Ingress, tatt fra en enquete med to muslimske kvinner, på
gata, i form av en videosnutt lagt ut av Asger Aamund, Danmark 180422:
En muslim fortalte meg at: Brenn den som brenner en Koran. Den første kvinnen: Er du enig med ham?
Den andre kvinnen: Ja, jeg er enig med ham. Absolutt. Det er
helt nødvendig.
Fake or fact? Den som lever får se. Men dette er en bit av
den nye virkelighet vi står overfor.
Men: Folk gir pokker i essensen og vesenet til islam, islam per se. Derfor ser man sjelden gode kommentarer om islam og vold i media, og kommentatorer og (en del) islamkritikere famler i blinde. De skjønner ikke hvorfor det som skje, godt nok, i hvert fall formidles det ikke godt nok, om de forstår det.
Hvorfor?: Fordi de ikke kjenner selve problemet –
forskjønnet: utfordringen – og ikke forstår at problemet faktisk
eksisterer og virker på oss, inntil margen av oss, langt inn i selve vårt vesen
av dette å være et menneske, forsøksvis ett fritt, selvstendig, fleksibelt og
kreativt menneske, nesten uten at vi ser det. Folke lar seg blende og lamme.
Folk foretrekker bedaglighet og estetikk – og en litt skummel eller
valmmagefølelse - fremfor mot til å konfrontere fenomenet. Magefølelsen
begrenses til mageregionen, den lille urovekkende uroen som dreper seg selv på
sjelens autopilot - man slipper den ikke innover seg, oppover, mot en mer
metafysisk anskuelse. Vi er blitt vant til at det bare må være slik. Tsunamiene
hender aldri her, på «orn’tlig».
Ok, dette var banalt og elementært og lite kreativt å si. Å
varsle er en kunst, og da bør man ikke helle ut av seg rent kjedelige blødmer og
selvfølgeligheter, som om det var blitt en del av personligheten. Vi tar for oss noen setninger hentet fra
nettet som er svært overflatiske, satt opp mot det virkelige problemet vi har å
hanskes med, nemlig islam vesen, essens og natur:
Integrering tar tid, der ulike synspunkter må
modnes og konfronteres med egne oppfatninger. Abid Raja har forbilledlig
fortalt om hvor lang tid det tok å endre sine konservative standpunkter, til å
bli en liberal Venstre-politiker.
«Det har derfor vært – og er – viktig at antallet som kommer, tilpasses absorberingskapasiteten i samfunnet.»
Samtidig blir det for enkelt å koble dette utelukkende
til islam, siden det naturligvis også henger sammen med klan- og æreskultur
– og at uenighet skal løses med hevn eller vold.
Dette er grunnleggende ulike måter å se på verden og
konflikt på i forhold til skandinavisk praksis – i dag. Nær sagt alle områder i
verden har tidligere vært basert på at man håndterer uenighet med voldelige
midler, i privat regi. Også i Norge hadde vi ættesamfunn, der det i fravær av
statsmakt var vanlig å beskytte familie og ære, om nødvendig med
blodsutgytelse.
Og så kan vi se dette, som vi har skrevet om før, se kommentar:
Hvordan reagerer muslimer i Vesten – som tenker å bli værende i Vesten - når det stilles spørsmål ved deres tro på at Koranen er Allah’s åpenbaring?
Vi kan tenke oss flere reaksjonsmønstre: Blind
servilitet og taus tro på Koranen, rasjonell skepsis omring spørsmålet om gud
overhodet finnes og som en følge av denne skepsis en nokså anonym form for
islamsk livsstil, radikal avvisning av den islamske trosbekjennelse,
læresetningene og troen på en gud eller på det overnaturlige overhodet, -
eller man åpner seg for en mystisk tilnærming som kan beskytte den enkelte ved
å fortrenge de vesentlig teologiske eller filosofiske problemer gudstro i seg
selv for mange kan innebære.
Eller: Man blir en blanding av muslim, sekulær og
universalist, en norsk muslim som forkynner en Norsk islam og som vil at stadig
flere skal blir akkurat det: Norske muslimer! (Og svenske muslimer, danske
muslimer, sveitsiske muslimer, tyske muslimer, øst-tyske muslimer, engelske og
irske muslimer og du-vet-ikke - hva-muslimer?).
Eller: Man kan appellere til menneskehetens uavvendelig og
kollektive trang til og behov for mystisisme, et overordnet trossystem med en
felles guddom som rager over alle andre lokalguder og religioner i en slags
syntese. Mystisismen kan dermed ble et slags lim som holder trossamfunnene og
individene eller de enkelte troende sammen i en slags underforstått konsensus,
på tross av alle ortodoksier eller ortopraksiser. Jo flere mystikere, jo
mer fellesskap og jo mer samforståelse, med andre ord, og dermed også mer
toleranse og mindre rasisme, hvordan man nå enn definerer rasisme.
Dette synes å ligge under som et dyptfølt ønske, en visjon med førsteprioritet, som et førsteprinsipp. Man ser et universelt og kollektivt behov for å bryte ned grenser, oppheve motsetninger og en sterk vilje til å forme en ny fremtid basert på den forutsetning at alle mennesker jo har like stort menneskeverd, et konsept som strider mot islams innebygde og uforanderlige dualisme, et skille mellom dem og oss og hvor muslimer ut fra Allah og profetens ord selv ikke tviler på den guddommelig rett enhver muslim har til å kreve seg forfordelt og generelt bedre behandlet i forhold til ikke-troende. Men også denne dualismen i islam ties det om i Ranas bok og boken om Humanisme i islam.
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html
Kommentar: Ovenstående synes å forutsette at islam –
egentlig – er uten essens, substans, vesen og «natur». Islam lar seg påvirke,
forme i vårt bilde. Islam er porøs, flyktig og derfor svak, hvorpå noen få bare
må kompensere for det som beskrives som urettferdighet og diskriminering f eks.
Pøblene må derfor forstås, fordi vi har god tid og rikelig med forestillinger
om at disse pøblene vil slutte med sine streker, bare de blir bedre forsørget
på alle måter. Gi muslimene tid. Det vil gå seg til. Det har ikke noe med islam
å gjøre – slik snakker og tenker folk som ikke evner eller våger å se islam
vesen, islams essens, islams uforanderlige struktur og natur. Man peker på Raja
og Tajik, se bare på dem, (de forutsettes blank å være rollemodeller), sier
man, så ser man hvordan det vil gå. Man vil ikke se det bestandige i islam, det
uforanderlige; man ser riktig nok at islam som sådan ikke er en organisasjon,
ikke er institusjon – fordi papirarbeidet ennå ikke er gjort, så å si, og fordi
islam ikke kan betraktes som en juridisk person med eget regnskap som kan påta
seg rettigheter og plikter, per se. Alle vet også at islam ikke er noen
fotballklubb eller søndagsskole, ,en noe langt mer, noe langt mer sinistert
potensielt. Heller ikke internasjonalt betraktes islam som en større
institusjon eller organisasjon; man kan vise til at det fins mange muslimsk
organisasjoner som spiller en aktiv rolle internasjonal, men ingen av disse
organisasjonene har all makt, hverken teologisk, ideologisk eller «økonomisk».
Islam har ingen felles politikk hverken ad intra eller ad extra.
Vi så imidlertid at visse rabiate forsøkte å etablere en egen Stat og alle vet
hva jeg tenker på. Mange mener at det foreligger og ligger og verker et
potensiale i islam, «noe» som liksom av seg selv krever «utvikling» eller
realisering, selvrealisering, og her nærmer vi oss kjernen, eller essensen. Sier
vi at islam egentlig er et politisk parti, er vi så nær blink som mulig, alle
ovenstående «ting» tatt i betraktning. Islam er som aktualitet, faktum, empiri
– i dag ikke et parti, i formell forstand. Men potensialet ligger der
bestandig, det følger med på lasset hvor hen både islam går og vi går, det
ligger der og verker og virker som en konstant, som et potensial som vil ut og
frem og få etablert sin iboende egenskap og vilje og evne til å dominere, gitt
islam av profeten og Allah selv. Ser vi det slik, se vi alle aspektene dra i
samme retning, ro i samme båt, blir det kanskje lettere å se at islam faktisk
fungere som et parti, allerede, for vi kan se det konkret og uten å feste syns-prosessen
til for mange vestlige teorier og begreper, nærværende hegemoniske og akademiske
formler og formularer. Ser vi islam bare som en overordnet ideologi, i teorien,
i vår forestillingsverden, ser vi ikke partiet Islam. Vi ser ikke at partiet
faktisk allerede er aktualisert ved å være indirekte til stede – som
potensialitet - i alle ting og forhold. Der
er vår tragedie at vi ikke ser aktualiteten og potensialiteten under ett, at
disse er til stede, og virker sammen, at det her dreier seg om energier i
synergi, virkelig energi, ontologiske energier og motverdier, og at de før
eller senere – med «åndelig menneskelig medvirkning - vil utgjøre en enhet, et coinsidentia
oppositorum.
Det helt pussige er at identitet, som type, kategori, metafysisk og eksistensiell tilslutning eller tilhørighet i seg selv aldri brukes av vår elite til å definere «politisk parti», selv om politikk har alt nettopp med identitet å gjøre, det som – hvis det ligger noe av alvor i det - angår en på det mest intime, bortsett fra sex. Sier du at du er muslim, avslører du din identitet, og sier du at du er kristen, forteller det mye om hvor du hører til i det større landskapet. Identitet kan derfor være en indikator eller markør på at det ligger politikk i det, i dette å være muslim, og at det må gjøre det. I vår post-kristne kultur i dag, tenker vi predestinasjon og skjebne kanskje mer enn noen gang i hele vår historie. Det må bare gå sånn og sånn i et «post-truth-samfunn». Og det er skremmende: Hva skal vi med frihet, forresten, når så å si alt er fritt, frigjort, frisluppet fra før, i dag. Jo, vil overlater saken til islam, som det altavgjørende politiske force, om ikke lenge. Hvis ikke … det ligger forbehold over og i alt.
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html
Christopher Caldwell, for dem som kjenner han, hvilket folk flest bør gjøre, skriver i Reflections on the Revolution in Europa noe slikt som, i egen oversettelse, at islam transcenderer alle sosiale, kulturelle og nasjonale ulikheter i Vesten. Det ligger derfor an til at muslimske mikrosamfunn i Europa konfigureres i en felles islamsk identitet.
Slik jeg ser det, ser nok Caldwell dette som både en villet
og uvillet politisk utvikling – som en villet-uvillet tildragelse, nærmest, og
da i en ambivalent kronisk tilstand, kanskje – et syndrom som kan minne om
alvorlig nevrose, eller som selve avvikling av Europa slik vi kjenner det i
dag, eller for inntil få år siden. Islam er i ferd med å bli et følbart
politisk parti. Det som mangler i dag er å se identitet i relasjon til
religion. Identitet henger og henges løst i luften, ut fra humanioras akademiske
hang til tautologisk selvbekreftelse, iboende forfengelighet og dagens flukt
fra «de store linjene i alt», aller mest de linjene som forbinder oss og binder
oss på godt og ondt til nettopp islam proper.
Samtidig: Fukuyama sier: »Ingen mennesker kæmper for
abstrakte koncepter som liberalisme og demokrati. Det er altid liberalisme
indskrevet i et specifikt land. En af de ting, som motiverer ukrainere til at
ville dø for Ukraine, er, at de vil leve i et frit samfund, men jo ikke i et
hvilket som helst samfund: De vil leve i et frit ukrainsk samfund. Hvis du tog Ukraine-delen ud, tror jeg
ikke, de ville risikere deres liv. Derfor mener jeg også, at liberalisme har
brug for nationalismen for at kunne overleve.«
Vi later til å tro at de korrekte emosjon – ikke den rette
fornuft - skal løse alle problemer, uavhengig av tilhørighet i en større
kollektiv identitet. Ingen er villig til ofre seg og dø for abstrakte
konsepter, abstraksjoner, uten eksistensiell tilknytning til hjerter, sinn og
fornuft. Vi ønsker ikke å ofre livet for et ideal – eller en utopi - som ingen
kjenner betydningen av og meningen med, satt litt på spissen. Vi lukker øynene
for at vi faktisk lever i en utopi nå (ja, slik er det med utopier), et samfunn
mange håpet på, men bare enda færre trodde var mulig. Vi er blitt utakknemlige
for det tidligere tider jobbet, arbeidet, led og døde for, og som vi i dag
kanskje ikke kjenner oss igjen i, i vår uklarhet, frykt og feighet, et
demokrati av ren sløvhet bare få er villig til ofre seg for å bevare.
Se her hva den syriske poeten Adonis, som selv er muslim, sier om «aktuell islam»:
«Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. … «Det vi har igjen av religionen i dag, er ikke annet enn en drapsmaskin. Daesh flagger med denne forvandlingen av guddommen til en maskin som dreper. … «man blir rasende og opprørt av det. Uvitenhet, grusomhet, obskurantisme … Halshugge, buksprette kvinner, voldta, plyndre … Slike gjerninger undertegner menneskelighetens død. Muslimene på sin side sier ingenting om denne virkeligheten. Nå og da høres en stemme her eller der. Men det finnes ikke noe skikkelig opprør.» …
«Islams fremgang kom fra krigsbytte. Islam gikk inn for vold … fra begynnelsen av.»
«Muslimen ser verden gjennom det islamske bildet, som er gammelt og lukket». …
«Det å bedrive tenkning i det arabiske samfunnet, er det samme som å erklære krig mot samfunnet».
… «Islam tvang seg på andre folk med makt; det ble en historie om erobringer. … Så volden i islam går hånd i hånd med utbredelsen.» «(Koranen) er en ekstremt voldelig tekst. (…) vi finner ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller et vers om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydning av skapende åndsevner».
«Man kan trygt si at volden er iboende i islam». …
Og så dette: Hamad Abdel-Samad forteller i sin bok: Den islamske fascismen, (document forlag, 2015):
Jeg skulle drepes! Men det hersket uenighet om hvordan det skulle skje, og om hvem som skulle besørge min død. En sa at man burde gi meg muligheten til å vise anger og vende tilbake til islam. Først hvis jeg avviste dette, skulle jeg drepes. En professor fra det velrenommerte al-Azhar-universitetet, så vel som lederen for terrorbevegelsen al-Jama’ah al-Islamiyah, krevde min øyeblikkelige død. Fordi jeg også hadde fornærmet profeten, hjalp ingen anger, og noen offisiell kunngjøring av at jeg var et fritt mål for nedskyting var heller ikke nødvendig. Til støtte for dette nevnte den universitetslærde en historie fra Muhammeds liv: Profeten oppdaget en gang en myrdet kvinne foran moskeen sin. Han spurte de bedende om hvem som hadde drept henne. En blind mann reiste seg og sa: «Jeg har drept henne, Guds profet! Hun er min slavinne. Jeg har to barn med henne, og de er som to perler. Men i går fornærmet hun deg, Guds profet! Jeg oppfordret henne til ikke å snakke stygt om deg mer, men hun gjentok det hun hadde sagt. Det kunne jeg ikke tåle, og derfor slo jeg henne i hjel.» Da sa Muhammed: «Dere er mine vitner på at denne kvinnens blod er utgytt med rette!»
Denne historien blir fortsatt sitert når islamister har behov for å rettferdiggjøre hvorfor det etter deres oppfatning er legitimt å straffe en person som har fornærmet profeten – på stedet, uten rettergang eller mulighet til forsvar.
For den med god tid, hjertevarm nysgjerrighet nok og et dypere behov for noe dypere, se:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-en-hardere-hverdag-i-weekendavisen.html
Ad Sverige nå: Kjell Rolness, som avkrefter at Paludan brente Koranen, kommenterer VG: Tre politifolk havnet på sykehus. Politibiler ble ødelagt og ranet for utstyr. Videoopptak viser maskerte personer iført politivester og -jakker. Som for å demonstrere hvem som har overtatt voldsmonopolet i de «utsatte» bydelene.
Hva skal man si til en slik reaksjon på en bebudet markering mot islam? Sveriges justisminister Morgan Johansson var tydelig på Twitter:
«Uansett hva man mener om det høyreekstreme hatbudskapet som Paludan står for, er det uakseptabelt å reagere med denne alvorlige volden.»
Slik plasserer man ansvaret der det hører hjemme. Uten å forsvare innholdet i Paludans «ytringer», som neppe er egnet til å opplyse eller å berike den offentlige samtale.
Den rasismedømte danske «politikeren» har brent koranen før. Også i Sverige, uten særlig oppmerksomhet. Skulle han gjøre det nå også? Det vet ingen sikkert. Men VG kaller det likevel en «koranbrennings-turné».
Avisen opplyser ikke at Paludan hadde søkt og fått tillatelse av politiet til å holde disse offentlige markeringene. Han skulle gjøre noe som kanskje er forkastelig, men lov. Motdemonstrantene gjorde noe som er straffbart og direkte skadelig mot uskyldige mennesker. Kanskje dette burde komme tydelig fram i en avisreportasje?
Men hvorfor ser vi det ikke? Jeg tror det har med den
kollektive vanskelighet vi har med å forstå «universale» eller hva
allmennbegrepet er og innebærer. Se hva Arne Næss, vår verdenskjente filosof og
aktør, skriver:
«Det er ikke ualminnelig at filosofistudenter forteller at
de ikke «forstår» idélærens påstand om idéenes eksistens uavhengig av tid og
rom og uavhengig av vårt forestillingsliv. Enkelte venter kanskje at de skal
oppleve en «forståelse» av den art at de sier til seg selv «Aha», nå innser jeg
det er riktig å anta idéenes uavhengige eksistens. Andre venter i det
minste å forstå klart hva antakelsen går ut på. En viss resignasjon må til på
dette punkt. Vi er så bundet av våre spesielle forutsetninger, vår oppdragelse,
våre egne opplevelser, vårt samfunn, at innlevelse i sterkt forskjellige teorier
er overordnet vanskelig. Idélæren er her søkt fremstilt slik at leseren ved
metaforer og suggestive uttrykk bringes i retning av en forståelse av Platons
intensjoner. At disse intensjonene skal virke klare og greie, kan man ikke
vente. Det ville neppe være noen kompliment til den store tenker om vi etter en
liten stunds lesing kunne si til oss selv: «Se den var jo en klar og greie
lære!». Slikt sier man gjerne når man allerede har vært inne på lignende tanker
selv …» s 120.
Så lenge vi ikke forstår allmennbegrepene, at de eksister virkelig, forstår vi heller ikke Treenigheten, selve Vestens fundament og konstitusjon.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
Vi forstår heller ikke det store Amen:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
Vi forstår ikke:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
Vi ser ikke Livets Tre:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/en-svenske-krysser-sitt-spor.html
Vi ser ikke «det politisk korrekte», det er korrekt, men det er også korrekt at vi ikke ser «det servil betingede emosjonelt korrekte»:
På tide nå med unik innsikt fra Theodore Dalrymple: Tanker om Det politisk korrekte:
Political
correctness is communist propaganda writ small. In my study of communist
societies, I came to the conclusion that the purpose of communist propaganda
was not to persuade or convince, nor to inform, but to humiliate; and
therefore, the less it corresponded to reality the better. When people are
forced to remain silent when they are being told the most obvious lies, or even
worse when they are forced to repeat the lies themselves, they lose once and
for all their sense of probity. To assent to obvious lies is to co-operate with
evil, and in some small way to become evil oneself. One’s standing to resist
anything is thus eroded, and even destroyed. A society of emasculated liars is
easy to control. I think if you examine political correctness, it has the same
effect and is intended to.
Kommentar: Og for å si det selv, Dalrymple bør suppleres, og det et det jeg forsøker på med å ha introdusert termen «den servilt betingede emosjonell korrekthet» - inkludert hypermagi, SAP og savnet av «det juridico-religico mennesket», som jeg har skrevet om nesten utallige ganger her på bloggen tidligere.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
Ved å sette klamme om religion og tro, setter dagens psykologi seg utenfor seg selv, se denne:
Religionspsykologi, en definisjon:
… «som vi har sett gjør dynamikken mellom trygghet og utrygghet seg også gjeldende når mennesker forholder seg til Gud. Når vi ser på religiøs adferd, materialiserer denne siden ved det å være menneske seg også i forholdet til Gud. Samtidig har vi nå nådd til grenseområdet mellom teologi og psykologi. Psykologien kan gi vesentlige bidrag til å forstå hva tro skaper i mennesket, og hvorfor det forholder seg til Gud på den ene eller andre måten, men psykologien kan ikke hverken beskrive eller forklare et møte med en gud som er et handlende, transcendent subjekt. Psykologien beskriver menneskets relasjon til Gud, men er taus om Guds relasjon til mennesket. Teologien, derimot, forutsetter at Gud er et selvstendig subjekt som kan henvende seg til mennesker. Psykologien renger en skisse av hvordan gudsrelasjonen utvikler seg i et enkeltindivids indre verden, uten å forholde seg til om Gud eksisterer eller ikke. I psykologien er mennesket skaper av et gudsbilde, men i teologien er mennesket i tillegg skapt i Guds bilde. (Kr Halstensen s 125 i Religionspsykologi, Gyldendal, 2014/17).
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html
Derfor kan altfor mange i dag ikke kjenne seg igjen i det følgende, i det som mennesker for bare 50 år siden hadde en mulighet for å forstå, så se denne om «Aristoteles overført» - om de fire årsaker - til i dag:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
Og denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html
Slik lurer vi oss selv. By default. Vi leverer ikke medisin – og retorikk - som går på årsaker, bare på symptomer. Vi lover imidlertid medisin hele tiden – og gir medisinen i form av oppfordringer om å heise det hvite flagget, selv om det ikke er krig og ingen her til landes eller i Sverige står midt i krigen.
Innfallsvinkelen, slik det er skrevet over, fundamenteres i
et behov for psykologisering, et behov for å forstå og forholde seg til tingene
via psykologiske innsikter og teorier. Vel og bra. Men «man» våger seg ikke inn
på vesens-definisjoner av problemet eller utfordringen, hvis man da i det hele
satt ser noe problem, ser noen grunnleggende utfordring overhodet – og det er
det som er problemet: At vi ikke ser det og at vi derfor ikke kan forholde oss
– adekvat – til det, dvs fenomenet, et fenomen som truer med å undergrave hele
Vestens metafysiske, religiøse, politiske og juridiske fundament i den
judeokristne tro og tradisjon.
Hva er botemidlet? Hvordan få folk inn på rett spor? Hvordan få det til å gå opp for folk at vi står overfor et fenomen med iboende agensielle krefter som arbeider på oss, mot oss, med oss og i oss, krefter som vil ha et alvorsord med i laget, idet samfunnet skrider frem mot en fremtid som kanskje ikke er så lys, - et faktum som vi allerede her, nå, kan begynne å «avhjelpe»?
Jung og Freud var kjemper i og for sin tid. Deres innsikter og metoder kan fremdeles brukes, men andre og nye innsikter har tatt over og gir ofte bedre resultater klinisk sett.
Det betyr ikke at vi ikke har noe å lære av Freud og Jung i dag, snarere tvert imot. Det er kanskje flaut å spørre: Hva med Tarot, Kabbala og Eneagrammet?
Mange akademikere i dag vil riste på hodet av et slikt
spørsmål, disse «tilbudene» er ikke vitenskapelige, sies det, med full rett.
Men sier vitenskapen alt, gir vitenskapen tilstrekkelige svar på alt og alle?
Nei, overhodet ikke. Og det er her Tarot, Kabbala og Eneagrammet kommer inn,
som hjelpevitenskaper, om vi så må si. Men ikke slik at jeg vil oppfordre til
magi, manipulasjon og overtro, og megalomane forestillinger om egenverdi og
makt. Mange forbinder disse uvitenskapelige disiplinene med overtro og magick,
eller magi, men slik trenger de nødvendig vis ikke å bli oppfattet som, eller
brukt som, snarere tvert imot. Med litt intelligens og kyndig veiledning, kan
tarot, kabbala og eneagrammet hver for seg og samtidig, eller suksessivt, bidra
til en langt større modning og forståelse for hvordan en selv og tingene
fungerer og arbeider sammen, i synergi.
Moral, og generelt:
Jeg tror våre unge lovende i dag ville ha hatt et stort
utbytte til veldig stor nytte, nytelse og skjønnhet, for skjønnhetens skyld, i
seg selv, i dag og fremover. Et par tre år med studier under kyndig og moden
veiledning i Tarot, Kabbala og Eneagrammet vil tjene til å forstå seg selv og
tiden vi lever i bedre, og mer grundig, og dypere, enn det fagene i humaniora
på universitetene kan tilby å gjøre. Jeg tror faktisk at en innføring og en
viss praksis i disse disiplinene med fordel kunne erstatte mange forberedende
universitetsfag på humaniora, hvis man bare ikke umiddelbart, som nå, blir
beskyldt for å være «alternativ» og fullstendig fremmed for vår sivilisasjon
eller kultur, og vårt «moderne» verdenbilde. Folk aner ikke hvor mye esoterikk
eller esoteri som egentlig ligger under mye av det vi presenteres for oss via
skoleverk, markedsføring og PR, politikk og psykologi og uten da at noen ser
forbindelseslinjene bakover og utover dagens doxologiske felter og
paradigmer. Det ligger mer under, både i billedkunst, musikk og litteratur enn
det utenforstående i sin villeste fantasi kan tegne opp for seg selv, fanget
i SAP, hypermagi og mangelen på eller fraværet av å tenke juridico-religico
som vi er, se andre posteringer om dette.
Disse disiplinene har sitt esoteriske preg, ja vel, de er fremmed for oss, de er mistenkelige og anses for helt unyttige og fullstendig bortkastet tid å gi seg i kast med. Man forbinder dem med kyniske spåkoner og mystikere som ikke ser lenger enn til sin navle. Man tro man driver alkymi i mer eller mindre bokstavelig forstand, men skjønner ikke at det dreier seg om en «quest», en sannhetssøken, - etter Den hellige Graal, som kanskje bare finnes i alle sjelens irrganger, men som virkelig har potensiale for å forløse og frigjøre for de som makter, vil og kan, med kyndig hjelp og forstand. Man forkaster type-beskrivelse av mennesker – det ligner på å forkaste alle forsøk på å essensialisere islam, og derfor flykter man så fort man hører ordet. Man ser ikke at en typebeskrivelse kort og godt er en typebeskrivelse. Vi skal huske at Martin Luther, den store reformatoren var godt informert om kabbala, introdusert til ham av den kjente kristne, svært begavede juristen og kabbalisten Johannes Reuchlin på 1520-tallet eller litt senere. Luther kom ikke med noen avisende kritikk, tvert imot. Men han hadde vel mer å stri med, på helt andre kanter og hvor det sto store verdslige og nærgående krefter opp mot hverandre, noe som endte i blodbad av en større og brutalitet vi bare kjenner fra kriger av i dag. (Man trenger ikke å bli en isolert grubler, en profet, en drømmende idealist eller en spesielt begavet åndelig person av å tre inn i Kabbala og Livets Tre kan betraktes som et flytdiagram over og i sjelen eller psyken, om man vil, stier i sinne man kan klatre eller følge eller la vær, men hvor det dukker opp nye tolknings- og tilnærmingsmåter til livet selv, til livet o og med dets alle omskifteligheter, fasetter, dybder – og dets mer overflatiske eller mer dype emosjoner. Treet kan gi bredere innsikt, strukturer og knagger eller møtepunkter å henge erkjennelsespunkter på, noe som kan bidra til å sublimere visse indre kanskje uheldige, irrasjonelle eller uforløste spenningsforhold, alt på vei mot tryggere kontakt med «sitt indre», kanskje «opprinnelige, jeg»).
Kabbala har mange referanser til Bibelen og Den judeokristne tradisjon. Kabbala er ikke farlig, bare man ikke tror at man er heksedoktor eller heks eller bare man ikke er «syk på sjelen» før man lar seg innføre i mysteriene, en kunnskap som ikke er så «mystiske» som mange tror, men tvert imot svært «jordnær» og i kontakt med virkeligheten (i flere fasetter og i flere over- og underbruk. Kabbala er ypperlig egnet for alle typebeskrivelsene med sine unike lidenskaper i Eneagrammet, en liten forsmak, kanskje, her:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar