Når hatdronningen "in Vogue" taler, skal vi tie

Jeg trodde jeg kunne være til nytte, på en måte, at jeg kunne bidra med en skjerv, at hen ville sette pris på det, ta det til etterretning om ikke annet, og at hen kunne bruke det i det godes tjeneste.

Jeg kunne ikke fantasere om at det som så skjedde faktisk skjedde. Det kom helt overraskende på. Jeg hadde ikke ventet det; jeg hadde tenkt feil om denne hennen, jeg hadde overvurdert hen. Jeg hadde i lengre tid oppskattet både kunsten hens og det hen hadde skrevet på ulike fora. Hen er ganske berømt og oppskattet i vide kretser, vil jeg tro; jeg tror mange mener hun er både modig, frimodig, skarpskodd og jntelligent, for ikke å si kunnskapsrik. Hen er for mange en fryktet debattant. Og ikke minst: Kreativ. Hun har en egen evne til å få frem «sannheten» med både stor og liten S.

Alt dette burde borge for en solid personlighet, med tingene «på stell», en lett, myk, spretten, smidig og fleksibel personlighet, som  det heter, et åpent menneske, et menneske med evne til å lytte, og kommentere relevant og adekvat. Et menneske som ikke bare ser og søker det «douce», men også det harde i virkeligheten, en hardhet som rimelig vis krever en viss hardhet tilbake. (Slike mennesker finnes det få av, spør du meg).

Jeg hadde regne med å få tilbake noen kloke, sindige ord, helst gode ord, og en takk, men den gang ei. Her støtte jeg på en narsissist av en psykopat som bare tenker på seg selv og som er nådeløs, hvis hen ikke får det som hen vil.

For ikke å identifisere hen, bruker jeg «hen» om hen her. Hun trenger beskyttelse; jeg vil ikke blamere henne eller flekke til navn og rykte. Jeg skriver dette for å advar mot de gode intensjoner. Tiden for de gode intensjoner er for alltid omme, og det gjelder de fleste, som kan tilstå at de har levd.

Det begynte med en kommentar på et forum til det  motedronningen Rawda Muhammed hadde sagt om dronnings Elizabeth den andres bortgang, om at dronning Elizabeth burde brenne i helvete, eller noe. Jeg syntes et var vondt å høre det motedronningen sa. Jeg tenkte umiddelbart: Dette er «Queen hate - in Vogue». Jeg håpte at «hen» her, ville skrive mer om denne hatdronningen. Så jeg sendte henne i all vennskapelighet en mail.

Det skulle jeg ikke ha gjort. Jeg må bare nevne at jeg ikke kjenner hen personlig og hen har aldri møtt meg og kan umulig kjenne med personlig og som person.

Jeg skrev: Hei igjen. Så innlegget ditt om vogue-modellen. Vet ikke om du er klar over modellen ble intervjuet av Badawi i BBC for en tid tilbake. Det fins et lydopptak og her kommer det frem mye, for å si det mildt, som forklarer mye ikke bare om modellen, men også om BBC og "hele fjøla":

Zeinab Badawi speaks to Rawdah Mohamed, a Somali-born fashion editor at Vogue Scandinavia. https://www.bbc.co.uk/programmes/w3ct1nbc

Hen:

Oki. Nå er jeg ikke interessert i Rawdah. Det jeg er interessert i og skriver om, er Vestens rolle i verden og …

Jeg svarer: Badawi har en sentral rolle her, fordi hun er gitt en sentral rolle og oppgave i BBC. Hør hvordan hun turnerer R og vise versa. Jeg skjønte at dette var på siden av ditt anliggende i tråden, derfor direktemelding til deg i håp om at du ville finne noe interessant, men den gang ei, altså.

Hen:

Oki. Takk Jeg er som sagt ikke så opptatt av modellen. Det jeg er opptatt av er å gi en motstemme overfor historieløshet og mytedannelse generellt. Håper du vil respektere at modellen selv som person og hennes gjøren og laden, ikke er noe jeg er opptatt av!

Jeg svarer:

Mytedannelse, ja, det finner du også i intervjuet med Badawi. Når du antyder at jeg ikke eventuelt skulle respektere at du ikke er opptatt av modellen, så er det helt bak mål.

Hen:

Kan du være så snill å godta at jeg ikke deler din interesse for hverken Rawdah eller Badawi? Du henvender deg til meg. Jeg ber deg kutte ut. Kutt ut!

Kommentar: Et sløvt sinn vil kanskje si at «er dette noe å fare opp for da», eller «nå er du for hårsår og urettferdig og vil henge ut hen, det er stygt gjort av deg» osv. Slike sinn har imidlertid ikke den erfaring jeg har, ikke den faglige kompetanse jeg har, det trente øye jeg har og det gode hjerte jeg har – et hjerte som fungerer. Og i det faglig prøvede øye jeg har.

Det gjelder om å lytte til stemmen bak de heller traurig skrevne ordene; de er bare objekter her, de gjør ikke vondt i seg selv. Det gjelder om å lytte til personligheten bak. Hva forteller disse små uskyldige ordene om «hens» personligheten? Er stemmen stiv og urokkelig, truende, letargisk, påståelig, aggressiv osv eller lekende, spørrende og ærlig, og uten pretensiøst behov for tilbedelse og krav på underordning og tilbedelse og fremfor alt: Lettere og ikke altfor intenst nysgjerrig, søkende, anstendig undrende? Jeg mener at stemmen forteller noe om en hvordan en person er mer enn noe annet. Og blikket, selvsagt, men her ser ikke hen meg og jeg ser ikke hen. Jeg holder meg derfor til stemmen, som jeg på et vis forsøker å utstyre «hen», med i håp om å kunne tolke hen på mest mulig rettferdig og vennlig, og minst mulig snever måte. Mitt sinn er naturlig innstilt på plussvarianter heller enn minusvarianter, slik alle sinn er, før de besudles eller besudler seg selv i grov narsissisme, eller i psykopati, (som man forresten kan være «født med», som det heter). Så hva har dette med saken å gjøre?

Jo, mye, nesten litt for mye; hen burde ha spart seg og svart på en helt annen måte. «Hen» burde forstå at dette var en vennlig henvendelse, en henvendelse med de beste intensjoner, i stedet reager hun ved å reise bust. Hvorfor?

Hen er ikke interessert i motedronningen, skriver hen,  – selv om hen nettopp har vist at hen er veldig interessert i denne hat-dronningen, ved å skrive om henne og peile henne inn på et saksområde som «hen» selv velger, fordi akkurat dette saksområde interesserer nettopp «hen» selv.

Ingenting annet eller utover dette, interesser ikke «hen». Allerede her ser vi en viss sneverhet i tilnærmingen.

Hen avviser henvendelsen ved å glemme at hen nettopp er interessert i hatdronningen som hen nå sier hen ikke er interessert i. Bare dette faktum, at hen motsier selv, gir grunn til skepsis, for ikke å si undring. Forstår hen at hen motsier seg selv? Forstår hen at avvisningen kan virke besynderlig?

Svaret hennes – så langt – kan vitne om at det her foreligger en viss vrangforestilling om at «det hen sier, det er tilfelle»; hen identifiserer seg dermed med både ordene og den virkelighet hen beskriver. Hen skiller ikke. I seg selv betyr dette at hen «står over» både virkeligheten og ordene og da blir «fordi det er jeg som sier og skriver det jeg gjør, så er det sant fordi det er sant det jeg sier og skriver». Vi ser her en beklagelig sirkulær selvoppfattelse som hen attpåtil da bruker som autoritet og sannhetsvitne. Hen gjør seg da utilnærmelig og døv for «andre stemmer», for min stemme, min lydløse og velmenende henvendelse, i dette tilfelle.

Hen gjør seg selv til en autoritet som ikke kan kritiseres. Hen kan derfor tillate seg nærmest hva som helst av kald avvisning og begrunne det i egen uangripelighet. Hen tror med andre ord at hen er en slags dronning som kan tillate seg å tro at alt det hen oppfatter, føler og mener er riktig, fordi akkurat «hen selv» mener det og føler det. Hen vil derfor alltid også ha de korrekte emosjoner. Andre menneskers emosjoner er sekundære og som regel pust i sivet, i forhold til «hens» egen stemme.

Men blir ikke dette en noe komplisert forklaring? Jo, spør den som spør om det. Jeg kunne f eks si at «hen» er en innbilsk type som tror at jeg legger an på henne, at jeg har intensjoner jeg skjuler, at jeg forsøker å manipulere «hen», og dette kan selvsagt ikke «hen» tåle eller se seg tjent med. «Hens» svar og måten dette svaret formuleres på, sammen med stemmen som ikke høres i bakgrunnen, kan derfor virke helt OK, for de av de sløve som nå tror at hen har helt rett: jeg legger an på henne og blir sur for avvisningen, hvilket ikke er noe særlig å skryte av.

Ja, slik kan den sløve oppfatte det og tenke, dvs innbille seg. Behovet for illusjoner har aldri vært større og mer utbredt enn det er i dag, hvor alt skal og kan, og kanskje også bør, hobby-psykologiseres.

Hva hvis det virkelig er sant at jeg hverken forsøker å legge an på hen eller manipulere hen til min egen fordel, på en eller annen måte? Da faller den sløves forestillinger døde til jorden, eller hva?

Nå vil «hen» kanskje tror at jeg forsøker å «stalke» henne, forfølge hen, ved å forsøke å innsmigre meg med hen. Mange kjendiser må tåle byrden av hysterisk tilbedelse fra «auto-erotiske» eller selvdyrkende mennesker som er sikre på at de er verdt å bli elsket fremfor alle av kjendisen selv. Slike «forhold» er det veldig sunt å forsøke å unngå, og det er nettopp det jeg gjør, når jeg hører hens stemme; den er iskald, umodent metallisk, selvrettferdig. Hen reagerer som et furtent barn med storhetstanker om eget verd og egen verdi, på nær sagt alle markeder og overfor alle og enhver som ikke helt tilsvarer idealet, som er hen selv.

Hen oppfatter min henvendelse som aggressiv eller pågående, kanskje inntrengende, som om hun her har med en potensielt farlig person å gjøre. I seg selv vitner dette om indre usikkerhet eller forvirring kombinert med en urokkelig tro på at inntrykket hun danner seg stemmer, ja, at det ikke kan annet enn stemme, med hele hennes psykisk utadgående psykiske konstitusjon forøvrig. Hen etablerer en selvsikkerhet basert på en illusjon, en falsk sikkerhet hun så bruker for – ironisk nok – å forsterke sitt behov for selvhevdelse, ved å gjøre seg mer narsissistisk enn hun allerede er, og derfor også mer generelt hevngjerrig. Her har hen funnet sitt rette offer! Og hun nyter det i fulle drag! Hen kan ikke tolerere gode intensjoner, et vennlig hint om at det faktisk kan finnes fakta som kan tjene til å støtte hennes argumentasjon når hun i utgangspunktet nå engang først kritiserer hat-dronningen.

Hen tåler med andre ord ingen innblanding, hen tolker min henvendelse som kritikk av henne selv, hen tror jeg kommer med kritikk og kan ikke forestille seg at jeg faktisk kommer med støtte. En slik støtte oppfattes altså som et angrep; hun innbiller seg at støtte er en form for nedvurdering, et forsøk på å frata hen selv all glans og kudos. Hen tror at støtten og den gode intensjonen i seg selv forringer hens eget renommé, hens talent og verd. Hun er selvsagt ikke klar over at dette forsterker alle tendenser hun tidligere måtte ha av mindreverd og hennes umodne narsissistiske behov for oppmerksomhet. Er man først kjendis, vil man gjøre det meste for å øke sin status som nettopp kjendis, og her tåles ingen over eller noen ved siden, ingen konkurranse, med mindre konkurransen i seg selv anses for overveiende fordelaktig for en selv. Narsissisme er en stadig selvforsterkende øvelse.

Overdriver er jeg? Driver jeg flisespikkeri og overreagere jeg? Vel, jeg reagerer, andre får tolke det som de vil. Jeg avslutter enhver «forbindelse» med hen, kall det gjerne en slags negativ kverulans. «Kutt ut», «kutt ut», skriver hun. Det høres ut som jamrende skriking med store bokstaver. Hen er angrepet. Hen tåler ikke relevante, rasjonelle spørsmål. Hen er redd, hen angriper – hen har antakelig hatt en dårlig dag, og det er min skyld. At hen oppfatter mine spørsmål som truende, er mer en jeg kan fatte og begripe.

Hen må være en lett irritabel person denne hennen som kanskje til og med liker det og trenger det, å være irritabel, for å kunne opprettholde et selvbilde som for meg som minner «prinsessen på erten». Jeg syns faktisk synd på henne. Jeg sier «ha en god dag», jeg gir en god dag i deg. Hen er ikke verdt det, bortsett fra at hen ga meg noe å skrive om, noe som forteller mye om tidsånden. Hun er et snøfnugg, et individ som trenger beskyttelse mot mikroaggresjon. Hen mener ord kan drepe. Kutt ut å stille spørsmål, kutt ut å være høflig, kutt å være rasjonell, kutt ut dine gode intensjoner: Jeg er dronning og du forstyrre meg i min glans. Du er ikke min oppmerksomhet verdig.

Selvsagt kunne «hen» her ha svart på helt andre måter. Hen påstår faktisk at jeg ikke respekterer hennes manglende interesse for Badawi i BBC og «dronning» Rawda. Derfor ber hun meg kutte ut og kutte ut.

Det er helt bak mål. Hen tillegger meg hensikter jeg ikke har og dette er helt irrasjonelt, ufint, unødvendig brutalt, skadefro. Hen har intet grunnlag for å reagere som hen gjør. Hen opptrer uhøflig, udannet og ufint, dvs grovt upassende, som det passer seg en hånflirende og nådeløs bølle. Hen liker det. Hen fornærmer meg, jeg føler meg snurt for en god samtale, for utveksling av nye ideer og innfallsvinkler, mer sannhet, for å si det enkelt. Jeg like spørrende og sannhetssøkende mennesker og personer som tør og våger, å se sannheten i øynene. Sannheten skal sette oss fri, som det heter, og det er sant, veldig sant og godt. Hen ødelegger denne relasjonen. Jeg er fristet til å si – som hatdronningen sier – at hen brenner i helvete, lenge, hatdronningen som hen så tertefint ikke er interessert i – for en nedlatenhet, for et hovmod. Når hen utestenger seg fra dette som tema, hvor mye annet er det hen selv utestenger seg fra? Kan jeg stole på noe som helst av det hen utretter eller forsøker å uttrykke, kan jeg jeg få noe fruktbart og vakker, godt og skjønt ut av et så selektivt selvgodt eller selfornøyd vesen?

Føler jeg meg uberettiget vraket og tilsidesatt? Pirker hun – berettiget – ved mitt selvbilde? Bør jeg jekke meg ned og ta til vettet? Overhodet ikke.

Se der ja, der fikk jeg sagt det. Ikke sant? Nei, hen gjør seg til et offer og forsøker dermed å dominere meg, ved å håne, se nedlatende på meg og mine disposisjoner, min interesse for hatdronningen. Hen beskytter seg uten grunn og nedvurderer samtidig meg og mine gode intensjoner. Hen oser av forakt og selvforherligelse. Og hen tror hen kan slipkpe unna med det, på grunn av statusen, som innbilt kjendis, en kjendis som ikke fortjener sin markedsverdi. Et troll, er hen, denne hen. Hen er en satire i seg selv, en som trenger å bli litt uthengt, avslørt. Hen trenger å bli latterliggjort, ja, der har vi det.

Er jeg avslørt nå? Er jeg en formådd beiler? Skuffet i kjærlighet? Furten fordi jeg ikke leverer, i den tro at jeg er noe, som jeg ikke er? Overhodet ikke.

Hen føler seg krenket, men for hva? Det er en krenkelse for henne at jeg interesserer meg for hatdronningen. Jeg kommer «henne» kanskje i forkjøpet. Hen ville kanskje være først ute med å fokusere på hatdronningen, og nå har jeg kommet henne i forkjøpet og for det må jeg straffes, ved å bli avvist. Hen oppfatter dette som et angrep på hennes person, at jeg er først ute med noe interessant enn hen. Hen tror at jeg angriper hen for at hen er treig og ikke har tatt poengene før jeg har fokusert med stor interesse på hatdronningen.

«Kutt ut» er et nedlatende uttrykk, et uttrykk man bruker for å avvise og vise forakt, det er en påstand om at du er uverdig eller at du fortjener å bli nedverdiget. Hen tåler ikke å bli motsagt, et objektivt kriterium på svakhet, mental sløvhet, et stadium på vei mot det latterlig letargiske. Luften går snart ut av ballongen. Slik forøker hen å gjøre meg irrelevant og ubetydelig, samtidig som hen selv kan skinne bare enda mer, i sin selvsentrerte og ego-erotomane verden. 

Sannheten er at jeg er skuffet rasende skuffet, over at jeg er skuffet over hen. Det irriterer meg, jeg innser at min reaksjoner gjør meg flau, ja, har reagert på en helt unødvendig måte, jeg har kanskje skutt spurv med kanon. Jeg har kanskje tråkket på hennes verdighet, jeg har kanskje ikke respektert hens rett til å ytre seg, slik hen gjør. Jeg har på en måte sviktet i et kjærlighetsforhold, et avstandsforhold, riktig nok, men like vel et forhold der jeg ikke kan si at jeg har vært avstandsforelsket, men snarere platonisk halvt «forgudende» eller nærmest underdanig beundrende.

Ja, jeg er skuffet over å ha blitt skuffet, og det er min skyld. Jeg burde ikke ha nedlatt meg til dette utfallet mot hen. Jeg erklærer henne dermed uskyldig, for ikke å si naiv og altfor impulsiv og i dette tilfelle ikke-lekende, ikke spørrende, men kort og godt bare retorisk og reelt kaldt avvisende. Jeg har beundret henne på avstand, ja, og ser frem til flere «kunstverk» både i ord og bilder fra hen. Hen er verdt min oppmerksomhet fordi hen leverer noe som ikke i ett og alt er «servilt betinget korrekt emosjonelt». Og der har vi det. Tenk at hun ville svikte meg, lille meg? Reaksjonen ble deretter, uproporsjonal, usymmetrisk. Jeg legger meg flat og tar skuffelsen inn over meg. Selv om skuffelsen faktisk var berettiget. Det var den som fyrte meg opp og gjorde meg stupid. Jeg burde med en gang ha skjønt noe, at jeg i realiteten gjør best i å «kutte ut». Jeg kutter henne dermed ut og går videre.

Fri og frank, med skuffelsen bak meg. Befridd både fra skuffelsen og «hen». Man skal ikke elske for mye, er vel moralen her. Normalen er jo at folk hater det de ikke forstår og ikke evner å erkjenne og bearbeide. Normalen er at folk elsker det de tror de forstår og kjenner seg igjen i og hater alt annet.

Også hatet er en slags forelskelse, en falsk forelskelse, eller ikke en forelskelse i det hele tatt. Hatet er vel selvhat, for det meste og de fleste. De fleste elsker dem de tror vil elske dem selv tilbake, og denne troen kan være like urokkelig etter at objektet viser seg å være en bygdetulling eller en notorisk metropsykopat. Noen vil elske dem som hater og forakter dem. Vi er på bunnen håpløst homo adorans, et vesen som elsker uansett og – og ofte altfor forbeholdsløst - som er helt avhengig av å nettopp dette å elske fordi vi av vesen trenger nettopp både og elske og kjærligheten selv, den som overvinner alt. Noen kan komme og ta fra oss en del av formuen vår, trekke på lønningene og noen av kontiene våre, sette nye trafikkregler for de servilt emosjonelt betingede korrekte emosjoner, og til å med komme for å hate oss og underlegge seg oss, det får så være, men forsøker de å ta hjertet fra oss, og troen, ja, forstanden, personligheten, selvverdet og selvrespekten, og ærefrykten for livet, og alles menneskeverd, uten unntak fra klan, stamme og gruppe, er det ikke lenger tid for å bli skuffet over at man ikke reagerte, med den største sømmelighet og berettigelse. Hvis vi først da blir skuffet, når vi har sviktet i vår bedrøvelighet, kan vi neppe lenger tale om berettigelse.

 Jeg spør meg selv: Hva driver jeg egentlig på med her – selvrettferdiggjørende og «simpel»  rasjonalisering? Ja, tro det eller ei.

Jeg kommer nå til Badawi, stjerne eller dronning på BBC. Jeg må umiddelbart skyte inn at BBC selv har innrømmet at de har behandlet Israel på en fordreid og derfor inhabil måte opp gjennom årene. De har innrømmet det selv. Nå har ikke denne saken noe med Israel å gjøre eller omvendt, men vi kan faktisk «vente» noe av BBC, som forteller oss mye om oss selv, dvs om Vesten og hvordan vi forholder oss emotativt og holdnende over «den tredje verden» for å si det slik.

Når Badawi så selv intervjuer vår «hatdronning», er det grunn til å være årvåken og få med seg hele intervjuet, hør det på linken. Badawi gir hatdronningen god tid og det blir mye koseprat, og tonen er god, men like vel er det som om hatdronningen sitter i en rettssal og hvor hun da er anklaget for noe, uten at dette sies høyt av Badawi. Men her er det en rettssal som mangler både aktor og dommer; hele saken ses ut fra forsvarets synsvinkel, dvs ut fra Badawis posisjon og vi skal her vite at Badawi er sort og kanskje muslim, noe som kan – jeg skriver kan – spille inn her. Siden BBC selv har utvist en viss partiskhet, er det kanskje ikke rart at Badawi her vil lene mot å behandle sitt intervjuobjekt med den største forsiktighet, for ikke å si den største «tilgivende» respekt, et element som da vil innebære en inhabilitet som i seg selv er ensidig positiv i hatdronningens favør.

«Rettssaken» blir dermed ganske forfeilet. Riktig nok retter Badawi med sin selvsikre stemme en del spørsmål til hatdronningen, spørsmål som kan oppfattes som en kritikk av noe av det hatdronningen har uttalt, men det forlanges aldri noen dokumentasjon for de påstandene hatdronningen kommer med, om forhold som skal ha skjedd her i landet, opp gjennom årene, fra hun var ganske ung. Hatdronningen får kommer med påstander om rasisme og ufine handlinger som aldri blir bekreftet. Hennes påstander blir dermed stående som uimotsagte, og Badawi lar et skje, som om dette ikke var så farlig. Ville Badawi ha vær så lemfeldig «den andre veien rundt» og i andre omvendte tilfeller der en vestlig kom med anklager mot f eks muslimer som hadde oppført seg rasistisk?

Neppe.

I seg selv er denne saken meget illustrerende for den måten vi nærmest på reptil-aktig måte forholder oss til tilsvarende «saker» i Vesten i dag. Instinktiv skal «den andre» nyte godt av positiv forfordeling, det vil si at det alltid skal finnes eller konstrueres opp mer unnskyldende omstendigheter hos den ene, og alltid færre unnskyldelige omstendigheter for den andre, som her er den vestlige eller ikkemuslimske.

Badawi gir aldri Rawda nådestøtet, selv om hun riktig nok stiller et par skeptiske spørsmål. Det har kanskje festet seg noe dypt underbevisst i Badawis archetypiske logikk:  Her har vi med «den edle ville» å gjøre, en konstruksjon vi har direkte fra Rousseau, som jeg har omtalt flere ganger tidligere her på bloggen. En konstruksjon som ytterligere understreker hvor vilt undertrykkende vi i Vesten var, og derfor fremdeles er.

Dermed avsluttes heller ikke saken; den får fortsette i seernes sinn som et bevis på at Rawda er helt uskyldsren og ærlig og etterrettelig til margen. Hun får det siste ordete og BBC forlanger så å si at hun tas på ordet av leserne, som helt ikke er klar over den målrettede «suggereringen» eller manipuleringen.  Det forteller mye om hvor media her i Vesten befinner seg, også her i lille Norge. Det er ikke bare i BBC at man er «venstrevridd».

Det var dette jeg fant interessant å overvære i saken mot hatdronningen, som jeg kaller henne, og som altså nå nylig har uttalt sitt hat og sin disrespekt i grove ordelag mot nyss avdøde dronning av England, og det var dette «hen» altså ikke var interesserte i å få med seg; det er som hen sier at «jeg er ikke interessert i Rawda», underforstått som om jeg skulle være interessert i Rawda, kanskje fordi jeg er mann og hun kvinne. Og da blir det sykt.

Nei, det er kanskje ikke tilfelle, men det som mer sannsynlig er tilfelle er, at «hen» er så ærekjær og «gøyal» på seg selv at hun ikke ville tåle å stå i takknemlighetsgjeld til meg, for å ha gjort henne oppmerksom på saken, og fordi jeg da kunne ta en del av creden for at «hen» tok det opp i sine spalter og sine streker, etter tips fra meg og fikk kudos for det, sammen med meg. «Hen» tåler ingen ved siden, ingen over, ja ikke engang under». Hen er litt av en dronning hen også.

Hør saken her: Zeinab Badawi speaks to Rawdah Mohamed, a Somali-born fashion editor at Vogue Scandinavia. https://www.bbc.co.uk/programmes/w3ct1nbc 

Tatt fra Resett: Redaksjonen, 9. september 2022: …

Tidligere moteredaktør Rawdah Mohamed legger ikke skjul på at hun ikke sørger over dronning

Rawdah Mohamed, som har gjort suksess som modell og moteredaktør for Skandinaviske Vogue, legger ikke skjul på at hun er glad for at dronning Elisabeth er død.

– Den originale kolonisten er død!  Håper du brenner i helvete for det du og forfedrene dine gjorde, skriver hun blant annet på sin Instagram-profil, under et bilde av den avdøde monarken.

Rawdah Mohamed skriver videre at hennes empati er med de 19 afrikanske og karibiske landene som ble herjet og slavebundet. …– Alle svarte som poster kondolanser er idiotier, påsto hun blant annet på Instagram-profilen sin.