lørdag 6. juni 2020

Dagens dominerende form for moralsk eller umoralsk antirasisme


Innledende lenker, som supplement, før vi går i gang, eller etterpå, det kan komme ut på ett:

Forskerne Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving skriver i sin bok: hva er rasisme? på Universitetsforlaget, 2025, s 117 f:

Når grove rasistisk motiverte handlinger finner sted, har vi flere eksempler på lokalsamfunn som engasjerer seg i form av fakkeltog og demonstrasjoner mot rasisme. Men det er også stemmer i norsk offentlig debatt som raskt definerer mottiltak som «moralisme» og «politisk korrekthet». Da en norsk visesanger i 2014 sammenlignet asylsøkere til Norge med «lopper og lus», ble kritiske stemmer flere ganger definert nettopp som «moralister». Et lignende retorisk strategi finner vi en stadig tilbakevendende påstand også i norsk kontekst om at «antirasistene» er de eneste som opprettholder rasebegrepet», om at antirasistene er de egentlige rasistene» og at det er antirasismen som skaper rasisme. 
En mer intellektuell variant finner vi hos den franske filosofen Pascal Bruckner, som høylytt erklærer at europeerne nå en gang å bli «ferdig med skammen» knyttet til europeisk kolonialisme (2008).

Slike påstander minimaliserer, fornekter og bagatelliserer konsekvensene av samtidige former for rasisme og diskriminering (van Djiik 1992).
Det samfunnet som rasistene ønske å skape, er et samfunn hvor vi nærmest ser det som en del av naturens orden at individer med en annen hudfarge, tros- og livssyn eller etnisitet oppfattes som mindreverdige borgere, (Waldron 2011).
… en forestilling om at rasisme utelukkende dreier seg om ideologiske overbevisninger av irrasjonell art som kan «kureres» med den rett dose kunnskap, er forfeilet, skriver Bangstad idet han referer til sosiologen Eduardo Bonilla-Silva. – Historien viser at akademisk og intellektuell kunnskap kan brukes for moralsk høyverdige så vel som moralsk klanderverdige formål.
-Uten er grunnleggende moralsk kompass knyttet til alle menneskers rett til liv i frihet og verdighet uten rasisme og diskriminering, står vi faktisk uten redskaper til å avgjøre hva det er slik kunnskap blir brukt til, skriver Bangstad.

Bangstad er tydelig vis svært interessert i å besitte, forføye over og pålegge andre «den høyeste moral» og det beste moralske kompass innabords. Men hvor får han moralen og kompasset fra? Fra sitt indre? Fra en farlig korporativ måte å tenke og forholde seg på? Må han finne sine moralske hjemler og sin moralske fortreffelighet, psykiske overlegenhetsfølelse og dominans-sug, fra sitt indre og eventuelt – som moralsk sluttpunkt - i dialektikk med gruppen?
I så fall er disse hans selvtilstrekkelige referanserammer, hans logiske utgangspunkt – og i seg selv begynnelsen på, en uhyre farlig seilas, som når som helst kan gå til bunns, både for ham selv og for hans motstandere, (konstruerte eller dekonstruerte), enten det skjer etter en blodig, indre og mental borgerkrig, eller det skjer i praksis i en kosmisk krig mellom de onde og de gode.

Jeg mener vi ser en begynnelse på denne krigen i det som har skjedd etterat den sorte mannen George Floyd døde under et politi-kne, som kvalte ham, i USA for et par uker siden. Dødsfallet utløste protestmarsjer ikke bare over hele USA, men også over hele Europa og hvor de som da kjempet for det gode, mot de onde, ikke tok hensyn til den smittefare de utsatte en hel befolkning for, ved å stimle sammen. Til og med politiet måtte bøye seg for massenes krav om hevn på de politimennene som arresterte Floyd.

Politiet i Oslo mente at hensynet til ytringsfriheten burde beskyttes mer enn hensynet til risikoen for at resten av befolkningen kunne bli smittet. Bare én politiker – Helgheim - våget å protestere åpent i beste sendetid. Han kalte demonstrantene for egoister og mente de burde ilegges en karantene på 14 dager.

I Sverige så vi en kvinnelig politibetjent knele foran en gruppe ganske aggressive «antirasistiske» demonstranter idet hun støttet seg til en plakat hvor det sto «Hvit stillhet er vold» og hvor hun nærmest gråtende av lykke så blir omfavnet av demonstrantene, som altså i første omgang hadde fått henne «i kne». Her skulle noen ydmykes. Her skulle man riktig få bevist hvem som var mest høyverdig moralske. Her var hypermagien i full sving. (Det er bare det at ingen skjønner det).   

På CNN kan vi høre ankrene og bestevenner i kampen, den sorte Don Lemon og den hvite Chris Coumo uten forbehold sammenligne det som skjedde med George Floyd som uttrykk for en epidemi av like stor viktighetsgrad som den viruelle – biologiske - pandemien som har herje verden de siste månedene, nemlig den rasistiske pandemi. Rasisme i deres øyne likestilles med virus. Akkurat på samme måte som nazistene anså jødene i seg selv som et uttrykk for et virus som var i ferd med å undergrave det ariske «folket». Rasisme som betegnelse antar her et tilsynelatende moralsk høydepunkt: Intet kan være mer tappert, ideelt og moralsk riktig enn å bekjempe mikroben og de som er bærere av den, nemlig rasistene, og spesielt da politiet, med president Trump på toppen av det de ser som en djevelsk konstruksjon. Trump blir mer eller mindre regelrett gjort til en «effigy» som det gjelder å skade med symbolsk og magisk virkende gift – jfr min betegnelse «hypermagi» - og konkrete, smertefulle giftige nålestikk. Man har bokstavelig ønsket å ta livet av ham, for å få bukt med viruset han selv skal ha bidratt med til å spre. Ifølge Bangstad, som sitert over, vil ham måtte si at kunnskaper misbrukes på det groveste, i og med at man sidestiller rasisme og virus, og rasister med aktive virusbærere, som da burde settes i karantene. Man kan spørre for hvor lenge og på hvilken måte? Ser Lemon og Coumo for seg svære konsentrasjonsleire med capoer som på deres vegne går rundt og pisker de innringede og tilfangetatte inn i «den aller høyeste moral og de mest noble holdninger» som de selv tror de besitter og forføyer over?

Bangstad vil med stor sannsynlighet neppe kunne underskrive på følgende:

Moral består av bindende forskrifter, preskripsjoner eller (apodiktiske) påbud for oppførsel og motivasjon. Moral kan ikke bare beskrive hvordan verden er fatt; den kan ikke basere seg utelukkende på det man beskriver, på den deskriptive siden av medaljen. (Man kan ikke gjøre er til  bør og et bør til kun et er).

Moral innebærer og medfører kommandoer, ikke bare antydninger om eller mer eller mindre begrunnede forslag til forbedring.

Moralen sier «gjør det» og «ikke gjør det», ikke bare et «det hadde vært hyggelig og fin om du gjorde dette eller hint eller unnlot å gjøre datt eller datt".

Moral har et fundamentalt universelt perspektiv. Den er ment å gjelde alle mennesker overalt til enhver tid.
Moral er noen objektivt. Rett og galt er virkeligheten som eksisterer utenfor oss og er helt uavhengig av hva vi måtte tro og mene.
Moral medfører autoritet. Vi er forpliktet på den. Men er vi «absolutt» forpliktet på hva «kommunen» som et prinsipp beslutter, til enhver tid?

Men hvilken autoritet har denne autoriteten? Moral er et spørsmål om kommunikasjon og kommunikasjon i seg selv kan ikke eksistere uten mellom sinn, bevisstheter og personer. Det kan ikke eksistere moralske kommandoer uten at noen «snakker», dvs kommuniserer.
Fordi moral har med formål, hensikt og vilje å gjøre, må også kilden til moralen også ha formål, hensikt og vilje å gjøre. Og her kan ikke det enkelte menneskes opinion, overbevisning eller mening være avgjørende. Mennesket må være underlagt en høyere autoritet enn seg selv, en høyere person som vil og kan påføre oss eller forplikte oss på sin egen vilje. Erverv av sann og derfor autentisk kommunikasjon kan bare skje med en Person som har oversikt, kraft nok og tilstrekkelig transcendent kunnskap – og kjærlighet - til å stå over gruppenes relasjonsmessige begrensninger og gruppens tilfeldige ideologi og individenes «evige» solipsisme eller subjektivisme. Og en slik Person kan bare Gud være. Og uten slik kommunikasjon, ingen Gud og ingen moral.  

«Morals come from a transcendent person who has the power and authority to impose a moral law on us». (Thomas Aquinas).  

Så sant så sant. Og det er denne personen vi må kalle Gud, med et gladt og frimodig hjerte, og med vårt Amen. Er du sprø? Kan du avtale Gud? Og alt dette i motsetning til en kommunitarianisme som alltid Må være selvrefererende og som derfor Må tenke i naturalistisk baner uten hjemmel annet enn i seg selv og da i sitt fundamentalt materialistisk begrensede selv, (hvis man ikke makter og heller ikke våger å vedstå seg sitt kristne – og derfor totalt annerledes – kollektiv og underbevisste guds- og kristustroende fundament bevisst).

Vi kan ikke tilbe en menneskeforsamling – et korporativ eller en allmektig – men høyst begrenset - kommune – en samling av selvpåført euforisk «godhetsposører» eller «godhetsapostler» som i praksis fungerer som Gud eller som en eller annen guddom, selv om det er akkurat det folk i disse dager gjør. Vi kan ikke gjøre «korporativet» eller kommunitarianisme til Gud. Det er for det første umulig, og dessuten moralsk forkastelig og farlig. Svært farlig, for en slik tankeretning bærer tyranner i sine sinn og skjød. Maktmennesker og mange rene psykopater som er villig til å gå over lik.  Se her om Storhaug og demokrati pluss korporativisme og se om bla demonisk kommunitariansme her

Personer som Bangstad ville som sagt neppe ha underskrevet på dette. Men det han nok ville underskrive på, er at moralen må komme fra et høyst dennesidig fundert korporativ, og at dette korporativet eller denne hellige kommunen – som den moralsk eller etisk eneste og siste hjemmelsgrunn -  påtar seg alle de egenskapen en person må ha, skal han forfekte et riktig moralsk kompass ut fra kunnskaper som kun kan brukes i det godes tjeneste. 
- Uten et grunnleggende moralsk kompass knyttet til alle menneskers rett til liv i frihet og verdighet uten rasisme og diskriminering, står vi faktisk uten redskaper til å avgjøre hva det er slik kunnskap – dvs hva vitenskapen - blir brukt til, skriver Bangstad. Og spiser seg selv i halen. (For å anse den aktuelle rasisme som et virus og samtidig tro og forestille seg at man representer det høyeste gode og den mest forbilledlige moral, det er å gjøre sin egen manglende moral til preskriptiv ekstremisme).

Bangstad blir stående igjen med seg selv, og med et moralsk kompass som bare kan begrunnes i ham selv og de han logrer for og betjener, til enhver tid, så å si: Han må alltid stille seg på anti-rasistenes side, nemlig. Disse utgjør hans absolutte moralske fundament, hans korporative og hans ledsagende kommunitarianisme. Han – sammen med våre politikere, kulturpersonager, kapitalister, fagforeningsleder, lektorer og lærere, leger, mediafolk og studenter flest – må hente sine hjemler i seg selv, akkurat som Hitler og nazistene og deres rasister gjorde det. Ut fra «sitt» korporative system, hvor «gud» ligger og hjemler antirasistenes uhyggelige og gudløse paroler. Korporativet eller kommunitarianismen er blitt deres ennå ikke navngitte gud og allmektige hersker og den hellige og absolutte og siste autoritet, en «farsfigur» og den eneste himmelske autoritet som hypermagikerne må forgude og bare gjøre seg mer og mer avhengig av, for hver dag som går – henimot mot det totalitære samfunn, hvor all moral blir gjort til en form for preskriptiv ekstremisme hjemlet i den gode følelse enkelte synes å ha opparbeidet seg, og den ubetinget skjenket spesialnåde eller opsjon dette synes å sikre.
Mange antirasister tror seg å være en spesielt begavet eller utvalgt etisk elite.
De føler seg som moralsk korrekt ekstreme antirasist, uten at dette paradokset og dette dilemmaet bryr dem. De oppfatter seg som spesielt privilegert menneske, utstyrt med det emosjonelt betingede absolutt korrekt servile «moralske» kompass.
De føler at de har en rett på å bli positivt diskriminert nok til å på egne og andres vegne kreve å bli titulert som de enste sanne antirasister.
De har kommet til å hate alle som ikke velger de samme metodene og de nøyaktig samme holdningene og gestikuleringene som dem selv i bekjempelsen av rasisme. De henter da også sin hjemmel i det estetiske iblandet sin etisk snevre kommunitarianisme.    

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar