiske groupuscules, små grupper med
militante aktivister, Pim Fortuyn hadde noen slik bakgrunn, det var vanskelig å
knytte ham til noen brun fortid, hadde vært medlem av arbeiderpartiet … Det
samme gjelder for Geert Wilders, har en personlig tilknytning til den
liberal-konservative og respekterte politikeren Bolkenstein i tillegg til at
han rent ideologisk har en liberal-konservativ nykonservativ fortid før han
beveget seg i retning av en nasjonalpopulistisk eller høyrepopulistisk retning.
Bolken stein uttalte etter PVV’s brakseier i 2010 at Wilders overhodet ikke er
noen trussel mot det nederlandske samfunnet og at det snarere var dødstruslene
mot Wilders som var det store problemet.
s 151: Så sent som i 2006 ble det dokumentert at 50 av
Sverigedemokratarnas 511 lokal-valgskandidater var dømt for ulike lovbrudd de
siste 15 årene.
s 152: Den amerikanske forskeren Elisabeth Garter har vist at de aller fleste høyrepopulistiske
partier kan plasseres i en av tre kategorier: Partier som er dårlig organisert,
har et svakt lederskap og preges av interne konflikter. Partier som også er
dårlig organiserte med svakt lederskap, men som like vel stort sett preges av
intern enighet. Sterk organisering og godt lederskap – og her finner vi partier
som virkelig har lykkes. FrP: Fra ca 3500 i 1994 til 23000 i 2009. …
karismatiske ledere …
s 161 I dag er det «bare» omkring 25000 personer som er
medlemmer av det som regnes som høyreekstreme organisasjon …
Tradisjonell høyreekstremisme s 163 fff: Terje Sjøli,
hatefulle budskap:
«Vi er samler her i dag for å hedre vår store helt Rudolf
Hess, for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra Bolsjevismen og
Jødedommen under andre verdens krig. Mens vi står her, er over 15 000
kommunister og jøde-elskere samlet på Yungstorget i en demonstrasjon som
ytringsfriheten og mot den hvite rasen! Hver dag raner, voldtar og dreper
innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av
jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og
unorske tanker» - er tradisjonell høyreekstremisme.
Så sent som i 2009 mente 1/3 av velgerne til British
National Party at det eksisterte en konspirasjon ledet av jøder og kommunister
for å underminere «Vesten2. osv
s 172 – det nye høyre . Pamela
Geller: … de nye gruppene kaller seg gjerne defence leagues og Stopp islmaseringen av men det fins også andre
grupper hvor muslimene er den ultimate fiende. … vestlige demokratier er i ferd
med å gå til grunne og vi derfor befinner oss i en krigslignende situasjon.
Endetidscenarioer er vel utbredt. Stop the Islamisation of America, boken, begynner
slik: Make no mistake: We are at War.
(Geller).
Den 32. mars 22012 sto Anders Graver oppført som taler for
på et arrangement i regi av Danish
Defence League. … invitert islamofobe krefter fra over hele Europa.
Oppmøtet sto imidlertid ikke i stil med den omfattende pressedekningen og
motmobiliseringen. Det var bare 15 som kom, aktivister.
I Amsterdam møtte 160 frem. EDF på sin hjemmeside: Hvis du,
i likhet med oss og mange tusener av ærlige patriotisk folk i landet, er lei av
islamsk ekstremisme, islamisme og vår regjerings ryggradsløse og manglende evne
til å håndtere disse spørsmålene, så bli med i verdens største protestgruppe og
hjelp oss å skap en positiv endring til det bedre». (Forløperen til EDF oppsto
i Luton i 2009). Fremveksten av EDF kan ses i sammenheng med
avindustrialiseringen og den demografiske endringen i byen som etter hvert har
fått en betydelig muslimsk minoritet. Den utløsende årsaken, selve
katalysatoren for dannelsen av EDL er ært forbundet med en demonstrasjon
gjennomført av en islamistisk gruppe med navn Ahe Sunnah al Jama i mars 2009.
Da noen britiske soldater returnerte fra krigen i Irak, ble de møtt med en demonstrasjon
fra denne gruppen. Med banner påskrevet tekster som «Anglican Soldiers:
Butchers of Basra. Anglican soldiers: Cowards, killers, extremists og British
Government Terrorists Government – ble ikke overraskende oppfattet som en hånd
mot de britiske soldatene.
Tommy Robinsom
oppsumerer: I 2004 holdt vi vår egen demonstrasjon hvor vi holdt et banner
påskrevet Ban the Luton Taliban … Vi innså at vi ikke bare ville ha dem vekk
fra gatene i Luton, men at vi ville ha dem vekk fra gatene i Storbritannia. Når
vi så demonstrasjonene i Birmingham … brukte de samme slagord som oss: Vi vil
ha vårt land tilbake. Ut av dette ble EDl organisert.
Den positive omtalen av den jødisk-kristne kulturarven
plasserer EDL på siden i forhold til mer tradisjonell ekstreme grupper i England,
slik som Nasjonal Front, British National Party og Combat 18. … Det som er
sikkert er at organisasjonens offisielle antirasistiske profil ikke stemmer
overens med det som er blitt observert under demonstrasjoner. Mens det hevdes
at man kun er mot «radikal islam», er budskapet dypt preget av islamofobe
forestillinger. Krimonologene Garland og
Treadwell hevder å ha hørt aktivister synge: You can show your f …. Allah
up your arse. No surrender to the Taliban og Give me a gun and I will shoot the
Muzzie scum.
Svært uklart om hvor mange som er medlemmer, noen antyder
300-500.
s 178: Foreløpig ser det ut som de fleste forsvarsligaene er
«virtuelle fenomener». Det betyr at først og fremst eksisterer som
meningsfelleskap på internett. … Mange av sidene preges av voldsromantikk og et
voldsomt hat mot muslimer og islam. … the final crusade against islam has begun
.. kall hunden din Muhammed, islam er terrorisme, jeg hater islam, muslimer er
ingen rase, så hvordan kan vi være rasister, islam=skitt, fuck islam, Pakistan
suger, Allah er en gris, fuck Palestine, brenn burkaen, den islamske infeksjon,
Koranen som dopapir … ikke bare mot islam, men mot innvandring generelt.
s 181: Partiet
Norgespatriotene er det nærmeste vi kommer «ultranasjonalister» i Norge i
nyere tid. Øyvind Heian hadde en
fortid i den nynazistiske gruppen Vigrid og han ble dømt for drapstrusler mot
tidligere justisminister Kut Storberget. Kristent samlingsparti arrangerte i
2012 en kampanje for å «beholde Jesus i Grunnloven og partiet vil «offentlig
uttrykke seg klart og tydelig om det som står klar i Guds ord. Vidar Kleppe og
partiet Demokratene har likevel ekstremistiske elementer. Minst en tillitsvalgt
har gitt uttrykk for voldsfantasier, partiet er også preget av mer åpenbar
rasisme. … et dikt opplest på landsmøte i 2009: Norge er på nytt i krig. Dagens
politikere blir beskrevet som forrædere: «Erobrerne
øker i antall, av frekkhet og krav får vi nok. De håner oss, misbruker flagget og
raner og voldtar i flokk».
s 182 Ekstreme Møteplasser:
I Sverige viste en spørreundersøkelse at rundt 10% av unge
mellom 16 og 29 år har besøkt en av de svenske høyreekstreme sidene minst en
gang i løpet av det siste året. I befolkningen for øvrig 6%. Bare i Spania fin
det over 200 aktive sider med høyreekstrem ideologi og ideer.
Terrorbibelen The Turner Diaries og Sins Vises Protokoller.
Jobbik.
Innenfor den islamofobe subkulturen er det også noen bestemte
nettsteder som fungerer som et slags ankerfeste for hele miljøet. Blant de mest
sentrale finner vi Gates og Vienna, Brussel Journal, Atlas Shrugged som drives av den profilerte islamofobe Pamela
Geller.
Den hatefull musikken fyller tre hovedfunksjoner:
Rekruttering, inntekt og identitet.
Fra ord til handling: … disse partiene har ødelagt
muligheten for rasjonell og kunnskapsbasert politisk samtale, vi er infisert av
ytres høyres politikk, skriver Slavoj
Zizek i The Guardian. Gjennom å spille på fryktes strenger bidrar partiene
til økt intoleranse overfor og diskriminering av ulike minoritetsgrupper … s
199
Er det mulig å begrunne disse påstandene?
Den danske regjeringen var også produktive med hensyn til å
endre lovverket i mer restriktiv retning. Allerede i 2002, etter at VK-regjeringen
hadde kommet til makten, var det klar for en ny «udlændigelov». Her ble
følgende vedtatt: flyktninger skulle bo syv år i Danmark før permanent
oppholdstillatelse kunne innvilges; flyktninger fikk nedsatte sosiale ytelser i
en rekke år etter at de hadde ankommet; flyktninger skulle ikke lenger ha noen
rettskrav på bolig. Dessuten ble det stilt betydelig strengere krav til
språkferdigheter og danske statsborgere som ønsket familieforening måtte kunne
dokumentere at parat samlet sett hadde størst tilknytning til Danmark. Det er
blitt vedtatt å redusere velferdsgodene til arbeidsinnvandrere. Den aller mest
kjent innstrammingen kom imidlertid gjennom den såkalte «24-årsregelen».
Jo større FrP’s oppslutning er lokalt, jo færre flyktninger
blir bosatt i kommunen, s 204.
s 207: Sarkozy sa
at «heldekkende slør ikke er velkomment» og 14, september 2010 vedtok den
franske nasjonalforsamlingen et totalforbud av alle klesplagg som skjuler ansiktet.
Avvist i Nederland. I Danmark er det blitt forbudt å skjule ansiktet på jobb,
for elever og studenter. Dessuten kan politi, bussjåfører og togførere kreve at
kvinner viser ansiktet når de bruker ID-kort. Generelt er det viktig å ikke
overdrive betydningen av høyrepopulisters evne til å på virke andre partier.
Wilders «hotline» fra februar 2012: Skaper de problemer for
deg? Eller mistet du jobben til en polakk, bulgarer, rumener eller en annen
sentral- eller østeuropeer? Da vil vi gjerne høre fra deg- Partiet lovet å
videreformidle alle klagene til sosialministeren.
s 210: Nylig avgått formann
Dansk Folkeparti, Pia Kjærsgaard har ingen problemer med å forsvare
diskriminerende dansk lovverk. I et intervju i anledning et forslag om å høyne
aldersgrensen for familiegjenforening fra 24 år til 28 år, uttalte hun at «jeg
tror ikke vi skal være redd for å si: Ja, vi diskriminerer, men vi gjør det
fordi det er til vårt eget beste.
Forskeren Jonathan
Marcus:» Den fremmedfiendtlige retorikken … leder ofte til voldelige
handlinger. For selv om medlemmene selv i slike partier selv utfører
handlingene, blir deres fiendebilder tatt altfor bokstavelig av mer militante
og handlingsvillige aktivister.
Det finnes imidlertid en annen teori: Trykkokerargumentet: Disse partiene betraktes som
sikkerhetsventiler. Ved å kanalisere frustrasjonen tik personer med som er
tilbøyelige til å begå voldshandlinger inn i demokratiske deltakelsesformer
slik som stemmegivning eller partiaktivisme, bidrar vellykkede
høyrepopulistiske og høyreradikale partier til å dempe forekomsten av rasistisk
vold. «Gitt denne teorien er riktig, skulle vi, i motsetning til ideen om smitteeffekt,
forvente en nedgang i rasistisk vold i land hvor høyrepopulister har sittet i
regjering og i land hvor de får stor oppslutning» skriver Jupskås. Mye vold
skal derimot finnes i land uten noe slikt parti av en viss størrelse.
Jupskås: Disse to teoriene kan simpelt hen ikke være
korrekte samtidig; enten bidrar partiene til mer vold eller så gjør de det
ikke. To motstridende psykologiske teorier om menneskelig aggresjon står mot
hverandre. På den ene siden Sigmund
Freuds trykkoker-modell som tar utgangspunkt i at vi har en gitt mengde
aggresjon som må komme til uttrykk på en eller annen måte. Hvis ikke
innvandringen kan reduseres gjennom demokratiske prosesser, blir vold mot
innvandrere et av flere alternativer.
På den andre siden finner vi Gordon W. Allports feed-back teori om hevder at ulike uttrykk for
aggressivitet forsterker hverandre og at ytre høyres aktivering av
innvandringsfiendtlige holdninger derfor øker snarere enn å redusere sjansen
for voldelige handlinger. Dessverre er forskningsfunnene langt fra entydige.
Ofte siteres det fra en studie av den nederlandsk forskeren Ruud Koopman på 90-tallet. Hans funn
gikk i retning av at «sterke høyreradikale partier bidrar til å redusere
potensiale for høyreekstrem og rasistisk vold.
Kommentar: Jupskås
never ikke Mao, Lenin og Stalin. Hva ville disse ha sagt til disse teoriene?
Jo, hvis de hadde studert dem, ville vi antakelig ha fått et «ja, takk- begge
deler». Så ideologiserte fanatiske folk som disse nærmest medfødt totalitære og
tvers igjennom voldelige diktatorene, - personene ? - ville ha gått og stått
sitt eget løp, helt ut. På materialismens, naturalismens og marxismens
premisser og kommando, (som om materien var en personlig Gud, snakk om
overtro!, men så overbeviste var disse menneskene, at de virkelig trodde at de
ikke kunne tro feil, eller ta feil). se om
ekteskapet, nihilismen og sosialismen her på bloggen.
Stalin beordret henrettelse av et så stort antall helt
uskyldige mennesker at det er vanskelig å forstille seg, enn si telle, (men det
er gjort, og verifisert).
Og hva med islamistene? Ville de ha tenkt seg om etter å ha
lest om disse teoriene og reflektert over dem? Neppe. De gjennomskuer disse
teoriene for hva de er: Kun interessante for skrivebordsmetafysikere.
Systematisk eller eruptiv aggresjon vil danne seg og bli utløst uansett,
uansett hvilke teori politikerne legger til grunn for sin lovgiving og uansett
frykt eller selvgod stoisk og eventuelt medfødt ro, som kan kalles letargisk
temperament, og pia dessiderata.
Poenget er at tiden river opp i all sår og blir aldri borte
… Det helt utrolig i vårt daglige paradigme i dag, er at vi ikke kobler Allah’s
ord opp til det som skjer i hans navn, like organisert som nådeløst.
At vi ikke sier den guddommelige retten og den guddommelig
plikten som en høyst levende og reell agens i våre omkringliggende liv. Ingen
forskning er reelt opptatt av denne siden av saken, at ord binder og Allah’s
ord binder absolutt. Svært får psykologistudenter er bekjennende religiøse
eller primært gudstroende. De er dermed ikke kompetente til overhodet å uttale
seg, selv om de tror annet. Ateistisk fundamenterte teorier om å få bukt med
den spesifikke volden og aggresjonen som oppstår før, i, rundt og «over». De
makter ikke å tenke juridico-religico, noe jeg har skrevet omfattende om bl a Se
her om bl a ødipus og religico/religico
Et sivilisasjon som innbiller seg at Gud og reell gudstro er
irrelevant, er i ferd med å gjøre seg selv irrelevant, innenfra, - i ferd med å
undergrave seg selv. Allah’s ord f eks, dikterer grupper og individer. Allah’s
ord er en krigsmanual, uten at noen skjønner det, andre enn de som opplever at
Allah’s ord taler nettopp til dem, der og da, og for evigheten. Dette er et
perspektiv som er totalt fremmed – og skremmende farlig i kraft av sin default - for Vesten i dag. Og derfor
skjønner heller ikke «eliten» at å operere med to teorier her - muskelteorien
og trykkokerteorien – slik Jupskås og mange med ham gjør, bla Bangstad, som
er like blåst som låst, at å tro de kan forandre verden og den rasismen de
leter etter og finner i hvem det nå måtte være, i den offentlige diskurs, kan
gjøres ved å anvende disse teoriene systematisk og organisert i en eller annen
form for ensidig praksis, oppfulgt av store bevilgninger.
Jupskås fortsetter,
(som om ingenting har hendt og ingenting er sagt): Både på delstatsnivå og føderalt
nivå i Tyskland finnes utviklingstrekk som støtter teorien om at partienes
vekst på ytre høyre fløy er omvendt proporsjonal med forekomsten av fysisk
vold. … volden har økt ganske betydelig de siste årene. I 2002 ble det
registrert 12933 slike hendelser. Dette antallet hadde økt til 15914 i 2005 og
til 204422 i 2008.
Selv om de nevnte eksemplene antyder at smitteeffekten er
uten betydning, finnes det også eksempler på det motsatte. Thomas Pettigrew påpeker f eks at den syndebukk-retorikken jødene
og romfolket ble utsatt for i mellomkrigstiden langt fra reduserte volden disse
gruppene ble utsatt for. Her var det åpenbart snakk om gjensidig forsterkende
mekanisme. Nyere forskning kan også dokumentere en slik «ond spiral»: En
pilotstudie fra allerede omtalte Sveits i perioden 1984-93 viste at det var
viss sammenheng mellom omfanget av fremmedfiendtlig retorikk og omfanget av
rasistisk vold.
I Frankrike i 2012, året da Front Nationals
presidentkandidat Jean-Mare le Pen gikk videre til andre runde i presidentvalget
og fikk masse oppmerksomhet, ble det registrert en kraftig økning i rasistisk
vold. I Norge økte omfanget av rasistisk vold markant etter at FrP fikk sitt
gjennombrudd som et innvandringsskeptisk parti. … det betyr ikke nødvendig vis
valgsuksessen var årsaken til at volden økte, men det betyr at partiets vekst
og innvandringsskeptiske mobilisering heller ikke kan tolkes som en demokratisk
sikkerhetsventil for fremmedfiendtlige og voldelige personer.
s 216: Det er langt fra bare britiske BNP som har et
innebygd voldspotensiale … I 2008 kom den franske organisasjonen Nomad 88 i
offentlighetens søkelys … medlemmer skjøt 35 skudd med automatvåpen rundt seg i
en av områdets hovedgater. Målet var å treffe noen mørkhudede arabere … men på
mirakuløst vis ble ingen truffet. Etterforskning viste at Nomad 88 var den
militante forlengelse av Droit Socialist, DS, en gruppe som sprer antisemittisk
propaganda.
Noen år før gikk den 18 år gamle studenten Hans van
Themsches runt i Antwerpen på jakt etter noen med utenlandsk utseende.
Ett enda nyere eksempel på høyreekstrem voldsutøvelse er den
såkalte nynazist-cellen Zwicku i Tyskland, 2011, som i over et tiår hadde
begått drap mot tyrkere. «Die Braune Arme Fraction» gikk også rundt og drepte
tyrkere som solgte kebab. Ikke overraskende har det tyrkiske miljøet i Tyskland
som teller rundt 2.5 millioner fullstendig mistet tiltroen til det tyske
politiets evne til å hindre slike rasistiske drap.
I desember i 2011 parkerte høyreekstremisten Gianluca Casseri i bilen sin og gikk
bort til tre senegalesiske gateselgere … og sa: Nå er det deres tur … Tre
senegalesere ble drept. Han internettaktivitet viste avdekket en mann preget
med antisemittisme, Holocaustfornektelse og tilknytning til den fascistiske
gruppen Casa Pound.
I Sverige ble Peter
Mangs nylig dømt for å stå bak to drap og fire drapsforsøk. Var i likhet
med ABB dypt inne i konspirasjonsteorienes verden. (Sannheten om 911 holdes
skjult for «folket».
Norge 1985: Nasjonal Front: Jeg sprengte moskeen i
frustrasjon over de mange trakasseringene jeg selv og andre nasjonalister ble
utsatt for fra elle hold. Ved en tilfeldighet ble ingen skadd … I 2001 bl
imidlertid Benjamin Hermansen brutalt stukket ned og drept av personer
tilknyttet det nynazistiske partiet Boot Boys. I Slovakia ble i 2010 6 personer
med romansk bakgrunn drept, i 2012 ble to skutt av en tidligere politimann.
Siden 1990-tallet skal over 15 romfolk ha blitt drept av tsjekkiske
høyreekstremister. I Ungarn har drapene vært omfattende, 2009.
I Storbritannia i 1999 var det en rekke bombesprengninger
rettet mot homofile og andre minoriteter. Gruvearbeideren David Copeland ble
arrestert. Han klarte å sprenge tre spikerbomber på ulike steder i London.
I 1989 tok antifeministen Mare Lepins livet av 14 «hatobjekter» på Montreals polytekniske
høyskole.
I Danmarks rapporteres det om en økning i antall
konfrontasjoner mellom høyre og venstre.
Tall samlet i Tyskland i 1991/92 viste at den sosiale
profilen til gjerningmennene er preget av lav – men ikke totalt fravær av –
utdanning og bare minimalt høyere forekomster av arbeidsløshet. Rasistiske
gjerningsmenn var i all hovedsak «vanlig tysk ungdom». At «normale» begår slike
gjerninger bekreftes av studier, EU-MIDIS: Domineres ikke av personer med
tilknytning til høyreekstreme miljøer, snare blir slike kriminelle handlinger
begått av «vanlige folk».
En reke land operer med forskjellige definisjoner på
rasisme. Av EU’s 27 medlemsstater er det faktisk bare tre land – Sverige,
Finland og Storbritannia – som regelmessig samler inn og publiserer oversikter
over rasistisk motivert vold. s 221
I 2009 ble det gjennomført en meningsmåling blant ulike
minoriteter i en rekke europeiske land. … viser et gedigent misforhold mellom
det offisielle bildet og forekomsten av vold i virkeligheten. I Sverige viser
det seg at ikke-heteroseksuelle menn har en betydelig høyere sjanse for å bli
utsatt for vold.
Høyrepopulistiske og høyreradikale partier har nesten
seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa siden midten av 1980-tallet. I Hellas
i 2012 kom et nynazistisk parti inn i Parlamentet. Flere rep. benektet
Holocaust.
I motsetning til situasjonen i mellomkrigstiden, en
parallell som ofte trekkes i den offentlige diskusjonen …, er dagens
demokratier betydelig bedre rustet til å håndtere grupperinger og partier som
mobiliserer på fremmedfrykt og anti-elitisme. Det liberale demokratiet grunnmur
har ikke slått store sprekker. det er dypt naivt å tro at forekomsten av
antisemittisme og islamofobi, økende forekomst av antisemittisme og fremmedfiendtlige
holdning og fremveksten av nye hatgrupper vil forsvinne av seg selv …
s 229: Victor Orban
har åpent proklamert etableringen av et «illiberalt demokrati». Tilsvarende i
Polen. … staten er åpenbart under betydelig press fra autoritære krefter.
Historien om ytre høyres regjeringsdeltakelse begynte … med
Frihetspartiet i Østerrike i 2000. Siden den gang har høyrepopulistiske partier
vært en del av regjeringskoalisjoner i land som Sveits, Italia, Nerland, Norge
og Finland.
Partienes opphav er avgjørende for å forklare hvorfor
normaliseringsprosessen har kommet lenger i noen land enn andre. … I Frankrike
brøt forhenværende president Nicolas Sarcozy en lang tradisjon i fransk
politikk da han lot være å oppfordre til boikott av Nasjonal Front i andre runde
av regionsvalget i 2015. s 231:
Seks misoppfatninger om ytre høyre:
de er drevet av protest
de er bygget på karismatisk lederskap
de er en reaksjon på økonomisk krise
de er styringsudyktige
de modererer seg som en følge av regjeringsmakt
de bidrar til mer høyreekstrem vold
Det fins ikke noe konsistent sett av holdninger eller
tydelig klasseprofil. Protestfortolkningen holder ikke vann. Misnøye forklarer
svært lite av stemmegivningen. Nesten halvparten av Maine Le Pens sympatisører
kommer fra arbeiderklassen. Velgerne til ytre høyre er mye mer stabile enn
mange har trodd.
Det er mange problemer med den økonomiske
forklaringsmodellen. Det er særlig i Sør-Europa at populistiske partier er
blitt sterkere. At ytre høyre ikke profiterte på finanskrisen er ikke
overraskende: Disse partienes ideologi gjelder ikke økonomiske forhold, men
snarere kultur og verdier. Støtten henger sammen med motstand mot innvandring.
De er først og fremt opptatt av å bevare den nasjonale majoritetskulturen og
slå hardt ned på det som oppfattes som «avvikende oppførsel». Velferdsgodene
skal forbeholdes «vårt folk» og de «verdig trengende», nasjonal industri må
beskyttes mot utenlands konkurranse … noen forsøker å koble en trangere økonomi
med innvandringsmotstanden i et forsøk på å gjøre seg relevante. Sverigedemokratarna hevdet f eks at
deres innvandringsrestriktive politikk ville medføre besparelser på 152
milliarder kroner over en fireårsperiode før valget i 2014, s 137/8.
Partiene har hverken moderert seg for å bli aksepterte som
koalisjonspartene. Ytre høyre har i all hovedsak opprettholdt de samme
standpunktene og verdigrunnlaget hva gjelder nøkkelsaker som
innvandringsmotstand, strengere straffer og kritikk av den politiske eliten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar