Noen søker tilfredsstillelse ved å brenne, og jo viktigere det man brenner er, jo større tilfredsstillelse.
Vi synes denne trangen og denne tilfredsstillelsen er pervers, noe vi ikke vil ha og noe som vi da forsøker å begrense eller stoppe en gang for alle, med vold, dvs alt fra dødsstraff til behandling i institusjon.
Pyromani er en sykdom, også, alt etter forholdene og sivilisatorisk
nivå etc.
Å brenne et enkelt eksemplar av en bok offentlig, en hvilken
som helst bok, synes å være en forbrytelse bare hvis brannen medfører fare for
eiendom generelt og offentligheten ellers.
Hvis noen brenner et eksemplar av Mao’s Lille Røde, vil ingen i Vesten i dag reagere, hverken med harme, forferdelse eller vold. Aller minst ville myndigheten ha reagert. Befolkningen ville ikke bare ha godtatt «brannen», folk ville til og med ha godtet seg og følt en viss skadefryd, (som takk for den gang kulturrevolusjonen herjet, i Kina, og vi så rødegardister også operere i Norge, utrolig nok).
Men den gang, under kulturrevolusjonen, kan det tenkes at noen som brente Maos lille røde ville blitt drept, idet mobben ville ha antatt at det var lovlig, ut fra «makt gir rett-prinsippet», og at «folkedomstoler alltid har rett». Man kan også tenke seg at folkedomstolen faktisk ville ha kunne forandre standpunkt (og verdisyn), og så, når situasjonen endelig hadde løyet, gått mot en dødsdom for forbryteren. Men da ville det gjerne har vært mye for sent, for sent for altfor mange uskyldige.
Det fins jo ingen hjemmel i de kommunistiske skriftene for å drepe noen for å ha brent Maos Lille Røde, eller helt eller delvis «alle» de kommunistiske skriftene man kunne få lagt hånd på der og da.
Pressen gikk rødt den gangen, rødglødende, man pøste ut opplag på opplag, for å bringe marxistisk frelse til hele befolkningen, ja, hele verden, via Ordet, der konkret tvang ikke var mulig, foreløpig.
Det samme gjelder i dag, i Saudi-Arabia, hvor det pøses ut
gratis eller svært billige koraner nær sagt over hele Europa (i Tyskland deles
det ut gratis koranen i fleng).
Hvis noen hadde brent Mein Kamp av Adolf Hitler, ville det bli møtt med likegyldighet både i media og blant folk flest, (med mindre det skjedde i en spesielt pirrelig kontekst). Og hadde noen brent en Bibel, ville ingen kristne i dagens Norge ha løftet et øyebryn, annet enn som et uttrykk for at man synes «showet» ble for dumt eller narsissistisk opportunt. Man ville ikke ha oppfattet jippoen eller spøken for annet enn barnestreker, og man ville ha forsøkt å refse foreldrene mer enn overtrederen eller overtrederne.
Hadde noen brent Det kommunistiske Manifest, på et torg,
foran et klubbhus, ved en statue av Marx, vill de fleste ha gjespet, fordi
marxismen i dag regnes for å være kulturelt og politisk irrelevant. Man minnes
ikke Marx som en helgen i dag, Marx etterlot seg intet ritual hvor man skulle komme
ham i hu, slik man gjør under communionen eller nadverden i kristentroen.
Marx hadde vel knapt råd til å bryte noe brød eller ta seg en slurk vin fra
eget lager sammen med sin «brødre i ånden», for at de skulle komme ham i hu,
til på dommens dag. Det fins intet forbud mot å brenne en bok, i marxismen.
Blnt annet fordi man på det hold jo ville ha vært veldig fornøyd med at så
mange Bibler som mulig ble brent i smug og streder, og åpent på torg og
markedsplasser. Få kommunister ville ha kommet løpende med brannforskriftene,
for å få stanset festen.
Før vi går videre, holder vi følgende kart in mente:
Autodafé (via portugisisk og spansk auto da fé fra latin actus de fide eller actus fidei, «troshandling») var den avsluttende, offentlige delen av en rettssak mot mistenkte kjettere, inkludert mistenkte kryptojøder (skjulte sefarder), utført av den spanske (1481–1834) og portugisiske inkvisisjonen (1536–1821), men også i Italia. Autodafé betegnet opprinnelig selve domsavsigelsen, men ble siden også brukt om den påfølgende utførelsen av straffen.
Under autodaféen var det opptog gjennom byen, og de anklagede måtte bruke kapper med symboler som viste hva de var skyldige i. De som skulle henrettes, bar kapper i en annen farge enn andre skyldige. Opptoget endte ved kirken, der de dødsdømte ble skilt ut og ført til for eksempel bålet der de ble brent.
Autodafé var en skamstraff der en brukte offentlig stigmatisering og ydmykelse som virkemiddel.
Ordet autodafé kan også brukes om bokbål,
offentlig brenning av uønskede og forbudte skrifter og bøker. her
Er det ikke reddsomt hva menneskesinnet kan forlyste seg
over? Spesielt hvis autoritetene eller institusjonene tillater det, eller påbyr
det?
Ingen i Norge i dag ville ha forlystet seg over eller ønsket
at en autodafé skulle bli legitimt i dag. Snarere tvert imot. Samtlige partier
og partimedlemmer vill ha protestert og gått imot, (kanskje til og med under
trussel av dødsstraff, hvis ikke … ).
En viss profet ville med stor sannsynlighet si: Å brenne en Koran, er det samme som å brenne alle.
Mange ikkemuslimske profeter – gudløse - i vårt land i våre dager vil si det samme, uten å skamme seg. De føler seg modige og noble over å si og tenke det. Brenner du en Koran, brenner du egentlig en muslims hjerte (fantasien rekker ikke lenger). Han har rett til å føle seg krenket, han har rett til å slå tilbake, hardt, om så er. Han har rett til å føle det Koranen sier han skal føle, nemlig hat mot de vantro. (Bokstavelig).
Poenget eller noe av det er at det i bunn ligger en forestilling – et bindende dogme – i vestlig tro og tradisjon om at Gud er en treenig Gud. Gud tillater seg her å «dele seg opp» eller «dele seg inn» i tre personer, helt likeverdige, men like vel ikke identiske personer. (Allah er en monade). Dette er en grov synd å tenke eller forestille seg i islam. En Koran, er med andre ord alle. Et angrep på Koranen er et angrep på alle muslimer, fordi det anses for å være et angrep på Den éne gud, Allah. Når man i generasjon etter generasjon tenker slik, vil det sette seg i folks hjerter og bevissthet og bli en sannhet som ikke kan rokkes, eller kritiseres, og når noen da brenner ett eksemplar, blir det et angrep på alt islamsk.
Det er dette slike som Bondevik ikke forstår. De forstår ikke at muslimene mener alvor – og kan ikke annet - når de sier at Allah ikke har noen ved sin side og at Allah er ett med troen, dvs Koranen og Sharia, slik man ser det der.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html
Koranbrenning i Vesten er å vise avsky for menneskebrenning i umma, eller den islamske verden hvor Koranen «rules suprime», der hvor sharia har en gjennomsyrende forrang fremfor all annen jus og tro.
https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html
Kontrollert og avgrenset koranbrenning er en metode blant mange andre; den er ikke identisk med å rope «brann» i et fullstappet lokale der igjen branntilløp finnes.
Brenningen kan sies å være det ultimate litterære uttrykk, et didaktisk trekk, en protest på samme måte som samfunnskritiske litterære verk, som i pedagogikken hvor man viser heller enn å "fortelle" -nedlatende eller doserende. Koranbrenning er intet kategorisk imperativ. En koranbrenner beskriver virkeligheten gjennom sitt temperament, sin moral, sin demokratiske innstilling og holdning – for demokrati, og mot teokrati. For frihet mot tvang, med andre ord.
Brenningen er diskursiv, ikke ment kursorisk, men statarisk og hjertegrundig, som en frimodig eller effektiv måte å formilde et budskap på, et motbudskap, en rasjonell protest på synlig urettferdighet og unødvendig fanatisme, og bornerthet, et frihetsskapende budskap med fred i sikte, mot destruktive makter, ikke på grunn av overtro, men fordi vi har faktisk kunnskap om det destruktive og morderiske i de krefter som adresserer.
Brenningen skjer ikke med den intensjon å sjikanere muslimer
som individer, privat og direkte, og muslimer vet det, bare ikke slike som
Støre og Bondevik, den bygger ikke på konspirasjonsteorier som Simen Bondevik
vil ha oss til å tro.
(I innlegget
i Dax 18 forleden, nevnte Bondevik SIAN spesielt, pluss «konspirasjonsteorier» konkret
2 ganger, uten å presisere hva han siktet til. Meg bekjent er SIAN ikke anklaget
for å ha gjort noe kriminelt. Bondevik synes å forutsette at SIAN har oppført
seg kriminelt og NRK supplerer ikke.
Samtidig nevner
han ikke at SIAN faktisk er blitt angrepet fysisk flere ganger. NRK nevner
heller ikke et intervju som ble lagt ut på nettet der to unge lærde muslimer
gikk til verbale angrep på Thorsen, på en parkeringsplass. Thorsen som er
formann i SIAN. «Intervjuet» i sin helhet viser hvor overlegne disse muslimene
føler seg i forhold til Thorsen. Thorsen svarte så «smålåtent» og godt på alle
spørsmålene de stiller ham så godt han kan, og så vidt jeg så, svarte han ikke
feil på noe. Riktig nok svarte han ikke på et par spørsmål direkte der og da, han måtte sjekke, men dette ble det ikke tid til. «Intervjuerne var svært pågående
og høyrøstede, de ler triumfalistisk Thorsen rett opp i ansiktet, tonen er
svært truende og nedlatende, vil jeg si, de vet «de har ham», liksom, og
forutsetter at Thorsen nærmest lyver, selv om han svarer korrekte ut fra hva de
islamske Skriften selv sier. NRK har så vidt jeg vet ikke grepet fatt i dette intervjuet).
Brenningen innebærer intet diktat og brennerne er ingen
diktatorspirer. Den er heller intet ønske om utforming av et konkordat, slik
Macron forsøker seg på. Men convivenzia, ja, og det er mulig, så lenge
det varer … helt til … ? (Jeg mener for øvrig om opptøyene, at opptøyene i Frankrike
nylig ikke var et kuppforsøk. Men man organiserte seg selvsagt i grupper, som
syntes å være organisert «ovenfra» et
sted. Muslimene er ikke interessert i å overta den politiske styringen av
landet. De er tvert imot motstandere av et slikt kupp. De er mer interessert i
at den vantro franske eliten fortsetter å dele ut midler – av et stadig mer
krympende «overskudd» - til de utsatte områdene, som det heter. Det fant sted
angrep nær sagt overalt i landet. Ingen steder ytret man noe ønske om at
franske myndigheter trådte tilbake og overlot makten til de utvalgte muslimer. Flere
offentlig ikkemuslimske personer ble riktig nok angrepet. At muslimer ser at
det er en fordel for dem at franskmennene fortsatt sitter ved roret i landet,
er ikke det minste underlig, det er bare å strekke fantasien litt lenger skal
man forstå det).
Brenningen er en invitasjon, ikke minst til muslimer, om fryktløst å bidra til å stanse de ekstremistiske kreftene innen islam, ikke bare her i Norge, men overalt. Brenningen er ikke en oppfordring til muslimer om å spille på å være mest muligkrenket og påta seg en mest mulig tydelig offerrolle. Her i landet gir vi dem trygghet og oppfordring til å stå frem, og de vet det, - mens Bondevik synes å tvile inntil margen - men tiden er dessverre ikke moden for at det store flertallet muslimer vil våge eller orke å gå i tog for å ta avstand fra ekstremisme i egne rekker, og reformere islam, eller frasi seg islam og imamveldet som i praksis faktisk truer hele den ikke-islamistiske muslimske verden. Men i stedet for å forsøke å frigjøre muslimer, holder «vi» dem via vår feige taushet innesperret i et sinne som imamer og andre bare ønsker å forsterke. Mange biter på, for sinte personer opplever sitt sinne som bevis på at de ar rett, og derfor tillater de seg selv til å bli stadig mer sinte. Jo sintere og mer krenket du føler deg, jo bedre for troen, vil de fromme si og tenke. De ser neppe at det nå er sinnet, ikke islam per se, som overstyrer og har agens. Det spiller ingen rolle om noen forteller dem at indusert sinne jo er en form for irrasjonelt hykleri, til og med, og en tilstand som man bør unngå eller døyve. Bare islam virker, i det større bildet, er alt såre bra. Uten dødsstraff for apostasi, f es hadde islam vært ferdig for lengst, sa den lærde og meget innflytelsesrike Qaradawi. Hatpotensiale synes å være stort. Uten det sinnet islam så lett og ofte kan anspore til, overfor vantroen, ville islam vært passé nærmest før islams tilblivelse, vil jeg tilføye.
Når Simen Bondevik mer at f eks HRS sprer hat, vet vi at noe er galt fatt.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/ofres-na-frankrike-pa-frihetens-alter.html
Se hvilke motkrefter muslimer i Norge i dag har å stri med:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/alarmisme-rasisme.html
http://neitilislam.blogspot.com/2010/08/rasisme-i-aftenposten.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/demokratiske-motkrefter-demagogene-vil.html
Her gir vi dem frihet, til og med, til å bli kristne i tiltro til at vi som nasjon vil beskytte dem med alt vi har av stats- og sivilmakt mot islamister som vil myrde dem for apostasi. Og dette vet de. Jeg tror de fleste muslimer vet at Bondevik snakker tull og vil fremheve seg selv på bakgrunn av en fullmakt han bare innbiller seg han har fra muslimer til å til f eks å kritisere SIAN og HRS og nærmest beskylde kritikere for rasisme. Bondevik ynder å bruke termen islamofobi, han skjønner ikke at han dermed snur psykiatrien på hodet og misbruker psykiatrien, i stedet for å kritisere dem som er så redde for islam at de noen ganger serviliserer seg selv inntil psykose.
https://neitilislam.blogspot.com/2010/09/muslimsk-frihetserklring.html
Koranbrenning er ingen oppfordring til autodafé. Dødsstraff
for blasfemi i den islamske umma er obligatorisk, fordi den er
hjemlet i Allah og profeten selv. Autodafeene
hadde ingen slike hjemler; de var menneskeskapte, blodige påfunn, bygget på
uvitenhet og menneskets evige lengsel etter og legning for skadefryd og vilje
til å synde straffritt, ved å kunne straffe andre uten å falle i synd (en
frihet gitt av teokrati, tradisjon og hierarki).
Bondevik og hans griller, og geliker, vil stille opp for en utsatt minoritet her i landet, hevder han. Han vil gi dem mer trygghet! Men gir han dem mer trygghet ved at de oppfordres til å underkaste seg mer ekstremisme, ved indirekte (og demagogisk og sofistisk) å støtte de mest reaksjonære kreftene innen islam selv?
Blir de mindre trygge ved at noen brenner Koranen offentlig,
med politiets beskyttelse og Ytringsfriheten som et konstitusjonelt faktum i
ryggen?
Stakkars muslimer, liksom. De liker ikke Bondeviks
forsikring om at han er empatisk etc, en med-lider, som vil ha oss til å bli
med-lidere, ikke frie mennesker uten «behov» for å lide. Hadde jeg vært muslim,
hadde jeg betakket meg, hvis jeg ikke hadde trodd det var i min interesse at
Bondevik var ute etter å kriminalisere og ta koranbrennerne.
Men hvorfor tiltror ikke Bondevik muslimene å ta fatt i problemet selv, uten hans «fromme hjelp»? Her gjør Bondevik og Støre seg til hypermagikere (se eller her på bloggen). Han vet at muslimer i Norge er forpliktet til å følge norsk lov og de da trygt kan si for dem selv at vi skal ikke drepe noen for blasfemi mot profetene og Koranen. Bondevik vet dette, i praksis går han lenger enn noen muslim ville ha gjort her i Norge: Han vil, i likhet med Støre, se på brenningen som kriminalitet. Jeg spør: Hvilke muslimer her i Norge i dag er interessert i å kriminalisere en slik handling?
Det kan godt hende at mange muslimer faktisk ikke har noe
som helst imot at det brennes koraner. At de mener at det ikke strider mot
deres egentlige interesser og at det å kriminalisere koranbrenning faktisk vil
gjøre deres egen stilling og posisjon mindre trygg enn hvis det var kriminelt å
brenne. Jeg kjenner faktisk muslimer som mener at det er bedre å leve i et
fritt samfunn med ytringsfrihet til å brenne Koranen og å leve i et
ikke-islamsk samfunn, enn i et muslimsk, hvor man blir drept ut fra guddommelig
og ufravikelig hjemmel i islam og Koranen og Skriftene selv.
Det tok nordmennene 100 år på å forstå islam, vil
historikere som da er bosatt på et annet kontinent, om 150 år skrive - da det
kom uår i befolkningen. Og hvorfor tok det dem så lang tid? Jo, fordi de var
både feige og likegyldige og overlot det til barnebarnas barn å ta støyten. Maken
har vel aldri blitt sett som et eksempel på unnfallenhet og mangel på
ansvarsfølelse, ja, patriotisme og oicophilia. I stedet så vi at de oikofobe
ble hyllet som en noblesse på Allah’s nåde.
Koranbrenning kan betraktes som et alvorlig og rasjonelt begrunnet varsko om at det ikke finnes noen garanti eller adgangsbillett til himmelen i dette å drepe noen for apostasi eller blasfemi.
Koranbrenning her i Vesten er derfor en god gjerning, ja, for noen enfoldige, i bese mening, - en kristen gjerning. Noen vil oppfatte det som en kristen plikt, idet de taler dagens Rom midt imot, der paven innbyr til fellesbønn i lunden og der muslimer ber om Allah ikke går på den vei som de vantro går, dvs den vei de kristne går, og paven selv som ber om kjærlighet for alle. Han hater koranbrenning. Vel, ham om det.
Brenningen er faktisk et verbalt – ikke-fysisk - innlegg i den lovlige, ikkevoldelige debatten eller diskursen som ethvert demokrati er avhengig av for å overleve og blomstre, slik at folk fritt kan velge sin egen vei til lykke og fremgang, - en uavhendelig rett vi har. Brenningen representerer ikke noen «storming av kongressen», tvert imot.
Den er ingen revolusjonær handling, heller intet reaksjonært
fremstøt. Den oppfordrer til en mer sunn og frimodig debatt, that’s all,
ikke til mindre debatt og mer taushet under fryktens regime. Når noen vil se
hat og rasistiske eller tyranniske tendenser i brenningen, kan man spørre
hvilke motiver de har, hva det er som egentlig driver dem, - til vanvidd.
Koranbrenningen er en bevisst villet liten brann under full
kontroll og ikke til fare for noen. Den er en metafysisk handling, en symbolsk
handling og uttrykker derfor noe genuint menneskelig, etter naturretten, og
ikke etter sharia, selvsagt. Den er en performativ talehandling, en fri
ytring, ingen kommando under trusler om straff og offer. Den er faktisk et ytre
tegn på en indre realitet, den synger både om en aktuell og fremtidig katharsis,
en forsoning og en forløsning for hele menneskeheten og alle kulturer. Fri oss
fra islam … for at muslimer kan frigjøre seg. Poenget er ikke å tolke
Skriften på en for oss mest mulig beleilige måte, poenget er å forandre, fra
grunnen av.
Koranbrenningen er en metafysisk – nærmest hellig - handling, ikke et fysisk angrep, heller ikke et psykologisk-terapeutisk angrep på sjeler som er blitt opplært til svakhet i navnet av kjærlighet, til ynkelighet i navnet til empati, toleranse for intoleranse i navnet til demokrati. Koranbrenninger er fysiske uttrykk for en metafysisk virkelighet. Den rammer ingen lemmer, den er ingen legemsfornærmelse mot noen, heller ikke er den uttrykk for psykisk terrorisme. Det er imidlertid alle klagemål om krenkelser og sjikane. Det er der den psykologiske terroren kommer fra, det er der den har sin rot. Det er der de elsker å fremstille seg som fromme og etisk uangripelige dydsmønstre, i sin mangel på selvironi og mangel på forstand for det reelt tragiske fundamentet de selv opererer ut fra. De tror de er vidsynte, men fremviser det motsatte, det trangsynte og gjerrige. Ikke det personlig generøse. De tror de har fremtiden på deres side, i stedet kaster de den judeo-greske-kristne tro og tradisjon på bålet. Klodens ild, ja.
Bondevik er estetiker, en performer, en posør. Han ser en
hellig og ukrenkelig etikk i islam, ikke i våre demokratiske grunnvoller. Han
gir en god dag i de mange millioner muslimer verden over som tørster etter mer
frihet, etter frigjøring. Han ber dem lide mer under en islam som dreper for et
ord, under et hierarki som er totalitært og absolutt infleksibelt og derfor
inkreativt og umenneskelig i sin essens og natur. Han vil at disse muslimene
skal lide mer. Slik gjør han seg til slave av vold og fortrykkelse.
Koranbrenning er en form for uskyldig polemikk, nærmest litt barnslig, men er det ikke av barn og fulle folk man skal lære litt? Motstanderne i sitt imbesile alvor driver alltid politikk, gjerne subtil, indirekte manipulasjon, gjerne skjult forkynnelse. De handler og tenker alltid som fullmektiger for andre, fullmektiger uten fullmakt. Slik dummer de seg ut og blir hypermagikere, dvs vantro, overtroiske, på egen fortreffelighet. De er hovmodige. De hever seg opp over Gud og erstatter gjerne Gud med Allah, eller vil at folket skal gjøre det. I seg selv viser jo dette bare i hvor stor grad de undervurdere folk og overvurderer egne evner og egen innsikt.
Koranbrenningen tar ikke sikte på å undertrykke noen, men er i seg selv en oppfordring til frigjøring paret med menneskeverd. Den tar sikte på å gi millioner av muslimer verden over trygghet i stedet for kronisk angst og frykt for å bli tvunget til å bidra til handlinger som strider mot deres ære og samvittighet, som f eks dette å drepe eller bli drept for et skeivt ord eller det som Koranen kaller vantro. Koranbrenningene og den holdning og tro som ligger under, er intet mislykket eller kontraproduktivt narrativ, en subjekt opplevelse for solipsister. Nei, det er «fin-dhimmiene» som sprer det kontraproduktive, det dystopiske, idet de i sin forvirring og selvvalgte svaksyn forveksler etikk med estetikk og «dydig» - dvs pueril - etikette, og som velger det siste fremfor det første. De tror at det er koranbrennerne med sine små branner under politibevoktning som får den muslimske verden opp i voldelig og brannspredende, pyroman harnisk. Det er disse brannene som er farlige, sammen med de guddommelige hjemlene islam per se forsyner disse brannstifterne med, ikke de overvåkede koranbrenningene i lille Skandinavia. Sånne som Bondevik bidrar til fortsatt lidelse, i stedet for å komme lidelsene i forkjøpet.
Koranbrenning er ingen sport for moroskyld; den representer
ingen preskriptiv ekstremisme, noen bindende norm. Islam, derimot, er ekstrem
preskriptivisme som sådan. Koranbrenning kommer ikke som et pålegg oveenfra,
fra en tyrannisk makt, et uforanderlig og undertrykkende hierarki. Forbud og
kriminalisering av koranbrenning kommer derimot ovenfra, fra våre politikere,
de politiske dhimmiene og gammelmedia, universiteter, fagforeninger etc. Alle
disse har påtatt seg rollen som islams høye beskytter, og bidragsytere til mer
vold og undertrykkelse rundt omkring i det store verdensvide umma. Det
underlige er at de som reiser fanen høyest for trosfrihet i de muslimske
landene, ofte går hatsk ut mot koranbrennere og kaller islamkritikere for
farlig og hatske slamofobe.
Se bare i Sverige: Der var den en iraker med relevant og adekvat erfaring som torde brenne en Koran, hvorpå Erdogan straks begynte å bruse med fjærene. Han kjenner Vestens svake punkt, Vestens ynkelighet, og han bruker det for hva det er verdt, til ære for Allah. Et NATO i dag uten Sverige, er et splittet Europa. Og Erdogan har hittil klart det. Det kommer an på om Stoltenberg kan få ham under en annen himmel. Sverige har på sin side fordømt koranbrenninger og samtidig fordømt seg selv til å være og bli et lydrike under islam og imamene, sammen med resten av Vesten. I hvert fall inntil videre. Det er lett for Erdogan å fremstå som sterk og modig, så lenge Europa forsettlig har valgt å være og forbli svak og lett å forføre.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/skrekkinngydende-avskrekkende-og-blautt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/kari-fure-komplett-og-plettfri-leder-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/salsal-na-en-muslimsk-islamkritiker-ser.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/magien-og-totemet-i-vare-dagers.html
Hvilke krefter er det som f eks Bondevik og Gar Støre solidariserer seg med, og vil at vi alle skal bøye oss for? Se disse fra forrige postering:
https://www.document.no/2023/07/04/det-matte-en-iraker-til-for-a-forsvare-svensk-frihet/
Vi minner om dette:
Frankrikes innenriksminister: – Opptøyene har ikke med innvandring å gjøre … her
Tyrkisk leder av svensk islamistparti mener Sverige bør lære å bøye seg for islam … her
Det måtte en iraker til for å forsvare svensk frihet … her
– Sammenstøtet mellom sivilisasjoner skjer rett fremfor øynene på oss … her
Svensk biskop vil ha forbud mot å brenne koranen … her
Hvis Europa skal overleve, må det gjøres noe drastisk med migrasjonen … her
Organisation of Islamic Cooperation calls for international ‘collective measures’ to stop desecration of Qur’an … her
US Islamic scholar: Muslim alliance with the Left was a mistake, ‘they’re going to delete us’ … her
Are looting and riots the result of social exclusion, as we are told? It is true that we hear this worn-out discourse about abandoned suburbs, with a cohort of commentators and politicians who, instead of truly condemning this chaos, speak of a form of legitimate violence. A violence that is fueled by a thirst for justice following the death of a 17-year-old delinquent, but more broadly by structural injustice against a portion of French youth.
This explanation is doubly false. False because the rioters exploit this tragedy to commit destruction and looting that usually take place on July 14 and December 31, or during football matches, when there is no tragedy. These are opportunistic rioters who, whenever they can, vandalize and assault police officers, firefighters, and journalists. Are they abandoned? It’s much more complicated than that.
For 40 years, the urban policy has poured billions into these neighborhoods to build schools, libraries, and climbing walls that sometimes end up in ashes. her
Sweden: Government condemns Qur’an-burning, calls critics of Islam ‘extremists’
Pope Francis says he feels ‘indignant and disgusted’ over Qur’an-burning in Sweden
Stockholm Quran Burning Angers Turkey, Hurting Sweden’s NATO Chances, her
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar