Eirik Løkke, rådgiver i Civita, skriver en artikkel om
Ayaan Hirsi Ali i Minerva. Han er ikke muslim, men skriver med muslimske
briller på, ut fra en drøm om en fellesplattfrom for både muslimer og kristne –
og visstnok også ikke-kristne ateister (bare de har de rette holdningene og den
riktige verdensanskuelse, vil jeg tro. Jeg syne i hvert fall å få bekreftet
denne påstanden i alt det han skriver, sett i det tankesystemet han presenterer
og opererer ut fra).
Dette åpner for spennende perspektiver, slik jeg ser det og slik jeg kan konstatere, ut fra hva Løkke skriver og ut fra hva ham «må» tenke, og hva som derfor sier mye om hvilket paradigme han tenker innenfor og ut fra: Disse perspektivene vil avgjøre hvor stor «verdi» Løkkes kronikk har.
Se for øvrig: Om
Satan på Spikers og "Spikeren"
- sekt eller cult? Og borettslag,
triggers og snøfnugg
Til tråden: Følgende kan godt
være skrevet av en muslim, men skrives altså av Løkke selv:
Ayaan Hirsi Alis kombinasjon av anti-islamske uttalelser og
klassisk liberale (vestlige) verdier har, for å si det forsiktig, skapt stort
sinne. Samtidig har hun sine tilhengere. I så måte kan man si at hun er en
svært polariserende aktør – for å bruke et tidsriktig begrep. I en tid hvor
mange forsøker å bygge bro mellom Vesten og islam, insisterer Hirsi Ali på at
Vesten er i krig med islam – på samme måte som Vesten var i ideologisk krig med
kommunismen.
Også følgende kan ha vært skrevet av en muslim:
I hennes nyeste bok, Prey: Immigration, Islam,
and the Erosion of Women's Rights, gjør hun lite for å nyansere dette bildet.
Og offentligheten har igjen inntatt skyttergravene, noe mottagelsen av boken
illustrerer. I så måte er det vel så interessant å drøfte reaksjonene på selve
utgivelsen som substansen i boken. I denne teksten skal jeg gjøre begge deler. En
provoserende bok:For dem som har fulgt Hirsi Ali over tid, er fokuset i Prey
alt annet enn overraskende. Som i sine tidligere bøker (Infidel fra 2006, Nomad
fra 2010 og Heretic fra 2015) skriver hun i Prey om konflikten mellom islam og
Vesten.
Følgende røper kanskje at
forfatteren ikke er muslim i og med at han bekrefter en sannhet som islam ikke
vil vedkjenne seg: … Mens hun aldri
har lagt skjul på hvor kvinnefiendtlig islam er …, skriver altså Løkke, så
sant, så sant. (Men er han mot islam pr se? Eller mener han at denne
erkjennelsen bare danner basis for og er et lite steg mot en virkelig mulig
større frihet for alle verdens muslimske kvinner?)
Kan være skrevet av en muslim: …. argumenterer hun i Prey
mer eksplisitt for at masseinnvandring av muslimer truer den vestlige
likestillingen … …. Ayaan Hirsi Ali … hevder at (massinnvandringen) fører til
at muslimske menn voldtar vestlige kvinner. Imidlertid er hun svært nøye med å
nyansere bildet. Nei, ikke alle muslimer er kvinnefiendtlige. Det er et
mindretall av muslimer som faktisk har begått seksualisert vold i Vesten. Og
ja, vestlige menn er også voldelige.
Kan også vært skrevet av en muslim:
Hirsi Ali krystallklar på det sterke skillet mellom vestlig
kultur og islam, hvilket manifesterer seg i måten menn fra ulike kulturer oppfører seg på. For all del, Hirsi Ali
vedgår at sosioøkonomiske variabler spiller inn, men hun mener at selv når man
kontrollerer for økonomisk bakgrunn, så gjenstår det faktum at "culture
matters".
Kommentar: Forfatteren tenker her «culture matters». Han tenker innenfor det jeg kaller
SAP
- og hvorfor det går så galt.
Han tenker her bare et bruddstykke juridico; han tenker overhodet ikke religico. se her, slik jeg formulerer det og forsøker å se det, for om mulig få et nytt perspektiv på det uten å forkludre «det som står fast»).
Han kjenner tydelig hverken hvem Gud eller Allah er. Han
forstår ikke at muslimer i virkeligheten virkelig kan og må begrunne sine
tanker og handlinger i sin tro på Allah, en gud som har sagt klart fra om hva
som er tillatt og hva som er forbudt, om haram og halal, og hva som
påligger de menneskene som underkaster seg, eller er «utvalgt» - via
predestinasjon - av Allah til å være «det beste folket», dvs enhver muslim,
overalt til en enhver tid. Han forstår ikke at muslimer må ha en
uavhendelig følelse eller emosjon og en sann kognisjon som han setter opp som en
absolutt sannhet for seg selv og sine brødre i troen, på Allah og profetens
befaling. Han skjønner ikke at en slik relasjon faktisk er den viktigste
relasjonen et menneske kan ha og at en relasjon uten denne intime
forestillingen faktisk avgjør eller bestemmer den troendes verdisyn,
menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn og verdivalg. Han skjønner ikke
at denne relasjonen er det eksistensial som faktisk gjør muslimen til et sant
og verdig menneske, i kontrast til de vantro som alle mangler dette intime
forholdet til guddommen, dvs til Allah spesifikt og alene.
Forfatteren – Løkke - går videre:
For å belegge påstanden besøker Hirsi Ali sitt gamle Europa
for å undersøke seksualisert vold mot kvinner. Særlig er hun interessert i statistikk som sier noe om overgripernes kulturelle bakgrunn.
Boken er i så måte et større sosiologisk prosjekt … Det er ikke spesielt
vanskelig å skjønne hvorfor det er vanskelig å oppdrive statistikk som kan si
noe om disse årsakssammenhengene. Selve definisjonen av seksualisert vold eller
trakassering er i seg selv utfordrende. Mørketallene er store, og den
kulturelle sensitiviteten forbundet med temaet er stor, skriver altså Løkke.
Kommentar: Ovenstående beviser at forfatteren tenker primært innen SAP og bare fjernt innen «juridico-religico». Om tankeforutsetninger her og Klargjøring av SAP og Det juridico-religico paradigme
Løkke mener at fakta eller empiri er tilstrekkelig for å kunne fastslå mulige eller høyst sannsynlige årsaker. Forfatteren er dermed fundamentalt sett en rendyrket positivist. Han er – in principium - – da «et tekstløst menneske som ikke kan lese religiøse tekster», tekster den troende virkelig tar på alvor og tekster som derfor definerer den troendes sant autentiske liv.
Forfatterens premiss er at siden teksten ikke er primær, så kan den troende lett overbevises av «rasjonelle forklaringer» bygget på positivistiske fakta og at hele kulturer kan forandres og forbedres med samme begrunnelse. Med et slik «tack» på tingene er det ikke rart at forfatteren i det praktiske vil at det er vi som bør endre oss og tilpasse oss for at islam – svært hypotetisk - skal kunne bli endret slik at alt går opp i en ny og meget ønskverdig syntese.
Forfatteren ser ikke muligheten for at han dermed ønsker, forfekter eller direkte promoterer en «liberal» og i virkeligheten gudløs ny-konstruksjon, en synkretisme der hverken Gud eller Allah er gud, men en upersonlig syntese og en «ny kraft» eller premiss som i seg selv er blitt gud, vår alles tilsynelatende foretrukne nye gud. Han er skråsikker på at «vi» og «dem» bygger på «common ground», at vi står på en utrokkelig plattform sammen og at det som trengs er at vi bare begynner å elske hverandre litt mer, med åpne sinn og ren kognisjon. Han utelukker det emosjonelle aspektet, et aspekt jeg mener er det grunnleggende aspekt i nærmest alle relasjoner, i hvert fall i vår store kontekst, der trossystemer i seg selv står mot hverandre, og kan ikke annet. Han ser anteklig ikke muligheten for at det eksisterer og romsterer noe rundt omkrig som kan kalle «de servilt betingede korrekte emosjoner», - et fenomen som blender for virkeligheten og som gir håp om realiseringen av en radikal snillhet som det dypeste prinsipp, men der håp da egentlig ikke finnes og der det heller ikke kan konstrueres. (Det nytter ikke med metamoral her, se under).
Kort sagt: Han ser ikke at emosjoner er like forskjellige fra følelser som den dype samvittighet er forskjellig fra den «overflatiske» samvittighet. Han enser kanskje ikke at emosjoner kan skapes, og derfor manipuleres, idet man setter det man rimelig nok kan kalle det naturlige ut av spill.
Budzi
bl a om toleranse, Treenigheten,
Abraham og Isak, Kierkegaard, Malik m fl og Samvittigheten,
synteresis, homo juridico - øconomicus - filsofer. Og Livsfarlige
emosjoner? - Barret
Forfatteren er ikke alene om denne oppfatningen, strategien og disse fromme ønsker og forestillinger. Jeg stiller meg spørsmålet om Løkke er et typisk eksempel på det jeg andre steder kaller «det tekstløse menneske», se det tekstløse eller tekstuavhengige mennesket og
"Det
moderne" og samvittigheten og Liberalisme
og hypermagi
Han skriver: Ayaan Hirsi Ali siterer den nederlandske forskeren Ruud Koopmans - (som er sosialdemokrat, min anmrk) - for å understreke utfordringen. Hun skriver:
«The Dutch
researcher Ruud Koopmans found his empirical work being selectively edited when
it was reported in the media or cited by policy makers. My research findings
became politicized,” he told me from his office in downtown Berlin. The
research was no longer simply information to help solve social problems, the
research itself became the problem. , his work on the relationship between
cultural background and integration outcomes was dismissed as “far right”.
Og videre: Koopmans er langt fra alene … mange forskere møter
de samme beskyldningene.
Løkke kommer så med det avgjørende støtet, i form av et SAP-fundert
spørsmål, skal vi tro selve tonen i resten av hans kronikk:
Men hvor overbevisende er tallene
og argumentasjonen til Hirsi Ali?
He, he. Løkke svarer selv: Det korte, men kompliserte
svaret er at det er vanskelig å vite. Det er liten grunn til å tvile på at menn
med bakgrunn fra islamske land er overrepresentert på statistikken … Ekstra
ille var det naturligvis at politiet og pressen forsøkte å bagatellisere
hendelsene. Det ble rapportert om flere lignende masseovergrep i andre
europeiske byer – og for mange ble Köln et symbol på konsekvensene av
flyktningkrisen i 2015.
Løkke fortsatt: Altså et naivt Europa som åpner sine
grenser, på bekostning av europeiske kvinners frihet. Ayaan Hirsi Ali … er mer opptatt
av å beskrive hvordan hendelsene i Köln egentlig bare er toppen av isfjellet – og
at migrasjonen av menn er i ferd med å undergrave den likestillingen kvinner
har oppnådd i Vesten.
Videre: I kjent stil polemiserer Ayaan Hirsi Ali mot naive europeere, feminister og en offentlighet som fremdeles befinner seg i en "state of denial". Europa i liten grad tatt innover seg den katastrofale mangelen på integrering. Det utviklet seg parallelle univers … Europa vil etter hvert komme til å ligne mer på de samfunn innvandrerne migrerer fra, … Med mindre noe gjøres. Spørsmålet er hva dette "noe" skulle være. … Gitt premissene og virkelighetsforståelsen til Ayaan Hirsi Ali, er det alt annet enn overraskende at hun ønsker en mye tøffere linje mot islam, og at hun krever kulturell assimilering … … Europa bør se på muligheten for å knytte velferdsytelser til krav om kulturell assimilering.
… politiet og rettsstaten må kjøre en mye tøffere linje mot
seksualisert vold, blant annet ved å sørge for at politiet setter seg i
respekt. … dagens system greier i liten
grad å skille mellom ulike kategorier. Hun mener at Vesten må legger opp et
system som aksepterer migranter på bakgrunn av deres evne til å omfavne
vestlige verdier og levemåter.
Han
siterer: «Rather
than focusing on where people come from and their motivations for leaving, I
believe the main criterion for granting residence should be how far they are
likely to abide by the laws and adopt the values of their host society. … Rather
than leaving it to a bureaucratic lottery, migrants should therefore be
selected on the basis of their likelihood of adapting and flourishing in the
West. …
For ikke å avbryte for tidlig: Løkke fortsetter: Som alltid når man leser Ayaan Hirsi Ali, er reaksjonene på utgivelsen vel så interessante som boken i seg selv. … debatten er mer forutsigbar enn interessant, men som barometer på samfunnsdebatten er Prey og Hirsi Ali særs interessant.
… Skal man nå ut til et større publikum, er de største podcastene mye viktigere enn tradisjonelle medier. Riktignok har Hirsi Ali hatt problemer med å få oppmerksomhet hos de tradisjonelle …
Jill Filipovic, angriper
Ayaan Hirsi Ali i sin anmeldelse. … "Like the fundamentalist
religious views she and I both detest, Prey is too absolutist to be
credible." … Filipovics
tekst er nok representativ for den type motstand Hirsi Ali har skapt blant
progressive og feminister, som elsker The New York Times – og som ville blitt
rasende om avisen fant på å omtale Hirsi Alis "hatefulle ytringer" på
en positiv måte. Det forteller mye om tidsånden, om avisen og om Ayaan Hirsi
Ali.
Selv har jeg aldri lagt skjul på min beundring for Ayaan Hirsi Ali. … hun vet veldig godt hva hun snakker om når hun angriper islam. Da Theo Van Gogh ble myrdet … i 2004 med trusselbrev mot Hirsi Ali stemplet i brystet, visste hun at hun aldri mer kunne leve et vanlig liv. …
Sikkerhetstiltakene skyldes det enkle faktum at islam ikke bare er en fredelig religion. … Hirsi Alis omfavnelse av vestlige verdier, opplysningstiden og USA kan utvilsomt fremstå både parodisk og pompøs. I hvert fall for dem i Vesten som ikke skjønner betydningen av klassisk liberale verdier.
… man må passe seg for å gå i den identitetspolitiske felle der bakgrunn og opplevelser automatisk trumfer argumenter. En del av argumentene og forslagene til Hirsi Ali er jeg ganske ukomfortabel med. Eksempelvis hennes forslag om å tillate kristne privatskoler, men ikke muslimske. Det er en måte å anvende loven på som er i strid med den universalismen vi er vant med i Vesten.
Jeg er heller ikke imponert over hennes taushet om Trump.
… …
Konklusjon eller sluttkommentar:
Løkke er muligens Ap-mann eller Høyremann eller kanskje til og med og både og: Borgerlig. Eller ganske enkelt liberal. Se vår postering om Liberalisme og hypermagi
H og Ap er til forveksling like partier. De tenker likt,
kler seg likt og foretrekker de samme villaene og de samme reisene eller
bilene, og ja, kanskje til og med de samme «damene» - og får det gjerne som de
vil. De tenker i det store og hele altfor metamoralsk Hypermagi,
metamoral (Monsen) og - Merkel m fl. Metamoral kan kort forklares litt
kynisk, men uten omsvøp, slik: «De» er trangbodde. «De» gjør opprør, ødelegger
verdier. Det er «vår» feil at de gjør det. Det nytter ikke å snakke om moral.
Løsningen er å snakke amoralsk om moral – som om det ikke ligger noen moral i
dette! Og så sørge for på «vår» bekostning at disse folka ikke bor trangbodd
mer, (ved ikke å se noen moral og ikke forklare noe med moral … he, he). De
fleste partier i dag tenker i samme baner. Man skulle tro at de var livredde
for noe, at fobien virkelig var blitt irrasjonell. Vi er kanskje inne i en stadig
mer totalisert periode av newspeak menneskeheten
aldri før har sett, hørt og ellers opplevd. Nytale - wikipedia
De har det til felles at de ikke lenger kjenner Gud og den
judeokristne tradisjon. Islam
politisk parti? Og Litt
om Martin Luther, juss og islam og Ateisme
og intelligens - Luther: Hva vil det si ... ?(denne siste
linken spesielt til ypperlig ettertanke eller «fortanke»).
De har detronisert Gud og satt seg opp til noe de i all
beskjedenhet tror er en god erstatning, nemlig dem selv, og dem alene – og da
mener jeg «alene», for dette er de ensommes ideologi. De tror det samme om seg
selv som om muslimene: Vi kan begge klare oss uten «de tradisjonelle gudene». Tror
de. Vi er derfor i samme båt og har derfor alle interesse å skape oss nye
samfunn og et nytt stort fellesskap, der alle kan være like og like mye verdt
og hvor alle har de samme medfødte menneskerettighetene, - hvilket betyr at de
tror at de selv og deres nye gud er best og alle andre guder overlegne. Sammen
er vi nå det beste folket, kollektivt ! – det er nå Vi som har de beste
verdiene, den samme guden og de samme forhåpningene. Øksen kan legges rolig til
ro ved roten. En ny ortodoxi ligger for døren. Himmelriket er nær. Hadde det
bare ikke vært for at alt dette er en like kostbar som gedigen bløff …
De kan derimot ikke helt utelukke at de lever på en løgn og at de er blitt nødvendig for dem å ty til det de betrakter som ikke bare noble løgner, men også som mentalt tvangsemessig nødvendige løgner, lystløgner, løgner man ikke kan leve foruten og som gjerne ofrer livet for å kunne beholde og gjøre til sitt eneste kjære livskompass.
Ingen av partene synes imidlertid å ville erkjenne dette og vedstå det seg offentlig. Vi kan sies at de dermed drar med seg stadig større deler av befolkningen inn i deres egne løgn- og illusjonsproduksjon. Og alt skjer i «god tro» og med de beste intensjoner.
Men jo mer løgnen blir institusjonalisert, jo større blir
faren for katastrofe og destruktive møte med virkeligheten og sannheten. For
hovmod står som alle vet, for fall. Det er de hovmodige selv som må bære
ansvaret – hvilket de selvsagt ikke er villig til å gjøre, nettopp fordi de har
klar å lyve så lenge og «godt» for seg selv og andre at de ikke fatter at det
de har gjort er nettopp å lyve. De er fullt overbevist om at de har sakt
sannheten hele tiden, - så hvorfor bakke nå?
OK: Kanskje du sier: Dette var bare ord, ord og ord og tanketomme tanker, muligens også konspirasjoner, kanskje fobe konspirasjoner, for å legge litt smør på flesk.
Vel, vel bekomme inn i fantasiens og et jurdico-religico enkeltmenneskes
verden. Den er kanskje allerede mer din enn du aner. Løkke svarer ikke på det
spørsmålet han stiller i sin overskrift: Trues likestillingen i Vesten av muslimske
menn? Og det gjør vel kanskje heller ikke du?
Jeg trekker nå på en annen postering og noe om ordene i
seg selv som virkelige agenser:
(Når jeg trekker frem «hjemlene» fra Koranen over, kan ordene i seg selv få en helt annen valør og betydning – spesielt for de emotive – hvis folk ser ordene satt ut i praksis, selvsagt. Ordene får kanskje større betydning og alvor i og over seg jo nærmere man kommer de helt konkrete utslagene, sett og tatt på, nær sagt, og dette er elementært. Jeg snakker har primært om forhold til ord – konsepter og hjemler.
I seg selv burde de få hårene på hodet til å reise seg, men dette skjer jo bare så altfor sjelden, dessverre nok. Vi har på en måte glemt at ordene er agenser i seg selv, ladet med «magiske» krefter, og ikke bare avbilder eller mer eller mindre antydende eller kokret sansbare vibber. Vi synes å ha glemt at ordene helt kontekstuavhengig angår oss inntil sjeledypet fordi de faktisk – burde – komme fra vårt og de andres indre, og at de rettes til oss, for oss og mot oss, hver enkelt, personlig og til ethvert tomt – og sultent - rom i hjernen og hjertets tommer rom og reseptorstrukturer og nervebiologi.
Ord av den karakter og i den kategori jeg her snakker om er faktisk substanser, gestalter og ikke bare assosiasjonsprodusenter beregnet for feel-good og mer eller mindre godhjertet humor, ironi og kreativ fantasi, en fantasi som vi liksom nøyer oss med fo. De er begreper og ikke bare termer. De er «res» og ikke bare «nomina». De beskriver og former og de slipper oss ikke så lett, selv om vi tar lett på meste, også de virkelig store tragediene og lidelsene. Vi haster fra lidelse til lidelse, fra urettferdighet til urettferdighet, fra ødeleggelse til ødeleggelse og destruksjon – og brudd på den loven som er skrevet på våre hjerter. Vår taushet vil da gjøre oss medansvarlig, og vår manglende evne til å ta inn over oss ordene og hjemlene kommer til å undergrave oss, vår selvrespekt og våre harmoniske eller trygge selvbilder. Vår samvittighet forflates eller fortrenges.
De tror på en måte at de kan råde over skjebnen og skape den via media i den fulle overberbevisning at alt - derfor - skal gå over eller gå seg til. Slik går det med oss, ordene sammen med bildene fører oss bort fra virkeligheten ikke inn og frem til den. Derfor intet alvor, derfor egentlig heller ingen ord; bildene overtar og de er jo som alle vet ganske tause i seg selv, selv om vi forskrekkes av skrikene og skriker sel, i frykt og vånde, eller stikker hodet i sanden av bare sjokk og forferdelse.
Vårt forrykte forhold til ord skader oss mer enn vi tror; det avstumper oss. Vi ser ikke at vi bør være ett med våre ord, at vi aktivt bør søke det gode, som ordene kaller oss til og bønnfaller oss om; at bare den som er ett med sine ord kan stå stødig, realisere sine potenser og potensialser og blomstre.
Ordene er ikke bare betegnelser; de er forutsetningene for de gode emosjoner og de genuint varme følelser. De er ikke bare agenser og gestalter eller substanser; de kan være «levende vann», legende ånd.
De gode, sanne, dype og inderlige emosjoner består i og livnærer seg av sindige refleksjoner; de er tilstrekkelig distanserte, ja, til og med avmålte, men alltid slik at vi ikke overrumples av nykker og lar oss forvirre av mer eller mindre påtatt og instrumentalt hysteri.
De sanne, gode og fruktbare emosjoner lar seg gjenkjenne
av ordene på dypnivået og disse emosjoner gjenkjenner ordene betydning og
mening, at de angår oss, at de kan trenge seg på unødig, det er nå så, men også
gjenkjenner de ordene som ikke bare opplysende, men sant veiledende. Der
emosjonene blir «korrekte», er det et symptom på forpestende og smittsomt
hykleri i stor og dyp forstand, for ikke å si et sikkert tegn på at uforstanden
har grepet en; hykleriet kan være helt ubevisst selvsagt, de kan være en
funksjon av subliminal påvirkning, men det blir ikke sublime eller opphøyde og
opplysende av den grunn; tvert imot.
De sanne og gode emosjoner tilhører mennesker og personer som – av en eller annen naturlig grunn - er hele personer og personer i god kontakt med seg selv. De har smakt på frihet og smaken er god og liberalt preskriptiv.
De stabiliserer de mer eller mindre flyktige, kaotiske og overflatiske følelser. Korrekte emosjoner og korrekte følelser kan regjere side ved side, men aller skjønner umiddelbart at da er det fare på ferde og personene er i ferd med å miste seg selv. Derfor søker da også mange mennesker etter sine ord og emosjoner og dras mot de idéer som ligger der i et velgjørende oceanet utenfor og over oss, og delvis også inni oss. Vi dras av disse rene idéene ut av oss selv mot et ideal som kan være mer eller mindre klart manifistert i sinnet og i hjertene og som derfor riktig nok vil manifisterer seg på ulikt vis. En sjel og et sinn som ser og forstår dette, vil håpe på at vi kan avlære oss det falske a-moralske og tilsynelatende så nøytrale og ufarlige og akk så godhjerta, men likegyldighetsproduserende - kompasset som nå de siste 50 årene har fått fotfeste i oss og som vi har så vanskelig for å se, fordi vi har mistet kontakten ikke bare med ordene og begrepene og i stedet latt oss dominere av betegnelsene og de såkalte gode assosiasjoner, men hvor vi også står i fare med å miste oss selv. (Fordi trykket fra de servilt betinget emosjonelt korrekte hyklere blir så overveldende). her
Løkkes kronikk her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar