Hva hvis det hadde vært en muslim?

Ville 150 – 200 000 mennesker strømmet inn i Oslos gater med fakler og blomster? Hvilke sanger ville vi vel ikke ha sunget på torvene og utenfor og i kirkene? Hvor ville vår verdighet ha vært? Hvor ville vår sympati ha ligget? Hvor var håpet blitt av? 

Hadde noen hentet hagla og begitt seg mot politihuset på Grønland? Ville vi ha stormet Bastiljen og åpnet dørene for et nytt klientell og vridd nøkkkelen om for godt? Hvem ville ha våget å forsyne disse tvers igjennom onde  med vann og brød? Ville noen ha kunnet stagge vårt sinne? Foredlet våre hjerter, trøstet og salvet vår sjel? Hvem hadde maktet det?

Ville blodet ha flytt i gatene? Hadde noen ropt på hevn? Hadde noen dratt politikerne ut av sine taburetter og hengt dem i trærne rundt om på Løvebakken? Hvem kunne ha stagget generalene? Hvor mange tanks ville vel ikke ha rullet nedover Karl Johan?Hvor ville studentene ha tatt tilflukt?

Hvor skulle våre kjære, vakre og våkne muslimske venner ha tatt veien, de som har tro på demokrati og åpenhet?  De med bevissthet om at de lever her under beskyttelse, beskyttet av våre tradisjoner, vernet av våre normer og regler, våre myndigheter, vår Gud? Hvor skulle de ha flyktet? De har jo ingen sikker og avgrenset getto, ingen porter de kunne ha lukket seg inne bak i trygghet og ingen murer de ville ha kunnet forsvare seg ved?

Hvor mange ville vi ha sett i gråt på tv? Hvor mange nordmenn ville ha sittet klistret til tv-skjerme i sjokk og harme uten å ha følt et indre raseri i seg? Hvem ville vel ikke ha følt avmakten lamme seg? Hvem ville ikke ha knyttet nevene? Hvor mange personlige tragedier ville media ha bragt? Hvor mange av oss ville ha grått over individuelle muslimske skjebner? Hvor lenge skulle vi har sørget? Hvor mange blomster ville vi vel ikke ha kjøp? Hva skulle vi har gjort med vår frustrasjon? Ville kirkene ha blitt fylt av stille sørgende, troende som ville be om mer demokrati, mer åpenhet og mer varme? Hva ville imamne i moskeene har ”prekt” om? Ville 10 tusen muslimer marsjert med bannere og posters og protestert mot terror, alle terrorister og alle mord på uskyldige? Hvor mange muslimer ville vi ha åpnet våre hjem for? Hvor mange ville vi ha tatt inn i varmen og skjult dem i kjelleren eller på loftet? Er det nå på tide å begynne å bygge hemmelige rom i våre leiligheter, våre villaeer, våre fjøs, våre hytter og bedehus?

Vi tror nok at det ville ha blitt en ganske annen ”dans” hvis det hadde vært en muslim eller noen muslimer som hadde utført udåden, massemyrdingen. Vi ville ha vært forundret hvis ikke morderne hadde tatt sine egne liv. Vi hadde kanskje blitt skuffet over det. Vi ville i hvert fall ikke ha forventet at en muslim  skulle heve hendene over hodet og ovegitt seg uten skudd mot politiet (?).

Vel, det er vanglivis kontraproduktivt å fantasere kontrafaktisk. Det er hypotetisk, det er spekulativt og til og med ufint å gjøre dette mens hele folket nå lider i sorg og vantro og hvor sårene ikke vil gro og leges på 100 år. Men vi gjør det likevel. For om ikke annet enn å be om fred i sinnet og ro i hjertet for alle og for å overbringe det vi håp vi alle nå bærer om en bedre verden, en rikere jord, et mer forsonende klima. Vi må bare ta alt dette, på vår måte, og i en form vi kan leve med med verdighet i fortsetningen. Vi skal ikke ta nye sorger på forskudd. Men vi skal også passe oss for å bli forskrudde og miste vår sårt tiltrengte forstand.

Vi skal vite og merke oss at det ikke var muslimer som sto bak. Det kan være en trøst for noen og det bør skjenke en realstisk optimisme til alle for fremtiden, så langt og lenge vi har noen … 

Vi tror våre barn, politikere og kulturidinvider, våre fagorningmedlemmer, våre lærere og professorer,  våre kunstnere og forretningsdrivende, våre leger og våre prester kan prise seg lykkelige over at det ikke var en muslim som gjorde det. Så tragisk enn dette er tenkt. For vår del forsøker vi å verge oss mot desperasjonen og alt det som potensielt ligger i kim i oss av mørkekrefter ved å hente ned ord og inder bilder som kan gi oss et skjold og et kringvern mot håpløsheten og hevnlysten. Og frykten for hva som ville ha kunnet skjedd msulimer vi har møtt, mennesker vi har likt og mennesker som vi vet vil komme til å elske fremover og som vil romme stor kjærlighet for nettopp oss, og for oss alle sammen.