søndag 13. juli 2014

Tajik nok en gang - en kategori for seg selv?



Tajik har nå skrevet nok en kronikk om seg selv på Vårt Lands Verdidebatt, her

Vi tillater oss å formulere egne inntrykk av Tajik og det hun presenterer seg som i kronikken:

Tajik er ingen puritansk eller bokstavtro muslim, vil hun ha frem. Samtidig som hun ikke er noen muslim light, noe hun understreker sterkt i en annen kronikk på VD.

Hun er ingen muslimsk novise, hun er trygg på sin identitet, som muslim. Hun er vaksinert mot ekstremisme. Hun har en trygg religiøs bagasje. Hun kommer ikke til å ende opp som ekstremist. Hun er trygg i sitt fotfeste og sitt fellesskap. Hun trenger ikke å søke ekstreme mål eller løsninger. Hun er trygg på egen tenkning og holdning. Hun er akseptabel. Hun har sitt på det tørre. Hun er uredd og hun er trygg. Hun har foreldrenes islam. Hun har noe å holde fast ved. Hun søker ikke ekstrem spenning. Hun mangler ikke noe å kjempe for. Hun vil at muslimske ungdommer skal bli like akseptable som hun selv er. At de skal få kunnskaper om islam, det gjelder også høyreekstreme ikkemuslimer.

Hun vil at vi ikkemuslimer skal se og lære å kjenne det sanne islam, gjennom henne. Hun kan være – eller ikke være – en strengt religiøst praktiserende muslim, om dette får vi ikke helt vite. Men det vi skal vite er at hvis hun er strengt praktiserende, så er det i seg selv ingen risiko for at hun skal bli religiøs ekstremist. For hun er jo mot ekstreme muslimer og ekstremisme og jo mer kunnskaper om religion, - ja, hun tar med allslags religion, ser det ut for - desto større garanti mot ekstremisme og de ekstreme.

Hadja Tajik må være en av de mest integrerte muslimer som fins i Norge, hvis ikke i Vesten i sett under ett. Ja, hun kan virke så integrert at hun faktisk er assimilert, hun er ikke bare en nødvendig del av helheten i det norske, spesielt i det toppolitisks norske, men hun har gjort størstedelen av det norske til integrerte deler av seg selv og sin personlighet, samtidig som hun hevder sin fulle muslimske identitet.

I den grad dette skulle være noe problem, er det sammensatt og spenningsfylt og kan utvikle seg til noe svært komplekst, ikke minst for henne selv personlig. Og dette ikke minst tatt i betraktning at store deler av vår intelligentia faktisk ikke klarer å få øye på hva det vil si å være norsk, ikke i det hele tatt. Og i et slikt klima, hvor det norske faktisk bestrides som noe essensielt foreliggende, (og dermed implisitt bekrefter at norsk altså ikke eksisterer), kan det for mange ses som en plussfaktor at Tajik faktisk fremstår som et menneske som markere seg som muslim, selv om de fleste uten videre vil gå ut fra at hun setter det norske lovverket foran sharialovene og at hun vil sverge endelelig troskap og lojalitet til Den norske grunnloven heller enn til sharialovene, eller til Koranen som konstitusjon for hva hun føler seg forpliktet på både religiøst og juridisk, - et skille det er vanskelig å underbygge innen islam, hvor religionen, dvs islam, anses som juridisk bindende, ikke bare som et abstrakt, metafysiske eller rent deskriptivt etisk trossystem.

Et ironisk aspekt ved alt dette er at det før i tiden faktisk hørte med til oppfatningen av hva det ville si å være norsk, var at vedkommende faktisk hørte inn under en religion, dvs den kristne tro. Det var utenkelig for en nordmann å ikke tilhøre kristendommen på en eller annen måte og dermed la man inn den forutsetning for å kunne anse noen som norsk var at vedkommende måtte ha en tro, dvs en religion, blant annet uttrykt i dette å være døpt og dermed til like tilhøre noe større enn bare nasjonen. Kirken er som alle vet katolsk eller universell og ikke knyttet til et sted eller en bestemt kultur.

Det pussige er at Tajik nå har en tro og en religion som ikke er en norsk religion, dvs en religion basert på kristendommen, men snarere på islam, som avviser kristendommen og anklager alle kristne for å være vantro og å leve i grov synd, dvs i shirk, som er gudsbespottelse på sitt verste og en synd som krever dødsstraff i utgangspunktet, men som likevel kan tolereres i en større sammenheng på den betingelse at den kristne (og jøden tilsvarende) underkaster seg en påtvunget beskyttelsesstatus mot betaling for ikke å bli drept kollektivt.

Det interessante i tillegg til alt dette er det at det faktum at kristendommen i dette landet ikke akkurat har hatt gode vekstvilkår. Det store flertallet av befolkningen er antikristne av ett eller annet slag og bare et lite fåtall tror virkelig på den kristne Gud, Jesus Kristus Messias, den oppstandne og allmektige.

Men dette var før: Nå er «Gud» tilbake i form av Allah og Allah er nå blitt mer populær enn noe sinne her i andet. At Hadjia Tajik tror på Allah betraktes som et pluss, noe vi trenger, noe vi bare har godt å lære om. Dem kristne Gud, derimot, stilles bare mer og mer i skammekroken og tvinges ut i bakleksa. Allah, den virkelig nåderike og tilgivende guden,  er mer lik Hadjia Tajik enn  Jesus Kristus og konvertitter i stadig større antall sier nå i fullt alvor og med den største begeistring: Allah hu acbar – Allah er større enn …

Men så klart: Tajik tenker ikke i disse baner. Tiden er ikke inne for det. Det kan vente, ja, islam selv innbyr til å vente, til det rette tidspunkt for oppstand, angrep og overtakelse skal finne sted. Og dette er underbygd i Koranen selv. Så foreløpig kan enhver i Vesten ta det med ro, for så vidt. Det store flertallet kan faktisk med Allah som befalsmann vente til gruppen særlig ivrige har fått berede grunn for det som må og skal komme, ifølge «boken».

Det store flertallet fredelige og gode samfunnsborgere og muslimer er irrelevant i denne sammenhengen, de er kveg og ikke engang fotsoldater for Allah og profeten på dette stadium av utviklingen, og den spesifiserte utvikling som må komme, med guddommelig presisjon.

Så hvis det store flertallet blant muslimene, la oss så 80%, tar det med ro og ikke opphever sine røster over urettferdigheter og mangel på islamsk praksis rundt omkring i verden i dag og lar verden gå sin skjeve gang, så er også dette helt etter boken, befalingene og forskriftene. Allah regner kun med sin avant-garde, sine ypperste krigere, martyrene først og fremst, men selvsagt også alle hjelperne som litt etter hvert vil slutte seg til for å kunne behage Allah og styrke sitt håp om å slippe bedre fra det i den tiden i helvete som alle muslimer – bortsett fra bare spesielle martyrer, ikke alle - må igjennom, før de beste av dem endelig når Paradis.

Har Tajik kunnskaper om dette, kunnskaper som galvaniserer henne mot ekstremisme, en galvanisering hun vil påføre andre muslimer?

Tajiks fokus er på de få muslimer i Norge i dag som kan utgjøre en trussel vurdert slik bl a PST gjør det. Men hvilke muslimer ellers i verden er det hun kan ha i sikte? al-Bagdhadi i Irak? Bør han galvaniseres? Burde Qutb fra Egypt eller Mawdudi fra Indonesia ha blitt galvanisert? Er Erdogan i Tyrkia, som sier at det ikke finnes noe som heter moderat islam, galvanisert og dermed vaksinert mot ekstremisme?

Vi kunne nevne mange navn på verdensscenen, forfattere, lærde, jurister, politikere: Har de en trygg religiøs bagasje? Kommer de ikke til å ende opp som ekstremister? Er de trygge i sitt fotfeste og sitt fellesskap? Trenger de å søke ekstreme mål eller løsninger? Er de trygge på egen tenkning og holdning og er de akseptable? Har de sitt på det tørre. Er de uredde og og trygge? Har de foreldrenes islam og har de noe å holde fast ved? Søker de ikke ekstrem spenning?

De mangler i hvert fall ikke noe å kjempe for


nei til islam:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar