Hverdagsintegrering - et felsen

Statsministeren lider av og driver profylaktisk arbeid. (Hun tenker og handler i sykdomsforebyggende kategorier). Det må foreligge noen sterke og entydige symptomer på at noe er galt, ja, fryktelig galt i samfunnet. At det er noe helt forferdig galt med hver enkelt av oss, til hverdags.

Hun har gjort seg til en pedagog som forlanger at «elevene», dvs hverdagsfolket, skal forandre seg for å tilfredsstille hennes egen, private og politiske tarv. Hun ser metastase der kanskje ingen sykdom foreligger. Det får bli hennes sak? Å, nei. Det hun gjør er å undervurdere en hel befolkning, en befolkning hun frykter ikke vil klare å møte utfordringene og da en befolkning som trenger terapeutisk oppfordring og veiledning til mer snillisme, med subtile maktmidler.

Det er tarvelig. Håpløst. Og avsløret forvirring i par med en alvorlig utopisme.

Og språkrådet har utkåret Solbergs ny-ord som årets ny-ord. Og bl a Vårt Land hyller i dagens utgave kåringen, som om at dette skulle være den mest selvfølgelige av en kristenplikt å gjøre. Det hele smaker av duknakkeri.

Smak på det, folkens! Dette er ordet av året, «hverdagsintegrering», en neologisme, en instruks fattet på regjeringshold, som en appell til folket om å oppføre seg, ikke nødvendigvis som folk, men som et litt bedre eller godere folk. Vi skal hverdagsintegreres og bli hverdagsintegrere. Vi skal være både aktive og passive samtidig. Vi skal leve med grunnleggende selvmotsigelse. I grunnen er dette en oppfordring til å bli gal, så fort og mest mulig diskret som mulig. Og vi skal betale for det av egen lomme, med egne ressurser og med egen kløkt og innsats. Og tryllemiddelet er altså en neologisme. Et magisk formular. I seg selv et tegn på alvorlig svekkelse. En tilstand som med nødvendighet vil forverre seg.  

For det er ikke nok bare å gå rundt å tro eller innbille deg at du er god, nå, å nei, nå skal du få noe å bryne deg på, du skal vise det i praksis, i dagliglivet, i de nære forhold, ja, du skal oppsøke anledningene og skape foranledningen for å trylle frem det litt bedre og litt mer høyreiste samfunn.

Og så skal du innkalles til eksamen i dette. Du skal dessuten har rett på og loves et vitnemål på dette, et vitnemål på oppførsel: Enten er du med oss, eller så er du imot oss. Enten er du god nok, eller så er det rett ut. Nåløyet skal bli trangere. Det er hovedbudskapet. Vi skal «trues» til å bli best i klassen.

Og vi skal vite at domstolene nå lystrer, uten å være formelt instruert. Vi skal vite at vi fortsatt har demokrati og frihet, men vi skal være klar over at domstolene har gitt etter for ideologisk press og nå fungere som «de godes» forlengede armer.

For å være noe annet enn best, og mest høyreist, nei, det går ikke, det skal si seg selv, i våre dager. Vi skal presses til bedre prestasjoner. Unnarennet skal måkes enten det er snø eller ikke, skøytebanene vannes uten opphold. Vi skal være klare for det, det store mesterskapet hvor ingen deltar i selve konkurransen – hverdagen -  , men alle samles for å hylle seg selv på Store Stå eller på tribunene i Holmenkollen, fordi det er blitt for farlig å konkurrere, vi skal alle tvinges til å bli tilskuere nå, tilskuere til vår egen høye moral og vi skal beundre hverandre, hylle hverandre, og, ja, dyrke hverandre, for det er tydelig at vi ikke har vært gode nok som vi er. Vi skal manipuleres inn i det helvete at vi alle skal være våre egne Potemkin-kulisser for hverandre. Det er visst det eneste saliggjørende nå. Vi oppfordres til å kle oss i bedrag, organisert og strukturert selvbedrag, hykleri overfor «de andre». Vi skal kryper på kommando. Vår personlighet skal dekonstrueres for å bli rekonstruert i Solbergs bilde. Hun gjør seg selv til gud. Men ser det ikke. Kan ikke, vil ikke, tør ikke. Hun er låst, stuck, og så vil hun «stucke» oss. Vi skal gjøres til ett stykke. Som Stalin sa : Vi er alle kommunister nå.

For en maktbrynde. Vi skal bli potemkinkullisser, levende sådanne, men på utstilling - vi skal dø litt mer for hver dag som kommer, og jo fortere jo bedre. Men vi skal vise verden hvilken idyll vi har skapt og hvor flinke vi er blitt til å bedra oss selv. Sannheten skal skjules. For sannheten vil kunne avsløre oss som det motsatte av det vi i hverdagen virkelig er, som de virkelige godes motsetninger.

For Solberg – med hele kollegiet – har et Damokles-sverd over hodet og det er f eks FN som nå vil forby alle kritikk av religion, dvs av islam. Det henger stadig lavere og lavere over hennes hode. Det nærmer seg det punkt der bøddelen er nødt for å hugge til, hvis han skal utføre sitt oppdrag tilfredsstillende. Hva annet alternativ har Solberg enn å henge sitt eget sverd over hodene på oss ikke-muslimer, alle som en, gammel som ung, syk som frisk?

Solberg har gjort seg til offer for vår tid mest syke og patetiske politiske strategi: Islamofobiseringen av det det normale sinn, av moralitetens sunne skepsis og følelseslivets fornuftsbaserte holdninger. Av sykeliggjøringen og mistenkeliggjøringen av det normale. Hun har gitt seg pedagogikken og psykologiseringen i vold, og disse rir oss som en mare. Og hun har makten med seg: Dommen i førsteinstans mot Merete Hodne forutsatte glatt at islam er religion, ikke politikk. For et sneversyn! Var dommerne ved sine fulle fem? Led de kanskje av – ja, he, fobi? Og er det nettopp det Solberg også lider av? Vel, den som ser, ser. Og den som reagerer reagerer.

Domstolene skal politiseres. Og da har vi fasiten: «Det» har ingenting med islam å gjøre. Domstolene er trengt opp i et hjørne og lar seg servilisere av den frykt for å bli kalt rasist, fob osv som de røde utrolig nok har klart å skape nærmest uten motstand, og som har klart å sette støkk og reell frykt i befolkningen, - frykt for å miste jobben, frykt for å bli isolert og stigmatisert. At islam kun er religion og ikke primært politikk, er et utslag av og en funksjon av politisering, ikke av sunn fornuft og vanlig bondevett. Og alt dette vet Solberg. Hun benytter anledningen med stor eleganse, for ikke å si arroganse, til opportunistisk å underlegge seg disse tendensene.

Og hun vet at hun sitter på maktmidlene: Lover mot «hate-speach», lover mot diskriminering, som forresten er helt utdaterte, og instrukser fra sentral EU-hold: Ekstremisme skal bekjempes ved overvåking og hyppigere anmeldelser og ingen skal tvile på at dette er alvor, at her står det krefter bak som vil sette næring etter tæring. Nåløyene skal bli smalere og pustehullene trangere for allmuens muligheter for å kunne si sin oppriktige mening og med et ærlig hjerte se hva som virkelig og uten omsvøp foregår.

Så kom, la oss brekke oss, og gå ufortrødent videre. Vi skal ledes til at det er det mest naturlige av verden å forstille oss å og fremover, og forstille hverandre, med stadig større optimistisk falsk glød.

Det er litt av et teater man bygger. Her skal alle spille og alle skal sy sine masker og forkledninger  selv, gratis. For Norge kan ikke ha et folk som ikke er glade for å bli dhimmier.

Og alt dette for å avhjelpe all den sjelelige nød man nå synes å kunne merke fra regjeringshold, og angsten for å mislykkes med integreringen. Det skal nemlig ikke være myndighetene og politikerne skyld, nei, det skal være folkets skyld, folket som skal bære byrdene, byrder som alle vet bare vil bli stadig tyngre å bære og mer hjerteskjærende å være vitne til, en utvikling man nå skal tvinges til å hylle og beja inn i evigheten. For dette tar ikke snarlig slutt. Nei, dette er bare begynnelsen. Ikke bare begynnelsen på begynnelsen, men begynnelsen på slutten, på desintegreringen, på kollapsen, på nederlaget. Vi skal hykle for å sette fart i apokalypsen, på balkanisering. En hverdagsintegrering som ikke er noe annet enn oppskriften på katastrofe.

Solbergs prosjekt er en kopi av Jaglands ønskedrøm om å bygge Det norske hus. Like hjelpeløst som naivt. Farlig naivt. Sørgelig naivt. Og Jagland ble jo straffet for dette, han må bære dype skår i sjelen. Han mente at huset var for skrøpelig til å stå, at det måtte vekk, at det burde renoveres og bygges opp på nytt, et mer hygienisk hus, renset, på en måte, antiseptisk, det fikk så være. »Det norske hus» skulle bygges. Og alt dette i Jaglands eget bilde, selvsagt, og etter hans mal og appell, - det var også snakk om å bygge en ny moral, en mer sosialdemokratisk moral, ja, et nytt sosialdemokratisk menneske til og med. Det gamle var ikke godt nok. Sjelene skulle omformes i tak med husbyggingen. Og alt med hjemmel i Jaglands egen så tilsynelatende bare så altfor rene uskyld og enfoldighet. En enfoldighet som folket skulle premiere ham for, trodde han, ved å rive ned det det nettopp hadde brukt så lang tid på og så mye skjønnhet, godvilje og håp på å bygget opp.

Urettferdig mot Jagland? Slem mot Solberg? Vel, de kunne ha tenkt seg bedre om og tatt med i regnstykket, at de selv i egen person faktisk sitter på definisjonsmakten, at de er premissleverandører med tilnærmet monopol på indoktrineringsmuligheter i den generelle samfunnsdiskursen. Innflytelsen nedover i rekkene, kan ikke undervurderes. Men Jagland ble altså ganske snart gjennomskuet og tatt i ønsketenkning og virkelighetsfordreining. Men hvor lenge skal det gå før Solberg blir tatt og arrestert for det samme?

Men hva vil Solberg måtte betale, og hva skal hun betale med? Solbergekstremister ser i sine vrangforestillinger for seg at store deler av det de tror er et forvillet folk i virkeligheten er de nye nazister og rasister, SS-folk og gestapister, som vil utradere ghettoen, hvor jødene nå befinner seg, dvs de nye jødene, dvs muslimene. For en villfarelse! For en sjofelhet! For en tankefeil! For en sammenligning! Ecraze l’infame. I noen tankeverden setter man opp galger på strategiske steder. Det gjelder om å være føre var. Det kan bli nødvendig, i godhetens og hverdagsintegreringens navn  – å slakte. Å knuse egg for å lage omelett. For målet helliger midlene. Og et av midlene er hver-dags-integrering. Hver-manns og kvinnes-integrering. Familieintegrering. Selv politikerne kommanderes nå i det mest yndige stemmeleie til å integrere seg, hver dag. De skal bli hverdagsintegranter, et annet ord for sosialmekanikere. Hverdagsinntrengere. Hverdags-intriganter, er kanskje et mer virkelighetsbeskrivende eller dekkende ord. De skal og må etablere: Et fata morgana, javel, men slike er eller skal nå på befaling være sanne for «eliten», etablissementet og kollegiet. Ved Solbergs Fiat!

Soria-Moria, here we come. Shagri la er like rundt hjørnet, men ennå ikke ankommet. Vi må slå oss med tålmod. Lenge leve fornuften og realismen? Å, nei, du, da er det bedre å kle seg i de riktige emosjoners gevanter. Solberg er en jernhånd i en silkehanske, sånn sett. Sann du meg.

 Det må derfor seriøse oppfordringer til, pekefingre i været og gud nåde den som ikke underkaster seg og kaster alt de eier og har for å støtte opp. Ved å betale for gildet, ikke bare via lommebok og kredittkort, og frivillig, og på dugnad, nei, her skal man betale avlat for kommende synder. Solberg forlanger at vi skal gå rundt som vandrende smilefjes og betale for denne lidelsen med egen sjelsstyrke. Vi skal venne oss til å hykle. For hvis ikke, vel, så er vi ikke gode nok.

Det må konstrueres nye roller for oss. Roller hvor vi kan avkle oss vår inderlighet og våre inderlige meninger. Det som teller er å spille for galleriet, for de kollektivt gale, de som nå kommer til å lide av angst for ikke å strekke til med sin hverdagsintegrering, - og dette skal gjelde som en kronisk ordning, ikke bare for hver dag, men ut livet. En arv vi skal gi videre til kommen generasjoner av hverdagsintegrerere. Som vi skal lære opp helt fra kidsa går i barnehaven til de overtar om noen år som de roboter de nå allerede i etablissementets og elitens kalde og beregnende hoder omformes til å være.

 Det er klart vi har et forbedringspotensiale. Det skulle bare mangle at vi ikke brukte det, på instruks, eller appell, liksom. Det høres ut for at det nå står om livet, for vi hvis ikke vi gjør det, hvis vi ikke blir ordets og Solbergs gjørere, ja, da blir vi ordets tapere og da går det galt, garantert. (Får håpe at vi ikke blir gale av det, eller at vi havner på feil side av godhet).

Vi må derfor la det gå troll i ord, vi skal bli performansartister, våre ord skal skape det det nevner, både i tanke, handling og ord. Vi skal bli bedre, og større enn.

Men hva hvis ryggmargsrefleksene protesterer og sentralnervesystemet risikere å bryte sammen? Hvem skal stille diagnosen når alle blir pisket av samme pisk og alle må løpe etter samme gulrot? Og når den som pisker er blitt en selvpisker på høyeste hold, som ikke ser noen annen utvei enn å piske nedover? Speke den som spekes skal. Tukte den som tuktes kan.

Det skal gå begge veier dette: Forutsetningen er at de gode menneskene på den ene side av elva skal møte de andre gode menneske på den andre siden, og så skal di møtes på halvveien over broa og vise at dette kan vi, vil vi og må vi: For det står nå skrevet med gullskrift på himmelen:

Hverdagsintegrer, eller ta følgene.

Ta følgene av innvandringspolitikken, folkens. Solberg sier ikke: Hverdagsintegrer eller dø, eller noe sånt. Hun sier heller ikke: Hverdagsintegrer eller desintegrer. Hun sier ikke assimiler, eller forsvinn. Hun legger hovedansvaret på flertaller, for det er nå flertallet som har feil, som lider av manlgende moral og etiske skavanker. Det er flertallet som skal integrere seg, ikke mindretallet som trenger å bli integrert.

Forbedringspotensialet plasseres ensidig på flertallet, som alle vet hvem er, nemlig oss ikke-muslimer. At muslimene skulle besitte forandringspotensial - om det så bare var en liten millimeter justering utover det som står svart på hvitt i Koranen, så er dette utelukket. Solberg vet at Koranen ikke kan integreres. Hun satser på at den enkelte muslim kan hverdagsintegreres, og at vi, flertallet ikke-muslimer, nå må benytte sjansen en gang for alle til å integrere oss inn i denne nye integrasjon, som aldri kan skje annet enn på overflate- og skuespillerplanet, altså, til hverdags (og fest?).

Ja, det skal bli litt av en fest: Hverdagsfest. Frelsen ligger i hverdagsfesten. I hverdagsintegriteten: En kopp te til, fru Hamza Josuf?

Vel, var denne harangen et uttrykk for hat? Nei, overhodet ikke. Vi hater ingen. Vi overdriver retorikken. Det er ikke nødvendig, nei, men den trengs.

For Solbergs neologisme er sykdomsfremmende, ikke sykdomshemmende. Sett ut fra dagens oppkonstruerte terminologi, en kvasi-medisinsk og djevelsk forførende terminologi som skjerper motsetningene og bygger opp et hat mellom «oss og dem» som på sikt kan ende i det for oss i dag helt utenkelige. Og som for alle vel lå utenfor alle gode intensjoners og alle godlynte hverdagsmenneskers sunne og naturlige rekkevidde og gode forstand.