En
kommentar til: Sverige er i åndelig krig, men forstår det ikke selv, av Christian
Skaug 23.07.2023 09:48
Først et
vanskelig, men ikke uvanlig spørsmål: According to Augustine, the time is not some
material and external issue but an intellectual and mental issue which
drives from the past and the future events and incidents. God is creator of
everything even time, and also he is the first to be and greatest joy comes
from closeness to God which is the main principle.
What
then is time? Provided that no one asks me, I know. If I want to explain it to
an inquirer, I do not know” her
Jeg spør: Hva er Ånd? (Se nedenfor appell om hva bør gjøres).
Vi kan i dag i visse karismatiske miljøer høre at du ikke er kristen før du blir døpt i Den Hellige Ånd og taler i tunger. Men er dette sant?
Vi hører her - i kanskje ikke fullt så karismatiske kretser
- at «Sverige er i åndelig krig, men uten å forstå det». Hvordan kan man
forstå dette? Svar: I hvert fall ikke ved å lese Christian Skaugs artikkel på
Document.no nylig.
Det vi kan vite med sikkerhet er at det er flere «måter» å
være kristen på og slik har det vært fra begynnelsen, fra «da det hele startet»,
kan vi si. Vi opplever Gud forskjellig og attribuerer ulike egenskaper til ham,
og noen vektlegger og fokuserer på visse egenskapet mens andre forkaster visse
andre. Og de fleste tolerante og emosjonelt korrekte i dag jubler og roper, ja,
slik skal det være, Hvis du mener noe annet, er du ute og ikke «innafor». Og
slik skal det visst fortsette.
For å gjøre det klart, eller uklart, vil jeg bare minne om at «hellig ånd» i islam forbindes med engelen Gabriel, altså et skapt vesen, et faktum som ikke er uvesentlig å merke seg, Men hvem var egentlig Gabriel? Se denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2017/09/visste-profeten-hvem-engelen-gabriel.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/profeten-muhammed-skjnt-profet.html
Er det den islamske ånd Skaug snakker om?
I kristentroen snakkes det om å være utvalgt og her kommer
Den Hellige Ånd sterkt inn i bildet, jfr det som nyss ble sagt om tungetale.
Utvelgelse er viktig både i islam og kristentro.
Hvordan skal man gripe fatt i dette? Bør man våge seg på definisjoner? Er det ikke forbudt å kategorisere, eller essensialisere, i praksis; Definere - (slik mange mener, se her).?
Er Sverige ikke lenger utvalgt, som nasjon og folk? Har
Sverige mistet Ånden? Vel, uten at det stillles spørsmål, får man i hvert fall
ikke noe svar, ikke engang noe forsøk på å gi et svar. Derfor denne
posteringen. Vi får ta en ting av gangen, før vi er begynt. Men det ser ut for
at Skaug mener at svenskene ikke lenger er et utvalgt folk, at Ånden har
forlatt dem.
Vi bør kanskje aller først spørre: Hvem er Gud? (s 21 i J I Packer):
Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og
uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og
sannhet. (Charles Hodge
i Westminister Shorter Catechism. «Probably the best definition of God ever
penned by man»).her,
her
Sverige og svenskene fyller ikke lenger definisjonens krav. Sverige opplever ikke noe «sammenstøt» og kan derfor ikke være i besittelse av Ånden? Hvorfor? Jo, fordi Christian Skaug mener det …
Dette blir uklart og veldig springende, hører jeg nå noen
si. Ja, svarer jeg, det skal være slik, det er det springende punkt, jeg driver
en slags veldedighet, for om mulig å få med meg veldet i dagenes tema. Den som
har, skal gis.
Christian Skaug skriver nå, så saklig, så saklig:
Det svenske regjeringsapparatets gruppe for strategisk samordning
(GSS) så seg fredag nødt til å holde et krisemøte for å drøfte hvordan Sverige
skal hanskes med den pågående korankrisen, som har skapt sinte reaksjoner mot
vårt naboland i den muslimske verden.
Kommentar: Skaug kommer med fakta. Men hva får han ut
av dem? Jo, han skriver videre: Problemet er kinkigere enn at en gruppe høye
statstjenestemenn kan gjøre så mye med det. For det vi er vitne til, er hva
Samuel P. Huntington kalte et sammenstøt mellom sivilisasjoner, mens
sivilisasjonen som er åsted for dette sammenstøtet, ikke vil erkjenne at det
finner sted.
Kommentar: Det gjelder altså å erkjenne at vi ikke kan gjøre noe med det, fordi det er snakk om et sammenstøt mellom sivilisasjoner.
Vi håper nå på at Skaug kommer med en solid forklaring,
eller en aldri så liten analyse som kan oppklare hva han mener, og hva han
mener at leseren skal tro og mene.
Innfrir han? Nei, han gjør ikke det. Han lever i det
åndelige, høyt hevet over enhver, det er også en måte å fraskrive seg ansvar
på. Han velger å være blasert overfor blasfemi. Jeg bare spør. Han vet ikke sin
arme råd. Han blåser i en lur ingen hører, fordi han blir for abstrakt,
antakelig for å kunne imponere i den tro at hans forfengelighet avslører en
dybde bare få andre kan tillate seg å ha. Han er kort og godt – plassmangel? - for
generaliserende og abstrakt. Det kan vitne om en grunnleggende feighet, paret
med et selvforherligende behov for oppmerksomhet, på det pubertale nivå. Han er
jo bare emosjonelt korrekt, ikke sant?
