Når Putin taper, vil også islam tape desto mer og aldri finne på å angripe

I 1985 ble det etablert en stiftelse eller «the Muslim Associatiaon for the development for the Advancement of Science”.

Man skulle tro at islam da hadde gode sjanser for å innhente velferds- og rettighessamfunnene i vesten, også på det teknologiske området. Men skjedde det?

Se denne om muslimske lands underlegenhet:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

For fordypning, se disse (lange), om bl a Huff og vitenskapens utvikling:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

Og om hvorfor Vesten har et forsprang, som Vesten sannsynligvi vil beholde, ikke minst pga den judeokristne tro og tradisjon Vesten sprang og fremdeles springer ut av, selv om dette er dårlig kjent og lite anerkjent i Vesten akkurat i dag.

http://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Nei, det skjedde ikke, forspranget er ikke tatt igjen, snarere tvert imot, vil jeg tro. Men så kan man si at jo Pakistan klarte å utvikle atombombe, og det stemmer jo, men til hvilken pris? Så vidt jeg har forstått har landet på nærmere 270 millioner mennesker i dag prosentvis flere fattige enn både Kina og India.

Så til et dramatiske eller eksistensielt spørsmål:

Hva hvis en samling av islamske stater skulle finne på å angripe Hellas, militært? La oss si at disse statene kunne samle en hær på 5-700 000 mann, - ville de ha klart å erobre Hellas? Vi forutsetter videre at denne hæren var basert på et folketall på ca 170 millioner muslimer, fra MØ.

Ville de ha klart å ta Israel, i dagens situasjon, i dagens øyeblikk?

Ville denne hæren ha klart å ta f eks Italia? Tsjekkoslovakia? Ungarn? Det ene landet etter det andre, som en lang og stor salami-krig?

Putin gir oss svaret: Ikke engang jeg klarte å ta Ukraina – styrkeforholdet var 5 til 1, Russland 140 millioner, Ukraina 40 millioner.

Russland har ca 10% muslimer. Ukraina ca 1% - men la oss holde disse sobre fakta utenom.

Ingen i dag vil fantasere om at det overhodet var mulig at visse islamske stater eller forbund skulle fantasere om å ta landområder i Europa, med militærmakt. La det være solklart. Ikke engang om Broderskapet skulle klare å utruste en moderne, effektiv og våpenoverlegen hær på 2 millioner mann, eller 4 millioner fler.

Jeg er visst blant dem som i skrivende stund mener at Putin ikke vil gi seg; at han kommer tilbake med nytt skyts, nye tropper, nye og bedre våpen i Ukraina. Putin vil ikke nøye seg med en stor og kostbar fadese, han er innrettet på seier og nå mer enn før. Blir han stående igjen med tapet overrfor ukranerene nå, står han igjen med en stor skamplett på seg, i historien. Vi har derfor ingen grunn til å ta seieren på forhånd. Putin vil så å si ofre alt for å unngå historiens skraphaug. Han kan ikke bortforklare fadesen eller tragedien. Er det ikke menneskelig?

Hvor mange og mye er så Putin villig til å ofre? Vel litt av svaret kan vi finne i en viss krigshistorikk. det viser seg da fort at russerne – for å generalisere litt – er svært villig til å ofre – vi kjenner alle til hva som skjedde under WWII i Russland og omegn. Retrett var ikke et ord. Trakk du deg, hadde «kommisærene» rett og plikt til å skyte deg. Det var et nådeløst helvete. Her ble det produsert offervilje i møte med en pistolmunning. Og «Sovjet» vant. 40 mill mennesker ble ofre for nazismens erobringslyst, hvis ikke fler, det kommer an på hva man skal summere. Russerne mistet millioner av sine på alle måter beste: Krigens «brain-drain» var større i Sovjet enn andre steder. Og dette må ha hatt konsekvenser som vi ser spor av den dag i dag, til og med, og som verden nok vil merke følgene av i lang tid fremover. 

Kan manglende seer hittil forklares med at russerne faktisk er dummere enn ukrainerne? Eller hva skuldes det? Religionen, dvs Den russisk ortodokse kirke og dennes gudssyn, menneskesyn og virkelighetsoppfatning?

https://www.rights.no/2022/05/russisk-demografi-indikerer-to-forhold-langvarig-krig-og-okt-brutalitet/

Det fins faktis de som mener at Den russisk ortodokse kirke har en god del skyld for at Russland ikke kan regnes som et fullgodt demokrati i dag. (Her er parametrene multiple). Det ligger noe i det ortodokse synet som gjør at de troende ortodokse lettere godtar et strengt hierarki enn hva troende i f eks Vesten gjør. Man forklarer det med religion, faktisk: Treenigheten i Den russisk ortodokse kirke avspeiler en streng hierarkisk orden innen guddommen selv, i selve treenigheten. Dette skal så avtegne seg «på jorden» og ikke bare i himmelen. Gud, Faderen, trumfer øverst, så kommer Sønnen og så til sist Ånden, underst. Dette konseptet skal så være så inngrodd i russerne, at det faller helt naturlig for dem å betrakte Putin som den nye tsaren – han er så å si tildelt rollen av troen eller religionen selv. Det er bare slik det er, og det er best, fordi det er forordnet av Gud. Og hva da? Når Putin så å si avspeiler Gud? Kan Gud tape en krig? Kan Gud legge begrensninger på hvor store tap i personell og materiell man kan lide? Vel, jeg tar ingen ting for gitt, men jeg tror ikke Putin kan avfinne seg med å tape i det hele tatt og hvis tap er umulig, så er det også umulig å se for seg et regnestykke der resultatet avhenger av hvor store eller små tapstall man må påregne, på slagmarken. Vi kan si: Russerne har gjort det før.

Jeg håper bare at Putin og «hans» kirke ikke tenker slik, at russerne nå innser at de har tapt og at de retter seg etter fakta. Men hva hvis fakta ennå ikke er skapt, på bakken, at Putin tenker slik at fakta er noe som «skapes» - kun ved seier.

Mang spørsmål oppstår, jeg ser bare noen få av dem. Hva er årsak her. og hva er virkning av årsaken og årsakene?  Fins det noen telos, noen teleia, noen final årsak? Dreier dette seg kun om område og identitet?

Må makten kun begrunne seg på disse to faktorene?  Og gjelder parameterne universelt? Hva kan man ikke da forklare og begrunne all ondskap med, som må til, for å «nå målet» og slik få tilfredsstilt den guddom man måtte, eller samfunnet måtte ha, og for å kunne stille denne guddommens vrede og – faktisk – hunger etter blod og offer?

Et slik perspektiv på «tingen» kan minne om en annen guddoms befalinger, påbud og forbud, - og disse er så evige, de står, uansett kostnad, uansett «innsats» i kampen for herreveldet, for at bare én, og da bare én identitet skal råde over jorden og menneskene. Hvem kan egentlig stille eller stilne Allah’s vrede, hans påbud, forbud og forordninger … ? - for står det ikke der, svart på hvitt at «du skal», - ofre liv og eiendom? Hvem kan stilne Allah’s vilje og vrede?

Er Putins gud en slags Allah og er Den russiske kirke’s Gud ikke mistenkelig lik Allah, og Putins hans profet, eller kanskje «hans» hellige ånd?

Jeg vet ikke, selvsagt. Jeg tenker nær sagt blasfemisk, og backer ut, kan ikke annet. Det må andre forklaringer til. Så Gud hjelpe meg, amen. Men jeg tror ikke Putin vil gi seg så lett. Jeg tror vi trygt kan gå ut fra at russernes tilbaketrekning nå bare er et stille før stormen. Den perfekte stormen. Identitetspolitikk krever det. Og multikulti var bare dørstokken inn til og innenfor Vesten som måtte passeres, - i et øyeblikk av selvpåført lykkerus, som selvsagt ikke kunne vare. I det multikulturelle ble det en konkurranse ikke om å bli mest mulig like, bygget på samme sannhet og verdisyn eller virkelighetsoppfatning, og ikke en konkurranse om å være «beste» menneskelig sett, eller mest fri-gjort og autentisk, men en konkurranse om å være mest mulig standhaftig eller intransigent, alt etter hva ens egen gud befalte og hvor man faktisk følte en grunnleggende og derfor varig og forhåpentlig evig eufori over å kunne slippe å tenke selv. 

Hva er identitet? Har de såkalte islamofobe, inkludert de saklige islamkritikerne, identitet? Ordet islamofobi ble konstruert for å ha et verktøy som var like lett å bruke som vanskelig å forstå, eller få noe fornuft ut av, men som «de multi-manipulerende» forsto ville ha stor og utbredt virkning og tjene venstresidens – inkl f eks Høyres - politiske mål og ideologi. Men de islamobobes uttrykksformer illustrerte at det lå identitet bak, eller under. Poenget er at akkurat denne identiteten skulle undertrykkes, slik de islamofile så det, dvs de som f- lissom - ryktet islamkritikk mer enn islam. De islamofile kunne på sin side kritiseres for oikofobi, irrasjonell frykt for «det hjemlige», inkludert den judeokristne tro og tradisjon, (en tro og en tradisjon venstresiden har et kronisk begrekkelig eller gebrekkelig forhold til, irrasjonelt nok. Jeg tror dette har noe med følgende å gjøre:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html ).

Vesten har mistet sin samvittighet. Den er fortrengt av det irrasjonell behov for forstillelse, dette å gå inn i overflatiske relasjoner til alt og alle. Alt for å tekkes islam, vil jeg si, og denne tekkingen er så et utslag av det jeg kaller servilt betingede korrekte emosjoner. Og dette i seg selv er et symptom på at sinnet nå operere ikke i pakt med sin samvittighet, men mot den, fordi vi ikke lenger makter å skille mellom conscientia og synderesis eller syneidesis som det kalles. vi er i fred med å miste oss selv, kollektiv, med andre ord.  

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html

Obs, se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

Det oppsto to identiteter som kom til å stå hardt mot hverandre; det ble trukket opp en slags demarkasjonslinje og på begge sider sa man eller tenkte man at hvis du ikke er med oss, er du mot oss. Det sier seg selv at grobunnen for å utvikle det jeg kaller servilt betinget emosjonell korrekthet, pluss hypermagi, da kom til å bli svært «fruktbar», dvs til kynisk nytte for ganske mange aktører i diskursen. Verden skulle på en måte åpnes for endelig å innse at «psykologiseringer» var en av de mest noble sannhetskriterier, (et gedigent og grovt selvbedrag, selvsagt).

Og ikke da rart at den emosjonelle dissonans ga føde til stor, indre og eksistensiell forvirring. I nært kjølvann var det ikke vanskelig å se at stadig flere folk og grupperinger sakte men sikte ble presset inn i et mentalt paradigme der forstillelse også ble ansett som ikke bare et nødvendig onde, i visse tilfeller, men som et nødvendig gode i så å si alle relasjoner, enten man snakker om «under dyna» eller på julebordene, og i fagforeningene og selvsagt også i Den norske kirke.

Det besynderlige var at de som mest frontet det multikultiske og hvor man oppfordret til, fremme, bekreftet og støttet ulike identiteter, bare disse identitetene kom utenfra og hadde en helt annen tradisjon enn den judeokristne, - det var de som var mest fiendtlig innstilt til den identiteten som eksisterte til en overveldende stor del i befolkningen fra før. Oikofobi var derfor en treffende betegnelse, fordi de islamofile kun reagerte på emosjonelt grunnlag i relasjon til islam, men en betegnelse som ikke slo igjennom, antakelig fordi også islamkritikere var redde for «det hjemlige», det vi kjenner fra før.

De islamofile levde så å si bevisst på vrangforestillinger, eller ble oppfordret til å gjøre det, se denne som viser en typisk reaksjonsmåte:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/om-dhimmipsykologi-islamofobi-og-bl.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/11/games-scandinavians-play.html

http://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/ekstrem-europa-rise-of-islamophobia.html

Om bl a hypermagi, pluss Bangstad m fl:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

Om kognitiv og emosjonell dissonnans:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/er-den-norske-kirke-i-ferd-med-bli.html

Det absurde her består i at mens de som hatet islamkritikk og islamkritikere, de oikobobe, faktisk vraket en identitet til fordel for en annen: Den islamske. I dette ligger selvsagt et skille mellom et oss og dem, uten at de syntes å være klar over dette – selvprektigheten kom i veien. De sa ikke eksplisitt at islam var en bedre religion eller at muslimer var bedre mennesker enn oss (inkludert dem selv), nei, det torde de ikke, men alt de sa og gjorde generelt skulle ingen være i tvil om: Islamkritikk skulle motarbeides, ikke islam. Ofte førte dette til grov kompensasjon og dyp kognitiv dissonans, eller selvdestruktiv forvirring og det jeg kaller hypermagi, servilt betinget emosjonell korrekthet og mangel på dette å tenke praktisk, og enkelt og greier «juridico-religico», som jeg kaller det.

Et annet aspekt her: De islamofiles manglende innsikt eller evne til å se at jo mer de støttet islam, jo mer tæret de selv på egen identitet, en identitet de til og med ville dekonstruere, jfr THE, uten å se og skjønne hvor de skulle hente deres nye og selv-konstruerte identitet fra.  

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/ekstremistiske-handlinger-erna-solberg.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

 http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

Om emokratiet og den emosjonelle fideisme:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Islamkritikerne fryktet kanskje at «de hjemlige» - som de jo sprang ut fra -  ikke var orientert nok, ikke modige nok, ikke villige eller glupe nok til å påta seg den store oppgaven det var å kritisere islam som en reell agens. I stedet håpet man at integreringen skulle skje kun med gulrot uten kjepp, for å sette det på spissen. Islam kunne derfor trygt slå rot fordi alle støttet muslimer og dermed islam, både i politikken og i media – unisont. Politikere og mediafolk, inkludert kirker og fagforeninger etc, følte seg til og med forpliktet til å delta i muslimenes feiring og beskyttet seg selv preemptivt med å true med bannlysing av all kritikk, som noen av de viktigste politikerne kunne karakterisere som «religiøs rasisme». I media kunne saklige islmkritikere oppleve å bli utestengt på livstid, noe vi har dokumentert her:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

En av de dummeste blant politikerne sa til og med at islam ikke var farlig, men at islamofobi var det. Her ble altså islamkritikk forbundet med psykologi: Den som var kritiske, var syk. Religionen som sådan, eksisterte ikke for slike politikere. Dette ligger ikke langt unna dette å hevde at det var identiteten som var viktigst, ikke religionen – en størrelse det faktisk er mulig å relatere seg til på objektive kriterier.

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/hadde-sahlin-sagt-hva-da.html

Kan Putin komme til å vekke oss opp fra bakrusen? Det kunne se slig ut, Europa har aldri stått tettere sammen, heter det så fint. Men er Putin den ultimate fiende?

Langt fra. Det begynner å rasle i kulissene, fra en annen kant. Og vet du hva … ? Nei, Putin finner kanskje en utvei, kanskje vil han om 10 år vil fremstå som en slags «fredsfyrste», som til slutt, tross provokasjoner, ga ukrainerne rett, slik at det kan se ut som om at det var Putin selv som ga ukrainerne det som tilkom dem … ?

Multikulti er et snodig ord. Merkel ville ha slutt på det, men «den» bare fortsatte og fortsatte. Multikulti går på dette å leve og la leve, å bevare og stimulere identiteter, men dermed også ulikheter, ulikheter som må utjevnes, det kan koste «flertallet» altfor dyrt.

Mulitkulti går fint i liten målestokk, men også i stor målestokk., hvis bare …  Nasjoner som sådan forutsetter ulike nærmeste evigvarende ulike identiteter – et sprøtt konsept. Nazisten ville prakke på oss en arisk identitet, resultatet ble rasisme og Holocaust. Dette var selvsagt grovt illegitimt. Jødene ville sikre sin identitet i Israel, det var en høyst legitim «affære», bankers med FN som promotor, signator og garantist, på en måte, og jødene handlet i god tro, ingen tvil om det. Muhammed har fortsatt sin umma. Det dreier seg om politikk og identitet. Er Putin og Muhammeds gud «identitet», ganske enkelt?  

Vi kan sove trygt for islam. Ingen frykter så stekt middelalderens tilbakekomst som det jeg vil anslå som 80% av alle muslimene i dette landet.

Vi skal nå inn på noen historiske fakta, først fra «den vestlige verden» og så skal vi se på islam og islams forhold til «oss» akkurat nå, og et fire fem tiår fremover i tid.

Hva er partene villig til å ofre for å fremme og bevare «identitet»? Vi legger her ved en viss oversikt over hva, hvor mye og hvem spesielt ledere er villig til å «bidra» med – ofte på andres vegene, til og med. Vi ser av oversikten at ledere i autoritære stater eller strukturer ikke bare er villig til ofre mer, de er også «nødt» for å ofre mer. Yom Kippur-krigen ble for israelerne kjempet mot alle ods, akkurat som ukrainerne nå har gjort, i utgangspunktet, før man fikk hjelp utenfra. Identiteten var sikret. Under finlandskrigen i 1939, ofret russerne kolossalt mye utstyr og uhyggelig mange soldaters liv. Finnene klarte å beholde landet sitt, og identiteten sin, uten å ofre en brøkdel så mange liv.

Russerne ser ut til å ha en hellig tradisjon de ikke kan fravike. Tapene skal være store, hvis ikke styrker det ikke identiteten. At nazistene ikke tillot seg å ofre så mange soldater som russerne gjorde, har selvsagt mange forklaringer, men det kan ha sammenheng, tross alt, med den kristne tradisjonen tyskerne sto i – og her var treenigheten en «størrelse» uten behov for indre hierarki. De muslimske landene som angrep Israel, hadde en helt annen Gud enn israelittene eller jødene. Allah ser ut til å etablere et hierarki på jorden slik det er i den allahianske himmelen. Vi så derfor under Yom Kippur krigen hvor mye mer fleksibelt Israel klarte å delegere beslutninger nedover i systemet. Horisontalitet – «demokrati» - viste seg å trumfe vertikalitet – «totalitarisme».  De muslimske lederne begikk det ene mistaket etter det andre og var ikke villig til å innrømme tilbaketrekning, tross helt klart realistiske advarsler. Det kostet mange tusen soldaters liv og masse tungt utstyr. Det ble en katastrofe verre enn bare en liten fadese. Og her var det ikke bare snakk om «image» og prestisje, jeg tror det var snakk om helt inkompatible gudsbegrep i bunnen, eller over …

Krigen i Ukraina har vært en blodig fase fra dag 1. Vi tar et lite historisk overblikk:

I begynnelsen: 200 000 mann 32 stridsvogner 119 fly Ved slutten: 250 000 soldater 30 stridsvogner 130 fly	I begynnelsen: 460 000 mann 1 500 stridsvogner 1 000 fly Ved slutten: 1 000 000 soldater 6 541 stridsvogner 3 800 fly
Tap
26 662 døde 39 886 såret 1 000 fanger[1] 20 - 30 stridsvogner	126 875 døde og savnet[2] 264 908 såret[2] 5 572 fanger[3] 1200 - 3543 stridsvogner[4][5][6][F 1]

https://no.wikipedia.org/wiki/Vinterkrigen

Vi hopper så litt brått over på et litt annet himmelstrøk:

Fem egyptiske divisjoner, bestående av 100 000 soldater, 1350 stridsvogner og 2000 kanoner og tunge bombekastere, beveget seg mot Suezkanalen. Hemmeligholdet rundt det som skulle skje, ble likevel forsøkt bevart så lenge som mulig: Divisjonssjefene og brigadesjefene ble informert om krigsplanen henholdsvis tre og to dager før selve angrepet, mens bataljons- og kompanisjefene ble orientert så sent som en dag i forveien.

I løpet av krigen mottok Egypt og Syria støtte fra flere andre arabiske land. Irak bidrog med flystyrker og 18 000 soldater, Saudi-Arabia sendte 3000 soldater. Libya bidrog økonomisk, og ved å supplere Egypt med fransk-produserte Mirage-fly, og Jordan sendte to brigader og tre artillerienheter til Syria.^[2]

https://no.wikipedia.org/wiki/Jom_kippur-krigen

Egypt: 300 000 deployert (100 000 kryssa), 1700 tanks (1020 kryssa),[2] 2400 armerte køyretøy, 1120 artillerieiningar,[3] 400 stridsfly, 140 helikopter,[4] 104 marinefartøy, 150 bakke-til-luft-missilbatteri (62 i frontlinja)[5] Syria: 60 000 deployert (28 000 i den førte offensiven), 1200 tanks, 800–900 armerte køyretøy, 600 artillerieiningar,[3].[6][7] 350 luftfartøy, 36 helikopter, 21 marinefartøy, 36 bakke-til-luft-missilbatteri (25 i frontlinja)[5] Irak: 30 000 soldatar, 250–500 tanks,[8][9][10] 500 armerte køyretøy, 200 artillerieiningar,[3] 73 luftfartøy[11]	415 000 soldatar, 2300 tanks, 3000 armerte køyretøy, 945 artillerieiningar,[3] 440 stridsfly, 84 helikopter, 160 andre flytypar, 38 marinefartøy[11][12]
Tap
8000[13]–18 500[14] døde 18 000[13]-35 000[15] skadde 8372 fanga egyptarar 392 fanga syrarar 13 fanga irakarar 6 fanga marokkanarar 2300[16] tanks øydelagde eller tekne 341[13]–514[17] fly øydelagde 19 marinefartøy, inkludert 10 missilfartøy søkkte[18]	2521–2800 døde[13] 7250[19]-8800[13] skadde 293 fanga 400 tanks øydelagde[20] 600 tanks øydelagde og reparerte[20] 102 fly øyd

-

373 000 menn 2100 stridsvogner 476 fly

850 000 menn 5 382 stridsvogner 1 242 fly

 

Tap
2.521 til ~ 7.570 drepte 7.251 sårede 1.063 stridsvogner ødela 102 fly skutt ned	20.000 drepte 35.000 sårede 2.300 stridsvogner ødela 555 fly skutt ned 18 båter

https://no.frwiki.wiki/wiki/Guerre_du_Kippour

Konklusjon?

Vi kan derfor ta det med ro. Europa «is safe». Putin – foreløpige nederlag - er beviset på at vi kan det med ro og sove godt. Putin har vist at islam umulig kan representere noen militær fare – eller tragedie – for Europa.

Så sov godt, lille menneske. Du kan trenge det, etter år med unødvendig bekymmer og islamkritikk.

Ha, ha.

Det urovekkende er at så mange tenker akkurat slik: At islam aldri vil komme til å angripe oss, militært, fordi hele den muslimske verden ligger i svakhet, uten sjanse til å reise seg. Vi tar det for gitt. Og det er det som er skummelt, for vi skjønner kanskje ikke hva kring og erobring er for noe, i realiteten. Vi skjønner ikke at islam har åndelige våpen, og formeringsdyktighet, en egenskap som er i ferd med å forsvinne i Vesten – pluss aborttallene …

Men hva hvis det var mulig å ta hele Europa – på la oss si 100 år til – uten å løfte en sabel?

Fullt mulig, ikke sant?

Vi sakser først fra en bokomtale av Douglas Murrays bok av året:

In The War on the West, international bestselling author Douglas Murray asks: if the history of humankind is one of slavery, conquest, prejudice, genocide and exploitation, why are only Western nations taking the blame for it?
It's become perfectly acceptable to celebrate the contributions of non-Western cultures, but discussing their flaws and crimes is called hate speech. What's more it has become acceptable to discuss the flaws and crimes of Western culture, but celebrating their contributions is also called hate speech. Some of this is a much-needed reckoning; however, some is part of a larger international attack on reason, democracy, science, progress and the citizens of the West by dishonest scholars, hatemongers, hostile nations and human-rights abusers hoping to distract from their ongoing villainy.
In The War on the West, Douglas Murray shows the ways in which many well-meaning people have been lured into polarisation by lies, and shows how far the world's most crucial political debates have been hijacked across Europe and America. Propelled by an incisive deconstruction of inconsistent arguments and hypocritical activism, The War on the West is an essential and urgent polemic that cements Murray's status as one of the world's foremost political writers.

Ruud Koopmans:

… For 40 år siden var byer som Istanbul, Kairo og Karachi kulturelt mer utviklet, mer tolerante og mer åpne for påvirkninger utenfra. Dette gjaldt naturligvis især den relativt lille urbane middelklasse.

… hans sterkeste motiv for å skrive boka er «den store likegyldigheten over for den rystende undertrykkelsen av religiøse mindretall, frafalne, ateister, kvinner og homoseksuelle» som foregår i den islamske verden, forhold som til overmål ofte til og med blir benektet.

Han finner det inkonsekvent at det i Vesten var store demonstrasjoner mot og boikott av Sør-Afrika på grunn av deres apartheid-politikk, mens det ikke er noe som ligner på dette mot islamske land i dag. Det er lite solidaritet med:

(…) ofrene for islamsk apartheid, som i shariaens navn degraderer kvinner til andreklasses borgere i de fleste islamske land, tvinger mindreårige jenter inn i ekteskap, tillater menn å gifte seg med flere kvinner og la seg skille fra dem pr. SMS, fratar kvinner foreldreretten over deres barn etter en skilsmisse og i noen land endog myrder eller fengsler kvinner etter en voldtekt for «samleie uten for ekteskapet». Homoseksualitet straffes i 11 islamske land med døden, og alene i Iran er denne straffen blitt fullbyrdet hundrevis av ganger. Religiøse minoriteter som kristne, yazidier og ateister, men også islamske minoriteter som ahmadiyyaene blir forfulgt i  islamske land, og anklager om blasfemi har kostet mange av dem livet.

… Konsekvensene av denne undertrykkingen er at den islamske verden mer og mer blir «en homogen kulturell ørken», konkluderer Koopmans.

Til tross for disse hårreisende forholdene er det ingen vestlige universiteter som har brutt med Saudi-Arabia eller Pakistan. … Det er ingen demonstrasjoner i vestlige byer til støtte for muslimske kvinner eller kristne minoriteter i Midtøsten. …

https://www.rights.no/2021/01/koopmans-den-islamske-verden-er-som-sor-afrika-under-apartheid/

I tysk oversettelse har verket fått den poengterte undertittelen «De religiøse årsakene til ufrihet, stagnasjon og vold», mens den i nederlandsk originalutgave lyder «Om krisen i den islamske verden» …

Parametere som trangboddhet og mangel på fritidsklubber er ikke en del av Koopmans’ forklaringsvariabler …. Boken er basert på flere av de mest omfattende undersøkelsene som er gjort om islam og muslimer noensinne, …

Forfatterens sterkeste drivkraft for å skrive en islamkritisk bok er primært den manglende interessen store deler av verdenssamfunnet viser alle de som er ofre for islams menneskesyn.

… I en nederlandsk studie fra 2010 svarte 31 % av muslimene at de sikkert eller ganske sikkert ville støtte innføring av sharia i landet. I England svarte 28 % av muslimene at de ville sette sharia over det engelske lovverket, om de kunne få velge. I mange muslimske land er et flertall av befolkningen av den oppfatning at landets lovverk skal tuftes på sharia: 99 % i Afghanistan, 84 % i Pakistan og 74 % i Egypt – for å nevne noen få. At innføringen av sharia medfører et politisk-religiøst apartheid-system som går ut over halve befolkningen, ser ikke ut til å dempe lysten til å undertrykke kvinner.

Koopmans avliver ettertrykkelig myten om at mangelen på demokratiske tradisjoner i islamske land skyldes vestlig kolonisering. …

… Et eksempel er slaveri, som på ingen måte er en vestlig «oppfinnelse», men som vestlige makter gikk i bresjen for å forby. Islamske land har her ingen ting å være stolte av …

… I perioden 2007–2016 skyldtes 72 % av terroren i Europa islamister, selv om politikere, journalister og andre synsere etter hvert angrep har slått fast at «dette har ikke noe med islam å gjøre». …

Koopmans fnyser av hvordan islamsk terror forsøkes bortforklart: Det ropes «Allahu akbar!» og det siteres fra Koranen i det det smeller; manifester, filmer og budskap legges ut på sosiale medier, og gjerningspersonen(e) sverger troskap til Allah og Muhammed i det de drømmer om en voldsom død og 72 jomfruer. Alt snakket om «ensomme ulver» og «forvirrede personer» avvises: Denne terroren har røtter i islam, og knyttes ikke til sosioøkonomiske faktorer. Man gjør tvert imot den muslimske befolkningen en bjørnetjeneste ved å sette likhetstegn mellom forsteder, fattigdom, islamisme og jihadisme.

Millioner av muslimer verden over støtter islamske terrorhandlinger. Undersøkelser gjort de siste 20 årene i flere islamske land, viser at mellom ca. 30 % og 60 % av muslimer rettferdiggjør terror mot sivilister som ledd i å forsvare islam. … Før 1970-årene var det færre som støttet opp om vold og terror enn i dag, påpeker Koopmans. Men voldspotensialet i islam har alltid vært der, helt fra Muhammeds tid.

Islamske land er i gjennomsnitt fattigere og mindre demokratiske enn ikke-islamske land, og årsaken er å finne i religionen, slår Koopmans fast. …. En generelt lav- eller uutdannet befolkning resulterer i en svak humankapital, og jo høyere andelen muslimer i et land eller region er, jo lavere er utdannelsesnivået.

Eksempler på dette er at det i 2016 ble registrert 65 nye patenter pr. million innbyggere i islamske land, mens tallet lå på 395 i ikke-islamske land. Myten om at vestlig kolonisering har virket destruktivt, avlives på ny ved å se på tallene for de tidligere britiske koloniene India, Pakistan og Bangladesh med henholdsvis 65, 4 og 2 patenter pr. million innbyggere. Bildet er om mulig enda mørkere når man ser på oversettelser av bøker fra andre språk- og kulturkretser til den islamske verden:

Mellom 1979 og 2014 ble ca. 41.000 bøker oversatt til arabisk, tyrkisk, farsi (persisk) og bahasa-indonesisk, som er de fire viktigste språkene mer enn 500 millioner mennesker snakker i den islamske verden. I samme tidsrom ble mer enn 300.000 bøker oversatt til tysk og 111.000 til nederlandsk. Finland, med kun fem millioner innbyggere, oversatte flere bøker til finsk enn en halv milliard muslimer gjorde til sine egne språk. Men det er kanskje ikke så rart at det er slik, når ca. 25 % av befolkningen i islamske land er analfabeter.

… Jo færre muslimer i et land, desto høyere utdannelsesnivå er det hos muslimene i det samme landet. Og blant annet derfor er det også så vanskelig – for ikke å si umulig – å integrere store mengder av muslimer …. Islam er et system som gjør det store flertall av verdens muslimer til globale tapere. …

Masseinnvandringen til Europa er ingen feiltakelse. Ingen gjentar ubevisst en så stor feil hvert år i mer enn 40 år, så dette må være bevisst politikk for å fri til den delen av befolkningen som kan kategoriseres som kulturrelativister og sinnelagsetikere uten evne eller vilje til å tenke konsekvenser. …

Tilbake til Koopmans er det befriende å lese en så klar demontering av det konstruerte begrepet «islamofobi» som han også latterliggjør. Skulle man kalt Ayaan Hirsi Ali og Seyran Ates islamofobe fordi de kritiserer islams legitimering av undertrykkelse av kvinner? … Islamofobi er, som Andrew Cummins presist oppsummerte, «a word created by fascists, and used by cowards, to manipulate morons».

Det ikke så rent lite betegnende for vår tid når bokens aller første setning anbefaler «enhver, som ikke kan skjelne mellom kritikk av en religion og rasisme, om å legge boken fra seg».

https://www.document.no/2020/10/27/over-hele-verden-er-islams-hus-i-forfall-skal-vi-la-det-ramle-i-hodet-pa-oss/

Paul Collier og Alexander Betts:

Farefulle båtferder og masseutvandring til vestlige land er ingen bærekraftig løsning, skriver Pål Mykkeltveit, 130517. …

Flyktningkrisen i 2015 gjorde det synlig at det internasjonale asylsystemet er en foreldet konstruksjon som ikke lenger har livets rett. Ikke minst fører prinsippet om at søknaden skal behandles i landet der flyktningen først blir registrert, til en rekke skjevheter av både moralsk og økonomisk karakter.…

… Som vi vet fra Norge, kommer bare halvparten av flyktninger noen sinne i arbeid. Foryngelsen av en aldrende befolkning gjennom innvandring skaper bare større problemer i fremtida, fordi flyktningene på grunn av sin lave arbeidsdeltakelse i beste fall bare bidrar med skatteinntekter nok til å forsørge seg selv. Samtidig tappes hjemlandet for tiltrengte ressurser.

… hjerneflukt er et større problem enn materielle ødeleggelser når et land skal gjenoppbygges etter krig. Det har vært ulike oppfatninger om hvor godt skolerte de syriske flyktningene er, men forfatterne skriver at halvparten av syrerne med universitetsutdannelse nå befinner seg i Europa. Og her legges det nå opp til at de skal bli værende, og ikke reise tilbake etter krigen. …

Forfatterne skriver om Angela Merkels beslutning om å holde dørene åpne for syrerne i 2015: «Behind the rhetoric of humanity and solidarity, behind the cheery assertions, the uncomfortable reality is that the German government has systematically denuded a poor country of the capacity it will need in order to rebuild. While not ill-intentioned there is a reasonable case for regarding the actions of the German government as reckless.»

… I boka går forfatterne gjennom historien til FNs flyktningkonvensjon. Den ble vedtatt etter krigen og skulle sikre beskyttelse til dissidenter som ble forfulgt av kommunistregimene i Øst-Europa. Men med få forandringer brukes den i dag i en helt annen situasjon …

Konvensjonen ble utvidet til å gjelde globalt og permanent i 1967 … Den har aldri blitt grunnleggende formulert på ny. …

… Men de fleste flyktninger bor ikke i leire. For eksempel gjelder det bare ni prosent av de som har flyktet fra krigen i Syria. Tre fjerdedeler av dem bor isteden i byområder i nabolandene. De unngår leirene. …

… Farefulle båtferder (over fem tusen mennesker druknet i Middelhavet i fjor og masseutvandring) til vestlige land, som ikke har bruk for flyktningene, er ingen bærekraftig løsning. Ei heller er det bærekraftig at flyktningene får valget mellom å vansmekte i leire eller en prekær tilværelse på det svarte arbeidsmarkedet i byområdene. …

… Det høres selvsagt optimistisk ut …

Men ett prosjekt av den typen forfatterne beskriver, er allerede i gang i Jordan, der EU har gitt to milliarder dollar i bistand i bytte mot 200 000 arbeidstillatelser for syrere, og blant andre IKEA er involvert. Det går muligens til helvete. Men på den annen side finnes det ingen dummere tilnærminger til verdens flyktningproblem enn den vi så i 2015.

https://www.minervanett.no/nytenkning-fra-paul-collier-om-verdens-flyktninger/