Nyheter, nyheter, nyheter? Husk karikaturstriden ...

Hva med litt gammelt nytt? Nyheter blir fort gamle i dag. Det gjør oss mer overflatiske, flegmatiske, som de sa før, og jo flere nyheter, jo mer sløve og mindre aktpågivende blir vi. Når slutter verden egentlig å angå oss? Er optimalpunktet passert og allerede passé? Blir selvbedraget bare større og større, mer og mer intenst og mer forblindende?

Vel, det gjelder ikke alle, men de fleste, bortsett fra noe få, som holder ut – med nyhetene godt plassert i hjernens hukommelse. Men nyheter i dag når sjelden hjertenes indre kammer, for å bli der og vokse til noe modent og frimodig, på våre alles vegne, vil vi tippe. Derfor dette lille tilbakeblikket, som en kommentar til vår forrige postering: http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/sommerfeldt-og-selbekk-i-dags-18-den-9.html

Jeg fant igjen følgende på slump, nærmest:

Vi ser vi nå Den vestlige verden mane unisont til fred, forsoning og dialog med Islam. Med de beste intensjoner forsøker man å begrense den skaden noen aviser har forårsaket ved å trykke eller gjengi karikaturer av profeten Muhammed, det perfekte menneske, som ikke kan avbildes. Man har rett til å være sarkastisk, men man har ingen plikt til det, understrekes det.

En redaktør stemples som ufølsom, uklok, som provokatør. Man kan spørre: Hva er etablissementet ute etter? Stemmefiske? Fred i indre rekker? Man er tydelig mer redd for reaksjoner innenfra enn angrep utenfra. Man er redd for kristen arroganse og nedlatenhet i en tid hvor Den norske kirke står på nippet til å innstifte Det 3. sakrament i tillegg til Dåpen og Nattverden: Helliggjørelsen av det homofile presteskap.

Sa jeg "forårsaket"? Ja, slik ser det ut. Ondets rot er visst å finne i noen redaksjoner rundt omkring i Europa som vil spre hat og fordervelse i verden, - det er ikke måte på.

Sa jeg: "vil spre"? Ja, det høres unektelig slik ut, at noen går ut fra at den norske redaktøren aktivt er ute etter å spre hat osv, slik en svensk biskop vitterlig beskylder ham for å gjøre. 

Utenriksministeren forsikrer på Al Jazzera at det tas avstand fra ekstremister på begge sider.

Man får seg ikke til å tro det man hører. Magazinet og dets redaktør: Ekstrem?

Andre negative og sterkt ladete betegnelser er også brukt og brukes nærmest som gudegitte sannheter. Magazinet er en dubiøs eller obskur avis osv, en representant for tvilsomme minoritetskristne miljøer i Norden.

Men dette er jo en åndelig voldtekt på et miljø som ikke gjør annet å forfekte sin tro og sine tolkninger av Skriftene. Og som bruker ytringsfriheten. Og ikke uten humor! (Redaktøren har visst nå avsannet sin tro!), 

Hva har de gjort? Satt hjerter i brann, tent hatets flamme, tråkket på vestlige eller kristne verdier? Såret ateistene? Skremt barna? Dummet seg ut?

Det er nå under oppseiling en hets mot kristne miljøer i Norden som snart vil kunne anta middelalderske proporsjoner, en psykologisk krigføring som bare vil forsterke forakten for politikere og vår tids kulturrepresentanter i akademiske miljøer og i media. Og kristne ledere som nå ivrer for innføringen av et nytt anti-evangelisk ufeilbarlighetsdogme i gammel god katolsk stil. 

Ser man da ikke at det er milevis forskjell på meningene eller motivet til en redaktør og reaksjonene på disse? Ser man ikke at å betegne disse representanter for ytringsfriheten som ekstremister kun er selvskudd? I ytringsfrihetens navn går nå de politisk korrekte til angrep både på seg selv og ytringsfriheten. Man gir seg selv nådestøtet. Man øker nå, -helt sikkert uten å ville det, og nettopp for å være politisk korrekt-, tragisk og uheldig nok muligheten for fremveksten av en helt ny og annerledes ekstremfascisme i Europa, en fascisme som heldig vis var utenkelig for bre få år siden.

Man akselerer nå utviklingen uten å ville det, i samme fart som tingene utvikler seg i sluttstykkene i en gammel gresk tragedie. Man (tvinges til) å glemme blindvinklene. Man er i god tro. Men tragedien blir jo ikke mindre av den grunn, snarere verre! Men dette vil man ikke, kan man ikke forstå. Kristendommen er problemet, ikke et bidrag til løsningen.  Man kaster arvegodset over bord i den dobbeltmoralske harmes navn.

Man fordømmer, men fordømmer ikke. Man tar avstand, men tar ikke avstand. Er det bedre og klokere å fordømme Magazinet enn å fordømme ambassadebrenning?

Man fordømmer begge deler! Som om det skulle være to sider av samme sak. Forvirring?   De reaksjoner man nå ser fra etablissementenes side med media i spissen viser at konflikten har kommet brått på, at man ikke har fått tid til å summe seg,  - at man ikke vet hva Islam står for og at man grundig har undervurdert "motparten", våre nye landsmenn. Man har levd på en god gammeldags skandinavisk livsløgn: Den naive selvgodheten. Man har ikke tatt motstanderens  potensiale for å være fullt menneske på godt og ondt på alvor.

Muslimer føler seg dobbelt støtt: Både over flaggbrenningen og tegningene! Man makter faktisk ikke å velge side uten at man er muslim, i denne situasjon.

Man vil ikke støte noen,  som om det skulle hjelpe. Man overser og overkjører i dette kjøret den tredje part: Magazinet og trosretningene rundt det. Man kaster dem gladelig til hundene.

Og alt dette mens en muslim som har snakket med andre muslimske ledere forteller at de nå er blitt enige om - "for å slippe å gjøre noe med dette selv"-,  å anmelde redaktøren til det norske politi for blasfemi. Hva forventer man av politiet? Hva kan man forlange? Skal man prøve på å instruere politiet? På rimelighetsbasis?

Nesten samtidig roper lederen for Hizbolla i Mist-Østen ut over menneskemengden at "det blir ingen dialog uten unnskyldninger, det blir ingen fred uten at lover forandres".

Poenget er: Man lar seg presse til det! Man beklager i toleransens navn! Og noen forfattere skjønner ikke at selvpålagt sensur er et angrep nettopp på ytringsfriheten. Andre forfattere er åpenbart og uredde for ytringsfriheten, men de er samtidig selvfølgelig for all del mot dumheten. Atter andre forsvarer den svake part kort og godt fordi de selv har definert hvem den svake parten er, uansett hva denne foretar seg og uansett hvilket grunnlag han opererer ut fra. (Da Tvillingtårnene raste sammen, ble det hørt noen si: Det skulle vært mer av det! Andre synes å mene at selvmordsangrepene på Tvillingtårnene må anses nærmest som en litt malplassert søknad om fri fagforeningskontingent eller utrykk for et absolutt krav om innkvotering på det vestlige arbeidsmarkedet.

Ingen ser bedre enn Islamistene de svake punkt i vår kultur, vårt politiske system, våre verdisyn, vårt menneskesyn, vår virkelighetsoppfatning og i våre holdninger. De bruker sin tro for å gi oss skyldfølelse i vår vantro. Men vi ser det ikke.

Vi må forstå de andre bedre, heter det, - det er det valget vi gis. Vi forstår med bidrag, bistand, bortforklaringer, unnskyldninger og skyldfølelse. Ikke med gudstro. Vi har jo avskaffet religionen og gud i det økonomiske fremskrittets, vitenskapen og solidaritetens navn.

Vi forstår ikke Skriftene lenger, vi har lagt dem døde og maktesløse. Derfor ser vi heller ikke betydningen av Koranen. Vi håper at den på litt lenger sikt skal legges like død og like maktesløs som Det kommunistiske manifest. Men dette er en fatal misforståelse. En blunder av apokalyptiske dimensjoner. Vi tror svaret ligger i  forsøk på å mestre sosio-økonomiske strukturer, på rettferdig fordelingspolitikk, alene. Det er det tragiske.

