Stakkars islam, stakkars muslimske kvinner

Hun som sa «Fuck you» til statsråd Sylvi Listhaug senest på et «folkemøte», godt dekket i allmedia, får nå jubel for en samling mennesker i Bergen i dag, 8. mars 2018.

Reporteren i NRK intervjuer representanten for jordmødrene i landet og hun blir konfrontert med at hun ikke fikk så stor applaus og ikke bli møtt med like stor jubel fra «massene». Men dette affiserer ikke jordmoren som heller leser opp en parole hvor det påstås at myndighetene driver noe som kan oppfattes som barbari mot barselskvinner, (husker ikke helt ordlyden her). Det er tydelig at folk heller vil juble frem Ali enn juble frem jordmødrene og de fødende. Hensynet til babyer går foran hensynet til Ali. Solberg jubler antakelig i sitt noble hjertekammer. Ytringer ser ut til å være viktigere enn fødsler, babyer og de fødendes situasjon.

Hvorfor reagerer publikum med jubel til Ali og bare nøktern applaus til jordmoren? Jo, ytringsfriheten påstås å være viktigere. Og inkludert i dette er å hausse frem en yngre muslismk kvinner som går rundt og reklamerer for tilnærmet heldekkende. Selv statsminister Erna Solberg støtter nærmest med alt hun har av tungvektig argumentasjon for Ali og mot alle de hun med «rene» samvittighet og velberådd hu kaller rasister som operer på motstrømsmedia.

Solberg legger ikke noe mellom, hun serverer full mugge. Hun vil ikke ha ukvemsord mot Ali som var først ute med å søle ukvemsord på Listhaug. Solberg ensidige støtte til den unge rabulisten Ali vil ikke bli avkrevd noe «dypere», sindig og vel fundert begrunnelse. Nei, emosjonene overstyrer nå alt.

Emosjonene bestemmer nå om du er utenfor eller innenfor, ikke selve saken, nemlig at det gir god mening å si at Ali faktisk fornærmet og krenket Listhaug, på det groveste, ut fra vanlig skikk og bruk og slik det burde være.

Solberg sementerer og gjør seg her medskyldig i å fremme fritt-frem-muligheten å spre møkk og nedlatenheter, grov sjikane. Uten at det skal ha noen negative konsekvenser for vedkommende møkkaspreder, snarere tvert imot. Møkkaspredere skal nå kunne nyte godt av et forhåndsmoratorium. Hun gir Alis holdninger og ordbruk forhåndsamnesti. Hun innbiller seg kanskje at Ali er for ung til å tåle kritikk. Hun innbiller seg kanskje at Ali er ren uskyld, altså for ung til å forstå alvoret, og derfor får Solberg vist frem hvor riktig emosjonelt hun «tenke», hvilket edelt menneske hun er. Hun ønsker åpenbar å gå foran som et godt eksempel for alle, både kvinner og menn, bare ikke de hun selv kaller rasister og hetsere på nettet. Hun karakteriserer resett, Document og HRS som ekstreme «steder», det må inkludere ekstreme mennesker, individer, - og farlig islamkritikere på bredt grunnlag, ja nærmest som en kategori mennesker - det gjelder antakelig alle lesere og sympatisører, og alle som ser hva alt dette dreier seg om i et større perspektiv, et perspektiv som ikke trenger å ta hensyn til velgerfiske, men som heller vil sannhet fremfor forstillelse. De fremmøtte lyser av ren dumskap og innvarsler medfølgende emosjonelt betinget servilisering, stadig dypere servilisering, rigid servilisering. Ut fra frykt eller fobi, for islam og saklig, behersket islamkritikk.

De fremmøtte har i bunn og grunn gjort seg til representanter for det nye politiet som nå romsterer over alt, på gater og i streder, emosjons-politiet, det vil si alle de, inkludert statsministeren, som frykter islamkritikk mer enn islam i selve seg, dvs som essens eller reelt virkende agens, som det kan kalles.

For å konkretisere: Når en ung, muslimsk kvinne roper «fuck you» til Listhaug er det kvinnens følelesliv som skal beskyttes, det er disse og ikke Listhaugs følelser som er det sentrale og som har absolutt fortinn og som skal beskyttes for enhver pris: Ali føler seg krenket, fornærmet, ja, gud vet hva. Og dette skal så tas for absolutt gyldig og sant og noe som må beskyttes mot med hjelp fra høyeste hold på demokratiets tinder.  Og så skal hun altså hylles for det, ja, beundres!.

Solberg og de som lar seg lokke av hennes retorikk og forførelse utøver her ikke bare dårlig og vanvittig lav innsikt og dårlig skjønn, de gjør seg partiske, de konstruerer fordommer hos andre. De skjønner ikke vl ikke erkjenne sin egen irrasjonelle frykt, - frykt for islamkritikere. En frykt de har gjort til egenskaper i dem selv, karakteregenskaper, de er blitt karakternevrotikere som i egne øyne stolt innehar og villig vekk inntar roller som uforanderlig gode.

