Tajik har nå skrevet nok en kronikk om seg selv på Vårt
Lands Verdidebatt, her
Vi tillater oss å formulere egne inntrykk av Tajik og det
hun presenterer seg som i kronikken:
Tajik er ingen puritansk eller bokstavtro muslim, vil hun ha
frem. Samtidig som hun ikke er noen muslim light, noe hun understreker sterkt i
en annen kronikk på VD.
Hun er ingen muslimsk novise, hun er trygg på sin identitet,
som muslim. Hun er vaksinert mot ekstremisme. Hun har en trygg religiøs
bagasje. Hun kommer ikke til å ende opp som ekstremist. Hun er trygg i sitt
fotfeste og sitt fellesskap. Hun trenger ikke å søke ekstreme mål eller
løsninger. Hun er trygg på egen tenkning og holdning. Hun er akseptabel. Hun
har sitt på det tørre. Hun er uredd og hun er trygg. Hun har foreldrenes islam.
Hun har noe å holde fast ved. Hun søker ikke ekstrem spenning. Hun mangler ikke
noe å kjempe for. Hun vil at muslimske ungdommer skal bli like akseptable som
hun selv er. At de skal få kunnskaper om islam, det gjelder også høyreekstreme
ikkemuslimer.
Hun vil at vi ikkemuslimer skal se og lære å kjenne det
sanne islam, gjennom henne. Hun kan være – eller ikke være – en strengt
religiøst praktiserende muslim, om dette får vi ikke helt vite. Men det vi skal
vite er at hvis hun er strengt praktiserende, så er det i seg selv ingen risiko
for at hun skal bli religiøs ekstremist. For hun er jo mot ekstreme muslimer og
ekstremisme og jo mer kunnskaper om religion, - ja, hun tar med allslags
religion, ser det ut for - desto større garanti mot ekstremisme og de ekstreme.
Hadja Tajik må være en av de mest integrerte muslimer som
fins i Norge, hvis ikke i Vesten i sett under ett. Ja, hun kan virke så
integrert at hun faktisk er assimilert, hun er ikke bare en nødvendig del av
helheten i det norske, spesielt i det toppolitisks norske, men hun har gjort
størstedelen av det norske til integrerte deler av seg selv og sin
personlighet, samtidig som hun hevder sin fulle muslimske identitet.
I den grad dette skulle være noe problem, er det sammensatt
og spenningsfylt og kan utvikle seg til noe svært komplekst, ikke minst for
henne selv personlig. Og dette ikke minst tatt i betraktning at store deler av
vår intelligentia faktisk ikke klarer å få øye på hva det vil si å være norsk,
ikke i det hele tatt. Og i et slikt klima, hvor det norske faktisk bestrides
som noe essensielt foreliggende, (og dermed implisitt bekrefter at norsk altså
ikke eksisterer), kan det for mange ses som en plussfaktor at Tajik faktisk
fremstår som et menneske som markere seg som muslim, selv om de fleste uten
videre vil gå ut fra at hun setter det norske lovverket foran sharialovene og
at hun vil sverge endelelig troskap og lojalitet til Den norske grunnloven
heller enn til sharialovene, eller til Koranen som konstitusjon for hva hun
føler seg forpliktet på både religiøst og juridisk, - et skille det er
vanskelig å underbygge innen islam, hvor religionen, dvs islam, anses som
juridisk bindende, ikke bare som et abstrakt, metafysiske eller rent
deskriptivt etisk trossystem.
Et ironisk aspekt ved alt dette er at det før i tiden
faktisk hørte med til oppfatningen av hva det ville si å være norsk, var at
vedkommende faktisk hørte inn under en religion, dvs den kristne tro. Det var
utenkelig for en nordmann å ikke tilhøre kristendommen på en eller annen måte
og dermed la man inn den forutsetning for å kunne anse noen som norsk var at
vedkommende måtte ha en tro, dvs en religion, blant annet uttrykt i dette å
være døpt og dermed til like tilhøre noe større enn bare nasjonen. Kirken er
som alle vet katolsk eller universell og ikke knyttet til et sted eller en
bestemt kultur.
Det pussige er at Tajik nå har en tro og en religion som
ikke er en norsk religion, dvs en religion basert på kristendommen, men snarere
på islam, som avviser kristendommen og anklager alle kristne for å være vantro
og å leve i grov synd, dvs i shirk, som er gudsbespottelse på sitt verste og en
synd som krever dødsstraff i utgangspunktet, men som likevel kan tolereres i en
større sammenheng på den betingelse at den kristne (og jøden tilsvarende)
underkaster seg en påtvunget beskyttelsesstatus mot betaling for ikke å bli
drept kollektivt.
Det interessante i tillegg til alt dette er det at det
faktum at kristendommen i dette landet ikke akkurat har hatt gode vekstvilkår.
Det store flertallet av befolkningen er antikristne av ett eller annet slag og
bare et lite fåtall tror virkelig på den kristne Gud, Jesus Kristus Messias,
den oppstandne og allmektige.
Men dette var før: Nå er «Gud» tilbake i form av Allah og
Allah er nå blitt mer populær enn noe sinne her i andet. At Hadjia Tajik tror
på Allah betraktes som et pluss, noe vi trenger, noe vi bare har godt å lære
om. Dem kristne Gud, derimot, stilles bare mer og mer i skammekroken og tvinges
ut i bakleksa. Allah, den virkelig nåderike og tilgivende guden, er mer lik Hadjia Tajik enn Jesus Kristus og konvertitter i stadig større
antall sier nå i fullt alvor og med den største begeistring: Allah hu acbar –
Allah er større enn …
Men så klart: Tajik tenker ikke i disse baner. Tiden er ikke
inne for det. Det kan vente, ja, islam selv innbyr til å vente, til det rette
tidspunkt for oppstand, angrep og overtakelse skal finne sted. Og dette er
underbygd i Koranen selv. Så foreløpig kan enhver i Vesten ta det med ro, for
så vidt. Det store flertallet kan faktisk med Allah som befalsmann vente til
gruppen særlig ivrige har fått berede grunn for det som må og skal komme,
ifølge «boken».
Det store flertallet fredelige og gode samfunnsborgere og muslimer
er irrelevant i denne sammenhengen, de er kveg og ikke engang fotsoldater for
Allah og profeten på dette stadium av utviklingen, og den spesifiserte
utvikling som må komme, med guddommelig presisjon.
Så hvis det store flertallet blant muslimene, la oss så 80%,
tar det med ro og ikke opphever sine røster over urettferdigheter og mangel på
islamsk praksis rundt omkring i verden i dag og lar verden gå sin skjeve gang,
så er også dette helt etter boken, befalingene og forskriftene. Allah regner
kun med sin avant-garde, sine ypperste krigere, martyrene først og fremst, men
selvsagt også alle hjelperne som litt etter hvert vil slutte seg til for å
kunne behage Allah og styrke sitt håp om å slippe bedre fra det i den tiden i
helvete som alle muslimer – bortsett fra bare spesielle martyrer, ikke alle - må
igjennom, før de beste av dem endelig når Paradis.
Har Tajik kunnskaper om dette, kunnskaper som galvaniserer
henne mot ekstremisme, en galvanisering hun vil påføre andre muslimer?
Tajiks fokus er på de få muslimer i Norge i dag som kan
utgjøre en trussel vurdert slik bl a PST gjør det. Men hvilke muslimer ellers i
verden er det hun kan ha i sikte? al-Bagdhadi i Irak? Bør han galvaniseres?
Burde Qutb fra Egypt eller Mawdudi fra Indonesia ha blitt galvanisert? Er Erdogan
i Tyrkia, som sier at det ikke finnes noe som heter moderat islam, galvanisert
og dermed vaksinert mot ekstremisme?
Vi kunne nevne mange navn på verdensscenen, forfattere,
lærde, jurister, politikere: Har de en trygg religiøs bagasje? Kommer de ikke til å ende opp som
ekstremister? Er de trygge i sitt fotfeste og sitt fellesskap? Trenger de å
søke ekstreme mål eller løsninger? Er de trygge på egen tenkning og holdning og
er de akseptable? Har de sitt på det tørre. Er de uredde og og trygge? Har de foreldrenes
islam og har de noe å holde fast ved? Søker de ikke ekstrem spenning?
De mangler i hvert fall ikke noe å kjempe for
nei til islam:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar