Cecilie Hellestveit og Anine Kierulf møtte frem til et interessant program på Dagsnytt 18 sist onsdag.
(De er begge jurister). De fikk snakke litt eller altfor mye lite om ytringsfriheten og da bl a om den frivillige eller tvangsmessige selvsensurering som forgår i akademia og forskningsmiljøene. De kom inn på dette at akademikere ofte ikke forstår hva som foregår, at de f eks ikke skjønner forskjellen mellom et intervju og en kronikk, forskjellen på genrer altså.
Det er jo til å le av, før man så å si «ser det på kroppen» og det er nettopp det vi har gjort her på bloggen, «vi har så å si kjent det på kroppen» hva akademikere kan få seg til å si, tenke og gjøre – spesifikt her når det kommer til islam, og islamkritikk.
For her viser det seg at man bryter med alle anstendighetsregler og nærmest kaster saklige islamkritikere under bussen, som om disse var et slags avskum som man helst bør utrydde med «væpna revolusjon», eller mer subtile eller mentale henrettelses- og utfrysings metoder, metoder som langt fra var fremmed for de som 50 år siden ble ihuga ungdommelige fanatikere i kommunistbevegelsene som reiste seg i og med -68. Når både kristne og ateistiske humanister i dag kan tillate seg å ligne på disse kommunistene og ta i bruk omtrent samme metodene, i form av utestengelser og forsøk på evig «shunning», utestegelse for alltid, kan man virkelig begynne å lure, fordi andre kristne lar denne problematikken forbigås i taushet, til stor skade for de som rammes av disse metodene og de menneskene som villig tar dem i bruk, uten å blunke.
Disse folka skjønner ikke at de motarbeider det frie og fleksible demokratiet som det store flertallet tross alt holde veldig høyt, eller sakrosant.
Vi har her sett hatet
og frykten tre frem i offentligheten som om dette var naturlige tilbøyeligheter
denne selvoppnevnte snakkende herskerklasse hadde tilegnet som en gave direkte
gitt dem fra «gud» selv. De er kanskje få, og objektivt sett ubetydelige i sin
egen fortreffelighet og tilsynelatende uangripelige i sin «servilt betingede
emosjonelle korrekthet», men de har større innflytelse enn mange tør tro.
Fanatismen i seg selv, nærmest som typiske karaktertrekk, og frykten for islam,
kommer tydelig frem, fordi de nettopp ikke tåler islamkritikk, ikke engang saklig
islamkritikk, og fordi de må konstruere seg ofre som de kan skyve foran seg,
som alibier for egne tyranniske tendenser, tendenser som altså viser seg i
praksis.
Vi har registrert en sneverhet vi aldri ville ha trodd kunne opptre i et akademiske miljø blant akademikere. Vi har ikke sett en nådeløshet vi ikke trodde vi ville få se i vår tid – nå lenge etter at AKP-ml herjet med sinn og skinn over det ganske land. (Jfr NRK2’s aktuelle programmer om AKP).
Hvis noen ikke skulle tro dette, må jeg bare henvise til bl
a følgende artikler her på bloggen:
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
Fra 35. 07 min inne i programmet, onsdag 30. 03. 22, på Dax 18:
https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03006322
Se også denne hvor debattant J, en klar sosialist med stor forakt for alt som heter kristendom, som forteller (eller skryter av) at han vært sensor, - antakelig for å skremme folk med at han er mer utdannet og forstår mer enn andre debattanter på forumet, debattanter han uten å kjenne de andre debattantenes akademiske nivå, men hvor han selv komisk nok indirekte viser at han ikke skjønner forskjell på de ulike genre, f eks forskjellen mellom en eksamensbesvarelse og et innlegg på et debattforum – og jeg bare spør: Hvordan kan en slik aktør ha tillit som sensor ved eksamener? Svaret må forbli et mysterium, som like vel lett kan forklares med «servilt betinget emosjonell korrekthet»:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/paven-media-ateistene-venstresiden-og.html
Litt fra Universitas, studentavisen:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
Om SUF og AKP-ml må jeg bare få nevne at jeg har sett funksjonen av deres «hellige vrede og virke» på nokså nært hold. Da jeg fikk en jobb som journalist i den politiske avdelingen i en hovedstadsavis, under to meget oppegående og spreke og både velkjente og positivt beryktede redaktører, som begge var kjent for sin anti-nazime under krigen, gikk det ikke lenge før jeg fikk telefon fra kona til en siviløkonom jeg hadde kjent i mange år og som nå ropte i røret at den avisen jeg jobbet for var et fascistorgan som burde bekjempes.
Det ble med andre ord meget personlig, for henne. Ekteparet er skilt for lenge siden. Hun var legedatter og antakelig ikke dum. Hun var et eksempel på hvor dypt noen av borgerskapets barn kunne synke inn i sin utopier og behov for å tilhøre den korrekte siden av historien, en historie som lå i marxismen vold, fordi marxisemen liksom hadde vitenskapen på sin side. Trodde de. De var ikke lite innbilske. Og hovne.
En av disse folkene jeg kom i snakk med en gang, ville ikke
tåle en arbeidsledighet på 1, 5 %. Han gikk fullstendig bananas og ble høylydt
hatsk da jeg forsøkte å fortelle ham at dette var en omkostning samfunnet av
rasjonelle – om ikke primært moralske - grunner måtte godta, til og med
Arbeiderpartiet. Denne mannen gjorde meg til sin svorne fiende den gang, og det
er han visst fortsatt. I forhold til sin «gruppe» var disse menneskene spesielt
villig til å selge sin sjel i den hensikt å kunne oppføre seg, tenke og agere
politisk korrekt. I dag ser jeg at dette dreide seg om dette å være «servilt
betinget emosjonelt korrekte» og at dette viser med full tyngde i møtet med og
i korsveien mot islam i dag
Før dette hadde jeg hatt anledning til å overvære en fylkeskongress i SUF. Jeg var invitert eller lokket med som en slags observatør til dette møtet, antakelig fordi noen trodde det var viktig at jeg skulle bli med. Men i stedet for å bli med, kom jeg meg ut så fort jeg kunne; jeg merker faktisk ettervirkninger av dette helt til denne dag. Jeg så og hørte at kongressen fattet flertallsvedtak om å gå inn i militæret, for å forberede revolusjonen innenfra, i stedet for å arbeide bare på utsiden og det var nok for meg til å trekke meg. Jeg har aldri hatt sans for «hemmelige selskaper». På programmet om bevegelsen som nå sendes på NRK, forteller en av de kvinnelige aktørene i partiet om hemmelighold i stor stil: her var det mye noia ut og gikk. Bare så synd at de ikke forsto det selv, at dette maset faktisk skadet ikke bare dem selv, men også mange i omgivelsene, men oppfattet det i stedet som spennende og nødvendig, for saken og kommunismens skyld, den sanne kommunismens skyld.
Jeg opplevde selv at et par yngre menn jeg ikke kjente fra før gikk rundt på et lokale og viste frem et par håndskrevne lister hvor det var listet opp en rekke navn, skrevet med kulepenn, fra fjernt og nært i landsdelen og hvor vi fikk opplyst at disse skulle tas, like før eller i forbindelse med selve Revolusjon, som altså sto for døren. Jeg vet ikke disse guttene var ekte eller falske, men jeg har faktisk ingen grunn til å tro at de ikke var seriøse. Det fantes virkelig folk som var villig til sette opp dødslister. Kapitalister eller utvilsomt ikke, det var om å gjøre å få noe på noen, sant eller ikke, det spilte ingen rolle. Det ble i fullt alvor diskutert i en nærmest truende tone om det var riktig å bli kjæreste med noen som ikke fulgte partilinja.
Alle livsforhold ble berørt av denne fanatismen og denne
ideologien. Særlig var det viktig å begynne å snakke og skrive Nynorsk og gud
nåde den unge mann eller kvinne som la seg til med et slags bymål, hvis de var
født ett eller annet sted på bygda og familien eide en eller annen usubsidiert
bedrift eller virksomhet av noe slag. Jeg var så uheldig en gang at jeg sånn i
forbifarten fortalte om at studentene nå anså det for å være utslag av en slags
sykdom hvis ungdommer fra bygda begynte å snakke bymål. Denne unge mannen
befant seg i et hjemlig miljø der dette var naturlig for ham. Da han hørte hva
jeg sa, fikk han sjokk og begynte straks å snakke et govere bygdemål enn de
fleste av hans egne kamerater. Så stor makt lå det altså i de revolusjonæres
nærvær. En universitetslærer jeg hørte på en gang ropte ut over studentene: Det
finnes ingen sannhet … hvis man da skulle være ute etter sannheten). Han hadde
en forskningsjobb, var rene demagogen og fikk store bevilgninger for å studere
nettopp kapitalismen i det nære omland, om den urettferdige fordelingen og om
ulikheten mellom bygd og land, og om store kapitalopphopninger på altfor få
hender i skipsindustri og tilstøtende bransjer. Alt var selvsagt kapitalismens
feil. Og den sto for fall, ja, fallet skulle de selv sørge for komme, om så med
våpen i hånd (hvilket høytidelig fremgikk av partiprogrammet – ete program de
færreste «normale» gadd å sette seg inn i, og så sant man hadde klart å unngå
gruppepress og storstilte forsøk på det jeg vil kalle illegitim
massesuggerering, der dette var mulig).
Studenter begynte – på sine klønete vis, i håp om å vinne
eksistensiell sikkerhet og trygghet - faktisk
å skrive oppgaver om kapitalismen i sine egne bygder og småsentra og hvor de
tok for seg ulike forretninger i sentrum, i kontrast til periferi, satt opp mot
bygda rundt omkring. Jeg så noen av disse oppgavene, som man lett kunne tro var
skrevet av barn på tidligere trinn på barneskolen. Noen av disse ble faktisk
ordførere i sine bygder – det er ikke til å tro.
Nynorsk skulle være seierherrenes språk, folkets språk, mot borgerskapet. Jeg sa en gang: Tal nynorsk, skriv bokmål, (ellere riksmål, jeg husker ikke), men det skulle jeg ikke ha sagt, ubehag fulgte, mistenkeliggjøring, forsøk på utfrysing. Bare tanken var forbudt.
En annen gang foreslo jeg at
Universitetet kunne inngå avtaler med næringslivet, for å skaffe noen ekstra
gryn i en ellers alltid slunken «studentkasse», noe som kanskje ville ha sørget
for lavere priser i studentkantina, heller ikke dette var populært (i
motsetning til hva det er i dag). Når akp’erne på Studenttinget så i marxistsik
harnisk stemte for å vedta rimeligere barnehager ved studentbyene, kunne jeg
ikke annet enn le: Det innebar faktisk dyrere middager på kantina, automatisk og
ut fra rasjonell bokføring. Men kunne man ta hensyn til dette? Nei, her gikk
gruppeinteressene foran, på ideologisk grunnlag. Tenk det. Direkte fra sentralkomiteen, hvor?
Det var et sikkert tegn på fiendtlighet mot arbeiderklassen og her tok man forbilde fra Maos Kina? Hadde ikke Mao klart å ta hele Kina fordi han først samlet sin hær og sin støtte fra bygda? Jo da, her skulle man imitere Maos Lille Røde og ikke anders Langes … Og så var det uniformeringen i det ytre; de fleste akp’erne kledde seg på et slags avstikkende og litt fantasiløst, kaldt og dystert vis, de snakket bredt og liksom karslig, det var i grunnen komisk og veldig rart at ikke flere lo seg i hjel. Kvinnene begynte å kle av seg alle sminke og smykket seg i stedet med «sekk og strie», og fotformsko og røde strømper, i stedet for å skilte med en viss stavnstilhørighet, smykker av gull og diamanter, tilnærmet. Å gjøre seg så tannløse og så kjedelige og samtidig så fromme som mulig, ble på en måte en livsbetingelse, bortsett fra når det kom til protesttog og andre tilstelninger, hvor å delta mest mulig trangsynt og ihuga ble betraktet som en dyd og som et uomtvistelig bevis eller tegn på en forventet på snarlig kommende arbeiderjomfruelig helgenkåring. De trodde visst de ble mer attraktive, på denne måten, og absolutt mindre forfengelige, enn for eksempel det man lett kunne kalle sex-bomber i miniskjørt eller hva det nå måtte være. Faktum var jo at de var mer forfengelige, om mulig, enn dem som ikke vill følge partilinja, men heller staset på «sitt eget kjønn». Poenget er vel at begge grupperinger gikk ut og frem med en noenlunde likelig fordelte mentale angreps og forsvasbehov på en og samme tid, overfor det annet kjønn, helt uavhengig av de ytre gevanter.
Og mennene ble i dette landskapet stadig mer og mer «myke»;
talefiguren «den myke mann» ble imidlertid nokså snar gjennomskuet: Her lurket
det selvsagt strategi og manipuleringsbehov under; den myke mann var ute etter
å komme fortest mulig i buksa på noen. Det var nesten flaut å se på.
Jeg ble tilfeldig nabo av en kvinnelig student i psykologi. Hun var av den typen som aldri hadde vært barn, men voksen, hele livet. Hun var av den typen som går rundt med en medførst og derfor naturlig lett autoritet rundt seg. Jeg spurte henne en gang om det virkelig var slik at psykologien Sigmund Freud var så fokusert på sex som mange påsto, uten å ha lest for mye av han, om han kanskje ikke snakket mer i metaforer enn «realtime».
-Jo, han var nok det, sa hun, konkret opptatt at det seksuelle.
-Ham, sa jeg. Jeg har ikke mye peil på dette, kunne du
kanskje instruere meg litt om dette … ?
No comment.
Jeg var ikke lenge etter denne episoden veldig heldig å
treffe en medisinerstudent som mange år senere er blitt en kjent og kjær rettspsykiater.
Etter å ha blitt litt mer kjent med meg, fikk jeg høre at jeg var en begavet,
dvs bare begavet, ikke bare en begavet ung mann, eller noe sånt. Det var jo en
trøst å høre. Hun hadde trukket en slutning, basert hverken på analytisk eller
syntetisk grunnlag. Jeg bare nevner det. Hun var absolutt ingen marxist og
hadde med seg gode argumenter hjemmefra.
I det hele tatt: Det ble tøvind etter hvert, for noen sterk storm, men verden ble fortsatt hengende på sine hengsler, eller sin akse, for de fleste. I dag er sex i fokus som aldri før og jo mindre sex blir det visst i gjennomsnitt for folk flest. Se denne mirakuløse, eventyrlige, utrolig eller fornøyelige utviklingen i form av dagens sexuelle fromhet som visstnok lyser i de stille grender, helst om nettene:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/kristen-karismatikk-og-forbnn-mot.html
Mange av de kvinnene som falt for disse mennene, hadde ikke
peil på hvilken ideologi disse guttene tumlet med, både sent og tidlig: mange av
dem har i ettertid innrømmet at de ikke var interessert i ideologi, men i om
hvorvidt deres utvalgte var kjekk og liksom sto for noe. På mange studenthjem
kunne man oppleve nokså triste ungdommer sitte med pilsen sin og fortelle i
lange baner om hvor grusomt noen av foreldrene var blitt behandlet i møte med
sosialvesenet. Sentimentaliteten på andres vegne var til å ta og fæle på. Alle
tankefeil, alt var selvsagt kapitalismens og borgerskapets feil.
Av og til opplevde man opprivende samtaler om hvem som var mest autentisk marxist: Stalin eller Trotsky. De fleste valgte Lenin. Litt i utkanten kunne man høre om folk som leste polakken og filosofen Kolakowski, et menneske som hadde erfaring med sovjetkommunismen, en vis man som hadde noe å fortelle, men som stort sett ble oversett. De fleste var imidlertid begeistret for Marcuse, Horkheimer, Lucacs, Adorno pluss studentledere som f eks Rudi Dutscke, Røde Rudi. De aller fleste var selvsagt antiamerikanske i hele sitt vesen. Bare 1 av 500 studenter ville våge å støtte USA i Vietnam. Men så begynte etter hvert historien om Pol Pot å få et visst omløp: Her hadde man drept millioner i marxismens navn. How come? Mange begynte å tvile altfor lite altfor seint. hvordan skulle man forstå alt dette? For min del finner jeg stor trøst i boken Revolutionary Jews fro Marx to Trotsky som kom i 1976.
En retning innen
filosofien som fikk en viss oppmerksomhet, var fenomenologien. Mange så nok denne
som et påskudd for å slippe Marx, men det hele løp ut i sanden. I 1967 kom
boken Innføring i Edmund Husserls Fenomenolog på Idé og tanke, en murstein på
365 sider. Når jeg blar i denne boken i dag, er det utrolig mange ord for penga
der, ord som veldig få, om noen, egentlig forsto, annet enn at det dreide seg
om noe høytflytende og svært kronglete akademisk som man gjerne vill bli
assosiert med, for sikkerhets skyld, på en måte, og om mulig for å skaffe seg
visse alibier overfor de mest revolusjonære.
Det kan kanskje forklares med den frykt disse folka klarte å skape. De hadde stor og tydelig backing i sine miljøer, knyttnever, det lå stor tyngde bak vedtak på møtene, i motsetning til hva som utfoldet seg i mer konservativt eller liberalt innstilt ungdom, individualister som ikke hørte til noe annet enn dem selv og mamma og pappa, og som sitt vis forsøkte å komme ut av sin barnlige solipsisme eller selvvalgte umodenhet. Få var de som skjønte at til og med Høyre hadde noe å lære av Marx, at marxismen faktisk kunne tilpasses en typisk borgerlig politikk. Den første gang jeg nevnte dette, ble jeg møtt med vantro; man ville ikke tro sine egne ører.
Et annet fenomen som oppsto, var det som ble kalt Populistiske Arbeidsgrupper. Disse sprang frem i Unge-Venstre-miljøet. Poenget var at man skulle engasjere i de små interessekonflikter rundt omkring. Man skulle f eks forsøke å engasjere lokalbefolkningen i protester mot f eks hvor jernbaneoverganger skulle anlegges. Når det så viste seg at arbeidsfolk bare var så måtelig interessert i dette, eller stilte seg direkte avvisende, ble gruppene nokså fort oppløst og de fleste av disse Unge-Venstra-folka gikk over i SV. Jeg var ikke klar over den gang at gruppene faktisk hentet sitt ideologiske grunnlag fra marxisten Alinsky som skrev Radicals.
Men det gjorde seg motkrefter gjeldende. Navn som Skjervheim og Skirbekk fikk en viss oppmerksomhet. Fra Skjervheim kjenner vi «Det liberale Dilemma». Nevnes må i farten også lettfattelige, men like vel dype Roger Kimbel’s The Long March. Av senere dato kan nevnes The Age of Nothing av Peter Watson, av samme kaliber, for bare å nevne noen få. For de som vil la seg sjokkere mest, kan jeg anbefale: https://en.wikipedia.org/wiki/The_Road_to_Serfdom av F A Hayek.
Jeg var så heldig å komme i snakk med en yngre togferierende amerikaner på en stasjon på Bergensbanen en gang. Vi snakket politikk, samtalen var kort, men han ba meg om adressen. Noen uker etter fikk jeg "Hayek" i posten. Det ble en milepel for meg. Hadde jeg ikke fått denne gaven, hvem vet på hvilken side her i livet jeg hadde havnet? Jeg er fremdeles dypt takknemlig, jeg var helig, det gikk noen lys opp. Jeg mistet adressen til denne mannen, beklagelig vis.
Ettervirkninger av disse forholdene på ytterste Venstre gjør seg faktisk gjeldende også i dag, og er lett å se for dem med erfaring og åpne øyne for det. Om visse årsaksrekker og visse etterdønning, som et bakteppe, se:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/carl-i-hagens-fremsyn-og-realisme-eller.html
Det mest katastrofale, for dem selv, var at de fleste av dem
begynte å kalle folk for fascister, ja, endog nazister, - nærmeste på autopilot og kommando; jeg kjenner meg igjen
i dette fenomenet den dag i dag, ikke fordi disse hadde noen tilknytning til disse ideologiene,
men fordi kommunistene ikke likte visse personer, rett og slett fordi de trengte noen å
kjempe mot, stråmenn som de kunne stikke med sine magiske nåler, folk de kanskje hadde forsøkt å manipulere eller omvende, men som de ikke hadde lykkes med. Vi
ser at dette skjer fortsatt, den dag i dag, når det kommer til hvordan vi skal
forholde oss til islam. Det er nesten utrolig å se hvor servilt betinget
korrekt emosjonelt mange forholder seg til dette. Man skulle tro de var
ektefødte barn av de mest iherdige og glødende marxistene og hadde fått det
hele inn med morsmelken. De burde skamme seg.
Jeg var på den tiden i et bryllup med mange gjester i et hus, en privatbolig, med mange rom en gang og her hadde de nygifte invitert folk med ulik tilknytning, fordi de likte dem, ikke på grunn av hvilken politisk overbevisning de hadde. Litt ute på kvelden delte gjestene seg i to fokker på to ulike rom, og dette viste seg å være en bevisst strategi og et bevisst valg fra den gruppen som var sosialister. De ville ikke ha noe med «borgerspirene» å gjøre. Det var antirevolusjonært, selvsagt. «Det er synd om menniskan», som Strindberg sa. Heldig vis har kommunismen tapt, og da ikke bare Sovjet-kommunismen, som sufferne hatet, men også mao-kommunismen, som de dyrket.
Nå for tiden ser vi at Rødt har vind i seilene og folk
skjønner ikke bæret. De skjønner ikke at de som sprer om seg med de mest
utopiske godordene, særlig begrepet «rettferdighet» og for kristensosialistens
vedkommen: «Kjærlighet», egentlig snakker om selvrettferdighet og ikke stort
annet, når det kommer til stykket. Vi ser at behovet for stemple og herse er
like stort i dag som den gangen, bare på litt andre premisser og i litt mer
«dydige» og kanskje litt mer nedtonede former. Tiden forandrer seg, men så
aldeles ikke menneskets hjerter, sier visst Sigrid Undset et sted, og det
er sant.
Men var AKP og Suf alt og det hele? Nei, det var mange grupper og identiteter som konkurrerte om oppmerksomheten på markedet. De kristne hold seg i bakgrunnen og gikk stille i dørene, kan vi si, mens de mer frivole eller moralsk vågale eller fristende, gikk hardt ut på banen, med sin individualitet. Her inntok de fleste man ølstuene og noen begynte å bruke parkene for å få påfyll av illegale stoffer. De snilleste av de snille nektet å gjøre militærtjeneste og fikk avtjene sin siviltjeneste midt i byen og hvor tilgangen til forelesninger p universitetet ble flittig benyttet. Mange av disse snille fikk altså en gratis fordel fra staten, i form av et vitnemål om å ha bestått Frobereden prøver, i og med at folk som gikk inn i militæret ikke kunne nyte det previlegium det var å få et gratis studiesemester.
Noen siviliarbeidere ble plassert rundt omkring, ofte på større psykiatriske sykehus, hvor de måtte tilbringe 18 måneder i landets tjeneste, så vidt jeg husker. Noen va disse folka var litt av noen spøkefugler og drev bl a en nesten subtil ap med kristne og kristendommen, (som jo ikke er en utelukkende pasifistisk religion). Sivilarbeiderne hadde tilgang til de fleste riksdekkende aviser og disse ble flittig lest, bl a Dagen, som var en riktig prektig avis og kristen inntil «the core». En dag bragte Dagen en helsides annonse for et prefabrikkert dusjrom med dusjkabinett og med bilde av en delvis naken mann, eller var det en kvinne, med bare et hvitt frottéhåndkleder rundt lende. Uskyldig, ikke sant? Vel, ja, men ikke sååå uskyldig. En av sivilarbeiderne sendte inn i klage til Dagen, med flere underskrifter fra sine «brothers in arms». De protesterte mot nakenheten og forlangte annonsen fjernet og at Dagen rettet seg ett er «folkemeningen» heretter. Så hva gjør Dagen? Jo, Dagen underkaster seg og fjerner alle slike eller lignende annonser for all fremtid, samtidig som man på det dypeste beklager det inntrufne.
Men det var den gang, det. Episoden forteller mye om hvordan kristendommen kom til uttrykk bl a på universitetene: De fleste gikk under jorden, eller ble mer eller mindre usynlige, men ingen snakket den gang om å gå i katakombene, noe man faktisk gjør i dag, - med tanke på en viss innvandring og den underkastelse folk flest merker på kroppen i dag.
På universitetene hadde man allerede i lang tid «vært» klar over av Gud var død, men Nietzsche var like vel ikke populær i AKP-ml, antakelig fordi Nietzsche var for borgerlig og hang for mye igjen i Hegels idealisme. Nå skulle alt dreie seg om materialisme, dialektisk marxisme, for å være litt mer presis, for mennesket var, toss alt, ikke helt «mekanistisk» eller helt predestinert av kapitalismen.
Hva med forholdet til kvinner (jenter) generelt? Jo, mange
AKP-ml var faktisk mot feminismen, akkurat dom de var mot Humanismen, selv om
Jean Paul Sartre skrev at «humanisme er eksistensialisme». Sartre støttet de
revolusjonære og ville ikke fornærmer arbeiderne i Bijancour, en stor
bilprodusent. Han avla dessuten et par notoriske røde terrorister i Tyskland
visse visitter, og hvor han uttrykte sympati, faktisk, sympati med «saken selv».
(Baader Meinhof-gjengen).
Oppstyret om dette med («den milde og humane») humanismen, hører med til historiens store mysterier, og spør meg ikke hvorfor, men jeg tror eksistensialismen ble oppfattet som altfor individualistisk orientert og altfor lite klassebevisst enn marxismen. AKP-ml’ernes menn ville være mer maskuline og mer «arbeidslignende», og fra «gøvet», og dette så ikke ut til å være kvinnene imot. AKP-ml’ernes menn var svært uvillige til å snakke om jenter, slik gutter fleste gjør, og slik mange jenter snakker om menn, sånn på privaten. Å snakke om kvinner, var et tegn på borgerlighet, man så på kvinner som objekter eller mulige bruksgjenstander, må vite og det var jo umoralsk. Så, jo da, det var mange blant dem som gjorde seg høymoralske på denne måten. Kjønnsdriften skulle kun underkastet klassekampen, hvis ikke, var den borgerlig og hørte til på historiens skraphaug. Etter hvert ble det færre og færre som rett og slett likte disse marxistene, en erkjennelse som satt dypt og langt inne, for å si noe så enkelt som at «jeg liker dem ikke», føltes som altfor enkelt ut. Hvis man ikke var mer dyp enn det, hadde det ikke noen brodd, men etter hvert ble mange lettet over å kunne si nettopp dette: Vi liker dem ikke. Langsom men sikkert gled AKP-ml’ernes popularitet ut av fokus. Det hadde vel noe med at folk ble mer og mer jordnære etter hvert.
Frykten for revolusjonen var overvunnet og bedriftseiere og siviløkonomer sørget for at arbeidere flest fikk stadig bedre arbeidsforhold og høyere inntekter. Man opplevde at folk begynte å elske arbeidsplassene sine. Jeg var selv på nært hold vitne til at en gjeng AKP-ml’ere kunne være sterkt medvirkende til å kjøre en større bedrift på dunken på grunn av utopiske krav om lønnsøkning og diverse andre krav som var umulig å innfri. Bedriften måtte «abandoneres» som det heter i korkursretten. En sørgelig hendelse, som lett hadde vært unngått med litt mer realisme og litt mindre blodrød optimisme.
Marxistene var ofte lette å lure. En dag ble en oppfordring
på det som lignet på en kinesisk «gateavis» hengt opp på en infotavle på
universitetet, om å støtte et bygdesamfunn ute i havgapet som på en måte var
truet av nedleggelse, (pga kapitalisme, selvsagt). Det gikk ikke mange
minuttene før underskriftene kom, over hele arket, med fulle navn. Det var
altså bare det at dette vare en spøk, eller et eksperiment, fra noen friskuser
i miljøet som ennå ikke var fullt ut hjernevasket. Vi så vel her begynnelsen på
«det grønne skifte». Bygda nøt en viss status som «hellig» og uberørlig, eller
uangripelig.
Jeg sakser nå fra et brev fra en ukjent student til en
her ukjent kamerat av denne studenten, for noen år siden, et brev som kan
fortelle noe om stemninger og fenomener, fra den tid det her dreier seg om.
Brevet skildrer hva som skjedde på en forelesning hvor professoren skulle
forsøk å vis hvor uskyldsrent vanskelig det var å definere eller bestemme hva
kjærlighet og lykke er for noe, (jeg anonymiserer):
«Men så tilbake til saken, i hvert fall litt av saken: Vet du hvem «skjeggen» var? Jo, det var … , det. Verden er ikke stor, … hvis du har fortalt meg det før, har jeg glemt det helt. Men en ting tenkte jeg om …. og det var at han var av en type som ikke hadde nølt et skund hvis han hadde fått tilbud fra Stalin om å fangevokter i Gulag.
Jeg er ikke i tvil. Han var selve urtypen, umiskjennelig. Men det betyr ikke … at … ikke kunne være snill som et lam på stua og i det daglige hjemmeliv, eller som uskylden selv på lakenet, for å si det slik.
Og det var mange som han, ja, skremmende mange, fullstendig
skrupuløse mennesker, «one track minds»,
uten humor, og uten ironisk fingerspitzgefyhl,
hvis du forstår. Det var få som så på dem som komiske, men jeg husker at jeg
selv lo litt – i skjegget jeg ikke hadde – av dem, selvhøytidelig og snevre som
de var. Jeg håper ved Gud at han behandlet … med forstand og verdighet og at han ikke
forsøkte å prakke på den iskulden av en bedragersk ideologi han selv ikke hadde
evner til å gjennomskue, motstå, enn si bekjempe.
Men hva skjedde så på forelesningen: Jo, … , som utvilsomt
var lederen, reiste seg opp og begynte å rope på bygdamaul, ett eller annet,
som en slags sukket gris, i fistel, nærmest. Han ristet i skjegget. De kastet
noen dokumenter som vi hadde fått utdelt av professoren på forhånd, på gulvet
og truet med å forlate forelesningen hvis ikke professoren skjerpet seg, eller
noe. De ropte at det han drev på med bare var noe stort og forkastelig
borgerlig tull og at arbeiderklassen, som disse villmennene trodde de
representert, ikke var tjent med slike ting og at det var kontraproduktivt i
forhold til «saka» osv osv. Og så stormet de ut, harmdirrende og selvopphøyde,
uten å se seg tilbake. Jeg så på (professoren), han var plutselig blitt veldig
rød i kinna og svett, så vidt jeg kunne se, så det silte. Jeg syntes veldig
synd på ham. Jeg lurte på hvordan alt dette skulle gå. Her kjempet man mot
dumheten, forgjeves, så det ut for. Mot folk som ikke evnet å forstå professorens
anliggende, engang, denne gangen. (Det hører med til historien at
«skjeggen» her noen år senere ble «høyremann», kanskje fordi han kom inn i et
annet kjærlighetsforhold).
Senere har det jo vist seg at dette var en farang som gikk
rundt på alle universitetene i Europa på den tide. Var man ikke revolusjonær,
var man ute, og uten synlige tegn på «omvendelse», ble man fort frosset ut både
her og der og baksnakket og motarbeidet inntil vanvidd. Og alt dette forfulgte
en inn i yrkeslivet senere. Det var helt crazy, og det skjedde i det virkelig
livet. Noen år etterpå kom det frem via objektiv historisk forskning at Stalin
og kommunistene faktisk hadde drept opp mot hele 8o millioner mennesker, bare i
Sovjetunionen. Det synes fortsatt ikke å «imponere» eller avskrekke visse
skrekkelige mennesketyper på venstresiden. Ingen tegn til «kollektiv» anger,
der i gården, nei.
Men OK, …, nå får det være nok for denne gang». hilsen …
-
Jeg nevnte «maulet» over, og da tenker jeg på Nynorsk, selvsagt, eller tilnærmet, maulet må være en dialekt. Jeg kjenner en «maulmann» som faktisk nådde toppen Mållaget her i landet. Ikke noe ondt å si om mannen, men det jeg var litt forundret over var, at han ikke allerede i utgangspunktet så at saken hans ingen sjanse hadde, til å få et flertall i befolkningen med seg på å gjøre «maulet» til Riksmål. Jeg fatter ikke at han bare ikke så det, og tok konsekvensen av det; når han så ikke gjorde det, må det ha sammenheng med interessen for politikk. Målsaken var blitt en politisk sak, først og fremst. og det var her marxismen kom inn. Det gikk plutselig ikke an å være en sann «maulmann» uten å være marxist. Ikke rart at det gikk som det gikk. En utvikling som er svært takknemlig for, bare for å ha sagt det. Godt at NRK bare sender litt under 40 % på ny-norsk. NRK ble som kjent svært tidlig påvirket av ML’ere. Til og med «humoravdelingen» ble rammet, grundig. Jeg tenker på Kirkvaag og Co, Humor trioen.
Disse gutta var ikke så koselige som seertallene de oppnådde kunne tyde på. De var tvert imot noen av de mest intolerante mennesker jeg har møtt i dette land. De tålte ingen motstand, de frøs ut folk, om ikke forfulgte folk. De var faktisk også mektige. Mange ønsker å bli som dem og hvem vil ikke holde seg inne med noe så uskyldig som komikere? Jeg ble vitne til at en frilansjournalist ble nektet å skrive noe om et møte og et forsøk på et intervju med trioen på en pressekonferanse en gang. Trioen kjente ikke mannen fra før, hadde vel aldri sett ham, men da denne journalisten sa hvem han jobbet for, ble han straks avvist. Ingen av dem ville snakke med ham. De ga ham attpåtil forbud mot å nevne noen av dem, hvis han like vel skulle skrive noe om selve pressekonferansen. Mannen nøyde seg da med å ta bilder av noen av de begeistrede barna som var til stede i lokalet, et par bilder kom på trykk, men intet referat eller kommentar. Og hvor kom de på trykk? Ikke akkurat i Klassekampen, nei, mannen hadde fått et oppdrag fra «den kulørte presse», tabloid-pressen. Mer skulle ikke til for å fremprovosere Kirkvaags harme selvrettferdighet og virkelig fanatiske og umorsomme moralisme. Slik jeg så det, var de det vi i dag kaller typiske, ja, maniske, konspirasjonsteoretikere i praksis. Helt unødvendig, spør du meg. Kapitalismen snørte seg inn på dem, hvor de nå enn var. Slitsom, selvfølgelig, men populære var de. Folk skulle bare ha visst – litt mer. Da trioen hadde vært på farten en stund – og dette husker jeg med stort ubehag, fordi det kom så brått og nært på, fikk de med seg en yngre kvinne, en skuespiller, ellere skuespiller in spe. Hun hadde bare en underordnet rolle i trioens komi-plot. En natt inviterte hun meg med på et nachspiel, hjemme hos henne selv, en liten heller mørk leilighet. Med seg dro hun en to tre menn som må ha vært fra en av MENA-landene, eller kanskje fra Pakistan. Hun plasserte oss «hvite» på en side av rommet og de andre i sofaen rett overfor. Og så kunne plottet henne får utfolde seg i all sin flauhet: Det var ingen tvil: Den måten hun favoriserte disse mennene på og samtidig foraktet oss andre, viste med all tydelighet hvilken side hun sto på, i denne gryende globalismens tegn. Her skulle den hvite mann hvor mye han var verdt, her skulle han settes på plass. Alle i rommet, bortsett fra henne selv, så hvor flaut og sykelig og kunstig dette var, men for henne var denne oppvisning altså verdt det: Partiet befalte det, partilinja skulle følges. Dette var en innbydelse til revolusjon og til skrekk og advarsel for oss «hvite».
Noen uker etter denne utrolige hendelsen, ser jeg på TV at kvinnen
er funnet død under en bro som gikk over Akerselva midt i Oslo, tro jeg.
Politiet kunne melde om at det ikke var noen mistanke om noe kriminelt her.
Når det gjelder NRK, ja, kan man av og til begynne å lure på om kanalen er riktig vel bevart i alle ting og forhold – ingen kan jo være helt perfekt. Når jeg nå assosierer til NRK av en eller annen grunn, har jeg faktisk slike ord som Gulag og KZ i bakhodet. Jeg tror det har sammenheng med «stemmen», som jeg kaller den, robotstemmen som NRK nå helt taktfast bruker som oversettersetterstemme. Det er noe i denne stemmen som minner meg om høyttalere eller megafoner, og kirurgisk presisjon, i e sterile omgivelse, det er noe metallisk og sterilt over den, noe truende korrekt, noe så pertentlig korrekt at det gyser, at jeg grøsser, den er egentlig helt følelsesløs, tross sin metalliske eleganse, den er klar som dagen, en fullkomment korrekt stemme, slik den må oppfattes av NRK selv.
Jeg har skrevet tidligere om denne iskulden som NRK nå øser over folket:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/den-kaldeste-av-alle-kalde-stemmer.html
Er vi så bitt kvitt kommunistene i dag? Vel den rører på seg igjen, i form av bl a Moxnes i Rødt. Det bekymrer meg i grunnen ikke, uten at jeg helt hvorfor. Men at studentmarxismen fremdeles, det ser vi i visse møter marxistene nå har vis avis islam. Jeg nøyer meg med å vise til følgende:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/det-neo-kommunistiske-diktatur-i.html
Tilbake til den praktiske fortid: Et litt avvikende handlingsmønster viste seg etterhvert på sin egen stillfarende måte – og ganske snart, man kunne fornemme det i de indre miljøene på i hvert fall en av studentbyene. En kvinnelig, vakker amerikansk utvekslingsstudent, hadde fått seg en-manns hybel der. Hun var en meget, men veldig stillfarende skikkelse; ingen fikk øyekontakt med henne, hun holdt seg for seg selv, sa lite og kledde seg så godt nøytralt som noen. Hun ble lagt merke til på bussen inn til sentrum, men ingen klarte å komme i posisjon til kommunikasjon, hvis noen i det hele tatt da forsøkte seg, jeg tviler på det. Noen har et naturlig eller medfødt tydelig avvisende vesen, ser det ut for.
Men alene var hun ikke, hun var faktisk i et miljø som stadig ble mer merkbart og «vanlig». En dag kunne vi lese i avisene at politiet hadde foretatt en razzia på studentbyen, det hadde anholdt en amerikansk student, for «stoff-innehav». For mange kom dette som et sjokk: Narkotika her? liksom. Var det mulig? Og, ja, det var det. Men ikke rart at hun holdt seg for seg selv. Noen snakket om at det var en «bule» eller et reir. Jeg tror AKP-ml’ere fleste ikke visste helt hvordan de skulle forholde seg. Skulle de forsvare studenten – mot politiet, som jo var et borgerlig politi og som jo representerte undertrykkelsen?
Om dette har jeg ingen informasjon, men de fleste, om de var
røde eller blå, tok nok avstand. Etter hvert ble omfanget av narkobruken –
eller misbruket - ganske stort, og faktisk vanlig, selv om det ble idømt
strenge straffer for bruk og besittelse, noe som kom til å hefte ved mange på
rullebladet «til evig tid». Mange som opprinnelig hadde tenkt seg å bli ML-ere,
ble oppfanget av stoffbrukerne før de fikk sukk for seg og denne «utviklingen»
kan ha bidratt sterkt til AKP-ml’s fall.
En annen ung og vakker kvinne som utmerket seg ved å avstikke fra resten av studentmassen, var Anne Sofie Roald. Hun vakte på ingen måte noen ubehagelig oppmerksom, men ikke få merket seg at hun plutselig dukket opp i brun bekledning, heldekkende, på en måte, og med hijab, alltid blek og alltid hastende, på vei til eller fra, hun smøg seg liksom usynlig rundt i smugene. Noe fortalte at hun «vi andre» ikke var gode nok for henne. De fleste heiste litt uengasjerte på skuldrene av denne fremtoningen og følte seg vel veldig liberale og tolerante. Skrulle, var det vel noen som tenkte, ikke noe å bry seg med. Andre kvinner var derimot ikke skruller, de hadde i stedet ikke noe imot å bli betraktet som «doller», mange av dem psykologistudenter. Sminke og høyhæla sko var på vei inn igjen. Mange AKP-ml’ere sto på en måte slukøret igjen på perrongene. Plutselig var maskaraen på plass og hennafarvet hår. Noen sa at «Gehenna» nå var like forestående. Så vidt jeg husker gikk en professor i religionshistorie rundt i Gehennafarvet hår, kanskje på kommando av Allah, men hun var en ensom svale på mange andre måter.
Det viste seg at «den brunkledde var blitt muslim, eller i
hvert fall svært interessert i islam. Snart var hun professor og begynte å
skrive bøler om islam og kvinnesak! Jeg navngir henne her, fordi jeg har sitert
henne flere ganger her på bloggen. Og for hva kulle hun vel føle seg krenket?
Vel, hun innrømmet i et avisintervju for noen år siden at hun ble tvunget til
det, altså tvunget til å gå med hijab. Hun må da opprinnelig ha blitt forelsket
i en muslim, hvis det går an å si det sånn. Om hun fortsatt er det, er det vel
bare få som vet noe om.
Tilbake til NRK:
Det er ikke første gang NRK har tatt for seg -68; jeg
husker ikke hvilket år det var, men kanalen sendte en ganske grundig serie med
dokumentarer om «de revolusjonære». Jeg skriv den gang følgende, som er blitt
liggende i en skuff, om programmet:
AKP-ml'erne ofrer fortsatt alt .... Unntatt sine stadig
mer voksende ego
Her kom det frem nye fakta i miniatyr, bl a om planlagt og faktisk spionasje
mot kommunistene, dvs. de som støttet Sovjet og som ville invadere Norge i et
nært forestående globalt oppgjør mellom supermaktene og ideologiene mot
kapitalismen.
Seerne får også høre om den utrolig vanvittig morsomme eller tragiske historien
der møtelederen på Blåfarveverket kommanderer de utvalgte til å ta på seg
gummihansker når de skulle skrive på maskin. Han tør ikke si dette høyt, i
tilfelle man blir avlyttet.
Han hamrer på "luft-maskin" for å illustrere hva han mener, - og de
tilstedeværende nikker. De forstår alvoret!
Programmet får på en utmerket måte frem det hysteriske og paranoide både i
cellene og hos den enkelte. Det er her snakk om et uhyre overbevisende vanvidd.
Men dog: En umodenhet og en naivitet som menneskeheten visstnok er
"født" med, - en "genetisk", men nødvendig svikt til artens
bevarelse, en "reserve" menneskeheten trenger for å overleve.
"Genet" produserer "fare" og aktiveres i alle generasjoner.
Det roper "ULV-ULV", men er selvfølgelig bare nyttig for arten og
(det tilfeldige) fellesskap når det er virkelig fare og denne manifisterer seg.
En sjelden gang redder derfor dette genet gruppen, folket og nasjonen. Det får
da i etterkant guddommelig status og blir dyrket.
Kommer det så ingen ulv, får dette "genet" svi og steke i sitt eget
fett. Det er dette som nå er ubehagelig for panelet. Man vil renvaske seg ved å
fortelle sannheten, - bare på den måten kan ideologien eller "genet"
overleve og føres videre til kommende generasjoner. De selv kommer riktig nok
til å dø, men ideologien lever videre.
De forteller nå sannheten for å vise at deres ideologi tross individuelle
feiltolkninger av situasjonen jo er overlegen likevel, på tross av de feil som
ble begått!
At de selv tok feil og levde på en løgn, er ikke så farlig: Så lenge ideologien
i seg selv ikke kan lyve og ta feil, vil den seire på sikt. Dermed har
individet oppfylt sin misjon på jorden.
Hvilken rolle spilte kommunismen som sådan for den enkelte?
Programmet gir inntrykk av at dette dreier seg kun om enkeltindividers tolkning
av situasjonen der og da, - og så ferdig med det. Men det er ikke så enkelt,
selv om det kan synes sånn.
At man nå tar på seg "ansvaret" er sikkert "dypt" følt.
Retrospekt kan de si: Se hvor dumme vi var! Se på oss, - se hvor feil vi tok! Men
se på oss nå! Vi kunne tre de var født på nytt, ovenfra.
Sett ut fra deres egen ideologi, er dette imidlertid ikke annet enn å ta
selvkritikk, en plikt ideologien (marxismen) selv pålegger dem.
Men ingen i dette panelet synes å mene at det er noe feil med selve
kommunismen. Marxismen er (antakelig) fortsatt deres gud. Kritikken bidrar bare
til å videreføre sannheten, (som - leit nok for dem - bare midlertidig ikke lar
seg realisere!)
De tapte og verden vant! Det er tilfelle. Men det er bare midlertidig. Dette
sier sannheten.
Slik er kommunismen: Den kan selv ikke ta feil. Men alle som arbeider for den
og ofrer sitt liv for den, - alle de kan altså ta feil.
Alt var i første omgang selvfølgelig Sovjets feil, som hadde sviktet den rene
og opprinnelige lære. Sovjeterne sto dem etter livet. Her gjaldt å forsvare
seg.
Fylkeskongressene i SUF vedtok å gå inn i Forsvaret for å undergrave innenfra!
Man tok seg inn på industriarbeidsplassene, man ble trikkekonduktører og
platearbeidere og gud vet hva. Noen gikk inn i helsevesen og sykehus. Men ingen
ble bilselgere!!
Med personlig innsats var fasiten allerede gitt. De ga seg ingen annen sjanse
enn å sta sjansen på å være regnestykke og fasit på en og samme gang. De gjorde
seg til win-win-individer som stadig måtte produsere win-win situasjoner for å
opprettholde sitt stadig voksende ego.
Det kalles hovmodighet, - et fremmedord!
Skal vi tro på disse folkene? Altså på deres" omvendelse" eller
"anger"?
Overhodet ikke, - men jo, - til en viss grad. De er som de fleste mennesker som
ser at de har gjort feil, de sier: Vi tok feil!
Men gjorde de noe galt?
Det sier de ikke. For det første kan ikke marxismen ta feil som sådan, - bare
individer kan ta feil. (Det hører med til ideologien at det er ideologien selv
som sier dette!)
For det andre kan vi her tale om en personlighetstype som nok var lett å
suggerere. Det som i begynnelsen kunne se ut som en snever, men likevel
godmodig selvgodhet, ble plutselig like urokkelig og fanatisk som
"sann".
Sånt virker svært overbevisende på enkelte.
Det vil alltid finnes slike personlighetstyper. Derfor vil det også alltid
finnes mennesker som biter på og lar seg lure. Det hører med til
"arts-genet", - de som "har" det.
Flere som lot seg lokke med, gjorde det fordi de slapp å reflektere på egen
hånd. Sannheten og alle svar var jo utpønsket på forhånd. Motstand mot
sannheten var tåpelig og umulig.
De modne (paranoide) ledet med letthet de ennå umodne spirer.
"Den riktige side" var de som var mest overbevist, dvs. de som best
hadde lykkes i å suggerere seg selv og andre til å tro at de ikke kunne ta feil
og ikke minst:
AT DE aldri KUNNE GJØRE NOE GALT!
Det er farlig det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar