mandag 26. juli 2021

Treenigheten og våre dagers totalitære emosjoner

 Det er umulig å tenke seg et liv uten tro og vantro. Ikke-tro er umulig, en eller annen form for tro. Det er like umulig å tenke seg et liv uten tro og juss, å tro at troen så å si eksisterer som i et isolat, helt uberørt av natur, tildragelser, omstendigheter, paradigmer – i sosial kontekst, altså.

Det er umulig å tenke mann uten kvinne. Det er umulig å tenke seg «det subjektive» uten at det finnes noe «det objektive». Det sanne avhenger av det falske, og omvendt.

Det onde er intet, det er ikke noe, det bidrar ikke positivt, det helbreder ikke, - men det onde gir den onde trøst i pervers tilfredsstillelse. Det destruktive forstiller seg plutselig som det oppbyggende eller gagnlige, som det het engang.

Vi er faktisk ille ute – for vi rammes alle og hvis vi ikke ser det, forstår vi det ikke og mangler kunnskap. Men hva er rett kunnskap? Hva kan vi egentlig bygge på, legitimere oss?

Svar: Vi må utenfor oss selv for å motta noen utenfra.

Enda mer umulig er det å tenke seg at man kan leve et spennende liv uten at dette – som jeg forøker å si - går opp for en, og  at det gjelder en mer enn bare på mer enn det overflatiske planet. Å leve et liv uten paradokser er en umulighet. Et liv uten den ironiske dimensjonen, blir et liv uten behov for korreksjoner og derfor et liv uten noe «bør», og da i høyden bare som nærmest empirisk virkeliggjorte idealer som henger så høyt at de oppfattes som sure, før man har smakt.

For å leve et liv fullt ut og med alt en har, og ikke-har, må man kunne forestille seg et liv i elendighet, smalhet og – gjerrighet og ødeleggelse overfor selve livet. (Man ser ikke at et foster allerede fra unnfangelsen inneholder helheten, fullt ut). Det gjelder i forholdet til medmenneskene like langt som til forholdet til tingene, stoffene og dyrene. Og ideene. Og historien. Og fremtiden. For ikke å glemme nåtiden, øyeblikket – det store her og nå – alltid.

Men både juss og tro er ute av horisonten for de fleste som vil være noe i dagens samfunn. Vi tror vi er ferdig med troen og jussen. Ingenting kan være mer sårt tragisk å leve i en slik vrangforestilling.

Men like fullt tror man at juss og religion lukter av det museale, det irrelevante – for alt er jo tilrettelagt: Forstår vi ikke brødteksten eller vilkårene med små skrift i en kontrakt, har vi alltids noen som vil ordne opp for oss og tjene akkurat vår sak, vårt perspektiv, våre interesser, hvis man da ikke er så egosentrert raus at man alltid vil stå opp for de svake, og hvor de sterkere alltid fortjener å bli tapere permanent.  Det hele går ut på behovstilfredsstillelse. Og derfor får vi en moral som diskuterer hva som er moralsk og hvor denne diskusjonen da bestemmer hva som er etisk riktig. Livet blir da en like uendelig som kjedelig prosess der vi er nødt for å stole på at det objektivt sett alltid vil finnes en ekspertise som kjemper for meg og min gruppes identitetskonservering, uansett kostnader, dvs konsekvenser og uansett identitetens substans, essen eller vesen.

Det legge opp til katastrofe og følelsen av at den kunne ha vært unngått oppveies kun av kontrapunktet: Det kommer til å gå seg til. 

For å si det konsist: Vi graver oss stadig mer ned i hypermagi og de servilt betingede korrekte emosjoner. Vi har sluttet å tenke juridico-religico og det skal skje utrolig mye destruktivt før vi makter å snu på flisa så vi på nytt kan begynne å betrakte oss selv som, og leve med det faktum, at vi er ansvarlige mennesker uten muligheter for å unnfly Guds forsyn og øyne, Hans hjerte, og Guds vrede, Guds hellighet og Guds frie og uforskyldte nåde, - alt i ett stort evig nå. I det offeret Gud selv ikke bar tilbyr oss, men drar oss bevisst og villet inn i. Men ikke bare her og nå, men i evighet. Vi må begynne å forstå at det evige kan ta opp i seg det timelige og at det timelige i tro faktisk kan ta opp i seg det evige. Vi er der allerede nå, men ennå ikke – og dette er et sant «mannakorn», sådd i den judeisk-kristne tro og tradisjon, formalisert som en avledet norm ut fra den normerende normen: Gud døde for og ofret en gang for alle – seg selv.

Skjønner man ikke hvor vidunderlig fantastisk og samtid skremmende dette er, skjønner man det bare altså ikke. Man skjønner ikke at det rettferdige ikke kan skje uten dom. Da tror man at ingen kan dømmes, fordi «jeg» sier det. Og da er man blitt en servilt betinget emosjonelt korrekt fysikus uten håp og uten forstand, selv om man nettopp foregir og tror det motsatte.

Vår kultur lever i dag i fornektelse av disse fenomenene og dimensjonene og perspektivene.

Ikke rart at vi er trangsynte og korttenkte. Det er ikke bare blitt vårt varemerke å tenke og forholde seg i flukt med dette; fenomenet har trengt inn i vår lille «hjernemasse» og gjort seg til ett vesen med oss. Det er alvorlig, men ingen ser alvoret. Noen bar ler – helt til banken.

Det er vanskelig å leve og oppfatte tingene rett, enda vanskeligere er det å tenke, konstruktivt, men lettere - hvis vi skjønner at vi både er religiøse og juridiske mennesker, som vesen sett. Vi må se det kroppslige, ja vel, men vi må også se at over det fysiske virker sjelen og at over sjelen, styrer det åndelige.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Ta f eks treenigheten – den er fullstendig irrelevant i dag. Den angår ikke en eneste sjel, hvis du forhører deg litt, rundt omkring. Den er ikke bare avleggs og «dum», nei, den er så vederstyggelig at den er en fornærmelse å antyde å ha noe personlig forhold til – enn si noe emosjonelt fundert forhold til.

Og det er skummelt, at en slik relasjon ikke fins, for treenigheten er «det fenomen» som mer enn noe annet har utgjort selve fundamentet for alle vestlig tenkning, siden den ble formulert (noen vil si oppfunnet, men det er feil; man oppdaget den, at den lå der i Skriftene, uten å være presist formulert som en egen res, dvs «ting» eller objekt).

Forsvinner gud i treenigheten? Nei, men den stenger for triteisme, den vrangforestilling at de kristne tror egentlig på 3 guder, slik det forutsettes i Koranen, (hvilket kan være en fordel for Koranen, fordi heller ikke kristne tror på tre guder, - i så måte har jo Koranen fullstendig rett!)

Treenigheten skal sikre at ingen kan kunne begrense eller binde Gud og våre forstillinger om Gud og begrepet Gud. Gud skal ikke kunne håndteres, han skal æres og tilbes som den han er, den fullkomment frie og ubegrensede, og absolutt ubegrenselige. Ingen kan forkorte guds Allmakt. Det ligger rett og slett i Gud at han er slik, for hvis ikke han var slik, ville han ikke være Gud, men i høyden et idol, en avgud, en maktesløs Gud.

Men ingen skjønner noe av dette i dag. Det er bare å bestille en meningsmåling og engasjere et oppbud at statistikere og samfunnsvitere, så ser vi svart avtegne seg med skremmende presisjon: Ingen bryr seg, Ingen forstår det og ingen vil innrømme at de ikke forstår noe som helst.

Det nærmeste man kommer termer som «allmektig» i dag, er at det er mennesket i dag som stadig forsøker å gjøre seg allmektig, riktig nok med små forbehold, men den generelle trenden ligger der og verker og virker. Mennesket er menneskets redningsmann og frelser, pluss kvinner, selvsagt, – kvinner mest, visstnok. (Noen sier at «partiet» eller «sentral-komiteen» inntar og fyller disse reelle posisjonene, at de virkelig er gudserstatninger, idet gud jo er død, - men det lar jeg ligge).

Men Gud trenger ikke å gjøre seg til frelser og redningsmann – Han er vår redning og frelser, vår nådige frelser, til og med. Han er dermed begrenset av seg selv, - det ligger i allmaktstanken, men, som sagt, dette er det ingen som forstår ikke dag. Man vil ikke høre, vil ikke se, vil ikke kjenne på det – ute av syne, ute av syn, altså. Jeg vil si: Ute av syne, uten en synd, for det er slik menneskene er i dag. 

Men intet kan gjøre oss mer sørgelig enn dette. Det vi burde være, er å være svært glade og virkelig begeistrer for at gud er en treenig Gud – en sannhet som ikke eksisterer for islam og dermed heller ikke for noen muslim. (Se høyere presisjonsnivå under). Det er derfor art når muslimer insisterer på at de har et personlig gudsforhold eller at Allah er en Person, for Allah kan ikke la seg binde av kjærlighet, et begrep og et innhold som jo er høyst personlig.

Dersom du ber og ber og ikke bønnhøres og dermed helle ikke får dine bønners begjær tilfredsstilt, kan du fort komme til et punkt i ditt tros - og forestillingsliv - der du begynner å hate Gud. Og da vil mange av disse gå til Satan, for å få hevn over det som da ikke kan være noe annet enn en fantasifigur og en illusjon. For en ironi! Men dette raker ikke folk i dag: Hevnen mot Gud anses som så søt at myndigheter og makter i dag faktisk støtter tanken: At det ikke bare er fullt mulig, men at det er «must» å hate gud og ta hevn over Gud, fordi «gud» har sviktet deg eller latt deg i stikken, selv om du har bedt aldri så mye, aldri så fromt og aldri så autentiske – i dine begjær.

Se denne om «Guden som sviktet»: https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/shabana-kadra-og-den-snikende.html (Obs: Jeg tillegger her ikke Shabana et ønske om å kreve hevn på gud, men The God that failed – hvor Koestler er med -  kan forteller noe om noen hver og vår tid spesielt).

Å begjære noe av Gud, er en falitterklæring, hvis man da ikke er overbevist om at Gud både vil og kan gripe inn til fordel for akkurat deg – en ikke umulig tanke i den kristne tro, som jo nettopp baserer seg på den personlig, Det personlige ved Gud og ved og i og med Deg, og nettopp på Hans nåderikdom og hellighet.

Satan oppleves i dag av fler enn man skulle like å tro som en mye mer menneskelig og derfor mer medmenneskelig «figur» enn Gud. Han tar ditt parti mot Gud, han synes å ha de beste begrunnelser!

Han er ikke allmektig, men han vil ta alle delseire for deg, nettopp Deg. for du «vet» eller «emoverer»  -ironisk nok - at du selv ikke er allmektig, og det er heller ikke Satan – felles skjebne eller felles trøst, eller hva? Satan er svært demokratisk, han hever seg opp over «allmuen» og forsøker å gjøre seg adelig, edel og konge av Guds nåde. Nei, han er kanskje mer demokratisk enn demonisk, akkurat som du selv er. For en «tilfredsstillelse»! – av ditt «egentlige» begjær!

For å si et sleipt: Satan får folk til å tro at han vil alle like godt, og at det er mulig å gjøre alle like godt, mesn han i virkeligheten gjør alle like ondt idet han stadig styrker sine ofre i troen på at de vil få det stadig bedre forut. (Alt er jo relativt, gewiss).

Det du ikke vet er at du befinner deg på det jeg vil kalle det mest bokstavelige tolkningsnivå av alle tolkningsnivåer av tingene. På et nokså stusselig og uspennende nivå.

Man antok at Bibelen hadde firedobbelt mening (latin quadriga). Det vil si:

    bokstavelig, om de historiske hendelser i fortiden

    allegorisk, om trosinnholdet

    moralsk, om det rette liv

    anagogisk eller eskatologisk, om håpet og fremtiden.

I denne rangeringen befinner du deg, som du vil se, på det første nivå og er antakelig tilbøyelig til å tenke og tro at du da befinner deg på det høyest tenkelige nivå. Men dette er selvfølgelig et stort selvbedrag. Jeg håper du forstår poenget, og at du anvender deg at poenget, ikke av bokstaven.

(Se denne, den er laaang, kronglete, utilgjengelig for de fleste og dryg, men bare for her å stimulere til videre fordypning: https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/allmakt-makt-myndighet-autoritet-avmakt.html

Vi kan også gladelig tilnærme oss fenomenene via: Ethos, Pathos og Logos are modes of persuasion used to convince audiences. Ethos or the ethical appeal, means to convince an audience of the author’s credibility or character.

Se denne forholdsvis korte, men like vel fullstappede: http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

Vi legger til:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/trump-hypermagi-makt-avmakt-et.html

Med andre ord: Hvis du ikke ser nødvendigheten av treenigheten i den kristne tro, ser du ikke ut over «bokstaven», idet du gjør livet og skjønnheten til noe altfor simpelt usimpelt, dvs til empiri – til det simpelt hen altoverskyggende og absolutt immanent materielle i og ved eksistensen, og reduserer det hele, det helt store og vakre, til et spørsmål om beviser, hvilket beviser at du ikke har skjønt noe som helst, og til et spørsmål. Hvordan man kan betrakte seg da som en person i det hele tatt, kan man kalle et mysterium. «Bokstaven» er da blitt ditt vesen og din substans.

Hvis du ikke forholder deg til at Gud er hellig og vred, samtidig, og han også er nåderik og reelt frelsende, samtidig, har du gått glipp av noe du kanskje engang vil angre på. Det ligger så å si tingenes vesen.

Den vrede og hellig Gud er blitt en umulig tanke i dag og ingen unner denne mistanken om at denne tanken virkelig dominerer tankeforutsetningene våre en tanke. Tanken romsterer like vel blant oss, selvsagt, men da i høyden som dårlige og skremmende assosiasjoner, man reduserer setningene til noe fiktivt og derfor irrelevant og fullstendig uinteressant pr definisjon.

Hva er det som skjer? Jo, vi begår en gedigen tankefeil og er altoppslukende kategorimistak, (jfr Ryle). Og det skjer til og med kollektivt, alle rammes, men alle rammes selvsagt ikke like hardt, men påvirkningen er kollektivt og gjennomgripende massiv og like massivt undergravende for vår kultur uansett om det er få eller færre som rammes og lar seg bergta. Intet mindre. Moralen burde være: Vi ikke gjøre oss til servilt betinget emosjonelt korrekte! Vi står på valg og overfor valget (men det betyr heller ikke at du skal kaste deg ut på de tusen favners dyp).

Når Gud i fullt alvor – og fra høyeste akademisk hold - anklages for barnemishandling, da er vi virkelig ille ute, men heldig vis finnes det motstemmer, som riktig nok snakker med innestemme – la oss håpe på litt «utestemme», men se denne fyldige om denne tematikken her, spesielt litt ned på siden:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/02/nar-kristne-professoreer-svikter.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Denne var det både en lettelse og en prøvelse å skrive, men jeg fikk mer ut av den nå, da jeg kikket på den, i skrivende stund, enn før og under, da jeg skriv den:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

Når man sammenligner og forveksler dårlig og autoritære foreldre, lærere, kultur-personligheter, onkler, tanter, vår kultur generelt, våre politikere, prester, sosiologer, psykologer og antropologer, og vår politikk og våre slemme badevakter eller barnevakter med en fullstendig illegitim, hellig og vred Gud, da er vi på ville vier, det bør egentlig være helt unødvendig å si. Men slik er det, på et visst nivå sett, og ikke da primært på det bokstavelige nivået, som vi var inne på over.

Men alle har da emosjoner, og det er godt, ikke sant? – joda, men noen har mer korrekte emosjoner enn andre, tydelig vis.  

So be it.

(Se en kavalkade her, og om Dyret på Document etc her: https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html - om bl a Therion … Og: https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/dyret-som-kommentator-pa-documentno.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/identitetstyveri-padocumentno-christin.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/moderatiet-pa-documentno-blir-bare.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/helt-ukvalifisert-pa-documentno.html og https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/helt-ukvalifisert-pa-documentno.html og https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/cristian-skaug-en-flau-historie-om-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/liten-interesse-og-fa-likes-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/kommentarfelt-og-katastrofe.html)

Men emosjoner er blitt en husgud i dag, en konkret og i seg selv en maktesløs opphopning av materie, selvsagt, i beste fall en terapeutisk stressball, men i hvert fall en ting – et ikon - utstyrt med og av oss tilregnet eller attribuert med visse fantastiske og kimære egenskaper, med uhyre stor makt og maktpotensiale, en reifikasjon, de, i seg selv, skal ha retter og rettigheter og være beskyttet i dag. De skal omgis både med tabu og helligforklarelse., (de antas, overtros, å ha en egen levende agens!). De er samtidig blitt en over-kaste for seg, hellige kuer, om jeg så skal si. De verdsettes faktisk til å stå over individet. Individets følelser og emosjoner er blitt viktigere enn individet selv, og personen.

Men det er de spesielt sårbare emosjoner som selvsagt skal ha mest beskyttelse og helligforklarelse.

Emosjoner har i dag fått status som guder eller Gud, for de med pervertert teologi, de har derfor en enorm makt over deg; de truer deg faktisk på livet, de vil egentlig overta, og du vil bli ett med dem og nyte den samme makt som de selv har. Du er ikke da bare blitt en vantro og en gudsbespotter, men en avgudsdyrker, gjerne uten at du er klar over dette, (for ingen sier jo i fra og ingen advarer deg, aller minst Den norske kirke). Du blir da fanget i et nesten usynlig nett du selv har strukket og som bare slike eksperter som meg selv kan detektere og navnsette: du blir hypermagiker og slipper ikke unna.

Se hvilke fatale konsekvenser dette kan ha:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Se denne om «müncher»:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/hat-og-hatprat-hets-skikane-fobi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/rita-karslsen-og-de-reifiserte-emosjoner.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/den-totalitre-emosjonalisme-og.html

Litt mer om visse forarbeider og forutsetninger:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Hvem avgjør hvem som har krav på mest beskyttelse? Vel, man utsetter å svare på spørsmålet til senere. Man klarer ikke å konfrontere det på direkten. og for all evighet.

Vi ser det ofte på debattfora, se kavalkaden over: Kommer en deltaker med så absurde og dumme kommentarer at det griner, og man så kommenterer denne kommentatoren, ved å bruke personlige ord og uttrykk om ham, og rett og slett forteller ham hvor dum, nevrotisk og kunnskapsløs han er, eller hvor stor og manglende innsikt han har, og kanskje knytter noen kvasintellektuelle termer til den måten han opptrer eller argumenter på, så kan man være sikker på å bli slettet, med den begrunnelse at personangrep er forbudt. Men selvsagt er det ikke personene man vil beskytte, det er emosjonene man vil helligforklare, sine egne emosjoner, som moderator, først og fremst. Dernest vil man først beskytte personenes emosjoner, eller mangel på slik, og så hans person i kjøtt og blod. Slik vil moderator fremstå som emosjonelt korrekt, tror han. For et skuespill dette er! Å svare med samme mynt, er forbudt. Mye gørr kan sies med utrolig uskyldige ord, en kunst de emosjonelt korrekte ser ut til å beherske med en viss bravur.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

Emosjoner er for lengst opphøyet til å være untouchables, hellige, samtidig som synden tillates å degraderes til zero viktighet og sannhet. Jo flere avgudsbilder du dyrker, jo flere djevler blir det. Samtidig: Husguden skal ikke angå oss. Den skal ikke affisere noen og jo mer blass man er overfor den, jo bedre – for også dette er servilt betinget emosjonelt korrekt. Like fullt: Husguden får bare mer og mer betydning og tildeles mer og mer tro, irrasjonell tro. Vi later i det ytre til at de ikke eksiterer, men vet med oss selv at de betyr alt, så å si, for slike skal det jo være med alt det vi ellers forbinder med «gud». Men hvem er nå gud eller bedre «Gud»:

Hvem er nå engang Gud? Packer definere slik:

Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter Catechism. «Probably the best definition of God ever penned by man»). http://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

Jeg vil bare tilføye, siden vi er inne på treenigheten: Hver person i den treenige Gud innehar samme status og hver og en, i full enhet, og uadskillelige, har alle de nevnt egenskaper uavkortet.

Jeg tror det er dette vidunderlige folk ikke vil forstå.

Se denne dramatiske: https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

Og se denne der Jonathan Edwards har litt å si om Guds hellighet og noe som vil forferde alle triggerhappy, mikroagressive dun- eller fjærbunter i dag:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Om behovet for «safe-space» i Borettslaget:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html

Emosjoner i seg selv kan aldri unnfange vrede, aldri i seg selv være slemme, aldri være hellige, i teologisk forstand, men alltid være hellige i immanent, sekulær eller ateistisk og gudløs forstand.

Slik blir alle hellige og like snille og servilt betinget emosjonelt korrekte. Den høyeste dygd er å beskytte, fremheve og fremelske følelser, empatier og emosjoner som kostelige og forbilledlige.

En aktør – generelt sett - som går helt og fullt inn for dette, og har gjort denne kampen til det allmektige personlighetstrekk i seg selv, er og må være et servilt betinget, emosjonelt korrekt individ.

Han blir ansett for å være en spesielt begavet eller utvalgt begeistrer og ellers i ett og alt en edel eller nobel helt, og som det ultimate forbilde og den beste rollemodell.

Og her har vi altså i dag våre demokratiske kjemper, de som alltid har rett og aldri kan ta feil. De er selvsagt dømt og nødt til å utøve hypermagi og de kan ikke tenke juridico-religico. De er hypermagikere og emosjonelt korrekte og det er visst blitt alt som teller og er relevant i dag.

De hylles som «edle ville», om de er aldri så forstyrrede og destruktive.

Men vi skal huske hva Sokrates sa:

Ingen som vet hva det onde er og kjenner det onde, vil noensinne kunne handle ondt. Dette ikke helt i tone med Aristoteles, (se andre steder på bloggen om dette).

Vi gå mot ulvetider. Noe å tenke over? 

Vi bør kanskje se oss tilbake i håp om å kunne se klarere forut: Her er noen tanker og vinkler jeg tror jeg har lagt inn tidligere, i en eller flere sammenhenger: Jeg spør imidlertid her først: Når startet forfallet? Når overtok magien og emosjonene? Jeg er fristet til å si at forfallet startet med Abelard, som «tok over» etter Anselm, var mer subjektiv enn Anselm, og da med stor omsorg for hjertet og følelsene; spesielt sine egne; men han var kanskje en like høyt begavet fyr som en tilsvarende like mye emosjonelt korrekt betinget type.

Abelard tok emosjonene med i regnstykket og i selve frelseshistorien, han åpnet dermed for muligheten for at mennesket kunne frelse seg selv, for synergisme i motsetning til monergisme, der Gud sørger for frelsen, ikke mennesket og dets emosjoner, selv. Mange er de som har forsøkt å forsone denne indre spenningen i kristendommen per se, men ingen har visst helt klart det; slik jeg ser det, har dette med det at Gud er hellig OG treenig å gjøre, og der skal problemkomplekset forbli, etter min mening.

Jeg mener at den utviklingen vi har sett de siste hundre årene – hvor emosjoner og følelser har overtatt styringen, makten, autoriteten, og påvirkningsmidlene og selve frelsen - nå er i ferd med å snu, forhåpentlig. Det må kanskje bli verre før det blir bedre. Men her i hvert fall, et historisk tilbakeblikk hvor jeg viser hvor egentlig «juridico-rligico» Anselm tenker, uten at jeg er helt enig med ham, fordi han kunne gitt et mer utfyllende og for vår tid mer aktuelt bilde.

Jeg er nok nokså sikker på at hvis Anselm hadde vært mer aktiv i dag, ville han vært enig med meg og klart å supplere meg, til og med … he he. Anselm kan ikke brukes til å legitimere autoritære eller totalitære politisk styreformer, slik man frykter. Snarere er det Abelard som legitimerer slike:

Denne kan muligens være en øyeåpner og et «must»:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Mye mer knast og godt om Anselm m fl her: 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Must: Om Anselm og de finale årsaker:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html

 Toneangivende teologer over hele verden har i de siste hundre årene minst pekt på det faktum at Anselm levde i den føydale Middelalder og at han avspeilte de hierarkiske samfunnsstrukturene den gang.  Ut fra dette slutter man at Anselm i dag er avleggs, dvs politisk konservativ eller reaksjonær og at dagens mennesker derfor ikke bør forstå det han grunnleggende forfekter. Men dette er etter min mening et høyst tvilsomt prosjekt. En større forståelse for det prinsipielle i Anselms argumentasjon og dialektikk, vil kanskje i dag medføre at man får en større for at emosjoner i dag har overtatt en altfor stor dimensjon og et alfor vidtfavnende premissgrunnlag i dagens «liberale» teologi.

Etter Abelard er det eneste vi sitter igjen med er emosjoner som teologiske og praktiske begrunnelser. Emosjoner erstatter argumenter. Emosjoner kan imidlertid ikke måles, og de er derfor vanskelig å se – som agensielle fakta - som mentale eller doksologiske fundamenter i dagens diskurs. De er «sansbare» bar for de som enda makter å se både med fornuften og hjertet, de som ennå er grunnleggende åpne og fleksible i sin personlighet og derfor modige og ikke feige i møte med det sant sanne, det sant gode og det sant skjønne og fordi man da kjenner sitt verd stilt overfor en like kjærlig som vred og rettferdig og allmektig Gud. 

Se om det juridico-religico her: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/hodne-saken-er-islam-et-politisk-parti.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/handhilsing-til-guddommelig-besvr.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

Jonathan Hill, s 130 ff: Anselm definerer synd som ulydighet mot Gud og hvis vi ikke klarer å være lydige, befinner vi oss i en tilstand av synd. Vi har pådratt oss en uendelig skyld og vi kan ikke gjøre noe fra vår side for å rette opp denne situasjonen. Vi er – som syndere – ikke søkegode for Gud, for det ligger i Guds vesen at Han ikke kan ha noe med syndere å gjøre.

Dette perspektivet og dette gudssynet og menneskebildet er radikalt forskjellige fra det som tegnes av Allah og mennesket i islam.

Anselm skriver: Enhver som ikke ærer Gud ved å synde, stjeler fra Gud det som tilhører Ham og vanærer Ham og dette er synd. Og hva mer er, så sant synderen ikke betaler tilbake, så forblir han syndig. Og det er dessuten ikke nok å betale tilbake det han har stjålet. Fordi han har fornærmet Gud, må han tilbakebetale noe mer enn han tok.

Anselm til Boso: Så hva vil du betale til Gud for din synd?

Boso: Hvis jeg skylder Ham meg selv og alt så kan jeg gjøre opp uten synd, og så, etter at jeg har syndet har jeg ingenting igjen som jeg kan betale tilbake med.

Anselm: Så hva skal det da bli av deg? Hvordan kan du bli frelst?

Boso: Når jeg tenker over det du sier, så kan jeg ikke se hvordan jeg skal kunne klare det.

Anselm: Så ingen kan oppveie andre enn Gud selv?

Boso: Ja, det er følgeriktig.

Anselm: Men ingen andre enn menneskeheten bør gjøre dette, for ellers har jo ikke mennesket betalt erstatningen og veid opp.

Boso: Ingenting kan være mer rettferdig.

Anselm: Så hvis ingen andre enn Gud selv kan gjøre dette og ingen andre enn mennesket selv bør gjøre det, da må det et Gude-Menneske til for å makte det.

Boso: Velsignet være Gud!

(William C. Placher i A History of Christian Tehology, s 143 ff: Anselm forklarer: Ved å synde, har vi forbrudt oss mot Gud og vanæret ham. Vi skylder Gud en gjeld og selv om Gud er tilgivende … så kan han ikke overse synden. Uten frivillig godtgjørelse for synden, kan han ikke tilgi ustraffet synd og synderen kan ikke oppnå lykke. Jesus er sannheten og kan ikke lure Djevelen! Dette i motsetning til i Koranen hvor Allah er den største plotteren eller luringen).

Videre: Hill, s 133: Anselms doktrine innebærer ingen endret relasjon til Gud eller noen forestilling om hvordan mennesket kan påvirkes til å føre et bedre liv. Enhver etterfølgende forandring kommer som en reaksjon på dette å bli frelst, dette at Jesus er Frelser, den er ingen del av dette å bli frelst i seg selv. Hans doktrine om forsoningen skiller seg imidlertid fra senere tanker om forsoningen i kristendommen, og supplerer disse, og hvor Kristus dør i vårt sted. Kristus gjør opp for oss på Guds egne vegne. Kristus tar imidlertid ikke ifølge Anselm vår plass eller påtar seg selve straffen for menneskets synd, og ideen om at Kristus blir straffet av Gud, er en fremmed tanke for Anselm. Han tenker på Kristi død som en gave som Han ofrer til Gud for å betale tilbake det som er blitt stjålet fra Ham.

(Paul Enns, s 329: Anselms «commercial theory» eller hans erstatningsteori forandrer fokus fra betaling til Satan til en passende erstatning til Gud og vektlegger Guds nåde eller miskunn, men dette skjer på bekostning av andre av Guds attributter, nemlig rettferdighet og hellighet. Den reduserer også Kristi lydighet og overser Hans vikarierende eller stedfortredende lidelse. Heller enn å understreke at Kristus døde for å påta seg straffen for våre synder bekrefter den mer Den katolske kirkes oppfatning av straff, nemlig så og så mye betaling eller erstatning for så og så mange overtredelser.   

Når det gjelder Abelards «moralske påvirkningsteori», som ikke krevde noen «expation of sin», blir også en redusert vektlegging av Guds egenskaper eller attributter synlig, vektleggingen går nemlig fra Hans hellighet til Hans kjærlighet. Den forutsetter at ved at menneskers emosjoner blir forandret eller beveget, så vil de lettere søke omvendelse eller angre og søke tilgivelse. Skriften er imidlertid tydelig på dette at Jesu død var en stedfortredende død, Matt 20. 28, hvoretter synderen blir rettferdiggjort overfor en hellig Gud, ikke bare påvirket ved en demonstrativ kjærlighet.

Socianistene mente at Jesu død ikke var nødvendig for tilgivelse av synder og ikke frelsesbringende per se. Socianistenes syn understreker Kristus som et eksempel for vantro, mens 1 Peter 2. 21 bekrefter at Kristi eksempel var for troende.

Romerne 3. 24 forteller at forsoning (atonement) er nødvendig. Grotius, 1583-1645, lærte at Gud tilgir synder uten å kreve tilsvarende betaling eller erstatning. Jesus fremla en «token payment», et tegn eller et symbol, som betaling via sin død. Svakheten ved dette syne er at Gud tilgir uten behov for betaling eller godtgjøring for syndene. Skriften taler derimot om «propitiating God», Rom 3. 24 og 1 John 2. 2, hvoretter Guds vrede må stilles og at stedfortredende forsoning må til for syndetilgivelse, 2 Kor 5. 21, 1 Peter 2. 24.)

Mens Anselm forsoningslære blir betegnet som en objektiv forsoningslære, blir gjerne Peter Abelard frontet som representant for den subjektive forsoningslære.

Peter Abelard forutsatte i sin tenkning at troen baserer seg på Kirkens og Bibelens autoritet, selv om hans tilnærming av mange i samtiden ble sett på som et angrep, ikke bare på Biblenes og Kirkens autoritet, men også på noen av kirkefedrene og deres teologiske konstruksjoner. Selv skilte han mellom sine egne spekulasjoner og den guddommelige åpenbaring eller sannhet, men mange av hans kritikere betraktet ham som en fare for både troen og Kirken. Han pekte bl a på at Kirken betraktet som autoritativ ofte var tvetydig og selvmotsigende, og det ble derfor et anliggende for ham å bruke fornuften for å kunne klargjøre eller utfylle troen.

Han hevdet f eks at vi ikke har arvet synd, noe som går mot arvesyndslæren til Augustin, som Kirken bygget på og hadde gjort til et dogme. Dette stemmer med det syn islam har på «saken». Hver enkelt skal dømmes individuelt og etter egne intensjoner. Syndens problem knyttes til den enkelte og er derfor subjektiv og det Gud må gjøre, er å forandre oss innenfra, en tanke som ikke er helt ukjent innen islam, men som ikke innbefatter Guds selvoppfordrende kjærlighet i form av et stedfortredende offer en gang for alle og for alltid. Synden blir dermed ikke oppfattet som et kosmisk brudd eller et misforhold, slik Anselm ville ha sett det, men som relasjonell, eller personlig, et perspektiv som vanskelig kan tenkes innen islam. Abelard skriver: Vi er blitt rettferdiggjort ved Jesu Kristi blod og forsont med Gud ved Hans unike nåde som er blitt manifistert for oss på den måten at Kristus har påtatt seg selv – inntil døden – å fullt ut binde seg til oss i kjærlighet slik at resultatet blir at våre hjerter blir opptente i og med denne guddommelige nådegave fra Ham og slik at vår kjærlighet nå ikke vil stå tilbake for noe når det gjelder å lide for Ham.

For Abelard er inkarnasjonen og Kristi gjerning det ypperste bevis for Guds kjærlighet mot oss og denne flyter inn i oss og forandrer oss innenfra og får oss til å elske hverandre. Guds kjærlighet synes da å være både motivet og middelet og våre intensjoner er da heller ikke lenger syndige. Og alt synes å skje innenfra, i mennesket selv, selv om nåden sies – noe vagere - å flyte inn i oss utenfra. Frelsen blir et etisk anliggende som setter mennesket fri fra syndens slaveri via Kristi gave som forvisser oss mer enn bare det vi håper på, i og med at gaven gjennom Ham er «realisert». Gaven gjør oss til bedre mennesker individuelt sett, den styrker ikke først og fremst Kirken sett som en gruppe. Den fokuserer heller ikke på det rent legalistiske aspektet ved frelsen eller forsoningen, slik vi så hos Anselm, som tenkte tydelig mer i juridiske baner og som brukte rettsforholdet mellom herre og knekt i sin samtid som illustrasjon og analogi.

Bernhard av Clairvaux var en av dem som hadde innvendinger mot Abelards teori eller forsoningslære. Han påsto at Abelard bare viser oss hva frelse og Guds kjærlighet er for noe, ikke at Gud faktisk gir oss disse gavene i realiteten, og konsekvensen blir da at vi for å oppnå frelse må imitere Kristus, og har vi ikke da bare frelst oss selv, eller bare forsøkt på det? For er Kristus bare et eksempel for oss? Vel, Abelard skriver jo også at Guds kjærlighet flyter inn i oss og forandrer oss, ikke av egen kraft. Han sier at Kristus riktig nok er det ypperste eksempel for oss, men hvorfor, kan vi spørre, - er det fordi kjærligheten er det middelet Gud bruker for å frelse oss? Eller er det fordi Kristus bærer straffen for oss?

Uansett: Silke teologiske nøtter finner man ikke i islam. Forsoningen skjer rett og slett ikke, for hver enkelt troende står naken som eneansvarlig individ overfor Allah, teologisk sett helt uten muligheter for at det skulle eksistere noen mellommann som betaler prisen. En slik tanke er helt fremmed for islam.

Truth Decay, Douglas Groothuis, s 122 ff: John 1, 1-3, handler om den preinkarnerte Kristus som Logos eller Ordet. Dette betyr bl a at det personlige Ordet gjør seg forstått og at det er rasjonelt, at Han skapte en verden vi kan vite noe om og som befolkes av skapninger som kan kjenne sannhet via rasjonalitet. Ordet er Gud i kommunikasjon, dette at Gud taler. Enhver sannhet som oppdages av ikke-kristne filosofer ble oppdaget på grunn av Logos, Gud.

Skiller man åpenbaring fra logikk, kommer man inn i en farlig dikotomi. Når McGrath – en kristenapologet - spør: «Hvems logikk, hvems rasjonalitet?» så tåkelegger han tingene fordi intet menneske eier eller kontrollerer logikken og logikken forandrer seg ikke med individene som anvender den. Mennesker anvender logikk enten vist eller svakt, mennesker skaper ikke logikk slik som førsteprinsippene om selvmotsigelser og loven om «excluded middle», men de kan manipulere meninger, ta i bruk propagandametoder og fallby falsk argumentasjon. Førsteprinsippene og argumentasjonsformer som f esk modus ponens og modus tolens er riktige tenkemåter og ikke vilkårlige sosiale konstruksjoner.

Kenneth Richard Samples, Without a Doubt, s 249: «Guds rådslutning er hans evige plan og formål hvilket innebærer at han har forutbestemt alle ting som skjer; den dekker alle Guds inngrep og handlinger i skapelsen og frelsen og den omfatter menneskets handlinger, uten at menneskets synder er ekskludert. Men mens dette innebærer at synden kom inn i verden, så innebærer det ikke at Gud blir ansvarlig for våre syndige gjerninger. Hva hans rådslutning med hensyn til synden angår, så er dette hans «permissive decree», Gud tillater synden. Det kan da innvendes at Gud faktisk er ansvarlig for synden. Synden følger nødvendig av rådslutningen, men Gud selv produserer eller skaper ikke synden ved noen direkte handling. Det må derfor sies at Guds relasjon til synden forblir et mysterium som vi aldri kommer til å forstå fullt ut».  Dette altså i motsetning til i islam hvor det synes ganske opplagt at Allah faktisk ikke bare skaper synd, men også at Allah er ansvarlig for den.

J. K. Grider i Elwells Evangelicl Doctionary, 97 ff: Arminius var ingen pelagianer. Han trodde dypt på arvesynden og at det falne, naturlige menneskets ikke evnet å gjøre noe godt, uten forutkommende nåde eller prevenient grace. Men på den annen side: Skriften tas bokstavelig når den nevner at Kristus døde for alle mennesker, dette i motsetning til puritanerne som mente med dette bare de som på forhånd var forutbestemt til det. Troende kan miste sin frelse og dermed blir fortapt for alltid, mener arminianerne, men de forsøker likevel å oppmuntre troende slik at de fortsatt kan stå i troen. De innrømmer på den annen side at de ikke har hatt større hell med seg når det gjelder den ubetingede frelsesvisshet, unconditional salvation. Mange arminianere i dag kan fortelle deg at Kristus betalte straffen for våre synder, mens å si dette i virkeligheten ikke er arminiansk lære i utgangspunktet, en lære som sier at Kristus riktig nok led for oss. Arminianerne lærer at hva Kristus gjorde, gjorde han for enhver person, (evry person), og at han derfor ikke måtte betale straffen, siden da ingen vil havne i evig fortapelse. Arminianere har et problemer med å samarbeide med kalvinister i menighetsarbeidet. De vegrer seg, for å si det mildt, for å si at Kristus måtte lide ved å bli straffet, fordi jo Kristus var både syndefri og gjeldsfri. Gud Fader ville ikke være tilgivende overfor oss hvis hans rettferdighet skulle kreve straff. De hevder at det kan enten dreie seg om enten straff eller tilgivelse: Et barn blir enten straffet eller tilgitt, ikke tilgitt etter at straffen er blitt betalt.

B. Demarest, s 109 i Elwell: Skriften er klar på at man kan være genuint frelst, men likevel mangle full visshet eller sikkerhet om sin forutbestemte frelse, se 1 John 5. 13. Dette minner om katolisisme og arminianisme. 

Michael Green s 43 siterer Lewis: Det fins ingen parallell i andre religioner. Hvis du hadde gått til Buddha og spurt han om han var Bramah, ville han ha fortalt deg at du hadde illusjoner; hvis du hadde gått til Sokrates og spurt han om han var Zeus, ville han ha ledd av deg. Hvis du hadde gått til Muhammed og spurt ham om han var Allah, hadde han kappet hodet av deg.

s 21: Islam tilbyr ikke den troende noen intimitet med Allah. Allah åpenbarer sitt budskap, men aldri seg selv. s 49: Allah er så stor at han er vanskelig å forestille seg og så adskilt fra sitt skaperverk at mennesket ikke kan ha noe intimt – eller personlig – forhold til ham. Synd blir derfor i islam ikke betraktet som å knuse Guds hjerte, men som et opprør mot hans vilje.

Allah viser miskunn overfor den han vil og straffer den han vil, sure 2. 284. Muslimer har derfor ingen frelsesvisshet og folkelig islam finner man et kontinuerlig forsøk på å vinne en slik visshet. Muhammed blir derfor også gjerne tilskrevet en slags halvguddommelig status. s 55: Uansett hvor trofast en muslim kan være, kan han aldri være sikker på å komme til Paradis. Å føle seg sikker på å kunne unngå Allah’s vrede er en av de 17 mest alvorlige synder i islam, selv om dette avbalanseres i den synd det er å tvile på Allah’s miskunn, dette fordi kismat-prinsippet eller prinsippet om predestinasjonen løper gjennom hele islams lære. Både ondt og godt flyter fra Allah’s vilje og den viljen er både despotisk og uutgrunnelig. Det fins alltid et «hvis ikke Allah bestemmer noe annet, sure 11.08.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar