lørdag 14. januar 2023

Gud eller Nietzsche? Hvem skulle vel ha trodd ...

Gud og Nietzsche eller Gud eller Nietzsche?

Det har ingeting med ... å gjøre. Ingenting med ... å gjøre. Det har kanskje ingenting med ingenting å gjøre - bortsett fra meg selv og min relativisme eller nihilisme?

Er kristne folk sånn til dagen og i all sin alminnelighet altfor snille, villet senile eller servile?

Jeg tror altfor mange som kaller seg kristne i dag sover for å være snillere for å fremstå som bedre, mer høyverdige. De føler seg ikke som alle andre. Og tror de vet.

De vet ikke at de lever på en illusjon, dvs de vet ikke engang å spørre om de lever på eller i en stor illusjon. Man skulle nesten tro at de hadde forkastet Gud en gang for alle. Det er som om de har kastet noe som de ikke lenger har bruk for. Man har datostemplet Gud, kjærligheten og evigheten. Og tatt imot det motsatte, i full omfavnelse: Timeligheten.

Det fins intet utover tid og rom. Intet ut over mine behov og mine emosjoner, som vi knapt kjenner og vil vedstå oss, men som like fullt er i full vigør, i fullt firsprang, kan vi si.

Men hvordan kan de vite dette?

Jo, de vet fordi de vet. Sier de. Jeg er den jeg er. Og sirkelslutningen er fullkommen.

Det er da noe, tenker man. Noe vi ikke kan leve foruten.

Nietzsche er en ofte bannlyst og foraktet filosof i dagens Norge. Han forbindes gjerne med despoter, nihilister, antidemokrater, narsissister, alle stygge ting som kan klebe ved hver enkelt, til en viss grad, men aldri i den grad at man nærmer seg Nietzsche. Langt ifra. Vi er ikke så skumle. Vi foretrekker langt å være Gudbrand i Lia, som ga bort alt han hadde, men full aksept fra kona, som var like god som han, hvis ikke bedre.

Joda, det er noe visst kinkig i det folkeminnet. “He who fights with monsters should look to it that he himself does not become a monster.” sa Nietzsche. her

Fins det kristen som mener at de har noe å lære av Nietzsche og at som mener at kristne bør ha noe å lære av ham?

Litt fra Douglas Groothuis, i dag, en kjent teolog, ukjent i Norge:

De som vil følge Kristus, som er sannheten, John 14.6, må aldri ta sannheten for gitt eller nekte seg å teste sine sannhetspåstander opp mot objektiv virkelighet eller unnlate å få frem implikasjonene i disse påstandene. Sannheten bør være vår mest skattede eiendel. Trist nok tror mange kristne uten å være i stand til eller villig til å lodde dybdene i deres tro. «Intellectual slothfulness is but a quack remedy for disbelief».

Å gjøre sannhetssøking til det viktigste i et kristent liv, vil innebære å ta avstand fra postmoderne kultur og postmoderne filosofi. Det innebære å være kontrakulturell for Kristus.

Friedrich Nietzsche kan på mange måter få mange kristne til å skamme seg. Hvis Nietzsche kunne bruke så mye av sin brilliante kognitive energi uten hjelp av Gud’s rettledning og kraft, hva er ikke da mulig – og nødvendig – for kristne som tror på evangeliets sannhet?

Sannhet innebærer å elske konfrontasjoner. Vi må utsette våre ideer for testing i offentlige debatter og dialoger, heller enn å stikke vårt lys under en skjeppe.

I en kultur som betrakter toleranse som den eneste og eneste gyldige gjenværende dygd, må vi ta kostnaden med å bli kalt intolerante, idet vi samtidig er ydmyke overfor Gud.

Som Pascal sier: And is it not obvious that, as it is a crime to disturb the peace when truth reigns, it is also a crime to remain at peace when truth is being destroyed? There is therefore a time when peace is just and a time when it is unjust. Weaklings are those who know the truth, bur maintain it only as far as it is in their interest to do so, and apart from that forsake it. (Eugene Peterson: You’re blessed when your commitment to God provokes persecution. The persecution drives you even deeper into God’s kingdom … ).

Et eksempel: En ikkekristen person forteller en pastor at hans problemer med kona besto i at kona, som var Kristen, mener at problemet er denne personens, denne mannens vantro.

Pastoren spør: «Tror du at det er riktig for min tenårige datter å invitere en guttevenn hjem slik at gutten kan tilbringe natten sammen med henne i samme seng»?

«Kona mi tror det», sier den vantro mannen. «Hun tror at Jesus krever intime forhold av oss, så det er helt i orden at min datter sover sammen med sin guttevenn». Vi ser her at den vantro den vantro faktisk har et bedre grep om hva kristen etikk går ut på enn den kristne kona, som var fast gjest i kirken.

Dette kan utledes slik: “Her feeling toward the moral law is not unusual in the American church. By claiming that the unconditional love of Jesus approves immorality in the name of intimacy, she divorces law and gospel, forgiveness and obedience. For others, the excuse is diversity or tolerance, justifying sin in the name of Jesus”.

Groothuis sier: To encounter this kind of abject aberration, preaching should be word-oriented as opposed to image-oriented, rational as opposed to merely emotional, transformational as opposed to trivial and intellectually stimulating as opposed to merely entertaining or amusing. 

Selve tanken på å tilbe Gud i ånd og sannhet, Jn 4. 23 f, er gått helt tapt for de fleste postmodernister. De foretrekker «image over reality», «feeling over truth» og underholdning fremfor utdanning (eller dannelse).  

Bernard Ramm: What is the devil’s due Evangelicals can glean from Nietzsche? It is the willingness to be driven like Nietzsche.  It is the willingness to spare no pains in the search for truth, It is the willingness to work in the late hours of the night or to start in the earliest hours of the day … in our quest for truth … not to spend more time before a television set from than he does in serious reading in his study has to damn Nietzsche from the pulpit to some gruesome place in the Inferno …

Nietzsche: Verily men gave themself all their good and evil. Verily they did not take it, they did not find it, nor did it come to them as a voice from heaven. Only man placed value in things to preserve himself – he alone created a meaning for things, a human meaning. Therefor he calls himself “man”, which means: The esteemer.

To esteem is to create; hear this you creators! Esteeming itself is of all esteemed things the most estimable treasure. Through esteeming alone is there value; and without esteeming, the nut of existence would be hollow. Hear this you creators! s 199.

At kristne I dag ikke er helt fornøyd med sin kristendom, kan leses ut av følgende:

H. Richard Niebuhr Quotes

“A God without wrath brought men without sin into a Kingdom without judgment through the ministrations of a Christ without a Cross.” ...

“Religion makes good people better and bad people worse.” ...

“Men are generally right in what they affirm and wrong in what they deny.

Reinhold Niebuhr Quotes

Forgiveness is the final form of love. ...

God grant me the serenity to accept the things I cannot change, the courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference. ...

Man's capacity for justice makes democracy possible, but man's inclination to injustice makes democracy necessary.

Society may believe that the preservation of freedom of opinion is a social good, not because liberty of thought is an inherent or natural right but because it is a basic condition of social progress. Yet in a given instance the principle of freedom may have to yield to the necessities of social cohesion, requiring a measure of coercion. If the state usually errs in throttling freedom, its error is in using an undue measure of coercion, in applying it prematurely before efforts to achieve solidarity by a mutual accommodation of interests have been exhausted, and in exploiting the resultant social solidarity for morally unapproved ends.

"Human beings are endowed by nature with both selfish and unselfish impulses. … His reason endows him with a capacity for self-transcendence"(25). "Harmonious social relations depend upon the sense of justice as much as, or even more than, upon the sentiment of benevolence. This sense of justice is a product of the mind and not of the heart. It is the result of reason’s insistence upon consistency".

Barth’s theology was in “danger of offering a crown without a cross, a triumph without a battle, and a faith which ignores the confusion of human existential life without transforming it”. 

William Booth:

“The chief danger that confronts the coming century will be religion without the Holy Ghost, Christianity without Christ, forgiveness without repentance, salvation without regeneration, politics without God, heaven without hell.” ...

“The greatness of the man's power is the measure of his surrender.”

Nietzsche igjen:

Hva er sannhet? En bevegelig skare av metaforer, metonymier og antropomorfismer, kort sagt, en sum av menneskelige relasjoner som er blitt poetisk og retorisk intensifisert, overført og skjønnmalt, og som, etter lang bruk, forekommer folk å ligge fast, kanonisert og bindende. Sannheter er glemte illusjoner og utbrukte metaforer uttørket for enhver sanselig kraft; mynter som har mistet sin verdi og som nå betraktes kun som metall. (Markham s 38). 

Forfattere av i dag er tvunget til å starte fra skratsj; virkeligheten eksistere ikke, tiden eksisterer ikke og personlighet eksisterer ikke. Gud var den allvitende forfatter, men han døde, og nå kjenner ingen plottet, og siden vår virkelighet nå mangler skaperens godkjennelse, så finnes ingen garanti hva angår den mottatte versjonens ekthet; tiden er ikke lenger formålsrettet og derfor finnes kun sjanse. Virkeligheten er ganske enkelt vår erfaring og objektivitet er selvsagt bare en illusjon; personlighet er nå blitt et sted hvor erfaringer kan finne sted, etter at den har gjennomgått en viss utilpass utvikling. I lys av slik tilintetgjørelse, bør det ikke komme som noen overraskelse at heller ikke litteratur eksisterer – hvordan skulle den kunne det? Det som eksisterer er kun dette å lese og å skrive … måter å bevare en viss bevisst valgt kjedsomhet på stilt overfor avgrunnen. (Vardy, What is truth? s 102)

Mennesket er et rep strukket mellom dyret og Overmennesket – et rep spent over avgrunnen. En farlig krysning, en farlig veifaring - og faren ved å se seg tilbake; faren ved å skjelve og avbryte. Dere har fullført løpet fra mark til menneske og mye av dere består fortsatt av mark. En gang fordum var dere aper … Tro ikke på dem som taler til dere om overjordiske håp! De er giftspredere, om de nå vet det eller ikke. De er livsforaktere, i forråtnelse og forgiftet selv. Jorden er trett av dem. Bort med dem! En gang var gudsbespottelse den største blasfemi. Men Gud døde, og disse gudsspotterne med dem. (Oversatt fra Madrid og Hensley s78)

--

Vår sentimentale tidsalder – i lys av Nietzsches «siste menneske»: En kort gjenfortelling etter Erling Marthinsen:

https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=24371256

Zarathustra stiger ned fra fjellet for å opplyse allmuen. Han kommer til en markedsplass hvor landsbyboerne er sultne på underholdning.

Zarathustra forkynner at Gud er død og at mennesket må gjenskape seg selv, som Overmennesker.

Zarathustra vinner imidlertid ikke gehør, og serverer en avskyelig form for menneske – «det siste menneske» (die Letzter Mensch), en antitese til Übermensch. …

«Men jeg vil tale til dem om det forakteligste av alt foraktelig: men det er det siste mennesket. (…) Ve! Den tid vil komme da mennesket ikke lenger vil føde noen stjerne. Ve! Den forakteligste tid vil komme da mennesket ikke lenger kan forakte seg selv.»

«De siste mennesker» lever i en aura av tomhet og falsk lykke.  Alt er overfladisk, kreativiteten er død, man har ingen ambisjoner, ingen vilje. En full mage og passiv underholdning er tilstrekkelig. Det er en falsk lykkefølelse, et selvbedrag – et svik mot det menneskelige potensial. Ikke bare Gud – men også Übermensch – må dø i en slik verden.

Jeg vil skrive noen ord i samme ånd, skriver Marthinsen, men med motsatt fortegn: om falsk lidelse, falske følelser og falsk medlidenhet, som vi ser mange tegn på i dagens postmoderne virkelighet. Jeg velger å kalle dette fenomenet for sentimentalitet. Sentimentalitet er følelser som accessories – noe vi pynter vårt selvbilde med. Man kan også beskrive sentimentalitet som en performance i medlidenhet – vi viser for andre hvor «gode» og «empatiske» vi er.

Dessuten: sentimentalitet er en kollektiv handling hvor vi viser hvor sterkt vi kjenner lidelsene sammen med andre (rosetog) – uten at vi behøver å forstå bakgrunn, årsaker og absolutt ikke hvordan vi kan forhindre at det som forårsaker lidelse, smerte og sorg skjer igjen – og igjen.

Den sentimentale beskytter seg for ansvar ved å unngå ekte følelser og ekte refleksjon. Den sentimentale har ingen annen løsning enn «kjærlighet» og «empati» (falsk sådan).

https://resett.no/2018/04/08/var-sentimentale-tidsalder-i-lys-av-nietzsches-siste-menneske/

 

Noen biter fra min egen samling:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/alle-ser-men-fa-vil-forsta-nar-skal-det.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/nietzsche-on-islam.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/islamiseringen-av-ekteskapet.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/fake-konvertering-virkelig.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/hellestveit-kierulf-ytringfriheten-og.html

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar