Vi har tidligere skrevet en rekke artikler som omhandler det jeg kaller «servilt betingede korrekte emosjoner» - med visse varianter av dette.
Jeg har bevisst unnlatt å ta med de emosjoner som skapes,
promoteres, forsvares og opprettholdes av islam per se, også av ikke-muslimer, og
islam da som et religiøst system og en spesifikk gudstro, noe som kan avleses direkte
av islams dogmer og trosbekjennelser. (De fleste «korrekte» orker ikke å ta inn
over seg disse tekstene og det er litt av problemet, ikke løsningen, slik mange
håper og tror).
Nå er det på tide å si noen om de islamstroende servilt
betingede korrekte emosjoner – og her kan vi risikere å få sett tingene i et
nytt lys, og kanskje i et mer «korrekt» eller fruktbart perspektiv, enn hva det
rådende paradigme tillater og tåler.
I headingen på en artikkel i Spiked står det: The emipre of hurt feelings, av Brendan o’Neill:
Jeg trodde artikkelen skulle inneholde noe som kunne sammenlignes med min ter «den servilt betingede emosjonelle korrekthet», men den gang ei. Dvs til en viss grad tar artikkelen opp mine poenger, men det er for så vidt bare indirekte. Forfatteren ser nok det jeg ser, men nekter seg å ta opp problematikken formulert eksplisitt. Han skriver:
Islamic
countries are trying to force the West to respect Muslims’ ‘feelings’. We
must resist this therapeutic imperialism.
Det er altså vi som må gjøre motstand i oss selv for å kunne stoppe muslimske følelser og her har forfatteren rett, bare det at det her kreves at det er vi som må forandre oss primært, og så kan den islamske verden følge etter, så å si. De forutsettes å ha noe å lære av oss. Selv vil de nok oppleve en slik oppfordring som et nytt angrep på den muslimske identiteten, og dermed også på sin tro og religion, en identitet mange muslimer heller vil forsterke enn svekke, på emosjonelt grunnlag.
For de fleste muslimer vil oppfatte at det eksisterer en
ubrutt sammenheng mellom sin tro, sin identitet og sine emosjoner. Et angrep på
en av disse egenskapene, er et angrep på helheten, dette å være muslim i seg
selv, kort og godt. Og et slikt angrep vil så bare ytterlige forsterke konflikten
mellom Vesten og den muslimske verden over. (Jeg legger ved utdrag av artikkelen
under).
Slik situasjonen er nå, ser Vesten selv ut til å rygge unna forslag om å ta sine servilt betingede korrekte emosjoner på alvor, (eller prøve å ense eller ane dem). Man er fornøyd med de følelser og emosjoner man nå engang har og har ikke tenkt å forandre på noe som helst i denne konteksten. I seg selv kan dette inngi en slags overlegenhetsfølelse, både innad i Vesten selv og utad i Vesten, i det ansikt Vesten viser overfor islam og den muslimske verden, (umma).
I Vesten fins det etter min mening et stort flertall som sorterer under det altså kaller de servilt betinget korrekte emosjoner. Dette dominerende flertallet – i media, blant politikere og kulturpersonligheter lider av et konstruert behov for å løpe islam til lags over hele linjen. De fleste av denne støpning forøker f eks å sensurere bort islamkritikk og fjerne til og med saklige islamkritikere fra sine plattformer.
Egentlig bunner denne grunnholdningen i irrasjonell frykt, hvilket i seg selv er tragi-ironisk, i og med at diss fryktsomme selv lider nettopp av den irrasjonelle frykt de anklager sine motstandere for å ha og plei. Disse menneskene øyner ikke og unner hverken seg selv eller andre å se at virkeligheten har minst to sider og at sannheten ikke nødvendig vis befinner seg på den siden de selv står på og representerer. Slike folk ynder å vise frem hvor emosjonelt korrekte de er og disse emosjoner og følelser danner så grunnlaget for deres politiske grunnholdninger og i siste instans hvilket gudsbilde de holder hellig, eller ikke. Virkelighetsoppfatning eller verdensbildet blir farges av deres «korrekte emosjoner» og hvor da de korrekte emosjonene i seg selv blir en erstatning for Gud, eller det gudsbilde vi tradisjonelt har hatt i Vesten i og med den judeokristne tradisjon. Disse menneskene fremstår da nesten i et kontinuum som «godhetsposører» eller som de ikke har annet å komme med en «virtue-signalling» - de blir moralister og samlet arbeider disse for intet mindre enn å få etablert et emokrati som skal overstyre det vi tradisjonelt mener med «vårt demokrati». Disse menneskene går faktisk inn for at islam skal få en stadig større innflytelse over våre samfunn, de gir etter gang på gang, og synes ikke å bli fornøyde for vi har fått et idyllisk islam tyranni – helt uten at de vil merke det eller erkjenne det. Vi finner blant disse menneske ofte folk som er godt skolert i det vi kaller makt-teori, men de grunnleggende innsiktene som finnes der, hopper de samme fort over når det kommer til å forså islam og den makt eller agens islam per se har, og den stadig større innflytelse vil ha på våre samfunn i stadig større grad, i takt med forvente demografiske endringer, som vil skje, hvis utviklingen fortsetter uforhindret.
Spørsmålet i utgangspunktet er altså: Hvorfor fortsetter islam å få stadig større makt i våre samfunn?
Jo, primært på grunn av våre unnfallenhet og manglende mot
og evne til å undersøke og ta til etterretning hva islam er per se, som
religion og politikk proper, islam som agens, vesen og essens.
I vår relasjonen til islam, oppstår det et par mentale strategier som kommer tydelig til syne når det gjelder islamkritikk. Den ene, positive, går på hypermagi, den andre er negativ og går på en mer eller mindre bevisst valgt strategi for å påtvinge oss selv ikke å tenke juridico-religico, slik de gjorde i gamledager, helt fra antikken av, og før. Med begge strategier følger at vi gir emosjonene forrang fremfor fornuft eller rasjonalisme. Vi underlegger oss et selvskapt emosjonelt credo som blir den malen alt islamsk og alt muslimsk måles og «føles» ut fra. Emosjonene er dermed blitt en preskriptiv etisk ekstremisme på islams premisser idet den gir de voldelige en annen og mer medfølende dom enn andre. Islamkritikk - og islamkritikere- fordømmes som en mer avskyelig forbrytelse enn den vold eller terror islamistene selv utøver i sin guddoms navn, over hele Vesten, med jevne mellomrom.
Det er som om hypermagikerne etterlyser mer medfølelse, mer medlidenhet og mer tilgivelse når det gjelder islamsk terror samtidig som de etterlyser mindre medfølelse, mindre medlidelse, og minde tilgivelse for islamkritikere.
En modig mann sa det sli: -Religiøse skal gjennomkrenkes, (sa Edgar Kokkvold, leder i presseforbundet, for noen år siden, etter selv å ha blitt drapstruet av islamister. Her viser hans emosjoner primært til en objektivitet, til «rettsregler», kan vi si, han slipper byrden av å «servilisere seg»).
I Norge i denne stund går en teolog og bibellærer, Endre Stene, ut på Dax 18 og byr folk være mer forståelsesfulle, medlidende og tilgivende, helt i tråd med kristendommen, som han sier. (Her gjelder det «brillesaken», men dog … ).
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-glade-vanvidd-eller-den-gladeste.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html
Det er nesten flaut å høre på Stene med sine i og for seg gode intensjoner. Han bedriver det jeg kaller hypermagi mer enn dette å være kristen. Og han vil nok ikke forstå noe av det jeg her skriver her, men det får våre så.
Her synes det å stå to logiske kontradiksjoner eller umuligheter for begge to å være sanne. Men i praksis er selvsagt dette en feilslutning. Det gå fint an å irettesette bøllene i en barnehage både på forhånd og etterpå, uten at logikken her brister, og fortsatt være kristen. Og islamkritikk per se må ikke logisk nødvendig være mindre forståelsesfull, medlidende og tilgivende.
Men for Kokkvold var det altså islamister, for Stene er det den
røde Moxnes som har vært så søt at han forsøkte å hviske ut sine spor, for å
spare sine røde venner og ellers for unødig forsmedelse.
Brendan O’Neill synes å bruke Stenes moralisme heller enn Kokkvolds virkelighetstro realisme, når det kommer til Vesten og vårt forhold til islam, slik vi har sett den «utvikle» seg eller slå ut i sin fulle blomstring, de siste 50 årene, (og lenge før, forresten).
Mitt poeng med å mynte termene hypermagi, jurdico-religico
og «servilt betinget korrekte emosjoner», i kontrast til «det politisk korrekte»,
har vært et forsøk på bedre å forstå hva det er som skjer og hvorfor dsikursen
er blitt som den er blitt, med all sin amperhet og full som den er blitt av
folk som ikke kan forstå annet enn at de er moralsk overlegne, spesielt de med
en irrasjonell fobi - for å bruke en
tilnærmet tautologi – for islamkritikk. I dette perspektivet har jeg tatt
utgangspunkt i emosjoner og følelser som grunnleggende elementer i dette å være
et menneske og dette å være menneskelig, og dermed kunsten i dette å være
forståelsesfull, medlidende og tilgivende.
Psykologen Nico Frijda, 1927-2015), satte opp et enkelt skjema:
På den ene siden:
Emosjoner er sitt vesen en ubevisst prosess.
Emosjoner forbereder oss på handling.
De er spontane biologisk prosesser utenfor vår kontroll.
De kan forstås av andre som spontane fysiske uttrykk, som f eks latter.
På den annen side:
Følelser er hvordan vi tolker de emosjonene vi opplever.
Vi er bevisste våre følelser og kan treffe valg ut fra dem.
Da vi har kontroll over våre følelser og hva vi føler, kan
andre ikke gjette seg frem til hvilke følelser vi har via våre handlinger.
Ja, gjett, hadde det bare vært så enkelt. Som vi ser objektiverer langt på vei Fridja våre følelser. De tillegges en essens som ligger under vår oppfatning av dem. Følelser er noe vi har, ikke noe vi er.
Men et avgjørende poeng er like vel at andre mennesker ikke kan gjette seg til hvordan vi har det, eller hvordan følelsene virker på oss, reelt.
Og det er her hypermagikere og «de servilt betinget emosjonelt korrekte» viser frem sin akilleshæl: De tro fullt og helt at de vet hvordan f eks muslimer har det og føler det når islamkritikere kritiserer islam. I denne prosessen skaper de grobunn for å hate islamkritkk mer enn å sette pris på islamkritikernes patriotisme e l eller forsvar for Vesten og våre demokratier. De mener å forstå hvordan muslimer føler det uten å spørre først, de blir de hypermagikere som lukrerer på hvordan de tror muslimene reagerer på kritikk, ja, de tar seg til og med retten til å forlange at muslimer skal føle krenkelse der ingen krenkelse foreligger. Hypermagikerne på sin side føler at de fortjener mer ros fra muslimer og andre, nettopp fordi de illuderer å kunne føle mer og bedre enn andre (uten at de har undersøkt disse andre).
Ta for eksempel hypermagikerne: De staser alt på at folk ikke kan gjette seg til deres indre motiver når de helt uten fullmakt fra ofrene selv påtar seg rollen som befrier eller redder, ofre som må beskyttes mot slemme kritikere av f eks islam selv, ikke muslimer individuelt. Det de imidlertid skjuler er et behov for å vinne seg mer moralsk overlegenhet, som de kan bruke til å skee ut f eks islamritikere og isolere dem, på det de selv vil kalles moralsk grunnlag, men de egentlig gjør det for å karre til seg mer sympati på ofrenes bekostning.
Få om noen våger å se og innse at dette er en fullkomment
legitim måte å nærme seg de reelle islamofobene på, de som virkelig er islamofobe,
men som hevder seg å være det motsatte, de som hevder å vite hvilke motiver de
reelle islamkrtiikerne har, uten å spørre. Hypermagikerne og de servilt
betinget korrekt emosjonelle tillater seg uhemmet å tillegge andre motiver de
ikke har, mens de er fullstendig stengt for sine egne ikke alltid så edle
motiver. Og det er er nettopp dette fenomenet jeg har forsøkt å belyse ved å
mynte termene hypermagiker etc. Jeg har skrevet flust om dette tidlige på
bloggen, det er bare å søke litt rundt og forsyne seg …
Jeg har tidligere også vist til Lisa Feldman Barret’s forsking på emosjoner, i hennes «How emotions are made». Hun har tydelig vis en annen vinkel på emosjoner enn Fridja hadde. Hun ser ikke på emosjoner som noe som liksom kan isoleres med sikte på å fange deres vesen i ord og begreper. Hun behandler emosjonene vitenskapelig, men på en måte som forfattere gjør i romaner og teaterstykker hvor forfatteren beskriver personenes karakter eller typer uten eksplisitt å fortelle lesere eller publikum at det er nettopp dette hen gjør. Typene eller rollene fremkommer – i sitt vesen, i sine personligheter - i det de gjør og sier helt uten akademiske (psykologiske) beskrivelser eller definisjoner. En god forfatter «doesn’t «tell», he «shows»», som det heter. Og her er vi ved forskjellen mellom Fridja og Garett.
Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html
Med Garrets vinkler og fokus, blir det vanskeligere å forutsette at alle mennesker har de samme følelser og emosjoner, noe hypermagikerne forutsetter, samtidig som de «vet» at ingen kan lese ut av en person hvilke følelser han har, dypest der inne. Garrets perspektiv og forskning viser at emosjonene i seg selv utsettes for det jeg vil se på som en slags epigenetikk. De simulerer og forandrer seg med miljøet, og forandrer dermed selve miljøet, og dermed også tankeforutsetingene, konstualene og emosjonene. Det finnes med andre ord både aktivt destruktive og aktiv ikke destruktive emosjoner og følelser, (som bestemmes av emosjonene), og disse egenskapene romsterer i alle kulturer, men det betyr ikke at de er «identiske».
I Vesten blir «følelser» nesten alltid assosiert med gode følelser, noe det gjelder å utvikle og bevare, ja, forsvare og hegne om, fordi de anses som gode i seg selv. En muslims følelser anses som identiske med «våre følelser», (bla annet fordi vi bruker de samme ordene her, men det man ikke ser – ikke vil se og ikke vil ta konsekvensen av - er at ordene kan innebære helt forskjellige virkeligheter).
Et menneske fra ett miljø trenger derfor ikke med logisk nødvendighet forutsette at personer fra ulike miljøer egentlig tenker og føler på samme måte, samtidig som ingen kan avliste personenes egentlig motiver. Når krenkede emosjoner antas å ha samme verdi for en muslim som for en annen, på det samme grunnlaget, så er med andre ord ikke dette nødvendig vis tilfelle. Hypermagikere mener at følelsen av å være krenket bygger på nøyaktig det samme biologiske grunnlag hos muslimene som hos andre, på nøyaktig de samme biologiske prosesser. Dermed tror hypermagikerne at de har en større moralsk og følelsesmessig rett til å kritisere islamkritikere mer og mer nådeløst enn å kritisere islam inkludert de ekstremt voldelige utgruppene innen islam. De vil ikke se noen sammenheng i alt dette. De er endimensjonale og sterkt moraliserende, i håp om å kunne fremstå som mer moralsk uangripelige. Som i tradisjonell magi, mener de å ha rett til å tilegne seg en mystisk, men høyst reell makt eller kraft de egentlig ikke har fra før, ved å stjele fra sine ofre, som de gjerne konstruerer som ofre, uten at de virkelig er det.
For en tragedie.
Når vi snakker om krenkede følelser, kan vi selvsagt ikke med sikkerhet vite hvordan følelsen av krenkelsen vil føles. Men: Vi kan ikke tillegge noen spesielt gode følelser de ikke har, (men som hypermagikeren mener de har, på samme nivå og med samme «kvalitet» som oss). Den feilen som begås i Vesten er at man tillegger krenkede følelser den samme kvalitative identitet uansett hvilke miljøer krenkelsene oppstår i og helt uavhengig av dette miljøets skriftlige eller muntlige konstitusjoner, eller bindende tradisjoner, eller dogmer man anser seg forpliktet på, ikke bare i det dagligdagse, men også med sikte på døden og muligheten for å bli straffet i et helvete. For én kan en krenkelse gi følelsen av moralsk overlegenhet og tas til inntekt for en helt annen moral, enn for en annen, fra «en annen planet», f eks i Vesten. En krenket vesterlending er ikke nødvendig vis identisk med en krenket islamist. En krenkelse kan brukes som et «objektiv påskudd» uten tilknytning til «følelser» i det hele tatt, til å begå den mest forferdelige vold samtidig som man mener man har en moralsk rett for andre til å la en slippe unna med det.
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html
Når Stene viser til kjente begreper som forståelsesfull, medlidende og tilgivende, går moralen derfor bare en vei på broen, (sett i vårt perspektiv her) Det er vi som skal beskytte de krenkede. Det er vi som skaper onde følelser. De krenkede skal dermed fratas ansvar, ansvaret ved fe eks å spørre seg selv om ikke deres krenkethet faktisk kan såre og krenke andre. Dessuten blir de i stor grad fratatt ansvaret for hva mer voldelige medlemmer i det store brorskapet som umma gjør. De kan ikke «gjennomkrenkes», som Kokkvold sa. Hvorfor ikke? Jo, fordi Stene at moralen hans er universell og fordi han tror at det her dreier seg om kommensurable størrelser. Han ser ikke at deres trossystem, som i stor grad konstituerer de aktuelle emosjoner og følelser, emosjoner som er helt andre enn «vår» emosjoner og følelser. Den samme tabben gjør folk som Paven i Roma, vår Jonas selv og mange andre når de mener at koranbrenning er forkastelig. De appellerer til de samme emosjonene: Forståelse, medlidenhet (empati), og tilgivelse (nåde), følelser som ikke blir gjengjeldt, fordi man ikke forstår at de nettopp hverken er kompatible eller kommensurable. De gjør seg dermed til terrapuet, ikke til bedre teologer. De tror de tenker og emoverer adekvat, men de mangler grunnlag i det jeg kaller det juridico-religigico pradigme. Man snakker forbi hverandre, med andre ord. Fordi man vise sin moralske overlegenhet, en overlegenhet som bare blir utnyttet av folk til deres segen fordel og som vet å utnytte enhver svakhet i den hensikt å gjøre oss servileog servilisere oss, dvs til servilt betinget emosjonelt korrekte, dvs nokså ynkelige skikkelser og skygger av oss selv «upon the stage».
Stene og de andre vil ikke forstå dette. De er blendet av
behovet for å drive hypermagi. De korrekte emosjoner kommer til å bli vår bane
fordi vi ikke forstår at emosjoner er mer relative og mindre universelle enn
det vi liker å tro og sole oss med.
Se denne:
https://www.spiked-online.com/2023/07/03/the-empire-of-hurt-feelings/
The empire of hurt feelings
Where is the solidarity with Sweden? The foreign embassies of our democratic ally are under attack. The walls of its embassy in Baghdad were breached by hundreds of angry protesters last week. Other Muslim nations issued stinging rebukes against the Swedes. Morocco summoned Sweden’s representative for a dressing-down. Jordan reprimanded the Swedish ambassador over what it called Sweden’s ‘racist’ behaviour. Iran said it will not send an ambassador to Sweden. And Turkish president Recep Tayyip Erdogan slammed Sweden’s ‘arrogance’, saying this wicked nation promotes ‘Islamophobia’ under the guise of ‘freedom of thought’ (not content with destroying freedom of thought in his own country, now he wants to undermine it in Sweden, too).
What did
Sweden do to earn such insults? It gave someone permission to desecrate a copy of the Koran. It was one Salwan Momika, an Iraqi
immigrant in Sweden, who said he wanted to express his less than flattering
opinion on Islam’s holy book by ripping it up and setting it on fire. … They
were allowed to insult the Koran but not set it aflame, the police are saying.
So Mr Momika has now been put under investigation for incitement to hatred.
Sweden’s prime minister, however, says the burning of the Koran was ‘legal’, if
‘not appropriate’.
What is far
clearer is the fury in the
Muslim world.
Numerous nations have denounced Sweden for being ‘hostile to Islam’.
Strikingly, they’ve mainly used the
identitarian language
of ‘offence’ and ‘Islamophobia’. Sweden is ‘racist’ and ‘irresponsible’, said
the government of Iraq. It gave the green light to a ‘manifestation of
Islamophobia’, said Jordan. It has hurt ‘the feelings’ of ‘Muslims around the
world’, said Kuwait, sounding like a woke student official who disinvites any
controversial speaker who’s ever made a ‘hurtful’ comment about Islam. Egypt’s
foreign ministry let slip the real agenda of these intolerant regimes, however:
it damned Sweden for its ‘crimes of blasphemy’.
… ‘If you do not show respect to the religious beliefs of the Republic of Turkey or Muslims, you will not receive any support for NATO from us’, said Erdogan last week. …
This is an
intolerable demand to make of a sovereign nation. What we are witnessing in the
Muslim world’s attack on Sweden, and in particular in Erdogan’s gross act of
religious blackmail, is a kind of empire-in-reverse. It is an empire of hurt
feelings, where the traditionally weaker nations marshall the language of
pain, the culture of grievance, to try to force their worldview on to a member
of the Western club. To those of us who believe in national independence, it is
as intolerable for an alliance of emotionally fragile Islamist countries to
dictate to a free nation like Sweden as it was when ...
… So, again: where’s the solidarity? Sweden has been put through the wringer. It has been globally defamed as hateful. It has been told that it will not progress in the global order until it stymies the free speech of its citizens and residents. You can either have freedom of speech or the respect of the international community, but not both – that, essentially, is what the petty tyrants of Turkey and beyond are saying. …
We can argue, of course, over whether it is ‘appropriate’ to burn the Koran. But we can surely agree that having the right to burn it is a free-speech matter. …
… this
empire of hurt feelings. Often, Muslim nations exploit the unreason and
unfreedom of the West itself to drive home their insistence that ‘blasphemy’
against Islam be curtailed as a crime. From the Danish cartoons controversy of
2005 to the Charlie Hebdo bloodbath of 2015 to the various instances of Koran-burning
in Sweden over the
past year, it is often Western liberals who first wring their hands over
‘insults’ against Islam, before Islamist nations chime in a little later and
say: ‘Yes, that is ungodly. Crush it.’
Hence why
so many Muslim leaders have used the woke language of ‘Islamophobia’ and ‘hurt
feelings’ to reprimand the Swedes – they’re exploiting the West’s own
ideologies to try to further wound the West. Their empire of hurt feelings
gains its power from our own yellow-bellied fear of hurting certain people’s
feelings. …
Noen få blant mange andre lenker jeg kunne ha lagt ut fra bloggen her, (her bla annet også mer om Allport), se disse:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/chauvin-og-floyd-og-de-korrekte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/09/opprret-i-iran-vare-emosjoner-og-vart.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/demokrati-tocqueville-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/hysterisk-og-hypemagisk-quisling-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar