tirsdag 20. oktober 2020

Med Morken i Vietnam - nok en begredelig forkynnelse

Snillhet koster, godhet koster, toleranse koster, trosfriheten koster. (De som kjemper for snillheten, godheten og toleransen, er ofte de som tilsynelatende lider mest, eller like mye som ofrene, når disse fine kvalitetene trues eller blir forsøkt ødelagt, ved at mennesker blir påført lidelser. De er imidlertid disse som i realiteten betaler minst for å beskytte disse "godene" i seg selv). De «gode ridderne» som lider mest, tror om seg selv at de er spesielt utvalgt gode, spesielt innfølende, spsielt medfølende og derfor maksimalt medmenneskelige. Disse vil at vi andre skal lide med dem, ikke bare med ofrene. De vil at vi skal dele skylden, fordi vi – tilsynelatende – ikke var så gode. Og ikke nok med det: De vil at vi skal føle skyld og lide for det være «forfedre» har gjort for generasjoner siden. Vi skal ha en spesiell aktelse for disse menneskene, vil de at vi skal tro. De krever en slags underkastelse, de er ofte mer totalitære enn de er klar over. De ønsker å være «idoler», dvs gudebilder vi skal beundre og dyrke og velge inn som representanter i de godes selskap- Og for å oppnå denne statusen, er de villig til å gjøre mye, dvs påføre andre mennesker mye ringeakt, utsette dem for hat, baksnakkelser og krenking.

Jeg legger i denne posteringen ved linker til en rekke artikler som jeg håper kan vise og begrunne min påstand.

 Det fins mange falske mennesker som lever av å være profesjonelt snille, gode og tolerante, men som neppe ville ofre livet for trosfriheten, toleransen og tankefriheten. Disse vet å holde seg inne med de emosjonelt korrekte mennesker og trender og de som aldri vil tvile på sin godhet. Men den koster langt mindre for de som lever av å beskylde andre mennesker for å mangle godhet, empati etc enn for de som blir utsatt for mental aggresjon, hets, mental eller verbal vold, og utstøting som en direkte følge av at disse påståtte egenskapene utøves, av de som altså tror seg å være «korrekte, alle de som de påberoper seg å eie og kunne forføye over disse ensidig gode egenskapene, bokstavelig talt i alle sammenhenger.  

Jeg vil først komme med en grøsser, fra «sannhetens og fantasiens verden»:

Jeg, Johannes Morken, sitter på flyet hjem fra forhandlinger or reportasjetur i Midtøsten da jeg kommer i prat med sidemannen, som viser seg å være en god og romslig muslim. Vi får en opplivende samtale i ca to timer og avtaler å møtes igjen, for å utveksle erfaringer og synspunkter.

Mannen viste seg å være advokat og fungerte av og til som imam; han kjente flere kjente lærde ved Al-Azhar-moskeen i Kairo. Det viste seg at mann var svært belest; han kunne kanskje mer europeisk historie enn jeg selv gjør og selvsagt var han godt skoler i sharia, et tema vi ikke kom nærmere inn på. Jeg var ikke interessert i å komme inn på ømme punkt og noe som kunne krenke ham personlig eller støte hans tro.

Han spurte hva jeg jobbet med. Jeg sa som sant var at jeg er redaktør i Stefanusalliansen og at jeg reiser rundt for å støtte folk som forfølges på grunn av sin tro. Jeg forklarte at vi arbeider internasjonalt for å jobbe for relgions-og ytringsfrihet i mange land, også i land så forskjellige Irak og Russland, hvor vi til og med har støttet muslimer med advokathjelp, slik at de bedre kan få praktisert sin tro.

Mannen var svært imponert over dette. Han spurte: Hvem er grunnleggeren av den stiftelsen du jobber for? Jeg sa at det egentlig var Stefanus, den første martyren innenfor kristendommen, den første kristne som døde for sin tro, på Jesus.

Mann spurte hvor lenge siden dette hadde skjedds. Jeg svarte som sant er at det skjedde like etter at Kristus ble korsfestet, antakelig på 30-40-tallet e.Kr., altså for snart 2000 år siden.

Mannen sa da at han hadde familie som hadde hatt flere martyrer de siste 50 årene. Jeg sa at jeg var klar over palestinernes vanskelige situasjon og jeg forsto hva han følte. Og hvorfor palestinerne reagerte på den israelske okkupasjonen som de gjorde.

-Hvem var det som drepte Stefanus, spurte mannen tenksomt.

Jeg sa at det var jødene, den gang.

-Jødene, sa han, og ble tenksom i blikket. – Det er alltid jødene.

Jeg visste først ikke helt hva jeg skulle tro og si. Jeg forsto at han kunne ha visse forestillinger om jødene og staten Israel. Jeg følte med denne mannen og hans familie. De hadde sikkert grått mye. Men nå var jo disse martyrene i himmelen, ut fra troen. Man skal jo ha trosfrihet.

-Da har vi noe felles, sa jeg. – Jeg skjønner hvorfor dere lider og jeg vet hva det betyr å lide, fordi jeg lider med dere. Palestinere og vi kristne i Stefanusstiftelsen har en felles plattform: Vi kjemper for å rettferdiggjøre våre martyrers sak, og ønsker å bevare deres minne. Vi kjemper mot terrorisme, både individuell terrorisme, og statsterrosisme. Måtte det aldri bli glemt.

 Mannen bøyde seg da over mot meg, la armen over skuldrene mine og hvisket: Dette står i Koranen, det er Allah’s evige og uforanderlige ord: The Qur’an depicts the Jews as inveterately evil and bent on destroying the well-being of the Muslims. They are the strongest of all people in enmity toward the Muslims (5:82); as fabricating things and falsely ascribing them to Allah (2:79; 3:75, 3:181); claiming that Allah’s power is limited (5:64); loving to listen to lies (5:41); disobeying Allah and never observing his commands (5:13); disputing and quarreling (2:247); hiding the truth and misleading people (3:78); staging rebellion against the prophets and rejecting their guidance (2:55); being hypocritical (2:14, 2:44); giving preference to their own interests over the teachings of Muhammad (2:87); wishing evil for people and trying to mislead them (2:109); feeling pain when others are happy or fortunate (3:120); being arrogant about their being Allah’s beloved people (5:18); devouring people’s wealth by subterfuge (4:161); slandering the true religion and being cursed by Allah (4:46); killing the prophets (2:61); being merciless and heartless (2:74); never keeping their promises or fulfilling their words (2:100); being unrestrained in committing sins (5:79); being cowardly (59:13-14); being miserly (4:53); being transformed into apes and pigs for breaking the Sabbath (2:63-65; 5:59-60; 7:166); and more. moske preken i montreal jw spencer og spencer jw og se her om kjærlighet og despoti

Nå er selvsagt denne historien oppdiktet og uten forankring i virkeligheten. Men jeg tar den med, for å få frem et poeng, for de som tar det. For dem som ikke vil ta det og som overhodet ikke kan se noe poeng i historien, har jeg intet å legge til. Jeg haster videre:

 Redaktør Johannes Morken skriver nå sist i Dagen i går:

Det kostar å stå opp for trusfridom og religiøse minoritetar i Vietnam. Nguyen Bac Truyen (52) har til saman fått 14 og eit halvt års fengsel for motet sitt.

… Nguyen Bac Truyen vart dømt til 11 års fengsel og 3 års prøvetid. Pastor Nguyen Trung Ton, ein av dei andre, fekk 12 års fengsel. Dei vart dømde for «aktivitetar som har som mål å styrta regjeringa».

Kommentar: Vietnam er ikke et fritt land for troende, mener Morken. Her mener Morken at Vietnam undertrykker pastor Nguyen Trung Ton fordi han er troende, dvs fordi han er kristentroende – eller var det buddhist-troende? - og fordi dette i seg selv er en aktivitet som i seg selv har som mål å styrte regjeringen i landet.

 Men stemmer dette? Får vi klarhet i spørsmålet? Nei, om dette tier godhetsapostelen Morken.

Eller det vil si, Morken forsøker å forklare: Han skriver: «Religionslova krev registrering og statleg godkjenning. Dei … må gjennom ein årelang godkjenningsprosess. Registrering legg band på religionsutøvinga».

Like vel «finst evangeliske kristne som har klart å byggja eit kyrkjeliv», skriver Morken.

Bekjempingen av trosfriheten skjer ikke av ideologiske grunner, men fordi kontrollbehovet trumfer alt, skriver Morken. … Regimet er livredd krefter som talar for sjølvstyre. (For en del av Vietnam, altså. Dette minner beleilig om palestinernes frihetskamp og rett til «frigjering»).

Morken konstaterer at «mistrua» blir større når noen har en annen tro enn det regimet primært promoterer. Da rykker politiet in, trakasserer og overvåker. «Kristne som bryt med fedredyrkinga og riv husalter, vert stempla som trugsmål».

… Kring 250 politiske og religiøse fangar sit innesperra med lange fengselsstraffer i Vietnam.

… Vietnam har forplikta seg internasjonalt på trusfridom. Likevel, skriver Morken, skjer det, systematisk, vil vi tro, at folk blir truet slik at de ikke får møte internasjonale representanter for trosfriheten.

… Nguyen Bac Truyen, ein av (representatane klarte å få møta … ein vellukka gründer. Men han kunne ikkje leva med grove menneskerettsbrot … Han blei difor advokat for å hjelpa offera. Mange har fått gratis rettshjep.

Nguyen Bac Truyen er hoa hao-buddhist. «Bøndenes buddhisme» er ei kring 100 år gamal reformrørsle. Mange er fattige, og dei legg stor vekt på nøysemd» skriver Morken.

«Det kommunistiske regimet har prøvd … å kvela religionen med trakassering, konfiskering og øydelegging av gudstenester».

Kommentar: Gudstenester? Når ble buddhismen en religion? Vel, noen amerikanske elitister betrakter buddhismen som en religion, men tror buddhismens på Gud? Vel, troen tror at man har med en gudstro å gjøre hvis man ikke kan eller skal tro på Gud. Morken ser ut til å mene at dette er helt greit, det går fint opp i hans logikk og kognisjon, for ikke å si «tro» eller innbilling og forfengelighet.  Kan et menneske som Morken få seg til å tro at Jesus Kristus er mer Gud enn den guden buddhistene tror på, (et ikkeeksisterende vesen)? Kan man holde gudsjenste til ære for en gud man ikke tror eksisterer? Vel, i Morkens optikk er dette ikke bare mulig, men forbilledlig. Bortsett fra at buddhister altså ikke har noe gudsbilde. Man må tenke morkensks for å forstå dette.

Jeg spør meg selv: Har disse buddhistene del i Kristi frelse? Har Kristus takk bolig i dem? Veiledes de av Den hellige Ånd?

Spørsmålet synes ikke å angå eller nå frem til Morkens «apostelhjerte»; han sjels essens er nå å være god, må vi tro, hvis han da tror at mennesket har en sjel.

«Det fins ei registrert utgåve av hoa hao-buddhisme», skriver Morken. Jeg spør: Den grenen av buddhismen som myndighetene har forbudt, tilhører kanskje en gren som er spesielt voldelig innstilt og som går klart inn for vold for fred?

Jeg spør, fordi det hevdes at buddhismen faktisk er den mest voldelige religion som finnes, skal vi tro Mattias Gardell. Og hvem er det som påstår det? Jo, det er den Mathias Gardell som skrev boken ISLAMOFOBI i 2010. Gardell er en forfatter som Morken antakelig ”forguder, akkurat som Lars Gule gjør og minst halve venstresiden, hvis ikke mer. Både Gardell og Gule tituleres som forskere og har helt klart hatt stor innflytelse på venstresiden. hele venstresiden, og mer, en «ny side» i norsk politikk som ennå ingen har tatt for seg som et essensielt problem.

 Lars Gule mener sogar at termen «islamofobi» er et et helt legitimt verktøy å bruke for at folk skal få et inntrykk av at islam er fredens religion, fremfor noen, skal vi få inntrykk av. Mathias Gardell går inn for at såkalte islamofobe nærmest bør tvangsbehandles, i hvert fall at de bør ha behov for å bli tvangsbehandlet. Hvor er så tankefriheten, religionsfriheten og ytringsfriheten? Han går til og med inn i tankene dine og forteller deg at hvis du tenker eller ser slik og slik, vel da er du en «fob» som bør behandles.

Fascistoidene nærmer seg og Gardell og tvangsbehandling og mer om Gardell og hans Islamofobi og

Ateismen som et beinrangelspråk og Ateisme og intelligens og  hva angår islam: Den absolutte forskjellen og Gule for islam mot SIAN, med mange linker til relevante artikler og Gule og Vestofobi - en systemisk vrangforstilling og Mer om Vestofobi og Gardell og Gules farlige ønsketenkning her

Jeg må bare nevne at Gardell skriver om «bin Laden i våres hjerter».  Vil Gule noen sinne ta seriøs selvkritikk? Og Intolerant toleranse og "Strutseekstermisten" Lars Gule

Morken fortsetter: «I 2014 ble etter internasjonale protester, Bac Truyen satt fri etter 24 timer, forteller Morken, men han ble forvist fra «den aktuelle provinsen i Mekongdeltaet i sør». «Det følgde nye overfall mot han og kona Bui Thị Kim Phuong før Nguyen Bac Truyen i 2017 vart arrestert og bortført – og året etter dømt til 11 års fengsel og tre års prøvetid. Frå 2007 til 2010 sona han tre og eit halvt års fengsel. Han sonar for å ha stått opp for rettane til ulike religiøse minoritetar. Mange katolikkar har fått gratis rettshjelp». … I Magasinet Stefanus skriv Michelle Nguyen i Georgia USA at motet og handlingane hans viser kor viktig motstandskraft er. Medan staten ser han som fiende, er det viktig å slå fast at Nguyen Bac Truyen elskar Vietnam. Han er ein patriot og ingen agent for utanlandske krefter.

Kommentar: Kan det vise seg at Morken faktisk er svært dårlig og kanskje svært vrangvillig orientert, at han rett og slett ikke får med seg hele bildet, av en eller annen «mental grunn», og at han derfor frivillig eller ikke fordreier virkeligheten og sannheten til egen fordel, til eget formål? I så faller er han en kynisk bruker av folks uvitenhet, naivitet og manglende evne og vilje til sannhetssøken og motiv til å bruke de evner og de innsikter man her. Morken faller lett for totalitære interesser, antakelig fordi han han har svak «ballast» - og en affinitet mot det totalitære - og fordi han innerst inne beherskes av menneskefrykt og tilsvarende tyningstrang. Han er slik jeg ser det offer for den dumhet Bonhoeffer skriver om, se bl her om det store forsøket på sykeliggjøring og se her om feel-good-kameratene redaktørene Gilje og Morken Og se her om "eicher" og hvordan Bonhoeffer beskriver dumheten.

At Morken går rundt med sterke totalitære trekk på ryggen, eller magen, eller begge steder, og til og med i «psyken», går frem av hans frykt og irrasjonelle og ufine reaksjon på saklig islamkritikk og hva han er villig til å gjøre for å hindre slik saklig islamkritikk skal får komme frem i frihet og uten frykt for å bli stempler, herset med og utstøtt på grunn av.

Morken er slett ingen forkjemper for ytringsfriheten og trosfriheten. Han har selv vist og bevist det i praksis. Her, på hjemmebane. Han bidrar villig til å gjøre ofre av personer og mennesker som overhodet ikke ser seg selv som ofre. Og hvorfor gjør han dette? Jo, en god forklaring er at han er offer for storhetstanker om seg selv og hypermagi, en magi som tilraner seg ofrenes lidelse uten at disse har bedt om det og bruker den kraften han slik tilraner seg som et verktøy for å fremheve egen fortreffelighet, og dermed makt over andre, ofte svært godtroende mennesker, som ikke har mulighet for å «sjekke» ham eller forstå hva som foregår i et litt større perspektiv. Se her i en artikkel om hypermagi, følelser og emosjoner. Se her artig og anektdotisk om hypermagi og hypemagikere og Ytterligere avklaring og

 Og se her om hatprat, hypermagi og drap og mord, og om "myncher". (Her omtales Morkens og Horn i et litt større perspektiv). Når Morken og Horn må produsere sine ofre og Svekker kristne redaksjoner kristendommen - på grunn av manglende mot, kort sakt pga feighet og irrasjonell frykt, brukt som "pisk" (eller sadistisk tuktmester og noen vil si: torturredskap).  Morken og IS-moren

Se her om overgang fra demokrati til emokrati, om SAP og det «nye Vi’et» her og Se her fyldig om hva Morken ikke kan tåle og hvordan han lar seg styre av det jeg vil kalle totalitær-tenderte sinn, selv om de hevder det motsatte. En postering med mange linker og derfor mye faktagrunnlag, tanker og analyser Her, om Morken "nok en gang"

(Noen vil si at dette vitner om mani eller lignende diagnose fra min side. Til dem må jeg bare si: Se hva som skrives og si så hva du vil. Si at dette er «ting» man ikke vil ta i. At man ikke bør befatte seg med sånt. Si gjerne at dette ikke angår deg. Si gjerne at dette er «for lite» til å ta i tu med. Si da også at du egentlig ikke bryr deg, at du frivillig legger bind for dine egne øyne, og at du er for god til å se at «galskapen» også ovrer seg i det små og at den strekker sine tentakler ut fra de mest uskyldige, små og tilsynelatende ubetydelige «sentra» i småredaksjoner og blant små og ubetydelige mennesker med redaksjoner og titler bak seg). Er Morken histrionisk? Og er følelser nå alle tings mål? Og Lillemor og Satan på "Spikers" og om akademisk lavmål på Spiker  

Og så kommer det en kraftsalve av uforstand fra Morken, som spør: «Stefanusalliansen får spørsmål om kvifor vi kjempar for trusfridom ikkje berre for kristne, men også for folk med ei anna tru».

 Her setter Moren sine ofte intetanende lesere, både nye og gamle, på plass, dvs her setter han seg opp på pidestallen og forlanger underkastelse, ellers … her trekker han tvangstrøyen ned over hodene på folk som vil kritiserehans fremstilling og virkelighetsforestillinger. (For ikke å si tvangsforestillinger om sin egen fortreffelighet eller overlegenhet).

For hvordan kan noen, ja, overhodet noen våge å påstå at vi kan og skal forfølge mennesker med en annen tro? Hvordan kan noen overhodet få seg til å tenke tanken, engang?

Morken synes å tro at det fins mange mennesker som tenker slik, mange fæle og fobe folk som ikke er som han selv, han som tenker edelt og ønsker fremgang for all «gudstro», alle «gudstjeneste» og all godhet. Han har kjærligheten på sin side og kjærligheten trumfer Gud, får vi inntrykk av. Jeg lurer på om Morkens kan si at det bare er «Gud som er kjærlighet» og virkelig mener at det er bare JHWE og Jesus og den treenige Gud som er Gud, og at det er bare ved tro på Jesus at vi kan si at «Gud er kjærlighet».

Jeg tror Morken vil mene at det er riktigere, mer nestekjærlig og overlegent best å si at «Kjærlighet er Gud». For slik får han hjemmel for å servilisere seg under islam som ideologi og politisk parti, i den tro at han hjelper muslimene til å komme nærmere Gud, en gud som ifølge islam selv er Allah, og ingen andre. Å si «Kjærlighet er Gud» er nesten ensbetydende med å si at «Jeg er kjærlighet». Og en slik påstand blir dat normativ, et imperativt bete Morken kan bruke for å begrense folks tankefrihet, dvs adgang til å kritisere bl a islam og den ideologien han selv står for, en ideologi eller virkelighetsorientering som i det alt vesentlig er det jeg kaller for «hypermagi».

Morken servere billige poenger og henter seg makt over mennesker ved å spille på deres ofte helt ubegrunnede og falske skyldfølelse, en følelse Morken helst ser bli større, mer intens og motiverende, og ikke mindre, ledaget av fornuft og ettertanke, pluss alminnelig rettsfølelse. Morken har en lang – svært negativ eller ondskapsfull og svært avslørende - merittliste når det kommer til tros- eller religionsfrihet. Det viser seg at Morken er en sterkt autoritært rettet person, et lettsuggesibelt individ som lett bøyer seg for «autoriteter», i seg selv et bevis på at han er et lite selvstendig tenkende menneske, og da desto mindre skikket til å bekle stillinger hvor han tituleres som «redaktør».  

 Morken: «Her nøyer eg med å bruka Nguyen Bac Truyen som førebilete. Buddhisten sonar på einecelle i ei strengt vakt tryggingsavdeling i An Diem-fengselet mellom anna fordi han har kjempa for rettane til kristne som blir utsette for overgrep. Nguyen Bac Truyen vert difor, med god grunn, æra med Stefanusprisen. Prisen som er oppretta av Stefanusalliansen, ber namnet til den første kristne martyren. Nguyen Bac Truyen kjenner neppe Arnulf Øverland og «Du skal ikke tåle så inderlig vel...» Men han praktiserer livsmottoet. Med liv og helse som innsats.

https://www.dagen.no/meninger/debatt/2020-10-20/St%C3%A5r-opp-for-andres-tru-946713.html

Konklusjon: Det er merkverdig at mange kristne lar seg dupere av sånne som Morken. Man vil ikke se muligheten for at Morken bruker Stefanusstiftelsen eller Stefanusalliansen som et springbrett for å komme på godfot med islam og muslimer i de områdene som har inntar en spesiell omsorg eller interesse for. Han skriver om det, kringkaster det, skryter av det, som om dette skulle gjøre ham fortjent til nærmest ubegrenset selvforherligelse og som en rett han er gitt, av en eller annen. Man vil ikke få seg til å tro eller føle at Morken arbeider for egen vinnings skyld, (antakelig ikke først og fremst for å tjene meste mulig penger; det er ikke der det ligger). At han jobber både flittig og iherdig, med den forstand han nå engang måtte ha, for egen ideologis skyld, både materielt og åndelig, med det mål for øye å kunne fremstå som spesielt prisverdig og from, spesielt overfor muslimer. Han henter i denne strategen inn ofre av alle slag, overalt hvor han kan finne dem, og viser at han støtter dem og jobber for religionsfrihet og gudstro, ved f eks å gi dem fri rettshjelp mot et politiske system nær sagt hvor det nå enn måtte befinne seg. (Ar Allah Gud for ham, kan vi lure på). Man vil ikke se at han dermed frykter islamkritiske røster og faktisk går til angrep på eget «oikos», eget hus, eget hjem, egne tradisjoner og egen kristne tro. Han utsetter ærlige islamkritikere for de mest nedlatende og hatefulle påstander. Morken kan da fritt, og så prektig som han nå oppfattes å være, godt skyve Stefanus foran seg og si: Også vi har hatt våre martyrer! Vi lider med dere og dette er beviset! Vi har virkelig noe til felles, en felles plafform mot det onde eller de onde, som vil trur trosfriheten.

Jeg er ingen tankeleser, nei, jeg kjenner ikke Morkens hjerte og nyrer. Jeg ser på fakta og orienterer meg ut fra fakta og det han selv skriver, og så tillater jeg meg å tolke det han skriver og sette det inn i en større kontekst. Det er alt. Det springer meninger ut av denne tilnærmingsmåten, en måte som er helt legitim og en del av ytringsfriheten, skal den i det hele tatt kunne forsvares i dag, - for den er under kontinuerlig under angrep. Det meste bekymringsfulle ved Morkens forkynnelse, er at han forsøker å skape en ny over-gud, et galleri av mindre guder under en større Guds banner, en Gud han i og med forkynnelsen han selv, sammen med andre desorienterte, forsøker å etablere. En gud han forutsetter at også muslimer vil godta. (Han ser ikke at denne metoden faktisk er svært nedlatende og svært krenkende for muslimer). Han snakker om prester i islam, som om dette skulle være uproblematisk i islam. Slik sett overstyrer han både kristendom, jødedom og islam, til og med, i og med at en prest i jødedom og kristendom er en kristi-offerprest, en blasfemisk tanke i islam.  Han snakker, som vi så over, om «gudstjenester» innen buddhismen, hvilket er absurd for de fleste.Han beskriver også moskeer som gudshus, - snakk om eufemisme; han vil at folk skal tenke gudshus om moskeer, fordi det det da skal oppfattes dithen at islam og kristndom har identiske guder, eller guder som ligner hverandre mer enn det som skiller, fundamentalt.

Det hele er begredelig. Meget begredelig og Morken fortjener egentlig ikke oppmerksomheten. Det er kanskje til og med derfor at så få kristne gidder kommentere og promotere ham.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar