Nei til islam: Når jødene må flykte og muslimene stikke av

Skal vi vokte oss for å bli for gode, eller vokte oss selv for ikke å bli altfor gode? Og hvem skal avgjøre og gis myndighet eller autoritet til å skjelne mellom hva som er best, og hva som ikke er det, og til å gjenkjenne og får øye på det som virkelig er ondt, og ikke kan være og bli noe annet enn ondt?

Svarer du nei på det første spørsmålet, er du sannsynlig vis en stor tåpe. Svarer du at det kan ingen avgjøre med noenlunde sikkerhet, har du faktisk samtidig svart nei på det først spørsmålet. Du har da bestemt deg for at vi ikke skal vokte oss for å bli gode eller altfor gode. Du har bekreftet alle godhetsposørers drøm om å få bestemme hva som er godt og hva som ikke er godt, dvs ondt, i deres øyne. Du har gått god for og bekreftet godhetsposørens posisjon som den som vet best og underlagt deg et regime som krever av deg at du ikke bare skal mene og tro at de har rett, men at de også kan kreve hvilke korrekte emosjoner du og alle andre skal ha, og hvordan du da skal føle. Du har dermed fratatt deg retten til å ha et ord med i laget, et ord som ikke helt samsvarer med dette regimets opplagte narsissistiske fundament.

Spenn så på deg vingene og ta deg opp i fugleperspektivet:

Som vi har vært inne på mange ganger tidligere her på bloggen: Jødene stikker av fra Europa, (se liste med linker under). Skjønt «stikker av»? Det er neppe det riktige ordet. Hva er det riktige ordet?

Den som svarer riktig og blir vinneren, får vår beundring, for utvist mot, selvstendig tenkning, utholdenhet og styrke, kombinert med et autentisk behov for å se virkeligheten som den er, ikke som den burde være, - i denne konteksten:

https://www.document.no/2021/11/21/en-av-fire-jodiske-ledere-i-europa-vurderer-a-emigrere-dette-stedet-er-tapt/

Muslimene her i landet, mange av dem, sikker imidlertid helt sikkert av fra sine første bostedskommuner og søker inn til byene, der sosialhjelpskostnadene er høyere, (NB: innvandrerne har 5 åts boplikt:

I Sarpsborg vokser islam rekordraskt – ordfører frykter økonomisk ruin, fordi muslimer stikker av:

https://www.rights.no/2021/11/i-sarpsborgs-vokser-islam-rekordraskt-ordforer-frykter-okonomisk-ruin/

Som artikkelen over vil vise, er det mer rett å snakke om å «stikke av», for muslimenes vedkommende, enn om f eks å flykte, det sier seg selv, men er like vel slettes ikke så selvsagt som mange vil tore å tro.

Så hvorfor stikker muslimene av? Fordi det ikke er så kjedelig i byen som på landet? Er det fordi at myndighetene har skaffet seg fullstendige oppgaver over antall muslimer, og fordi man oppfatter dette som en fornærmelse og en trussel på en og samme gang? Vel, tenk hvis noen skaffet seg oversikt over deres kapital, deres industrier og deres handelsforestegender etc. Ville en slik registrering i seg selv fremstå som et spesielt ominøst faktum per se? Og er dette faktumet i seg selv spesielt illevarslende eller odiøst? Og er selve dette isolerte faktum grunnen til at muslimene nå «stikker av»?

Eller forteller dette mer om situasjonen, overordnet sett, og sett mer på distanse, slik at situasjonen da etter følgende data fremtrer som enda mer ominøs? Det het nemlig engang at:

På grunnlag av denne tellingen figurerte Norge med 400 000 muslimer – det er ikke lenger tale om 10 000 slik som for bare få år siden.

Det heter nå: «Det var før knapt så en muslim å se i Oslo, men nå sitter de avskyelig klumpet sammen på kafeer og restauranter».

Hva var mening med å skrive det jeg nettopp gjenga over? Hvis du med fatning leser setningene og forstår hva de egentlig betyr, betyr de at de er en oppfordring – fra hvem det nå kan være - til å få folk til å mene at vi må bli kvitt muslimene før de blir altfor mange? Og at vi derfor bør gå inn for å deportere muslimene eller repatriere dem – ved f eks å belønne dem rikelig økonomisk for å dra tilbake, eller rett og slett forsvinne herfra, på en eller annen måte, helst frivillig?

Følgende lille tekst påkaller en viss innlevelsesevne og en ikke aldri så liten språkfølelse:

«Men alt før tyskerne kom til Norge, tok de til å klarlegge norsk næringsliv, bl a for å klarlegge jødenes eventuelle posisjon; tyske rapporter om jødene ble sendt til Berlin … en rapport fra 3 måneder før Hitler kom til makten – om jødisk innvandring til Norge ... I en legasjonsrapport fra 8. april 1938 heter det at en før knapt så en jøde i Oslo, men nå sitter de avskyelig klumpet sammen på kafeer og restauranter. Nordmennene blir mer og mer trengt bort. en rekke andre rapporter finnes fra 30-årene og fra krigsårene».

Sommeren 1940 påla DU i Berlin … å skaffe fullstendige oppgaver over antall jøder, deres kapital, industrier og handelsforestegender. På grunnlag av denne tellingen figurerte Norge med 1300 jøder – det er ikke lenger tale om 10 000 i det referat som ble lagt fram på Wannsee- konferansen 20. januar 1942 om den endelige løsningen av jødespørsmålet. (Sitat fra en artikkel av Oskar Mendelsohn i boken Jødene og Jødedommen, s 79, Universitetsforlaget, 1977).

Tilleggsspørsmål: Kan noen med hånden på hjertet ikke vill forstå at å sammenligne de to tekststykkene over ikke blir som å sammenligne epler og pærer? Vil noen med ærligheten i behold virkelig ikke kunne si at det her ikke dreier seg om et uhyggelig kategorimistak, hvis man altså forsøker å innbille seg selv og andre at de to tekststykkene handler om identiske situasjoner, slik at de uttrykker den nøyaktige samme både underliggende og åpne forakt og irrasjonelle frykt for muslimer som for jøder (den gang, og til dels også nå)?

I virkeligheten fins det faktisk servilt betinget emosjonelt korrekte mennesker i Norge i dag som nekter for at det er noen forskjell. De vil påstå at situasjonen for muslimene i dagens Norge er identisk med – eller veldig lik - den situasjon i Norge jødene sto overfor under naziforfølgelsene, som endte i Holocaust, og hvor 6 millioner ble drept både i konsentrasjonsleire og utenfor. De vil hevde at det virkelig finnes mennesker som er så islamofobe – og farlige – i dag, at de like gjerne kan kalles nazister, fascister eller rasister.

De finnes!

Og vi skreve noe om dette – og om Trine Skei Grande og Erna Solberg – og forutsetningsvis om mange, mange andre politikere i dag - i forrige postering, her:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/arv-milj-eller-intet-i-mtet-med-islam.html

(Posteringen tar også opp spørsmålet: Hvem er egentlig mest forfengelig – og gir et oppsiktsvekkende svar).

Denne, fra oktober 2010, vil kanskje medføre en visse oppvåkning, dvs en mulig alternativ måte å se tingene på:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/rasismens-mange-forvirrende-ansikter.html

Følgende artikkel vil kanskje ytterlige understreke kontrasten mellom den gang og nå:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/er-faktisk-janteloven-i-virksomhet-i.html

Om Jantelovene fra 2011:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/allahs-og-profetens-lov-i-virksomhet-i.html

Fra det store nettet:

https://www.document.no/2021/11/25/den-nye-tyske-regjering-apner-slusene-for-innvandring/

«Cancel Culture» – en blanding av ondskap og idioti, Av: Erling Marthinsen 25. november 2021, 17:07

https://www.document.no/2021/11/25/cancel-culture-en-blanding-av-ondskap-og-idioti/

Vi er blitt urene:

https://www.document.no/2021/11/25/vi-er-blitt-de-urene/

Tyskland: Liberaliserer innvandringspolitikken:

https://www.rights.no/2021/11/legger-opp-til-en-kraftig-liberalisering-av-innvandringspolitikken/

Står Allah i veien?

https://www.rights.no/2021/11/hvor-blir-det-av-2-generasjonskvinnene-star-allah-i-veien/

Kommentar: Han står i hvert fall ikke i dørsprekken med lua i hånda …

Så fortsetter vi der vi slapp over:

Kommentar: Vi skal være forsiktige med å være for forfengelig, like mye som vi skal være forsikte med å være – eller føle oss - fri fra all forfengelighet.

Vi skal være meget forsiktige med å tro at vi står utenfor Janteloven, og at den gjelder alle andre, ikke oss selv, eller meg.

Når du sier: Du skal ikke tro at du er noe bedre enn meg, bekrefter du i prinsippet Janteloven selv, dvs du beviser selv hvor forfengelig, amoralsk, umoralsk og dum du er på en og samme gang, (med mindre det foreligger en kraftig «qualifyer), nettopp fordi du tror du ikke rammes av den, og at bare «den og alle de andre» rammes.

Bakgrunnsstoff for de reflekterte, (kan med fordel leses etterpå):

https://www.document.no/2021/11/20/eu-rapport-vil-begrense-illegal-migrasjon-ved-a-gjore-den-legal/

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/11/western-immigration-policy-assimilation-or-reverse-william-kilpatrick/

Er humor og ironi en del av deg, er du i faresonen. Har du et talent for og et ikke lite behov for å profilere, karikere, typologisere og kategorisere, i den tro at det kan skjerpe virkelighetsoppfatningen din, ja, og ikke bare din, men også samfunnets og dine nære venners perspektiv og moral, i par med det kollektive mot og frisinn, som allerede i dag burde være til stede som noe frimodig selvsagt, og for frihetens og humorens, og «det gode og vakres» skyld, kan du lett være ute på glattisen før du aner det selv, før de «ekstra gode» kommer og tar deg, på fersken. Og så er det jo moro i seg selv, ikke minst og ikke til å forglemme.

Perspektiv, mot, moral, god virkelighetsoppfatning, innsikt i det menneskelige, frihet og realisme er på hell i samfunnet av i dag. Vi mister mer og mer av det samtidig som vi ansetter flere og flere migranter i de helsefaglige yrker, for å kunne ta var på oss selv som oldinger. I seg selv er dette et symptom på et mer usynlig, mer underliggende og samtidig undergravende syndrom, - en diagnose som bare venter på å bli stilt, ved at man får kjenne det på kroppen, for all fremtid.

Vi lever i godhetens og de korrekte emosjoners tidsalder og det koster oss skjorta fordi noen som kommer etter må betale for det.

Det følgende vil i dag og «på autoen» bli ansett som «bull» og tull og ikke «fruktbart», snarere som et fett og ullent hår i suppa. Men la gå. Det jeg forsøker å si starter med at man kommer fra et romslig og åpent miljø, med tilsvarende gener. Og at man aldri har hatt planer om å skade noen, fornærme noen eller uroe noen, eller provoserer noen – du skjønner tegningen.

Noe er gått tapt, siden sist. Folk ser ut til å ha mistet mye av den gode gammeldagse forstanden (som for øvrig er evnen til å danne begreper). Jeg må i forbifarten bare ta ett konkret eksempel:

Forteller noen tilfeldig vis – uansett måte og uansett kontekst - at de kommer fra en adelig familie, vil de andre med en gang ikke bare mistenke deg for å være forfengelig og tro at du tror du er noe bedre enn andre, men de vil også tro at du er slem, ja, ondsinnet. At du er nedlatende, uansett måten og konteksten, som sagt. Jeg har sett det ved selvsyn. Samtidig blir det svært om å gjøre for den som ikke kan vise til en slik historie, veldig oppsatt på å få frem at han nettopp ikke kommer fra en adelig familie, ja, disse skryter av det og vil at alle skal vite det, at de ikke kommer fra en adelig familie. Og spesielt ille ville det være for de andre, hvis du fortalte at du faktisk kom fra to adelige familier eller slekter. Da vil du ikke bare bli møtt med dum vantro, men til og med risikere å bli lagt for hat. Fordi det antas at det er du som hater!

Hat er som alle kjenner til blitt et must i dagens samfunn. Hvem kan fly fra det? Hvor finnes en trygg favn?

En gammel greker ville tatt poenget på straken: De som fremhever at de ikke kommer fra en adelig familie, det er de som egentlig er forfengelige. Men det er nettopp disse som på det sterkeste vil nekte for at de er det, nemlig forfengelige, til og med svært og markant forfengelige. Og det nytter ikke å få dem til å forstå poenget! Det er poenget, altså, som de aller fleste i dag ikke forstår, og heller ikke vil forstå, fordi det ville ha kollidert med deres selvbilde, - og dette blir da en grunn til at jeg skriver denne lille utgreiingen, om fariseerne:

Men så blir du altså møtt med din motsetning og vet ikke helt hva du skal tenke og si, fordi du lar deg fascinere såpass av dumheten, småligheten og sneverheten at du faktisk blir fascinert av det – og du begynner å lure på om du ikke bør justere litt på egen moral, en moral som hittil altså har falt helt naturlig for deg å ha, og praktisere. Du føler deg lettere forvirret, men bare de færreste i dag skjønner at de ikke bare føler seg litt forvirret, de er faktisk blitt grunnleggende forvirrede.

Og slikt hauger seg: Det blir bare mer og mer forvirring rundt omkring. Det skulle tyde på at de gode gamledager er på vei ut for godt. (Farvell Norge, er tittelen på en bok av Jon Hustad. En annen tittel av en annen aktør er Selvmordparadigmet).

Og så begynner det å slite på. Du ønsker deg tilbake til «naturtilstanden» og til den mentale balanse som ligger i den, helt naturlig og uten anstrengelse, og så begynner du å se at vi har gått glipp av noe, at vi faktisk er i ferd med å miste humoren, den godlynte humoren, og (det i og for seg helt uskyldige) behovet for å sette noe i bås, for å ha noe å låse opp noe sted, i noen, i relasjon til noen, så å si, og for å kunne orientere seg, og takle det som foregår, fordi livet uten karikaturer og intet godlynne jo er uutholdelig.

I dag er det for mange i vårt samfunn som lever i frykt nettopp for dette egne godlynne, denne egne trygge identiteten i det naturlige, i det vi før opplevede som det selvsagte, og som alle godtok og så, og forholdt seg helt uproblematiserende til, denne samforstanden, dette allmenne godtykke, enten den var implisitt eller eksplisitt, denne lettheten som vi beveget oss i så uanstrengt i, og i og med dette grunnleggende behovet for å kunne orientere seg uten å måtte lese lange avhandlinger for i det hele tatt å kunne oppfatte noe som helst, hvis mulig, etter slike avhandlinger, avhandlinger som for det meste skrives av de som sitter på hegemoniet over det korrekte, i nær sagt enhver relasjon.

Nå skal vi isteden være korrekte og da helst emosjonelt korrekte, uten at vi forstår at dette er en form for farlig og selvskadende servilitet.

Men: Slik blir det korrekte snart en tvangstrøye, et middel de korrekte bruker for å kontrollere deg, få deg til å føle deg uvel og få deg til å skrive under på det jeg kaller det nye store korrekte credo:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

Derfor denne gammeldagse tilnærmingen til visse ting; ting vi ikke lenger tillater oss å se, og se og forstå poenget i: For hvem er vi egentlig, og hvem er vi egentlig i ferd med å bli, og vil vi bli det, kan vi unngå eller fremelske det? Eller er vi de facto helt og fullstendig hjelpeløse og fullstendig i godhetsmarkedet og naturkreftenes skjebnekaft?

Befinner vi oss her?:

Den skulderkristne: Han bærer sine gode gjerninger tungt på skuldrene for å bli sett og forstått så mye og ofte som mulig.

Den «Vent nå litt-kristne» eller «øyeblikkskristne»: Utsetter alltid å gjøre gode gjerninger til litt senere.

Den sårede eller krenkede kristne: Lukker øynene for å slippe å se på kvinner, eller annet lekkert, mens han nettopp på grunn av denne dyden går på trynet og slår seg til blods, (i sin selvpålagte blindhet/godhet, eller i sin servilt betingede emosjonellle korrekthet).

Den nedbøyde eller duknakkede kristne: Tynget av dobbelt falsk ydmykhet eller «pieta».

Den alltid (vel) beregnende kristne: Samler opp gode gjerninger for å skjule onde, ved tvangsnevrotisk å føle seg stadig mer emosjonelt korrekt og dermed mer og mer «glad-kristen».

Den fryktsomme kristne: Advarer alltid først andre og så seg selv om Guds vrede.

Den gudsfryktige og autentiske kristne: Lever i tro med gode gjerninger og i samsvar med sine bekjennelser og erkjennelser.

Hva med muslimene? - her i kortform, - har du forresten hørt om en muslimsk fariseer, og: Fins dom?:

Den skuldermuslimske: Han bærer sine gode gjerninger på skuldrene for å bli sett.

Vent nå litt-muslimsk eller «øyeblikksmuslimene»: Utsetter alltid å gjøre gode gjerninger til litt senere.

Den sårede eller krenkede muslimen: Lukker øynene for å slippe å se på kvinner, men går på trynet og slår seg (i sin selvpålagt blindhet/godhet.

Den nedbøyde eller duknakkede muslim: Tynget av dobbelt falsk ydmykhet.

Den alltid beregnende muslimen: Samler opp gode gjerninger for å skjule onde.

Den fryktsomme muslimen: Advarer alltid først andre og så seg selv om Guds vrede.

Den gudsfryktige og autentiske muslimen: Lever i tro med gode gjerninger og i samsvar med sinebekjennelser og erkjennelser.

Så hva med jødene, nei, jeg mener fariseerne? Mage jøder liker veldig godt følgende portretter og gjengir dem gjerne med et stort smil, som ingen forstår noe som helst av i dag:

Skulderfariseeren: Han bærer sine gode gjerninger tungt på skuldrene for å bli sett og forstått så mye og ofte som mulig.

Den «Vent nå litt-fariseeren» eller «øyeblikksfariseeren»: Utsetter alltid å gjøre gode gjerninger til litt senere.

Den sårede eller krenkede fariseer: Lukker øynene for å slippe å se på kvinner, eller annet lekkert, mens han nettopp på grunn av denne dyden går på trynet og slår seg til blods, (i sin selvpålagte blindhet/godhet, eller i sin servilt betingede emosjonelle korrekthet).

Den nedbøyde eller duknakkede fariseer: Tynget av dobbelt falsk ydmykhet eller «pieta».

Den alltid beregnende fariseer: Samler opp gode gjerninger for å skjule onde, ved tvangsnevrotisk å føle seg stadig mer emosjonelt korrekt og dermed mer og mer «glad-kristen».

Den fryktsomme fariseer: Advarer alltid først andre og så seg selv om Guds vrede.

Den gudsfryktige og autentiske fariseer: Lever i tro med gode gjerninger og i samsvar med sine bekjennelser og erkjennelser.

Og hva med alle de andre, og muligens oss selv:

Den skulderkommunistiske/skulder sosialistiske eller skulderateistiske fariseer: Han bærer sine gode gjerninger på skuldrene for å bli sett enda mer enn de ovenfornevnte.

Vent nå litt-kommunistiske eller «øyeblikkskommunisten/ateisten»: Utsetter alltid å gjøre gode gjerninger til litt senere, forde han antar som en selvfølge at alle andre gjør det på hens kommando.

Den sårede eller krenkede kommunisten/sosialisten/ateisten: Lukker øynene for å slippe å se på f eks kvinner, blant meget, meget annet lekkert og meget annet meget misunnelsesverdig, men går på trynet og slår seg gil og blå på litt sikte i sin selvpålagte blindhet/godhet, idet han tror han belønnes i livet etter dette, et liv helt uten helvete, eller et liv uten en enste sann, vennlig og personlig relasjon.

Den nedbøyde eller duknakkede kommunist: Tynget av dobbelt falsk ydmykhet.

Den alltid beregnende kommunist (sosialist/ateist): Samler opp gode gjerninger for å skjule onde, eller, for å være litt snill, mindre gode gjerninger.

Den fryktsomme kommunist: Advarer alltid først andre og så seg selv om at Sentralkomiteens vrede er et sted uten tilgivelse og med et klart skille mellom oss og dem.

Den gudsfryktige og autentiske kommunist/ateist eller sosialist: Lever i tro med gode gjerninger og i samsvar med sine bekjennelser og erkjennelser, akkurat slik Stalin, Mao eller Hitler gjorde, personer som forventet at alle andre skulle være like snille og gode som dem selv, og som i tillegg fikk vedtatt lover som gjorde hatprat og krenkelser strengt og ubetinget straffbart.

Er sannheten alltid ubehagelig, eller er den (aldri) frigjørende, eller sååå frigjørende som vi for oss selv håper og vil at den skal og må være? Hva er det vanskeligste tanke- og emosjonsfundament vi kan internalisere for å best kunne å takle, gro med og blomstre på? Hva er grunnlaget for den anerkjennelse du søker å oppnå?

… a nationwide, representative sample of Christians was asked to respond to 20 statements. They could rate their agreement on a four-point scale. The 10 research statements used to examine Christ-likeness include the following:

Actions like Jesus:

I listen to others to learn their story before telling them about my faith.

In recent years, I have influenced multiple people to consider following Christ.

I regularly choose to have meals with people with very different faith or morals from me.

I try to discover the needs of non-Christians rather than waiting for them to come to me.

I am personally spending time with non-believers to help them follow Jesus.

Attitudes like Jesus:

I see God-given value in every person, regardless of their past or present condition.

I believe God is for everyone.

I see God working in people’s lives, even when they are not following him.

It is more important to help people know God is for them than to make sure they know they are sinners.

I feel compassion for people who are not following God and doing immoral things.

The 10 statements used to assess self-righteousness (like the Pharisees), included the following research items:

Self-Righteous Actions:

I tell others the most important thing in my life is following God’s rules.

I don’t talk about my sins or struggles. That’s between me and God.

I try to avoid spending time with people who are openly gay or lesbian.

I like to point out those who do not have the right theology or doctrine.

I prefer to serve people who attend my church rather than those outside the church.

Self-Righteous Attitudes:

I find it hard to be friends with people who seem to constantly do the wrong things.

It’s not my responsibility to help people who won’t help themselves.

I feel grateful to be a Christian when I see other people’s failures and flaws.

I believe we should stand against those who are opposed to Christian values.

People who follow God’s rules are better than those who do not.

How Christ-like are Christians?
Using these 20 questions as the basis of analysis, the researchers created an aggregate score for each individual and placed those results into one of four categories, or quadrants. (Further definition of the way these findings were analyzed is found later in this article.) The four categories include:

• Christ-like in action and attitude
• Christ-like in action, but not in attitude
• Christ-like in attitude, but not action
• Christ-like in neither

The findings reveal that most self-identified Christians in the U.S. are characterized by having the attitudes and actions researchers identified as Pharisaical. Just over half of the nation’s Christians—using the broadest definition of those who call themselves Christians—qualify for this category (51%). They tend to have attitudes and actions that are characterized by self-righteousness.

https://www.barna.com/research/christians-more-like-jesus-or-pharisees/

1. The “Shoulder Pharisee,” who wore his good deeds on his shoulder.
2. The “Wait a Little Pharisee,” who always put off doing good deeds until a later time.
3. The “Bruised Pharisee,” who shut his eyes to avoid seeing a woman and was bruised from stumbling and falling.
4. The “Humpbacked Pharisee,” bent double by false humility.
5. The “Ever Reckoning Pharisee,” who was always counting up his good deeds.
6. The “Fearful Pharisee,” always quaking in fear of God’s wrath.
7. And finally, the “God-loving Pharisee,” who lived with faith and charity, whose deeds matched his professed beliefs.

Pharisees The Pharisees constituted the most important group. They appear in the Gospels as the opponents of Jesus. Paul claimed that he was a Pharisee before becoming a Christian (Philippians 3:5 ). They were the most numerous of the groups, although Josephus stated that they numbered only about six thousand. They controlled the synagogues and exercised great control over the general population.

No surviving writing gives us information about the origin of the Pharisees. The earliest reference to them is dated in the time of Jonathan (160-143 B.C.), where Josephus refers to Pharisees, Sadducees, and Essenes. Their good relations with the rulers ended in the time of John Hyrcanus (134-104 B.C.). They came to power again when Salome Alexandra became queen (76 B.C.).

The name “Pharisee” means “the separated ones.” It may mean that they separated themselves from the masses of the people or that they separated themselves to the study and interpretation of the law. It is usually assumed that they were the spiritual descendants of the Hasidim, the loyal fighters for religious freedom in the time of Judas Maccabeus. They appear to be responsible for the transformation of Judaism from a religion of sacrifice to one of law. They were the developers of the oral tradition, the teachers of the two-fold law: written and oral. They saw the way to God as being through obedience to the law. They were the progressives of the day, willing to adopt new ideas and adapt the law to new situations.

The Pharisees were strongly monotheistic. They accepted all the Old Testament as authoritative. They affirmed the reality of angels and demons. They had a firm belief in life beyond the grave and a resurrection of the body. They were missionary, seeking the conversion of Gentiles (Matthew 23:15 ). They saw God as concerned with the life of a person without denying that the individual was responsible for how he or she lived. They had little interest in politics. The Pharisees opposed Jesus because He refused to accept the teachings of the oral law.

https://www.studylight.org/dictionaries/eng/hbd/j/jewish-parties-in-the-new-testament.html

Tåblå med mange linker til “jødespørsmålet», som mange ondsinnet vil ha det til å bli «muslimspørsmålet", (se også forrige postering):

https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/bibelbrenning-hvorfor-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/07/hva-hvis-det-hadde-vrt-en-muslim.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

NB, se denne: Muslimer forfølger muslimer – er det islamofobt, rasistisk?:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/islam-sett-i-det-stetoskopiske.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/lei-av-lars-gule-vager-du-hviske-det.html

http://neitilislam.blogspot.com/2010/09/lindstads-muslimsk-manifest.html