søndag 14. august 2022

Når martyren Stefanus blir gjort til en islamtilpasset moralist

Gudløshet er en form for gudstro, en tro som hverken er vantro eller tro på en avgud, men som like vel funderer sin moral på en vantro som i praksis blir moralistens trosfundament.

Moralister må derfor være svært selvopptatte og selvfornøyde, ja, selvrettferdige, på vegne av seg selv først og fremst, og så på vegne av den gruppe han tilhører og er avhengig av, og som han henter sine fundamenter fra og handler og tenker på vegne av, som regel uten å spørre om lov. Og selv om du ikke tror det, så er våre media i dag i større grad enn kanskje noen gang tidligere nettopp moralistisk og moraliserende, se under. De serverer små og store løgner, nettopp fordi de er moralister.

Moralisten «ser for sitt indre øye» en gruppe som han er avhengig av og som han vil skal bli avhengig av ham selv, slik at de må bøye seg for ham, eller akte ham på en særegen måte, gjennom tykt og tynt.

Moralisten går derfor alltid med en spirende liten diktator i sin mave. Han gjør seg alltid bevisst eller ubevisst sin rett til moralisme, en rett han forfekter med streng forakt mot de som bryter hans forståelse av hva f eks ytringsfrihet er for noe. Bryter noen mot denne friheten, anse moralisten det som sin oppgave å undertrykke friheten, slik at moralistens behov for å føle seg moralsk overlegen og forvalter av selve sannheten kan tilfredsstilles. Moralistens er sin egen kodeks enehersker og enefortolker.

Når moralisten skriver Allah med stor bokstav ved siden av Gud med stor bokstav, er dette en grov synd i islam, fordi Allah er fullstendig «simpel» og tåler ikke noe eller noen ved si side, og derfor er også treenighetsdogme i kristentroen uforenlig med islam. Dogmet anses som den groveste synd, shirk, en synd som medfører dødsstraff.

Når så moralisten håper eller anbefaler at muslimer kan snakke om Gud og Allah, som om det dreide seg om en og samme gud, innebærer dette en grov krenkelse av alle muslimer.

Når en kristen moralist i fullt alvor, normativt alvor, forkynner at Allah er Gud, er det altså en krenkelse ikke bare mot kristne, men også mot muslimer. Å si og mene at Allah er Gud, er blasfemi båe i kristentroen og islam. Formuleringen innebærer dessuten et ønske om at både muslimer og kristne skal underlegge seg en overgud, en gud som da skal staves som Gud, med stor G. Og denne guden er hverken Allah eller Gud, aller minst er denne nye overgud Jesus Kristus. Men moralisten krever underkastelse og misjoner for at både muslimer og kristne skal underlegge seg eller underkaste seg denne nye guden, moralistenes overgud, en gud som er «semper major eller superior», eller evig og alltid større – enn.

Moralisten gjør altså først, for å få å kunne konstruere sin tro, Allah til et generisk navn. Han tolker Jesusnavnet på samme måte: Ikke som et særnavn, men som et samnavn; han fratar dermed Jesus den ontologiske status han har i kristendommen som det spesifikke og unike navn Jesus Kristus, hvor Jesus er særnavnet og Kristus, som er et samnavn eller en generisk betegnelse, men som anvendt på Jesus automatisk blir en unik tittel med et særnavns alle karakteristikker.

Moralisten, ved å likestille Allah med Gud, med like stor forbokstaver, fratar dermed det generiske ordet Gud sitt særnavn eller egennavn, nemlig Jesus Kristus. Allah, som ifølge islam selv, ikke er et generisk navn, (men kanskje heller ikke noe egennavn?), må derfor gi Allah fortrinn, fordi moralisten allerede har fratatt Gud sitt egennavn. Hvis Allah ikke er et generisk navn og Jesus betraktes om et generisk navn i og med betegnelsen Gud, som nå oppfattes som et egennavn eller en betegnelsene for den samme ontologisk virkelighet, oppsummert i Gud, vil Allah oppfattes også som kristentroens Gud, fordi Gud er Allah og Alla er Gud.

Det sier seg selv at moralistens intensjon med å skrive at Allah er Gud må være å gjøre det lettere for den kristne å tro på Allah – og dermed bli muslim. Også for vantro ikkekristne, med en viss gudslengsel i seg, vil det bli lettere å tro på Allah enn på Jesus som Kristus. Moralisten får det derfor som han vil, fordi det passer ham så såre vel at å kritisere islam er et et uttrykk for nær sagt straffbar islamobi, eller et høymoralsk svik. Svik mot hva og hvem? Jo, svik mot Gud.

Og der har du det. Moralistens strategi leder folket – eller har den intensjon – lede folket rett inn i Allah’s gap, og derfra, er det nesten umulig å unnslippe. Moralisten kan toe sine hender. Han har underlagt seg islam og gjort til normativt for alle andre å følge ham og gjøre det samme.

Slik konstruerer moralisten seg en overinstans, som i sitt vesen er ham selv, som transenderer alle islamske og kristne gudsforestillinger og konsepter, innebygd i deres eget principium eller konstitusjon og deres egen ontologi. Han reduserer dermed Jesus Kristus til en avgud eller avgudsbilde og kaster både Allah, denne nye Allah, og Gud, på skraphaugen i en sekkepost han ingen «hjemmel» har for å gjøre, annet enn ved å trekke det nye gudsbildet ut fra sin egen solipsisme og inn i hans egen sosiale verktøykasse, hvor han tror han står fritt til å manipulere ut fra sin falske stilling som fullmektig både for kristne og muslimer.

Moralisten vil ikke innrømme å ha gjort seg selv til Gud, Allah eller Jesus Kristus som flere uavhengige eller spesifikke og unike guddommer. Nei, han vil erstatte dem alle for en og helst alle «tre» på en og samme gang. Det sier seg selv at dette er det ypperste form for hovmod, og den groveste synd, og, hvis mulig, og den sikre dødssynd. Og dette gjør han altså på sitt eget «fiat». Han gjør Jesu Kristus – for dem em ennå har en smule tro igjen – til en underordnet gud akkurat som han gjør allah – her med liten bokstav – til den samme ynkelighet, og til slave under moralistens egen overgud. Dermed svikter han båe muslimene, seg selv og alle kristne. Ateisme og inkompatible troer blir her forsøkt umuliggjort, fordi alle gudstroer må være tro mot Overguden, den synkretistiske guden, som jo selvsagt ikke er noen gud i det hele tatt. Moralistens tilnærming appellerer dermed ikke bare til ateisme, men direkte fiendskap og forakt eller hat – eller sterkt uvilje og hat, ikke først og fremst likegyldighet, tror jeg -  mot de unike religionene islam og kristendom, hver for seg. Bare moralistens lille gud, som er han selv, kan tolereres.

Det sier seg selv at dette fundamentet så åpner landet for despoter av ulike slag, diktatorer eller autoritære eller totalitære politikere eller ideologer som alle da begynner å tilbe nær sagt alle former for sentimental, men dødbringende, voldsromatikk. Moralisten har dermed lykkes i å gjøre seg til en strålende rollemodell og et evig eksempel til etterfølgelse, ikke langt fra det bildet som tegnes av «profeten» vi kjenner fra sunna, hadith, trosbekjennelsen og Koranen selv.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/anfindsen-allah-og-trosbekjennelsene.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/den-fataleog-evige-forskjellen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/samme-gud-samme-vei-samme-utgang_1.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/snakkes-det-om-gud-i-kristne.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/tror-du-ikke-pa-jesus-tro-du-ikke-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/riv-katedralene-riv-jesus-og-vi-gjr-det.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/profeten-muhammed-skjnt-profet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/forvirring-om-den-sanne-gud-i-koranen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/09/visste-profeten-hvem-engelen-gabriel.html

  Allah's navn i kontekst 4

  Allah's navn i kontekst 3

  Allah's navn i kontekst 2

  Allah's navn i kontekst 1

Halvor Fosli synes å være svært så begeistret over dette nye perspektivet. Han skriver på facebook bl a dette:

https://www.facebook.com/1395216227/posts/pfbid0uALPepRh75SdCKwqLEYRrKzPc4Ca5VXW6ZdE3ErvUNPXPs4SgdXn17gqoDCErQvcl/?sfnsn=mo

Dødsstraff for frafall eller blasfemi blir ofte ikke gjennomført av de islamske statene, men reduserer selvsagt tros- og religionsfriheten voldsomt i praksis. Der staten nøler, kan mobben eller islamister overta.

For islam ligger håpet i at koranen faktisk er lite spesifikk. Det er fullt mulig å tolke teksten dit hen at straffen tilhører Allah i det hinsidige. Hadithene derimot er mer spesifikke.

Om den islamske verden skal inn i moderniteten som likeverdig part, må disse tingene avklares,

Skriver Fosli og henviser til han jeg kaller «moralisten» over:

"Forskarane slår fast at alle dei dokumenterte drapa er motiverte av og rettferdiggjorde av ei konservativ og ekstremistisk tolking av islam.

– Men studiane våre av internasjonale menneskerettar og islamsk lov tyder på at dei to ikkje er uforsonlege. Analysane våre konkluderer faktisk med at islamsk lov ikkje gir mandat til å bruka drap mot religionsfridommen. Islam fordømmer og til og med forbyr dette, skriv forskarane.

Dei viser til ein serie utdrag av Koranen som støtte for det dei kallar «meir progressiv tolking av islam».

– Alle koranversa om blasfemi og apostasi som vi har gått gjennom, viser klart at Koranen tek til orde for religionsfridom, skriv dei. Koranen seier ingenting om jordisk straff for verken fråfall eller blasfemi, blir det påpeikt. Det Koranen seier om straff, skal utførast av Allah i det hinsidige, ikkje av menneske på jorda. Face 120822

Jeg har tidligere kommentert Fosli’s noe vage, dvaske eller umodne forhold til «dette med Gud og gud», her:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/mot-nasjonalt-samenbrudd-av-halvor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/fosli-og-wold-om-sultaner-og-hellig-vold.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/foslis-sosiologiske-klagesang-over-sine.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/turistbrosjyre-for-allah-tankekors-for.html

https://www.stefanus.no/aktuelt/desse-12-landa-har-doedsstraff-for-blasfemi-eller-fraafall

 

Fosli referer altså til dette, i utdrag fra Sefanus alliansen: Desse 12 landa har dødsstraff for blasfemi eller fråfall, 11 av landa har islam som statsreligion.

Kommentar før du leser videre: Legg merke til at moralisten vår her henviser til «forskarer». Han  tror han dermed kan overbevise med vitenskapeligr argumetner. Dette i seg selv er ikke et argument, men en (feig) og unnvikende henvisning til autoriteter, som moralisten vår tilforliter seg, på, idet han forsøker å overbevise leseren om at han selv har rett.

I seg selv vitner dette om sterkt indre eksistensiell usikkerhet og stort behov for å skyte seg selv inn under det han gjerne vil tro er uangripelige autoriteter, men som ikke er det. Bruken av og understrekningen av at det her er forskarar som uttaler seg, skal gi legitimitet til moralistens egne forhåpninger om egen uangripelige selvforherligelse. Moralisten viser også til FN, at forskningsarbeidet skjer i regi av FN, som om dette skulle garantere for sannhetsgehalten og fornuften og realismen selv, (se siste bolk om visse andre foruroligende ting som skjer i regi av FN under i denne artikkelen).

Ta ett eksempel: Forskerne påstår at det er i det hinsidige at apostater og f eks homofile skal straffes, ikke her i verden. Dette er selvsagt en grov tilsnikelse og savner ethvert historisk, eller tradisjonelt, sunt, fruktbart og solid grunnlag. Det står ikke noen steder i islamske hellige skrifter at «straffen skal skje etter døden, i det hinsidige».

Kommentar: Se denne  for korreksjon - : «sunna» ved Abu Dawud, sunna 4447, til sure 7.81 hvor profeten sier: “If you find anyone doing as Lot’s people did, kill the one who does it, and the one to wom it is done”.

Hvis noen skulle misforstå dette dithen at «drepingen» skulle skje i den allahianske himmel først etter døden, så vé dem; de misforstår med vilje, selvbeleilig, moraliserende og tilsnikende.

Vår moralist her, kan ikke dy seg for å fremme sin overgud i den tåpelig tro at dette skal gjøre islam lettere å ta imot og mer spiselig, samtidig som han på denne måten galvaniserer seg fra islamkrikk, og for å rettferdiggjøre sin kritikk i praksis av islamkritikk, fordi han egentlig er sterkt islamofob.

Han skriver videre:

Forskarar ved det australske universitetet Monash har i ein rapport studert global kriminalisering av blasfemi og fråfall. Fråfall (frå islam) kan føra til dødsstraff i minst 11 land. Tre av dei har slått dette fast i lovverket. I dei andre landa er det islamsk lov – sharia – som fastslår straffene.

I minst sju land er det dødsstraff for blasfemi – fire av dei har dette lovfesta.

I FN blir det arbeidd med ein resolusjon om eit moratorium (mellombels forbod) mot bruk av dødsstraff. …

I eit føreord til rapporten «Killiing in the name of God» skriv Ahmed Shaheed som dei siste seks åra har vore FNs spesialrapportør for trusfridom:

– Det har vore ein sterk vekst i religiøs intoleranse verda over, inkludert at lover mot fråfall og blasfemi er tekne meir i bruk. Desse lovene kan ikkje rettferdiggjerast under internasjonale menneskerettar fordi menneskerettane vernar menneske og ikkje religionar, slår han fast.

«Kveler trusfridommen»
… I somme land skaper eit lovverk med dødsstraff eit miljø der folk føler seg forplikta til å bli med i valdelege mobbar mot menneske som vert skulda for å bryta religiøs moral, skriv Shaheed.

I Pakistan som dømmer folk til døden, men som ikkje har avretta nokon av dei dødsdømde, er mange titals  menneske som er dømde eller tiltalte for blasfemi, tekne av dage av ekstremistar.

I somme land skaper eit lovverk med dødsstraff eit miljø der folk føler seg forplikta til å bli med i valdelege mobbar mot menneske som vert skulda for å bryta religiøs moral.

Ahmed Shaheed, her på besøk hos Stefanusalliansen, ber alle land om å slutta med dødsstraff for blasfemi og fråfall frå trua.

Forkledning
… Både Iran og Saudi Arabia synest å bruka dødsstraff for å forfølgja religiøse minoritetar. I båe landa er menneske frå religiøse minoritetar sterkt overrepresenterte i statistikken over avrettingar. Dei vert drepne under omstende som tyder på at tiltalen som dei opphavleg blei dømde etter (politikk, tryggleik eller narkotika), var ei forkledning, skriv forskarane.

Drap utan lov og dom
Sidan 2010 er det dokumentert også andre typar stats-sanksjonerte drap:

• Drap utan lov og dom, som direkte drap, dødsfall i varetekt og tvungne forsvinningar.

• Drap utført av valdeleg mobb, attentat eller hatkriminalitet.

• Drap utført av ekstremistgrupper.

Har studert Koranen
Forskarane slår fast at alle dei dokumenterte drapa er motiverte av og rettferdiggjorde av ei konservativ og ekstremistisk tolking av islam.

– Men studiane våre av internasjonale menneskerettar og islamsk lov tyder på at dei to ikkje er uforsonlege. Analysane våre konkluderer faktisk med at islamsk lov ikkje gir mandat til å bruka drap mot religionsfridommen. Islam fordømmer og til og med forbyr dette, skriv forskarane.

… – Alle koranversa om blasfemi og apostasi som vi har gått gjennom, viser klart at Koranen tek til orde for religionsfridom, skriv dei. Koranen seier ingenting om jordisk straff for verken fråfall eller blasfemi, blir det påpeikt. Det Koranen seier om straff, skal utførast av Allah i det hinsidige, ikkje av menneske på jorda.

Koranen seier ingenting om jordisk straff for verken fråfall eller blasfemi: «Koranen omfamnar trusfridommen»
… Her har dei lærde igjen ulike tolkingar. – Dette viser at det er rom for tolking, skriv forskarane som er tydelege i bodskapen i dei aktuelle landa: Det må bli slutt på stats-sanksjonerte drap i Guds namn.

– Koranen omfamnar religiøs fridom, og avskaffing av dødsstraff for religiøse brotsverk er fullt og heilt i samsvar med Koranens lære. Islam er verken uforanderleg eller ubøyeleg. Det er ikkje noko behov for drap i Guds namn, skriv dei.

Dette er dei 12 landa som «drep i Guds namn»:

• Afghanistan har sharia-basert dødsstraff for både fråfall og blasfemi.
• Brunei har lovfesta dødsstraff for både blasfemi og fråfall.
• Dei sameinte arabiske emiratane har sharia-basert dødsstraff for fråfall og lovfesta dødsstraff for blasfemi
• Iran har sharia-basert dødsstraff for fråfall og lovfesta dødsstraff for blasfemi.
• Jemen har lovfesta dødsstraff for både fråfall og blasfemi.
• Maldivene har sharia-basert dødsstraff for fråfall.
• Mauretania har lovfesta dødsstraff for både blasfemi og fråfall.
• Nigeria (12 delstatar) har uklar, men sharia-festa dødsstraff for både fråfall og blasfemi.
• Pakistan har uklar heimel for dødsstraff for fråfall, men lovfesta dødsstraff for blasfemi.
• Qatar har sharia-basert dødsstraff for fråfall og lovfesta dødsstraff for blasfemi.
• Saudi-Arabia har sharia-basert dødsstraff for fråfall og blasfemi.
• Somalia har sharia-basert dødsstraff for fråfall og lovfesta dødsstraff for blasfemi.

Kommentar: Disse landene dreper ikke Guds navn, men i Allah og profetens navn, se innledningen med linker.  

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/menneskeverd-og-natur-rett-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

http://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

Og dessuten, og dette turde være hovedpoenget, det er muslimer, styrende muslimer, utvalgte troende, kan vi si, som dreper, ikke først og fremst "land" som dreper i denne sammenhengen. Det er troende mennsker, individer som tar sin tro og dermed "sitt oppdrag" på fullt alvor som utøver sin makt gitt dem av det de tror på, til å gjøre det de gjør. Lovene bygger på konsensus for disse mennskene, en konsensus som er gitt dem av Allah. Ikke primært en konsensus som mennesket, individet og som om det her skulle dreier seg om forhold i et representativt demokratisk og sekulært system, selv har forfattet og som de ser som bindende, nei, her går det på en plikt det gjelder å utføre, med tanke på frelse i det allahianske paradiset. Man opererer på befaling fra "det høyeste", ut fra tro og verdier gitt av Allah og profeten selv. Det er dette man ikke fatter kan være tilfellet i Visten i dag.

Det er håpløst barnslig å kritisere disse landene isolert og overflatisk uten å ta tak i grunnlaget for dødsstraffen, som om dødsstraffen i disse landene skulle ha hjemmel i en rent menneskelig fundert konsensus, slik dødsstraff ofte begrunnes i Vesten. Å gripe fatt i og kritisere det akutelle lovene i den tro at de troende agerer ene og alene ut fra "positive lover", dvs menneskeskapte lover, tilskynder illusorisk tenkning og umoden holdning. Hvis undamentene, den guddommelige hjemmel, holdes utenfor, blir man ikke mer from - eller emosjonelt betinget korrekt, av det, men mindre autentisk from, mindre klattenkende, mindre akademisk redelig. Kritikere og de som tar avstand, kan ikke kun holde seg til symptomet, man må gå på "årsaken". Det er umulig å holde Allah utenfor, som om Allah og allahtroen ikke har noe med lovene i landene å gjøre, og som om det ikke er Allah som står bak, - og bestemmer alt , men kun mennesket selv, og at dødsstraffene kun er et mennskelig anliggende, et anliggende som når som helst kan oppheves eller ugyldiggjøres. Ser man dette som kun et humant eller mennekselig anliggende, tar man faktisk troen - og ansvaret - fra de muslimene som agerer på og virkelig tror på Allah's lover. Da har man ikke forstått noe av synden som sådan, hverken i kristentroen eller i islam.

La oss se på annen forsker, en svenske med stor autoritet, til og med:

Jan Hjærpe, i «99 spørsmål», s 118:

Det finnes en tradisjon av retningslinjer for praktisk talt enhver tenkelig sosial situasjon. Det kan gjelde alt fra etiketteregler for hvordan man hilser på folk eller hvordan gjester skal behandles, til mer rettslig bindende regler for hvordan man skal sette opp en kjøpskontrakt eller fordele arv. Til sammen danner disse reglene det man pleier å kalle sharia, den islamske loven, den som bygger på Koranen og profetens sunna, hans sedvaner. Det er naturlig vis ikke slik at alle følger reglene til punkt og prikke. Det finnes heller ingen allment akseptert oppfatning om hvilke regler som egentlig gjelder. Sharia som helhet finnes ikke nedtegnet i noen bestemt bok, men er snarere å forstå som en kontinuerlig prosess, der de troende forsøker å komme fram til hva som bør gjelde i forskjellige situasjoner. Gjennom tidene har det vært gitt forskjellige svar og hver enkelt kan velge å følge forskjellige tradisjoner og såkalte lovskoler. I moderne tid er det blitt stadig mer vanlig at hver enkelt prøver å danne sin egen oppfatning av hva som er rett og forenlig med Guds lov. Så lenge man ikke fornekter grunnleggende læresetninger … har det vært takhøyde nok til at den enkelte har kunnet utvikle sin tro på forskjellig vis …

ibid s 40 – om Irans sharia: Guds suverenitet, dvs sharia, er overordnet alt, også folkeviljen. Viktig er artikkel 115 der det kreves religiøse kvalifikasjoner av dem som skal godkjennes som presidentkandidater. Valget er altså ikke fritt. Det viktigste er at islamsk sharia står over parlamentet, som altså ikke er lovgivende myndighet i egentlig mening. Artikkel 72 sier dette i klartekst, men gir samtidig et viktig tillegg: Det er religionsspesialistene, teologene, som i egenskap av eksperter på islamsk rett skal tale om hva som er islamsk. Deres makt blir altså meget stor … (puh).

Videre:

Jan Hjærpe i Politisk islam s 7 ff: Se hvor islam-apologiserende denne ”forskeren” er; hensikten er å få oss til å tilpasse oss islam, ikke omvendt, man kunne nesten tro at denne forskeren er islamofob:  

Islam «eksisterer ikke», ikke i samme mening som et bord eller en stol eller et enkeltmenneske gjør det, like lite som kristendom, eller marxismen, eller arbeiderklassen «eksisterer».

Kommentar: Dett er bull. Det er faktisk en grov løgn å nærme seg islam på denne måten, som om leserne var idioter og trenger hjelp ovenfra, fra vitenskapen og «forskarar». Hjærpe «forstår ikke» at islam er hva islam selv sier islam er, uttrykt via iamamer og lærde, hvor det nå enn måtte være, bare ikke imamer og lærde som trosser tekstenes klare ord og mening, i det daglige, her på jorden, og ikke i livet etter dette, selv om også dette beskrives i Koranen. Koranen forteller at Allah faktisk går rundt i helvete og nyter det han ser der, som er konsekvenser av det de frafalne eller de som har brutt med islam har bragt over sine hoder, i det dennesidige, ikke i den allahianske himmelen, eller helvete.

Hjærpe videre:

Det er et spørsmål om abstraksjoner, generaliseringer og språklige konvensjoner. La oss sammenligne med et språk. Det svenske språket eksisterer heller ikke som en avgrenset entitet og ingen svenske har de samme konnotasjoner overfor de samme ordene. Det finnes ikke to svensker med samme ordforråd eller språklige stil og som har nøyaktig samme objektive kriterier for hva som er svensk eller ikkesvensk i språket. Men vi kan avtale hvilke kriterier vi skal legge til grunn. Ord som f eks «arbeiderklassen» kan referer til klasen vilkår, dens funksjon, den utvikling etc. Det finnes ikke et enkelt menneske eller noen individuell arbeider som stemmer med vår beskrivelse i alle enkeltheter og ordet «arbeiderklasse» eksisterer ikke på samme måte som den individuelle arbeider.

Hva menes med islam? … det som eksisterer … er enkeltmenneskene, hundretalls millioner av dem kan si «jeg er muslim», men ikke for to av dem innebærer dette samme sak.

Kommentar: Her enda mer bull, altså, fra en forsker … Hjærpe videre:

For den enkelte er islam det samme som hans egen oppfatning av hva islam er. Desto mer engasjert han er, jo klarere er tendensen til å objektivere oppfatningen, og å skille mellom rett og falsk islam. Man tyr til kvasiobjektive kriterier som utskiller fra islam andre individer, uavhengig av deres egne utsagn. Når man så kommer frem til en «islamologi», sitter man igjen med abstraksjoner og generaliseringer på grunnlag av utrolig mange enkeltheter, motstridende eller samstemmige fenomener som man ordner i et mønster, mønster som naturlig nok får frem både sammenfall og brytninger. Det som da presenterer seg er imidlertid ikke virkeligheten, det er en beskrivelse. Et eksempel fra Edward W Saids bok Orientalisme: Islam er blitt fundamentalt feiltolket i Vesten – det reelle spørsmål er om det i det hele tatt kan eksiterer noen sann representasjon av noe som helst … eller om representasjonen så å si  ligger i språket først, og så i kulturen, institusjonene eller i den politiske maktsyke til den som representerer. Hvis det siste er tilfelle, slik jeg tror det er, så må vi være rede til å akseptere det faktum at en representasjon er eo ipso implisert, innvevd, sammenflettet med ganske mange andre ting ved siden av «sannheten», som i seg selv er en representasjon. Dette medfører da metodologisk at man ser representasjoner – eller misrepresentasjoner – i en allmenning av språk- eller leke-spill definert for dem,  ikke ved noen egentlig eller naturlig innbygd felles fundament alene, men ved en viss felles historie, tradisjon eller allmenntale.

For å ta et eksempel: Et kart er ikke virkeligheten selv. Opplevelsen av kartet har ingen likhet med virkeligheten selv. Kartet – dvs representasjonen – derimot, gir oss muligheten for å orientere oss i den virkeligheten det representerer. Det finnes bra og dårlige kart. Oppfyller de sin hensikt? Noe arbeid uten hensikt, finnes ikke. Analogt er religionsvitenskapen valg av terminologi og metoder. Vi gir stipulative definisjoner av begrepene. Vi anvender «triangulærpunkter» som vi utplasserer. Det finnes naturligvis da ingen individuell muslim, og heller ingen bevegelse, som helt og i enhver sammenheng befinner seg på noen av de angjeldende punktene. Men ved hjelp av dem kan vi plassere visse fenomen, en viss adferd, visse reaksjoner og måter å argumentere på i en beskrivelse som det lar seg gjøre å viderekommunisere og som da muliggjør vår orientering i enkelhetenes mangfold.

Vi søker å beskrive islam som et kommunikasjonssystem, et kompleks av tolkningsmønstre og referanserammer. Å sammenligne med et språkstudium kan være nærliggende. Vår oppgave er å oversette og vårt problem ligner oversetterens. Hvilken oversetting er best? Den ordknappe? Den ideomatiske? Hensikten er at den kunnskap som formidles skal gi mulighet for å tolke adferd, holdninger, uttrykkssett som bevisst eller ubevisst har sammenheng med islams historie og islamsk autoritet. Vi ønsker å finne kommunikasjonsbare mønster i den uendelig massen av enkeltfenomener som finnes i den muslimske verden. Det vi setter høyest er kunnskapenes prognoseverdi … som kan danne grunnlag for kloke beslutninger og at disse ikke får utilsiktede konsekvenser. … Vi oppdager vår egen kulturs rolle og i hvor høy grad våre tolkninger av det som skjer, våre reaksjoner og vår adferd er kulturbetingede og altså ikke medfødte eller selvinnlysende. … islamologien skal gi sitt bidrag til å bygge bro over kommunikasjonskløfter som øker spenninger og motsetninger i verden – og som forårsaker feilprognoser.

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html

Jan Hjærpe, som er en redelig, «god» og for så vidt redelig forsker som noen annen, skriver:

… brudd på hududlovene, forbrytelser mot Gud’s grenser – (ja, Hjærpe, som regnes som ekspert, bruker altså Gud om Allah, oppsiktivekkend og uomtenksomt nok): De seksuelle forbrytelsene regnes som zina, hor, brudd å ekteskapet … homoseksulle handlinger betraktes også som zina og dermed som en haddad-forbrytelse, forbrytesler mot Gud grenser og med dødsstraff som konsekvens (Gud altså, ikke Allah), s 65 i 99 spørsmål om islam).

 Se her om hva som ellers skjer i FN-systemet, som systematisk forskjønner alt som har med islam å gjøre:

Mohamed Abushahab, the Ambassador of the UAE to the United Nations (UN), recently made a statement at a UN Security Council Briefing on the threats to international peace and security caused by terrorist attacks. Abushahab talked about the continued threat of Da’esh (Islamic State) and its affiliates as well as the fight against al-Qaeda remaining a global priority.

The Ambassador also took this opportunity to emphasise a curious point: that “there is nothing Islamic about terrorism” and to end to the use of ‘Islamic State’ in reference to Dae’sh. This is an ill-conceived statement that ignores the widely available violent Islamic doctrines relied upon by the very groups he is talking about. Not only that, it also plays directly into the hands of Islamists in the West who have long wanted to control language when it comes to Islamic inspired terrorism.

Wasiq Wasiq, Thursday, 11, August 2022:

The first point that should be made is that Islam is a religion that has been left to Muslims to interpret how they see fit. As a result, there are many sects within Islam, the two largest being Sunni and Shia. The Sunni sect have a sub-sect of conservative Muslims known as Salafis — the word deriving from salaf al-sahi — the first three generations of people since the death of the Prophet Muhammed.

Salafis themselves can be categorised into a further three sub-sects: quietest, activists and jihadists. The first two, quietest and activists do not engage in violence themselves, but the latter does support it in principle if it is to benefit the ‘Ummah’ (global Muslim community) or to spread Islam. The Jihadists on the other hand, actively use violence for this very purpose and can be considered violent rejectionists.

But the Salafis didn’t just wake up one day and declare themselves jihadists; instead they produced a whole doctrine which provides the justification for their violence. Shiraz Maher, the Director of the International Centre for the Study of Radicalisation (ICSR) posits that there are five essential and irreducible features of the Salafi-Jihadi movement: 1) tawhíd (belief in the oneness of God), 2) hákimiyyah (the absolute rule of God), 3) al-walá wa-l-bará (loyalty and disavowal), 4) jihad (holy war) and 5) takfír (excommunication). The first two features are used to promote the faith whereas the remainder three features are to protect it. …

The National Association of Muslim Police (NAMP) was looking at proposals to drop the word ‘Islamist’ or ‘jihadi’ when describing attacks from individuals claiming Islam as their motive. Instead, they were seeking to replace these terms with “faith-claimed terrorism”, or “terrorists abusing religious motivations” and even more strangely, “adherents of Osama bin-Laden’s ideology”.

… What harm is being inflicted on Muslim communities by accurately describing Muslim perpetrators of terrorism as Islamist or Jihadis is anyone’s guess. But the Ambassador to the UN gives these groups legitimacy by making statements that serve a shared purpose with them.

Mohamed Abushahab is clearly mistaken if he believes that there is only one interpretation of Islam and that it is a peaceful one. To make such a statement, not only ignores the well-established theology of violence within the Islamic tradition, but it also places him in a position that he, nor anyone else, can take, which is to declare what Islam is.

https://unherd.com/thepost/the-un-is-in-denial-about-islamic-terrorism/

Enda en stor løgn, som er blitt spredd for at ikke-muslimer kan det helt med ro og for at folk skal tro at islam faktisk er “som oss», at islam som trossystem kan greie å produsere noe som bare vi, helt unikt, har klart å skape:

– Norge er blant verdens 10 mest islamske land:

Norge er langt mer islamsk enn Saudi-Arabia og Iran, ifølge noen av verdens fremste Islam-eksperter. De har målt 208 land mot islamske verdier.

En forskergruppe har sammenlignet 208 land i verden, og rangert landene etter islamske verdier.

I den første utgaven av listen fra 2010, kom Norge på 9. plass, mens Irland, Danmark og Luxembourg tronet øverst.

Muslimske land kommer gjennomgående langt nede på listen, med Saudi-Arabia på 91.plass , Iran som nummer 139 og Pakistan er nummer 145.

Denne indeksen blir nå revurdert, og Norge kommer fortsatt blant de 10 øverste landene. Den oppdaterte listen vil bli det i løpet av året.

Kommentar: Bak denne lystige teksten ligger NRK, som håper på at det er vi som -skal tilpasse oss islam og ikke islam som skal tilpasse seg oss. Her er hensikten bevisst å forføre -   mentalt og i full praksis - villede. Teksten er så ledende at den ikke hadde blitt godkjent stilt i spørsmålsform i en rettssak i f eks USA. Spørsmålet ville ha blitt avvist som nettopp ledende og et forsøk følelsesmessig utpressing, en taktikk som helst bare store selvforherligende – umoralske - moralister ikke kan se noe galt med. 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar