14. mars 21 viste
SV2 en dokumentar: Hör min röst - slöjans revolution, omtale her
I programmet ser vi en liten snutt hvor tidlige ayatollah Khomeini
uttaler seg om kvinner som nekter å iføre seg «sløret». Han sa kort og godt:
«De skal – eller må eller bør – flås levende».
Jeg husker ikke nøyaktig ordlyd og det han sa kan sikkert
tolkes eller fremlegges på ulike måter. I Vesten i dag vil antakelig de fleste
si at han umulig kan ha ment at «vi skal flå dem levende». De kan så bevise at
ingen kvinner som nekter å bære hijab offentlig jo ikke blir bokstavelig talt
flådd levende. Derfor sier man at vi som tolker Khomeini bokstavelig, må være
noe nær sykelig opptatt av å sverte islam – og å krenke Khomeini selv, selvsagt.
Og, ja, ayatollaen kan ha uttalt seg purt symbolsk, og
nærmest kun som uttrykk for sin avsky for kvinner som nekter. Han kan til og
med tolkes dithen at det ikke bør være noe snakk om – i det hele tatt - å
straffe kvinner som nekter. Det han sa var med andre ord ikke vondt ment, vil
mange da mene. Jeg mener at disse er «servilt betinget korrekt emosjonelle, en
term eller et uttrykk som ikke er positivt ment, snarere tvert om.
Svarer man slik «korrekt», er man, hvis man befinner seg i
Norge og for så vidt er nordmann og ikke iraner, kanskje redd for å bli
straffet selv – til og med etter norsk lov, som beskytter mot krenkende omtale.
Man tenker kanskje på attentatet mot Nygaard for noen år siden. Mange mener at
det var ayatollahens lange arm som kom for å ta ham. Men det ble selvsagt ikke
bevist, selv om det forelå fatwaer mot Nygaard på samme måte som det forelå en
fatwa mot Salman Rushdie i sin tid. Nygaard slapp fra det så vidt med livet i
behold. Rushdie måtte leve på ukjent adresse med politibeskyttelse i mang og
sikker for ham lange år. Reaksjonene på dette i Vesten var moderate. Islam
proper var allerede den gang nærmest forbudt å diskutere, man snakket heller om
symptomer. For Irans og muslimenes vedkommende, var denne frykten for å «gå
rett på saken selv» svært velkommen. Se her
hvordan Iranske lærde kunne hovere med å formulere svært nedlatende tale om
Vesten og vestens mennesker generelt her. Dette var for over 21 år siden.
Men hva skjedde så videre i Iran? Jo, «moralpolitiet» kom inn på banen og kvinner ble straffet.
«Måtte dere bli et folk som kaller til det gode, som
forordner det som rett er, og forbyr det urette, (al-amr bil ma'ruf wa
al-nahy'an al munkar)». Dette slagordet ga så opphavet til hisba-institusjonen som ledes av en muthasib. se
bl a her og se
her om "Morken" i Algerie og hisba-doktrinen. Forfølgelsen av
kvinner som nekter, må ha sin hjemmel i dette rettsinstituttet og Khomeini var
ikke sen om å iversette det på en brutal måte; derfor også protestene, som også
fikk sitt bifall fra mange menn. Men slettes ikke alle. I dokumentaren ser man
menn som blir aggressive og stormunnede, helt uten forbehold. Det tegner ikke
et blidt bilde av Irans mange autentisk misogyne menn, som kan hente sin forakt og sitt hat direkte hjemlet i Allah og profeten, dvs i sharia og islam.
Det ble helt syre i ansiktet på kvinner som nektet. Det ble
ilagt strenge og lange straffer for kvinner som nektet. Privatpersoner som gikk
til angrep både fysisk og verbalt på kvinnene, synes å bli beskyttet av loven.
Hvilken lov? Irans lover? Vel, Iran er shariastyrt. Og hva er sharia annet enn
islam?
Og her er vi ved selve hovedpoenget, men uten at dette
nevnes i en eneste setning i dokumentaren.
Alinejan sier flere ganger at «styret» er kriminelt, men hun
sier aldri at islam er en kriminell forfatning og uforanderlige grunnlov. Ja,
hun nevner riktig nok «sharia», hun vil ha «den vekk», men vi som seere blir
stående i villrede om hun også vil ha bort islam proper; skjønner hun at hvis
hun skal ha bort sharia, så må hun også ha bort islam? Nei, hun får ikke frem
den siden av saken. Tror hun på Allah og profeten? Jeg hørte ingenting om at hun
var blitt exmuslim, hverken før eller etter dokumentaren.
Vi – alle frihets- og sannhetselskende personer - burde derfor ha
tatt Khomeini på alvor, umiddelbart den gang han trådte inn på historiens
scene, med Koranen i hånd. Men millioner av mennesker gjorde ikke det. Hvorfor
var det i Vesten så mange mektige personer som ikke gjorde det?
Har Vesten bedratt de iranske kvinnene? Ja, mener Alinejan. Hun viste i dokumentaren noen klipp fra Sveriges statsminister Løfvens visitt til Iran for noen år siden og der hans regjering – som besto eksklusivt av kvinner - møtte opp for den offisielle hilsningsparaden iført – slør.
https://www.dagen.no/meninger/leder/2017-02-14/Den-ynkelige-svenske-regjeringen-446611.html Og https://www.document.no/2017/02/13/svenske-statsrader-underkaster-islam-far-skarp-kritikk/
For min del var det like kvalmt å oppleve LO-pamper stille i «pussy-luer»:
Byggnadsabetareförbundet, populært kalt Byggnads, har et styre som består av menn. Bare menn. Femten stykker, faktisk. Og samtlige er svært flaue over å være nettopp dét; menn.
Men det er noe som plager dem enda mer: De er hvite,
middelaldrende menn.
Kommentar: Så mye for solidariteten med iranske kvinner som kjempere mot islams totalitarianisme … Dette er folk jeg kaller hypermagikere og servilt betinget emosjonelt korrekte.
Og det er flere av dem enn du tror. Fins det forresten det
vi kan forbinde med ekte mannfolk igjen i vår kultur?
En modig mann, som jeg vil kalle nordmann, ikke bar bindestreks-mann, er tidligere muslim
Cemal Knudsen
Yucel. Han forteller at myndighetene i Norge stanser støtten til
organisasjonen Ex-Muslims Of Norway, og dermed viser de jo at de ikke verdsetter
arbeidet som drives på helt frivillig basis. her
(Og her mener ikke Ycel iranske myndigheter!).
Hvem er feige og fullstendig
forblåste her? Det er i hvert fall ikke Cemal. De myndighetene han sikter til
er selvsagt oppslukt av å være mest mulig servilt betinget emosjonelt korrekte
hypemagikere. Man skulle nesten
få seg til å tro at hisba-institusjonen var trygt etablert også i Norge og at
dette beviser at islam «sniker» seg innpå i krinkel og krok, litt etter litt,
uten at vi tar alvoret inn over oss. Har myndighetene gått klart ut med støtte
til slike kvinnesakskvinner som Alinejan. Nei, i stedet ser vi f eks statsminister
Solberg gå på besøk i moskeer og stiller opp i større demonstrasjoner idet hun
leser opp fra Koran sammen med en yngre shiamuslimsk kvinne, Faten, 19 år den
gang, heter hun, som snakker om at «fienden er Satan» eller noe lignende. Solberg
hyllet henne for sitt arbeid mot ekstremisme!
https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2014/08/27/norge-slar-ring-rundt-faten-19/
Hege Storhaug skrev i 2017: Solberg fortsetter flørten med totalitære krefter. I dag feires det at fastemåneden ramadan er overstått, og Erna Solberg tropper opp i storstua Vallhall i Oslo. Der feiret to totalitære moskeer id, og Solberg holdt en varm tale til forsamlingen. Den ene av moskeene er faktisk ført opp på terrorlisten til Emiratene. Jeg tipper at en Sylvi Listhaug i statsministerstolen ikke hadde flørtet med disse kreftene. Strategien til Solberg er altså varme og «inkludering».
Våre faste lesere kjenner meget godt Rabitamoskeen,
Norges fremste Brorskapsmoské, frekventert av både terrorister og jihadister.
Islamic Cultural Centre (ICC), som står for omtrent nøyaktig samme
ideologi som førstnevnte, er også mye omtalt av oss, ikke minst da Erna Solberg
hadde dialog med diverse ungdomsrepresentanter for moskélivet i Oslo.
Erna Solberg i dialog med dem som mener barbarisk sharia er et samfunns velsignelse. «Tro i seg selv er ikke et problem»? Eller snakker vi om en statsleder i avmakt, som ikke vet hvordan hun skal takle en utvikling der islams makt øker år for år?
Jeg syntes ikke den dialogen var særlig smart, all den tid det ikke minst gir disse totalitære kreftene makt over den vanlige muslimen: Se så viktige vi er! Statsministeren, smilende, besøker oss!
https://www.rights.no/2017/06/solberg-fortsetter-florten-med-totalitaere-krefter/
Og her nok et eksempel på den kvalme korrekthet:
-Gi millioner til islamister – for dialogens skyld, sier
Venstre, https://www.rights.no/2017/10/gi-millioner-til-islamister-for-dialogens-skyld-sier-venstre/
Men nå tilbake til hovedsaken:
Alinejan var rystet. Hvordan kunne de? Hvordan kunne de så
«dydig iført sløret» står der og hilse på en ayatollah som smilte bredt i sin mørke
klerkeskrud og med sin nette turban på hodet?
Svarene fra de svenske statsrådene på spørsmål om hvordan det kunne ha seg at de bøyde for slørtvangen, var ulne, nærmest nedlatende overfor protestene mot sløret i Iran, protester som begynte med at et par kvinner la ut noen snutter på yuutube, protester som fort vokste seg stor nok til å bli lagt merke til også internasjonalt.
Protestene antok snart form av en slags bevegelse som Alinejan blir regnet som initiativtakere til, et initiativ som på kort tid fikk svært stor tilslutning, hvilket i seg selv utløste en rekke protester fra motparten over hele landet så vel som på nettet og da «internasjonalt», i den muslimske shia-verden.
Det så en stund til ut for at Alinejan, fra sitt exil i New York, skulle gå av med en eller annen form for seier, men skjedde det? Nei, til og med visse kvinnegrupper gitt ut mot henne: Vi så et par kvinner i hijab på «arrangert» iransk tv si at «vi går mot henne». Fire ord, altså, som i seg selv, i et sant demokrati, ville ha vært en grei sak og absolutt ikke oppsiktsvekkende. Men når dette sies i Iran av iranske kvinner dekket i sort, betyr det noe annet. Da betyr det et helt annet alvor. Det viser at islam også splitter kvinner. Det viser at kvinner kan ha like stor frykt for Allah og profeten som menn har. Det viser i hvor høy grad muslimer er villig til å lide for sin gud, og i hvilken grad de er villig til å ofre sin frihet i servil «underkastelse» og ikke i sann og ekte frihet, slik vi, ved noen av oss, her i Vesten ser det.
Islam stå mot resten og har en helt annen menneskesyn, en
helt annen gudsoppfattelse, en helt annen virkelighetsforståelse, et helt annet
verdisyn, en helt annen oppfatning av hva gudstro er enn det som råder grunnen
innen islam. Og vår Gud er så avgjort ikke deres Allah og hvor julefeiring er så
visst ikke sammenlignbar med muslimens ramadan og eid eller id-feiring.
Kvinnene som fordømte Alinejan i dokumentaren virket veldig
overbeviste; den ene av dem smilte og i dette smilet lå hele undertonen i
hennes egne fire «uskyldige» få og tilsynelatende så små ord. Det var tydelig
at smilet var både en triumf og en trussel, ja, en alvorlig trussel. Det var et
smil fylt av tilfredsstillelse og mulig stappfylt av kommende skadefryd, og i
påvente av at Alinejan skulle få sin straff, en straff som her ville bli av særlig
strengt art. Den smilende kvinnen forventet seg nok mer enn bare lang fengselsstraff.
Det ble opplyst av en av de mange kvinner som hadde sluttet opp om prostene,
var blitt innbragt og idømt så mye som hele 24 år bak murene. (Hun var kanskje
glad for å ha sluppet «syreangrep» og dødsstraff).
Den selvsikre og akk så fromme muslima var ikke tvil om hva
hun mente burde og skulle skje med Alinejan, hvis «de» fikk tak i henne. Det
var noe som skinte igjennom, på tonefall og ansiktsuttrykk. Hun skulle ha sin
straff, ingen tvil om det. Det var ingen tvil om Allahs barmhjertighet og
rettferdighet. Det var her snakk om blind tro – hva ellers skal man kalle det.
Uttrykk for en forferdelig redsel og frykt for Allah’s vrede.
Og, ja, så kom det en annen snutt hvor noen sa i klartekst - og jeg tror med fullt bilde av seg selv på mobilen
- at de nok skulle komme og «kaste syre
i ansiktet på henne». Denne trusselen ble uttrykt helt samvittighetsløst; men
alle seere i Vesten skjønte at dette var noen landets lover og myndigheter
hadde fullt lovlig adgang til. Så vidt jeg vet har ikke myndighetene i Iran
straffeforfulgt noen for å ha kastet syre i ansiktet på kvinner. Sakene slukes
opp av kulturen og frykten. Selv Alinejans mor hadde ikke klart å motstå
presset og nå ga hun til kjenne at hun nærmest ikke ville kjennes ved sin
datter – antakelig fordi hele familien nå ble straffet for Alinejans protester
og «fame» i utlandet, protester som altså faktisk truer klerkene så mye at de
må gå til drastiske mottrekk. Spørsmålet er om de sitter så utrygt at de kan
regne med å bli styrtet. Jeg tror imidlertid ikke det. Islam er for innkapslet
i hele systemet og kulturen. Truslene om bruk av vold for å slå ned et hvert
forsøk på kupp eller maktovertakelse må slås ned med hard hand og folk ser ikke
bare ut for å akseptere det, men til og med oppfordrer til det. Så ett med
folkesjelen går altså islam og frykten for den allahianske helvete. I sin tur
gir dette seg selvsagt utslag i en spesielt dydig fromhet, en fromhet som for
øvrig lett aksepterer bekvemmelighetsekteskap – zige - som et uttrykk
for Allah’s særegne barmhjertighet.
I dokumentaren vises flere konkrete eksempler. Vansirede ansikter, blinde etter angrepet. Deres ytre skjønnhet skjendet. Men det fantes eksempler på kvinner som tok dette med «verdighet» i sindig ro. Hvordan er det mulig?
Hvor finner man hjemmelen for slikt? Eller bedre spurt: Med hvilke
hjemler og fra hvem og hvor kommer disse hjemlene fra som gjør at man ikke bare
kan komme med slike trusler som nevnt over, og da helt uten anger, og helt uten
tvil helt uten samvittighet og skrupler, hvis man gjør alvor av truslene ?
For meg blir det største og viktigste spørsmålet: Hvorfor går ikke Alinejan direkte til angrep på islam som «religion», ideologi og «politisk parti»?
Det kan skyldes at hun innerst inne virkelig er muslim og
tror på Allah og sendebudet. Hun må da også mene at Allah og profeten
anerkjenner hennes kamp og grunnlaget for den, hun må da med andre ord også tro
at islam i seg selv, islam proper, islam som agens og essens, virkelig gir ikke
bare henne, men alle kvinner hjemmel for det og at denne hjemmelen finnes i
hennes trosfundament, bevisst eller ikke, et fundament som jo da må være gitt
henne av Allah selv.
Mer sannsynlig: Kanskje er hun ateist og holder det for seg
selv. Apostasi straffes som kjent med døden og apostasi gir ikke kvinnesaken
hun arbeider for noe fortrinn. Hun tror kanskje at islam vil forandre seg av
seg selv, bare flere sier fra og protesterer. I seg selv er imidlertid et slik
prosjekt dømt til å feile. Se
noen vektige synspunkter her. Og se denne vidunderlig klare artikkelen her:
Sosialister
underlegger seg uten å være klar over hva de gjør og http://neitilislam.blogspot.com/2011/04/in-spe-islamofilt-fascistoide.html
Uansett: Irans imamstyre – ikke «prestestyre» - har mer makt
over folk enn vi i Vesten kan forestille oss. Det skyldes selvsagt islam og de
hjemler for guddommelig forordnet undertrykkelse gir. Imamene som personer er
ingenting uten islam. De utfører bare Allah’s ordre. En prest i Vesten
forventes å tenke selv og derfor kan kristentroen sies å forandre seg hele
tiden. Kristendommen er fleksibel, islam statisk. Derfor utvikling og det vi
kaller fremgang i Vesten. Hele den islamske verden synes på den andre siden å
ligg på li-de-parade, sett med vestlige øyne, men for muslimene blir det
en annen sak: Det er islam som skal redde verden, om så med sverd; de har ingen
annen mulighet enn å tro på dette; å forbanne eller forkaste islam blir umulig
fordi det ville være en innrømmelse av at Vesten har hatt «rett» hele tiden.
Alinejan har drevet frem det vi kan kalle en en-saks-bevegelse. Det er kvinnens rett til å kle seg som de vil, som er hovedsaken. I grunnen er det kvinnens rett til å være en person eller et individ det stå om; retten til å føle det man føler og vil det man vil, og se det man ser. Og ikke minst å elske den eller det man vil så inderlig at det ikke kan skilles fra personligheten og det sunne, selvstendige Selvet? Det gjelder om å kunne ta ete personlig valg og ta ansvaret for det uten å måtte forholde seg til en «nemd», dvs til det fromme og svært så religiøse moralpolitiet som mener seg privilegert nok til alene å kjenne Allah’s vilje.
De fleste vil huske å ha lest: Flukten fra frihet av Eric Fromm. I den boken beskriver Fromm hvorfor mange tyskere ble nazister i 1930-årene. Kort forklart: Man maktet ikke friheten!
Etter wwii forsøkte f eks Eric Hoffer, Gramsci og Saul D. Alinsky å komme til «terms» med hva som var galt. Mennesket ble her forutsatt å være svakt - men riktig nok godt på bunnen - i seg selv, og måtte derfor finne – verdslige – metoder og mål for å komme ut av uføret, en metode som vil gjøre mennesket sterkere og bedre i stand til å mestre tilværelsen på en bedre måte – alt helt uten guds inngripen. På sett og vist kan man si at man samtidig mente at mennesket var sterkt nok til å klare seg uten Gud og at det var Gud som var svak, ikke mennesket, egentlig … Det var i ett og alt opp til mennesket å bestemme hva friheten innebar, hva rettferdighet er og hva som måtte til for å snu opp ned på tingene. From mente at mennesket burde bli så sterkt at de gjenerobret friheten i stedet for å flykte fra den. Innen islam skal man lete lenge etter å finne slike progressive tanker og idéer. Der er veien utstaket en gang for alle; det fins vel da heller ingen frihet å flykte fra, ironisk nok. Og mennesket er fortsatt i Allah og hans forutbestemmelses vold. Å underkaste seg er å være ydmyk. I Vesten var det motsatt: Det å underkaste seg er hovmod, mens det å frigjøre seg var den sanne ydmykhet, dette å realisere seg selv, - også dette ironisk nok.
Man kan tenke så langt tilbake som til Machiavelli på
1500-tallet for å finne ønsker om å finne «den rette metode» for mennesket å
finne svar og løsninger uten Gud. I dag ser «vitenskapen» verden som uskapt og
helt tømt for enhver telos eller noe design eller formål. Alt er formålsløst og
derfor absurd, i seg selv en gestalt det blir om å gjøre å holde seg inne med,
ja, å bi godtatt eller til og med elsket av. Se
denne utmerkede om alt fra Marx til Kierkegaar og eksistensialisetene
Ikke slik i islam. Og dette henger igjen i kulturen og kulturen i befolkningen, det er ikke til å komme bort fra. Islam – der den slipper til - bestemmer kulturen, ikke omvendt. Allah’s skapte verden blir fremdeles i stor gra forklart med occasjonalisme, et tenkesett som gjør tilværelsen selv nokså vilkårlig, akkurat slik Allah’s vilkårlighet med hensyn til naturkreftene og skjebnen og Allah’s primære allmakt er det sentrale, ikke hans eventuelle forutsigbarhet, karakter og «kjærlighet» . Se om «the closing of the muslim mind»:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Men er en-saks-saken for de iranske kvinnene verdt å risikere
livet for – sett i forhold til Allah og profetens opphøyde posisjon og
absolutte makt? Og lovverkets trygghet i form av forutsigbarhet? Er det ikke
bedre å beholde hijaben eller skautet, enn å risikere å bli fordømt på vektskålene
på dommens dag? Vil ikke dette å kaste sløret bare føre til mer fattigdom, mer forvirring
og bare mindre og mindre «sømmelighet»?
På slutten av dokumentaren får vi se et program opptatt i et
studio i USA og hvor Alinejan møter en mannlig representant fra de iranske
myndighetene. Mannen setter opp en mine og viser med alle ansiktsuttrykk helt
tydelig hva han mener om Alinejan. Hun er knapt verdt en diskusjon. Uttrykket
forteller at han mener hun er mindreverdig allerede i utgangspunktet, at hun
ikke skal komme her og yppe seg eller tro hun er noe. Minen hans forteller
seerne også at han vet at Alinejan ikke har en sjanse, hvis de bare får tak i
henne i Iran, eller for den saks skyld ved å angripe henne på amerikansk jord. Han
beskylder henne for å være egoistisk og ikke helt vel bevart som har saksøkt
myndighetene for å ha trakassert Alinejans familie. Broren hennes ble kastet i
fengsel uten god grunn, selvsagt.
Myndighetenes representant er helt tydelig på hvem som har
makt og hvem som har retten til makten. Det hele var en begredelig forestilling
og en skam for mannkjønnet.
https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/L0ao7P/kastar-av-sig-slojan--nu-hyllas-irans-modiga-kvinnor
https://www.svtplay.se/video/30257346/hor-min-rost-slojans-revolution
Betrayal of the west:
https://www.youtube.com/watch?v=pizZCsXSWqI
Ny dokumentär om slöjtvånget i Iran: Regimens brutalitet blir allt tydligare
Publicerad 7 februari 2021
Filmskaparen Nahid Persson har gjort flera prisbelönade dokumentärer om den politiska situationen i Iran. I Be my voice följer hon människorättsaktivisten Masih Alinejad, som står bakom flera av de senaste årens slöjprotester, och hennes politiska kamp i exil. Dokumentären har världspremiär på Göteborgs filmfestival.
Nahid Persson har gjort filmer som Drottningen och jag (2009), där hon träffar Irans förra drottning, och Prostitution bakom slöjan (2004), om den dolda sexhandeln i Iran. 2018 var hon även aktuell med Anders, jag och hans 23 andra kvinnor.
Be my voice, som har världspremiär 3 februari, följer journalisten Masih Alinejad som bor i New York. Hon är namnet bakom flera kampanjer där iranska kvinnor tar av sig sina slöjor och visar upp det i sociala medier. Enligt iransk lag måste kvinnor bära hijab i offentligheten. De som trotsar lagen riskerar fängelse.
– Från början ville jag göra en film om påtvingad hijab, men filmen blev större och större. Människor i Iran behöver någon som för ut deras röst och det är Masih. Regimen har alltid varit brutal men nu ser man det tydligare eftersom det kan komma ut via sociala medier, säger Nahid Persson.
Se och hör mer om iranska kvinnornas slöjprotester i videon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar