En palett av gratis godhet, takk …

Godheten er god så lenge man slipper å betale for den selv; når den altså betales av andre, enten det er naboen eller de vi kaller «nesten», eller de vi kanskje er minst glad i. Det sier seg selv at hvis noen tvinges til å betale for din godhet, så er noe galt fatt og noe man kanskje bør reflektere over.

Det motsatte skjer. Jo mer godhet du kan utvise eller oppvise, jo mer mener du uforbeholdent at andre bør betale mer og over lengre tid. Spesielt hvis regningen kan utsettes, er det fristende å pålegge andre betalingsplikt for din godhet. Helst i faste månedlige bidra, for å si det sånn.

Noen betaler for sin egen godhet og krever ingen betaling for utført godhet av andre. Og slikt holder mange på med i by og bygd: Behovet for hjelp ser imidlertid ut for å være langt mindre enn behovet for å være god og behovet for å hjelpe andre, selv om de trenger det eller ikke, og selv om man har spurt dem om de trenger eller vil ha bistanden vi likevel så «selvsagt» gir dem, helt uten av vi synes å være klar over at dette er patologisk.

Ta f eks denne: Forskeren, humanisten og legen Morten Horn skrev:

« – – en tråd som  var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett». her

Legg merke til Tajik ikke har bedt om Horns støtte og «omsorg» og at Tajik aldri har gitt uttrykk for at «tråden» hadde krenket eller såret henne. Men Horn får støtte av Morken, som utestenger kritikeren fra VD for alltid, uten rom for benådning. Disse to deler med andre ord vesentlige virkelighetsoppfatning og menneskesyn. (Her har vi hypermagi i full blomst). Om hypermagi og tyveri her og om Dagens hypermagi.

Mer om dette i det følgende. Og se gjerne først:

Om de ti bud og hypermagi og Om den nye magikeren, hypermagikeren og Om relativisme og toleranse og Klargjøring av hypermagi og det juridico-religico mennesket og Om forvirring og vanvidd (hen).

Et gratis kalas er alltid bedre enn ett du må betale for selv, hvis du ikke er en sann samaritan, eller en misforstått samaritan. Hvem vil være festbrems? I Norge i dag går det rundt utrolig mange mennesker som innbiller seg at de er bedre enn den samaritanen vi hører om i Boka. De mener at alle bør være like gode samaritanere som dem selv, ja, at de og dem selv alle på ett eller annet snodig vis skal være med å betale for kalaset, enten man vil eller ikke og egentlig uten at det er behov for det – det er kanskje det mest oppsiktsvekkende (Mrk: Samaritanen ble ikke tvunget, lokket, suggerert eller på annen måte eller forført til å være god!).

Man må kunne gå ut fra at samaritanen handler ut fra den loven som er skrevet over eller på våre hjerter, slik det beskrives i Bibelen, hverken mer eller mindre. Denne loven hverken lover eller hjemler noe magisk næringstilskudd som skulle gi den enkelte noe fortrinn. Den krever intet påfyll av noe overnaturlig. Den er selvsagt ment å begrense hovmod og styrke den troende i sin ydmykhet.  Samaritanens «hjelpetrang» var med andre ord ikke servilt betinget emosjonelt korrekt, men sprang ut fra «det naturlige» mennesket, fra det menneske som er skapt i Guds bilde og likhet. Vi hører ikke noe om at samaritanen kom hjem til sine egne og hvor familien eller forsamlingen klappet og ropte og krevde at samaritanerne fra nå av skulle hjelpe flere og betale for pleie og opphold på hospits for dem, enten de var syke, overfalt og slått til blods, eller ikke. Samaritanen kunne ikke påberope seg noen magisk merverdi han kunne manipulere med og rose seg av. Hjerteloven er tilstrekkelig. Magi er forkastelig og noe å advare mot, hvilket Det gamle testamentet gjør til gagns. Han betalte med egne midler. Jesus skryter ikke av ham; han gjorde jo bare det som var naturlig å gjøre, men ikke mer.

Det ble ikke satt i gang noe internasjonalt hjelpearbeid. Landegrenser ble ikke åpnet for alle og enhver som kom for å tjene sin lykke, fortjent eller ikke. De jødene som gikk forbi, ble ikke forfulgt, herset med, ærekrenket, utestengt på livstid og nedverdiget. 

Lignelsen om samaritanen fokuserer på situasjonsetikk, ikke på generell etikk eller konsekvensetikk på stor samfunnsmessig eller verdenspolitisk skala. Hvem er min neste? er spørsmålet. «Det vil vise seg», sier Jesus. Han er ingen politisk etiker. Men han ser ut til i parabelen å godta at ulike populasjoner lever hver for seg, men uten at han bekrefter at alle troer og alle identiteter er like gode eller like høyverdige. Å hjelpe over grensene der det var nødvendig, var selvsagt, enda til om skyldspørsmålet ikke var avgjort i parabelen, for den blodskutte jødene kunne jo faktisk ha vært skyld i overfallet selv. Man skal derfor være forsiktig med å dømme, enn si fordomsdømme. Hvem som er virkelig hjelpetrengende må vurderes i hvert enkelt tilfelle. 100 ooo nye «syrere» eller afghanere? Neppe. Nei, hverken Jesus eller samaritanen var servilt betinget emosjonelt korrekte, snarere tvert imot. De var ikke hypermagikere. De dro ikke rundt for å hausse «feel-good». De stjal ikke magisk kraft fra ofre. De var ikke ute for å hjelpe for å kunne tilegne seg kraft fra ofre og stadig fler ofre de kunne gjøre avhengig av seg og «evig» takknemlige. De brukte ikke ofre som brikker i et politisk spill.

Jødene som gikk kaldt forbi, kan ha hatt de beste grunner til å haste videre. Men slikt flisespikkeri var ikke Jesu sak, eller hans principium i denne saken. Jesus sa ikke, som noen hevder, at alle er vår neste, at alle lidende er vår neste og at vi plikter å avhjelpe enhver lidelse, hvor den nå måtte befinne seg og hvem det nå enn måtte være som er rammet. Han synes å legge fornuften til grunn, ikke følelser og emosjoner og spesielt ikke servilt betinget korrekte emosjoner.

Jesus var ingen romantisk Rousseau eller noen «vill nobel». Og selvsagt heller ingen Marx. Han fremstilte heller ikke dem som gikk forbi som forbilledlige, men finner vi noen fordømmelse, så å si på formelt juridisk-religiøst grunnlag? Nei, vi finner ikke det. Det blir opp til oss å vurdere hvem som er vår neste. I våre dager er det hypermagikere og de emosjonelt korrekte som bestemmer og pålegger oss hvem som skal være vår neste, og på hvilke vilkår, og hvem som selv da ensidig kan titulere seg som vår neste og dermed som spesielt hjelpe- og støttetrengende. Vår neste er med andre ord ikke alltid vår neste, men hypermagikerens neste, en neste de må konstruere opp for å kunne tilegne seg, imponer med og sjonglere med stadig større hypermagisk kraft og makt, en hypermagi som «går under radaren» og som et motiv og hvor det er alt om å gjøre om å skjule, rasjonalisere eller fortrenge denne som faktuell operativ drivkraft.

«De hypemagisk fullkomne» stiller aldri spørsmål om det ikke har tolket lignelsen om samaratinen på en feilaktig eller forkjært måte. De mener – virkelig og alltid i sanntid – at de har funnet koden eller nøkkelen til alt hva som heter høyverdig moral og nestekjærlig handling i praksis, nærmest overalt på jorden, men mest utenlands. Samaritanen er meg, tenker de og oppfører seg deretter. De kan kanskje ikke navnsette den kraften de besitter, eller forsøker å tilegne seg, og som de tar som en selvfølge at de bare har og kan anvende fritt, men de vet altså at de har den, og er berettiget til den. Det gir dem både et kognitivt og rasjonelt, og emosjonelt overtak, som ofte kommer som en overraskelse eller en lettelse på dem til å begynne med. De forstår ikke at dette er et drug som de blir avhengige av, både som langere og misbrukere. Det består i magisk kraft – et faktum de forsøker å skjule så godt de kan. De røper aldri noen symptomer; det kan ikke falle dem inn at det skulle være noen feil eller skavank med dem. De virker tvert imot svært villige til å dele sitt overskudd og sine inderlige og dype innsikter i tingene.  

De kler seg i moter og språkdrakter som skal fortelle alle at de er – de sanne - samaritanere, ja, bedre enn …. De går rundt og sammenligner seg selv med andre som ikke har så god moral som dem selv, uten å forstå at en slik sammenligning er moralsk forkastelig og at sammenligninger mennesker imellom generelt avslører et hovmod og en selvgodhet som de helst skulle være foruten - hadde de bare innsett at hvor dumme, snevre og hypnotiserte de var.

For å kunne være en ekte – les: falsk og hypermagisk - samaritan i dag, må du abstrahere en rekke mennesker, ja, faktisk hele samfunnet. Du må gjøre borgerne til en «zombier», enkeltvis, og samtidig til et abstrakt vesen – eller en organisme - som kan påta seg å finansiere deg så å si inn i all fremtid. Selvsagt innebærer dette en form for dehumanisering av befolkningen, inkludert en selv. Befolkningen eksisterer ikke lenger som et samfunn av borgere og enkeltmennesker, og «den enkelte» men som en abstrakt «masse» med rett til å fordele klingende mynt og velferdsgoder på dem og den den vil, uten å kreve garanti for at verdiene kan innløses i rede penger på bok.

Og knepet? Jo, man later som om ingen tjener og ingen egentlig betaler for noe som helst! Eller «bedre»: Alle tjener på det … (Dette i motsetning til hva det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget kom frem til for bare få år siden. Dette ser ut til å være glemt og utvisket fra folkets kollektive bevissthet).

Så hva kan gå galt? Alt løses med ligningen: Subsidier der man føler det bør subsidieres, avgiftsbelegge der man føler det bør avgiftsbelegges og stimulere på andre måter til alle former for godhet, et gode som foreløpig er unndratt skatteplikt. Utvik: professor snill? Ikke slik i islam ... Og se denne: Islam er ateisme - islam har god tid og trenger ikke forhaste seg. Se også: Revolusjon i Egypt?

Og Paris, dialektikk, media og høna og egget og Gule: Vantro fredsapostel? Og: Vår narsissisme, og islam - farlig kombinasjon. Se: Essens - eller ikke ... Og: Ufarliggjøring av det farlige og Mahammud - igjen og Sosialøkonomisk godhet? Revidert og supplert (om bl a Mill’s «godhet! Og om Bentham og Kant – og bare Gud er god!) Og her om tankeforutsetninger og det juridico-religico fundament

Connecting the dots? Vel, hvis du har “hengt med” en stund i diskursen, kan du hoppe over følgende “liste” – eller hypermagiske palett - og gå videre med livet, kanskje helt bekymringsløst, men ta like vel, for sikkerhets skyld, en kikke på følgende:

Arbeider­partiet i Vestland vil ha 5000 kvote­flyktninger til Norge i året, her

Vang kommune ser innvandring som fremtiden her

Vårt naive Norge: Lovbruddene myndighetene later som de ikke ser her

NRK med alarm om mangel på innvandrere her

Regjeringen åpner dørene for mer arbeidsinnvandring til Norge her

Ønsker virkelig norske muslimer å fremstå som pøbler? her

Krigssonen Drammen. Velkommen til virkelighetens Nye Norge her

Norge kan anerkjenne både barneekteskap og flerkoneri her

Statskanalene er spydspisser for islam her

Danmarks statsminister: – Åpenbart at syrerne skal reise hjem her

Rekordhøy norsk bistand i fjor her

NTB melder at i 2020 var det norske bistandsbudsjettet på 39,5 milliarder kroner, og regjeringen nådde dermed målet om å bruke 1 prosent av BNP på bistand.

