Faten, (22), tar praten!
En liten analyse etter hukommelsen, men likevel relevant,
vil vi håpe, for de som orker å lese og ivrer etter å tilegne seg en tilnærming
til islam som sjelden kommer frem på NRK eller i SMS, for den del:
Faten forteller at hun aldri er blitt til tvunget til å gå
med hijab. At hun begynte med dette plagget kom bare helt naturlig, hennes mor
brukte hijab, det var fint, festlig.
Så rørende, så forståelig. Et mors ekte barn. Du skal hedre
din mor og den far.
Men så går hun – etter mange, antakelig lange barneår - til
den eldste moskeen i Oslo får å få litt dypere svar, siden det har vært så mye
oppstyr rundt henne og fordi hun er blitt kjendis. Vi husker henne på
Youngstorget i Oslo; selveste statsminister Solberg ved sin side, Solberg leser
opp et vers fra Koranen. Den unge Faten bruker storslegge mot ISIS: De er av
Djevelen. Hele Norge sitter og dirrer i age og spenning. Dette er sterkt kost.
Faten er modig, tenkes det. Beundringsverdig. At hun tør. Dette er jenta si,
det.
Man kan likeså mye si det om Solberg: At hun tør. Men det
betyr ikke at hun vet hva hun gjør, og heller ikke Faten kunne mistenkes for å
vite hva hun bega seg inn på, eller hvilke krefter hun lar seg sluke inn av.
Hun tror at hun krysser sitt Rubicon og at seieren allerede er vunnet. Men hun
er vel ikke så umoden at hun tror at hennes egen tordenpreken har bidratt
avgjørende til å felle ISIS?
Hun er kanskje glad for at hun har fått med seg Solberg på å
støtte shia-islam. Lite aner de begge
at dette er forpliktende: Kan sunni-befolkningen
i Norge vente seg like stor promotering og oppbacking
fra statsministeren i Norge, hvis verden plutselig en dag skulle komme i den
situasjon at det var shiaene som
viste seg å være de grusomme?
Nå skal NRK lose henne gjennom en liten reise – via denne
dokumentaren: «Faten tar ordet» - som både skal opplyse seerne og Faten selv, i
hvert fall er det det leserne loses til å tro. Vi tas med ut på en
oppdagelsesreise og noen assosierer her Amundsens bragd på Sørpolen. Amundsen
var en svær oppdagelsesreisende, et forbilde. Vi elsker å oppdage noe nytt. Det
forsterker overlevelsesevnen, det gir styrke og stolthet. Vi må imitere
polfareren. Det kan gjøre oss større. Og klokere.
Faten setter seg ned på gulvteppet i moskeene, foran imamen hun
har avtalt å møte, og han legger en stor Koran på et lite stativ – egentlig en «tronstol»,
for å akte Guds ord - som han sitter
foran, med bena i kors, og hvor han har plassert boken, helt etter muslimsk
skikk og tradisjon. Meget pertentelig og korrekt. Han sitter så å si inne med
den ene, evige og riktige lære, Guds lovverk, som han i sin nåde til menneskene
har sendt ned, et budskap med forbud og påbud som aldri kan rokkes, i all
evighet. Amen.
Imamen, som kan være i tyveårene, og med ren, hvit kalott på
hodet, blar opp på de riktige kapitler og de riktige versene i boken. Han leser
opp for henne på arabisk, og forklarer på bra norsk:
- Det er bare ansiktet som ikke skal tildekkes, forteller
han. – Dette kan vi ikke argumentere mot. Det er Gud som sier det, Skaperen, og
skaperen gir oss instrukser for hvordan vi skal leve, for å leve rett, men det
er ingen tvang i religionen, sier han, ingen kan tvinges til å bruke hijab.
Han overførere dette budskapet med den største
overbevisning, han rettroende, han har autoritet, men er han overbevisende?
Faten blir mutt. Hun tror på Gud, ser vi. Dette er alvor. Hun
godtar premisset. Gud kan det ikke forhandles om. Selv er hun utenfor all
kritikk fra imamens side i denne saken. Hun går jo rundt forbilledlig i hijab og
har gjort det siden hun var barn og valgte det selv. En mønster-taliban, med andre
ord, en mønsterelev.
Man kan spørre: Var det Gud som valgte for henne? Eller vare
det moren, familien, tradisjonen? Var Faten svært lettpåvirkelig i sin ungdom? Utmerket
hun seg på noen måte, var hun en rebell fra fødselen av, utviste hun klare
ledertendenser- eller andre tendenser -
i vennekretsen? Kan vi si at hun var bråmoden og forut for sin tid, at
hun tok et valg på helt selvstendig grunnlag? Eller kan vi her snakke om frykt
for foreldrene med påfølgende manglende selvstendighet og frykt for å gjøre det
hun kanskje hadde mer lyst til, nemlig å ikke ta på seg hijab? Var Faten
spesielt begavet?
Det står ikke til troende at Faten ikke kjenner til de
skriftstedene som imamen leser opp fra før. Dette er i regi av NRK. At denne
regien kan tjene til å gi et inntrykk av at Faten ikke var helt moden og ikke
helt visste hva hun gjorde da hun tok valget for hijab, er en sak for seg. En
annen ting er at NRK forsøker å frikjenne eller skjønnmale islam proper. Det er
som om det viktige for NRK-teamet er å vise seerne hvor tolerant islam er som
religion, hvor storsinnet og liberal den egentlig er; det er med andre ord
ingen fare.
OK. Rent faktisk tar hun bare sedvanen fra moren med seg ut
i storsamfunnet, skal vi tro fremstillingen. Noen påvirkning fra Koranen er det
ikke tale om. Det viktigste er at Faten ikke gjør opprør mot foreldrene. Ikke
at NRK fordømmer å gjøre opprør, nei, her er det snakk om tvert imot. Faten
fremstilles om lydig, og dette er eksemplarisk, i hvert fall skal man bedømme
dette ut fra den kultur Faten vokser opp i. Og kan NRK kritisere kultur? Nei,
det er nesten 100% ikke tillatt, for hvem kan si at en ene kulturen er bedre
enn den annen i Norges stas-kanal?
Men gjør Faten opprør mot samfunnet rundt henne, det moderne
norske samfunnet, den vestlige «way of life»? Vel, dette bør premieres, ifølge
NRK, bare kritikken rettes mot vesten, om enn så stilltiende som bare det, så
er det greit. Vesten skal kjenne sin besøkelsestid og det skal NRK sørge for å
bidra til at Vesten gjør.
Er det for å kunne prale med en tillært selvforståelse av å
være bedre enn samfunnet rundt henne og familien, at hun kan vise hvordan de
vantro menneskene bør leve og at hun har et moralsk fortrinn? Vel, det synes å
være en del av Fatens budskap, i den grad denne «erkjennelsen» bygges på et
modent verdivalg, enn si modent og veloverveid trosvalg, en bevisst valid
beslutning.
Imamen i moskeen «veileder» henne på en nøktern måte. Han
snakker som om han snakker om sannheter som er gitt en gang for alle. Her
finnes ingen spor av toleranse eller relativisme hva angår selve saken, som kan
knyttes direkte til Guds ord i Koranen, den absolutte autoritet i slike saker, men
han klarer likevel å få seerne til å oppfatte ham som svært tolerant, svært
forstandig, ja, til og med intelligent, i hvert fall kunnskapsrik, - og det er
jo bra, ikke? Imamen er kanskje til og med mer
forbilledlig enn Faten.
Han nevner ikke at det i etterfølgende vers i Koranen står
at de som ikke følger den bokstavelige ordlyden i de versene han nettopp har
«lekset» opp vil bli brent i helvete. Men han nevner, for sikkerhets skyld?, at
dette må hver enkelt muslim tro eller la være, for, som sagt, det er ingen
tvang i religionen. Gud tillater den enkelte troende å treffe egne valg!
Frihet! Halleluja. Og det kommer mer …
Faten godtar svaret. Men uten at hun helt har forstått hva
det innebærer, ser det ut for. Hverken Faten eller imamen peker på det reelle
dilemmaet her: Hvordan forene at det er ingen tvang med at den som ikke bærer
hijab kommer til å bli straffet, kanskje for alltid, i helvete?
Faten og NRK kan forlate moskeen i full overbevisning om at
de begge har gjort «en god jobb», ut fra både arbeidsinstruksen i NRK og i
Koranen. Her demonstreres det felles interesser. Og Allah viser vei. NRK følger
lydig etter. Vil ikke se dilemmaet. Folket skal skånes for vanskelige,
teologisk kniper. Folket er kort og godt en stor barnehage. NRK overlater Faten
til sitt eget dilemma, sin egen kamp, og gamle som kommende kamper, og seerne
til seg selv, like så.
Ops: Skrev jeg nettopp Allah? Var det ikke Gud det var snakk
om? Jo, det var Gud det var snakk om. Imamen og Faten bruker ufortrødent og
uten forbehold Gud om Allah, akkurat som NRK gjør, uten forbehold, og uten innsikt,
vil jeg si, men vet de hva de gjør eller unnlater å gjøre? Mange muslimer
verden over vil rygge tilbake i forskrekkelse over at til og med en imam kan
bruke Gud om Allah og ikke «det riktige» navnet på den riktige guden Allah, og
grunnen er klar, for det er jo klart ta betegnelsen Gud jo kun er et samnavn,
en generisk term.
Betegnelsen Gud kan i vestlig tradisjon brukes om mange
typer guder, Gud er intet særnavn. Ikke slik i islam, selv om en amanuensis
skulle fortelle og normere en til noe annet. (Men se annetsteds her på bloggen,
det er blitt mye å ta av, etter hvert). Og det er her det blir interessant: Vet
imamen dette? I så fall blir denne kunnskapen bevisst brukt for å forvirre
vantro ikke-muslimer. Ved å bruke Gud fremstår Allah som en guddom vi i Vesten
allerede kjenner, eller i hvert fall kjenner
til. Vi har derfor intet å frykte.
Vi tilber egentlig den samme guden. Og deres gud eller like god og nådig som
deres gud. Islam fremstilles dermed som kun en presisering eller liten
korrigering av den gudsoppfatning som flyter av termen Gud, som vi i Vesten er
opplært til å knytte til Jesus Kristus.
Vi legger også merke til at Faten ikke kaller seg selv «god
muslim». Imamen vil heller ikke bruke «god muslim» om jenter i hijab generelt.
Men Faten spør de andre medspillerne i programmet om de anser seg som «gode
muslimer» (eller ikke, for et spørsmål, forresten). Intervjuobjektene hennes –
som antakelig er hennes venner eller bekjente fra før - svarer litt uklart, en
av dem som ikke bruker hijab svarer at hijaben i seg selv ikke kan gjøre henne
bedre eller verre som person, uansett. Puh, det var en lettelse å høre, vel?
Islam er sannelig åpen og romslig. Allah er større. Allah er nåderik og
barmhjertig lyder det fra NRK, stilltiende og under bordet så å si,
subliminalt.
Men hva har Faten å si til denne «friend in arms»? Forakter hun sin «fellow believer»? Nei, ikke slik at det synes. His forakt her, så
skjuler hun det godt. Det ser ut for at Faten tvert imot føler en viss lettelse
over venninnens «bekjennelse». Venninnens «avvik» er i hvert fall ikke til
hinder for at de begge likeså godt begynner p pistolskole for å lære seg å
skyte. Venninnen er en bedre skytter enn henne. Venninnen har fler blink, men
Faten sier stolt, siden hun er nybegynner: - Jeg lærer fort … !
Men hvorfor skytetrening? Det kan komme av så mangt,
venninnene bærer ikke synlige tegn på sykelig paranoia. De er normale, voksne
jenter. Men det kan ikke være bare for å ha det gøy at de trener seg opp. Faten
har tross alt mottatt dødstrusler for uttalelser hun har lagt ut på hijab, og i
kommentarfeltene til andre programmer hun har deltatt i på tv. Seerne vil forstå
dette. Man vil skjønne at det er behov for å kunne forsvare seg. Dessuten: Er
ikke dette uttrykk for en slags frigjøring? Moderne feminisme? Åh, jo da, mange
seere og andre rødstrømper vil nikke gjenkjennende. «Menn er dyr», var det en
svensk feminist som sa på svensk tv for noen år tilbake. For noen er menn
mindre verneverdige enn ulv, og da gjelder det å treffe mottiltak.
Og dessuten: Se! Islam er kvinnevennlig. Her fins ingen
tvang. Islam gir rom for kvinnekamp. Islam promoterer kvinners anseelse og
beskytter rett til å leve sitt liv i fred, som kvinner. Men dog, kvinner med
hijab kommer nærmere Gud, slik det da også blir sagt av en av de andre
venninnene som blir intervjuet av Faten. Og de mener det: Hijaben fører dem
nærmere Gud. Virkelig, ser det ut for. «Subjektiviteten er sannheten», var det
ikke det den kristne, dansken filosofen Kierkegaard sa? Og siden nå den store
filosof har sagt det, så må det jo også gjelde for disse muslimske, vakre unge
og voksne. Hvem kan overprøve dem på det religiøse, enn si filosofiske? Nei, vi
kan ikke det, det er aksiomatisk, og et doxisk
felt, for oss skandinaver. Vi har vår
tro eller er stolte av vår vantro, noe
som i dag kan komme ut på ett, la derfor «de andre» ha sin i fred. Vi hører i
bakgrunnen liksom: La de små barna komme til meg! Det høres ut som et
guddommelig påbud vi selv har pålagt oss. Ironien er fullkommen, eller hva?
Noen kaller det likegyldighet.
Vi kunne her lagt inn et innlegg på facebook som den
somaliske kvinnen og debattanten Shurika
Hansen nylig la ut, hvorpå hun straks ble utestengt. Hun hadde formulert
seg noe kritisk til hijabbruk og kritisert noen og enhver for å lukke øynene
for hijabens uheldige implikasjoner. Dette ble ikke tålt. Men utestengelsen var
visst bare en karantene, hun er nå tilbake på sin side og fortsetter vel sin
kritikk av islam uten å være redd eller sur. Systemet bare er blitt slik, man
skal vokte seg vel, karantenen kom antakelig fordi noen tullinger hadde
rapportert innlegget og fordi facebook
måtte ha en viss tid på å vurdere innholdet nærmere. Så da så.
Uansett: Det må virke befriende for muslimske menn å se at
Faten med venninne så å si tar til våpen,
for å forsvare seg selv og islam, indirekte da også «rett» islam. Kanskje
venninnen er sunnimuslim, i motsetning til Faten, som er shia? Vi får ikke
vite. For NRK er et slikt spørsmål i seg selv fornærmende, for er ikke alle
like overfor Gud, eh, overfor Allah?
Kanskje venninnen er ex-muslim? Kanskje hun på sin side har
behov for å beskytte seg mot mullaer eller andre ordinære muslimer, i tilfell
de skulle få behov for å drepe henne, som apostat, hvilket islam, dvs Allah og
profeten i og for seg legitimerer, ja, påbyr? Det får vi vel aldri vite,
forhåpentlig.
Men hvorfor sier ikke imamen til Faten at hun er «en god
muslim», og så å si klapper henne på skulderen, siden hun bruker hijab, etter
bokstaven? Vel, svaret sier seg selv: Ingen kan være «god nok» muslim. Det er
opp til Allah å avgjøre hvem som er «god muslim» når det kommer til stykke. Forstår
Faten dette?
Og rent generelt: Hva innebærer det når muslimer snakker om
at de er muslimer, men at de ikke praktiserer? De mener at de ikke praktiserer,
nå for tiden. Det kan bli annerledes i fremtiden, og det har kanskje vært
annerledes før. Når muslimer sier at de er muslimer og stolt av det, uten at
jeg tidligere har visst at de var muslimer, hva betyr det? Min erfaring er at
de kan så godt som ingenting om islam som religion, de kan bare helt elementære
ting, som f eks trosbekjennelsen, shahada. Noen har lært å lese arabiske
skrifttegn, men kan ikke snakke arabisk, enn si lese Koranen på arabisk, uten
oversettelser. Å være muslim for en muslim er helt tydelig noe annet enn å være
kristen for en kristen. Å være muslim er blitt en betegnelse for å være mot
Vesten, kapitalismen og overtroen i kristendommen, slik de ser den. Å være
muslim kan bestå i dette enkle å vise gruppetilhørighet. Det kan bety noe i
retning av at man anser som «arbeider» og at fordi man er «arbeider» så stemmer
man Ap, fordi man er sikker på at Ap og Ap alene er best for arbeidere. Å være
muslim betyr slik sett å innrømme seg selv å tilhøre en klasse, en gruppe, og
at lojalitet til denne gruppen er et uttrykk i seg selv for tro, at man har den
ene, rette troen, og at man ikke er redd for å vise hvilken side man står på.
Men kanskje mer om dette senere.
Men vi vet altså nå så langt i programmet, at den som ikke
følger bokstaven vil havne i helvete. Trygt da å ikke ta «frelsen» på forskudd,
sett fra imamens side, spesielt. For «frelsen» er opp til Allah. Slik sikres
det her en velmenende pedagogikk: Ingen skal har opsjon på å kalle seg mer
troende enn andre, bedre muslim enn andre. Det det kommer an på er likevel å
være rettroende, å ha rett tro og
gjerne også rett praksis. Ingen muslim kan være sikker på å unngå helvete når
dommen avsies på dommens dag, da Allah skal legge «synder» og gode gjerninger
på vektskålene. Muslimer vil aldri kunne fremlegge bevis overfor Allah om at
løftet om paradis er gitt akkurat dem
på forhånd av Allah, selv om islam lærer at alt er bestem av Allah på forhånd, heller
ikke engang om så den troende har utført sin plikter i egne øyne til punkt og
prikke og uansett om den troende har bidratt med overskytende gode gjerninger
her i livet, gjerninger, altså, som Allah selv forsikrer skal tjene den troende
til å unngå helvetes piner. Men å kalle seg «god muslim», nei, det går for
langt. Allah har noe på dem, noe i bakhånd, noe han holder skjult, inntil selve
dommen. Ingen er bedre muslim enn en annen muslim, i hvert fall ikke sett i det
store teologiske perspektivet. Oppfatningene kan visst vriere litt her. Men det
er dette perspektivet, fugleperspektivet, om man vil, som er avgjørende. Dommen
tilhører Allah alene, og her fins ingen Mellomann eller Midler, ingen forsonende
og forløsende stedfortreder. Ingen kan fremlegge et offer for redde en annen, er
et hovedtrekk ved læren i islam, hele livet må være ett eneste langt offer for
Allah og selv selvmordsmordere kan
ikke være sikker på at offeret som ytes med sikkerhet kan sende martyren til
den allahianske himmel.
Så hva skal en stakkars arme synder si og tillate seg å
mene? Ett synes klart: Faten skjønner ikke at imamen har satt henne i en både en
ren teologisk og en rent logisk kattepine, - kall det gjerne tvangstrøye. Han
taler med to tunger og kommer med et tvetydig budskap. Han sier ja, men
likevel- og samtidig - ikke ja. (Luther
ville kanskje si at mennesket er samtidig frelst og synder, men det er noe
annet, og vi må la en drøfting her ligge).
Forhåndsomtale på doc:
Se også denne:
Denne også:
Shukira Hansen, ex-muslim:
Bilde av hennes tekst:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar