Nei til islam: Året 1648 – begynnelsen på friheten, Opplsyningen, oppløsningen og slutten

Hva kan vi lære av historien? Hva kan vi lære av filosofien og teologien? Av jussen og samfunnsdisiplinene – fysikken matematikken og biologien?

Filosofen Hegel sa noe sånt som at det vi kan lære av historien er at historien aldri gjentar seg (og derfor kan vi heller ikke egentlig lære noe som helst av historien – fordi den utvikler seg med utgangspunkt i ideene som utvikler seg manifistert i dialektikken, slik at det som er sant i går eller i dag, ikke er sant i fremtiden).

Hm, en nyttig lærdom, - med visse forbehold.

I det følgende legger jeg ut tre tekster – i utdrag - skrevet av tre forfattere eller filosofer jeg må be en leser å tippe hvem kan være, før de får svaret under.

Jeg sier foreløpig ikke noe om når de ble skrevet eller når forfatterne levde, eller den tiden de levde i, og som man må gå ut fra den tid som formet dem.

Jeg mener at vi fremdeles ser tydelige spor av den sannhet at vi aldri helt kan bli kvitt vår historie og vår kulturelle og sivilisatoriske tradisjon, faktisk mye over 2000 år tilbake. Psykologen Jung snakket om archetyper, og jeg tar poenget hans: Det ligger et sjikt i både den individuelle og kollektive sjel som repeterer seg i det vesentlige i form av tankemønstre og problemstillinger som alltid vil følge oss som mennesker, hver nå enn vi kommer fra og hvor nå enn vi er på vei mot. Vi sporer en utvikling her, men en utvikling som går i sirkel og gjenoppstår i tilsynelatende nye metamorfoser kontinuerlig, men det vi har felles, er mer enn det som skiller oss, i hvert fall når det kommer til det som ligger over empiri og teoriene rundt dem. Vi går alle og bærer på en metafysikk i oss, en «fysikk» som krever eksistensielle svar, og der disse svarene ikke adresseres, der oppstår det hull – hull på hull - i kulturen, ikke minst i det emosjonelle paradigme, som hvis de ikke fylles med mening, ofte etter svære mentale kamper, vil påta seg en agens som ødelegger hele kulturen, og med den, identiteten, i vårt tilfelle: Vår identitet.

Jeg ser en linje i disse tekstene; de forteller at vi har vært på vei mot en fragmentering fra det hele til delene og hvor delene og «det nominelle» da blir stadig viktigere, ja, så viktig at denne loopen faktisk nå er i ferd med å ta tabbe på oss, både individuelt og som et kollektivt uttrykk for en kultur. Vi drukner i individualitet, bare svært svakt er vi bevisste på at vi tilhører og springer ut av et større hele, noe som komme klart til uttrykk i våre lover, lover som nå legger all vekt på hva vi emoverer eller føler, og ingen vekt i det hele tatt på det som etter naturen er sant, og på fornuften. Vi har gått fra religiøs tro, fundamental juss og metafysikk (med innebygde finale årsaker) til et samfunn hvor de servilt emosjonelt korrekte emosjoner betyr alt, - ikke det politisk korrekte - dvs dominerer våre tanke og handlingsmønster på en måte historien aldri har sett maken til, i en viss, betydelig, forstand. Og her har vi altså nå tre personer som etter min mening har vært de mest fremtredende eksempler på hvorfor «det er blitt slik det er blitt» - uten horisont for noen fundamental endring.

Innledende mustread-historikk og - filosofi:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/hat-ytringsfrihet-brenning-og.html

Så hvem er det her som skriver og tenker?

De handlinger som enkelte mener å utføre av fri vilje, er satt i verk av en nødvendig årsak.

Den som taler om en fri vilje, han drømmer om med åpne øyne. Det er umulig å pretendere at vi mennesker skulle kunne rokke ved naturlovene! Akkurat som det ikke finnes noen hensikt i naturen – bare årsaker, finnes det heller ikke i menneskenes handlinger en fri viljes bevisste hensikter, men bare motiver. Vi selv er ikke frie, vi bare tror vi er det, fordi vi ikke kjenner de krefter som behersker oss. Hvis en stein som blir kastet av et menneske kunne tenke, e, vi den sannsynlig vis også tro at den beskriver sin bane av egen fri vilje. Den ville ganske enkelt snakke om sin «beslutning» om å fly gjennom luften og om sin «frihet» til å velge seg den banen den beskriver i rommet etter eget behag.

Å betrakte tingene under evighetens synsvinkel er det samme som å se den under nødvendighetens synsvinkel.

Det nytter ikke å preke moral, å gjøre som de fleste andre etikere og beklage, forhåne eller forbanne menneskenaturen for alle dens feil. Det vi må gjøre, er å forsøke å forstå. Er det noen vits i å koste på seg noen medlidenhet med de mennesker som ligger under for sine begjær og lidenskaper? Det å hjelpe en som er ulykkelig er en fornuftsmessig handling som derfor ikke behøver å stimuleres av medlidenhet, en sinnsbevegelse som fremkaller sorg og derfor hører til de skadelige affekter. Men bare den som lærer å se på tilværelsen under evighetens synsvinkel kan gjøre godt og være glad. For alt som gjør oss passive, som gjør oss til kasteballer for våre affekter, det er ondt. Godt er derimot alt som utvikler oss mot større fullkommenhet. Derfor er det også den vise verdig å vederkvege seg med god mat og drikke, med vellukt, vakre blomster, skuespill og musikk og andre ting som man kan glede seg over uten å skade andre. Men høyest av alt står den den lyse fred, en stemning av ren, uforstyrret lykke som følger med den intellektuelle kjærlighet til Gud.

Sorg, ulyst og melankoli er derimot i seg selv noe ondt, for akkurat som glede er makt, er sorg vanmakt. Vrede og har er også livsødeleggende, altså onde. Det er bare når vi blamerer oss med våre handlinger, slik at det ikke går slik vi håpet, at vi merker noe til samvittigheten … om vi f eks har lidt et smertelig nederlag, trøste vi oss lettere hvis vi vet at det var uunngåelig, at det ikke var noe som kunne ha vært gjort for å forebygge det. Og kan vi nå heve oss opp til dette standpunkt i alle livets omskiftelser, så vil vi slippe å knuges av sorg eller forgiftes av harme og i stedet fylles med den gleden som gir oss kraft til å gjøre godt. Vå sjel beherskes ikke lenger av fornedrende affekter, men går helt opp i den intellektuelle kjærlighet til Gud. Den kjenner ingen frykt. Og med kejærlighet til Gud, følger så kjærlighet til våre medmennesker. Den som elsker Gud på rette måten, forlanger ikke at Gud skal elske ham igjen.

Fornuften er den eneste kunnskapskilde, ikke erfaringen. Fornuften kan ikke betviles. Jeg bar på en sterk og brennende lengsel i mitt innerste etter å lære å skjelne det sanne fra det falske for å kunne dømme klart når jeg skulle handle og gå støtt frem gjennom livet. Men man kommer til et punkt der det er fornuftig å tvile på alt man lærer. Jeg besluttet at jeg kunne begynne å studere meg selv på lignende vis. Og det lyktes langt bedre. Det gjelder å frigjøre seg fra all den skinnviten mennesker pleier å slepe med seg gjennom livet. Vi må ta opp kampen mot alt intellektuelt selvbedrageri og moralsk hykleri. Har vi da noe virkelig bevis for at den ene fornemmelsen er virkelighet mens den annen er en drøm? Tvilen er bare utgangspunktet for positiv tenkning. Alt hva jeg fornemmer klart og tydelig er sant. Vår fornuft er de av verdensfornuten og altså gitt oss av Gud selv. Enhver forestilling må nemlig ha en årsak ifølge den «klare og tydelige» grunnsetning at intet kan oppstå av intet. Årsakene til våre fornuftige forestillinger er Gud selv. Han har nedlagt visse uforanderlige sannheter i menneskets sjel i form av «medfødte idéer», hvorav intuitiv sannhet er selve gudsidéen. Selve idéen er det best tenkelig bevis for Guds eksistens. Det fullkomne kan ikke oppstå av noe ufullkomment. og Gud, som er det fullkomne vesen, kan ikke feile. Han må være sannferdig og kan følgelig ikke bedra de vesener han har skapt. Det heter om forfatteren at han har omstyrtet enhver form for autoritetstro, fremfor alt Aristoteles «ufeilbarlighet».

Mitt høyeste ønske er å skape fred mellom de kristne og å forsone de forskjellige kristne kirkene med hverandre. Han tenker seg en universell kristendom i pakt med fornuften og uten skillende dogmer. Han vil smelte religion og filosofi sammen til ett. Han vil etablere et folkeforbund hvor hver nasjon skulle arbeide å løse den oppgaven som var naturlig for den. I kraft av denne folkeharmonien skal så Europas nasjoner slå ned tyrkere og muhammedanere og utbre den vesterlandske kultur over hele jorden. (Den som skriver dette var to år gamme da 30-års krigen sluttet med freden i Westfalen).

Han arbeidet mye med finne frem til det hankalte en tankeskrift som skulle være felles for hele verden, et verdensalfabet, hvor hver bokstav skulle betegne en tanke eller begrep. Han sa nei til et professorat i en liten, stille universitetsby var det samme som å bli levende begravet. Han ville vende en konges erobringslyst av Nederland og i stedet mot det tyrkiske Egypt (1670).

Han er særlig kjent for sin teori om monadene (enhet). «Disse monadene er naturens virkelige atomer»- tingenes elementer. Men de er ikke atomer i vanlig forstand, for deres vesen er aktiv kraft.

Følgelig kan de ikke motta inntrykk utenfra. Hver monade er en liten verden for seg, et mikrokosmos.

Som avspeiler verdensaltet på forskjellige måter, «for naturen kan ikke oppvise to vesener som er fullstendig like». Naturen gjentar ikke seg selv. Mellom monadene er det ingen vesensforskjell, bare en gradsforskjell. Hver en monade seg opp til å ha bevisste forestillinger og til å ha forstand, har den gjort seg fortjent til betegnelsen sjel. Og utvides den oppfattelsesevne til selvbevissthet og fornuft, er den en ånd. Og Ånden står i et bevisst fellesskap med Gud. Det fins en uendelig overgang fra lavere til høyere, naturen gjør ingen store sprang.

Men hvorfor har da Gud latt det finnes så meget ondt og abnormt her i verden? Han sier: Det onde er bare noe relativt, noe mindre godt. Det onde er den negative forutsetningen for det gode, det fremkaller reaksjon og derved får det overveiende god følger. Nøden er oppfinnelsens mor. Det onde er, som Mefistoles hos Goethe, en del av den kraft hvis lodd det er alltid å ville det onde og alltid virke det gode. I den store verdensharmonien blekner det onde og oppløser seg som disharmoniene i en symfoni. Hele tilværelsen er en skjønn harmoni. Det var han som oppfant differensialregningen.

Hvem er forfatterne? De fikk leve opp like etter 30-års krigen. Fremtiden burde se lys ut. Det religiøse kartet over Europa syntes nå å ligge fast, for all fremtid. Ved freden i Westfalen i 1649 knesatte man prinsippet om at det skulle være statens overhodet som bestemt folkets religion, og dermed også hvilket gudsbilde folket skulle dyrke, og den som var uenig, kunne bare flytte til et annet land, under en annen myndighet, med den foretrukne religion.

Her i dette klimaet ligger fundamentet for Europa og Vestens individualisme og øsnket om en varig, for ikke å si evig, fred.

Prinsippet var imidlertid knesatt tidligere med samme ordlyd, men dette kunne ikke forhindre at 30 års krigen i Europa brøt ut i 1618. Men: Europeere fikk sansen for den indre tankeverden, og for at individet hadde egenverdi, noe som senere ble til menneskeverdet og alle demokratisk vedtatt lover som forsøker å beskytte nettopp dette verdet (som er et axiom, eller et teorem, kanskje, som man i prinsippet må tro på og som man ikke ontologisk kan bevise eksisterer i og for seg; med andre ord «noe» man må «have faith in» og ikke noe man bare kan «believe that».

Tekstene er - i utdrag – over, hentet fra Grimbergs store historieverk, bd 14. Grimberg er ikke særlig relevant for moderne historieforskere og i historie som fag i dag skal jo være «vitenskapelig» og all «anekdotisk» historie i dag anses med den største skepsis, dessverre. Grimberg holder et vakkert og opphøyd språk uten å virke arkaisk. Her får man saftig informasjon til å bli litt klokere av. Skal man lære noe personlig om Menneskenes liv og historie, som er navnet på verket, skal man her nettopp lese om menneskenes liv og historie her. Jeg tror ikke det fins maken på markedet i dag.

De tre forfatterne av tekstene over er Descartes, Spinoza og Leibniz.

Noen meget relevante og høyaktuelle linker som kan bidrag til å skape større forståelse for sammenhengene og sannheten:

http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/opplysningen-tilfangetatt-frihet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/ayn-rand-kant-og-det-ondeste-menneske.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religion-flere-spennende-definisjoner.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/gud-eller-nietzsche-hvem-skulle-vel-ha.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/01/religion-noen-spennende-definisjoner.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html

Religionshistoriens basis, de fleste av de kjente navnene som har hatt en enorm betydning for hvordan vi tenker og emoverer i dag, (de brukte ikke termen emovere, for den er myntet av meg selv):

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

Hvilken religion er mest voldelig?

https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/nrk-har-mistet-kompasset-i-kompass.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/om-dhimmipsykologi-islamofobi-og-bl.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/04/nar-machavelli-for-over-500-ar-siden-ma.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/verdienes-sammenbrudd-eller-bare-litt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html