675.000 innvandrere i Sverige går på trygd her

Kamzy sutrer over «hvite, eldre mannfolk» her

Dette sterke forsvaret av ytringsfriheten må du få med deg her

India: Supreme Court dismisses as ‘frivolous’ petition calling for removal of Qur’an verses that promote hatred and terror her

Nigeria: Catholic Church builds mosque for displaced Muslims her

Kristelig Folkeparti har ikke 
et tradisjonelt syn på kjønn her

I årets første kvartal har Sverige delt ut 20.000 nye oppholdstillatelser. Dette tilsvarer 80.000 nye oppholdstillatelser på et år. her

Kamzy vil kurse offentlige ansatte i «strukturell rasisme» her

Ap i Bergen vil hente flyktninger til en kostnad på 360 milliarder kroner her

Krigssonen Drammen. Velkommen til virkelighetens Nye Norge her

 

Samtidig dukker det opp klare moralske føringer fra høyeste hold i universitetsmiljøene:

Farad Qureshi på sin facebookside 11. April 2021; 𝐑𝐚𝐝𝐢𝐤𝐚𝐥𝐢𝐬𝐞𝐫𝐢𝐧𝐠𝐬𝐦𝐚𝐬𝐤𝐢𝐧𝐞𝐧

𝘋𝘦𝘵 𝘦𝘳 𝘪𝘴𝘭𝘢𝘮𝘰𝘧𝘰𝘣𝘪 𝘴𝘰𝘮 𝘳𝘢𝘥𝘪𝘬𝘢𝘭𝘪𝘴𝘦𝘳𝘦𝘳 𝘮𝘶𝘴𝘭𝘪𝘮𝘴𝘬𝘦 𝘶𝘯𝘨𝘥𝘰𝘮𝘮𝘦𝘳, 𝘪𝘬𝘬𝘦 𝘦𝘵 𝘢𝘬𝘵𝘪𝘷𝘪𝘵𝘦𝘵𝘴𝘴𝘦𝘯𝘵𝘦𝘳 𝘪 𝘎𝘳𝘰𝘳𝘶𝘥𝘥𝘢𝘭𝘦𝘯.

Den siste tida har Islam Net igjen skapt overskrifter. Tidlig i mars ble det kjent at organisasjonen har kjøpt en eiendom til 60 millioner kroner i Groruddalen for å bygge et forkynnelsessenter og aktivitetssenter for ungdom. Denne gangen kom Arbeiderpartiet, Rødt og MDG høyresida i forkjøpet med å riste på hodet og uttrykke at prosjektet er uønsket. Politikerne er bekymret for islamistisk radikalisering. Oslos varaordfører, Kamzy Gunaratnam (Ap), har uttalt at hun er redd for at senteret skal bli en «radikaliseringsmaskin».

Islam Net virker i et felt som er dynket i fryktretorikk. Det som er reelt problematisk med organisasjonen, blir sauset seg sammen med islamofobe vinklinger fra ytre høyres mediekanaler og politikere som scorer lettkjøpte poeng ved å kritisere en organisasjon det er lett å hate. Det gjør det ikke enklere at noen av syriafarerne var innom Islam Net før de ble mer ekstreme. Men hvor farlig er egentlig Islam Net?

Og i tillegg, og som om ikke ovenstående var nok: Vi er blitt så snille og gode nå at vi tillater at 6 åringer skifter kjønn, dette fra Helsenorge:

Personer som har fylt 16 år søker selv om å få endre sitt juridiske kjønn. Barn og unge mellom 6 og 16 år må søke sammen med sine foreldre. ... I forskriftens § 1 er det bestemt at norske statsborgere som er bosatt i utlandet, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn etter reglene i lov 17.

Følgende fra Ung.no: Hei Du spør hvor gammel man må være for å skifte kjønn. For mange er det ikke slik at de "skifter" kjønn, men heller bekrefter det kjønnet de alltid har følt seg som. ... å bytte "juridisk kjønn", så kan man i Norge gjøre dette fra man er 6 år.

Og dette fra TV2: Mange har nok en eller annen gang hørt om «transseksualisme». ... barn og unge som ønsker å skifte kjønn og den yngste personen vi får møte er bare åtte år. ... Hvis vi ser på Emma, for eksempel, så er hun rett og slett en jente født i en guttekropp. Se vår vurdering av "pirelli" her. Jeg skriver dette med fare for liv og helse – «Pirelli» vil uten blygsel ha selve «samfunnslegemet» til å fengsle Lossius-Skei, helt på ubestemt tid, kan vi frykte. 

Samtidig: Se nå her om snillheten i form av en slags magisk og emosjonelt betinget abstraktgjøring eller deregulering av politiet I USA:

Shootings have more than doubled in Portland from 111 last year to 275 so far this year. Murders are also up from 2 to 25. That’s an increase of over 1000% for the prog utopia.

Portland hit a quarter-century high last year with 55 murders. It’s on track for 100 in 2021.

Things are so bad that Mayor Wheeler, who narrowly won reelection over the Antifa candidate after having his apartment building firebombed, pleaded with the City Council to pay for more cops. But the City Council had a better idea: unarmed park rangers with pepper spray.

Wheeler had asked the Council for $2 million to put cops on the streets to stop the gunmen, but instead he’s getting $1.4 million to put unarmed park rangers to run from the gunmen.

Daniel Greenfield

Før vi går videre, kan det være verdt å få med seg denne:

In early March, a letter was sent to the President of the European Commission Ursula von der Leyen by the “International Coalition Against Islamophobia,” denouncing the “French Islamophobic laws”. This tendentious document presents itself as an “urgent call” to protect Muslims, who are allegedly threatened by a repressive French state overreaction in the wake of the murder of schoolteacher Samuel Paty by a jihadist who accused him of blasphemy. The twenty-five groups that signed the letter self-describe as “organisations and individuals … who are comprised of or who represent French Muslim citizens”; this is untrue in all respects. The signatories are Islamist extremists, many of them related to the Muslim Brotherhood, and the overwhelming majority are not French. her

Og denne tilsynelatende uskyldige notisen, som selvsagt ikke oppfanges gjennom de brillene vår «elite» har påsydd seg selv. Her kan vi oppleve det jeg vil kalle institusjonalisert indusert hat:

As discussed here, numerous online fatwas—that is, decrees written by authoritative Muslim scholars (ulema), appearing on respected Islamic websites—insist that Islamic law (shari‘a) requires Muslims living in the West to maintain “enmity and hatred” for their new homeland and its inhabitants.  This applies equally to migrant refugees; they are duty bound to hate and be disloyal to those nations welcoming them in and providing them with free food, shelter, and healthcare—so say the learned sheikhs of Islam. her

Tatt fra Wikipedia: Zombie-forestillingene kommer opprinnelig fra Haiti, der folketroen påstår at en trollmann (bokor) kan gjøre personer til tanke- og viljeløse redskap gjennom svart magi. Ifølge enkelte forskere skal ofrene ha blitt dømt av hemmelige bonderåd og gitt lammende gift. De dømte har dermed blitt feilaktig erklært døde og begravd, for så å bli gravd opp igjen og utnyttet som apatiske slaver. Mange tviler imidlertid på at disse historiene er sanne.

I skrekkfilmer framstilles zombier gjerne som halvråtne og kan mangle lemmer eller andre kroppsdeler. De beveger seg sakte, er apatiske og sløve, og er gjerne kun drevne av viljen til å drepe andre mennesker. De opptrer gjerne i flokk og kan «marsjere» i store mengder mot ofrene. I nyere filmer har zombier blitt framstilt som raskere og smartere for å skape fart og spenning. …

Med mutanter er det litt annerledes: Her blir problemet og spørsmålet: Fungerer mutantens sinn eller psyke på samme måte som «min»? Kan de føle smerte på samme måte og med samme intensitet og i samme form som jeg gjør? Ser de virkelig rødt når jeg ser rødt?

Poenget er at vi i dag kan risikere å ha blitt mindre gode enn vi var la oss si for 50 år siden, da det fantes færre godhetsvesener enn de som finnes i samfunnet i dag.

Sammen med den erkjennelse som jeg nevnte over, kan det nå tegnes et meget dystert, ja, skremmende bilde av tingenes tilstand i dag.

Jeg skrev over at vi faktisk dehumaniserer oss ved å gjøre oss alle til medlemmer i ett svært, abstrakt «godhetssystem» - et emokrati-regime - som villig vekk betaler for og stadig vil fremme mer og mer godhet, mot alle odds, kan vi si. Vi forplikter folk til å bli gode. Til å overgå enhver samaritan hvor han nå måtte befinne seg, i godhet. Noen vil kalle det nestekjærlighet; disse mener så at Kjærlighet er Gud, ikke omvendt, at Gud er kjærlighet. De antar frivillig vekk visse dype karaktertrekk bare Gud kan ha i fullt monn.

Hva er det som ligger under denne must-feelingen? Skjønner vi ikke at godhetskravet som alle stiller til alle inkludert seg selv avpersonaliserer oss alle? (Jfr zombiene og mutantene over). Vi er blitt nødt for å abstrahere «det hele» for å holde ut. Bare det abstrakte systemet kan frata oss eller avlaste oss fra kravet om å virkelig å være god. Det abstraherte systemet, denne anonyme – og letthåndterlige - massen, er selvsagt uten følelser; det kan ikke skuffes, det kan ikke lide, det kan ikke påføres smerte.

Og dette passer oss bra, for ingen gode mennesker vil jo fornærme, krenke og mobbe noen. Skaper vi et abstrakt system som kan forsyne oss med stadig mer godhet, sikrer vi oss selv mot den pinlige erkjennelse det vil bli at vi ikke kunne være gode nok mot alle trengende til enhver tid og universelt, så å si.

Vi konstruerer en «dukke» vi kan stikker piler i for å oppnå makt, vi kan bli hypemagikere. (Dukken er her det store abstraherte samfunnslegemet i sin totalitet; det man vetner seg alt godt av, men som man likevel gjennombore med skrape piler for å trumfe egenviljen igjennom, via den nye magien: Hypermagien).

Vårt abstrakte godhetslegeme forsyner oss dermed med en for oss p t uimotståelige forestilling  om godhet og dette legeme er noe vi egentlig ikke kan skade eller påføre tap, konflikt, urettferdighet og konkret smerte. (Vi slipper å forholde oss «snilt» og kjærlig til et abstrahert legeme, et lege som da fortoner seg som et konsept i vår egen sort-of solipisime). Gule, Hallaråker, magi og essensialiseringen av muslimer (gi dem mer tid …)

Vi er blitt magikere av nødvendighet, fordi vi vet at vi ikke kan produsere så mye godhet av oss selv som det abstrakte monsteret vi har skapt kan skape på magisk vis og på helt illusorisk grunnlag. Vi er blitt godhetsavhengige som mangler godhet. Vi kompenserer med å gjøre alle mer følsomme, dvs ufølsomme, ved å putte alle i den samme store abstrakte båsen der ingen trenger å føle eller skape noe som helst.

Jo, vi forutsetter egentlig at vi nå og på permanent basis må rekonstruere borgere og andre mennesker, individer, personer, you name it i vårt bilde, vårt godhetsbilde, et bilde vi tror har en agensiell skaperkraft i seg og som derfor lever i aseitet, og som oppfattes som er aseitet, uavhengig av alt, se: er landet blitt tryggere nå? Og få med deg denne: og se her om emokrati, aseitet, emosjonell fideisme etc

Vi må forvandle dem – dem som altså ikke er så snille og ikke vil bli «abstrahert» - ikke fra zombier og mutanter til virkelige mennesker, i hjerter, sinn og kjøtt og blod, og med ånd, neo, men tvert imot: Vi – dvs hovedsakelig hypermagikerne og de servilt betinget emosjonelt korrekt – må omgjøre, konstruere ved å dekonstruere dem. Det «vi» gjør er å gjøre menneskene til stadig mer  å bli mer og mer zombi- og mutantlignede, ja, til å få et stadig sterkere behov nettopp for dette – å bli omvandlet i hypermagikerne bilde.  

Vi tåler ikke tanken på å måtte betrakte disse menneskene som virkelig personer. Vi tåler ikke å betrakte dem som mindre gode, (fordi de kanskje var det). Det tåler nemlig ikke våre servilt betingede korrekte emosjoner. Vi må betrakte dem som gode, dvs til formbare og føyelige – zombier og mutanter! (Og jo mer, desto bedre og mer lettadministrerte. Aner du er fariseer her?).

Vi må konstruere dem og fylle dem med godhet, i vårt bilde; vi kan ikke risikere at de ikke er gode nok og at de eventuelt ikke har godhet noen godhet i seg i det hele tastt. Vi tåler ikke tanken på at de kan være forskjellige fra oss – på vesentlige punkter og i ulike grader og med ulike former av godhet. Vå godhet forbyr oss å tenke slik. Vi forutsetter at de i det minste har et potensiale for godhet, bare vi anvender riktig pedagogikk og tilstrekkelige mengder med snillhets- og godhets  terapi. (Det legges selvfølgelig føringer på pasienten: Men ingen snakker om emosjonelt korrekte emosjoner!). Alt dette kan subsumeres under SAP og hvorfor det går så galt og Om hypermagi og føelser og emosjoner på villspor

For å sikre oss at dette potensiale blir virkeliggjort, er vi villig til å betale mye, så lenge vi, som sagt, slipper å betale for det selv, (men kan overlate den oppgaven til det dehumaniserte store, gode, men abstrakte fellesskapet vi til nå i våre dager har kalt vårt system, vårt samfunn og, ja, «our way of life»). 

Det som plager oss er en mangelsykdom, en defaulter vi av «makter og myndigheter» er blitt innpodet i og som vi ikke ser noen utvei ut av, og hvor vi ikke kan regne med få hjelp utenfra, så å si.

En viktig forklaringsmodell på denne «demisen» er at vi har glemt å tenke og forholde oss  ut fra visse tankeforusetninger om det jurdico-religico mennesket, en mental og eksistensiell – ikke nødvendig vis ren konseptuell - grunnkategori, slik jeg ser det.

Før vi går videre, se her vår ypperlige artikkel om bla åndemaning, mantra og hypermagi og om den godhetsmagi som vil ta inn stadig flere trengende lykklengtende; og se her om det mytologiserende perspektivet og ikke minst: Mer om hypermagi og følelser og emosjoner på villspor

For å begynne et sted, for om mulig å finne spor av forklaringer og mønstre:

Den hvite sosialkonsulent – i USA et sted - McIntosh begynner med å fortelle at hun nylig var i Roxbury, en fattig bydel med mange svarte og hvor hun iakttok en svart liten jente som forsøkte å løse noen matteoppgaver hun hadde fått og hvor hun skulle legge sammen 24 rekker med tre entall. Jenta forsøkte å få det til, forteller McIntosh, og hvis ikke, så ble ikke oppgaven løst riktig. Men jenten forsto ikke matematikken som måtte til for å kunne løse oppgaven; hun begynte feil og sluttet feil … så dette er situasjonen innenfor en verden hvor det bare fins vinnere eller tapere, en verden hvor det ikke fins noen måte som kan få barnet til å føle seg fornøyd med (feel good) oppgaven på.

Bernstein legger merke til at McIntosh ikke foreslår noen metode som kan avhjelpe jentens manglende ferdigheter til å løse oppgaven og at McIntosh tydelig unngikk enhver antydning om at jentas selvbilde faktisk kunne forbedre jentas selvtillit hvis hun fikk lære å legge sammen riktig.

( fra s 113 i New Toleranse: Richard Bernstein, Dictatorship of Virtue, 1994).

Kommentar: (McIntosh er helt underlagt SAP og den mulighet for eller nødvendighet av magiske praksiser dette paradigmet innbyr til, i og med det jeg kaller hypermagi. Merk at magiske forestillinger øker i omfang og dybde når et samfunn nærmer seg en kriseperiode og alt synes å gå nedover og alt blir bare mer og usikkert og hvor forfordelingen av goder blir bare tydeligere og tydeligere). Her ser vi at snillhetene og godheten sniker seg inn og begynner å undergrave «moderniteten» i godhetens eget navn. «Godheten» skal trumfe «det juridico-religico fundament».

Ansvaret for denne ene jentas lærevansker skal pålegges en hel kultur, spesielt den vestlige kultur, selvsagt.

Snart følger så den konklusjon at ikke bare «den hvite kulturen», men de hvite, hver enkelt av dem, og fordi de er hvite, bærer ansvaret for at alle ikke-hvite kulturer synes å stå tilbake for «den hvite kulturen», (her modernismen, kapitalismen osv). Få ser at der man krever mer individuell godhet, der må man også kreve mer kontroll over det kollektive.

Hva består McIntosh’s magi i? Jo, hun peker på noen selvfølgeligheter, dette at jenta lider og at det egentlig ikke er hennes feil. Skolesystemet med karakterfastsettelser osv forteller ikke non om jentas menneskeverd (sett ut fra det kristne menneskeverdet; jenta er skapt i Guds bilde og med kjærlighetsloven skrevet på sitt hjerte, hun som alle andre mennesker).

McIntosh vipper så å si sine tilhørere, som har innleid henne som konsulent, av pinnen. De føler umiddelbart skyld for at tingene er slik de er. De føler at de underslår jentas menneskeverd; de har forsømt seg, vært blinde for «lidelsen» - noen av dem frykter straff i Helvete. Eller at de skal presses ut av det gode selskap som står for døren: De svartes historie som undertrykte er i ferd med å ta en ny vending; det gjelder om å være på de rettferdiges side, de som kjemper for de svartes rettigheter, bl a retten til å bli positivt diskriminert. De svarte har rett  «å ta igjen» for det tapte og det forsømte, i nestekjærlighetens og samaritanens navn. «De kristne skjelver» og lar seg «lure»: Magien virker.

McIntoch argumenterer ikke rasjonelt. Hun vet at det å tenke rasjonelt kan forblinde og føre til vold, jfr Hitler og hans håndlangere som jo begrunnet seg til dels rasjonelt. Og ingen vil len ger bli assosiert med Hitler, ikke sant? McIntoch spiller på forestillinger om at «svake» heretter har krav på spesialbehandling, for – kan man mistenke henne for å innbille seg - hadde ikke Hitler foraktet jødene nettopp for sin svakhet – som rase? Og er ikke systemet med regneprøver så å si skapt for å frata jenta det gode selvbildet hun jo har krav på, som menneske, og ribbe henne for respekten for seg selv? Angriper ikke systemet selv jentas selvfølelse? Og bidrar ikke alle som ikke vil sette himmel og jord i bevegelse – og til og med begynne å føle korrekt - for å redde jenta fra fortsatt undertrykkelse?

Og kanskje det «mest smarte» i alt: For hva med dem McIntosch nå har «overbevist», og de man må anta har fått et sant kick av utilstrekkelighetsfølelse og føles av skyld for manglende empati, en dødssynd? Hvilken mulighet har de for å renvaske seg? Jo, de kan nå med den største letthet overføre skylden på systemet. Også de er blitt magikere. Hypermagikere: Disse er ikke ute etter materielle vinning for gen del, nei, de vil ha mer, noe mer åndelig, noe mer uangripelig, noe mer moralsk edelt. At alle nå lukrerer på den lille svarte jentas misere, er det ingen som tenker på. Magien virker som «clockwork». Det er som sosiologen og/eller historikeren Rodney Stark sier:

“Faced with rewards that are very scare, or not available to all, humans create and exchange compensators – sets of belief and prscripti0ns for action that substitute for the immediate achievement of the desired reward”.

Stark skriver videre:

“We define religions as social enterprises whose primary purpose is to create, maintain, and exchange supernaturally based general compensators”. “We also exclude magic, which deals wish deals only in quit specific compensators and does not offer compensators on the grand scale of Heaven or of religious doctrines about the meaning of life (cf. Durkheim, 19159). “Not all cults are religions. Some cults offer only magic, for example psychic healing of specific diseases, and do no offer such general compensators as eternal life”.

Kommentar: Slik er det altså ikke lenger. Det er kommet inn nye elementer i magien, den er blitt hypermagi til forskjell fra tradisjonell magi, en magi som var ganske simpel, i verste betydning av ordet. Den nye hypermagien er mer subtil og hypermagikere kaller seg selvsagt ikke magikere; de er ofte fullblods forskere, redaktører og andre i viktige posisjoner med makt og stor innflytelse, bl a i media og på universitetene. Deres grunnlag bygger på «den opprinnelige modernismen», den er «sturen» og avkrever respekt og det finnes overhodet intet i den som gir grunn til mistanke om magi.

Hypermagien skjules, fordi avsløring vil blottlegge deres egoistiske metoder og mål, metoder og mål som derfor må holdes skjult og som kan gå under radaren. Egentlig er hypermagien et storslått eksperiment der man altså tar i bruk ukjente – mystiske - metoder for å kunne dreie folks verdier, meninger og virkelighetsoppfatninger, inkludert menneskesyn, samtidig som man fremstiller seg selv som moralsk overlegen. De kan derfor være så nedlatende mot meningsmotstandere som mulig, uten at dette vekker avsky blant de likesinnede og servilt betingede korrekt emosjonelle.

Denne bevegelsen er nå i ferd med å etablere seg som en slags statsbærende religion «uten navn» og uten dogmer, ja, i virkeligheten en strategi uten annet mål og uten annen mening enn å få «overklassen» i dette paradigmet til å «feel good», og utviklingen mot dette stadier har pågått i fler tiår, jfr Bernstein som omtaler McIntosh, som nevnt.   

Det er en ny «religion» som forsøker å unngå alle beskyldninger eller mistanker om å drive massesuggesjon e l. og som sikrer seg selv mot all fjerndiagnostisering hvor eventuelle hallusinasjoner kommer inn i bildet. Den nye magien er høyst etisk eller moralsk rettet, kledd i toleransens og den «uskyldige» og liberale relativismens kappe. Den er i virkeligheten svært elitistisk  og dens fremste mulighet ligger i dette å besmitte andre med skyldfølelse, idet man utnytter dette til fulle, mest blant de enfoldige i egen krets og de med lignende utdannelse og i de samme miljøene.

Det er som Stark observerer, men selvsagt helt uvitende om det jeg kaller «hypermagi», er følgende:

“Magic cults frequently evolve toward more general compensators and become full fledged religions. They then become true cultmovements: Sosicial entreprizes primarily engaged in the production and exchange of novel and exotic general compensators based upon supernatural assumptions”.

Og videre: “A number of authors have identified occult behaviour with specific psychiatric syndromes”. The psychopathology model is supported by the traditional psychoanalythic view that magic and religion are mere projection of neurotic selffullfillment or psychotic delusions (Freud m fll), … however, the model does not assume that cultic ideas are necessarily wrong or insane. Rather it addresses the question of how individuals can invent deviant perspectives and then have conviction in them, despite the lack of objective, confirmative evidence!. (Fra Cults and new religious movements, by Lorne L. Dawson, 2003.

Kommentar: Stark sitter fast I det jeg kaller SAP. Han ser ikke den nye magien som jeg registrerer og analyserer – og forsøker å sette navn på - her på bloggen. Forutsetningen har ikke vært til stede, magien som “fag” har derfor vært undervurdert og uglesett og plassert i «mørket». Man har ikke sett at også magien kan vokse og anta nye former og nye begrunnelser og incitamenter. Det kan komme til å stå oss dyrt at den til nå har vært neglisjert.

For å komme tilbake til utgangspunktet for denne bolken av artikkelen:  

McIntosh argumenterer (i det tekstgrunnlaget jeg sitter på) ikke for å ta jenta ut i spesialbehandling og for en ny giv for å forbedre denne, eventuelt med store overføringer fra sentralt eller politisk hold, nei, hun forteller sine oppdragsgivere at det er systemet i stort hindrer denne jenta. Hindrer henne fra hva? Jo, fra å «feel-good». Heller ikke andre svake, svarte elver, som klarer å løse hele regneoppgaven, bortsatt fra ett av spørsmålene, «feel good». Også dette skal systemet ha skylden for. Og her ser vi tydelig hvor viktig det blir i årene som følger å forklare alle feil og mangle med «systemet» og «strukturene». Vi får «systemic rasism» - alle de hvite er egentlig skyldige. Jf BLM-bevegelsen – og alle opptøyene – og drapene - som følger med, (utviklingen har pågått lenge).

Hva oppnår McIntosh? Det blir for lett å forklare det med et ønske om større anerkjennelse og behovet for «feel-good», for hennes eget vedkommende alene. Nei, her er det noe mer som spiller inn: Magi – dvs hypermagi, ikke først og frem et ustyrlig behov for «human engineering» og hvor flink hun er til dette. Nei, her går det mer på hvem som har den rette innsikt, og ikke bare den riktige moral, men også de «servilt betingede korrekte emosjoner».

McIntosh er sikkert ikke vitende om at hun er ute etter makt – i sin rene form, en makt som må utøves under radaren og langt borte fra kognitive «peer» konsultasjoner. Det usynlige – og magiske hun gjør – er å stjele en slags substans fra den lille jenta, som nå betraktes som et offer. Jenta selv er ikke i stand til å be om hjelp, dvs spesialundervisning, (men dette vil nok ganske snart gå opp for foreldre og andre myndighetspersoner eller spesialister, men dette spiller ingen rolle for sosialarbeideren).

McIntosh vet at hun nå har et overtak på sine oppdragsgivere: Hun bruker jentas avmakt som et maktinstrument mot dem, lettantennelig «skyldige» som de er opplært til å være, (som del av en kristen kultur som er blitt mer ateistisk, og tilsynelatende da også mer liberalt og «understanding», mer empatisk osv, men tilsvarende enda mer moralistisk; en «collateral damage», så å si).

Spør McIntochjenta og jentas foreldre om de mener at systemet er rasistisk og systematisk diskriminerende og at dette forklarer «alt» om jentas mangelfulle regneferdigheter?

Selvsagt ikke. MacIntosch foretar en falsk ”by proxy-manøver”, heri ligger det magiske tricket, som nå altså går under radaren, (bl a fordi oppdragsgiverne jo er dobbelt forpliktet: Forpliktet til å tolke folk i beste mening, særlig sosialarbeidere og sosialister, vil jeg si og fordi de jo er pliktet til å ta et oppgjør med sine synder, dvs akademiske forsømmelse. Dessuten: De gode gjør jo bare en god jobb, deres intensjoner er essensialisert gode pr definisjon).

McIntosh kan «med rette» føle seg stolt og viktig. Hun har klart å «lure» en hel generasjon, ja, mange påfølgende generasjoner akademikere, og dermed også politikere på høyeste plan, på begge sider av høyre-venstre aksen.

Hennes magi blir en integrert faktor i deres premisslevering overfor media og samfunn. Dette er i så fall veldig, synd, i og med at de beste og meste humane av sosialistene ble de første som lot seg dupere på falsk grunnlag, på magisk, ikke vitenskapelig og moderne vitenskapelig grunnlag, men på postmoderne grunnlag, et grunnlag som appellerer til det emosjonelle, og da spesifikt til «det servilt betinget korrekt emosjonelle».  

At emosjoner kan skapes på «servilt» grunnlag, synes imidlertid å være en fullstendig gal og bisarr tanke, (men emosjoner kan faktisk formers og skapes, noe jeg har nevnt tidligere, jfr Barrett). «Man» har tatt det som en selvfølge at emosjoner ikke kan lyve, at de er kanskje det siste av ærlighet vi har. De er derfor sanne, og naturgitte, de gir dermed legitimitet for politiske beslutninger, neste av et hvilket som helst slag, og om enn aldri så grusomme og brutal i sine konsekvenser. Hadde J J Rousseau levd i dag, ville han jublet: Han mente som nevnt tidlige i en annen postering, at følelser kunne stå over «fornuften» som rasjonelt grunnlag, kan vi ironisk nok si.

Pluss: Marxistisk tankegang og virkelighetsoppfatning spiller med fordi denne ideologien gjør det tilsynelatende like enfoldig som lett å løse alle problemer ved ganske enkelt å overta produksjonsmidlene, og – i «beste» fall introdusere en sentralkomite bestående av de mest betrodde revolusjonære!

Så enkelt har det i denne konteksten altså vært for McIntosh å bruke magi, (et til de grader forsømt forkningsfelt): Bare ved å peke på ett enkelt tilfelle av «lidelse», har hun klar å forløse eller aktualisere en mer eller mindre latent kollektiv skyldfølelse i de enkelte. Hun har «dem i sin hule hånd» uten at de aner det, (og antakelig heller ikke hun selv). Sp ikke kom her å si at «skyldfølelse» ikke teller og ikke har «agens». Hun har så å si lokket sine kollegaer til å bruke forstørrelsesglass på en av de minste vorter på den vakreste av alle elefanter – eller samfunnlegemer - for så å kunne kvitte seg med selve og hele elefanten – hele systemet - en gang for alle!

I et slikt klima ligger det nær å innta følgende drama:

Et lesbisk par hvor begge var døvstumme og samtidig psykoterapeuter søkte å finne en døvstum sæddonor slik at de kunne få et barn som også var døvstumt! 
De forklarte til Washinton Post: ”It would be nice to have a child who is the same as us. I think that would be a wonderful experiment”. Journalisten skriver: … they are little like immigrant parents .. with a huge and dominant and somewhat alien culture outside their door …

Tammy Bruce kommenterer: Det er denne annerledesheten venstresiden vil ha oss til å føle og respektere. Venstresidens suksess med å klassifisere grupper i deres egne private og spesielle verden tilslører det personlige ansvar. Den borrer inn i deg den falske forestilling at du ikke kan forstå disse livsformene og at du følgelig heller ikke kan dømme dem … Om venstresiden, ekteskapet og nihilisimen (her kan man ta til seg grunnleggende innsikter).

Videre: Abstract: Over kan vi se eksempler på snillhet, godhet og noen vil si kjærlighet, - egenskaper som ser ut til å ligge i selve Vestens – kollektive - Mentale Konstitusjon, en konstitusjon som savner sidestykke i historien og som bygger på den judeokristne tro og tradisjon, - derav våre demokratier og vårt grunnleggende menneskesyn og vår gudsoppfatning. 

Det vi ser nå er at denne konstitusjonen er i ferd med å smuldre opp innenfra, ikke så mye et resultat av påtrykk eller angrep utenfra, men som et resultat av – hva?

En mulig forklaring: Vi var så glade i å være gode at vi følte at vi måtte endre normer og lovverk slik at vi kunne bli enda gladere i vår egen godhet.

Vi ble faktisk mer glade i oss selv enn i Gud, vår Gud som – opprinnelig var og fremdels er - altså er Kjærlighet, (et faktum som er som et tomt pust for de fleste hypermagikere).

Vi la åndelige byrder på oss selv; satte opp strenge grenser for å utrense farlig ytringer, farlig tanker, farlig ikke-snillhet. (Fariseerne gjorde det samme; de kunne oppfattes både som snillere enn og som strengere enn … ).

«Vi» gikk ikke unna for å stjele magisk kraft og makt fra de fattige og utstøtte, (- hold de sosialøkonomiske teser utenfor her -)  slik at vi mentalt kunne fremstille oss som egentlig mye snillere enn vi egentlig var – og er. (Anvend litt dybdepsykologi). Vi brukte ofrenes elendighet til å berike oss selv, psykologisk, først og fremst – fordi her kunne vi gå under radaren, som aldri kan lese noens virkelige eller autentiske tanker, følelser og emosjoner og fordi disse da rett og slett ikke eksisterer for oss.

Var dette Guds hensikt?

Vel, vi forsøkte å bli snillere enn Gud og om mulig vakrere enn Lucifer, både i islam og kristendom; indirekte oppfattet vi at Gud ikke var snill nok og emosjonelt korrekt nok. Han ble til nød plassert i hornet på veggen, som en syvende far i huset. Noen kastet ham likeså godt ut, for der å måtte hjelpe seg selv så godt han kunne, frost, natt, tåke og kulde til tross. Vi skar ham så å si ut av sunne og ut av sinn og satt opp et nytt bilde, men da av snillhetenes gud, som er oss selv. Vi reduserte Gud til noe han ikke er.

«Noen ganger handler ikke ugudelighet om de virkelig dårlige menneskene. Noen ganger handler det om gode mennesker som er strengere enn Gud», skriver Joseph M. Stowell.

Jeg kunne tilføye: Noen ganger handler det om gode mennesker som innbiller seg at de er snillere og mer (servilt betinget) emosjonelt korrekte enn Gud.

Det var disse siste mennesketypene Jesus kalte fariseere. Han var ikke imponert over dem. De var dårlige representanter for Sannheten, som Stowell sier. Han legger til: Vi må passe oss for å forveksle det å være god med det å elske Jesus.

Ta nå en seriøs kikk på «mine sosialøkonomiske teser»: Om den tragiske og emosjonelt korrekte godhet og ikke minst:  Emosjoner og følelser i magiens vold og på villspor

Se også denne tankevekkeren: Tilføyelser om de ti bud og hypemagiske zeloter – loven som ikke kan lovfestes og som derfor står over alle hypermagi.