Nei til islam: Religion og psykologi - definisjoner, refleksjoner

Man skal ikke kimse av hobbypsykologi og hobbypsykologer; de har større makt og innflytelse enn mange tror. Ofte bestemmer de selve samfunnsutviklingen og ja, hvordan folk skal tenke, føle og holdne, sånn generelt sett.

De kan faktisk velte regjeringer og kirker, bedehus og bordeller. Og hele kulturer og sivilisasjoner, og selve gudstroen, uten at vi lar oss merke av det og helt uten at vi kan gjøre noe hverken fra eller til med det.

Hvor har de så fått sin «visdom» fra? Fra psykologien selvsagt. Eller det vi tror er «sann» og «god» og helbredende psykologi, og ligger det tragiske, selve livsfellen, sleve den eksistensielle felle, som vi går i, og står i, helt uten å protestere og helt uten behov, evne og vilje til å gjennomskue og fri oss fra åket.

Psykologien har droplet sakte og sikkert ned i folkesjelen fra høyt hold, fra en elite som begynte å kalle seg psykologer, vel «vitende» om at psyken eller sjelen ikke eksisterte, slik de selv så det, idet de handlet på dette grunnlaget, dette konseptet, for å skape lykkeligere og mer frie og mindre nevrotiske eller hallusinerende mennesker. De forsto ikke at det de serverte og lovet faktisk var «intet». De hadde ikke sansen for Gud, ja, de satte seg opp mot ham, og ville erstatte ham med seg selv og deres egne konsepter eller forstillinger og disse er det folk av i dag nå går og tenker og emoverer ut fra, uten helt å fatte det.

Carl Jung bemerket noe interessant i denne sammenhengen: «Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; krigslignende og islamsk. De er alle fulle av en vill gud».

Jung uttaler seg her mer politisk enn psykologisk. Psykologien er et fag «utenfor verden» så å si, den angår liksom ikke psykologene, og gjør det fortsatt ikke, med noen få unntak i dagens diskurs.

Psykolgien kan imidlertid i seg selv gi oss et visst grunnlag for å kunne motstå islam, forsvare seg mot islam og et fundament for å argumentere mot islam. Det virker som om psykologien ser islam primært som et politisk fenomen og psykologi skal jo ikke være politikk, derfor holder de fleste psykologer seg unna debatten om islam både generelt og her i Vesten. Psykologene finner altså intet behov for å steppe inn og veilede folk her. Heller ikke i den grad psykologien betrakter islam kun som religion. Man er tilbeholden med saklig og oppbyggelig kritikk i begge perspektiver. Psykologien gir seg dermed selv et inntrykk av å «handle» i et vacuum, opp mot noe som ikke er, noe som ikke betyr noe, noe vi kan se bort fra. Det er for å si det mildt, både ganske naivt og håpløst. Det minner om virkelighetsfortrengning og ønsketenkning. Man kan bare ikke ønske seg at islam ikke er til og at problemene derfor vil gå over av seg selv, og at ingenting har noe med islam å gjøre. Så joda: Psykologien avslører seg nå selv som ganske nihilistisk, eller svær så servilt betinget emosjonelt korrekt, «at our peril». Og følgene av alt dette, kan fortone seg slik:

Har de klart det? Vel, de fleste vil nekte for at hvordan en barkeeper eller en lærer nå oppfører seg, tenker og føler har mye med hva nettopp psykologien har tilført oss. De vil ikke forstå at bedriftsledere, prester, byråkrater, politikere, kunstnere av ulikt slag, kapitalister, bankfolk, sosiologer, antropologer og teologer – i det jeg kaller SAP-paradigme - alle nå faktisk tenker i hobbypsykologiske baner og (ubevisst) begrunner nettopp det de tror er eget grunnlag for hvordan de skal oppføre seg og si, føle og gjøre, i psykologien. Vi er på mange måter ille ute, men nekter å ta det inn over oss.

Vi skal i det følgende derfor se på hva noen av de meste betydningsfulle psykologer har sagt og tenk om menneskets «predikament» og om religion og Gud.

Fremstillingen vi forhåpentlig kunne avsløre visse vitale forutsetninger psykologien har forsynt oss med som forklarer tingenes tilstand og mange menneskers forvirring og fortvilelse, og vår kulturs forvitring.

Psykologien plasser mennesket i dag utenfor både religionen og jussen i dypere mening.

Mennesket som sådant, plasseres dermed mennesket selv utenfor det som prinsipielt kan kalles frihet og ansvar. Mennesket reduseres til biologi eller mekanikk (selv om det er dette psykologien i utgangspunktet vil frelse oss fra).

Mennesket fratas dermed et høyere forhold til et – eller én - større Du, en høyst aktuell og allmektig personlig Gud.

Psykologien ser helt bort fra at mennesket er skapt av denne Gud, men klarer samtidig ikke å frigjøre seg fra alle de konsepter og forestillinger vi har, nettopp fordi vi er skapt i Guds bilde og til hans likhet.

Vi klamrer oss til disse konseptene etc og til gudsbildet, og for eksempel treenigheten, og dens dogme, selv om og på tross av at vi nettopp har forkastet – via psykologien som ikke nevner detter – disse fundamentene vår sivilisasjon tidligere har bygget på, forutsetninger som skapte vår sivilisasjon. Psykologien forkaster dermed alle forklaringer (og fortrøstninger, håp og all tro, og alle paktmuligheter med Gud) på hvorfor vi er blitt som vi er og hvorfor. Pyskologien har kun «intet» å by på. En i sannhet en mager og fattigslig kost, spør du meg. Psykologien byr oss på en frugal tilværelse, ikke et liv i overstrømmende nåde, - et annet begrep psykologien ikke forstå og som den derfor må ta avstand fra, fordi den ser nåden som nok en konstruksjon av mange andre illusjoner, som den kaller dette begrepet.

Alt er nå tillatt for snille bankfolk og politikere etc, nettopp fordi psykologien og hobbypsykologien i går i psykologiens og de store psykologenes store fotformsko og da ekstatisk autentisk og helt uten at de vet det, og fordi dette føles så naturlig som bare mulig – ikke rart da at det føles så godt å være servilt betinget emosjonelt korrekt, to the core, og så uproblematisk lett å bli det, altså: servilt betinget emosjonelt korrekt.

Det er psykologiens skyld at vi i dag mangler henvisninger til objektive standardarder, dvs normer, regler og lover gitt ovenfra. Vi påbys i stedet å trylle frem disse standardene selv, fra vårt indre, som vi kanskje ikke kjenner, fordi vi skal våre så gode på bunnen.

Psykologien gjør mennesket til et studieobjekt og lover realisering, dvs selvrealisering, samtidig som psykologer peker på at Selvet ikke lar seg vitenskapelig stadfeste.

Psykologien makter ikke og vil ikke presentere oss for Sannhet, bare for muligheter. Mennesket kan formers av andre bedrestilte mennesker, alle uten synd, syndserkjennelse, syndsbekjennelse og syndsforståelse. Og i dette følget: Ingen objektive standarder, alt skal både tolkes og forandres og dette skal skje ved utløsning av indre og egne, subjektivt adekvate maktpotensialer, hvis konsekvens ofte ender i en narsissisme så syk og megaloman at psykologene selv til og med, i utgangspunktet og konsekvent vil advare mot og aller helst helt utrydde det de selv egentlig har foranstaltet.

Det rare eller kanskje bedre - det urovekkende - i dette bildet er at psykologien faktisk også har «droplet» ned og inn i viss kristne kretser. Her finner vi nå en bagatellisering av alt som synd heter så til de grader at man kan begynne å lure. Det heter at synden er noe vi nå kan kaste bak oss, fordi Jesus allerede har båret våre synder opp på korset og inn i Jesu kropp. Kristne er ifølge denne doktrine et «folk» av troende individer uten synd, bare man forstå dette og tar det til seg en gang for alle. Dette fører til – eller kan føre til, vil jeg tro - at predikanter kan leve i aktive homopraktiserende forhold helt i motstrid med hva skriften selv sier, at det er synd, idet man kan kalle seg for gift og blir som rette ektefolk å regne, eller at man ikke røper for noen at man lever i et lesbisk forhold, f eks. Når synden ikke lenger eksisterer, er som alle vet alt tillatt. Man har for egen maskin erstattet synden med uskylden og gjort Skriften til selve arvesynden. Men dette tør man ikke si høyt i sine prekener. Det holder med at synden allerede er båret for dem via Jesu død på korset. Og hvis noen så påpeker dette, blir man fort ansett for å være pervers! De gode emosjoner anses da for å kunne erstatte synden og være det absolutt viktigste her i livet, ikke den sannhet at bare Kristus kan tilgi synder.

https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/nar-emosjoner-ma-erstatte-syndene.html

Og dessuten: For psykologien «gjelder» ikke de logiske førsteprinsipper, de grunnleggende og frigjørende kognitive fikseringspunkter; psykologiens utgangspunkt blir derfor polymorf, den tenderer mot å akseptere og fremme det unormale og det perverse blir da selvsagt bestemmende.

I dette klimaet blir det klart at mange mennesker ikke klarer å skille og skjelne mellom kristen tro og islam. Og når dette i seg selv, denne mangelen i seg selv, og dette fraværet av genuin gudsrelasjon, så bli opphøyet til noe ideelt og som et slags summum bonun, ja, da sier det seg selv at våre tradisjoner og våre kultur, og vår religion, ikke har lenge igjen å leve. Vi mister den – har allerede mistet den - samtidig med dronning Elizabeths død forleden. Henrik 8 gjorde seg selv troens forsvarer, nå gjør Elizabets sønn seg til «alle troers» forsvarer. Løpet er lagt, kursen utstaket. Hva annet kan han si? Er alt et beleilig mysterium?

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/the-great-mystery-alister-mcgrath-og.html

Om justice Kennedy’s Mystery Clause:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/11/asia-bibi-islamofobi-selvdestruksjon-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/11/abort-en-hellig-ytringsfrihet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/o-j-anfindsen-vs-hallgim-berg-i-sakte.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/om-det-overnaturlige-i-det-naturlige-om.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/12/den-nadelse-redaktr-johannes-morken-i.html

Om sosiologenes forståelse av religion:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

Og så til psykologene jeg regner for å ha bidratt mest til å gjøre hobbypsykologien til den mest anvendte og dyrkede hobby i dagens verden, noensinne.

Jeg nevner her kun noen få, men det er de som tross alt har hatt størst innflytelse de siste hundre årene og uten dem vil vi ha vanskelig for å danne oss et noenlunde adekvat bilde av vår virkeligheten av i dag.

William James, 1842-1910:

Umiddelbar visshet uten tilflukt i fornuften, utgjør «den dype tingen» i oss; argumenter bygget kun på fornuftens overveielser, utgjør kun en overflatisk oppvisning.

Gud er et inderlig forhold som gjelder livet og det skjebne. Mennesket er indre komponenter i Gud som sammen med vårt underbevisste utgjør et felles bevissthetsfelt med ham.

I mangel på endelig «bevis» ønsket James at vi utstyrte oss frivillig med en «troens holdning».

Vi tror på sannhet ikke på grunn av intellektuell innsikt, men fordi vi begjærer den emosjonelt og fordi vi tror at vi kan nærme oss den mer og mer. Vi kan vokse oss stadig mer sanne. Å unnlate å tro i frykt for å ta feil, er kun «passional life». Virkeligheten er aldri gitt en gang for alle; den gis heller konstant i vår bestemmelse av den s6. Vitenskapen gir ingen fullverdig beskrivelse av «what¨s there». Sinnet er ingen tabula rasa. Vitenskapen har ingen opsjon på å vrake religiøs tro, for vitenskapen kan bare si noe om hva som er, ikke noe hva som ikke er. Sinnets aktive innretning og dets egeninteresse (ikke bar appetitt), er nøkkelen til å forstå James, (sier Fuller).

Vitenskapsfilosofer som tilber den «vitenskapelige sannhet» glemmer at deres fordømmelse av subjektiviteten på fullmakt av «objektiviteten» ikke er stort annet enn deres egen subjektivitet.

James nekter for at religion kan forklares ut fra sex eller nevrose og sykdom. Religion må ikke betraktes som et «ingenting annet enn». Hans interesse fokuseres primært rundt religiøse genier som opplevde «religion» som en slags akutt feber heller enn som en kjedelig vane. Han er ikke interessert i menyen, men i retten. Religion kan være personlig og institusjonell. Religion relaterer seg til «the Reality of the Unseen» og utgjør en dypere persepsjon som går utover rene sanseerfaringer. Troen akter ikke på frykten, men forholder seg ganske enkelt til realitetene i livet og gir lykke. Religionsvitenskapens rolle er å være en midler mellom vitenskap og religion. Den mystiske tradisjonen opp gjennom tidene snakker med en tunge, sier James. Mystikerens viten har ikke noe sanselig eller konseptuelt innhold. Ikke-rasjonelt fundert «instinkt», følelse og det ikke-fornuftige – vår «passional nature» - utgjør de dypere tingene i oss. Mystiske tilstander kan åpne for «other orders of truth». Det fins alltid «et pluss» som bare følelse kan redegjøre for. Mystiske eller religiøse erfaringer har sin opprinnelse i det underbevisste. Det finnes en eksistensdimensjon som er helt forskjellig fra den som flyter fra våre sanser og våre konsepter. Sannheten er en prosess som mennesket emosjonelt er involvert i. Den er ikke fastlagt en gang for alle, den må stadig oppdages. Hvis positivismen er sann, blir gudstro umulig, og dette vil ha en skadelig effekt på verden.

Sigmund Freud, 1856-1939, kunne si at mennesket ikke er mer fritt enn en stein som faller til jorden.

Fremtiden tilhører fornuften. Han snakker om en «oceanic feeling» som et bånd eller en fellesskapsfølelse med hele universet, en følelse av noe grenseløst … en slags mystisk erfaring, en erfaring av Selvet og en følelse av realisering av en «overlegen» identitet og uovertruffen erfaring, «peak experience». Han innrømmet at han selv aldri hadde opplevd det han kalte «oceanic feeling».

Han ser på religion som «ønsketenkning» eller «wish-fullfilment». Religion er illusjon, et psykotisk fenomen og en nevrotisk tvangstanke. Freud fokuserer på massenes religion, en religion vi bør forsøke å kvitte oss med.

Mennesket er ikke født i Guds bilde, mener Freud, men alle guder ligner en farsfigur. Mennesket vil lære seg å stole på egne ressurser. Mer eller mindre ukritisk gudstro røper en viss intellektuell svakhet eller brist. Slik vil livet bli utholdelig for alle. Så langt naturen tillater, vil «our God Logos», sørge for å redusere lidelsene og fremme kjærlighet blant menneskene.

Alle kulturer har gjennomgått en prosess fra totemisme, hvor et dyr blir gjenstand for vår ærefrykt eller tilbedelse. Totemismen med sine tabuer – bl a mot å drepe dyret - ligner på det han betegner som Ødipuskomplekset og hvor da barnet «ønsker» å drepe faren for å kunne ha sex med mor. Dette er startpunktet for religion, mener Freud. Det begynte med et virkelig drap på et annet menneske.

Samfunnet blir dermed medskyldig i en fellessynd som krever en viss skyldfølelse med ledsagende anger og et behov for «expiation», forsoning – (ofte feil oversatt og feil oppfattet som at-one-ment med) - og forløsning. At sønnen dreper faren er menneskets arvesynd eller originalsynd. Det blir derfor nødvendig å spise totemet for å bli ett med sin totemgud, klanens gud. Tvangsnevrose er en «tragi-comic travesty of private religion». Totemismen er den første religionen. Bak tabuene ligger det et sterkt begjær etter å begå «a forbidden action».

Moralbud springer ut av undertrykte instinkter. Alle religioner er et forsøk på å løse det samme grunnproblemet: Å få bukt med skyldproblemet som fulgte av drapet på «den primale Fader» og komme til forsoning via lydighet mot moralbudene.

Freud merker seg Moses fremstilling av en monoteistisk gud og en gud for alle og en allmektig gud, en spirituell gud, den ene gud som omfavner hele verden, og en gud som etablerer menneskehetens høyeste idealer og et iv i sannhet og rettferdighet, en gud som står mot magi og ritualer. I kristentroen innebærer nadverden eller communionen en detronisering av «faderen», en repetisjon av originalsynden med påfølgende forsoning med faderen og hvor faderens vrede stilles.

Freud mener at det er Eros som holder alle ting sammen. Eros «mål» er å forene og binde og gjøre «mer enn en til én». Livets mål er egentlig døden og det destruktive instinktet (i alle) konstituere et dødsinstinkt, et instinkt som er et «countrary instinct». Eros er et kreativt kosmisk prinsipp hvor alt utfolder seg, forenes og opprettholder seg. Det dreier seg om en kosmisk kamp mellom motsetninger, «a battle of giants».

Freud forakter følelser som en legitim vei til mer kunnskap, i motsetning til James som vi så over.

Carl Jung, 1875-1961:

Når komplekser overtar, går den dyrebare frihet til egoet tapt. Komplekser er et autonomt sett av emosjonelt ladet psykisk innhold; de er «the royal road to the unconcious».

Freud tok avstand fra Freuds fokus på det seksuelle som «forklaringsmodeller». Spesielt tok han avstand fra Freuds påstand om at spiritualitet er undertrykte eller fortrengte instinkter. Jung mener at det ikke bare finnes en «instinktuell» underbevissthet, men også en spirituell. Sinnet eller psyken består av eller er «possessed» av egne spesifikke prinsipper, arketypene, som gir seg uttrykk i universelle symboler eller myter. Det kollektivt underbevisste er den underbevisste psyke som vi alle har felles. Vi kan ikke – individuelt - kontrollere den kraften som medfølger arketypene. De er «premordial images», mytologiske bilder som igjen går tilbake til de mest primitive organismer.

Psykisk energi hører sammen med «libido», selve livsenergien. Symboler transformer denne energien. Det kollektivt underbevisste består av autonome energisentra.

Fornuften er begrenset i forhold til myten. Rent rasjonelle formuleringer blir for smale til å gi et fullverdig bilde av den menneskelige erfaring generelt.

Individuasjon er en prosess hvor det enkelte menneske blir hva det var ment å være fra begynnelsen. Selvet utgjør totaliteten av bevisstheten og ubevisstheten eller det underbevisste. Individuasjonen er synonymt med aktualisering av selvet, «selvrealisasjonen». Individet er unikt. Erfaringen av Selvet er uendelig mye mer enn hva egoet kan bibringe. Mandala-symbolet representerer en forsoning av alle motsetninger og forespeiler integrering av alle personlighetsaspekter. «As life’s true goal, the Self alone makes sense out of life”. Meningen med “livets morgen” består I å komme overens med eller I takt med den ytre verden og dette f eks å etablere familie etc.

Arketyper har en numinøs eller ikke-utrykkbar - mektig emosjonell verdi. De er makthavere, guder.

Gud er for Jung en indre erfaring, Selvets erfaring. Denne erfaringen er erfaringen av likheten med Gud som er innprentet i den menneskelige psyke, Jung viser til Genesis 1. 27 i Bibelen. Gudsbildet likestilles med selvet som beskrives som en suveren forening av motsetninger og «God within us».

Arketypene komplementerer den ytre verden.

Jung definerer religion: As the linking up of consciousness with unconscious psychick prossesses possessed of a life of their own. Religion er avhengighet av og underordning under erfaringens irrasjonelle faktum. Den utgjør en dynamisk agens utover bevisst kontroll. Han sier at en Gud som befinner seg utenfor all erfaring ikke betyr noe for ham. Men en Gud som er en «powerfull impulse» gjør.

Når det kommer til den kristne treenighet, doktrinen sier iflg Jung at: Faderen er den første guddommelige personen, som «føder» (generates) Sønnen, og Faderen og Sønnen blåser sammen frem Den hellige ånd, som da viser Faderens kjærlighet til Sønnen og deres kjærlighet til hverandre. Gud Faderen representerer det ubevisste i Jungs analyse, den opprinnelige psykiske forening eller enhet, eller Selvets i dets ennå ikke differensierte form. Jung snakker om Fader som en ureflektert bevissthet, (unreflecting awareness), tilstanden hvor «man» kun er bevisst hva som er til. Fader representerer barndommen både for menneskeheten og den enkelte.

“The generation by God the Father of the Son, the second divine person, represents the generation of the ego by the self. The Son is said to be the Father as the ego is to the self”.

Sønnen representerer derfor en høyere tilstand av refleksjon. «Sønn» er en reflektiv og rasjonell tilstand av bevissthet. Sønnen står for kritikk, differensiering og diskriminering (skjelning og skilling).

Distansen fra Faderen når sitt høydepunkt i korsfestelsen. Sønnen må bli gjenforent med Faderen. Den hellige ånd gjenoppretter den opprinnelige enheten. Ved inkarnasjonen gikk originalen inn i et motsetningsforhold til seg selv og sønnen kommer i opposisjon til Faderen. Sønnen blir så distansert fra Faderen at den eneste måten han kan gjenfinne ham på bare går gjennom en absolutt underkastelse. Den hellig ånd ses på som et symbol på selvet og en realisering av det. Treenigheten uttrykker «the essential unity of a tree part process” i den mentale modningsprosess. De tre personene i treenigheten er personifikasjoner av de tre fasene et fysisk naturfenomen gjennomgår. Gud fortsetter å inkarnere seg via Den hellige ånd i hele menneskeheten.

Den hellige ånd er en «autonomous psychic happening”, et forsonende lys i sinnets mørke, en kraft som makter å omforme kaos til kosmos (order). Gud kan finnes inni en. Individuasjonen, vår relasjon til Gud inni oss, og vår sanne individualitet, er oppnåelig. (Dt står jo også i Bibelen at «you are gods».

Livet søker helhet, sier Jung, ikke perfeksjon. Et liv i helhet er et produkt av Den hellige ånd. Uten feiling og synding kan det ikke finnes noen enhet med Gud. Dette er å følge Gud, ifølge Jung: å være en aktiv deltaker idet lyset trenger ut av mørket slik at Gud blir seg bevisst sin skapning og mennesket blir bevisst sitt selv.

Jung mener at ånd eller ånden er et autonomt psykisk kompleks med en «overlegen intensjon»: Det’et i forhold til jeg’et. Den er en dynamisk og halv-substansiell agens: Det dynamiske prinsipp som blir blåst inn i mennesket. Hos primitive mennesker kommer ofte dette til uttrykk spontant, hos oss – mindre primitive – ville slike uttrykk bli oppfattet som «sinnssyke». Det åndelige livet er det symbolske livet. Ånden er «en annen verden» innen denne verden. Symbolene peker utover dem selv. De kan ikke rommes i ord. Et åndelig liv er det hvor man følger sin egen vei uavhengig av sosiale, moralske, religiøse og filosofiske konvensjoner. Den «indre stemme» som kaller mennesker til individuell helhet er en extrahuman stemme og en objektiv psykisk faktor. Vesten og Østen har ulike måter å komme til forsoning mellom de grunnleggende motsetninger i alt. I Vesten «løses» dette problemet ved å eksternalisere det i form av en gud som eksisterer og griper inn utenfra mens motsetningsproblemet i Østen løses ved at motsetningene internaliseres og finner sin løsning innad i menneskets psyke. Siden Jung har utøvd en kolossal påvirkning på utviklingen av Vestens (selvoppfattende og selvoppfattede) ontologi. som jeg vil kalle det - og doxologiske selvforståelse, er det ikke rat at Jung har gitt ammunisjon til Vestens store selvforakt og tilsvarende beundring for andre kulturer og andre sivilisasjoner.

Gordon Allport, 1897-1967, var opptatt individets særstilling (uniqness) i relasjon til «det universelle», spesielt i modne og produktive menneskers liv. Han mente at eldre teorier hadde forsømt å forholde seg til psykologisk sunn religiøsitet. Han skjelner og skiller mellom iboende moden og ekstern umoden religion, mellom intrinsic og extrincic religion. Den førstnevnte lever ut for sin egen del mens den andre er en religion som brukes av folk til egen beleilige fordel. Den første er integrerende, den andre er kompartimentaliserende og fragmenterende eller fragmentarisk. Livet er en dynamisk prosess og ikke en mekanisk kjede av inputs og outputs.

Allport definere «sentiment» eller følelse som en livsstil eller style of existence som retter seg mot et «verdsatt» objekt. «Sentimentene» betraktes som relativt uforanderlige trekk i personlighetene.

Det «religiøse sentimentet» kan imidlertid aldri betraktes som komplett vellykket; det fins alltid noe mer for det som det skal fullføre (eller strebe mot) og dette fungerer da som motiverende og integrerende i all menneskelig aktivitet. Sentimentet muliggjør så en berøring med og en harmoni med virkeligheten eller realitetene og deres Skaper. Det rettes mot det uendelige eller infinitte.

Det modne sentiment medfører meningsfylde og sinnsro. En sunn personlighet er «ordnet» og «forent». Noen mennesker trenger å elske Gud for å komme i tu med helheten for å få forstand på sine liv.

Allport tror ikke at alle religioner har en felles religiøs emosjon å bygge på, slik som f eks «en følelse» av absolutt avhengighet, som Schleirmacher snakket om. Se:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Det fins heller intet felles opphav og religionen kan ikke tilbakeførers til freudiansk fortrengning eller sublimering. Det fins heller ikke noe «religiøst instinkt». Det unike i hver enkeltes religion er dermed garantert. Det fins like mange religiøse erfaringer som det fins religiøse individer. Ingen utenforstående kan forsyne den enkelte med tro, en tro som bare den enkelte kan utvikle. Det modne religiøse «sentimentet» innebærer en syntese av mange faktorer hvis funksjon og grunnholdning er å søke eller realisere et «helt værende», «to the hole beeing» hvor alle fragmenter er meningsfylt ordnet. Sentimentet kan hverken ignorere eller stå i opposisjon til vitenskapen. Etikken har lært fra psykologien, mener Allport, tvangshandlinger ofte kan ta kontroll og frata mennesker det frie vilje; vi må derfor «come to grips» med det ondes problem. Det modne religiøse «sentimenter» er heuristisk, mener Allport. Folk godtar f eks ofte åpenbaringer som autoritative fordi dette kan hjelpe til å etablere svar på livets vanskelige problemer. Tro er derfor en «arbeidshypotese som bygger på «sannsynlighetsberegning». «Faith lives on the basis of probability». Troen mobiliserer den energi som skal til for å lykkes. I mangel av sikkerhet, må vi ta risiki for å lykkes og disse er det umulig å unngå. «Troens veddemål» resulterer ofte i en vending fra fortvilelse til «seier».

Men også tvilen er det viktig å lære seg å forholde seg til, den er nødvendig og inngår naturlig i testing av virkeligheten og uten denne testingen havner man gjerne i håpløs umodenhet.

Den høyeste form for tro finner man i mystikken hvor mystikeren opplevelse er en erfaring hvor Guds eksistens blir etablert en gang for alle. «Religion might indeed come to be viewed as «just the fresh and sparkling insight” a science which prides itself on knowing nothing about values needs to complete and correct itself”. Intellekt alene er med andre ord ikke alene nok til å overvinne den harde virkelighet.

Allport sto i stor gjeld til fenomenologien og den lære om intensjonalitet. Mennesket er rettet mot noe og forsøker å gjøre noe i relasjon til «noe» (objektet). Sinnet er rettet mot noe og forutsetter i en «mental act». Mennesket forsøker alltid å forstå noe, vurdere noe, føle noe, fantasere frem noe, skape noe i «mentale handlinger» etc. Allport kritiserer dermed og påpeker svakheter med behaviorismen.

« … the notion of an organism which actively structures its world os preferable to that of the passiv and empty organism whose total structure issues from the environment. Mature religious behaviour is preeminently active. Classical behaviorism can only miss the point of such behaviour”.

Det naturlig religiøse “sentimentet” er ofte resultatet av mye bevisst tankevirksomhet. Det er viktigere å elske Gud enn å kjenne (know) ham, vil Allport si, med assosiasjon til Middelaldren. Religion er et forsøk på å aktualisere avholdte verdier og her fins det enormt mange variasjoner og dette er viktige å innse enn å forsøke å finne en felles kjerne i religionene.

Etter som folk modnes, vil alle «musts» bli «oughts» og det er disse da som dominerer det modne menneskets moral. «Må’et» i superegoet erstattes av «ought» i den modne samvittighet.

Allport advarer mot «credulity», eller overtro eller naiv tro der ord og fakta oppleves som identiske.

Allport har sans for nødvendigheten av religiøse ritualer og doktriner, men siden folk består av unike individer, kan enkle formuleringer ikke tilfredsstille alle. Religiøs toleranse er derfor nødvendig hvis vi skal verdsette den enkelte (the individual). Det religiøse språket er problematisk i vår vitenskaporienterte verden, bemerker Allport. Religion befatter seg ganske enkelt ikke med simple fakta og det religiøse språket retter seg mot idealer og preferanser og streben etter en viss måte å leve på. Betydningen av dette eller mening med det hele, går på «completion of knowledge» og «perfection of one’s own nature”. Blir man for oppslukt av religion kan være en konsekvens av et mentalt sammenbrudd, mer enn årsaken til et slikt sammenbrudd. (Jeg må her minne om at Allport i religiøs skapelsesforståelse ikke regner med noen «mening» som sådan eller metafysisk eller ontologisk «final årsak»).

Alan Watts, 1915-73:

Han sa, faktisk, at hva nå enn han måtte være, så er han også hva stjerner og galaxer, rom og energi er og at ethvert bevisst og følende (senitent) menneske er Gud – allvitende, allestedsværende, uendelig og evig. Det han mener er å sette ord på en erfaring, meningen er ikke å konstruere en metafysikk. Meningen er å bidra til å fjerne følelsen av å være adskilt fra universets helhet, (the separatness of the unified field of the univers is an artifact).

Wats så for seg en mulig forsoning mellom Vedanta, kristendommen og buddhismen. Gud oppfattes ikke som Skaperen, men som det som nærer og elsker alle ting, (sml kinesisk Tao).

Fordi vi har delt opp virkeligheten i ulike ord forekommer oss virkeligheten som bestående av en endeløs rekke av adskilte ting. Vi tror at det hele er summen av delene og dette vitner om en mental sykdom. Vi har konstruert verden «out of repressison».

Naturen er i konstant endring, sier Watts, mens ordene har en tendens til å forbli uforanderlige, når vi sier «jeg», fjerner vi noe av virkeligheten fra oss og «jeg» får en aura av noe fastlagt en gang for alle. Alt jeg kan fatte er hva jeg ikke lenger er. «Selve er en illusjon» og egoet er kun en tanke blant mange andre, det er ingen substansiell virkelighet. Samfunnet lærer oss å bli forutsigbare aktører som ikke har stor tiltro til seg selv og som motsetter seg forandring. Vi har derfor ingen annen mulighet enn å forsøke å kontrollere ting. Det opprinnelige spontane sinn befinner seg ikke lenger i sentrum av tingene; egoet har tatt over. Vi befinner oss i en felle, vi blir engstelige fordi vi ikke kjenner tingene rett. Andre mennesker blir også da sett på som separate individer og derfor trenger vi «lov og orden». Det kaotiske univers rundt oss må derfor erobres slik at vi kan få mer plass.

«A hoax from the beginning, the personal ego can only engage in phony actions”.

Det er ikke naturen vi trenge å frykte, men ord og ideer som ikke egner seg for å beskrive naturen slik den er. Vi trenger en direkte erfaring av tingene, vi trenger å lytte til tingene slik vi lytter til musikk …

Det innebærer en mystisk tilnærming til tingene uavhengig av ord og ideer, en dynamisk og holistisk tilnærming. Vår vestlige tilnærming er problemet. Individer, nasjoner etc eksisterer ikke i seg selv.

Intet ego trengs fro å vokte over en ellers kaotisk «kropp». Alt i verden er et bevegelig mønster.

Religiøse dogma interesserer ikke Watts. Vi trenger en ny religiøs erfaring av virkeligheten, en spirituell oppvåkning. «It is an increasing realization that whereas everything seemed as wrong as possible, in actuality everything is as right as possible”. Jung kalte det erfaringen av Selvet, Watts kaller det en “peak-experiencing». Jo mer det timelige menneske relaterer til «uendeligheten» eller det infinitte, jo mer personlig og unikt blir det. Watts snakker om «det evige Selvet».

«Realization of identity is thus the Self waking up from its dream. God remembering who he is … “.

Adam måtte spise av treet i edens have, treet med kunnskap om godt og ondt, for å bli seg bevisst for første gang at han var et menneske. Gud går ikke lenger og snakker med mennesket i haven.

Gud ble menneske slik at mennesket kunne bli Gud (Athanasius). Kristendommen begynte å dø, sier Watts, da teologier begynte å beskrive «God-Man’s life litterally». Watts kler kristentroen i hinduistiske gevanter. Å kle Gud i ord kan være farligere enn å lage avgudsbilder av bronse. Heller enn å gå gjennom symbolene til virkeligheten, gjør vi symbolene om til virkelighet. Det vi trenger er «tro», dvs å åpne sinnet for hva som er. «Preconceptions about the truth are idols that block the faith. “Beliefs in all ideas, concepts, words, about God must be abandoned in order to see God”. “The Self is everything there is in the universe. That is the Self. That is the real. That art Though, (Upansishadene). “The Ultimate of Beeing”, for å snake med Tillich. Naturen gjør ingen feil. Verden vokser organisk, ikke mekanistisk. «The Tao which «grows the World by wu-wei, belongs to the world, is integral to it”.

“Because everything in the Universe is in relation with everything else, opposites are relational in character. Good and evil, light and darkness, on and off, and the like, are aspects of the same thing, the one harmonious energy system of the universe – God, if you will”. Good and evil define each other, make each other be: without evil, there would be no possible experience of good, there would be no good. Westerns has been unable to understand this. Det fins ikke noen synd eller lidelse uten at det ledsages av positiv betydning «in the eternal scheme of things». Hvis vi vet at vi at vi er ett med «infinite Reality», insecurity and pride disappear». Menneskelig aggresjon og grusomhet stammer ikke fra menneskets natur, men far våre institusjoner. True morality is spontaneous reality, not an attempt at morality. Ens erkjennelse av “the Supreme Identity is said to bring disciplin, kindness, charity, joy, peace and unity”.

Erich Fromm, 1900-1980: Var meget påvirket både av Marx og Freud og står for det som kalles «humanistic pschycianalysis».

Vi befinner oss i en situasjon hvor vi ikke elsker hverandre og ikke er lykkelige, vi lever i åndelig forvirring og setter ikke lenger vår lit til fornuftens evne til å etablere verdistandarder. Vi er lite i stand til å lodde virkelighetens dybder og avdekke sannhet. Vi opptar oss i stedet med forsvarsmekanismer, vanegjengeri, instinkter etc.

Fromm mener at psykoanalysen evner å undersøke virkeligheten bak tankekonsepter eller symboler.

Hvis et menneske lver et liv i kjærlighet og tenker sant, blir symbolsystemene sekundære. Hvis ikke er livet «worthless».

Adam og Eva var ett med naturen på samme måten som dyrene. De manglet evne til å skjelne mellom godt og ondt. Når Adam åt av eplet, ble dette begynnelsen på menneskets frihet. Men mennesket er nå ensomt, adskilt fra naturen og fra seg selv. Det vi ønsker mest av alt er å gi slipp på fornuften, selvbevisstheten og valgmulighetene. Menneskets historie består for det meste av avgudsdyrkelse. Menneskenaturen etter fallet kan ikke omintetgjøres. Men vi må «gå gjennom» fremmedgjørelsen slik at vi kan beseire den (samtidig som den må utholdes). Vi må bli det vi potensielt er. «Primary ties» som mor, far og stamme eller en middelalderske kirke f eks gir trygghet, ment utelukker frihet. De sterkeste båndene er impulsen mot «secondary ties» - underkastelse under hva det måtte være, til en person, en instItusjon, en nasjon eller Gud … For å sikre oss et visst mål av sikkerhet, ofrer vi vår menneskelighet (humanity).

Den vestlige verden bruker ordet religion for å beskrive en Gud som styrer universet, hv ilket andre religioner ikke gjør. Religion er et delt tanke- og handlingssystem som gir dets tilhengere en orienteringsramme og et tilbedelsesobjekt, et objekt som kan «integrate our energies».

Vi har ingen instinkter som kan rettlede oss, vi må bare gå fremover med fornuftens hjelp til en ny harmoni blir funnet. Menneskene må derfor overskride den splittelsen de finner i dem selv. Fromm ser våre liv som en søken etter enhet og frihet fra «our isolated existence». Vi har valgfrihet, vi har intet annet valg. Vi er alle idealister som krever noe mer enn bare mat og ly. Spørsmålet går ikke på hvorvidt vi har elle ikke har noen religion og alle har et religiøst behov, men på religionens aktuelle kvalitet. Fører vå religion til kjærlighet eller destruksjon? Hjelper den oss i vår søken etter harmoni eller kveler den våre evner (talenter – powers). Det er irrelevant hva folk tror om deres religion og tror at de tilber Gud når de i virkeligheten tilber makt og eiendom. Psykologen finner ofte at hens analyse av nevroser i virkeligheten gir en undersøkelse av religion. Som Freud sa: Nevroser kan anses som en «privat religion». De fundamentale livsytringer er uavhengighet, kjærlighet, sannhet og et produktivt liv. Nevrotikeren evner ikke å tilfredsstille disse kriteriene, men kan sies å falle tilbake på totemisme, fedredyrkelse, ritualisme, fetishisme og renhetskult. Den som utelukkende til en stat eller et parti og som dømmer alt ut fra sin lidenskap for disse, og som tilber sin gruppes flagg, kan sies å utøve totemisme. Nazismen og stalinismen er eksempler på en totemistisk religion. Nasjonalisme, sier From, er en «form of incest». Gruppetilhørighet gir trøst uansett hvor ondskapsfulle gruppens handlinger og dens tro er. Historien viser at religion ofte gir etter for eller samarbeider med den sekulære makten, som ofte går mot folkets beste.

Det fins to former for religion: Den autoritære og den humanistiske og disse tendensene kan leve side om side innen hver av dem. Overgivelse kjennetegner den autoritære typen hvor lydighet er nøkkelordet. Overgivelsen gir mulighet for å unnslippe ensomheten samtidig som den gir trygghetsfølelse og beskyttelse. Den autoritære religionen preges av en stemning av sorg og skyld.

Luther snakket f eks mye om sitt kjærlige og frivillige gudsforhold samtidig som han overmannes av en følelse grusomhet og maktesløshet. Det er som om Luters tro bygger på overbevisning om å være elsket på betingelse av overgivelse. Fromm finner en parallell her til nazistenes underkastelse under nazismen. For å vinne guds kjærlighet, må vi bevise overfor Gud hvor kjærlighetsløse vi er, skriver From. Vi gjør oss avhengige av en ubegrenset suveren Gud og en slik fremmedgjøring, får oss til å bli onde og føle oss som syndere. Jo mer vi opphøyer Gud, jo mer degraderer vi oss selv. Dermed blir vi bar mer og mer fremmedgjort overfor oss selv.

Målet i den humanistiske religionstypen er å bli så sterke som mulig i vår selvrealisering hvor vi finner våre standarder vi kan leve etter.

«The being mode of existence means “aliveness and authentic relatedeness to the world”. The having mode means possessing and owning, wanting to turn everything and everybody, oneself included, into one’s property”. “The dead word rules in the mode of having, “the alive and inexpressible experience” in the mode of being”. “Faith in the being mode is not so much believing in a certain set of ideas as an “inner orientation”, a certainty based on experience. Such a faith is an active and creative relating to self, to God, and to others. Faith in God is a continuous and active process of self-creation”. Vi kan ikke leve uten tro, sier Fromm. Spørsmålet er om troen er av den rasjonelle eller irrasjonelle typen. Nevrose er et symptom på moralsk «failure», skriver Fromm. Psykologien kan danne grunnlag for å bygge objektive og valide standarder for adferd og disse springer ut av menneskets iboende natur. Brudd på «objektive» moralske lover har uunngåelige konsekvenser. Fromm er ingen «etisk relativist». Autoritær etikk hindrer mennesket selv fra å oppdage hva som er godt og vondt. Humanistisk etikk baserer seg på at kriteriene for hva som utgjør dygd og hva som er synd, bare kan fastlegges av folk selv. Det fins ingen grunn til å basere etikken på en overnaturlig eller transcendent makt. Viten om den menneskelige eksistens er fundamentet for våre verdivurderinger. Dygd – virtue – oppfyller våre iboende behov og er i vår egeninteresse.

Samvittigheten, sier Fromm, minner oss på seg selv når vi overtrer våre idealer. Synd rettes ikke inn mot Gud, men mot oss selv og våre sanne egenteresser og vår selvoppholdelse. Handlinger som er skadelig for oss selv, skaper onde følelser. Humanistisk samvittighet er viten, viten med en affektiv kvalitet. Samvittigheten kaller oss tilbake til oss selv. Vi kan ikke leve på instrukser fra en bok. Vi må lære oss å lytte til samvittighetens stemme. Skyldfølelse er ingen invitasjon til selvhat, men en ansporing til fremtidig fremgang. Autoritær samvittighet er en internalisert stemme hvor autoriteten er extern. Og det fin ingen kriminell handling som ikke er blitt begått i pliktens og samvittighetens navn.

Mystikere har sett at Gud trenger oss like mye som vi trenger Gud. Mystisisme er den høyeste form for rasjonalitet i religiøs tenkning. Mystikere forstår at vi ikke er i verden for å omforme verden, men for vår kontinuerlige selvtranformasjons skyld. Mystikere legger bak seg sitt ego og sitt begjær og vår frykt. Han forlater selvets fengsel av selviskhet og separasjon. Mens han selvsagt bevarer sin individualitet. Han omfavner alle mennesker, alt liv og til sist hele universet.

I psykoterapien er oppgaven på det individuelle ego’s fraskilthet fra en selv i det underbevisste, å få det tilbake til det livet det sprang ut av.

I buddhismen uttrykker den religiøse erfaring seg uten at noe gudskonsept krever en «supreme tribal chief og king – «God», bemerker Fromm.

From er ingen teist, han ser ikke på Gud som en realitet i seg selv, men han oppfatter at det like vel er en fordel bruke ordet, men han advarer mot at Gud slik kan bli oppfattet som adskilt fra erfaringen det refereres til.

«God» er et poetisk uttrykk i Fromms øyne, et utrykk av høyeste verdi i hans humanisme. Fromm mener at jødedommen ville gjøre rett i forlate sitt gudskonsept for i stedet å utvikle et gudskonsept

av mennesket som alene her i verden, «alone in this world».

Religioner tenderer ofte mot å gjøre vold på sine idealer der de blir store, organiserte og byråkratiske.

Fromm mener at de fleste mennesker i den industrialiserte verden ikke streber etter en autentiske menneskelige mål.

Dersom religionens lære leder til svekkelse, slaveri og misnøye, flyter den ikke fra kjærligheten om den aldri så mye taler nettopp om kjærlighet. Underkastelse under makt og fravær av kjærlighet og respekt for menneskets liv ligger under læren til John Calvin, f eks, mener From. Det er nødvendig å fjerne seg fra «blood and soil» (jfr Blot, Bot unt Boden, eller «adamah» på hebraisk, min merkn.) da slike termer fører til nasjonalisme og rasisme. Den veltilpassede majoritet er sykere enn mange nevrotikere, mener From. Folk har sluttet med søke formål med sine liv; de har gjort seg til tannhjul i den økonomiske maskinen. Folk tilber avgudsbilder. Å tro på en religion, gjør en ikke nødvendig religiøs. Å fokusere på spørsmålet om Gud’s eksistens kan forpurre utviklingen av en humanistisk religiøs holdning. Det tradisjonelle gudskonseptet i Vesten har, for å si det enkelt -mistet sitt sosiale og filosofiske fundament. I stedet for å spørre om Gud eksisterer, bør vi heller spørre om ikke mennesket er dødt. Vi trenger en ny fødsel for den humanisme som fokuserer på virkeligheten av erfarte verdier. Gudskonseptet er dødt, men den erfaringsmessige realitet bak det må få leve.

Metafysikk er tydelig vis noe for Fromm, men samtidig skal metafysikken holdes utenfor psykologien.

Jeg må spe på med følgende:

Rodney Stark sier:

“Faced with rewards that are very scare, or not available to all, humans create and exchange compensators – sets of belief and prscripti0ns for action that substitute for the immediate achievement of the desired reward”.

Stark skriver videre:

“We define religions as social enterprises whose primary purpose is to crate, maintain, and exchange supernaturally based general compensators”. “We also exclude magic, which deals wish deals only in quit specific compensators and does not offer compensators on the grand scale of Heaven or of religious doctrines about the meaning of life (cf. Durkheim, 19159). “Not all cults are religions. Some cults offer only magic, for example psychic healing of specific diseases, and do no offer such general compensators as eternal life”.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/en-palett-av-gratis-godhet-takk.html

Mazlov: The human being needs a framework of values, a philosophy of life, a religion or religion surrogate to live by and understand by, in about the same sense that he needs sunlight, calcium or love.

Without the transcendent and the transpersonal, we get sick, violent and nihilistic, or else hopeless or apathetic. We need something “bigger than we are” to be awed by and commit ourselves to in a new, naturalistic, empirical, nonchurchly sense!. Kenneth Boa, s 118.

Fromm: Religion is any system of thought and action shared by a group which gives the individual a frame of orientation and an object of devotion. Religion is an attempt to answer the problem of human existence, and can be based om either rational or irrational faith”, ibid s 138.

Kenneth Boa: Religious belief requires decisive rather than interim assent because it involves not merely belief about, but belief in; the object of the former is a proposition, the latter a person. … In the absence of apodictic certainty, mature faith is forged in a context of doubt, particularly since religious belief entails the commitment to temporal risk for eternal gain.

Faith is a universal experience that involves the risk of commitment beyond knowledge. Ibid s 182

“No totalitarian authority nor authoritarian state can tolerate those who have an absolute by which to judge that state and its actions. The Christians had that absolute in God’s revelation. Because the Christians had an absolute, universal standard by which to judge not only personal morals but the state, they were counted as enemies of totalitarian Rome and were thrown to the beasts.”

-Francis Schaeffer, (How Should We Then Live?)

Death of truth, av McCallum, s 43:

Modernismen ser på mennesket som maskiner, postmodernismen ser på det som noder eller forlengelser av dets kultur, Terry Eagelton, Litterary Theory.

Ifølge postmodernister bruker Vesten fornuft hovedsakelig som et verktøy man bruker for å kunne splitte (eller dele opp). John McGowan: Vestens fundamentale avhengighet av loven om motsigelse kan betraktes som en fundamental instrumentalitet av dette prinsippet i forsøket på å befeste sin kontroll. Undertrykkelsen av motsetninger både i sinnet og innen samfunnet skjer til fordel for integrasjon og enstemmighet (ensretting) på bekostning av forskjeller og mangfold. (1983).

Benjamin Worf, Language, Thought and Reality, 1956: En persons tankeformer kontrolleres av ufravikelige (inexorable) ubevisste mønstre og lover. Disse systematiserer personens språk og alle språk er et digert mønster-system som er kulturelt bestemte former eller kategorier som personen formidler, men de analyserer også naturen, fanger opp eller overser typer av relasjoner og fenomener, kanaliserer personens måter å resonnere på og bygger hans hus bevissthet.

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Se forøvrig – alle – disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/om-dhimmipsykologi-islamofobi-og-bl.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

Caldwell, Fukuyama, Religionspsykologi (Gyldendal);

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

Cantwell Smith, Rorty m fl:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/julie-dahle-vs-professor-katrine-fangen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

Vi kan f eks ta Cantwell Smith: Han mener at «religion» kom i bruk i en kultur der pluralisme begynte å bli et problem. Ulike kulturer skulle avgrenses mot hverandre og vi fikk altså begreper som islam som en mer eller mindre klart avgrenset religion, og likedan med hinduisme, buddhisme etc. Dette prosjektet er det n på tide å avvikle, mener Smith, og grunnen skal være begrepsbruken ikke passer på de faktiske forhold!

Men hvorfor det? Jo, fordi ulike «religioner» er sammensatte historiske bevegelser! Han vil derfor erstatte religion med noe han kaller kumulativ tradisjon! Men hvorfor? Jo, fordi religionene jo ikke står stille, mener han, men tilpasser seg og utvikler seg i takt med tiden, og forholdene på bakken, så å si.

Religionene kan derfor ikke sies å være uforanderlige og derav har vi store vansker med nettopp å definere hva religion som sådan er for noe i såkalte vesensdefinisjoner. At det er vanskelig å definere religion er uvesentlig, for Smith. Han mener vi heller bør bruke sjangerbegreper, slik vi snakker om kunst, moral og forskning.

Begrepet sannhet bør ikke brukes i religiøs sammenheng og heller ikke brukes om innholdet i religiøse dogmer eller trospåstander, mener Smith et alia. Vi bør heller begynne å snakke om ekthet, ektheten i menneskets tro. Sannheten skal da måles på den ekthet den troende legger for dagen, ikke på religiøse grunnsetninger, på teser, for det er dette som skaper motsetninger og ufred. Det gjelder å unngå fastlåste fronter. Men skal da f eks muslimer og kristne kaste vrak på ufravikelige trosbekjennelser og uoppgivelige trospåstander hva angår den frelseshistoriske fortellingen, påstander som både holdes for sanne og som bekreftes av personligerfaring, tro og tillit til budskapet? (Smith: calls on professionals in the field of religion to become a part of that story, to enter imaginatively into what it means to be a particular Buddhist, Hindu, Muslim, or Jew, rather than teaching the "isms" or the "ologies).

Kriteriet «ekthet» som selve substansen i sannhetsbegrepet kan minne om eksistensialistene på andre halvdel av 1900-tallet som påsto at eksistensen kommer foran essensen. Det virker som om Smith ganske enkelt har overtatt og overført disse begrepsparene fra menneskesynet til religionssynet, fra filosofien til religions- eller idéhistorien. Religionen forbys da å ha essens, den kan bare ha eksistens. Den betraktes som primært fri, adskilt fra enhver fas, uforanderlig substans eller essens. Mennesket former religionen, ikke omvendt og dette blir da et absolutterende postulat som kan brukes av hvem den nå enn måtte være til det formål det nå enn måtte være. Religionen utsettes dermed for behov for dekonstruksjon for å kunne bli avløst av konstruksjon eller rekonstruksjon, dvs til forgodtbefinnende, hvis det skulle passe seg slik og være opportunt. Det er ikke vanskelig å se at godhetsapostlene vil være som fisken i vannet i dette paradigme. Relativism rules absolute, med andre ord. Det er tid for de nye keisere, de gode som henter beundring først og fremst ved å beklage for all dumhet og grusomhet som ble gjort i tidligere tider av onde ideologier og religioner, spesielt da kristendommen.

Cantwell Smith vil så gjerne fri oss fra skinnuengihet, men det spørs om at han i stedet stiller opp som et redelighetskrav at vi dialogiserer oss frem til permanent skinnenighet i stedet, og dette kan jo ikke betegnes som annet enn uekte tro og falskhet og hvor da den ektheten Smith jo nettopp etterlyser, slår om i sin hyklerske motsetning: Jo mer falsk du er, jo bedre, og jo mer sann du er, desto verre.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/julie-dahle-vs-professor-katrine-fangen.html

Se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html

Og fortsatt – alle- , disse:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/den-totalitre-emosjonalisme-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/turistbrosjyre-for-allah-tankekors-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/05/hadia-tajik-barn-og-mannens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/fake-konvertering-virkelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/kolberg-og-bjerkholt-karakterdrap-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html