Emosjoner er dermed blitt sannhet, autentisitet, uttrykk for det ekte, et kriterium på at Ali har de riktige emosjonene. De rikte standpunktene, den rette væremåte. Fordi alle med sine emosjoner «skjønner» henne – dvs dette gjelder deres egne følelser av å tilhøre de aktverdige, som her får spille seg ut og gi de fremmøtte ikke bare en fysisk tilfredsstillelse, men også krystallklare tanker om egen overlegenhet og «moralske» eller «amoralske» uangripelighet.

Det disse fremmøtte egentlig hyller er egen godhet, både egengodheten og gruppegodheten, sine egne oppeggende, stimulerte emosjoner, som de ikke kan leve foruten, fordi der blitt avhengige av å dyrke dem, akkurat som de auto-sexuelle, når de er avhengig av onani eller står midt oppi det under diagnosen selvødeleggende narsissisme.   I virkeligheten har disse menneskene kapitulert overfor fornuften, selvkontrollen, alle dygder, ja, anstendigheten og det som burde være en dygd og en forbilledlig holdning, nemlig den man finner sindigheten, det klokelig, rasjonelt begrunnede standpunkt, og da materialisert som en holdning eller en dygd det er verdt å beundre og slutte seg til, og som man bør føle seg forpliktet på å etterfølge for slik å statuere et edelt eksempel.

Fra Oslo bringer TV2 også nyhetene om stor oppslutning om Ali. Her serverer man en kampanje som skal «løfte» Alis ansikt og mange av de fremmøtte holder opp et foto av Ali som vier hennes ansikt, men ikke hennes hår. Hun bærer et heldekkende hodesjal på hodet. Sjefen for støttegruppa sier stolt og med overbevisning at ingen skal utsettes for trusler om vold og drap.  Som om noen skulle være uenig med henne om dette.

Men detter dreier seg om mye mer enn trusler om drap og vold. Det dreier som om støtte til politiske holdninger som finner det helt greit t Listhaug – fra et offentlig podium blir stemplet som «fuck you», et uttrykk som indirekte formidler et budskap om at Listhaug er alt annet enn det antirasister står for, nemlig rasist. Hun slår antakelig så beundringsverdig to fluer i samme smekk: Listhaug skal assosieres med FrP, som igjen skal assosieres med rasisme, hets, angrep, voldsvennlig, anti-muslimer. som et parti som for det meste består av folk som personlig hater muslimer, ikke bre som gruppe, men også enkeltvis. Og her går altså statsministeren ut og støtter Ali s «holdningsskapende» arbeide.

Har du ikke de rette emosjonene, skal du tauses og hetses, degraderes. Emosjonspolitiet begrunner seg selv med guddommelig status, de har fått sin nåde og sitt kall ovenfra, fra den ufeilbarlige, selvskapte gud. Emosjonene trumfer alt og er allmektige, til stede over al, uangripelige.

Emosjonene er mot alt vederstyggelig, mot kapitalisme, mot terror, mot krig mot terror, man vet ikke hva. Å bruke fornuften blir likestilt med å være den kaldeste kapitalist, med den mest perverse kynisisme, med intoleranse, med dette å mangle empati. Å være kvinnehater!

Synaya skrvier på sin face-book side:

På sin Facebook-side skrev hun en drøy halvtime før appellen skulle holdes at hun likevel ville stille opp: «Takket være alle som har mobilisert og støttet meg de siste ukene, takket være det enorme engasjementet folk har vist mot rasisme og sexisme, har jeg i dag krefter og mot til å både gå og holde appell under 8. mars-toget i Bergen», står det på Facebook-siden».

På podiet i Bergen forsikret hun om det var få som hadde gjennomgått slik hets som var blitt rettet mot henne. Pluss dette: «– Det blir for provoserende når muslimske kvinner tar plass i offentligheten. Fordi vi liksom skal være underkuet. Hvis du skal vurdere ytringsfriheten i et land, så må en se på ytringsfriheten til minoritetene»..

Erna Solberg mynter et nytt slagord i denne farlige mixmaxen, som av noen føles som «herlig» utøvelse av demokrati, eller folkestyre: Religiøs rasisme! Sunaya utsette for religiøs rasisme!

Her konserverer Solberg Sunaya trygt for all ettertid i båsen for verdens forfulgte, underkuede og utstøtte. For hvordan skal Sunaya klare å komme seg ut av offerrollen?

Solberg setter kategorien: Hun har vært utsatt for religiøs rasisme.

Selve ordet er kun et emosjonelt betinget utpust, det korresponderer ikke med noe i virkeligheten, ingen anerkjente definisjoner, ingen kjent logikk, hvis virkeligheten da ikke består av noe annet enn egne emosjoner, stemninger ad hoc man kan assosiere seg med, uten å tenke eller reflektere.

Solberg har gjort seg til erke-postmoderinst. Hun er ikke helt å stole på. Hun har gjort seg til et øyeblikks-menneske og en værhane som dessuten snur kappen etter vinden, en relativist uten egentlig moralsk forankring. Hun er inne i selvbedragets våte drømmer.