Nei til islam: Arv, miljø eller intet

Hvorfor er muslimene så tause om forbrytelser begått av muslimer mot andre muslimer og mot ikkemuslimer rundt om i verden, og ikke bare her i Europa? Hvorfor hyller for eksempel visse muslimer mannen som ble drept av politiet ved Bislett? Hvorfor arrangerte noen muslimer i Danmark minnestunder etter angrepet, først mot Kruttønnen, og siden de israelske barna, og hvor angriperen og drapsmannen var muslim? Og hva med Frankrike? Der hyller en del troende han som drepte lærer Paty, som brukte karikaturer i undervisningen, et faktum som ble for mye for drapsmannen, og nå altså flere som sympatiserer med ham.

Jeg kunne her servere en lang liste av tilsvarende scenarier. Jeg må bare nøye meg med noen få spesifikke tilfeller eller områder, uten at jeg forsøker å gi noen mekanistiske årsakskjeder her; jeg antyder kun det jeg mener er nokså tydelige korrelasjoner og her skal vi legge merke til noe, som i seg selv kan forklare mye, ved at man bortforklarer:

Kommer det fra samfunnet, skolen – politi, politikere etc?

Kommer det fra personen og hens gener selv – mao: Kommer det innenfra?

Kommer det fra familien og den kultur man tilhører og kommer fra?

Kommer det fra Koranen og de hellige skriftene?

Det synes nokså klart at konsensusen overalt i dag, på arbeidsplasser og i skoler og særlig i akademia, tilsier at de aller, aller fleste vil svare ja på de tre første spørsmålene og et avgjort nei på det siste spørsmålet. (De fleste er like vel enig om at det kommer an på alt og at ingenting kan forklares helt isolert fra noe annet. Dette innbyr så til lammelse, frustrasjon og – frykt, Og til siste full tilbaketrekning eller full konfrontasjon. Eller underkastelse. Det synes mao at vi står overfor noen dilemmaer hvor vi blir nødt til å treffe noen svært ubehagelig og upopulære valg fremover).

Det hele reduseres til spørsmålet: Det fins arv og det fins miljø, nature and nurture osv. Det fins altså to kategorier, som bestemmer alt, selv om begge faktorene er upersonlig, slik skjebnen er det. To båser, altså, og utenfor: Intet.

Konklusjonen er klar: Ingen aktiv agens, drevet av finale årsaker. Koranen fins ikke. Den fyller alle kriterier på ikke-eksistens, utover dens innbinding og papir, utover teksten, som da forstår ikke som innhold, men materie. Koranen er fullstendig uten agens, den har i høyden kun en viss påvirkningsverdi, en virkningshistorie den egentlig ikke kan noe for selv, og i hvert fall intet med visse muslimske aktører på historiens side. Noen nyter lyden av det klingende arabiske språket og nøye seg med det. De forventer gjerne at det ikke fins noen Allah der. I høyden bare lyden av ham.

Den kan derfor heller ikke – egentlig - påvirke og vi kan ikke bli påvirket av den. Halleluja. Roper ateister, humanister og akademia.

Og det er der vi er nå. Flere spørsmål? Gjør dualismen i islam det umulig å reformere islam?

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hvorfor-det-er-umulig-reformere-islam.html

Og det er der det står: Remi eller sjakk? Uavgjort? Så avgjort, inntil videre. Vel, det kommer an på hvem du spør, når du spør og hvordan du spør, hvem du er, hvem du tror andre er og hva de andre måtte tro, føle og mene om nettopp Deg, eller oss, og om hvem vi er, som tror vi er noe.

Ikke rart at dette blir komplisert, svært komplisert, spesielt fordi ingen våger, fordi bare de aller aller færreste har noen egentlig interesse i og fordel av å stille og besvare spørsmålene. (Vel, bare de fleste, da). Å forsøke å forstå i seg selv, og uttrykke noe om forklaringer, er blitt for farlig og derfor velger de fleste tausheten på bekostning av sannheten. (Tilfeldigheter synes å være en vei ut av uføret, for da har ingen skylda og vi kan lukke øynene for det – overnaturlige). Omkostningene ved noe annet, blir for store. Det er et demokratisk faktum. Demokratiet har ikke bare sin pris; det krever faktisk noe av oss, noe forpliktende, noe absolutt, lik det eller ikke. Du har plutselig en dag ti minutter på deg til å besvare alle spørsmålene uten å nøle, fordi dette plutselig er noe som kreves av din grunninnstilling og de holdninger du uttrykker. Som kommer fra miljøet, nei, arven. Svare korrekt og adekvat. Unnlatelse straffes med … tja, hva tror du? Og vær klar over at de aller aller fleste er mer følsomme enn du først trodde, mye mer, følsomme. (Du har glemt å trekke emosjonene inn i bildet og mangler derfor et verktøy å måle med. Du har da fratatt deg muligheten for å si noe om virkeligheten i det hele og står i fare for å måtte gjøre deg til en servilt betinget emosjonelt – dyr, eller en opphopet materieklump uten vurderingsevne og dømmekraft og må friste tilværelsen som et skrømt som bare få tror på). Og overlatt til, at et ord kan antenne hele kloden, og at det ikke finnes vannressurser store nok til etterslukningsarbeid i det godes sak og de godes navn. Og husk: Her finnes egentlig ingen moral; bare umoralen gjelder. Og den som er og handler mest umoralsk og motbydelig og bøllete vinner, fordi det er mulig å skjule gode hensikter. Det snakkes ikke lenger om virkemidler, demokratiske metoder, men bare om målsettinger, idealer og ritualer som kan stagge «gudens» vrede. Som intet har å gjøre med … ja, du vet.

Jeg ber om oppmerksomhet og viser til tre artikler jeg fant på nettet i dag, artikler som hver for seg og til sammen gir et ganske realistisk bilde av tingenes tilstand i dag, enjoy:

https://www.document.no/2021/11/23/grad-over-danmark/

https://www.jihadwatch.org/2021/11/france-imam-claims-quran-translations-are-not-faithful-to-the-original-texts-and-have-generated-an-inhuman-islam

https://www.rights.no/2021/11/krigs-traumene-som-kommer-hjemmefra/

For å begynne fra begynnelsen igjen – hva er det som gjør det?

Det må skyldes frykt, en inderliggjort frykt, en frykt som til tider kanskje til og med kan være lett å bære, og som faktisk kan brukes opportunistisk med stort hell, men like vel: Her må det foreligge en dyp indre frykt for hva religionen selv kan påføre dem av lidelser og skader ellers. Det må foreligge en slags frykt som bunner i en eller annen form for angst, der denne finnes. Fryktens navn kan kalles en angst det er vanskelig hvis ikke umulig å navnsette. Jeg befinner meg med andre ord på det psykologiske området, med psykologiske parametere. Det gjelder om å se poengene, ikke å grave etter årsaker 1 til 1. Det dreier seg mer om koherenser enn om korrespondanser. Poenget er at hvis man ikke ser poenget i dette, så ser man ikke godt nok og forstår mindre og det blir da et spørsmål om i hvilken grad man så å si tvinges til å rasjonalisere eller fortrenge. Det gjelder om selve hjertekontakten med tingen og sitt eget indre. Vi vår se hvor dette bringer oss.

Frykten, ja, frykten for å vise at man kanskje ikke er muslimsk nok, at man ikke har en tydelig nok tro og en klar identitet, med «naturlig» innebygd solidaritets- og lojalitetsfølelse, kombinert mer eller mindre stenge eller snevre lokalitetskrav – og her vil selve religionen eller troen og dens premisser og indre systematikk selvsagt spille en avgjørende rolle, vel bevisst og uten at jeg noen sinne på noe stadium ville kunne si at jeg har forstått det hele og nå sitter på fasiten, slik mange ønsker at de kunne gjøre.

Frykt for andre muslimer, med andre ord. Frykt for at noen skal bruke de hellige tekstene mot dem og stemple dem som vantro. Frykten for konsekvensene av å måtte påta seg ansvaret for å forsvare seg selv. Frykten for å bli stemplet, utsatt for gruppepress, frykten for å miste sin ære, frykten for å skade resten av familien, Kort sagt: Frykten for å miste både hodet og sitt gode navn og rykte. Gruppepress her, er en vestlig oppfinnelse; i islam snakker man i stedet om hellig vrede og hellig helt berettiget og forbilledlig tukt.

Enda kortere sagt: Frykten for hva deres egne gudstro og deres egne hellige tekster kan utsette dem for å lidelse. Jeg vil tro at disse faktorene i seg selv «oppmuntrer» mange ellers frimodige, frittalende og frittenkende muslimer til å dempe seg, og miste interessen for islam som et system det faktisk går an å kritisere. De lar imamene holde på med sitt, hva angår det vel dem? De går kanskje ut fra at det er bedre at de mest radikale eller ekstreme imamene holder på med sitt enn at ingen støtter dem i det hele tatt. De kan jo bare si, hvis de blir kritisert, at det «ikke gjelder meg», jeg har ikke gjort og kommer ikke til å gjøre noe galt …

De som tenker og rasjonaliserer på denne måten er imidlertid ikke alene. De muslimer som tenker slik har følge med en enda større gruppe, nemlig alle de ikke-muslimene som heller ikke våger å si noe og stå opp mot motbydelighetene, ja, alle de som til og med er redde for selve ordet «kritikk», spesielt da islamkritikk. Alle disse, båe muslimer og ikke-muslimer setter seg dermed selv i en bås mange ikke våger å sette navn på, nemlig likegyldighetens og feighetens bås.

Muslimer kan selvsagt i dette bildet føle seg mer utsatt enn ikke-muslimene. De har i tillegg frykten for sine egne, frykten for at deres nye naboer, ikke-muslimene, ikke vil hjelpe dem, støtte dem, forsvare dem.

Og hvem er disse, som ikke vil forvare dem? Jo, det er alle de ikketroende som beskylder andre ikke-troende for islamofobi. Folke er livredde for å bli kalt rasister og islamofobe. I sum dreier dette seg om akademikere og folk i media, på alle nivåer, folk som altså er mer opptatt å skremme sine egne med disse nid-betegnelsene. Men dem de kanskje frykter mest, forståelige nok, er de egne, de muslimene som er villig til å ofre seg selv og all sin eiendom, ja, hele sin families liv og eiendom, fordi disse mener at å føle Koranens tekster til punkt og prikke vil gi dem en høyere status i det muslimske helvete enn andre muslimer, som ikke er så bokstavtro. Som alle nå vet er den eneste garanti mot å komme i helvete, at man ofrer seg som martyr for Allah og profeten.

Jo da: Frykten for de bokstavtro muslimene er nok større enn frykten for de ikke-muslimene som like vel ikke vil støtte dem, eller som støtter dem med å bli altfor hjelpsomme og godhetsposerende, en strategi som vil ende. De ikke-muslimene som er så opptatt av å klistre forbi og rasisme på andre ikke-muslimer, må imidlertid bære det meste av skylden for at muslimer flest går rundt og er redde for sine egne bokstavtolkere. De støtter ikke muslimene mer ved å hate sine egne enda mer. De hindrer tvert imot de muslimer som har et inderlig behov for å tenke «menneskets frihet» og til å tenke selv, kan man s, i nettopp å tenke fritt som frittenkende mennesker skal. De skyver disse muslimene stadig mer inn i bokstavekstremistenes åpne favn. De bidrar til å gi de ekstreme imamene enda større makt, ikke mindre. De svikter med andre ord dem de sier de vil forsvare – mot de «islamofobe» og «rasistene», som de så ondskapsfullt kaller dem, de bare så altfor tydelig servilt betinget emosjonelt korrekte, som jeg kaller dem. De forstår rett og slett ikke at de i tillegg svikter seg selv og selve demokratiet. De vet at de åpne muslimene ikke vil hente hjelp fra folk som blir stemplet som rasister og islamofobe og da har de for så vidt nådd sitt mål, nemlig å isolere, dehumanisere disse. De ser ikke det livsfarlige i denne «mentale strategien» fordi de så inderlig vel ønsker å fremstå som prektige, (på den riktig ekle pietismens vis), et «vis» mange i dag ikke makter å gjennomskue eller sette navn på. De som hater de «islamofobe» - de «gode», altså - elsker å essensialisere islamkritikk og islamkritikere, men å essensialiserer islam, for å kunne forstå islam rett og adekvat, nei, det kan de ikke tillate hverken seg selv eller andre, heller ikke alle de muslimene som faktisk lider under det islamske paradigme, imamenes totaliserende og altkontrollerende regime, eller deres strenge Utopia, koblet med det allahianske helvete, så å si tatt og gitt en gang for alle på forhånd, ironisk eller tragisk nok. (Det hører med til kuriositetene at Allah selv er til stede i helvete, blant alle de som pines dere – en scene som selvsagt ikke finnes i kristentroen).

De som elsker å spre om seg med og skryte av at de ikke er islamofobe og ikke rasister, kan fort vise seg å være mer ekstreme enn noen godtroende og distansert eller likegyldig muslim, og med «likegyldig» her mener jeg de muslimer som i praksis tvinges til taushet, via islams egne iboende og subtile undertrykkelsesmekanismer, nettopp av dem som hater de såkalte islamofobe og de saklige islamkritikerne. Det «de gode» har forsøkt er i realiteten å få muslimer til å bli på sin plass, helt etter multikulturalistene ønske. De vil at muslimene skal «strøkne» i sine egne begrensninger, påført dem av de av deres imamer som ikke makter livet uten sin fundamentalistiske forankring og snevre tolkning av de hellige tekstene og de konkrete medmenneskelige behov for videre eksistensiell autensitetet og romsligere og mer rause eksistensiale rammer og den frihetsmulighet som faktisk eksisterer. De har lykkes med å gjøre altfor mange muslimene skeptiske til islamkritikerne på feil grunnlag og ut fra helt irrasjonelle målsettinger.

Ved å sverte kritikerne, svikter de muslimene. For hvilken muslim vil vel bli assosiert med kritikere, som av en unison ikke-muslimsk «elite», helt uberettiget, - en elite som tror og innbiller seg at den er «god» og alltid «bedre enn». De ser ikke at de nå er blitt kronisk og helt på lag med de mest ekstreme imamer. De tillater seg med den «beste samvittighet» å sverter sanne, fornuftige og virkelighetsnære og humane kritikere og jo mer, desto bedre, og ser på dem som essensielt «fobe» og «rasister», og som mennesker som egentlig ikke har noe her i samfunnet å gjøre, u-mennesker som helst bør plasserer i helt andre omgivelser, hvis de ikke bøyer seg og serviliserer seg overfor denne ikke-muslimske eliten.

Hvilke personer, hvilke muslimer vil vel la seg assosiere med slike?

Det er her «de gode» har lykkes til overmål, stikk i strid med egne gode intensjoner. De har lykkes i et de facto manipulatorisk mesterstykke, uten sidestykke i moderne eller postmoderne tid, (gjerne utført i sentimental og narsissistisk ørske). Det vil selvsagt falle tilbake på dem selv, før eller senere og da kanskje ikke på ublid måte.

De blir de som sviktet, ikke bare seg selv, men også muslimene, men fremfor alt også de islamkritkere som virkelig vil muslimene vel og som tør å kritisere, for å forandre til det bedre, ikke til det mer polariserte.

«De gode» og alle som av en eller grunn tvinges til å støtte dem, er langt mer irrasjonelle og ufornuftig krisemaksimerende enn islamkritikerne noen gang vil nedlate seg til å være. Kort sagt: Er det noen som er destruktive her, så er det «de gode», og spesielt de «gode» fullkomment servilt betinget emosjonelt korrekte som de er, og faktisk ønsker å være, så inngrodde eller kropplsliggjorte de har sugd seg inn i sitt eget, og sitt eget paradigme. Samtidig har de klart å fremmedgjøre seg både overfor seg selv og alle de de har forsøkt å kneble.

Vår elite har i praksis servilisert seg under krefter de i utgangspunktet skulle være mot og føle seg forpliktet til å motarbeide, - kropp, sjel og ånd. De burde ha forstått at her dreier det seg om en stadig pågående og sant nødvendig kamp mot destruktive åndskrefter i himmelrommet og at kritikken mot islam aldri kommer til å bli noe annet enn bare et ekstra lille bidrag i kampen mot de åndelige undergangskreftene generelt.

Men for å forstå dette, må «eliten» først åpne seg for at det fins noe som heter ånd. Så lenge de vil «ha muslimene på sin plass», innenfor sitt eget systems totalitære premisser, er det liten sjanse for at de vil se dette poenget. Beklagelig vis. Spesielt hvis de vil ha muslimene til å bli mer ekte mulismer; dvs at de skal tolke Koranen så bostavelig som mulig. Da vil både kirken og fagforeningene bli vel fornøyde og med enda større større rett enn før kunne si at: Se, det er såre godt. Og slik skal også du se det … selv om du ikke ser det.

For alt står i tekstene, de hellige tekstene, tekster som våre akademikere og våre mediafolk, som ikke er muslimer, ikke tar på alvor; tekster de så å si har bestemt seg for ikke betyr noe som helst, de består for dem bare av ord og meningsløs pust. (Det som teller, er de materielle forhold, a la Marx – en ideologi som fremfor noen annen idelogi eller noe annet verdisyn eller virkelighetsoppfatning tiltrekker seg «de gode». Det ironiske er dette at de som tror de er de største realister faktisk er de som faktisk sitter mest fast i illusjoner – marxismen er så avgjort det sterkeste opium av alle opiater (for folket). Der folk ikke lenger forstår noe annet enn materialisme, der tar man heller aldri de metafysiske poengene, i de grunnleggende personlige mellommenneskelige relasjonene, de som befinner seg både over «overbygningene» og forholdne til produksjonsmidlene, eller til den materialistiske dialektikk. Skal vi da tre ut av boksene arv, miljø og tilfeldighet og si: Eureka! Skal vi med andre ord trøste oss med åpenbaringer? Vel, jeg er ikke kommet for å helbrede de friske, men de syke, var det en som sa. Noen liker og forstår Woody Allen, andre ikke. Noen foretrekker Brian Jarvis, mens andre sitter fast i Leif Juster, eller Heide Steen eller Rolv Wesenlund, og noen blir med tiden akkurat som dem, mest som Wesenlund, hvis du forstår. Andre muligheter eksisterer ikke, og det kommer av arv og miljø. Punktum. Det åndelige aspektet, som er brennende aktivt og nødvendig, eksisterer ikke annet som et stort intet. Merkelig.

Men så: Hvorfor skal ordene og tekstene ikke bety noe som helst? Jo, fordi disse menneskene, disse akademikere og mediafolkene, ja, til og med prester i Den norske kirke, og fagforingsledere rundt omkring, og lærere, og kapitalister, til og med, virkelig tror at de er overlegne alle andre, at de selv, og deres oppblåste selvbilde, står over alle, all tro og tradisjon, og at de er spesifikt de og ingen andre som representerer og fremmer et bedre system, et system som før eller siden vil virke uimotståelig for muslimene, tror de. For en snare de har satt opp for dem selv, og alle andre! De utroper seg så å si til «konger av Guds nåde» - på vegne av hvilken gud? ja, det er et høyst uvelkomment og like høyst uvedkommende spørsmål. Bare man står over arv og miljø. Jeg minner om at «å eksistere» faktisk betyr å «stå ut fra».

Det de oppnår er å passivere de åpne muslimene, de med frihetsinstinktet i behold, de som nå altså risikerer å bli presset fra to sider samtidig, en fra deres egen fiende innad, og den andre utenfra, i og med at de også forsøker å «uskadeliggjøre» de ikkemuslimske islamkritikerne. Det er nemlig slik de servilt betingede emosjonelt korrekte opererer, halvt bevisstløse og halvt ondsinnede, skadefro og selvhøytidelige som de er og oppfører seg.

Er det virkelig dette som skjer? Ta for deg Rushdie-saken og all den sure kritikken virkelig flinke, modige og sunne folk som Ayyan Hirsi Ali blir utsatt for, av ikke-muslimer som man skulle tro ble diktert og organisert av en eller annen felles sentralkomite, som til og med kanskje bare eksisterer i deres egen psyke. Vi kunne her liste opp mange flere, jeg bare nevner Abdel Samad og Ib Warraq.

https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/bibelbrenning-hvorfor-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/07/hva-hvis-det-hadde-vrt-en-muslim.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

NB, se denne: Muslimer forfølger muslimer – er det islamofobt, rasistisk?:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/islam-sett-i-det-stetoskopiske.html

Muslimer har derfor god grunn til å frykte både for å bli sviktet og straffet av sine egne og – potensielt – straffet av de som i stedet for å kritisere islam på en sunn, saklig og ærbødig måte, nettopp i stedet, og som via en eller annen kompensjonsmekanikk angriper en slik velbegrunnet kritikk og alle disse helt klart velmenende islamkritikerne.

Det de mener er, at det er overveiende sannsynlig at det store flertallet av muslimer på litt sikt faktisk vil bli som oss, dvs like demokratisk innstilte mennesker som oss og som følgelig nærmest på automatikken vil sverge til vårt demokratis spilleregler, våre grunnleggende verdier og vårt demokratis fundamenter, til forskjell fra deres opprinnelige verdier, spilleregler, og både normative og deskriptive, dessuten preskriptive befalinger og fundamenter som bygger på den judeo-kritne tro og tradisjon, en tradisjon diss faktisk ikke tror på, fordi det anatema i dag å tro på Gud, dvs på den judeokristne JHWH, som faktisk er Jesus – og ham korsfestet.

For på alt dette – grunnleggende - tror ikke de skarpe, flinke, gode og intellektuelle i dag. De opererer nær sagt i et fullstendig ikke-presupposisjonalt univers. De rygger derfor tilbake for å nærme seg det de tar for å være tåkeprat, i slike tekster. De kan kanskje ikke for det, men de er da faktisk i sine fordommers vold, hvilket i seg selv da gjør dem både snevre og kalde, ja, upåvirkelige overfor et mer bredspektret menings og betydningsblikk. De vil ikke skjønne realitetene som ligger under, grunnvoller som har holdt vår sivilisasjon og kultur sammen og oppe – det må skyldes ikke bare latskap, selvdyrkende og selvproduserte fordommer, men også frykt for det egne, - de lider av det den britiske filosofen Roger Scruton kalte oikofobi. (Scruton bla av «de gode» utsatt for stor skepsis, ja, fordømmelse, en skepsis som selvsagt har noe med svært invalidiserende angst å gjøre). Det eneste disse «gode» ser ut til å hige etter, er å bli likt, for å få makt, og for å få anerkjennelse, spesielt i egne øyne, for å bli å bli enda større, i egne øyne. For dette å bli likt gir en viss ytre trygghet, en slags beskyttelse mot angstens vesen, styrke og tendens til å ville sluke en og forkaste en. Og så tyr man altså til billig og feigt forsvar og rasjonalisering, f eks ved å bli hypermagikere på heltid, slik jeg har beskrevet det utførlig andre steder her på bloggen. Hypermagi er forresten en term jeg har myntet selv.

Det er derfor ikke noe rart i eller problematisk i å si at muslimer vil ha store vansker med å stole på denne eliten, som jo da er hyklersk i sin grunntone, og som hevder seg å være demokratiets voktere, promotører og velgjørere, (mens det altså bare er utenpå; det stikker ikke dypt, for de kjenner i grunnen ikke seg selv, de har ingen autentisk kontakt med sitt indre, med sin virkelig indre varme, sin indre og egentlige stemme, for å si det slik). For hvordan kan de stå til troende når de svikter selve det grunnlaget «de gode» selv hevder å bygge på? Når de svikter den troen demokratiet springer ut av, og er helt avhengig av, skal det fungere i dag, som før, til beste for alle, og som virkelig åpner for alt arbeide for rettferdighet for alle, og fordi det er virkelighetstro, frimodig, uredd, uforbeholdent og sant?

Det de oppnår er bare å skremme muslimer som ønsker å være frie fra å finne gode partnere blant de gode og sanne ikke-muslimske islamskritikerne i alt nødvendig arbeide for mer demokrati og mer fleksibel åpenhet.

Se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/09/muslimsk-frihetserklring.html

Erklæringen som finnes i denne linken, for så mange år siden, var et forsøk på å tenne et visst håp for muslimer som vil nyte større goder av det demokratiet de er kommet til, for å bli og leve og bevege seg fritt i. Kall det gjerne et naivt forsøk, jeg er faktisk enig. Men der lov å håpe, både for muslim som ikke-muslim, eller hur?

Så hva er det egentlig med «de gode»? jeg har i gjentatte forsøk forsøkt å forstå dem. En vinkel på tingene kan være å se hele spekteret ut fra «det tragiske», med utgangspunktet i den greske tragedie, slik Aristoteles definerte den. Jeg ser denne tragedieforståelsen ut fra den tragedie det kristne narrativet har å by på på og dette gir faktisk helt andre perspektiver på menneskene og livet enn det den «tragedie» islam har å by på, i og med Allah og profeten. Islam og profeten rommer ingen fundamental tragedieforståelse og derfor makter heller ikke islam å se menneskene i sin fulle og hele dybde og bredde. Jeg tror at det er den kristne og greske tragedieforståelse, slik de kommer til uttrykk i kulturen, vi kan takke for at vi ennå ikke har underlagt oss islam fullt og helt og for at vi har demokratier overhodet. Det er tilstedeværelsen av tragedien og det tragiske på den ene siden, og mangelen av en slik eller mangel på positiv bekreftelsen på den andre siden, i islam, vi kan takke for at islam kan skilles fra den vestlige verdens suksess.

Vi får: Uten tragedien, tragedie. Med tragedie, en mulighet, en utfordring til og samtidig en oppfordring til å styre unna, på individuelt og individuert, eller personifisert og individualisert grunnlag ut fra den tanke at vi faktisk er ansvarlige vesener, at vi er reelle personer i personlige relasjoner, også overfor Gud, og dertil utstyrt med en hjertelov og et gudsbilde – som til forskjell fra i islam hvor slike lover ikke eksisterer – en hjertelov og et gudsbilde som ikke kan utraderes helt, i hvert fall ikke i kristent perspektiv og i all kristen soterologi, epistemologi og ontologi. (Ofte ser jeg at der islam blir «individualisert» på et sentimentalt grunnlag, der skjer det en ofte en slags indre invalidisering, i alle fall optisk sett - i kontrast til en kreativ og frigjørende individuering, som fonisk sett da tilhører et helt annet miljø).

Det helt store er dette: Ingenting er bedre egnet til å harmonisere det rent kognitive og det rent emosjonelle enn en god tragedie og en tilsvarende god forståelse av hva begrepet tragedie i seg selv innebærer. Jeg har vansker med å få øye på dette fenomenet i de islamske tekstene, som alle bygger på Koranen og som ikke kan avvike fra alt hva der læres.

Se følgende blant mange andre:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Kristendommen har på en måte klart det islam ikke har klart fordi kristendommen i motsetning til islam har klart å inkorporere og dra nytte av den erkjennelse at livet og menneskene faktisk er tragiske vesener, takket være jødene/hebreerne og grekerne. Islam beskytter sine mot det tragiske og blir totalitær; kristentroen åpner seg for og tillater, ja, oppmuntrer til forståelse av hva den tragiske utfordring kan innebære for mennesket. Dette fordrer derfor helt ulike menneskesyn, helt forskjellige virkelighetsoppfatninger og verdisyn, for ikke å si troer og grunnholdninger til livet. De utgjør derfor helt ulike forståelser av hva et blomstrende samfunn er for noe, eller hva det kan være.

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

Linkene kan ikke studeres med godt resultat uten å lese dem i sammenheng, de er for å si det slik: Komplementære, selv om de er lange og selv om man helst bør lese dem i sin helhet hver for seg, for å få med seg poengene i forhold til det som skrevet er her, over.

Linker til mange andre relaterte posteringer:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/lei-av-lars-gule-vager-du-hviske-det.html

Fra en postering fra 2010: Forvarsel om jødenes situasjon bl a i Sverige, Linstads muslimske manifest:

http://neitilislam.blogspot.com/2010/09/lindstads-muslimsk-manifest.html

Dette er et forvarsel om hva som skal komme. Muslimer kommanderes til ikke å tenke selv eller gjøre seg opp en personlig og uhildet mening om konflikten i Midtøsten.

Dette er en påminnelse om at konflikten mellom arabere og israelitter og jøder før eller senere vil måtte føres mer og mer konkret på norsk jord i tillegg til i Midtøsten som følge av at muslimer anser å være forhåndsprogramert for hvilket standpunkt de skal ta.

Dette vil sammenfalle med at det vil bli stadig færre jøder i landet mens muslimenes antall vil bare øke. De fleste av oss - muslimer som ikke-muslim - innser nå at jo lenger tid som går, jo mindre blir sjansen for at Israel skal kunne opprettholde seg selv som stat i nåværende form og at de stadige nålestikksangrepene på Israel vil utmatte landet over sikt samtidig som den demografiske utvikling både i Israel og i Vesten generelt taler for at islam med stadig større tyngde skal kunne intensivere kampen for islam i Midtøsten på norsk og vestlig territorium.

Midtøsten- konflikten vil slik sett brukes av muslimer for alt den er verdt for å få gjennomført stadig mer islamsk jurisdiksjon (sharia) her i landet, - samtidig som Israel skal bekjempes både på kort og på lengre sikt - men dette tror ikke politikerne folk forstår og derfor soper de bare det virkelig voksende problemet lenger under teppet jo nærmere de virkelig store konfrontasjonene kommer.

Muslimer forfølger muslimer:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/oppheve-paragraf-185.html

Solberg, Grande – farlige forsøk på å uskadeliggjøre islamkritikk, idet disse forsøkene faktisk svikter muslimene som gruppe:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/kolberg-og-bjerkholt-karakterdrap-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/nrk-aftenposten-rasisme-og-israel-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/05/dd-over-jdene-igjen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/islamske-angrep-pa-vesten-fra-632-til.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/med-morken-i-vietnam-nok-en-begredelig.html

Sitater om jøder fra MØ, Banna osv, og mye annet:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/jdinnen-og-mediamenneske-mona-levin-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/02/antisemittisme-kan-tmme-europa-for-jder.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html