For meg synes dette skriftstykke av Skaug å bevise at alt
det han hittil har skrevet bunner i en overflatisk forståelse av tingene. Han
virker for skremt til å ta i tu med virkeligheten; han holder seg til «teorier»
og bruker et bornert språk – han viser til det vage «sammenstøt mellom
sivilisasjoner». Han som beskrev det slik, så det hele i et noenlunde
riktig perspektiv, på sine premisser, et perspektiv som var altfor snevert,
riktig nok, fordi også Huntington primært tenker politisk eller sekulært. Islam
er kun en liten ingrediens i politikken. Og dette er livsfarlig.
Men Skaug misbruker Huntington som et argument for og en begrunnelse for å bli sentimental og passiv, og oppfordrer sine lesere til å være og bli det samme som han selv, kjed av kamp, fienden er kun et abstrakt begrep som han kan bruke som huggestabbe, i den hensikt å tilfredsstille den dvaske hop – som Document bare blir mer avhengig av. Skaug er og blir kanskje lei av å stille spørsmål, svaret han gir er å føye seg under borgerlighetens «fred i vår tid», og den som måtte mene noe annet, er krigshisser …
Han antyder overhodet ingen trosstyrkende «løsninger», han nøyer seg med å være holdningsløs idet han forsøker å være emosjonelt korrekt på etablissementenes premisser, de etablissementene som er utgangspunkt for og årsak til den gremmelse vi ikke bare finner i Sverige, men i hele Vesten. Ved å fokusere på Sverige, regner han med å bli spart for kritikk av Norge i Norge.
Skaug kryper for det borgerlige krav om anseelse. Her skal
ingen krenkes – lar muslimer seg krenke av det han skriver? Ikke engang en ekte
molbo vi se det slik. Skaug vil at andre skal ta jobben for ham, ta ansvaret,
si det virkelig rammende ordene, se substansen i det hele, selv trekker han seg
tilbake inn i et åndelig vacuum som bare kan tilfredsstille ham selv, til de
grader at han kan innbille seg selv at han selv har stått frem og på
barrikadene, for å sikre demokratienes selvrespekt og menneskeverd. Han vil
gjerne ha en medalje for dette, jeg vil ikke smi en hedersbevisning for ham,
for den fortjener han ikke. Han er for høy på seg selv i sitt for anledningen
konstruerte åndelig palass. Hvem kan se noe alvor i det Skaug skriver når han
aldri fokuserer på det som er sakens virkelige alvor? Trenger jeg å presisere?
Jeg hr aldri sett Skaug fremlegge noe som kan tyde på at han forstår dette med
religion og Gud. Han bruker slik begreper som pynt; han vet at religion ikke er
comme il faut i dagens Vesten. Og så lukrerer han på det, uten å ha
forstått det radikale i det – i hvert fall slik vi kan få inntrykk av, gjennom
det han skriver.
Bare en feiging kan velge et slikt fokus? En som vil gjøre
det lettest mulig for seg selv. Han setter sin egen person utenfor; for Skaug
synes det hele å ende opp i en slags dorsk intellektualisme som ikke er noe
annet enn en påtatt morsk advarsel mot å kritisere islam per se på alvor.
Skaug, videre: Dette sammenstøtet er i bunn og
grunn en åndelig krig som islam fører mot et Vesten som gjør så godt det
kan for ikke å erkjenne denne åndelige krigens eksistens.
Kommentar: Hva er en åndelig krig? Svarer Skaug? Nei,
han lar det henge i det tomme rom. Han er muligens å vei mot en behagelig
tilværelse som kvietist. Han ser ut til å gli i en slags sekulær mystisisme.
Man kan lure på om han virkelig har forstått hva pave Benedict snakket om. Han
trives kanskje best som en slags anonym kristen, trygt forvart i det
gebrekkelige borgerskaps favn, som en skjødehund på deres fang som ennå ikke
har skjønt alvoret og at islam ikke er noe alternativ hverken for hedning eller for kristen.
Document blir bare spakere og spakere. Avisen går opp
i den likegyldige masse med stor glød for å bevare en slags borgerlig
anstendighet, eller fromhet, servil fromhet, basert på irrasjonell frykt for å
tape anseelse blant de uvitende og feige. Document har mistet mye av sin snert,
og sitt klarsyn, og har havnet i generaliseringer, antakelig i frykt for å
krenke eller hisse på seg noen servilt betinget emosjonelt korrekte. De fins jo
overalt, i alle leire. De har faktisk vunnet. Islamkritikk blir ikke akkurat
oppfattet som en edel sport. Islamkritikk anses snarere som et onde. Og her må
store grupper av kristne bære litt av skylden for at vi nå stadig mer og mer må
vokte oss vel for å si hva vi ser og frykte det vi ser vi har saklig og rimelig
og betimelig grunn til å frykte.
Hva er det Skaug vil ha oss til å tro? Hva forsøker han å formidle? Det han forteller er jo bare en overflatisk fortelling om hva han selv føler; han referer til argumenter som allerede er kjent. Her bringes intet nytt, ingen ny vinkler som kunne gi oss bedre forstand.
Han ser ut til å ha tatt eiendomsretten til «Ånden», altså til å forstå hva det hele dreier seg om. Men dette blir for enkelt, overflatisk og utydelig for enhver. Det er nesten latterlig. Han nevner ikke «troen» med ett eneste ord. Man kritiserer hverken Sverige eller islam ved bare å vise til Ånden, (som blåser dit den vil). Skaug tror han er stappfull – dog svært distansert - på Ånden, at han er en slags karismatiker som «kunnskapsord» direkte fra Herren. Jeg må bare beklage: Jeg tror ikke på Skaugs helbredende evner, eller hans forsøk på å bli oppfattet som profet.
Han trenger ikke å forklare forholdene i Sverige med en slags «åndsfattigdom». Han bør heller undersøke Åndens vilkår eller den manglende tilstedeværelse og virkekraft her i Norge, og ellers i Europa. Ved å skylde på åndsfattigdom i Sverige, fritar han våre egne politikere, våre egne prester og mediafolk og redaktører, våre lærere, fagforeningsledere og andre «samfunnsstøtter». Stiler han å predestinasjonen, utvelgelsen?
Kan man forstå islam hvis man ingen kristen gudstro har?
Neppe – og svaret er et ubetinget nei.
Skaug tror visst han kan forstå islam, men uten genuin
gudstro har han ikke noen sjanse, akkurat som mange i de karismatiske miljøene,
som ikke våger å kritisere islam. Uten genuin gudstro har man ingenting å stille
opp med mot islam, og havner man i sekulær kvietisme, vil man stryke med
av ren og skjær solipsisme før vi ser at vi allerede er blitt overkjørt
og må la folket bøye seg i andektighet for mullahenes og imamenes dystre krav. Hvis
du brenner en Koran, er du ute … dette kravet fra den muslimske verden er et
krav om at vi forandrer politisk system og selve «ideologien» eller det livssyn
eller den virkelighetsoppfatning som begrunner ytringsfriheten.
Skaug er hverken veileder eller rettleder, han er en villeder. Han nøyer seg med å registrere fakta, men viser ingen tydelig aktiv eller kritisk holdning; han tror han varsler, men det vi ser er at han er i full retrett, hvis han da noen gang har vært på offensiven.
Strategien kan minne om en slags selvmedlidende
opportunisme, en slags servilitet som riktig nok foregir å være mot islam for
alle penga, men som i praksis nå altså viser seg utelukkende å bestå i oppgitte sukk og stønn uten reell appell. Det
oser av ureflektert defaitisme. Det lover ikke godt for Document, hadde
det ikke vært for de virkelig gode journalistene i avisen, som vi kan håpe å
kunne sette vår lit til litt lenger forut. Skaug minner om en Potemkin-kulisse
både overfor seg selv og publikum.
Nå er det jo riktig nok slik at det er mange måter å være en kristen på. Man trenger ikke å la seg forføre av visse kyniske, manipulerende karismatikere. Men lar man seg lokke inn i de servilt betinget emosjonelt korrektes rekker, har man samtidig frasagt seg kristennavnet uten noen gang å ha håp om å vende tilbake frivillig og fullt bevisst i troen, - hvis da ikke miraklet skjer.
Jeg tror Skaug kunne ha godt av å tenke gjennom dette, som
selvsagt kan oppfattes som et godt råd.
… Sverige er havnet i en åndelig krig, men mangler ikke
bare åndelige våpen: Landet har ikke engang den åndelige beredskapen som er
helt nødvendig for å oppnå en adekvat situasjonsforståelse. Sverige forstår
ikke at det er i en åndelig krig. … Så hvordan kan «gruppen for strategisk
samordning» komme opp med noen strategi? …
Kommentar: Her har Skaug helt rett, og kommer til sin rett, men han kunne ha nevnt at her dreier det seg ikke om det kristne imperativ at «kampen må drives åndelig mot makter og myndigheter i himmelrommet».
Sverige forstår ikke en slik innsikt, ikke fordi Sverige har
en åndelig reserve, men fordi Sverige kun kan se kampen i perspektiv av «et
verdslige regimente» (Luther). (Den svært fruktbare distinksjonen mellom coram
omnibus og coram deo, er her forsvunnet, med hensikt, kanskje, ikke fordi
den bare er fortrengt eller har forsvunnet av seg selv).
Den vanlige svenske i dag ser at noe skurrer, veldig, i det
verdslige regimentet, men de har ikke noe å sette mot fordi de nekter seg selv
å operere med konsepter som motsatsen «det åndelige rike». Der Gud
presses ut, kan det selvsagt ikke finnes noe Guds «åndelig regimente. Og hvem
vil si at Sverige, nå allerede som et halvt islamsk land, faktisk har et
åndelig regimente, nemlig islam?
Og dessuten: Det gikk greit for kristne å se og operere med
– og ut fra - den åndelige dimensjonen, men det var fordi de hedenske omgivelsene
tross alt var parate til å se denne dimensjonen. (Keiser Konstantin ble kristen
og overgangen kan ha berodd på rene tilfeldigheter).
Overfor islam i dag, er dette en mye større oppgave og en
utfordring hverken muslim eller kristen er helt klare for. Men det torde stå
klart: Her dreier det seg nå om to inkompatible åndelige dimensjoner, det fins
intet skille mellom åndelig og verdslig i islam, og Gud og Allah er ikke
identiske. På den kristne siden – her på den svenske siden – har man tatt det
for gitt at utfordringene kan løses med dialog og spesifikke støtteordninger.
På den muslimske siden og blant de muslimer som strever hardest for å oppnå
hegemoniet, finner vi egentlig ingen mulighet for en slik tilnærming.
Svenskene ser dessuten ut til å ha glemt dialektikkens betydning: de tror at islam kan forandre seg eller føye seg etter Sveriges egen tilnærming, en tilnærming som forutsetter nærmest en ensidig og lite kreativ mekanistisk historieforståelse. Gjør man A, får man automatisk B. Viser man ettergivenhet, forventer man mekanisk det samme fra islam, og dette oppfattes som nærmest vitenskapelig fastslått. Sier man at islam betyr fred, forventer man at islam automatisk bringer fred. Det ligger en form for magisk tenkning her.
Sverige har glemt sin historie og en historieforståelse som
bygger på den dialektiske materialisme, en materialisme som faktisk ikke er
helt fremmed for Hegels idealistiske dialektikk, og dermed med en åpning for
Ånden. Det er som om Sverige sier: Religion er opium for folket, men
kristentroen er verre enn islam i så måte. Sverige kan strekke seg så langt som
til å si at det fins ånd i kunsten e l, men det er også alt. Før Sverige ser at
Gud er treenig, og at Den hellige Ånd er virkelig, vil de snart ikke se
forskjell på islam og seg selv og da som både et åndløst og gudløst samfunn.
Det gjelder også for Skaug som bruker begrepet ånd nærmest som et sekulært
fenomen, (som ånden i et fotballag f eks, hvilket jo innebærer et
kategorimistak).
Kort sagt: Sverige, som Norge m fl, tenker prinsipielt kommunitarianistisk
der det foreligg åpenbar inkongruens og intranscigence, (påstandsurokkelighet),
man tenker dialog der man møtes med guddommelige og ufravikelige og derfor
bindende dogmer på den enkelte troende, på en helt grunnleggende forskjellig
måte. For å si det enklere: Der menighetene i Sverige – og Norge - kan bestemme
ved flertallsbeslutning hva som er sant og ikke sant, både ontologisk, og
orto-doxologisk, der kan moskeene bare vise uenighet om islamsk adiafora,
ikke sentraldogmene. Kristne har i dag med statlig velsignelse adgang til å
forandre sine hellige skrifter – og dermed sitt opprinnelige gudsbilde
inkludert menneskesyn og verdioppfatning – basert på folks relative emosjoner
og mer eller mindre selvproduserte holdninger til enhver tid, å holdne
er viktigere enn å ha bevisst valgte holdninger. Dette er selvfølgelig
ikke mulig i islam proper. De to troene opererer i to fundamentalt ulike
trosparadigmer, to kolliderende principi eller konstitusjoner.
Forsøker man å spiritualisere oppfatninger av Ånden på et
sekulært grunnlag, og med forankring ikke i himmelen, i det virkelig
metafysiske, men på jorden, nedenfra, som det heter, kommer man ikke langt med
å forklare og si at Sverige ikke forstår at Sverige ligger i en åndelig krig.
Slik Skaug fremlegger saken, kunne man lett forledes til å tro at hele
scenarioet dreide som en romantisk kjekling om hvem som da eventuelt var mest
romantisk, eller spirituell. Eller, for
å trekke inn de kristne karismatikerne, som om kampen skulle stå mellom de
svenske eller norske som er født på nytt og taler i tunger som det eneste
kriterium på om man er frelst og kristen eller ikke. Karismatikerne avviser da
riktig nok at islam kan frelse, men de frykter kritikk av islam, antakelig ut
fra falsk fromhet og misforstått snillhet, - forstå det den som vil.
Skal man snakke om åndskamp i dag, må man tone flagg og ikke
fremstille saken banaliserende som om Ånden var en høyst sekulær affære og som
om kampen sto mellom idealisme og materialisme i filosofisk forstand.
Man må våge å si det som det er: Der kristen tro slår rot, der forsvinner f eks klansystemet, og her er det både rett og riktig å se dette som at Den hellige Ånd har vært høyst virksom. Det er vanskelig å forklare utviklingen uten Den Hellige Ånd sammen med det nedskrevne evangeliet og ritualene sammen med nådemidlene, (som idealist, mener jeg at ideene kommer foran eller før materien, for å si det enkelt, mens Marx mente det motsatte – i islam mener man hverken eller, og det er litt av problemet.
Men som jeg skriv i forrige postering:
Det Skaug ikke snakker om eller gir til kjenne, er, at:
Akkurat som forbudet mot blodhevn og f eks
æresdrap er en funksjon av kristentroen, der den slåt rot, så er tillatelsen (og i noen tilfeller påbudet), av blodhevn og æresdrap, en funksjon av
islam per se. Empati og toleranse, eller mangel på sådanne, følger slik sett
også ulikt som en funksjon av de to ulikt funderte troene. (Man kan selvsagt
også «forklare» dette med korrelasjonskonseptet).
Enda kortere sagt om mye mer: Det står mellom demokrati, som
kanskje har nådd sitt optimalpunkt i Vesten, og teokrati, som innen islam. Det
står mellom koherens i trossystemet, eller korrespondans i det, (som jeg har
skrevet mye om tidligere), - slaget står mellom ortodoxi og ortopraxis, mellom
Den ene og de mange, mellom servil emosjonalisme og rimelig, klar og
kjærlighetsstrebende fornuft. Det dreier seg om hvilken Gud vi skal eller vil
ha, den som gir tillit og får tillit, eller trosvisshet, eller den som legger
alt på vektskålene og som dømmer etter sin monadiske og for mennesket gjerne
vilkårlige vilje, som ingen egentlig kan forutsi, og ikke etter den gud som i sin
karakter og sitt vesen Kjærligheten selv.
Skaug videre: … Det er på grensen til komisk når
Irans leder ayatolla Khamenei anklager Sverige for å ha gått til krig mot den
islamske verden. … Sverige lar seg helt enkelt kolonisere av islam. Man er
snille mot muslimer i håp om at muslimene vil gjengjelde kjærligheten i tråd
med en gyllen regel som ingen lenger husker
opphavet til.
Kommentar, om «den gyldne regel»: https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/den-ugyldne-regel-i-islam.html
I boken The Evolution of the West,
2016, av Nick Spencer, finner jeg følgende:
Vi I Vesten
er begynt å «animate religion as an agent in welfare states studies. This is
to be welcomed. The golden thread of this book – and indeed the arguments in
this book – is that we will have an attenuated idea of who we are and what we
value, let alone of where we are we are going and how we might get there, if we
fail to recognize where we come from and why we think the way we do.
Christianity is fundamental to both of these final questions, having provided
the ground beneath our feet for centuries, s 183.
Og fra boken The Weirdest People in the World, 2020, av Joseph Henrich:
“Ancient
sources like the Scandinavian sagas and the earliest law codes of barbarian
tribes make little reference to internal mental states like personal intentions
or private guilt, yet they highlight shame or “face” as the central emotion of
social control. By dissolving the kin-based institutions of Europe’s tribes,
the medieval Church would have bolstered peoples use of mental states in making
both moral and legal judgements of others”. s 221
Jeg håper sitatene sier sitt, men isolert sett, sier de lite om det enorme innhold og den enorme verdi disse bøkene bør ha i dagens diskurs. En annen bok jeg burde ha brukt mer tid på her, er :
INVENTING
THE INDIVIDUAL, av Larry Siedentop, 2014.
Skaug fortsatt: Khamenei … avviser virkelighetsforståelsen
hos den svenske siden. … skal liksom Sverige være den aggressive part?
Men psykopati og islam kommer ofte ut på ett. … I Khameneis
øyne er ikke bare Salwan Momika skyldig i blasfemi, det er også de svenske
myndighetene som ikke utleverer ham til et islamsk land for å henrettes. … Hvorfor
håndhever ikke Sverige islams lov?
… Gjennom årenes løp er nemlig ytringsfriheten blitt uthulet
på måter som går langt ut over det å forhindre trusler, avsløring av
statshemmeligheter og andre rimelige begrensninger av den.
Det er i dag derfor straffbart i Sverige å drive «hets mot
folkgrupp», og siden Allahs soldater nå anses som en gruppe med krav på et
særskilt vern, er da også Salwan Momika under etterforskning for
hatkriminalitet. Han rettsforfølges av Sverige for å forklare landet hvem som
er fienden, men Sverige anser fienden som en venn …
Hvis du hater et idésystem som tidsånden idylliserer, er du altså i trøbbel. For om du skulle være så griseheldig ikke å bli straffet, så blir du i alle fall utstøtt fra det gode selskap. Om Momika sier Aftenposten at han har satt fyr på Midtøsten. For oss andre er det Islamposten som setter fyr på Europa.
… Europa er, eller var, en verdensdel som også ble formet av
et opprør mot autoriteter som Den katolske kirken. Reformasjonen, renessansen,
den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstiden bidro til å gjøre Europa
til et sted der det er lov å kritisere og forakte hva man vil, kirken
inkludert.
Dessverre har historien ført europeerne ut på ville veier. …
Et opprør mot kirken burde aldri ha resultert i en total avvisning av det den
står/stod for.
… islam ble nærmest omfavnet som noe flott, eksotisk og berikende som burde fremheves positivt.
… Det er liten grunn til å tro at svenske toppolitikere vil skjønne tegningen denne gangen heller. Hverken statsministeren eller utenriksministeren ønsket å kommentere fredagens krisemøte i regjeringsapparatet.
Skaug setter nå inn et slags støt: For hva i all verden
skulle de si? De har jo ingenting å si. … De vet ikke hva som skapte Sverige og
drar heller ikke kjensel på hva som ødelegger det. …
Det er ca. tjue år siden EU avviste oppfordringen fra pave
Johannes Paul II om å nevne Europas kristne røtter … Hans etterfølger i
embetet, pave Benedikt XVI, forklarte godt hva Europa er, eller var: den delen
av den gamle verden som islam ikke erobret etter Romerrikets fall. Islam hører
kort og godt ikke hjemme i Europa. …
Skaug kommer nå med en påstand som ikke kan være riktig,
uansett hvordan man ser på det: Andelen muslimer i Europa er lavere enn
i Israel. … Israel er et vitalt samfunn, og ikke Europa. Forskjellen er at
Israel både kjenner og omfavner sin egen identitet og historie. Hos oss er det
ikke sjelden innvandrere som har rømt fra islam som forstår Europa bedre enn de
fleste europeere.
… De protestantiske kirkene mistet den åndelige autoriteten for mange år siden, og under pave Frans har romerkirken gjort det samme. …
https://www.document.no/2023/07/23/sverige-er-i-andelig-krig-men-forstar-det-ikke-selv/
Den
nasjon, det land og det folk som retter seg etter krav og trusler fra
utenforstående islamske krefter, underkaster seg islam og Allah.
Den
nasjon, det land og det folk som undergraver ytringsfriheten, undergraver seg
selv.
Den
nasjon, det land og det folk som ikke evner eller ikke vil verne
ytringsfriheten, vil kollapse både åndelig og materielt og vil bli oppfattet av
islam som bevis og guddommelige tegn på at islam er etisk og teologisk
overlegen.
Den
nasjon, det land og det folk som ikke er villig til å forsvare ytringsfrihet ned
alle tillatte og foreliggende midler, kan ikke kalle seg demokrati.
Den
nasjon, det land og det folk som tror at det er mer moralsk opphøyd å forby
koranbrenning, som er tillatt, er i full indre oppløsning uten at noen våger å
innse, erkjenne og gjøre noe med dette.
Den
nasjon, det land og det folk som tror at det viser styrke ved å forby
koranbrenning, forbyr seg egentlig selve demokratiet og alle demokratiske
institusjoner.
Den
nasjon, det land og det folk som tror at det er bedre eller mer forbilledlig å
vise servilt hensyn til muslimenes private følelsesliv enn å vise positiv
holdning til vå judeo-greco-kristne tradisjon, forstår ikke at voldelige angrep
på demokratiske rettigheter er en voldsutøvelse mot hver enkelt demokrat.
Den nasjon, det land og det folk som ikke ser seg råd til å beskytte – og å betale for via politiets arbeid - f eks islamkritikere mot all vold, ser seg ikke i stand til å bygge, opprettholde og utvide demokratiet.
Den
nasjon, det land og det folk som ikke ser at det er mer forkastelig å ty til
vold enn å brenne en koran under sikre forhold, legitimerer faktisk voldsbruk
både her og i utlandet.
Den
nasjon, det land og det folk som tror at det er viktigere å beskytte en enkelt
muslim eller hver enkelt muslimsk gruppe mot å bli fornærmet av koranbrennning,
enn å beskytte det demokrati som disse muslimene bor i og blir forsørget av og
som de forsørger seg i, som de lever i, ytrer seg i, beskytter hverken seg selv
eller noen enkelt sann demokrat mot et kommende islamsk diktatur.
Den
nasjon, det land og det folk som tror eller forsøker å innbille noen at det er
demokratiets skyld at det foranstaltes voldelig protester i denne forbindelse,
forstår ikke at all voldsbruk må fordømmes og at demokratiene ikke kan
ansvarliggjøres, hverken økonomisk eller kulturelt og moralsk, for den vold
demonstrantene mot koranbrennningene selv er ansvarlige for å utøve.
Den nasjon,
det land og det folk som praktiserer forbud mot å kritisere den muslimske
konstitusjon/fastlåste ideologi, dvs sharia/Koranen, mens det stiller seg helt
åpen for kritikk av alle andre religioner, ideologier og konstitusjoner, lever
i selvbedrag, servilitet og feig kognitiv villfarelse.
Det land,
det folk, det land eller den redaksjon eller det styrende organ som innbiller
seg at trosfriheten er viktigere enn ytringsfriheten, og at all polemikk mot den islamske konstitusjonen, bør forbys
helt eller delvis, lever på en ideologisk
lystløgn og i den tro at servilitet er bedre enn frimodighet og frihet – for alle.
Se her hva det statsstøttede Magasinet som stiftelsen Stefanusalliansen gir ut:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/10/morken-stefanus-is-og-hege-storhaug.html
Kommentar: Stefanusalliansen går altså mot polemikk, en praksis som ikke alliansens skytshelgen ikke ville ha vært særlig begeistret for; han ble drept og ble martyr nettopp på grunn av sin polemikk.
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/ma-de-kristne-i-m-lide-mer-for-at-vi.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/martyren-stefanus-pluss-morken-na-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/stefanus-stiftelsen-dagen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/stefanus-magasinet-og-martyrene.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/08/nar-martyren-stefanus-blir-gjort-til-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/stefanusalliansen-dreper-langsomt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/det-var-en-gang-en-imam-som-ikke-tok.html
Om et tenkt tilfelle der redaktør Johannes Morken møter en imam som lekser opp for ham hva alle muslimer skal tenke om jødene (en praksis som ikke alle muslimer vil gå inn for å implementere:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/med-morken-i-vietnam-nok-en-begredelig.html
Se mitt forslag til omforming av straffelovens 185:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/nyformulering-av-rasismepragrafen-et.html
http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/gules-ideelle-fordring.html
Se om hva de egne, «islamske menneskerettighetene» innebærer:
https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html
Fra vårt naboland får vi høre dette:
Sveriges arbeids- og integreringsminister Johan Pehrson (L) åpner for å se på lovverket for å få slutt på koranbrenningene i Sverige. (NTB-TT melder om saken).
– Vi vet at situasjonen vår utnyttes av krefter som vil
Sverige alt annet enn godt, sier han. her
Se hva Lars Løkke R i Danmark føler seg tvunget til å se og mene:
I en skriftlig udtalelse lørdag fordømte Danmarks udenrigsminister, Lars Løkke Rasmussen, ikke dem, der brænder ambassader, men papir.
»Det er en skændig handling at krænke andres religion. Det gælder både afbrænding af koraner og andre religiøse symboler. Det har intet andet formål end at provokere og skabe splittelse.«
Senere lørdag sagde han til TV 2:
»Ytringsfriheden
kan ikke gradbøjes, men ytringsfrihed er ikke ytringspligt til at gøre alt
muligt tåbeligt. Jeg vil til enhver tid forsvare folks ret til at gøre det, men
jeg vil også have retten til at tage stærkt afstand fra det.« (se under).
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/nar-de-moralsk-overlegne-vil-delegge-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/nar-de-moralsk-overlegne-vil-delegge-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/lkke-og-minerva-lykke-til-eller-til.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/om-det-begredelige-europaradet-kairo.html
Supplerende klokskap:
Fosli, face, 240723: Dagens FB-sitat:
"Jeg blir på vakt når jeg hører folk snakke om ytringsansvar. For ytringsfrihetens nerve handler ikke om ansvar, men om maktkritikk. Individets rett til maktkritikk er Europas mest umistelige frihet.
At en iraker måtte reise helt til Stockholm for å sparke fotball med Koranen uten å bli halshogd, sier sitt. Å sparke fotball med Koranen er maktkritikk på samme måte som Life of Brian var det.
Religiøse ideologier har ekstremt stor makt i en del land - det viser gateslagene som hendelsen utløste i mange byer. Med en slik innflytelse over folks sinn og tenkesett må makten og majoriteten tåle alle former for kritikk, harselas og latterliggjøring - også når de fremstår som usmakelige for mange. Mer enn noe annet viser reaksjonene fra arabiske land hvor dype kulturelle forskjeller det er mellom det senmoderne Europa og en del andre kulturer.
I en tid med stor migrasjon, gir også det litt å tenke på.
Jeg tror vi bør snakke mindre om ytringsfrihet og mer om verdien av maktkritikk."
Leny Malacinski er like prinsippfast i sin kommentar i Weekendavisen. Hun kritiserer danske politikere for å satse på kompromiss i en strid der den islamistiske motparten ikke er interessert i å møtes på halvveien.
Det er det å brenne ambassader som skal kritiseres, ikke det å brenne egne bøker, som bare er papir i eget eie:
"Det ligner optrækket til en ny muhammedkrise, og denne gang er det ikke de danske imamer, der taler med to tunger. Det er regeringen.
De seneste måneder har den skabt usikkerhed om sin egen opbakning til ytringsfriheden, og nu har danskerne krav på at vide, hvis side regeringen egentlig står på: De danske frihedsrettigheder eller de muslimske regimer, der vil indskrænke dem.
»Det er en skændig handling at krænke andres religion. Det gælder både afbrænding af koraner og andre religiøse symboler. Det har intet andet formål end at provokere og skabe splittelse.«
Senere lørdag sagde han til TV 2:
»Ytringsfriheden kan ikke gradbøjes, men ytringsfrihed er ikke ytringspligt til at gøre alt muligt tåbeligt. Jeg vil til enhver tid forsvare folks ret til at gøre det, men jeg vil også have retten til at tage stærkt afstand fra det.«
Lars Løkke er muligvis kendt som en politiker, der kan snøre alle andre på Christiansborg, men han er på udebane, når det gælder logikkerne i den muslimske verden. Han kan ikke forsvare og fordømme ytringsfriheden på samme tid. Tyrkiet, Pakistan, Irak og andre regimer bedriver storpolitik på ryggen af den vold, den opildner til blandt deres befolkninger.
Lige nu styres den danske regering af tre personer, hvoraf ingen har varme følelser for ytringfrihedens yderste hjørne. I forrige valgkamp gjorde Lars Løkke et patosfyldt nummer ud af, hvor vigtigt det var for demokratiet at holde yderfløjene uden for indflydelse, det vil sige Rasmus Paludan og Pernille Vermund. En mand, som ikke engang blev valgt i Folketinget og en kvinde, som allerede én gang har været på vej ud.
(...)
De muslimske regimers formål med at mobilisere deres befolkninger imod Danmark og Sverige er ikke at finde en fredelig, gensidig forståelse.
Formålet er at skabe en konflikt, fordi det er sådan et nyt styrkeforhold etableres. Uden konflikt er der ingen mulighed for at hævde sig over for modparten, det er udskrivning af et udenomsparlamentarisk valg. I Danmark er målet med politiske styrkeprøver det stik modsatte, nemlig at undgå, at en situation ender i konflikt. Det er derfor, vi går langt for at bøje os mod hinanden inden.
Er det ikke er en muhammedtegning, er det en koran. Destruktive kræfter har også forsøgt at starte en muhammedkrise vendt mod Sverige ved at sprede rygter om, at svenske myndigheder tvangsfjerner muslimske børn og placerer dem i svenske familier, der giver dem svinekød. Det stopper aldrig.
Vi er efterhånden nødt til at acceptere, at der ikke findes nogen løsning på disse kriser. Det er ikke fordi, vi gør noget forkert, eller fordi ingen i Statsministeriet eller Udenrigsministeriet har udtænkt den rigtige ide endnu.
Den danske regering skal ikke ofre en eneste statsborger til muslimske regimer, der virker ved vold og undertrykker deres befolkninger. Mette Frederiksen, Lars Løkke Rasmussen og Jakob Ellemann skal ikke sælge en centimeter af danskernes personlige frihed i håb om at slippe for at få tæsk.
Det eneste, regeringen kan gøre, er at stå fast. Igen og igen, hver eneste gang, så længe denne udmattelseskrig måtte vare."
https://www.weekendavisen.dk/.../skal-det-vaere-forbudt...
Se hele artikkelen til Skaug her: Sverige er i åndelig krig, men forstår det ikke selv
Christian Skaug 23.07.2023 09:48
«Vi kommer att bränna Koranen. Vi kommer att säga: vakna Sverige», sier Salwan Momika under en demonstrasjon mot Koranen utenfor moskeen ved Medborgarplatsen på Södermalm i Stockholm den 28. juni 2023. Foto: Stefan Jerrevång / TT / NTB.
Det svenske regjeringsapparatets gruppe for strategisk samordning (GSS) så seg fredag nødt til å holde et krisemøte for å drøfte hvordan Sverige skal hanskes med den pågående korankrisen, som har skapt sinte reaksjoner mot vårt naboland i den muslimske verden.
Problemet er kinkigere enn at en gruppe høye statstjenestemenn kan gjøre så mye med det. For det vi er vitne til, er hva Samuel P. Huntington kalte et sammenstøt mellom sivilisasjoner, mens sivilisasjonen som er åsted for dette sammenstøtet, ikke vil erkjenne at det finner sted.
Dette sammenstøtet er i bunn og grunn en åndelig krig som islam fører mot et Vesten som gjør så godt det kan for ikke å erkjenne denne åndelige krigens eksistens.
Sverige er da også et av de svakeste leddene i den vestlige kjeden, i den grad Vesten i dag kan anses som noe sammenhengende. Sverige er havnet i en åndelig krig, men mangler ikke bare åndelige våpen: Landet har ikke engang den åndelige beredskapen som er helt nødvendig for å oppnå en adekvat situasjonsforståelse. Sverige forstår ikke at det er i en åndelig krig. De svenskene som måtte ha gjort det, er i indre eller ytre eksil.
Så hvordan kan «gruppen for strategisk samordning» komme opp med noen strategi? Den kan kanskje slukke en brann, men det svekker ikke pyromanenes lyst til å brenne Sverige. Det finnes ingen strategi mot den lysten.
Det er på grensen til komisk når Irans leder ayatolla Khamenei anklager Sverige for å ha gått til krig mot den islamske verden. Sett fra et svensk synspunkt har landet aldri møtt islam med annet enn åpne dører, ærefrykt og en hel masse gratistjenester. Sverige lar seg helt enkelt kolonisere av islam. Man er snille mot muslimer i håp om at muslimene vil gjengjelde kjærligheten i tråd med en gyllen regel som ingen lenger husker opphavet til.
Khamenei driver tilsynelatende en slags gaslighting idet han avviser virkelighetsforståelsen hos den svenske siden. Ayatollaen ser altså ut til å bruke et av redskapene i verktøykassen til psykopater mot Sverige. Landet deltar jo ikke engang på den defensive siden i krigen mot seg selv, og så skal liksom Sverige være den aggressive part?
Men psykopati og islam kommer ofte ut på ett. For sett fra et islamsk synspunkt er det å vanære islam, profeten eller Koranen en grov forbrytelse som bør straffes med døden. I Khameneis øyne er ikke bare Salwan Momika skyldig i blasfemi, det er også de svenske myndighetene som ikke utleverer ham til et islamsk land for å henrettes. Så hvordan våger Sverige å tillate en slik forbrytelse? Hvorfor håndhever ikke Sverige islams lov?
Fordi det fremdeles finnes en og annen tjenesteperson i det svenske maktapparatet som håndhever den ytringsfriheten som formelt, men ikke lenger særlig substansielt, er en del av svensk lov.
Gjennom årenes løp er nemlig ytringsfriheten blitt uthulet på måter som går langt ut over det å forhindre trusler, avsløring av statshemmeligheter og andre rimelige begrensninger av den.
Det er i dag derfor straffbart i Sverige å drive «hets mot folkgrupp», og siden Allahs soldater nå anses som en gruppe med krav på et særskilt vern, er da også Salwan Momika under etterforskning for hatkriminalitet. Han rettsforfølges av Sverige for å forklare landet hvem som er fienden, men Sverige anser fienden som en venn, og idésystemet hans som en verdsatt ingrediens i den flerkulturelle salaten.
Hvis du hater et idésystem som tidsånden idylliserer, er du altså i trøbbel. For om du skulle være så griseheldig ikke å bli straffet, så blir du i alle fall utstøtt fra det gode selskap. Om Momika sier Aftenposten at han har satt fyr på Midtøsten. For oss andre er det Islamposten som setter fyr på Europa.
Det Allahs soldater ønsker for vår verdensdel, er at islam skal få en minst like dominerende rolle i Europa som Den katolske kirken hadde i middelalderen.
Men Europa er, eller var, en verdensdel som også ble formet av et opprør mot autoriteter som Den katolske kirken. Reformasjonen, renessansen, den vitenskapelige revolusjonen og opplysningstiden bidro til å gjøre Europa til et sted der det er lov å kritisere og forakte hva man vil, kirken inkludert.
Dessverre har historien ført europeerne ut på ville veier. For skilsmissen mellom troen og fornuften som skjedde for et kvart årtusen siden, fikk europeerne til litt etter litt å kaste vrak på sine egne åndelige røtter. Et opprør mot kirken burde aldri ha resultert i en total avvisning av det den står/stod for.
En pussig konsekvens av det er at da islam så smått begynte å trenge seg inn i vår del av verden etter andre verdenskrig, ble denne essensielt voldelige og fiendtlige religionen ikke bare tolerert slik ulike kristne konfesjoner begynte å tolerere hverandre etter trettiårskrigene. Nei da, islam ble nærmest omfavnet som noe flott, eksotisk og berikende som burde fremheves positivt.
Enda pussigere er det at denne forskrudde LSD-oppfatningen av islam fremdeles er gjeldende, selv etter at europeerne har spist så mange av islams bitre frukter.
Det er liten grunn til å tro at svenske toppolitikere vil skjønne tegningen denne gangen heller. Hverken statsministeren eller utenriksministeren ønsket å kommentere fredagens krisemøte i regjeringsapparatet.
For hva i all verden skulle de si? De har jo ingenting å si. For dem er situasjonen en uløselig rebus. De vet ikke hva som skapte Sverige og drar heller ikke kjensel på hva som ødelegger det. Og hvis de gjorde det, måtte de også innse at et høyt antall fiender har kommet seg på innsiden av murene.
Det er ca. tjue år siden EU avviste oppfordringen fra pave Johannes Paul II om å nevne Europas kristne røtter i forordet til det som skulle ha blitt unionens grunnlov (som i stedet ble banket igjennom i form av Lisboa-traktaten da Brussel begynte å ignorere resultatene av folkeavstemningene som avviste hele grunnloven).
Hans etterfølger i embetet, pave Benedikt XVI, forklarte godt hva Europa er, eller var: den delen av den gamle verden som islam ikke erobret etter Romerrikets fall. Islam hører kort og godt ikke hjemme i Europa. Europeerne strever fremdeles med å innse det Ratzinger måtte stå i en skur av dritt for å ha sagt, og den vegringen kan bli deres bane.
Andelen muslimer i Europa er lavere enn i Israel. Likevel er det Israel som er et vitalt samfunn, og ikke Europa. Forskjellen er at Israel både kjenner og omfavner sin egen identitet og historie. Hos oss er det ikke sjelden innvandrere som har rømt fra islam som forstår Europa bedre enn de fleste europeere.
I vårt eget hjørne av verden deltar nå institusjonene som burde ha forsvart Europa i angrepet på det. De protestantiske kirkene mistet den åndelige autoriteten for mange år siden, og under pave Frans har romerkirken gjort det samme.
De som stritter imot, er nå litt å anse som munkene som reddet den antikke arven i klostrene da Romerriket falt. Det er ikke nødvendigvis noe enkelt liv, men den som vil ha et enkelt liv, bør vite at belønningen for det valget er islam.
https://www.document.no/2023/07/26/indoktrinering-i-terapirommet-skader-den-mentale-helsen/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar