Akademisk knefall som profesjon

Hva gjør islam med ditt sinn og dine tanker?

Hva gjør islam med ditt hjerte, i ditt hjerte?

Hvordan former islam deg som menneske?

Hvordan former islam din hverdag som individ og person?

Hvilke livssyn og syn på mennesket – både muslimer og ikke-muslimer - blir du integrert i i og med islam?

Hvilke universelle og objektive verdier internaliseres i deg i den muslimske kultur og tankegang?

Hvilken virkelighetsoppfatning danner seg i dine holdningsstrukturer når du er underlagt islam og islam preger ditt liv fra morgen til kveld?

Hvilke forhold betinger dine reaksjoner overfor mennesker som ikke deler den muslimske oppfatning av hvem gud er og hva han forordner, påbyr og forbyr?

Hva betyr den islamske lære for dine handlinger og ditt handlingsmønster overfor andre mennesker, både innenfor  en typisk islamsk tradisjon, (både innenfor en flertallspopulasjon av muslimer og utenfor i en minoritetstradisjon der andre religioner og livssyn dominerer)?

Hvordan plasserer islam deg i forhold til grunnleggende eksistensielle og metafysiske rammer i forhold til frelse, forsoning, forløsning, og til selve livets kilde og grunnvoll ”Gud”?

I hvilken grad vil frykt i sin alminnelighet være en grunnvariabel i ditt liv som muslim?

I hvilken grad begrenser islam din frihet til å tenke selvstendig og kreativt?

Alle disse spørsmålene innebærer nå en viss fare ved bare å stille og det kan blir farligere og farligere å stille dem fremover, ja, tenk det.

 Og en av grunnnene til dette er at visse akademikere nå arbeider for å gi et spesielt vern til muslimer her i landet, et vern som skal beskytte muslimene mot kritikk. Muslimene trenger spesialbeskyttelse, med andre ord, og dette må igjen bety at disse akademikere betrakter muslimer både som enkeltpersoner og som gruppe som så spesielt svake at de har rett på slike privilegier, et vern og en fordel ingen andre har i dette samfunnet. 


Det har seg nemlig slik at hvis du er født som muslim og altså ikke kan noe for at du er muslim, så skal det bli like fascistisk å kritisere islam - og altså deg som muslim - som det er fascistisk å kritisere noen for å tilhøre en rase, som man er født inn i og som man ikke kan noe for at man da automatisk tilhører.

Logikken er:


Du skal altså betraktes som svakere enn oss andre og mer beskyttelsesverdig bare fordi du er muslim.
Hvis ikke, blir "vi" fascister og må ta konsekvensen av å bli ekskludert både fra det gode selskap og fra selve etablissementet.


Paradokset som nå ingen "på den riktige siden av moralen" vil vite av og innse og ta inn over seg, blir jo da dette at "vi" ser på oss selv som overmennesker - og dermed som vaskekte fascister - i forhold til islam og muslimer, noe de fleste av oss vil betakke oss for. Så ... hvor blir det da av Kokkvolds oppfordring om at "religiøse skal gjennomkrenkes" i et fritt og åpent demokrati?

(Og: Kan Kokkvold da betraktes som fascist eller fascistoid? Og er ikke en slik konklusjon bare konsistent med den grunnholdning som kommer til uttrykk for i omtalte kronikk som vi nå kommenterer nedenfor?)

Tuller du? vil du si. - Ingen ved sine fulle fem kan få seg til å se noe farlig i å stille slike spørsmål som vi her stilte i innledningen. For det er jo spørsmål enhver bør stille seg og tenke over og fundere på, dvs enhver som ikke er muslim, - i hvert fall.

Sier du, ja. Og det var akkurat det jeg trodde også, nemlig at slike spørsmål bør stilles, fordi de er spørsmål som vil besvare et naturlig behov for å vite og vite med noenlunde sikkerhet, basert på den ide at vi med vår fornuft faktisk kan unngå en rekke fallgruver og bommert her i livet, og at spørsmål faktisk er en vesentlig del av dette å kunne føre et verdig liv. Vi må stille spørsmål for å kunne ta riktige og rasjonelle valg, slik at vi ikke skader oss selv og våre medmennesker. Det er jo derfor vi søker opplysning og derfor vi har skoler og universiteter: Vi vet at vi trenger kunnskap, og stadig mer av den, nå i vår postmoderne akk så sammensatte og angstskapende verden.

Spørsmålene og svarene på dem er av vesentlig betydning for oss alle, både muslim som ikke-muslim. De vil kunne gi oss et kompass og noen grunnforestillinger om virkeligheten og de krefter som utfordrer og former oss i tiden. De vil kunne geide oss til en bredere forståelse av hva sannhet er og hvilke grunnverdier vi har eller ikke har og ikke minst til en bedre forståelse av hvem vi selv er, og hvilke livssyn som har formet oss og som vi faktisk bygger på, bevisst eller ubevisst.

 

Men hva hvis lærere og andre akademikere, fagforeningsfolk, prester, private næringsdrivende, journalister, næringslivsledere og forskere mener at de spørsmålene som blir stilt ovenfor er irrelevante, bakstreverske og bent frem fascistiske eller rasistiske, eller begge deler?

Ja, hva da?

Vel, da vil det ikke bli forsket mye på disse spørsmålene av forskere eller andre nyfikne på disse problemstillingene. Det kan blir farlig for noen hvis noen skulle reise behov for det. For disse noen kan ha en farlig agenda, et vikarierende motiv og sublime behov for å manipulere med tanke på å kunne utøve skadelig innflytelse på folk, særlig unge mennesker. 

De kan med andre ord mistenkes for å ville gjøre noen vondt og sette land og folk i forlegenhet og vanry.

For det er dette visse forskersinn nå frykter og vil gjøre noe med og vi kan nå konstatere dette svart på hvitt, om enn kledt i akademisk tåkeprat og antydninger, prat som like fullt vil ha innflytelse på hvordan vi til sist skal stille oss til islam og egne politikere og kulturleverandører her i landet.

Det ser ikke lyst ut for den frie tanke og det frie ord og den frie forskning. Folk som stiller dype , klare og erkjennelseshungrige spørsmål om islam skal marginaliseres og passifiseres.

For ellers blir det for farlig for oss, tenkes det i akademias og andre steders, i alt sitt hovmod.

Dukumentasjon som taler for seg selv:

”Man legger merke til hvordan … Anders Behring Breivik og Peder Are Nøstvold Jensen er særdeles provoserte over at de karakteriseres som rasister og fascister, selv om det altså er solide holdningspunkter for at det er nettopp det de er”.

SIAN, NDL … er aktører som meget bevisst distanserer seg fra anklager om rasisme. Argumentet er at religion i motsetning til hudfarge er noe valgt, ikke medfødt, og at det derfor ikke handler om rasisme å ekskludere med utgangspunkt i islam. Hvorvidt en velger å bli født inn i en muslimsk familie eller bærer et muslimsk navn diskuteres ikke, ei heller at rasismebegrepet som her benyttes, konnoterer den biologiske rasehierarkiseringen”.

”At kultur og religion virker på samme måte som rase når det danner grunnlaget i forestillinger om radikal uforenlighet, har vært utgangspunktet i internasjonal forskning på rasisme fra 1980-tallet … ”

”Å erkjenne alvoret i den nye høyreekstremismen, må ikke gå på bekostning av å synliggjøre den tilliten de aller fleste har til det som binder oss sammen, på tvers av religion, livssyn og politiske anskuelser … ”.

Forskningen bør dreies mot spørsmål som ”Hvorfor har islamofobiens fremgang i flere europeiske land i vår tid?”.

” … terror angivelig utført i ”islams navn” er en åpenbar forklaringsfaktor. Forskning på samfunnsstrukturer bør derfor inngå i ”motgiften” (selv om  sosioøkonomiske variabler alene ikke kan forklare islamofobiens framgang”.

”Vi etterlyser retoriske analyser av den nye høyreekstremismen og hvordan dette tankegodset legitimerer sine holdninger som i å ”bevare våre frihetsverdier, ”vestlig sivilisasjon” som ledd i et forsvar av å beskytte ”majoritetens truede identitet””.

(Sitatene er henter fra en kronikk i Dagbladet den 15. mai 2012 og er undertegnet Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving).

Kommentar:

Spørsmålene vi stilte innledningsvis blir tydelig oppfattet som irrelevante, i beste fall, i verste fall som mistenkelige, truende og direkte umoralske. I hvert fall ikke korrekte. De har ikke noe i ”vitenskap” og forskning å gjøre, tydeligvis. De er heller et hår i suppa, et hår som kan hindre skapelsen av det nye mennesket, det nye store vi, om man vil, det mennesket som først er fullkomment når det livssyn vinner total makt over mennesket, som disse øsnker og ivrer for, nemlig ateismen, hamanismen og sosialismen.

Og dit skal man nå med mer forskning, en forskning som nå ikke først og fremst søker universalitet, men en forskning som bevisst skal brukes instrumentelt for å fremme disse akademikernes prefererte  ideologi, primært for deres egen subjektive tilfredsstillelses skyld, vil vi tro.

Kronikkforfatterne er mer interessert i å styre forskningen inn i et spesifikt politisk premissleie enn å åpne for en breiere og mer metafysisk, rasjonell og personlig tilnærming til hele problematikken. 

De forutsetter og ser kun ett fiendebilde og fienden befinner seg innefor den tradisjon de selv er et produkt av, nemlig den judeo-kristne kultur, som igjen er selve det grunnlag sosialismen, ateismen og humansimen springer ut av.

Det disse menneskene mest av alt er interessert i , er å sage av den grenen de selv sitter på, i det håp at flest mulig som sitter på denne grenen sammen med dem skal falle ned å brekke nakken, mens de selv i sine egne storhetstanker om seg selv vil havne mykt øverst og skadefritt  i den likhaugen som da ligger ved treets rot.

Konklusjon:

De ser ikke sine egne fascistoide trekk, disse kronikkforfatterne. De ser ikke sin totalitære lengsel. De ser ikke sin grunnleggende fobi for islam og muslimer. De ser ikke sin fobi for sitt grunnlag og ankerfeste i den judeo- kristne tradisjon og kultur. De evner ikke å oppfatte sin egen dobbel-fobi.

De aner ingenting om hvor farlige de tendensene de lar seg fange inn i kan bli, ikke bare for dem selv privat, men også for den kollektive utviklingen vi nå vil få fremover. 

De serviliserer seg for en totalitær og totaliserende religion med en ”gud” som ikke makter å tilby radikal frelse, forsoning og forløsning for det enkelte menneske. 

De vet ikke hvem Allah er, at ”han” ikke er hellig, eller hvem profeten er, og hvilken reell innflytelse  Koranen har i formingen av personligheter og livsvilkår.

De er for å si det kort:

Blinde, men ennå ikke brakt til taushet av den tro de nå implisitt forsvarer  ved å undergrave de vestlige idealer som er selve forutsetning for vår frihet og vår opplysning, og selve den sannhet som setter virkelig fri. 

Men sist, men her ikke minst, "glemmer" kronikkforfatterne i sin overlegenhetsfølelse og nedlatenhet å stille det viktigste spørsmålet muslimene selv vil spørre: 

Hvorfor tror dere at vi er så svake at vi trenger særbehandling?

Er det sant at vi er så svake at vi ikke kan forsvare oss i debattene og i hverdagslivet?

Hvem og hva gir dere en rett til å definere oss som mer pleie- og omsorgstrengede enn andre som er født inn i en tadisjon eller tro, slik dere forutsetter at vi trenger?

Ser dere ikke at grunnen til at dere mener at vi trenger privilegier nettopp impliserer at dere ser på vår religion og vår måte å leve på som mindrevedig deres egen og andres religion, eller mangel på religion og måte å leve på ?


Vi tror ikke at Bangstad og Døving er i stand til å fatte dybdene i slike spørsmål. Og derfor kan vi ikke uttrykke noen spesiell optimisme her, angående alt dette.

Hva ville et menneske som var født inn i en kommunistisk famlie ha sagt og følt hvis noen kom og sa at de måtte skjermes for kritikk nettopp av den grunn at de var "født sånn"?

Hvordan ville en ateist ha reagert hvis noen kom og ville gi ham et spesielt vern mot en kritikk som potensielt var krenkende?


En kristen vil i hvert fall føle seg krenket over at noen kom og ville forsvare ham og bevare ham fra motargeumenter bare fordi han var født inn i sin tro ... hvorfor skulle da ikke en muslim også kunne føle seg krenket overfor disse fascistoidene som nå krever munnkurv for islamkritikere?

Om fascistoidene som kommer  her