Vi forstår ikke hva religion betyr.  Vi frykter et skille mellom de og oss. Vi tør ikke se at det i islam nettopp er av største viktighet at de troende gis en status over de vantro. Vi ser ikke hysteriets hjemmel og legitimitet i selve troens fundament: Koranen. Vi frykter det som mange psykologiserende selvtrøstere ynder å kalle islamofobi, - ikke Islam i seg selv og dens hellige skrifter. Vi tror det til syvende og sist dreier seg om sosiologiske metoder eller innsikt i markedsmekanismer.

Vi er vel da verdt en lekse. Vi har kanskje bedt om det! Vi håper på beskyttelse og sympati fra de moderate muslimenes side. Hvem er nedlatende?

Vi solidariserer oss ikke med de som gjør bruk av retten til å latterliggjøre, vi ofrer latteren på det religiøse og det politiske gravalvors blodige alter. Vi gjør oss selv til tvangsbeskyttede som tvinges til å imitere det største menneske, profeten Muhammed: Han tok avstand fra poesi, musikk, latter!

Man skjenner på Magazinet! Man har, uten å spesifisere, gjort en redaktør i et lite, ubetydelig blad til en ekstremist blant andre ekstremister, -  i verdensmålestokk! Men det man glemmer, er at man fordømmer ikke bare bladet, men også menneskene rundt det, uten å tenke på konsekvensene. Man fordømmer en del av vår egen kulturkrets og at religionsfriheten også må innebære respekt for ulike kristne trossamfunn, ikke bare de muslimske.

Magazinet gjøres til syndebukk for hele Midt-Østen! Stakkars redaktør! Stakkars oss! Av dette blir det lett gammeltestamentlige dimensjoner.

Men utenriksministeren bedyrer at redaktøren ikke kan beskyldes for eller holdes ansvarlig for den muslimske volden! Kollegaer i alle leire roser utenriksministeren for behandlingen av krisen. Og det skulle bare mangle. Alt gjøres nå helt korrekt sett ut fra motstandernes side, - den form for islam som bare gjør sin religiøse plikt ved å gjøre de gudløse og Satan til hovedmotstander. 

Men ved å gå ut med det som i realiteten er en tosidige fordømmelse av "partene", har politikere og kristne ledere bidratt til større intoleranse i hele Vesten og hele verden. (Vårt system har virkelig janusansikt!) Man har bidratt til å spre frykt. Man har bidratt til å gi intoleransen i religionens navn et fortrinn fremfor den religiøse toleranse man finner blant folk flest, som selvfølgelig gjennomskuer hykleriet og feigheten. Man skaper et bilde: Det er helt ok å være intolerant, bare denne intoleransen oppstår på fremmed grunn, i en annerledestenkende, eksotisk og mer spennende kultur, - men dog krenket kultur! En kultur likevel med æresfølelse, på tross av fattigdom og diktatur. En kultur som folk flest bør forstå mer av og leve seg mer inn i, slik at vi blir mer tolerante, innbiller man seg. En kultur som mange vil se på som mer åndelig og mindre materialistisk fokusert og dermed mer i samsvar med en guddommelig forvaltertanke enn det materialistisk og gudløse Europa og Vesten.

Men man gjør de fleste av oss en skjebnesvanger bjørnetjeneste. Man går ut fra at islamistene før eller senere vil komme til års alder. Man lukker øynene for at Islam faktisk mener hva den sier. At islam er myndig og derfor også ansvarlig. 

Man vil ikke se at det er forskjell på en kirke og en moske. Man tror at religion er religion. Man hevder med styrke at Allah er Gud og at Gud er Allah. Den norske kirke: Allah er en islamsk betegnelse på Gud. Skribenter i Aftenposten nikker!

LO-Valla roper: Våre kjære palestinske brødre! (Hvor er de jødiske foreningene?)

På denne måten kommer man i skade for å undervurdere og patronisere ikke bare islamistene som enkeltmennesker, men også islam som et kollektiv og som religion, (hvor jo politikk nettopp er religion og religion nettopp politikk). Man inviterer ikke bare til ytterligere fanatisme, men også til denne fanatismens blodige materialisering for lang tid fremover. En fanatisme som vil skjerpe motsetningene, ikke reduserer dem.

Se på reaksjonene i klasserommene og i skolegården! Flagget blir brent. En lærer tvinges til å gå ut å forsikre at han ikke har sagt noe nedsettende om Muhammed! Muslimer vegrer seg for å gå i et demonstrasjonstog med slagordet: Freden fremfor alt! Og i mens klager enkelte muslimske drosjeeiere over den norske intoleranse som nå nedfeller seg i form av inntektstap. Noen tenker å rømme landet, hikster man i nyhetene.  

Enhver muslim er forpliktet til å jobbe for fred, helt til det overalt hersker rettferdighet og tro på Allah. Man skal holde fred med alle unntatt med de som gjør galt og som undertrykker.

Det skal ikke være noen tvang i religionen. Allah beskytter de troende. De vantro skal i ilden. Koranen: 2.193, 2.256, 2. 257.

Tvang i hvilken religion?

Forfatteren Edvard Hoem trekker frem noen muslimer på tv som er redde og som enda en gang ber om at vi ikke må krenke islamsk religion med utspill som kan ødelegge (den lenge etterlengtede?) dialogen. Han påstår at noen forfattere sier at ingenting er hellig lenger. Men at for dem er ytringsfriheten det. Nå skal endelig muslimene bli som oss! "Med fanatismens usvikelige blindskap ser dei berre ein ting: Vår heilage rett til å krenke andre".

Denne retten fører ikke til demokrati, mener han, men til barbari. Hvordan kan vi tro at vi kan føre en dialog når vi har krenket profeten?

Hoem er redd for fremveksten an ny antisemittisme. En ytringsfrihet som er uten toleranse er i seg selv totalitær, sier han. Diktatoriske regimer har nå fått hjelp til sine provokasjoner mot verdenssamfunnet!

Skriver altså Edvard Hoem, en mann mange beundrer for sin skrivekunst, men et menneske som i sin tid preket voldelig revolusjon og som neppe hadde tolerert en fri presse hvis revolusjonen hadde lyktes og hans kolleger kom maktposisjon. Ikke rart at Hoem er for å binde ytringsfriheten. Han var jo ikke redd for å få blod på hendene nettopp for å risikere at den ble fjernet. Og det er nettopp dette han nå forsøker å gjenta. Bare man er imot kapitalismen, så er visst allting greit. Alle metoder tillat. Og det vakre er: En næringsdrivende, (en kapitalist), som intervjues forleden i Aftenposten, er helt enig med Hoem i at det er uklokt og dumt å fornærme folks tro. (Det er ikke bra for bisniss!!).

Fyren har ikke lært noe, ikke forstått noe og fortjener i grunnen å ties i hjel. Han oppfører seg akkurat slik noen muslimer gjør i Danmark og som en minister avviste forleden fordi det nettopp ikke nytter med dialog med slike fastlåste sinn og posisjoner. Det er en beklagelig tragedie at Norge ikke klarer å frembringe større intellektualitet enn dette.

"Islam er en dum religion" skrev en fransk skribent for et par år siden. For denne ytringen ble han anklaget og stilt for retten. For noen uker siden kom frikjennelsesdommen. Slike uttalelser var det full lovlig å komme med i offentligheten i Frankrike. Men ifølge Hoem er nå Frankrike et skrekkeksempel på et barbari. Man lurer på om det hadde blitt frifinnelsesdom i Norge med Hoem (som martyr og blodvinte) som medlem av juryen. Ut fra hans uttalelser å dømme, ville det neppe ha forundret noe om han hadde dømt skribenten for sine krenkende uttalelser, i full offentlighet og overfor 1,3 milliarder muslimer.

Men ville Hoem har dømt Ajaan Hirsi Ali, som er vokst opp som muslim, for å si,  - allerede under de første muslimske demonstrasjonene mot karikaturene -, at disse demonstrasjonene

var "både tåpelige og latterlige"?  De krenket jo muslimer over hele verden de også?

På Dagsrevyen den 10. 2. 2006 får vi så høre lederen for Muslimsk Råd i Norge, Muhammed Hamdan, gå ut på Al Jazzera og sier at "dessverre så setter de, (altså nordmennene, ikke alle vi eller oss nordmenn, men bare nordmennene, altså), ytringsfriheten høyere enn vi setter Allah … og de vil kjempe for den … ! Pressefriheten er dessverre deres gud!

Han beklager altså med andre ord overfor hele den muslimske verden, at vi nordmenn, - ikke han og muslimene her- ,  forfekter ytringsfriheten! Han sier at ytringsfriheten er vår gud. Og hører jeg riktig,  - var det ikke akkurat det Hoem skrev?  Det kan ikke bety annet at han mener vi er gudløse. At vi er vantro. Og hva sies om vantro i Koranen, jo, at slike mennesker er verre enn bokens folk, altså kristne og jøder. Vi har jammen stilt oss i et dårlig lys! Vi fortjener ikke engang et minimum av respekt. Vi stilles nederst på rangstigen av menneskeheten.

Og i tillegg: Det viser seg at karikaturene ble publisert i Kairo i Egypt i oktober i fjor! Uten at noen reagerte. Nå sier flere og flere synsere og andre eksperter at dette viser at det ligger noe annet bak enn selve karikaturene. Det må igjen bety at det neppe regnes som noe særlig

prisverdig for muslimer å hisse seg opp over slike bagateller. Men for slike som Hoem er det det. Han mener helt klart at muslimer bør hisse seg og reagere. For et fintføleri! Han gjør seg til et prakteksemplar ev en like autoritær som naiv utopist. Måtte Allahs fred hvile over ham og være med ham!

Det viser seg også at en av de muslimene som dro rundt i Midt-Østen og spredde bilder fra en grisefest i Frankrike, som ikke hadde noe med Islam og profeten å gjøre, er norsk, en sjarmerende, hyggelig og smilende norsk-egypter som sier åpent at "jeg har to plikter", underforstått,(hvilket ikke blir presisert): En plikt overfor Islam, en annen overfor Norge.

Så fantastisk! Dette er en mann med stort ansvar og stor pliktfølelse.  Journalisten makter ikke å stille det avgjørende spørsmål: Hvilken plikt setter du høyest?

"Jeg er villig til å gjøre alt jeg kan for Norge", sier den blide egypt-norske. Han er ikke bare svigermors drøm, denne mannen, men et emne som burde headhuntes til en barnehage med behov for flere snille "unkler".

Og som om ikke dette skulle være nok, så bedyres det på nyhetene på TV2 " at Selbekk nå har beklaget, og at disse beklagelsene nå er godtatt av de muslimske representanter, sammen med integreringsminister Hansen. Men Selbekk sier imidlertid selv på Dagsrevyen at han bare har gjentatt det han har sagt hele tiden, nemlig at han bare beklager at det han har gjort har krenket muslimske følelser. Han har aldri beklaget selve publiseringen.

Har virkelig Valebrokk (tidl. red. i Dagens Næringsliv) nå klart å skremme sin stab så mye, -ved å forsikre på tv om at han ikke er villig til å sette noens liv i fare, i frykt for likvidasjon-, at de samme nå begynner å fordreie virkeligheten?

Mye kan tyde på det når de attpåtil kan få seg til å oversette Gud med Allah under oversettelsen av hva Hamdan sa på Al-Jazzera.  En imam i det samme innlegget sier fra talerstolen at Staten, (altså Norge), har beklaget.

Man lar uttalelsen henge i luften. Man nøyer seg øyensynlig med å håpe at innslaget tross alt vi bidra til å roe ned gemyttene rundt omkring i verden. Men muslimske kvinner og menn som blir intervjuet på gatene, krever mer enn beklagelser, de forlanger straff av folk som ennå verken eller tiltalte eller dømt.

Det har vært en hektisk uke. Og det kommer fler.

(Innlegget over ble lagt inn på den forlengs nedlagte Aftenposten Debatt og fikk nærmere 5000 tusen kommentarer og innlegg uten at foratteren selv deltok i debatten! I Aftenpostens utgave dagen etter innlegget, skrev den kjente journalisten Jan Otto Johansen en artikkel der han sa at «vi har spilt falitt», antakelig inspirert av innlegget).

Stridighetene om Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten begynte 30. september 2005 da den danske avisen Jyllands-Posten offentliggjorde tolv karikaturtegninger av den islamske profeten Muhammed. Det førte til voldsom debatt om ytringsfrihet og blasfemi og på nyåret 2006 til store konflikter mellom vestlige land og den muslimske verden. Flere personer i Skandinavia er senere arrestert for å planlegge terror mot Jyllandsposten og tegneren Kurt Westergaard, og én er dømt for drapsforsøk på Westergaard.

http://no.wikipedia.org/wiki/Muhammedkarikaturene_i_Jyllands-Posten