fredag 5. februar 2016

Når emosjoner må erstatte syndene



Politikere, media og professoren forsøker å ta kristendommen fra minister Sylvi Listhaug fordi de er uengie med flyktninge- og asylpolitikken hennes, og fordi hun blant mange andre ting vil returnere barn til sine hjemland ved fylte 18 år.
Men de klarer ikke ta fra Listhaug troen. Hun kommer ikke krypende til disse personagenes egenproduserte kors for selvbeleilighetens og anledningens skyld. Hun vil bli værende i Den norske kirke. Hun motstår presset og sier at det er bedre og bli og heller plante hva hun står for innenfor enn fra utsiden. Det er modig gjort. Det skal en god rygg til å bære det, spesielt fordi biskopene operer med lånte fjær: De har satt seg opp over Gud og tror de har fullmakt til å dømme levende og døde. De tilgir gladelig synd som Bibelen sier er synd og ikke usynd. De hater Gud. Og vil presse andre til å gjøre det samme. Ved å fremstå som moralsk overlegne og ved å påta seg rollen som godhetsapostel. De viker ikke unna for å fremme godhetstyrranniet. De undergraver det fundamentet den judeokristne kultur og sivilisasjon bygger på, selve grunnvollen: Rasjonaliteten, (for ingenting kan forklares her i verden uten å forutsette Gud som skaper og Kjærlighet).

Vi skal elske vår neste som oss selv, ja, det er riktig, men det kirken, media og professorene så selvbeleilig glemmer er at mennesket først skap elske Gud, så nesten som seg selv. Listhaugs hetsere snur opp ned på det: Du skal elske et hodestups kollektivt prosjekt som kalles multikulti først, og Gud så, hvis i det hele tatt Gud fins for disse gudsavstumpede menneskene.
Det viktigste å innse her er at professorene, media og politikere – pluss visse fantastisk gode leger, forstås, totalt utelukker gud i denne ligningen. Derfor kan de drive følelsesmessig utpressing og omvendt: Med Gud – som en realitet - i ligningen, ville de ikke har hatt noen «hjemmel» for det, ingen begrunnelse. Med mindre de selv tar Guds plass. (Se et eksempel  her på document). Og en glimrende artikkel av Runde her

Skal du elske din neste som deg selv når du risikerer å sette et helt – vårt eget - velferdssamfunn på spill – ved å gjøre ham til deg selv, en som altså stjeler og bedrar deg, voldtar og lyver og omforme hele det samfunn og de verdier som nettopp hjelper kjeltringene? Spørsmålet som aldri stilles: Er flykningene organisert? Kommer de med et helt unikt misjonsbudskap? Hvilke bakmenn eller «bak-krefter» er det eventuelt som drar alt i gang og da krefter som utnytter krig og katastrofer for å fremme egne materielle og religiøse grunner? Og i hvilken grad spiller flyktningenes trosgrunnlag som selvstendig agens i dette store spillet?

Slik spørsmål stilles behendig aldri. I stedet pepres vi med rå, ufortynnet lidelse, og en nød vi forpliktes til å internalisere for å unngå å bli stemplet som kald, fob og umenneskelig.

THE forsøker seg på en tryllekunst – han er  hypermagiker - av den mest begredelige sorten når han vil gjøre seg selv til Den gode samaritan, en samaritan som vil innføre et totalitært teokrati, med en gud som vil ligne mistenkelig altfor mye på ham selv og likesinnede uansvarlige personer på toppen av pyramiden. Han presenter hver enkelt av oss med et par historier som faktisk har noe med virkeligheten å gjøre, men som han vil vi – som er som er akkurat som dem - skal fullbyrde, etter å ha utsatt oss for et uhyrlig dilemma og noe som ligner på en retorisk tvangstrøye, via umoralsk suggesjon eller forsøk på å manipulere: Svar ja eller nei på følgende spørsmål, og du har bare disse to mulighetene: Har du sluttet å banke kona di? Hvis du svarer ja, så er du skyldig, og hvis du svarer nei, like skyldig. Det er et slikt dilemma THE stiller oss overfor: Et falskt moralsk dilemma. Og hvorfor gjør han det for annet enn å kunne styre oss og kontrollere oss ved at vi tvinges til å innrømme personlig, intim skyld? Skjønner han ikke at han tar valgmuligheten fra oss, ja, selve de vi er? Ser han ikke at hvis vi skal innfri de falske kravene han stiller til oss vil undergrave selve grunnlaget for å hjelpe, nemlig oss selv?

Nei, han ser ikke det, vil ikke, kan ikke. Jeg er på nippet til å kalle ham en psykopat. Han bruker retoriske virkemidler som kan minne om Goebbels eller Stalin, ja, alle kommunister, for så vidt: Hvis du ikke vil fordele kapitalen på de fattige, - om så med vold - ,så er du mot oss og bør motarbeides, stanses, fryses ut, - og til slutt: Drepes. For da vil du ikke hjelpe de fattige. Du vil holde dem nede i fattigdom. Du er en utsuger, et menneske som utbytter og utnytter, en egoist og alt som verre er. Du er ikke som oss. Du vil oss vondt.

For dette er den prosess og indre dynamikk ny-samaritanene setter i gang i sin jakt på mennesker som ikke vil føye seg under godhetstyranniet deres, og folk som ser forskjell på ideal og metode, på at dette å skape et bedre samfunn ikke nødvendigvis sammenfaller med bruk av godhetsapostlenes metode. Den vil med nødvendighet føre til økte motsetninger og mer hat i samfunnet. Den vil rive ned alle moderasjon, all mulighet for rasjonell og realistisk tenkning og politikk. Se her om en biskop som liksom refser Listhaug og se her om Vedum som ikke skjønner sin egen falske godhet
THE mener at vi er som dem og at de er som oss, derfor skal vi hjelpe over evne, se art i VG. Vi skal ikke frykte noen ting, nei, vi skal stole på THE, vår nye husgud, som han han etterstreber å være og forbli.

THE har rett i en ting og det er at det er opp til oss selv om vi velger himmelen eller helvete. Han stiller oss i møte med tre «tankeeksperimenter», (han tror at tanken, ikke følelsene skal unne redde oss her, ser det ut for!:

« … Politikere og synsere snakker stadig oftere som om det finnes to typer mennesker: oss og dem. Men, som Christie minnet oss om: Alle mennesker har verdi, selv om de har ulike erfaringer, kunnskaper og verdier.

Det er ikke bare ukristelig å mene noe annet, … Å dele folk inn i oss og dem, på bakgrunn av rase, religion eller etnisitet, er en oppskrift på hat og mistenksomhet. Det visste vi en gang i denne delen av verden, men noen av oss har visst glemt det.
Tre tankeeksperimenter:

1. Du er en afghansk familiefar med intellektuelle og økonomiske ressurser noe over gjennomsnittet. ... Du har noen barn som er i ferd med å bli voksne. Du ser ingen nisjer for dem i ditt ødelagte hjemland, … Den andre kommer til Norge, hvor han blir registrert som asylsøker og satt på mottak.

2. Du er en eritreisk student som har havnet i klammeri med myndighetene … Du har vært fengslet, slått og truet. Du må komme deg ut. Du har hørt at de skandinaviske landene er anstendige; … Du legger ut på en slitsom, risikabel og dyr reise. …
3. Du er en nordmann som er litt misfornøyd med jobben, håndballandslaget, været, ektefellen og sjefen. Afghaneren kommer og banker på døren. Deretter kommer eritreeren. Hva sier du til dem? At du er bekymret for dine barns fremtid? Eller at du har hørt at islam er uforenlig med demokrati? Eller at vi har nok med å integrere de vi allerede har her?

Det er opp til deg hva du vil si til dem. Eller rettere sagt oss.
--
Kommentar: De fleste som ikke har gått fra forstanden vil se «skuespillet» i THE’s virkelighetsforfalskende og virkelighets-innsnevrede og innsnevrende lurespill av en retorikk:
Han vil rettferdiggjøre kritikk av Listhaug ved å appellere til tanken, men ser ikke at han forveksler tanke og emosjon, med hovedvekt på emosjon - og at dette i seg selv strider mot selve grunntanken i nestekjærlighetsbudet «du skal elske din neste som deg selv».
Dette budet appellerer ikke til følelsene alene, ei heller til tanken alene, det retter seg mot helheten, det hele mennesket, utstyrt som det er både med evne til rasjonell tenkning og emosjonelt, autentisk engasjement, idet mennesket står i relasjon ikke bare til andre mennesker, men også til Gud.
THE gjør sine «tankeeksperimenter» til et anliggende hvor følelsene gis prioritet over tanken.  Han bommer med andre ord på målet. Han synder, for å si det enkelt, og vil ha oss til å synde sammen med ham, (fordi det vil føles best slik og tilsynelatende gjøre oss til ikke bare bedre mennesker, men også til bedre politikere og det attpåtil på et premissgrunnlag han selv har valgt for oss, ikke ut fra respekt for vår egen vurderingsevne og våre egne verdier, men altså hans egne premisser, hvilket i seg selv vitner om diktatoriske personlighetstendenser).

THE forutsetter umoral i folket, noe han vil gjøre noe med, han gjør seg til pedagog og sin pedagogikk til eneste metode, og dette er han ikke alene om, han har et gedigent presteskap med seg og bak seg og samtlige forutsetter at det er noe grunnleggende galt med folk, noe grunnleggende og radikalt samvittighetsløst. Folket kan ikke forutsettes å ha den rette moral, enn si moral overhodet, i THE’s tankeunivers. Derfor er det nå så om å gjøre at THE selv kommer innafor og trenger inn i våre sjeler, som en slags samvittighetserstatter, som skal være den stemme som byder og befaler oss å være «gode». Hvis ikke, er vi ute, vi er blitt «de andre», de uverdige, samtidig som flyktninger og andre nødstedte blir som oss andre, moralske overmennesker som THE selv. THE alene er den stemme som skal snakke i oss og motivere oss til godhet. THE skal overta den naturlige og medfødte samvittighets plass i oss, ja, kanskje til og med gudsbildet, som vi er skapt med, for finnes tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde i THE’s  trosforestillinger? Neppe. Han ser ut til å være godt plantet i den vrangforestilling at menneskeverdet kan erstatte gudsbildet, en tanke som både parodisk og ironisk nok nettopp undergraver nettopp menneskeverdet og en hellige respekt for alt menneskeliv.

Det er ifølge godhetstyrannene stemmer som THE’s pluss medias bilder og reportasjer som skal innta og dessuten overta vår samvittighet og for at de skal kunne forme dagens og morgendagens politikk i deres bilde, ikke i guds bilde og etter guds løfter, lover og nåde. Derfor skal vi fores med skrekkbilder, som barn som blir foret med horror og skrekkfilmer. De andres lidelsen skal gå rett i hjertet på oss, ubønnhørlig, nådeløst. Den skal gjøres til vår egen og vi skal kjenne og føle den på kroppen og i sjelen. Vi skal tvinges inn i godhetstyranniet og metoden er sadistisk. Ved å påføre oss andres lidelse på en direkte måte og en måte vi ikke kan motstå eller beskytte oss fra eller flykte fra, skal de overta vårt indre liv, våre grunnmetaforer, vårt menneske- og verdisyn, vår virkelighetsoppfatning. De vet at en av de mest virkningsfulle metoder for å kunne kontrollere mennesker er ved å få oss til å føle oss skyldige og fulle av synd, de setter oss derfor under emosjonelt press som skal bankes inn i oss vedvarende, direkte og subliminalt. De skyr ingen «lovlige» midler. De elsker for visst makt mye mer enn godhet. Makt er deres egentlig drivkraft. Og evnen til å tilfredsstille seg på den. De kan ikke glede seg over godhet, men de tilfredsstiller seg med, av og på makt og følelse av å besitte den som et naturlig gitt dem regalia. Han gjør seg til ett med «de andre», de lidende. Samtidig gjør han «oss» til fremmede, uten empati, uten moral og vilje til det gode, det vil si til andre «dem».

THE forsøker å fortell oss hva det kategoriske imperativ innebærer, men kommer helt feil ut. Det kategoriske imperativet forbyr å bruke andre mennesker som middel for å oppnå egne mål, tilfredsstille egne behov etc. Det imperativ THE gjør seg til talsmann for og som han setter seg selv opp som enedommer av og forvalter av, sier at din neste skal få nærmest ubegrenset adgang til å bruke nettopp deg for å oppnå sine egen, private – og gjerne kollektivt begrunnede - mål. (Jfr islams misjon). Verden er, med andre ord, snudd opp ned. Hans imperativ svekker ethvert forsøk på rasjonell tenkning som jordmor for realistisk politikk og som grunnlag for et holistisk – og sant bibelsk – menneskesyn, bygget på erkjennelsen av at mennesket som individ – og person - er en skapning som faktisk er ansvarlig, ikke bare overfor seg selv og sine medskapninger, men også overfor Gud.

Teokrati er en ting, et ateistisk basert teokrati er verre. Det viser historien, fascismen og kommunismen er reelle skrekkeksempler. Kan en stat bygge sin legitimitet på Nestekjærlighetsbudet? Ja, hvis den overlater til de enkelte å effektuere det, til familiene, til menighetene. Nei, hvis THE og hans ilk vil tre det ned over hodene våre og inn i hjertene våre. For i det øyeblikk vi lar oss forføre og blende av slik personer, i det øyeblikk har vi gjort disse koryfeene til guder, dvs falske guder, og dette kan i det hele da ikke ende i annet enn kronisk katastrofe.



Disse legenes moral er tidlige kommenter på bloggen: her

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar