Abort, en hellig ytringsfrihet?

Denne posteringen er en kommentar til Kjell Skartveits artikkel, Det 11. bud,  på documet.no i dag,

se her

Se for øvrig om våre postmoderne bud om hypermagi og hypermoral

De var vel Nina Karin Monsen som myntet termen «meta-moral». Diskursen handler ikke lenger om moral og moralfundamentet i grunnleggende, prinsipiell mening, men om å administrere ettervirkningen av umoralen, en moral som mange nå regnes for å være den ypperste form for god og rett moral en gang for alle. Det er vel dette Skarstein her taler om.  

Mange blir forskrekket første gang de hører noen si at fosteret i mors liv jo bare er en celleklump. Mange i dag vil mene at en slik reaksjon – en reaksjon av forferdelse, altså  - er «foreldet» og at den som blir forskrekket må være naiv, ha fulgt lite med i "klassen" osv. Man får umiddelbart stempel som reaksjonær eller kvinnefiendtlig.

Å betrakte fosteret som en celleklump, er blitt en allment akseptert credo, en slags ufravikelig læresetning, bygget på et uomtvistelig faktum. Kvinner med celleklumper blir i utgangspunktet betraktet som svake. Man iler til med tiltak for å avhjelpe. Kvinnenes frihet står i fare, hvis ikke hjelpen lykkes og åpningen for abort blir gjort permanent og absolutt.

Kvinner – og menn -  må derfor hjelpes slik at de ikke får dårlig samvittighet for å fjerne celleklumpen, den er i seg selv en skjemmende og plagsom "utvekst" på kvinnens kropp, en trussel mot hennes – eller parets - fremtid, hennes, eller deres, personlighet og hennes personlige velvære, for ikke å si en hindring for hennes og hjelperens «godhet», «lykke» og blomstring.  Den enkelte kvinnes vurderingsfrihet må beskyttes. Celleklumpen gjøres faktisk til et spørsmål om «ytringsfrihet» eller ikke ytringsfrihet. Det anses å være et brudd på ytringsfriheten hvis kvinnen og hennes gode hjelpere ikke får gjort hva de ønsker å gjøre, nemlig å abortere. Ytringer kan som alle vet anses for å være handlinger. Ord er handlinger. Fri abort er absoluttert ytringsfrihet i dag. Og da blir spørsmålet: Er vi villig til å betale prisen for denne ytringsfriheten? For abort har sin pris

Siden abortloven er det blitt foretatt ca 600 000 legale aborter her i landet. I USA ligger vel tallet på 50 millioner, hvis ikke mer. Det er vanskelig å se dette i perspektiv uten noen form for forferdelse. Det er underlig at så få menn tør å uttale seg om disse tingene. De er kanskje redd for å forferdes over noe. Gjør de seg blinde med vilje? Ofte er mannen mer enn bare litt villig til å gå inn for abortering.

Det er trolig gjort få undersøkelser på ettervirkninger eller senvirkninger av slike valg og slike holdninger. For kvinnens del, er det jo imidlertid gjort undersøkelser, og de viser at mange kvinner får "posttraumatisk stress" etter aborter, både på kort og lang sikt. Dette i seg selv skulle tyde på at manglende evner til å forferdes faktisk kan ha noe med dårlige senvirkninger å gjøre. Det kan ha noe med at man faktisk er blitt stimulert og motivert til å gå foran med et dårlig eksempel. Den etiske analfabetisme blir da fremstilt, ikke som en dårlig rollemodell, men som det mest høyverdige rollespill man kan delta i, som et moderne, engasjert menneske, skal delta i – på «den riktige» og «gode» siden.

Å sammenligne abort med ytringsfrihet, kan virke søkt, og ja, til og med slemt, irrelevant og stygt, og derfor umoralsk i seg selv. Spørsmålet treffer ikke det grunnleggende problem, det essensielle dilemma, vil man kunne si. Man vil ikke snakke om f esk drap som en form for ytringsfrihet, eller som en ytring man med rette skal straffes for å begå. Drap er noe langt mer alvorlig enn bare brudd på ytringsfriheten. Drap er drap, det kan ikke assosieres med frihet, det er kort og godt bare galt å drepe.

Sant nok. Når jeg bringer inn ytringsfriheten her, så er det for å utfordre tanker og hjerter og for å uroe emosjonene, og den herskende, kronisk selvtilfredse øyeblikksmoral. Som kanskje ikke er så moralsk riktig som man går ut fra som en selvfølge og som en – forurolingende - «doxa».